Hvorfor alle burde se Babylon 5 akkurat nå

av Martin Bull Gudmundsen

 

Babylon 5, en romstasjon i en nøytral sektor av galaksen, ble bygget som et fredelig møtested for romfarende, ofte stridslystne sivilisasjoner. Men i utkanten av det kjente rom våknet krefter fra en fjern fortid til liv, og satte dette fredsoppdraget i fare.

Høsten 1995 kom TV-serien med samme navn til Norge, og gjorde sterkt inntrykk på en tenåring med dårlige antenneforhold og en forkjærlighet for science fiction.

Jeg begynte å se på med forsiktig interesse, men et par tidlige episoder grep fatt i meg. I «Believers» får sjefslegen et etisk problem: Et barn trenger en livsviktig operasjon forbudt under foreldrenes religion. Det tar en stund før noen kommer på å spørre hva barnet vil selv. I «By Any Means Necessary» går havnearbeiderne til streik. Kommandanten på stasjonen har forståelse for saken, men hjemme på jorden krever de at han skal kjøre en hard linje. Begge episodene er medrivende fortalt, og viser seriens vilje til å ta for seg virkelige – og viktige – konflikter.

Seriens fem sesonger fortalte en sammenhengende historie. De grove trekkene var planlagt før produksjonen gikk i gang, selv om en del av planene måtte endres underveis. Serieskaperen – J. Michael Straczynski, ofte forkortet JMS – skrev de aller fleste episodene selv. Han var veteran i bransjen allerede da, og har fortsatt å arbeide med TV, film, tegneserier og bøker. Han skapte TV-serien Sense8 sammen med Wachowski-søstrene, skrev manus til Clint Eastwood-filmen Changeling, og hadde en lang periode som hovedforfatter av tegneserien The Amazing Spider-Man.

Når vi snakker om Babylon 5 i dag, vi som så den da den gikk, snakker vi ofte om hvor aktuell serien har blitt. Eller kanskje alltid har vært …

Handlingen har to overordnede tråder. Den ene dreier seg om storkrig ute i galaksen, den andre om en autoritær president på jorden. 

Vi aner paralleller til Russlands invasjon av Ukraina, så vel som av President Trumps angrep på rettsordninger, demokratiske spilleregler, politiske motstandere, og minoriteter i egen befolkning. Ikke bare i hovedtrekkene, men også i fremstillingen av detaljene.

Når maktovertagelsen først kommer i gang, skjer den raskt. Lojale medarbeidere settes inn i nøkkelposisjoner, politisk motstand blir straffet, og retorikken forteller hvordan dette skjer av nødvendighet. For folkets skyld. For å beskytte jorden mot indre og ytre fiender.

På den galaktiske fronten møter vi ambassadøren for en svinnende stormakt, det centauriske imperiet. For å bringe sin egen nasjon tilbake til fordums storhet allierer han seg med pådriverne i den kommende krigen, en eldgammel art bare kjent som skygger.

I våre dager kunne ambassadør Mollari sagt: Make the Centauri Empire Great Again. Jeg mumlet det selv, tilbake i 2016.

Politisk science fiction

Jeg skal ikke påstå at Babylon 5 så inn i vår tid. Om noe skuet serien i motsatt retning, til mellomkrigstiden og de totalitære regimene der. Og videre bakover: Vi mennesker har lang befatning med slikt. Krig og kontroll later til å være noe ganske grunnleggende i oss, selv om det får brutale utslag i masseproduksjonens og massekommunikasjonens tid.

Serieskaperen, JMS, kan antas å ha vært opptatt av disse kreftene. Som han forteller i selvbiografien Becoming Superman (Harper Voyager, 2019) vokste han opp med en kriminell og voldelig far. Som voksen har JMS gått inn for å være sin fars absolutte motsetning.

Når populærkulturen tar for seg kampen mellom godt og ondt er det ondes motiver ofte erobring, ensretting, egen vinning og dominans. Det gode står for frihet, empati, og selvoppofrelse. Sauron vil legge verden under seg. Imperiet i de første Star Wars-filmene vil holde på makten, først og fremst for maktens egen skyld.

