Oversatt av Elin Bekkebråten Sjølie
Originaltittel: Nonperson, hentet fra samlingen Before, After, Alone – A Planetfall Universe Short Story Collection.
Norsk utgave først publisert i programheftet til Norcon 2025. Gjengitt med tillatelse.
London, 2032
Glassvinduet over døra glitret i det blå lyset. Hun så det danse over dørramma også, pulserende, som et kaldt hjerteslag. Nei, det kunne det ikke være. Hjerteslag var laget av lyd, og dette blå lyset var stille. Men pulserende stemte. Et visuelt hjerteslag, kanskje? Fungerte det?
«Nei, hun bor ikke her. Beklager. Vi kjenner ingen som heter Helen Wilkins.»
Kvinnen i døråpningen hadde på seg en satengkjole. Blågrønn. Den var veldig pen, men fargen passet ikke sammen med det blå fra varsellyset til politibilen. Kanskje den kunne vært anelse lysere, men …
Et lett klapp på Helens arm brøt konsentrasjonen hennes. «Dette er feil hus. Er ditt hus likt dette, frue?»
Den hyggelige, unge politikonstabelen snakket til henne nå, ikke til kvinnen i den blågrønne kjolen som hadde åpnet for dem. Hun smilte til ham. Han hadde snille øyne og så oppriktig bekymret ut. Hun så på døra, på glassvinduet over den, på de store vinduene. Det var antakelig georgiansk. Hun var ikke helt sikker. Det var lenge siden sist hun hadde tenkt på arkitektur. Var det georgianerne som likte store vinduer? Eller var det viktorianerne?
«Hun er forvirret,» sa politikonstabelen, og denne gangen snakket han til kvinnen som hadde åpnet døra igjen. «Dette er adressen som sist var registrert på henne, men vi fant det i gamle skattelister som ikke har vært de mest pålitelige kildene, og bostedregistrene ble korrumpert da statsforvaltningen ble… oppløst.»
Kvinnen i den blågrønne kjolen rynket på pannen og så på henne. «Vel, hun var ikke en av de tidligere eierne. Jeg møtte dem da vi kjøpte huset, og det er over fem år siden. Det var et mye yngre par, og de var begge menn.»
«Blir jeg satt i fengsel?»
«Nei, kjære deg, nei,» sa politikonstabelen. «Vi forsøker bare å finne ut hvor du bor. Den kan ikke være langt unna.»
«Vandret hun rundt kledt i det der?»
Hun kikket ned på enhjørningsonsien sin. Den så kanskje litt sliten ut, men den fortjente ikke et slikt misbilligende blikk.
«Som jeg sa, hun er litt forvirret. Sjukehuset tar ikke imot pasienter med demens, så jeg blir nødt til å sette henne på ei celle i natt, og så får vi fortsette med letingen i morgen. Forhåpentligvis kommer noen til å melde fra om en savnet person.»
«Hva om hun bor alene?»
«Hvis vi ikke klarer å finne ut hvor hun bor, og hvis hun ikke husker mer om seg sjøl, så havner hun nok i systemet.»
Dette fikk kvinnen i den blågrønne kjolen til å se opprørt ut, men hvorfor var ikke klart. «Systemet» var da vel et ganske harmløst ord, var det ikke?
«Men, hun husker navnet sitt? Hvordan kan hun være en ikke-person hvis …»
«Statusen ikke-person har ingenting med å huske navnet sitt,» sa politikonstabelen. «Reglene forandrer seg, veldig kjapt, alt er … i endring. Du vet hvordan det er.»
«Kjære!» En mannsstemme ropte fra innsiden av huset. «Jeg finner ikke mansjettknappene til spesielle anledninger!»
«Men jeg er en person,» sa Helen. «Jeg er ikke en enhjørning, hvis det er det dere tror at jeg er. Det er bare en onsie. Jeg vet ikke hvorfor folk ikke bruker dem lengre. De er så komfortable. Og så står de i stil til tøflene mine.» Hun pekte ned på de bare føttene sine. «Oisann. Jeg må ha glemt å ta dem på.»
Det oppstod en lang pause, og mannen i huset ropte på kvinnen igjen, mer irritert denne gangen.
«Dere kan ikke låse inne en gammel dame på ei celle om natta bare fordi hun er forvirret,» sa kvinnen. «Vi har et ekstra rom, og kan enkelt gjøre henne komfortabel her i natt, hvis dere kan hente henne tidlig i morgen?»
