Jeg så edderkoppen for første gang i en drøm. Omstendighetene var uklare, men det jeg husket tydeligst var edderkoppen. Jeg satt på en lang trapp av marmor og kikket ut mellom gelenderet ned på en slags foaje. Familien min hadde nettopp gått gjennom foajeen mens de pratet og lo. Da de var ute av rommet, tasset en edderkopp på størrelse med en liten hund langs steingulvet. Den hadde beige pels og kunne nesten forveksles med et kosedyr, men jeg visste at dette var en ond skapning. Jeg holdt meg skjult bak søylene i trappens gelender, og den fikk ikke øye på meg. Den tasset litt frem og tilbake, som om den studerte omgivelsene og la fryktelige planer, før den forsvant inn i et hull i veggen.
Da jeg våknet, var drømmen i oppløsning, på vei ned i underbevissthetens avgrunn, men minnet om edderkoppen forble ferskt. Jeg husket spesielt at en av slektningene mine – en av fetterne mine, kanskje – hadde sittet i en gammel ørelappstol, og plutselig så jeg noen lange hårete bein gli frem og legge seg over skulderen hans, uten at han merket noe.
Jeg sto opp og har siden gått min vante gang gjennom dagene, men tanken om edderkoppen gnager fremdeles i meg. Plutselig får jeg fornemmelsen av at noe ser på meg og jeg snur meg for å se, men jeg er alene. Av og til begynner det å klø i hodebunnen, og det føles som om en finger eller et bein skyver bort en hårlokk. Jeg skvetter til og klør, og kjenner ikke noe annet, for det må jo bare være innbilning. Men tanken om edderkoppen gir ikke slipp.
Jeg tror den har slått seg ned i periferien, et sted mellom drøm og virkelighet. Jeg syns jeg merker den i øyekroken, bare et ørlite glimt, men så er den borte. Til tider hører jeg krafsende bein, fire par ledd som knirker stille langs veggene, fornemmer i kanten av synsranden at de åtte mørke øynene ser på meg. Av og til får jeg det for meg at den kravler over hele kroppen min, at jeg er dekket fra topp til tå i små, krafsende bein, bare for å terge meg.
Når jeg ligger til sengs, og kjenner et lite hår på beina mine gli langs sengetøyet, stivner jeg til. I et øyeblikks panikk tenker jeg at edderkoppen sitter på leggen min, like under dyna. Hvis jeg løfter opp for å se, vil den slå til. Fornuften min sier det er umulig, at det bare er en drøm, men usikkerheten tar knekken på meg.
Hva den egentlig holder på med, vet jeg ikke, men jeg mistenker at den er travelt opptatt med å spinne nettet sitt rundt meg. Det er jo i en edderkopps natur, å legge en felle for sitt bytte, og deretter vente. Den er så tålmodig, så ufattelig tålmodig.
Vil jeg en dag gå rundt et hjørne, så står den der og venter på meg? Hva vil skje da, den dagen edderkoppen tar meg?
LES OGSÅ: