Den stygge stesøsteren: En norsk sosialrealistisk versjon av Askepott

Av Tore G. Bareksten

Forleden var jeg på Cinemateket og så filmen Den stygge stesøsteren. Visningen var en Valentindag-promotering av skrekkfilmfestivalen Ravenheart, som skal foregå i Oslo fem dager i juni. Enten på Cinemateket eller Odeon Kino. Her blir det en blanding av fantasy, sci fi, skrekk og mørk komedie, både med tegnefilm og skuespillere. 

Filmen baserer seg på et eventyr som finnes i mange ulike varianter i forskjellige land, slik at det er vanskelig å si hvor gammelt eventyret om Askepott er. Noe av grunnlaget for Askepott ble lagt av greske Strabo, som mellom år 7 f. Kr. og år 23 e. Kr. forteller om den greske slavepiken Rhodopis som gifter seg med kongen av Egypt. 

Fra Kina har vi historien om Ye Xian, som ble gjenfortalt i (engelsk tittel:) Miscellaneous Morsels from Youyang omkring 860 av Duan Chengshi. Her er både den onde stemor og den onde stesøster med, men den gode feen fra Disney-versjonen er her en fisk –  en reinkarnasjon av hovedpersonens døde mor – som hjelper henne med festantrekk til ballet, hvor hun etterlater en gyllen sko som en konge bruker til å finne henne – mens stemor og stesøster blir drept av steiner.   

Men det skulle gå flere hundre år før den første europeiske versjonen ble skrevet ned, i Italia i 1634 av Giambattista Basile i boka Pentamerone. Den mest vanlige versjonen er likevel den franske fra 1697, slik Charles Perrault beskrev den i Histoires ou contes du temps. Han kalte hovedpersonen Cendrillon, som på engelsk ble til Cinderella. Men den nye norske filmen bygger nok mer på Brødrene Grimms versjon fra 1812, hvor hovedpersonen heter Aschenputtel – som på norsk selvsagt oversettes til Askepott. 

Hvorfor folk fortalte hverandre eventyr i flere hundre år, er en gåte vi ikke har svar på. Men flere psykologer har påpekt eventyrenes potensielle funksjon som oppdragende angsttrening. Gjennom å bli fortalt skremmende historier på mors eller fars trygge fang, lærer barn å mestre angst-situasjoner uten å lammes av panikk. Noe som i sosialiseringsprosessen er viktig når barnet etter hvert skal utforske verden på egen hånd. I dag mener enkelte mediaforskere at skremmende filmer i kinosalen har overtatt funksjonen eventyrene tidligere hadde. Men det finnes selvsagt alternative psykologiske forklaringer på hvorfor folk, ulogisk nok, betaler dyre kinobilletter for å bli skremt i trygge omgivelser. 

Siden folkeeventyr som sagt er en muntlig tradisjon, finnes de fleste folkeeventyr i en rekke ulike versjoner.  Asbjørnsen og Moe valgte ofte de mer uskyldige versjonene. Et eksempel på dette finner vi i den danske og norske nedskrivingen av eventyret «Hvit som sne, Rød som blod». I Asbjørnsen og Moes folkeeventyrsamling røver trollet den vakre prinsessa for å tvinge henne til å vaske i hulen og lage mat. Så kommer Askeladden og hogger de tre hodene av trollet. I den nedskrevne danske versjonen røver det hoppekåte trollet prinsessen for å ha rå sex med henne helt til helten kommer og hogger de tre kukkene av trollet. 

I motsetning til Norges Asbjørnsen og Moe valgte de tyske folkeeventyrsamlerne brødrene Grimm ofte de mest brutale versjonene, hvor skurkene kunne få skikkelig sadistiske straffer. Blichfeldts filmmanus virker å være spesielt inspirert av brødrene Grimms mørke Askepott-versjon fra 1812.  Filmen bryter derfor med den mer rosenrøde og barnevennlige Disney-versjonen, men følger heller ikke slavisk brødrene Grimm – hvor begge stesøstrene skildres som onde. Den eldste søsteren virker i filmen mer naiv enn direkte slem. Hun har lært seg prins Julians kjærlighetsdikt utenat og drømmer om den store romantiske kjærligheten. Dette er en fantasiverden hun ikke vil gi slipp på, selv etter et tilfeldig møte med prinsen i skogen hvor han viser seg å være en ekkel mannsjåvinist.  

