Den glemte stammens forbannelse (novelle av Tore G. Bareksten)

På high school hadde lærerne rost Tom Cleave for hans frodige fantasi. Siden Tom ikke fikk noe særlig ros i slummen der han vokste opp, var han naiv nok til å ta det lærerne sa seriøst. Så i stedet for å fortsette på college, kjøpte han seg en skrivemaskin og begynte å skrive små historier for kriminalmagasiner. Han fikk solgt noe av det. Ikke nok til å leve av, men spedde du på med litt sosialhjelp og småtyverier, svingte greia så vidt rundt. Tom hadde til og med begynt på en science fiction -roman. Og fikk han den ut, skulle han forsøke å få lov til å skrive en ekte Star Trek -historie om en slektning av Spock som blir solgt til en Klingon -bordell.

Men så kom innkallingen i posten. Hadde 18-årige Tom Cleave hatt en samfunnsviktig jobb, gravid dame eller gått på college, kunne han selvsagt vridd seg unna, slik de hvite overklassekreka gjorde. Isteden havnet han i Vietnam før han ble ferdig med historien om vampyrkannibalene fra Venus og de lesbiske varulvnonnene. Og i Vietnam er det ikke noen fordel å ha fantasi. For evnen til å forestille seg ulike framtidsmuligheter fører ikke lenger til kreativitet, men til frykt. En frykt som vanligvis dukker opp som en hard klump i magen alt lenge før kameratene smører den svarte night fighter kremen rundt øya for å skjerpe synet og dempe månens fantasireflekser. Og så var det bare å ta den siste utstyrssjekken før han og resten av troppen kravler ut av den trygge leiren, forbi skyttergraver, betongbunkere og flere piggtrådsperringer med ulike feller, det nedbrente området rundt leiren og inn i det høye elefantgresset eller bambuskjerret hvor dusinvis av skjevøyde snikmordere kan ligge skjult. Du sniker deg videre inn i en regnskog som virker fremmed og fiendtlig når lianer med bittesmå strittende mothaker henger seg fast i uniformen din, og først gir etter med små knepp når du presser deg videre fremover og inn i dette farlige ukjente hvor bare fugleskrik eller apepludring en sjelden gang bryter den nattsvarte stillheten. Du svelger en ny dexedrin pille med amfetamin, for du trenger å reagere litt raskere enn normalt i tilfelle det står en guling med pil og bue bak den blodrøde stammen til nærmeste sala -tre, eller hvis et helt kompani disiplinerte, nordvietnamesiske elitesoldater ligger skjult mellom gummitrærne, akasiene, teaktrærne, arakapalmene, jerntrærne, de mange store bregnene eller tamarindene med de enorme trekronene.

Den sikreste måten å utføre en nattpatrulje på, var å la førstemann dekke 180 grader fra hodehøyde og nedover. Nummer to dekker høyre sektor over hodehøyde og en 90 graders vinkel til høyre. Tredjemann gjør det samme med venstre side. Fjerdemann tar hele området på sin høyre side. Femtemann det samme til venstre. Sistemann dekker retretten og fjerner spor. Du må bevege deg sakte gjennom natten. Sette foten forsiktig ned for å unngå snubletråder bundet fast til granater og ikke sette foten ned på miner eller bambusfeller. For hver tiende meter ta en pause og lytte. Du kan lære mye av smålyder eller mangelen på dem.

 

Det kan bli varmt slike kvelder. Og fuktig. Du tørker svette fra panna med et skjorteerme som for lengst er like vått som stedene skjorta kleber seg til ryggen din. Og av og til forsterker dexedrinen inntrykkene, slik at skyggene mellom trærne virker ekstra truende. Under slike nattpatruljer får Tom noen ganger en underlig følelse av uvirkelighet. Når kjempetrærne ruver over ham, når kroppen er full av sentralstimulerende midler og hendene klamrer seg til maskinpistolen klamme av frykt, virker det som han blasfemisk beveget seg gjennom dødens egen enorme og mørke katedral.

