“Så fjernt, men akk så fryktelig nært.” BB omtaler Nordic Visions, the Best of Nordic Speculative Fiction

En av fjorårets utgivelser gikk usedvanlig sterkt ut allerede i tittelen:

Nordic Visons. The best of Nordic speculative fiction

Ikke mindre enn “det beste” av nordisk spekulativ fiksjon her, altså, i løpet av 330 sider redigert av Margrét Helgadóttir på forlaget Solaris, i engelsk språkdrakt.

Tittelen innbyr til grådig kritisk lesning, med forventinger hinsides skyhøyden.

Til verket

Men først: Forut for det kritiske blikk, leser vi naturligvis for gledens skyld. Og denne antologien er flott lesning! Redaktøren, den norsk-islandske Helgadóttir, har funnet fram til et variert utvalg ypperlige noveller. Det er det første som må sies.

Hør bare:

Klassisk gys

Her er klassisk skrekk med samfunnskritisk vri i John Ajvijde Lindqvists “She”. Den kjente svenske spenningsforfatteren gir oss en enkelt komponert, men elegant og uhyrlig virkningsfull, gyser.

Islandske Johann Thorsson bidrar med en annen klassisk oppbygd skrekk-novelle, “The Dreamgiver”, med et slags sjokkerende muntert poeng – som kan minne om Roald Dahls sjangerdefinerende fortellinger.

Surrealistiske angstbilder

Mens en annen islending, Alexander Dan Vilhjalmsson, gir oss en ganske annen slags skrekkinngytende opplevelse, en fantastisk historie om en nedstigning gjennom lagene av den surrealistiske byen “Hamraborg Babylon”.

Surrealismen skrus enda et hakk til i færøyiske Rakel Helmsdals “The Abyss”, en novelle som påkaller en symbolmettet lesning, med klare, sterke bilder.

Mytologi og eventyr

Til de mer symboltunge blant fortellingene kan vi også regne finske Emmi Itärantas “The Wings that Slice the Sky” og norske Tone Almhjells “The Cormorant”. Førstnevnte snur på framstillingen av monsteret i nasjonaleposet “Kalevala”. En liknende idé er bærende i John Gardners roman Grendel (1971), her med eposet Beowulf som grunnlag, og også i Tor Åge Bringsværds Minotauros (1980). Itärantas poetisk ladede novelle står seg godt i dette selskapet.

Almhjells novelle bygger videre på et av Regine Normanns eventyr. Med språklig fylde griper og fisker novellen seigt fram karakterenes indre liv.

Sprengt virkelighet

Thore Hansen, en av mine store helter fra barndommen og videre ut i livet, har også en fortelling med. Bare dette er selvfølgelig grunn nok til å skaffe seg boka. “The Day Jonas Shadowed His Dad” er en representativ Hansen-fortelling, der hverdagens tristesse settes i kontrast til en fantasiens åpenbaring – som sprenger virkeligheten med farger og flora. I tolkningslagene ligger en melankoli som er til å gråte av, men også en vidunderlig håpets kile av lys.

Dersom du har lest mye av Thore Hansen fra før, virker nok historien gjenkjennelig, den kan minne om mye han har skrevet tidligere – og kunne like gjerne gjort seg som fortryllende billedbok som novellebidrag til en antologi. Men dersom du er av dem som leser mye Hansen, er du også av dem som ikke får nok av nettopp denne stemningen. Så da fryder du deg fortsatt over den.

For nye lesere av Hansen fungerer novellen som en ypperlig introduksjon, på få sider tar den deg inn i denne typisk Hansenske opplevelseshorisonten.

Sjangerlitteratur eller ei

Flere av de nevnte fortellingene så langt, kan karakteriseres som varianter av fantasy, om vi legger en vid sjangerdefinisjon til grunn. En ren fantasyfortelling, som vil appellere til sjangerens helfrelste lesere, finner vi i danske Lene Kaaberbøls “The Traveller Girl”. Fortellingen har driv og nerve, og tematiserer fremmedfrykt og fordommer på en ypperlig frigjørende måte.

