“Den røde pest” av Jack London, del 7 av 11

Første gang trykket i magasinet NOVA nr. 2-1974.

Oversatt av Øyvind Kvernvold Myhre. Gjengitt med tillatelse.

IV

Jeg gikk raskt videre, ned ei tverrgate, og på det første hjørnet så jeg en ny tragedie. To menn fra arbeiderklassen hadde fanget en mann og ei kvinne med to barn, og nå holdt de på å plyndre dem. Jeg kjente mannen av utseende, enda jeg aldri var blitt presentert for ham. Han var en dikter hvis vers jeg lenge hadde beundret. Likevel kom jeg ham ikke til unnsetning, for i det øyeblikket jeg kom til stedet hørte jeg et skudd, og jeg så ham synke sammen. Kvinna skrek, og hun ble felt av et knyttneveslag fra et av de menneskelige dyrene. Jeg ropte truende, hvorpå de avfyrte våpnene sine mot meg, og jeg flyktet rundt hjørnet. Her ble jeg stanset av en brann. Bygningene på begge sider av gata sto i flammer, og gata var fylt av røyk og flammer. Fra et eller annet sted inne i gnistregnet skrek ei kvinne på hjelp. Men jeg fulgte ikke lyden. En manns hjerte blir til jern når han ser slikt omkring seg, og en hørte alt for mange rop om hjelp til at en kunne gjøre noe.

Jeg vendte tilbake rundt hjørnet, og fant at de to røverne var borte. Dikteren og hans kone lå døde på brusteinene. Det var et forferdelig syn. De to barna var borte – hvor det var blitt av dem kan jeg ikke si. Og nå visste jeg hvorfor de flyktende jeg møtte snek seg så forsiktig av sted, med så hvite ansikter. I vår sivilisasjons midte, ned i slummen og arbeiderghettoene, hadde vi fostret opp en rase av barbarer, av villmenn, og nå, i ulykkens time, vendte de seg mot oss som de ville dyr de var og ødela oss. Og de ødela seg selv også. De styrket seg med sterk drikk og begikk tusen ugjerninger, kranglet og drepte hverandre i det alminnelige vanviddet. Jeg så en flokk arbeidsfolk av den bedre sorten som hadde sluttet seg sammen, og holdt på å kjempe seg ut av byen med kvinner og barn mellom seg, og de sjuke og gamle i bårer, mens et antall hester trakk på vogner med forsyninger. De var et flott syn der de kom nedover gata gjennom den drivende røyken, enda de nesten skjøt meg da jeg dukket opp foran dem. En av lederne ropte en unnskyldende forklaring til meg idet de dro forbi. Han sa de drepte røverne og plyndrerne så snart de så dem, og at de hadde sluttet seg sammen slik fordi det var den eneste måten de kunne forsvare seg mot tyvene på.

Her så jeg for første gang noe som jeg skulle få se ofte. En av de marsjerende mennene viste plutselig de umiskjennelige tegnene på pesten. Øyeblikkelig trakk de som sto omkring ham seg bort, og han steg uten å protestere til side for å la dem komme forbi. Ei kvinne, antakelig hans kone, ville følge ham. Hun holdt en liten gutt i hånden. Men mannen kommanderte henne strengt til å fortsette, mens de andre holdt henne for å hindre henne i å følge ham. Dette så jeg, og jeg så mannen med det skarlagensflammende ansiktet gå inn i et portrom på den andre sida av gata. Jeg hørte smellet fra pistolen hans og så ham synke livløs sammen.

Etter å være stanset to ganger av branner lyktes jeg i å komme fram til universitetet. Jeg traff på en flokk universitetsfolk som var på vei i retning av kjemibygningen. De var familiefolk alle sammen, og familiene fulgte dem, sammen med sjukepleiere og tjenere. Professor Badminton hilste meg, og jeg hadde vanskelig for å kjenne ham igjen. Et eller annet sted hadde han løpt gjennom flammer, og skjegget hans var svidd bort. Om hodet hadde han en blodig bandasje, og klærne hans var skitne. Han fortalte meg at han var blitt slått av tyver, og at broren hans var blitt drept kvelden før mens han forsvarte hjemmet deres.

Halvveis over parken pekte han plutselig på ansiktet til fru Swinton. Den umiskjennelige skarlagensfargen var der. Øyeblikkelig begynte alle de andre kvinnene å skrike, og løp bort fra henne. De to barna hennes var sammen med en barnepike, og de løp også bort fra henne. Men mannen hennes, Doctor Swinton, ble hos henne.

«Fortsett, Smith,» sa han til meg. «Hold et øye med barna. Jeg vil bli her hos min hustru. Jeg vet at hun allerede er så godt som død, men jeg kan ikke forlate henne. Etterpå skal jeg komme over til kjemibygningen hvis jeg unnslipper. Hold utkikk etter meg og slipp meg inn hvis jeg kommer.»

Han sto bøyd over kona si og lettet hennes siste øyeblikk da jeg forlot ham og løp bort for å nå igjen de andre. Vi var de siste som ble sluppet inn i kjemibygningen. Etterpå opprettholdt vi isolasjonen ved hjelp av automatriflene. Vi hadde planlagt for seksti personer i bygningen, slik vi var blitt enige om. I stedet hadde hver eneste en av det opprinnelige antallet tatt med seg slektninger og venner og hele familier til vi til slutt var over fire hundre sjeler. Men kjemibygningen var stor, og siden den sto for seg selv var det ingen fare for at den skulle bli antent av de voldsomme brannene som raste overalt i byen.