«Det er ikke noe vi normalt gjør …»
«Er noe som helst normalt ennå?» Kvinnen i den blågrønne kjolen sa det med et sukk. «Det må da virkelig være bedre for alle involverte parter? Har du lyst til å bli her i natt, Helen? Det er mørkt allerede, og det begynner å bli kaldt, du har vel ikke lyst til å vandre rundt, har du?»
«Det ville vært herlig! Du har slik en fin kjole, og vinduene er så store. Jeg bodde i et slikt hus en gang. Jeg tror det var dette.»
«Jeg setter pris på det dere gjør,» sa konstabelen. «Det er mye som skjer på cellene i kveld, og vi ville ikke hatt mulighet til å gjøre henne komfortabel. Jeg er ferdig med vakta mi klokka åtte i morgen tidlig, så jeg kommer klokka sju, hvis det ikke er for tidlig? Så kan jeg ordne en skikkelig overtakelse til den som skal hjelpe henne i morgen.»
«Det går bra, men klokka er bare seks. Dere har virkelig lange vakter!»
«Den er dobbel. Jeg dekker opp for en kollega som akkurat fikk barn.»
«Kom inn, Helen. Jeg heter Charlotte.»
«Jeg trenger at du signerer dette dokumentet først,» sa konstabelen, og rakte henne et nettbrett. «Og så klikker du bare du bare på avkrysningsruta nederst, er du snill, det er en stjernevurderingsgreie på neste side.» Han kremtet. «Det er en… det er en ny ting jeg må be om, beklager. Det er fordi vi drives av ProCapita Inc nå, og …»
«Jeg forstår,» sa Charlotte og klikket på alle tingene på nettbrettet mens Helen viftet med tærne, hun moret seg over hvordan de så ut ved siden av den bleke steinen dørstokken var laget av. «Jeg antar at det er bedre enn å ikke ha politi i det hele tatt, er det ikke?»
Konstabelen bare smilte, og la hånda si på Helens skulder. «Vi sees i morgen tidlig, Helen, OK?»
«OK, kjære,» sa hun. «Vær forsiktig der ute. Det er noen folk som gjør opprør!»
«Åh, det er over nå,» sa han. «Det trenger du deg ikke bekymre deg for. Få deg en god natts søvn, OK?»
Charlotte vinket henne inn, og gulvflisene i gangen var like kalde som trinnet på utsiden. Døra ble lukket bak henne, og ganske snart falmet det blå, pulserende lyset. Det var en pen gang, med blomster i en vase, samt en lysekrone. Veldig fasjonabelt.
«Charlie, hørte du meg ikke?» En kantete mann med grånede hår og smoking kom nedover trappa. Han stoppet i det han så Helen. «Hvem i helvete er det der?»
«Dette er Helen. Hun skal overnatte.»
«Hva?»
«Hun har gått seg vill, og politiet skulle holde på henne på ei celle og jeg orket ikke tanken på det, så vi lar henne sove her i natt.»
Helen smilte til ham. «Jeg er ikke en enhjørning, jeg er en person.»
Mannen blunket, så ned på føttene hennes, og deretter på Charlotte. «Men vi skal ut.»
«Men jeg skal ikke det,» kom det stille fra bak Charlotte. «Jeg kan ta vare på henne. Det blir hyggelig.»
«Dette er datteren vår, Dani,» sa Charlotte, og gikk til siden slik at en liten tenåring med kraftig sminke kom til syne. Hun hadde på seg posete, knallblå bukser og ei hvit T-skjorte med teksten «Det er kapitalisme, idiot!» skrevet med store, røde bokstaver. «Hun har blitt for kul til å gjøre ting sammen med foreldrene sine.»
«Dere vil ikke ha meg dit uansett,» Dani speilet morens smil tilbake til henne. «Jeg kommer bare til å sitere Marx når en eller annen leder begynner å skryte av overskuddene.»
«Hun gjør det bare for å få oppmerksomhet,» mumlet faren, som om han plutselig brydde seg om hva Helen mente om dem.
«Som om det kun er for oppmerksomhet at jeg skriver det på brystkassa og vifter med det foran pressen på vei inn. Du skjønner det bare ikke.»
«Jeg skjønner at kommunisme var det verste eksperimentet på 1900-tallet!» «Ja, for kapitalisme funka så mye bedre sammenlignet, ikke sant?!»
«Ikke nå!» sa Charlotte. «Gud, kan ikke dere to slutte å krangle i fem forbanna minutter?» Nigel, mansjettknappene dine er i den øverste skuffen til høyre, i esken av valnøtt, hvor de alltid er. Dani, takk, jeg er ville være veldig takknemlig hvis du holder Helen med selskap, og rer opp på gjesterommet for henne. Kan du ikke sette på vannkokeren for å lage en kopp te til henne?»
