Fantasy-sjangeren, slik vi i dag kjenner den (særlig) etter J.R.R. Tolkiens mesterverk Ringenes herre (utgitt på 1950-tallet) samt en lang rekke arvtakere (eller pastisjer), kan også hevdes å være litteraturhistoriens eldste sjanger? Verdens eldste kjente epos, sumeriske Gilgamesj (samlet i skriftlig form omkring 1600 f.Kr.), handler om en kjempes fantastiske bragder i en eventyrlig svunnen tid. Eventyrlige reiser i land befolket av sagnfigurer, fabeldyr, guder og demoner går igjen i forestillingsverdenen hos kulturer planeten rundt. Myter og eventyr har fungert både til moralsk oppbygging, til undring over indre og ytre krefter i mennesket og naturen, til trøst, til skremsler, 0g/eller til vekkelse til handling, så vel som til sosialt lim og/eller utløp for individuelle lengsler og fantasier.

«Vår» fantasysjanger, utbredt i populære pocketbøker, kan dermed spores tvers gjennom Tolkiens forfattergenerasjon og videre bakover inn i vår mytiske urtid. Tolkien selv var for eksempel inspirert av eldre litteratur som den norrøne Edda og det gammelengelske Beowulf, samt beretningene om kong Arthur og ridderne av det runde bord. Ja, og ikke minst av en boksamling fra Midtøsten som tør være allmennkunnskap også for moderne lesere. Men denne språkprofessoren var på ingen måte den eneste i samtida som skrev fortellinger inspirert av kulturens fantastiske arv. Og: Professoren og hans krets leste selv bøker fra forfattergenerasjonen like forut, til glødende inspirasjon for deres egne fantastiske historier. 

Blant fantasy-forfatterne som gikk like forut for Tolkien og C.S. Lewis, og hvis forfatterperiode delvis overlappet med deres, er Edward John Moreton Drax Plunkett, den 18. lord Dunsany, en anglo-irsk baron som skrev bøker «på fritida». Lord Dunsany har skrevet flere mesterlige bøker i en ofte drømmeaktig stil, blant annet om Peganas guder (som påvirket Tolkiens Silmarillion sterkt). Men også helt andre forfattere, som den argentinske fabelmester Jorge Luis Borges, har latt seg inspirere av Dunsanys særegne prosa. Den «proto-borgesianske» skrivemåten, der en episk fortellerstemme gis et ironisk anstrøk, er tydelig i novellen «Mlideen».

Novellen sto, i opprinnelig engelsk versjon, å lese i boka Time and the Gods (1906). Her gjengitt etter Øyvind Myhres oversettelse. Gamleredaktøren av sf-magasinet NOVA gjorde nemlig et utmerket utvalg av Dunsany på norsk i 1974, Peganas guder (Aschehoug). Gjengitt med tillatelse. 

 

Red.

 

Mlideen

En kveld i et glemt år var gudene samlet på Mowrah Nawut over Mlideen, hvor de holdt skredet i tømme.

Midt i byen sto alle templene, og hit kom folk med gaver fra hele Mlideen. Her hadde byens prester for vane å hogge guder i stein. For i et atskilt rom i Elds tempel i Midtbyen i Mlideen lå en bok som kaltes De Vakre Tings Bok, skrevet på et språk som ingen mann kan lese, for lenge, lenge siden. Den fortalte hvordan et menneske kan lage seg guder som verken raser eller søker hevn over et lite folk. Og hver gang prestene kom ut etter å ha lest i De Vakre Tings Bok, søkte de å lage vennlige guder; og alle gudene de laget var forskjellige, men alle hadde det til felles at deres blikk var vendt mot Mlideen.

Men på Mowrah Nawut hadde gudene ventet i alle de glemte årene og båret over med folket, for ennå hadde ikke prestene hogd ut hundre guder. Aldri falt lynet fra Mowrah Nawut knusende på Mlideen, heller ikke kom det uår på kornet eller pest i byen; for på Nowrah Mawut satt gudene og smilte. Mlideens mennesker hadde sagt: » Yoma er gud.» Og gudene satt og smilte.

Så hadde en prest satt en sammenhuket figur, laget av purpurfarget agate, på Zungaris alter, og sagt: «Yazun er gud.» Ennå satt gudene og smilte.

Ved føttene til Yonu, Bazun, Nidish og Sundrao hadde folket i Mlideen ofret, og ennå satt gudene og holdt skredet i tømme over byen.

Det lå en stor ro over høydene mot solnedgangen, og Mowrah Nawut reiste seg, ubevegelig, med glitrende snø, og ned mot den varme byen blåste en kjølig bris fra skaret idet Tarsi Zalo, profeten, hogg ut byens hundrede gud i en stor safir. Da vendte gudene på Mowrah Nawut seg bort og sa: «Nå er hundre skjendsler blitt øvd.» Og de så ikke lenger mot Mlideen og holdt ikke lenger skredet i tømme, og hylende fór det nedover fjellsidene.

Over Midtbyen i Mlideen ligger nå store steinmasser, og over steinmassene er en ny by blitt reist av mennesker som ikke kjenner til det gamle Mlideen, og gudene sitter ennå på Mowrah Nawut. Og i den nye byen dyrker menneskene guder hogd i stein, og tallet på guder som de har laget er nitti og ni, og jeg, profeten, har funnet en besynderlig stein som jeg akter å hogge i en guds skikkelse så hele Mlideen kan tilbe den.