Kaaberbøls litterært anerkjente landsmann Kaspar Colling Nielsen, har på sin side levert en morsom og treffende underfundighet i den lett surrealistiske “The False Fisherman”. Dette er kanskje den novellen i boka som i minst grad sorterer under betegnelsen “sjangerlitteratur”, men den er ikke mindre fantasirik og velsmakende for det. Forresten: Dersom du regner surrealistiske sjeledykk til sf-sjangeren, slik Bing & Bringsværd gjør i sine legendariske utvalg (vi kommer tilbake til dem i Nye NOVA!), så passer denne like inn.

Nær via det fjerne og fremmedartede

Selvsagt finner vi også “skikkelig science fiction” i antologien.

Svenske Karin Tidbeck har skrevet en suveren novelle fra en fjern planet, der ulike personer av ymse avstamning og erfaring kommer hverandre nærmere, og vekker leserens følsomhet – i samme litterære landskap som Ray Bradburys formfullendte følsomhetskunst befinner seg.

Svensk-kanadieren Maria Haskins gir oss en psykologisk prøvelse fra romfartens liv, hvor ensomhet, frykt og overlevelse spiller inn på virkelighetssansen.

Tor Åge Bringsværd, en annen av mine høy-favoritter fra barndommen av, bidrar med den eneste novellen jeg hadde lest fra før her: “As You Wish” (engelsk tittel). Her skildres ensomhet av et kanskje enda mer skremmende slag, en type sosial ulikevekt i arbeidslinjas tidsalder – krydret med lystens bitende krav – satt på spissen ved science fiction-sjangerens særlige evne til å gjøre nær via det fjerne og fremmedartede.

Løve og elg

“A Lion Roars in Longyearbyen” av Margrét Helgadóttír, altså redaktøren selv, tematiserer naturødeleggelse, klimaendring og vårt forhold til dyriske medskapninger. Dette er en velskrevet og tydelig sf-novelle, og man forstår hvorfor Helgadóttír har slått an med utgivelser for en engelskspråklige leserkrets.

Det er første gang redaktør og forfatter Helgadóttir tar med en av sine egne noveller i en antologi. I forordet heter det at hun med denne novellen, som utspiller seg på Svalbard, vil representere det arktiske området. Naturligvis framstår det selvsikkert å inkludere ens egen novelle i en samling med denne (førnevnte) framfusende undertittelen (mer om undertittelen under), men det hindrer ikke den sympatiske novellen i å passe inn.

Virkelig imponerende – på klassisk sf-manér – er finske Hannu Rajaniemis “Elegy for a Young Elk”, en tankevekkende science fiction der nanoteknologiens muligheter dras ut i opprivende konsekvenser. I en tid da virkelighetens teknologiske vanvidd ofte innhenter harde sf-forfattere innen boka er ferdigskrevet, er det herlig å lese noe som utfordrer også den strengt vitenskapelige “sense of wonder” på denne måten. Fortellingen er samtidig rik på menneskelig spenning, naturligvis.

Kjennes relevante

De to novellene jeg nevner til slutt, er blant dem som kjennes allermest relevante for dagens samfunnsutfordringer.

“Heather Country”, av danske Jakob Drud, er en nær-framtidsfortelling, en slags rural versjon av kyberpønk/biopønk, med maktpolitikkens grimme ansikt underliggende det hele.

“A Bird Does Not Sing Because It Has an Answer”, av finske Johanna Sinisalo, følger en vitenskapelig ansatts møysommelige arbeid for å bli klokere på naturen. På komisk, men ubehagelig manér setter novellen vår moderne fremmedgjøring overfor naturen i relieff.

I det hele tatt: Jeg nøt antologien på de beste måter spekulativ fiksjon skal “nytes”: Det vil si, jeg ble forstyrret, alarmert, gal av fremmedgjort sorg og lengsel, bragt til tårer og sinne, samtidig som en strime av håp og glade anfall av latter geleidet meg over til neste fase – forhåpentligvis litt mer beredt til å gå inn i tidas fordringer og handle i visdom når dette (stadig) kreves av oss alle.

Det nordiske

Man kan spørre seg om utvalget gir leseren særlig innblikk i spesifikt “nordiske” problemstillinger eller samfunnsforhold; er de velvalgte eksempler på “nordisk” litterær stil eller tenkemåte?