«Jepp, det skal jeg gjøre. Lyst til å låne tøflene mine?» spurte Dani henne.
«Vel, mine bør være oppe, men hvis du gidder å hente dem til meg, ville jeg vært takknemlig. De er rosa, og de har «Knus fascistene» skrevet over tærne.»
Danis ansikt lyste opp i et stort glis og Nigel sendte Helen et indignert blikk. Hun blunket rampete til ham mens Dani tok to trappetrinn i slengen, og hun humret for seg selv. «Jeg bare tuller,» sa hun i det tenåringen var ute av syne.
De lyseblå øynene hans smalnet. «Hvor er det du bor? Jeg kan ringe etter en drosje.» Hun smilte til ham. «Her. Jeg bor her.»
«Jeg kan faen ikke tro det,» sa han og kikket opp igjen.
Charlotte smilte anstrengt igjen. «Han er nominert til en pris i kveld. Han er alltid grinete før store begivenheter.»
«Ååååh, så flott! Hva slags pris er det?»
«Største dust i London,» sa Dani fra toppen av trappa. «De andre har ikke en sjanse. Han kommer til å vinne.»
Charlotte sukket. «Årets administrerende direktør. Bilindustrien.»
«Det var det jeg sa,» Dani kom ned trappa bærende på et par lodne, svarte tøfler. «Beklager, Helen, jeg fant ikke dine. Mine er behagelige hvis det er greit for deg å låne dem?»
«Du er en engel,» sa Helen og tok dem på. De var litt trange, men det gjorde ingenting. «Hva med en god kopp te?»
Hun fulgte etter Dani inn på kjøkkenet i det Nigel kom ned igjen, og paret begynte å ta på seg ytterjakkene sine. Helen observerte de minimalistiske linjene til kjøkkenskapene og de dyre hvitevarene, og bare hvor kaldt stedet føltes. Som om ingen bodde der.
Dani fylte en vannkoker som så ut som om den kunne lete etter liv på Mars også, og ropte ha det til foreldrene i det de gikk. «De har alle mulige typer te. Vil du ha vanlig, svart te eller en eller annen tulleblanding som skal balansere energiene dine?»
«Bare vanlig. Melk, men ikke sukker.»
Dani tok ut kopper og hadde en tepose i hver, og gliste til Helen i det hun gjorde det. «Det er så digg når de er ute. Jeg trenger ikke bruke tekanne. Mamma får alle til å bruke den, fordi den var så dyr. Det er bare piss.»
«Hva er det moren din gjør?»
«Åh, hun jobber for det store konsernet … aldri helt skjønt hva hun egentlig gjør – hun liker ikke å snakke om det – men jeg tror det har med transportplanlegging å gjøre. Det er det hun stadig krangler med pappa om i hvert fall. Og nå tar selskapet over for regjeringen eller noe.» Hun trakk på skuldrene. «Stort sett ignorerer jeg dem. De skjønner meg ikke.»
«Det må være fint for moren og faren din å kunne hjelpe hverandre med jobb, i hvert fall.» «Nei, de jobber ikke sammen.»
Helen bare smilte. «Har noe til felles, da, siden de begge er interesserte i hvordan folk kommer seg rundt. Det er fint. Det er lang historie med mennesker som kommer fra familier som er involverte i biler, og som tar avgjørelser når det gjelder offentlig transport. Som Ernest Marples. Han tok mange avgjørelser rundt hvordan folk reiste på 1900-tallet. Han likte biler mye mer enn trolleybusser og trikker og tog og gjorde det mye enklere for alle andre som likte biler også.» Hun tok imot tekoppen med et smil. «Så klart, det faktum at han eide et selskap som bygget veier, og så overførte aksjene sine i selskapet til kona, hadde sikkert ikke noe med det å gjøre.»
Dani rynket på øyenbrynene. «Det er vel litt suspekt, er det ikke? Klaget ikke folk den gangen?»
«Klaget? Han tilhørte de konservative. Det var forventet! Jeg er sikker på at det var noen som klagde, men de var ikke rike eller tilhørte de konservative, så ingenting skjedde.»
«Sier du at mamma er som dem? Hun hatet de konservative. Hun er glad for at regjeringen kollapset.»
«Nei, kjære deg, jeg er ikke så frekk at jeg sier noe slikt til en ung gjest som akkurat laget en deilig kopp te til meg, er jeg?»
Dani la armene i kors og rynket pannen. «Så, hvis dette er ditt hus, hvordan kan det ha seg at jeg bor her?»