Filmen begynner med at den stygge stesøsteren Elvira, spilt av Lea Myren, sammen med søsteren Alma (Flo Fagerli) krysser grensa til kongeriket Swedlandia sammen med moren Rebekka (Ane Dahl Torp). Sistnevnte skal gifte seg med enkemannen Otto (Ralph Carlson), som fra før har datteren Agnes (Thea Sofie Loch Næss). En skuespiller vi sist så i katastrofeserien La Palma på Netflix. 

Det går ikke lang tid inn i ekteskapet før den adelige Otto dør. Og tragisk nok viser det seg at Rebekka giftet seg med ham fordi hun trodde han var rik, mens han valgte henne fordi familien var på konkursens rand – og trengte pengene han feilaktig trodde hun brakte med seg. Dermed kommer snart kreditorer og forsyner seg griskt av landområder og dyr. 

Den eneste løsningen for å redde familien fra total konkurs, er at en av døtrene gifter seg med prins Julian – som har invitert alle kongerikets adelige jomfruer til et selskap om tre måneder, for å velge seg en kone. Historien som følger, er fortalt fra den stygge stesøsterens perspektiv, med henne i hovedrollen. Hennes mor er villig til å gjøre alt for å forandre henne til en vakker svane. Familiens siste ressurser brukes på en overklasseskole – som lærer håpefulle og gifteklare unge kvinner hvordan man skal danse, gå ned trapper, bruke vifte og oppføre seg som prinsesser. Men moren investerer også i en rekke grusomme og kvalmende detaljert skildra plastiske operasjoner. 

Hovedpersonen, den stygge stesøsteren, blir skildret mer som et dagdrømmende offer for morens ambisjoner og samfunnets skjønnshetskrav, enn som en ondsinnet skurk. Og hennes yngre søster er ikke slem i det hele tatt, men viser så stor omsorg for sin eldre søster at hun må beskrives som filmens snilleste person.  

Filmen bruker Polen som location for Swedlandia; Østeuropeiske skoger og bygninger gir Tre nøtter til Askepott-lignende assosiasjoner. Blant annet synger Agnes/Askepott sangen fra denne filmen fra 1973 mens hun melker ei ku. 

Askepott, som var uskyldig hovedperson i eventyret, blir her mer en biperson. Hennes store kjærlighet er faktisk gårdsgutten hun har et aktivt seksualliv med. Men hun er kynisk nok til å innse at det eneste som kan gi henne det luksuslivet hun er vant med, er ekteskap med prinsen. Hennes gode fe reduseres i filmen til den avdøde morens hjelpsomme spøkelse, som sørger for at hun får en kjole til ballet likevel.  Her bygger nok filmen mer på den kinesiske eventyrversjonen enn den tyske. Men magien virker – som i eventyret – bare til midnatt; da må hun rømme, men etterlater seg en sko. Som i eventyret vil filmens prins gifte seg med den som skoen passer til. Hos brødrene Grimm hogger den ene stesøsteren av seg hælen, og den andre tærne, for å passe skoen. I filmen slipper den yngste datteren en slik skjebne.   

Jeg vil ikke kalle Den stygge stesøsteren for en skrekkfilm, siden verken jeg eller andre i salen ble skremt slik man blir i klassiske vampyr- og varulvfilmer eller Hitchcocks psykologiske grøssere. Med alle de detaljerte, nesten sadistiske plastiske operasjonene stesøsteren må gjennomgå, er filmen mer ekkel enn skrekk. Faktisk noen ganger så ekkel at jeg lukket øynene, mens andre i salen lo høyt. Under premieren på Sundance-festivalen var det faktisk en anmelder som synes filmen var så kvalmende at han kastet opp.

Filmen er blitt oppfattet som et feministisk angrep på kvinners manglende valgmuligheter under føydalismen – og på dagens urealistiske skjønnhetsidealer fremmet av kvinnelige influensere som stolte forteller om sine ulike plastiske operasjoner. På den annen side vil filmen kunne vekke begeistring hos mannssjåvinister som synes det er gøy å se kvinner bli mishandlet og ydmyket på film – slik de ofte også blir i mer tradisjonelle skrekkfilmer.   

Filmen har fått mange mer lovprisende anmeldelser enndenne. Faktisk scorer den 96 av 100 på nettstedet Rotten Tomatoes (som gir en samlescore for anmeldelser). Nå er filmen sikret distribusjon i USA, og er solgt til en rekke land. Den kommer på kino i Norge 7. mars, men blir neppe en typisk 8. mars-film på den internasjonale kvinnedagen.