Det er lett for tilskueren å se den gode siden i seg selv, og sine egne fiendebilder i motparten. En fordel hvis man ønsker et stort publikum, men ikke hvis man skriver for å påvirke, for å advare eller inspirere. Teknomagnat Elon Musk, et av verdens rikeste mennesker, identifiserer seg for eksempel uironisk med opprørsalliansen i Star Wars. Den røde pillen fra The Matrix, den som trekker sløret fra øynene dine når du tar den, har blitt symbol for høyreorienterte bevegelser på nett.

(Musk har vært frempå med rød pille-prat også. Lilly Wachowski, medskaper av The Matrix, har svart med å be ham ryke og reise.)

Det samme kan selvsagt skje – og har skjedd – med Babylon 5. Serien har tilhengere på den amerikanske høyresiden, og de tar det ille opp når serieskaperen uttaler seg politisk: «Han burde holde seg til det han kan.» Mitt eget syn på hva man kan lære av serien er med andre ord ikke universelt.

Likevel er politikken mer konkret enn i for eksempel Star Wars. Oppdelingen i godt og ondt er ikke absolutt. Vi får ikke bare militærmarsjer, drakoniske avstraffelser, og kaldblodige keisere. Det kommer også en grundigere analyse av hvilke krefter som står på spill, en forklaring på hvorfor det autoritære vinner terreng.

Angiveriets logikk

I slutten av sesong 1 omkommer den lovlig valgte presidenten i noe som virker som en ulykke. For seerne, og besetningen på Babylon 5, er det imidlertid klart at det er snakk om et attentat. I løpet av andre sesong kommer det frem at den nye presidenten må ha stått bak.

Stasjonen får besøk av en funksjonær fra et nytt departement, Fredsdepartementet. På et åpent møte forteller han om Nattevakten, en organisasjon som har i oppdrag å holde øye med mistenkelig aktivitet. Særlig skadelige ideer, som kan undergrave samfunnet over tid.

Som Nattevakt fortsetter man livet som før, men får ekstra betalt, og må gå med armbind for å minne folk om at de har noen til å passe på seg. Vi følger en av dem, Zack. Han tar ikke oppdraget så alvorlig. Men en håndfull episoder senere finner et nytt møte sted. Alle utenom Zack har aktiviteter å rapportere om

Zack blir konfrontert med rykter om en butikkeier som skal ha sagt noe negativt om presidenten. Under press bekrefter han ryktene. Butikken blir stengt. Eieren blir arrestert.

Det autoritære regimet i Babylon 5s verden er ikke på plass fra første dag, men når grepet strammer seg kommer endringene fort.

Måten Zack blir presset på er verdt å notere seg. Han er motvillig hele veien, men blir minnet om at han tross alt har meldt seg på dette; han går med det sorte armbindet og får utbetalt ekstra lønn. Til slutt sier møtelederen: «Du trenger ikke gi oss noen navn. Vi har allerede rapportene, alt du trenger å gjøre er å bekrefte dem.» Og det synes ikke Zack han kan nekte.

Det finnes en velkjent salgsteknikk, også kjent fra sosialpsykologi, som kalles foten-i-døra-teknikken. Hvis man får noen med på noe smått – «unnskyld, kan jeg få stille deg et spørsmål», eller «her har du en smaksprøve, helt gratis» – blir det lettere å overtale dem til noe større etterpå. For eksempel et salg.

Motsatsen er den såkalte døra-i-fjeset-teknikken, hvor man først spør om noe stort og urimelig, og får et forutsigbart nei. Når man spør om noe mindre urimelig i neste omgang får man lettere ja. 

Begge teknikker inngår i angiveriets logikk. «Du trenger bare å bekrefte det vi allerede vet.» Og hvis man adlyder i første omgang, føler man seg forpliktet senere. Man gjøres til medskyldig.

Misinformasjon og løgn

To episoder fra hver sin sesong viser forskjellen på et samfunn hvor man har en viss oversikt over sant og usant, og et med så mye løgn at ingen helt vet forskjell.

I andre sesong ser vi en reportasje fra Babylon 5. Episoden er fortalt fra reporterens ståsted, og vi ser det samme som TV-seere på jorden: Intervjuer med besetningen, betraktninger fra journalistene, og en krisesituasjon som oppstår underveis. Det er en god episode, og en rimelig balansert fremstilling.

To sesonger senere har mye skjedd. Presidenten på jorden har innført unntakstilstand. Babylon 5 har erklært uavhengighet, og blitt et møtepunkt for motstandere av regimet. 

Et nytt reportasjeteam kommer til stasjonen. Nyhetskanalen bærer samme logo som før, men er tatt over av regimetro journalister.

Denne gangen er episoden delt i to. Først får vi innspillingen fra besetningens perspektiv, og så den ferdige reportasjen. Vi får se hvordan ting har blitt redigert. Sitater er tatt ut av sammenheng, og endrer helt mening. I ett tilfelle blir noen rett og slett dubbet over. «Eksperter» i studio knytter scenene sammen. Det ender opp som en vill fortelling om at Babylon 5 tvinger mennesker inn i operasjonssalen og utstyrer dem med kroppsdeler fra utenomjordiske.

Målet skal være å bytte ut hele menneskeheten. Det minner om konspirasjonsteorier vi ser i omløp i dag, hvor skjulte eliter hevdes å jobbe for å skifte ut Vestens befolkning. Det spiller mer generelt på slike forestillinger om renhet som er populære i autoritær tenkning. De indre og ytre fiendene blir sett på som en kilde til forurensning. Å bekjempe dem blir eksistensielt. 

Det tæres også på sannheten mot slutten av samme sesong. 

Kommandanten på Babylon 5, John Sheridan, er tatt til fange. Han sitter i et mørkt rom og venter på forhør. Forhørslederen kommer inn fra et siderom. Han byr Sheridan god ettermiddag, og rekker frem en brødskive. Han tar en bit av den selv for å vise at den ikke er forgiftet.

Før Sheridan får spise må han si god ettermiddag tilbake, selv om lyset i siderommet viser at det er morgen. Det er foten i døra, og han vet det. Går han først med på noe så åpenbart usant, har han mindre fotfeste mot verre løgner. Men han er utsultet, og gir etter på et vis: «Det er sikkert ettermiddag et eller annet sted i verden.»

Han får resten av sandwichen og trykker den i seg.

På vei ut nevner forhørslederen at en interessant ting med gift er toleransen som bygger seg opp over tid. Man begynner med små doser, etter en stund tåler man mer og mer. Matbiten var forgiftet likevel, og Sheridan tilbringer de neste døgnene med magekramper og oppkast.

Forhøret fortsetter, og teknikkene strammer seg til. Hensikten er som i boken det er inspirert av, 1984: Offeret skal slutte å bry seg om skillet mellom sannhet og løgn. Sheridan klarer seg på et vis; Wilson i 1984 gikk på sin side med på at 2+2=5, hvis det var det Partiet ville.

De rette tingene, av riktig grunn

Den autoritære maktovertagelsen på jorden er bare ett av hovedplotene i serien. Det andre dreier seg om konflikten mellom to av galaksens eldste sivilisasjoner. 

Hovedfiendene i serien kalles skygger. I første sesong sender de en representant til stasjonen for å spørre ut de ulike ambassadørene. Spørsmålet lyder: «Hva vil du?» 

Én ambassadør søker hevn for gammel urett, en annen ber representanten ryke og reise. Men fra Londo Mollari, den centauriske ambassadøren, får de følgende svar: «Jeg vil se mitt folk vende tilbake til våre velmaktsdager og ta tilbake det som er vårt. Jeg vil at alt skal bli slik som det en gang var.»

Skyggene begynner å gjøre ham små tjenester, skjulte aksjoner mot militære fiender, som de lar ham ta æren for. Han vinner innflytelse på hjemplaneten. Tjenestene blir større, konsekvensene blir verre, og det går til slutt mot krig. Londo nøler, men begynner ikke å si nei før det har blitt altfor, altfor sent.

