Føljetong av Patrick Sahlstrøm
Tommy tok et skritt tilbake, og betraktet fornøyd skiltet han nettopp hadde sprayet ferdig. «Romvezner» stod det. Han hadde tenkt å skrive noe mye lengre, med mer schwung, men skiltet var for lite til det. Og ikke pokker om han lagde et nytt og større et. Maling var dyrt. Men skiltet var skikkelig snasent, lilla bakgrunn og bokstavene i en sykelig grønn farge.
Stolt hengte han opp skiltet på den rustne campingvogna de hadde «lånt» for anledningen. Regnbuefestivalen varte ut uka, med de store avslutningskonsertene lørdag kveld. Romvesenene hadde dukket opp på onsdag. Plenty tid til å rigge seddelpressen.
Fru Lynch på Rådhuset hadde vært meget mistenksom da Tommy leverte dokumentene som sikret at de helt lovlig kunne sette opp stand utenfor festivalarenaen. Det var ikke dagligdags at de lokale slaskene brydde seg med papirarbeid. Tommy hadde brukt hele formiddagen til å fylle ut papirene så nøyaktig han kunne. Han hadde sett nok filmer til ikke å blåse hele opplegget fordi han manglet et skjema.
Så her var de. Lørdag ettermiddag, med et par tusen studenter på festival, vandrende rundt. Pyntet som påfugler, og Tommy sleit med å holde fokus på oppgaven som utroper. Det var for mange snasne damer som distraherte ham.
I Tommys egne øyne var salg av romvesenbilletter gyldig grunn til å ta kontakt med damer mange divisjoner over ham. Dessverre for Tommy styrket ikke billett-pushingen anseelsen hans, og jentene, som kjente ham som en av bomsene som solgte dop på bensinstasjonen, fnyste av ham uten å kjøpe en eneste billett.
Tommy hadde vært sikker på at han hadde tenkt på alt. Til og med den jævla tillatelsen fra rådhuset. Men at ingen skulle være interessert i fuckings romvesener? Hva i helvete var galt med dagens ungdom? Det hadde vært vanskelig nok å overtale Iianea til å bli med på opplegget. Tommy hadde til slutt greidd å overbevise den om at det var tradisjon på jorda å innlede viktige budskap med lett underholdning. Som for eksempel firearmet sjonglering. Selv om festivalen var riktig sted å bable om fred og brorskap og alt det der, hadde Tommy null tro på at disse dritrike ungene ville ha tålmodighet til å lytte til noe som helst romvesenene hadde å si. Utenomjordisk sjonglering og litt andre triks, derimot! Det ville forhåpentligvis fungere. Hvis de i det hele tatt kunne lure noen inn i vogna, slik hadde Tommy tenkt, inntil han måtte innse at det dårlige ryktet hans nok var den egentlige grunnen til publikumssvikten.
Billettsalget var Tommys ansvar. Dennis sto for sikkerheten, samt å passe på at ingen, for eksempel Tommy, stakk av med kassa. B.B og J.J. var sendt ut for å spane etter fare. Og akkurat nå stirret Dennis olmt på Tommy. Han hadde ikke lang tid på seg til å sørge for at de fikk kunder.
«Hva slags piss har dere funnet på denne gangen?» sa en munter stemme bak Tommy.
«Ikke nå, søss. Dette er viktig, vi kan tjene feite penger.» Han verdighet ikke lillesøstera si så mye som et blikk.
Det var jo det eneste som fuckings mangla, at Maggie skulle dukke opp og le av oss.
Maggie var akkurat like plagsom og irriterende som småsøsken flest. At hun var den heiteste tenåringen på mils avstand, og falt pladask så fort noen flekset en muskel, gjorde henne ikke mindre irriterende. Alle kompisene hans hadde pult henne, og mens alle andre hekket på henne, hadde Tommy selv verken groupies eller råd til å kjøpe seg dame. Men akkurat nå ble Tommy nesten glad for å se henne. Hvis det var noe som kunne distrahere Dennis, så var det rumpa til Maggie.
«Ja, jøss. Jeg ser at grunkene renner inn. Det er jo kø rundt hele parkeringsplassen,» gliste Maggie, mens en markløper rullet over det folketomme området.
«Kjeften!»
«Romvesener?» leste hun fra skiltet «Har dere vært på sopptur igjen? Uten å invitere meg?»
«M-hm.»
Hvis hun tror det var det vi gjorde, så er det nok best å la henne leve i villfarelsen. Ting ville ikke bli mindre komplisert hvis søss fant ut at de hadde knerta Store Jack.
Maggie prøvde å late som om hun furtet fordi hun ikke hadde fått sopp, men greide ikke å holde maska lenge.
«Hva er det dere har der inne?» Hun pekte på campingvogna.
«Romvesenene, selvfølgelig. Hva skulle vi ellers ha der?»
«Tyvegods? Dop-lab? Men selv dere er vel ikke så kørka at dere ville reklamert for det? La meg få seee …» Maggie skrudde på valpeblikket, som selv ikke broren hennes kunne motstå.
«Ti dollar for en billett!» Tommy måtte sette en standard. Hvis søstera hans fikk kikke gratis, ville sikkert alle jævla fetterne og kusinene også forlange det samme. Og da var det ikke mye kundegrunnlag igjen her i høgget.
«Ti dollar??? Seriøst? Vil du jeg skal spørre Dennis om jeg må betale?»
«Ehm, egentlig ikke. Bare gå inn, døra er åpen. Men jeg sverger, de er ekte, så vær litt forsiktig.»
«Ja da, helt sikkert. Lurer mest på hvem dere har sjanghaia til å være med på opplegget?»
Maggie gikk selvsikkert inn i campingvogna, og slengte igjen døra bak seg. Tida gikk, og Tommy begynte å bli engstelig. Hvor godt kjente de egentlige romvesenene? Kanskje de hadde blitt sultne, og spist Maggie? Selv om Tommy ikke flommet over av kjærlighet til søstera, ville det bli kinkig å forklare muttern og fattern at hun var spist av et romvesen.
«Hva holder Maggie på med der inne? Driver’a og puler på romvesenene?» Dennis hadde kommet bort til campingvogna.
«Vetta faen? Men billettene sier ikke noe om hvor lenge de er gyldige. Det burde vi nesten tenkt på. Hva tror du, sjef? En dollar i minuttet? Slik at standardbilletene varer ti minutter?»
«Og du har tenkt å stå der med stoppeklokke og ta tida? Tror du dette er et jævla bordell?»
Tommy ble reddet fra å komme med et farlig skarpt svar da Maggie sjanglet ut av campingvognen, måpende. «De er ekte!» var alt hun maktet å stotre.
«De er ekte,» gjentok Maggie.
«Visst faen er de ekte, hva trodde du?» brummet Dennis.
Maggie sto og tenkte, og om det ikke lyste opp i ei glødelampe, ble det i det minste tent et stearinlys.
«Aner ikke hvordan, og vil egentlig ikke vite det, men denne gangen fant dere gull. Femti prosent av kaka, og jeg skaffer alle kundene dere kan drømme om!»
Etter harde forhandlinger ble de enige om 45 prosent til Maggie, og hun dro opp mobiltelefonen med et skummelt smil.