Tom får en sær følelse av at en eller annen merkelig science fiction -maskin hadde flytta ham til et fremmed, eventyraktig univers, hvor han marsjerer gjennom en endeløs, underjordisk tunnel på vei mot et eller annet umenneskelig monster som nådeløst venter på ham der fremme. Et mytologisk monster med lange klør og store krefter han må drepe hvis han noensinne skal klare å komme seg ut av det forbannede mørket som presser seg mot ham fra alle kanter og tilbake til vennene, skrivemaskinen, småtyveriene og sosialtrygden som venter ham hjemme i Harlem. En slags eventyrdrage han må beseire og komme forbi, selv om han vet at sjansene til å overleve er fryktinngydende små. Og det eneste som bryter denne underlige illusjonen, er at skogtaket av og til ertende åpner seg og lar en og annen stjerne blinke ned på de grønnkledte skyggene med nattsvarte ansikter som stille glir gjennom den eksotiske jungelen som Tom, Pink Floyd, Zabrinski, Mister Peace, Brain Dead, No Pain, Preston, Gunnar Madsen, Storegutt og de fleste i leiren oppfatter som en fiende og ingen av dem riktig føler seg hjemme i.

 

Etter en times marsj tar de en pause, tørker svette av ansiktet og drikker vann. Den ferske løytnanten informerer dem om at RF 101 spionfly fra basen utenfor Udon Thani i Nord Thailand hadde fotografert en kolonne som beveget seg i deres retning. Dessuten hadde overflyvninger over det aktuelle området avslørt en bortgjemt landsby man ikke tidligere har vært klar over. Patruljens oppgave blir først å sjekke om landsbyen er et kommunistreir. Deretter arrangere et bakhold for forsyningskolonnen.

Den mer erfarne sersjant Bowen vet om en annen viktig årsak. En delegasjon amerikanske senatorer er på rundreise i Vietnam. Snart kommer de til hovedleiren for deres område i Da Nang. Og politikerne vil selvsagt spørre etter resultater. Men dessverre er det ikke slik i denne krigen at en avdelings framgang kan måles gjennom hvor mange meter man hadde erobret. For ofte blir patruljer sendt ut til steder de har vært før, kommer i skuddveksling med fienden, dreper noen, mister noen og vender hjem til leiren uten at noe så ut til å være oppnådd eller forandret. Så i mangel av klare seire måler man krigens framgang ved å dele antall døde fiender på hvor mange man selv mister. Body count dividert med kill ratio gir samlet drapsprosent. Og kompaniet har dessverre mistet en del mann i det siste. Så sersjant David Bowen vet at hans overordnede forventer at han, i tillegg til å hjelpe den grønne løytnant Leonard Zimmermann, også sørger for at denne patruljen bedrer kompaniets samlede drapsprosent. Problemet var at etter en skuddveksling forsvant fienden og tok ofte med seg sine døde og sårede. Dermed måtte antall døde fiender baseres på gjetning, ikke fakta. 

 

De fortsetter. Solen stiger mot senit, svette renner fra hjelmene og smaker salt, skyggene krymper og nykommeren Gunnar Madsen fra Oklahoma synes det er merkelig hvordan luftfuktigheten kan være høy nok til å gi deg følelsen av å være i en badstue samtidig som det røde støvet rundt beina dine er tørt nok til å lime seg fast til ansikt og hender som talkum.

– Hvordan går det, spør Tom som går like bak ham.

– Joa, svarer Gunnar. Verste varmen jeg har opplevd. Savner skyggen min.

– Kanskje du er blitt vampyr, de kaster jo ikke skygge.

– Vampyr? det er vel ingen som tror på noe sånt?»

18-årige Gunnar Madsen er usikker på om den tynne, senete negeren fleipet.

– Kanskje ikke, men hvem vet hva vietnameserne tror. Det er i hvert fall bra mange i kompaniet vårt som har blitt drept på den gode, gamle vampyrmåten med trestaker gjennom brøstet. Noen har falt ned i hull med bambusstaker i bunnen. Andre har tråkka på en snor og blitt spidda av spyd surret fast til en tilbakebøyd grein. Så i tilfelle du likevel skulle være vampyr: Se deg nøye for før du setter foten ned. Lær av sersjant Bowen.

 

Sersjant Bowen går først med tolken som andremann og løytnanten som tredje. Hans lange erfaring med jakt gjør at Bowen legger merke til flere detaljer enn bygutten løytnant Zimmermann. Sersjanten så spor av villsvin, hjort og rådyr og noen steder store hauger med elefantmøkk. Et sted så han til og med tigerspor. Det overrasket ham. Vietnams tigre var like folkesky som «El Jefe», den ville jaguaren i Santa Rita fjellområdet i Arizona hvor han hadde gått på jakt i sin ungdom.

