av Tore Bareksten
Typisk for mye science fiction er mangelen på koselig humor. Her er tv-serien Ghosts på Netflix et gledelig unntak.
Intrigen er ikke ukjent. Et kjærestepar i New York, Samantha og Jay Arondekar, arver en stor villa på landet av en fjern slektning. Og selvsagt er bygningen hjemsøkt. Her bor en rekke personer som døde på området, men av ulike grunner ikke steg opp til dødsriket. Vi møter blant annet: En norsk viking som ble truffet av lynet etter å ha bli etterlatt av sine vikingvenner. En lokal indianer. En offiser fra krigen mot engelskmennene. Ei dame fra Victoriatiden. En forgiftet kvinnelig bluessanger. En speiderleder som fikk ei pil gjennom halsen da han underviste speiderjenter i bueskyting i 1985. En kvinnelig hippie med bakgrunn fra LSD og bankran, som døde da hun ville gi en søt bjørn en bamseklem. Og til slutt en aksjemegler uten bukser. Dessuten bor det en gruppe fillete koleraofre i kjelleren, og noen britiske soldater i et uthus. Alle med begrenset aksjonsradius.
Men noen av spøkelsene har evner de andre ikke har. Den norske vikingen Thorfinn, spilt av Devan Chandler, kan merkelig nok manipulere elektrisitet. Lenapa-indianeren som døde i 1513 kan kontakte levende gjennom drømmer. Aksjemegleren kan derimot skrive på pc med en pekefinger.
Alle spøkelsene blir skremt da de hører det unge parets planer om et pensjonat. Men etter at den feminine arvingen faller ned ei trapp og nesten dør, ser hun døde mennesker. Noe spøkelsene setter stor pris på. De ønsker selvsagt arvingens, spilt av Rose McIvers, hjelp til å finne slekt og venner, så vel levende som døde – noe som fører til flere komiske forviklinger. Offiseren får sjokk da han oppdager at hans store rival, Hamilton, er bedre husket enn ham selv.Han ber frilansjournalisten Samantha skrive en bok om ham. Samantha får selvsagt også hverdagsproblemer når hun snakker med spøkelser mens andre levende er til stede – og tror hun snakker med dem.
De ulike episodene forteller både om de dødes ulike bakgrunner gjennom 1000 år, og om problemene med ombygging til pensjonat med bygningsarbeidere og spøkelser til stede. Dessuten oppdager spøkelsene, gjennom ektemannen Utkarsh Ambudkar – spilt av Jayanth Arondekardet – gleden ved tv-serier og rollespill som Dungeons and dragons. Noe Samantha, som må være tolk mellom mannen og de døde, misliker; hun synes rollespill er forferdelig nerdete og kjedelig. Spøkelsene reagerer også ulikt på forskjellige realityshow, og filmen Ghostbusters skaper skarpe reaksjoner – siden spøkelsene ikke liker tanken på å bli fanget i metalltanker på ubestemt tid. De mener filmen bryter med dødes menneskeretter.
Gjennom episodene lærer mennesker og spøkelser mer om hverandre; både døde og levende får nye innsikter og relasjoner. Serien Ghosts mangler den skrekk og action vi vanligvis har i spøkelseshistorier, men er i stedet ganske morsom. Kanskje derfor den er blant de 10 mest sette på Netflix og skårer 97 % på Rotten Tomatoes’ sammenligning av anmeldelser?
Serien er en amerikanisert versjon av en britisk serie som visstnok er enda koseligere, men Netflix-versjonen var koselig nok for meg. Så har jeg heller ikke sett originalen med mer britisk humor. Ghosts har fått flere sesonger på CBS enn dem som er lagt ut på Netflix så langt.
Selv venter jeg med spenning på neste sesong av Resident Alien, som nok er den morsomste sf-serien jeg noensinne har sett.
Helt enig, Ghosts er både morsom og koselig. Takk for fin anmeldelse. Det var svært gledelig å høre at det også fins en britisk original. Den må jeg finne.
Jeg håper også Resident Alien kommer i ny sesong. Den tok noen overraskende vendinger på slutten, og minnet meg litt om noe jeg skrev for noen år siden.