Vorlonene, skyggenes motpart og motsetning, pleier å stille et annet spørsmål: «Hvem er du?» Når situasjonen begynner å tilspisse seg sender de en spesialutsending til stasjonen, en såkalt inkvisitor.

En av hovedpersonene, Delenn, blir utstyrt med elektroniske armbånd, som kan påføre smerte om ikke svarene holder mål. Så blir hun spurt hvem hun er. Hvert svar blir hånet og kritisert. Hun sier navnet sitt, men det har hun fått av andre. Hun sier hun er minbarisk ambassadør. Det er bare en tittel. Hun sier hun er datter av … men det er bare ytre referansepunkter. 

Det begynner å se ut som behandlingen vil koste henne livet. Kommandant Sheridan prøver å gripe inn, men blir i stedet fanget og utsatt for samme utspørring. Til slutt, når ingen av dem har mer å forsvare seg med, kommer svaret som viser hvem de egentlig er.

Da sier de at de vil utsette seg for dette, gi alt de har, bare for å hjelpe hverandre – selv om ingen får vite det, selv om ingen vil minnes dem, eller feire heltemotet deres. Å redde ett liv eller en million, det går ut på det samme.

«Å handle rett,» sier vorlonene, «men av feil grunn – som ønske om heder, eller visjoner om storhet – korrumperer verket og gir et urent resultat.»

Skal de gi sin støtte til en lederskikkelse i krigen, må de finne noen som vet hva de står for og hvem de er.

Lenger ut i serien ser vi at vorlonene er like farlige som sine fiender. Etter et vendepunkt i krigen tyr de til en drastisk strategi: De henter frem våpenteknologi som kan utslette hele planeter, og retter det mot alle som har hatt den minste befatning med skyggene. Nå må de yngre sivilisasjonene samle seg og drive begge parter i krigen ut av galaksen.

Babylon 5 er som nevnt ikke politisk nøytral, men den serverer ikke dermed enkle svar. Rett og galt, godt og ondt, må man finne ut av selv. For å gjøre det, må man også kjenne seg selv, og her representerer skygger og vorloner, med sine respektive spørsmål, to sider av samme prosess. Selv har de mistet begge spørsmål av syne, og dermed også respekten for livets egenverdi.

Høst, 2025

Mens jeg skriver denne artikkelen, ser jeg utviklingen gå overveldende fort. Det var noe jeg stusset litt over da Babylon 5 gikk på TV.

Der tok det et drøyt år fra politisk kupp til permanent unntakstilstand. Statskontrollerte medier, 1984-lignende forhørsteknikker, systematisk angiveri og blodig undertrykkelse av motstand. Hvor kom de erfarne propagandamakerne fra? De hverdagslige torturistene? Det hemmelige politiet?

De har nok vært der hele tiden. De har studert tidligere maktovertagelser, og de har forberedt seg. De vet hvor i samfunnet misnøyen ligger. Og folk er allerede så utmattet av politikk at de kan miste tak på hva som er hva.

President Clark kom til makten ved attentat, ikke valg. Han hadde ikke bak seg en valgkamp hvor han spilte på misnøye, eller lovte å bruke midler på kanten av det autoritære – eller over den. 

Misnøye var det likevel nok av. Lenge før han kom til makten så vi politisk uro. En hemmelig etterretningsorganisasjon bortførte kommandanten (Sheridans forgjenger) fordi de tvilte på hans lojalitet. En anti-romvesenorganisasjon sto bak en overfallsbølge på stasjonen, og prøvde samtidig å rekruttere folk i høyere stillinger. En frigjøringsbevegelse på Mars startet et væpnet opprør, og ble slått ned med makt.

Et demokrati under stadig press kan nok falle sammen ganske fort mot en målrettet nok antidemokratisk bevegelse. Dette mener mange at vi nå ser utspille seg i USA.

Hver sesong av Babylon 5 har sin egen vignett, med en voice-over som forteller hovedtrekkene i historien. I tredje sesong hører vi følgende innledning:

Babylonprosjektet var vårt siste og beste håp om fred. Det slo feil. Men det året Skyggekrigen kom ble det noe større: Vårt siste beste og håp om seier.

– Susan Ivanova/J. Michael Straczynski, min oversettelse

Fredshåpet sluknet i slutten av forrige sesong, med en ikkeangrepsavtale mellom menneskene og det centauriske imperiet. Mens diplomaten fra Clarks regjering erklærer fred i vår tid, erklærer centauriene ekspansjonskrig mot den ene naboen etter den andre. På stasjonen oppstår en diplomatisk krise som ender med attentatforsøk mot Sheridan selv.

Når blir væpnet kamp riktig svar på vold? Øst for oss virker det klart. Det nåværende Russlands ambisjoner dempes ikke av innrømmelser og kompromisser. De bryter avtaler like lett som de inngår nye. Slik Tyskland gjorde under nazismen; slik centauriene gjør i Babylon 5.

I USA er det foreløpig ikke åpen krig. Politisk vold utgjør en liten andel av voldshendelsene i landet. I 2025 så vi likevel en stor økning, sammenlignet med årene før. En overvekt av gjerningspersonene sto på det man kaller høyresiden i amerikansk politikk. Og det nåværende regimet viser vilje til vold mot egen befolkning. Er det naivt, kanskje Chamberlain-aktig naivt, om den andre siden ikke slår tilbake?

Jeg lever jo langt unna den politiske virkeligheten i USA; selv etter norsk målestokk lever jeg skjermet og godt ivaretatt. Det er ubehagelig å tenke på vold.

Vold som begynner motvillig, holder seg ofte ikke på det nivået. Nødvendigheten blir større. Fiendens ugjerninger verre. Det blir mer å hevne. Og volden blir etter hvert et mål i seg selv – som når vorlonene utsletter hele planeter, bare for å sette motstanderen på plass.

Men serien har også eksempler på nødvendig, væpnet motstand. Seieren over Clarks regime er militær. Sheridan gjør noen strategiske valg som er problematiske, etisk sett, men ingen kan tvile på kamp er det riktige valget.

Og volden er over når Clark er ute av bildet. De to sidene i borgerkrigen inngår kompromisser. Ikke at de stoler på hverandre, eller nødvendigvis liker hverandre, men de er nødt til å leve videre sammen, og finner frem til en slags respekt.

Jeg tenker tilbake til episoden med Inkvisitoren. To sesonger senere, når krigen er forbi, har  Sheridan vist at han ikke bare gjør de riktige valgene; han gjør dem av riktige grunner.

Telepater og andre minoriteter

Det er ett element i serien jeg vil være mer forsiktig med å overføre til i dag: Skildringen av telepater og hvordan de blir behandlet som minoritet.

Telepatene har en organisasjon, kalt Psi-korpset, som skal beskytte dem mot allmenheten, og beskytte allmenheten mot uautorisert telepati. Får man påvist telepatiske evner må man enten melde seg inn, tilbringe livet i fengsel, eller underkaste seg tvangsbehandling som holder evnene i sjakk. Flere av telepatene i serien er på flukt fra eller i opprør mot denne organisasjonen.

Autoritære bevegelser går ofte hardt frem mot minoriteter: De er fiender av nasjonens fremgang og lykke! Det er gjerne snakk om minoriteter folk har mistro til fra før. I USA retter presidentens propaganda seg særlig mot transfolk, venstreaktivister, og udokumenterte innvandrere.

President Clarks forhold til telepatene er mer komplisert. Psi-Korpset står i prinsippet på regimets side. De støttet presidentens karriere bak kulissene, og medvirket til attentatet som brakte ham til makten.

Psi-Korpsets behandling av både egne medlemmer og resten av befolkningen vises som en reaksjon på virkelige farer. I én sesong tar de for eksempel telepatisk kontroll over en av hovedpersonene, snur livet hans opp ned, kaster ham fra seg etter å ha brukt ham – men det fører til at de får avverget folkemord mot telepater.