Store mengder forsyninger var blitt samlet, og en matkomite tok kontroll over den og delte ut daglige rasjoner til de forskjellige familiene og gruppene som ordnet seg i hver sin messe. Et antall komiteer ble utpekt, og vi utviklet en svært effektiv organisasjon. Jeg var i forsvarskomiteen, selv om ingen prøvde å snike seg innpå oss de første par dagene. Vi kunne se flokker av røvere på avstand, og fra røyken fra bålene deres så vi at flere flokker hadde slått seg ned på den andre sida av universitetsområdet. Fyll var det mye av, og ofte hørte vi dem synge grove sanger eller rope vanvittig. Mens verden raste sammen omkring dem og lufta fyltes av røyken fra brennende byer, ga disse lavtstående skapningene sin dyriskhet frie tøyler og sloss og drakk og døde. Og hva gjord det, når alt kom til alt? Alle døde i alle fall, de gode og de onde, de dyktige og sveklingene, de som elsket livet og de som avskydde det. De gikk bort. Alt gikk bort.

Etter fireogtjue timer, uten noe tegn på pest blant oss, gratulerte vi hverandre og begynte å grave en brønn. Dere har sett de store jernrørene som i gamle dager førte vann til alle som bodde i byene. Vi fryktet at brannene ville få rørene til å sprekke og tømme reservoarene. Derfor rev vi opp sementgulvet i den midterste gårdsplassen i kjemibygningen og gravde en brønn. Det var mange unge menn, studenter, sammen med oss, og vi arbeidet natt og dag med brønnen. Og vår frykt viste seg berettiget. Tre timer før vi fant vann ble rørene tørre.

Det gikk fireogtjue timer til, og ennå viste det seg ikke tegn på pest blant oss. Vi trodde vi var reddet. Men vi visste ikke det jeg har kommet fram til seinere – at inkubasjonstida til pestbakteriene i menneskekroppen varer i flere døgn. Den drepte så raskt når den først viste seg at vi trodde inkubasjonstida var like kort. Så, da to døgn var gått, gledet vi oss ved tanken på at vi var reddet fra epidemien.

Men den tredje dagen tok bort den illusjonen. Jeg skal aldri glemme natta som gikk forut for den. Jeg hadde ansvaret for vaktene fra åtte til tolv, og fra taket på bygningen så jeg hvordan alle menneskets storslåtte byggverk ble lagt i grus. Så veldige var de lokale brannene at hele himmelen var opplyst. En kunne lese den fineste skrift i det røde lyset. Hele verden syntes omspent av flammer. San Francisco spydde røyk og ild fra et snes mektige branner som liknet like mange aktive vulkaner. Oakland, San Leandro, Hayward – alle brant, og mot nord, helt til Point Richmond, var flere branner i virksomhet. Det var et syn som kunne fylle en med ærefrykt. Sivilisasjonen, mine sønnesønner, sivilisasjonen gikk under i en vegg av flammer og et pust av død. Klokka ti den kvelden eksploderte de store kruttmagasinene ved Point Pinole i rask rekkefølge. Så voldsomme var rystelsene at den store bygningen ristet som i et jordskjelv, mens hver eneste glassrute ble knust. Da gikk jeg ned fra taket og gjennom de lange korridorene, fra rom til rom, beroliget de skremte kvinnene og forklarte hva som var skjedd.

En time seinere, ved et vindu nede ved bakken, hørte jeg et lurveleven bryte løs ute i røverleirene. Det var skrik og hyl, og skudd fra mange pistoler. Som vi sluttet oss til etterpå var kampen utløst av forsøkene fra dem som var friske på å jage bort de sjuke. I alle fall unnslapp flere pestredne røvere og beveget seg i retning av dørene våre. Vi beordret dem tilbake, men de forbannet oss og fyrte av en salve med pistolene. Professor Merryweather, ved ett av vinduene, ble drept med det samme, av ei kule som traff ham midt mellom øynene. Vi åpnet ild, og alle angriperne flyktet, med unntak av tre. Den ene var ei kvinne. Pesten var over dem, og de fryktet ingenting. Som avskyelige spøkelser, med flammende ansikter i gjenskinnet fra den røde himmelen, fortsatte de å forbanne oss og skyte på oss. En av mennene skjøt jeg med mine egne hender. Etter det la den andre mannen og kvinna seg ned under vinduene våre mens de ennå forbannet oss, og vi var nødt til å se dem dø av pesten.

Situasjonen var kritisk. Eksplosjonene i kruttmagasinene hadde knust alle vinduene i kjemibygningen, slik at vi var utsatt for bakteriene fra likene. Sanitærkomiteen ble bedt om å handle, og den reagerte tappert. To menn måtte gå ut og fjerne likene, og det betydde sannsynligvis å ofre sine egne liv, for etter arbeidet ville de ikke bli tillatt å komme inn i bygningen igjen. En av professorene, en ungkar, og en av studentene meldte seg frivillig. De ba oss farvel og gikk ut. De var helter. De oppga livene sine for at fire hundre andre skulle få leve. Etter at de hadde utført arbeidet, sto de der et øyeblikk, på avstand, og så sørgmodig mot oss. Så vinket de farvel og gikk langsomt bort over universitetsområdet, ned mot den brennende byen.

Og likevel var alt sammen bortkastet. Neste morgen ble den første av oss rammet av pesten – en liten barnepike i professor Stouts familie. Dette var ikke tidspunktet for sentimentalitet. Med det håp at hun kunne være den eneste, jaget vi henne ut av bygningen og kommanderte henne til å forsvinne. Hun gikk langsomt bort over plassen, mens hun vred hendene sine og gråt ynkelig. Vi kjente oss som dyr, men hva skulle vi gjøre? Det var fire hundre av oss, og den enkelte måtte finne seg i å bli ofret.

– fortsettes –

Del dette innlegget på:

  1 kommentar til ““Den røde pest” av Jack London, del 7 av 11

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *