Hva lager den skyggen? Hvem står i det vinduet? Hva var den lyden? Hvor kommer denne følelsen fra?

av Nicolai Alexander Styve

I august leste vi i Norsk fabelprosa-gruppa (på Goodreads) skrekknovellesamlingen Under huda av Aleksander Brun. Det var ekstra hyggelig, da Brun kom innom og svarte på spørsmål. Han virker som en skikkelig ålreit fyr med stor lidenskap for både skrekk og fantasy, og sier selv at han skal fortsette å skrive. Det høres lovende ut! Nå vil jeg gjerne dele litt av det jeg og andre lesere syns om debutboka, slik at enda flere blir gjort oppmerksomme på den og starten på et nytt forfatterskap innen (ny)norsk skrekk. 

Selv sier Brun at han her «utforskar det skumle og overnaturlege i kvardagslege situasjonar», og at «novellene tek utgangspunkt i det kjende og trygge, men snur det til noko urovekkande og skremmande». Dette kan jeg bekrefte; han har i de fleste tilfeller holdt seg unna elementer/troper fra både fantasy og science fiction, og de fleste av novellene befinner seg innenfor en normal virkelighet, men så blir man plutselig og voldsomt overfalt av noe monstrøst, marerittaktig eller psykopatisk. Åpningsnovellen Danserinna er et godt eksempel på det. Den er, som Brun påpeker, «kort og direkte for å gi lesaren eit tydeleg inntrykk på kva dei kunne forvente vidare». Her tar et uskyldig og vakkert barndomsminne en grufull vending, og så sitter man igjen med grøss og angst: Hva var det som skjedde? Er jeg egentlig trygg når jeg skal legge meg i min egen seng i kveld? 

Noe av det som går igjen i novellene, er hvordan det straffer seg for hovedpersonene å være enten for nysgjerrig, for arrogant eller for godtroende. At det som kryper under huden på dem, ikke nødvendigvis er frykten for det ukjente eller noe sånt, men vitebegjæret. Hva lager den skyggen? Hvem står i det vinduet? Hva var den lyden? Hvor kommer denne følelsen fra?

Selv om det er færre overnaturlige elementer enn man skulle forvente av denne sjangeren, syns jeg at Brun bruker klassiske settinger og virkemidler på en god måte – som skoger, skygger, mørke skikkelser i vinduer, et forlatt hus og upålitelig forteller. Med-leser Arnstein påpeker at man kan se trekk fra kjente forfattere som M. R. James, Robert W. Chambers, Roald Dahl og Clive Barker. Han trekker også frem Junji Ito og Keiichiro Toyama. I tillegg kommer det frem fra diskusjonen at Brun lot seg inspirere av både creepypasta og manga/anime. Spesielt titanene i Attack on Titan. Slenderman ble også trukket frem. 

Samlingen består av åtte relativt korte noveller, men tre av dem kan i prinsippet kalles kortprosa. Interessant nok er faktisk de fleste norske utgivelser innen skrekksjangeren de siste ti årene romaner. Noe som kanskje er litt pussig når skrekk har så dype røtter i novellelandskapet. Etter min mening fungerer skrekksjangeren best da. Den er som kjent opptatt av å vekke sterke reaksjoner, og det kan argumenteres for at en kompakt dramaturgi gir størst uttelling i så måte. Og dessuten: Jo mindre man får vite, jo mer urovekkende kan det usagte og uklare bli. Bruker forfatteren for lang tid, kan man lettere miste interessen; etter en halvtime med berg-og-dal-bane er det jo ikke like stas at det kiler i magen. Man kan derfor lettere holde spenningen og uhyggen på et høyt nivå. Sånn sett kan det kreves mer å lese en skrekknovelle, men det kreves samtidig mer av den, og alle avsnitt må i større grad velges med omhu og ha en merkbar funksjon. Dette er Brun innforstått med . Novellene hans er effektive: De har en stram struktur, går rett på sak og drar deg kjapt inn i noe skummelt, og så sitter man der, litt paff, men stort sett fornøyd. 

Samtidig bør det heller ikke bli for kort. Noen av tekstene her blir dessverre det, og basert på andre kommentarer og anmeldelser, er ikke jeg den eneste som gjerne skulle fått mer tid til å bli mer kjent med karakterene eller kjenne på en uhygge som bygger seg opp. Brun kunne derfor med fordel gitt leseren større grunn til å bry seg om flere av personene han skriver om, og brukt mer tid til å etablere denne normale virkeligheten, slik at det blir enda mer rom for innlevelse. Da hadde vendepunktene fått atskillig mer slagkraft. Noen av de korteste tekstene kan derfor virke i en hast med å skremme oss, og da rekker det ironisk nok ikke å krype under huden på meg.

Men der han tar seg god tid til å skape stemning og bygge opp spenning, fungerer det best etter min mening. Da får jeg utviklet empati med personene, levd meg ordentlig inn i situasjonen og kjent på det krypende ubehaget. Novellene Nokre anker bør bli liggande og Gløymde røter er derfor mine favoritter. De skiller seg samtidig klart ut fra resten av samlingen og minner meg mest om weird fiction. Her er jeg heller ikke alene om å trekke frem Lovecraft. 

Jeg håper at Brun videreutvikler talentet sitt i den retningen. Dette er så klart smak og behag, men det er uansett ikke i tvil om at novellene gir god underholdning for pengene, og man ser at de er skrevet av en som er glad i sjangeren. Selv om han debuterte med samlingen i fjor, så ønsker jeg han velkommen inn i den norske skrekk-kanon, og jeg både anbefaler og håper at flere gjør det samme og leser Under huda!