«Det må ha skjedd en slags forveksling. Kanskje det skjedde da kjøkkenet ble pusset opp. Det brukte å være mørkeblått. Med messinghåndtak og et stort bord der borte.»
«Åh, det husker jeg! Mamma og pappa hatet det og fikk alt revet ut. Det var … fem år siden? Hvor skal du?»
«Jeg må tisse, blir ikke lenge.»
«Det er en do nede i gangen…»
«Andre til høyre. Jeg vet, kjære. Dette er mitt hus!»
Helen subbet nedover gangen, og kikket på lysekronen igjen. Hun var ikke sikker på hva hun mislikte mest; det faktum at den var så prangende, eller at det var et klønete forsøk på å gjemme et sikkerhetskamera. Det fantes bedre måter å gjøre det på. Hun nynnet på en gammel Prodigy-låt mens hun gikk til badet nedenfor og låste døra.
Det første hun gjorde var å ta av seg hetta på onsien og klø seg godt i skallen. Hun var redd for at hun hadde sagt for mye til jenta, men hun klarte ikke å la være. Vesla gjorde det tydelig at hun var imot all galskapen og trengte bare litt ekstra oppmuntring, litt støtte for å virkelig stille spørsmål vedrørende fengselet de alle satt i. Men ei T-skjorte gjorde deg ikke til medlem av Bevegelsen. Og hun var fortsatt i bunn og grunn et barn av fienden, og kunne derfor ikke stoles på. Men som hun lengtet etter å ta henne under vingen! Kanskje en annen gang. Kveldens oppdrag var langt enklere å ro i havn, og hadde en frist.
Hun boret fingerneglen sin under den øverste dusken på onsien, og fant en liten eske inni, som hun åpnet. Hun tok ut fire mikrokameraer som hun forsiktig festet i hudflaten på sin høyre hånd. Smartlimet var ikke så klebrig mot huden hennes, men så snart hun presset hvert kamera på tiltenkt plassering, ville de raskt danne et sterkt feste.
Etter å ha tatt et øyeblikk for å gå gjennom planen mentalt, dro hun hetta over hodet igjen, skylte ned i do, lot krana renne ei stund for så å gå ut igjen.
«I’m a firestarter,» sang hun stille, og gikk i motsatt retning av kjøkkenet. «Twisted firestarter.»
Rommet hun så etter var akkurat der hun håpet det skulle være, og døra var åpen. Hvorfor låse den, nå for tiden var jo datasikkerheten så god? Hun gikk inn og lot seg selv føle et øyeblikks tristhet da hun så at de innebygde bokhyllene var fylt med elendige bøker. Der det en gang hadde stått en koselig lenestol, var det nå en liten pult med kun en skjermprojektorknott som røpet at den skjulte en datamaskin.
«I’m the trouble starter…» Hun lot hånda gli over bokhylla som om hun så etter en bestemt roman, stoppet for å flytte et av kameraene fra håndflaten sin til undersiden av hylla. «Punkin’ instigator…» Hun plasserte kamera nummer to på innsiden av skjermen på gulvlampa mens hun lot som om hun var forvirret over at den var der. Det var antagelig et hjemmeovervåkningskamera i rommet, og hun måtte holde fasaden.
Det tredje ble plassert på en plantepotte som hadde en overflate med mye tekstur og mønster. Sammen ville de tre plukke opp alt som ble gjort på pulten. Danis mor var visepresident for det nylig opprettede regjeringskonsernet som hadde tatt over makta bare få uker tidligere. Bevegelsen trengte å vite hva de holdt på med, og dette var kun første steg mot å få tak i all informasjon de trengte. «I’m the fear addicted…»
«Hva gjør du?» Dani hadde dukket opp i døråpningen.
«Jeg ser etter favorittboka mi. Noen har flyttet på alle sammen.»
Dani sukket. «Helen, dette er mamma sitt kontor nå. Kom tilbake til kjøkkenet. Teen din blir kald.»
«Åh ja! En god kopp te er akkurat det jeg trenger!»
«Hva synger du for noe?»
«Sjekk ut The Prodigy. Jeg elsket dem da jeg gikk på skolen. Ah, det var tider!»
Dørklokka kimte i det de kom fram til kjøkkenet og Helen benyttet anledningen til å drikke teen sin mens Dani åpnet. Hun lyttet til den lave mumlingen til en mannsstemme, deretter Danis, og deretter fottrinn.
«Helen, den er en fyr her som sier han er barnebarnet ditt. Han har lett etter deg.» «Malek?»
Dani så virkelig lettet ut over at navnet var det samme som hun hadde fått av fyren som hadde kommet på døra. «Han har kommet for å ta med deg hj … ut på middag.»
«Åååååh, så herlig! Han er slik en søt, ung mann. Vil du at jeg skal introdusere ham for deg skikkelig? Han er singel.»
Dani lo. «Nei, det går bra. Jeg har gitt opp gutter. De er alle drittsekker.»
Helen nikket. «Veldig fornuftig. Kvinner er langt bedre elskere. Takk for teen, kjære jenta mi.»
Hun satte kursen mot døra, og så en av brødrene fra Bevegelsen stående på utsiden, med et fjes tilhørende et bekymret familiemedlem. «Besta! Der er du! Vi har vært fra oss av bekymring!»
«Jeg kom bare hjem for en deilig kopp te sammen med Dani. Hvorfor fortalte du meg ikke at vi skulle spise middag ute? Er det et sted jeg kan ha på onsien?»
«Du ser bra ut, besta, det går bra.» Han smilte til Dani i det Helen gikk ut. «Igjen, takk for at du passet på henne. Det kommer ikke til å skje igjen.»
«Ikke noe stress. Ta vare på deg selv, Helen. Det var hyggelig å møte deg.»
De gikk ned trappa og vinket til Dani. «Knus fascistene, kjære!» ropte hun av sine lungers kraft, før hun ble geleidet vekk med «Malek» sin jakke over skuldrene. Det var ikke før de kom til neste gate at det gikk opp for henne at hun fortsatt hadde på seg Danis tøfler. Ja ja. En fin suvenir.
«Jeg kan ikke tro at det funka,» hvisket Yves i det han var sikker på at de var langt nok unna.
«Så klart det gjorde. Alle tror at gamle damer er harmløse små vesener som aldri har noe slags interessant liv.»
«Var det rart å være tilbake der?»
Hun nikket. «Det fikk minner tilbake til å komme tilbake. Men i det minste så dro jeg tilbake dit for å gjøre noe som kan komme til å gjøre en forandring, i stedet for å vaske etter en eller annen ubrukelig milliardær. Herregud, som jeg hatet dem. De som kjøpte huset etter dem virker ikke særlig mye bedre, men jenta var fin. Uansett, kameraene er på plass, og snart får vi greie på hva det fordømte regjerningskonsernet planlegger.» Hun klemte armen hans. «Nok jobb. La oss gå og drikke oss fulle og høre på svensk death metal. Som i gode, gamle dager.»
Forfatter Emma Newman skriver fabelprosa innenfor flere genre, og har gitt ut flere bøker, noveller og kortromaner. Hun har også vunnet Hugo-prisen for beste podcast, og vært innleser for flere lydbøker (blant annet sine egne).
Hun har også blitt nominert til flere priser. I 2015 vant hun British Fantasy Society Best Short Story Award for novellen «A Woman’s Place», som finnes i antologien 221 Baker Streets. Fantasy-romanen Between Two Thorns, som er første bok i serien Split Worlds, ble kortlistet for BFS for beste roman og for beste nykommer i 2014. After Atlas, andre bok i science fiction-serien Planetfall, var kortlistet for Arthur C. Clarke-prisen i 2017, og tredje bok i samme serie, Before Mars, ble kortlistet til BSFA-prisen for beste roman. I 2020 ble Planetfall-serien finalist for beste serie for Hugo-prisen.
Romanen The Vengance kom ut i mai i år (2025), er en morsom roman med pirater, vampyrer og en eventyrlig reise. Boka er en frittstående bok i serien The Vampires of Dumas, et prosjekt som vil bestå av bøker fra ulike forfattere.
Hennes nyeste podcast-prosjekt er podcasten Starship Alexandria, som hun skaper sammen med forfatter Adrian Tchaikovsky, som var æresgjest på Norcon 30 i 2024.
(forfatterpresentasjon ved Elin Bekkebråten Sjølie)
Oversetter Elin Bekkebråten Sjølie har elsket det fantastiske så lenge hun kan huske, og har lest fantastisk litteratur siden barnsben. Til daglig jobber hun som IT-bibliotekar på folkebibliotek, og leser alle typer litteratur. På 1990-tallet begynte hun å gå på kongresser, og de siste 10+ årene har hun vært deltaker eller jobbet som frivillig på kongresser i inn- og utland. I en årrekke har hun vært aktiv på sosiale medier, i hovedsak Instagram og YouTube som @LunaciaBooks, og for Norcon 31 har det å poste på sosiale medier vært hovedoppgaven.