I forordet skummer redaktør Helgadóttir ganske kjapt over materien. Hun nevner visse trekk ved nordisk litteratur som er kjent ute i verden, for eksempel mørket i krimromanene, og hun viser til noen av de mer stereotypiske beskrivelsene av folkeslagene (eksempelsvis at finner framstår mer innadvendte enn dansker). Videre sneier hun innpå landenes folklore, og tar opp tendensen til å skrive knapt  og minimalistisk. Hun viser til at surrealisme eller “weird” fiction gjør seg gjeldende innenfor de spekulative sjangrene.

Det surrealistiske draget, og “nordisk melankoli” a la Thore Hansen, kan sies å være pent representert i samlinga. Mørke noir-stemninger likeså.

Hos Ajvijde Lindqvist preges skrekkfortellingen med sentrale detaljer som knytter den til aktuelle klasseskjevheter innenfor folkhemmet i de fire friheters tid.

Hos Thorsson dras nabokrangelen fram, slik vi kjenner den fra vår spredte bosetning med nærhet og avstand til naboen på en og samme tid.

Almhjell og Itäranta knytter seg til eldre nordiske fortellinger kjent fra folkemunne.

Jakob Druds novelle smaker av sentrum-periferi-problematikk og danske grisefarmer.

Alle de finske bidragene lukter av skog.

Forfatternes nordiske bakgrunn skinner slik gjennom både her og der, om ikke nødvendigvis hele veien? Maria Haskins kunne kanskje like gjerne vært skrevet av en helkanadisk forfatter? Eller kanskje ikke? (Leseren får selv smake og bedømme.)

Gullmedaljen

Så tilbake til utgangspunktet: Overskriften. Det er litt av en overskrift, altså. The best of.

Kan en sølle antologi der de fleste novellene er fra de seneste årene, mange av dem også helt nyskrevne for anledningen, leve opp til noe slikt?

Tja …

En liknende antologi, som samler fantastiske noveller fra hele Norden, har ikke vært utgitt på engelsk tidligere, så vidt meg bekjent. På norsk må vi vel tilbake til Bing & Bringsværds Stella Polaris (Den norske bokklubben 1982) for å finne ei bok av liknende ambisjonsnivå? Det vil si: Stella Polaris’ redaktører var aldri så bramfrie at de kalte boka “det beste” av nordisk fabelprosa, deres ambisjon var snarere å gi et representativt og talende utvalg. Ja, og til det formålet hentet de fram både eldre og nyere nordisk fabelprosa, og samlet det hele i et praktverk i stort format. Det er noe ganske annet enn å utbasunere “the best of” for hele verden, så høyt at basunen vil sette seg fast i halsen ved den minste slingring i valsen.

Det blir da ikke til å unngå at leseren spør seg etter redaksjonskriteriene. Er det ikke flust av nordiske enkeltnoveller med “klassikerstatus” hos oss, som her er valgt bort? Og var det nå rimelig å prioritere så mange noveller opprinnelig skrevet på engelsk, i en antologi med dette navnet?

Vel, jeg skal ikke her dra dette ut. Siden det er 2024 og Janteloven liksom skal være gravd ned og innelåst i en skuff, så kan vi velge å tolke undertittelen mindre bramfritt: mer som en spenstig ansats. “The best of” er tross alt et begrep vi er vant til å høre slengt omkring høyt og lavt – og det er tross alt godt over hundre år siden Nietzsche gjorde “perspektivisme” til gangbar mynt blant sannhetssøkende kulturkritikere.

“The best of” kommer altså her i bare én av flere mulige varianter? Og dette er vel – i 2024 – så selvsagt at redaktøren knapt har tenkt over å nevne det en gang? Så da er det vel ingenting å terpe på, heller?

Holder antologien vann som et utvalg superb fabelprosa (spekulativ fiksjon) fra Norden? Se, det blir spørsmålet i vår diffuse tid. Svaret er i så fall: Ja, for fanden.

Dermed maser vi ikke mer om undertittelens friske freidighet. Vi (dvs. jeg) har nevnt det, ordet er sluppet ut i eteren.

Hovedsaken må imidlertid være: Vi (ja) rett og slett digger at ei bok som dette gis ut, og at disse utmerkede eksemplene på nordisk fabelprosa når ut til et engelsklesende publikum.

Men hvorfor utgis ikke denne antologien så på våre egne nordiske språk? Både boka og språkene hadde fortjent det!

 

Bjarne Benjaminsen