Vi kan kjenne igjen historien fra andre fiktive universer. Mutantene i Marvel-tegneseriene har sine «gode» og «onde» faksjoner; blant vampyrene i True Blood er noen av dem rovdyr, mens andre drikker kunstig blod og er ofre for diskriminering. Hensikten – ofte åpent erklært – er å vise sympati med minoriteter i virkelighetens verden. 

For de blant publikum som allerede går med mistanke mot minoriteter, kan det heller leses som at mistanken har noe for seg. Noen tror på teorier om hemmelige eliter som trekker i mange tråder og står bak mye av samfunnets forfall. Andre peker, mer virkelighetsnært, på nyhetssaker hvor noen fra en minoritetsgruppe har begått vold eller kriminalitet. Det brukes ikke som argument for at de det gjelder må få bedre kår.

I det første av disse tilfellene snakker folk om at mistanken har «en kjerne av sannhet». I det andre, om «de få som ødelegger for de mange».

På den måten gjør vi undergrupper og individer til representanter for minoriteten som sådan. Vi understreker at vi «ikke mener alle», vedgår til og med at det gjelder ganske få. Mistanken rammer likevel bredt. Vi venter ikke på bekreftelse før vi rynker nesa, går over på andre siden av gata, går til neste jobbsøker i køen, og så videre.

De oppfatningene vi har om minoriteter – og, for den saks skyld, andre grupper, som subkulturer, geografibaserte identiteter, og så videre – har mer felles med fortellinger enn med statistiske modeller. 

Det dreier seg ikke om logisk eller matematisk generalisering. Vi sier ikke hva som er vanlig, men hva som er typisk. Når vi møter et moteksempel, noen som ikke oppfører seg som i fortellingen, trenger vi ikke tenke gjennom saken på nytt. Vi kan like gjerne si at de er «unntaket som bekrefter regelen».

Jeg tviler sterkt på at virkelighetens transfolk, venstreaktivister og innvandrere driver med noe som ligner på Psi-Korpsets hemmelige operasjoner. Om de så skulle gjort det vet jeg ikke hva det har å si. Mistenkeliggjøring på gruppenivå kan ramme hvem som helst på individnivå, så lenge de er eller bare ser ut som de kan være medlem.

Slik fungerer jo mistanke. Man vet ikke sikkert hvem som er ond mutant, eller korpslojal telepat. Det gjelder kanskje ikke alle, kanskje ikke en gang så mange. Men kan vi ta sjansen på at det ikke gjelder deg?

Å stille kritiske spørsmål ved budskapet i en serie, er å tolke serien på en snever måte, litt som en Nattevakt på utkikk etter skadelige ideer.

Jeg kunne i stedet lest fortellingene om telepater, mutanter og vampyrer som en skildring av kompleksiteten ved å høre til en uglesett gruppe, hvordan gruppedynamikk fungerer under ytre press, hva medlemmer av slike grupper kan drives til å gjøre mot hverandre.

Jeg kunne skrevet om at organisasjoner som PSI-korpset blir en forlengelse av storsamfunnets makt. Eller om å ikke stakkarsliggjøre telepater. I bedre tider skulle jeg gjerne ha lest side opp og ned om den kompleksiteten.

I en artikkel om det autoritæres fremdrift mener jeg likevel at disse nyansene kommer i annen rekke, og med en god del fotnoter i tillegg. 

Et pusterom

Nyhetene fra USA, høst 2025, kan som sagt overvelde de fleste. Én dag tøyser presidenten om noe fjollete og ufordragelig, i tråd med den offentlige karakteren han spiller og fullt mulig er. En annen dag skjeller han ut en krigsrammet statsleder i Det ovale kontor. 

Et eller annet sted i bakgrunnen går et av verdens rikeste mennesker rundt og gir statsansatte sparken under påskudd av et sparingsalternativ oppkalt etter en bitcoin-valuta oppkalt etter et internettviralt fotografi av en hund.

Det husker vi nesten ikke lenger, for etter at han røk uklar med presidenten – noe begge visste ville skje, har det havnet i bakgrunnen for nyheter om at maskerte immigrasjonsmyndigheter arresterer, internerer, og nå også skyter folk på tynt rettslig grunnlag. 

Demonstrasjoner mot dette opplegget blir gjort til påskudd for å lodde stemningen: Er det nå vi kan slippe unna med å sette inn nasjonalgarden mot politisk motstand?

Tempoet og volumet er visstnok en strategi som nettopp skal overvelde befolkningen; som skal ramme demokratiets sedvaner og spilleregler på så mange fronter at det blir umulig å samle seg og gjøre motstand.

Fiksjon kan være med å bringe klarhet.

Som Bing & Bringsværd skrev, i forordet til antologien Motgift (Gyldendal, 1991):

Hvis du står med nesen tett inntil et maleri, vil bildet som regel virke forvirrende og meningsløst. (…) Først når du tar et par skritt tilbake, begynner du å ane hva bildet skal forestille. (…) I litteraturen har man fra de eldste tider brukt eventyr og fabler for å skape en slik nødvendig distanse. «Det fantastiske» er et knep forfattere bruker når de vil forenkle og tydeliggjøre.

Jeg ser iblant folk i sosiale medier fortelle om å se serien på nytt med sine barn. De snakker om det som et oppdragervalg. De er stolte når barna tar et poeng, og når de knytter serien til en aktuell situasjon. Jeg går inn i samtalen og vi snakker om hvordan vi selv har blitt rustet til å forstå mer av vår egen tid. Særlig vår egen tid.

Der har vi Nattevakten, kan vi tenke, og der over i øst den centauriske ekspansjonen. Der ser vi telepatene bli forfulgt. Og der, ja. Der er kriselovene som utvider presidents fullmakt.

Og der har vi en Sheridan som sier nei. Iblant ligner strategiene hans på noe fienden kunne gjort, men han har stødige folk rundt seg som ikke lar ham glemme hvem han er; hva han lever for; hvorfor ikke alle midler kan brukes, selv når faren er prekær.

Vi kjenner igjen hva som skjer, og vi har sett litt om hvordan man gjør motstand.

Vi vet også at selv om det ser dårlig ut … og er det … er det endelige utfallet ennå ikke gitt. Etter tilbakeslag er det alltids neste kamp.

Motparten gjør håpløshet til salgsteknikk. Autoritære ledere tjener på å fremstå som uunngåelige, uovervinnelige … USAs president snakker om å gå fra seier til seier, selv om det er en beviselig løgn; han fremstiller seg som arketypen på «å vinne».

I en verden med mye informasjon og lite innsikt, hvor desinformasjon brukes som våpen, kan science fiction og fantasy, fortellinger med store fakter, gi et lite overblikk, en pustepause. 

Når motparten jobber innstendig for å fordunkle, får man anta at det har noe for seg å søke klarhet i stedet.

Ja, det er dette som skjer.

Nei, du overreagerer ikke. 

Det er hverken ustoppelig eller uunngåelig, selv om det er det de vil du skal tro. Men du må dessverre foreta deg mer enn å puste rolig, eller vente på at det skal gå over av seg selv.

 

 

Martin Bull Gudmundsen er forfatter og en kjent skikkelse i norsk fandom. Han mottok Johannes H. Bergs minnepris i 2006 for sin tilstedeværelse i spill- og sf-fandom, og for å være en ypperlig ambassadør for interessene etter å ha oppnådd kjendisstatus gjennom deltakelse i TV Norges reality-program Heia Tufte. I 2008 utga han rollespillet Itras by med medforfatter Ole Peder Giæver og illustratør Thore Hansen. Han har en mastergrad i psykologi, og publiserer fortløpende på sitt eget nettsted bullgudmundsen.com. 

 

AV SAMME FORFATTER:

Hvordan mennesker fremstiller sine byer (Novelle av Martin Bull Gudmundsen) – Nye NOVA