Etter at de passerte en skråning med ville orkideer, får løytnant Zimmermann, Storegutt og Gunnar for første gang oppleve hva skjærende skarpt gress og busker med torner som ligner fiskekroker, kan gjøre med kroppen og uniformen din. Tropeskogen var så tett at slyngplanter og torner huket seg fast i uniform og utstyr. De tykke trekronene skjermet for lyset, men buskene og slyngplantene gjorde heten enda verre. De følte at de nærmet seg heteslag mens blødende hender rev vekk enda en slyngplante og kroppen presset seg videre gjennom krattet. Etter en halv time kommer de til en slette i jungelen. Utrolig nok virker denne åpningen i den tette jungelen enda varmere. Sanitetssoldat George Sorensen ber soldatene ta en salttablett og en slurk vann. No Pain Preston, som går like bak løytnant Zimmermann, ser seg godt omkring og kommer fram til at sletten sannsynligvis skyldes et napalmangrep siden ny bambus og skog vokste opp fra brente trestammer. I løpet av få dager vil alle spor etter krigen være vekk. No Pain husker bambusskuddet som vokste opp fra kroppen på en død geriljakvinne de fant på forrige patrulje. Kampen mellom råtnende og spirende liv tar visst aldri slutt her i regnskogen.

Brått stopper tolken Tran Vinh Ngoi opp og griper tak i skulderen til Bowen, som går først. Tolken peker på sin egen nese. Det lukter røkelse. Den dyre formen for røkelse som ble brukt i begravelser, bryllup og Buddha -templer. De ser seg rundt og ser en strime røyk litt lenger til høyre. Kan virkelig fienden være så dum at han avslører sin egen leir ved å brenne røkelse for å hedre døde kamerater?

Løytnanten tar en rask avgjørelse. Forsiktig tar de av fra stien, bøyer grener til side og speider etter snubletråder og bakhold mens de sakte, men systematisk beveger seg mot røyken. De kommer fram til en forkullet trestamme, sannsynligvis splintret av lyn for flere dager siden, der ilden fortsatt brenner seg sakte lenger ned i aloatreet. Mens de tar en drikkepause, forteller tolken at treet ble kalt Gio Bau, fordi man fra harpiksen får Ky nam, en av verdens fineste former for røkelse. I tillegg kan harpiksen brukes som medisin mot forkjølelse, dysenteri og feber.

– Dette er virkelig en rar krig, kommenter onkel Tom til No Pain Preston. No Pain er enig, men foretrekker lukten av røkelse framfor stanken av råtne lik. Lukten av røkelse minnet ham om ei hippiejente han hadde sjekka opp noen måneder før han havna i Vietnam. Hun hadde prata ørene hans svette om karma og andre buddha-ord før han slapp ned i trusa på henne. Selv om No Pain Preston klart husker hvordan kroppen hennes vred seg under hans, har han for lengst glemt forskjellen på karma, nirvana og samsara. Men det var noe om et hjul som gikk rundt og rundt og skapte fødsel, død, gjenfødsel, død og så videre. Og den greia passa bra på jungelen i Vietnam. Her svinger sånne hjul rundt kjappere enn faen. Bambusskudd spirer opp av ryggen på dagsgamle lik. Alt dør og vokser raskere enn noe sted hjemme i statene. 

 

Femti minutter senere kommer de endelig over høydedraget og ser ned i dalen hvor landsbyen ligger på en høyde på motsatt side av rismarkene, omkranset av et levende gjerde av grønn bambus. Her kunne man høste ris to ganger i året og dyrke mais og bomull i skråningen. En liten halvnaken gutt med bambuskjepp jager en vannbøffel bortover den smale stien mellom rismarkene, åkrene og landsbyen. De lysegrønne rismarkene skiller seg ut fra de mørkegrønne palmetrærne og bambusen. Det dyrkede området lå som et sjakkbrett av små dammer over hverandre, forbundet av kanaler som kunne lukkes og åpnes i en bølgende duk av grønt i skiftende geometriske figurer. 

Vannet glitrer i den sterke sola. Et par gamle menn og flere kvinner med oppbrettede buksebein jobber seg sakte framover på en lang rekke. Alle beskytter ansiktene mot den brennende solen med runde hatter lagd av palmeblad over en ramme av bambus. Med rumpa i været og hodet ned planter de taktfast nye risskudd. De gule hattene står i klar kontrast til det lysegrønne vannet. I en dam litt overfor rismarkene vasker to kvinner klær. Bak dem, i bakken som fører opp til landsbyen, er hvitt og sort tøy brettet ut til tørking og bleking –

Som vanlig ser sersjant Bowen få unge menn. Kanskje har geriljaen eller den sør -vietnamesiske hæren tvangsvervet dem eller massakrert dem fordi de nektet. Løytnanten spør om de ikke bør rykke inn med en gang. Bowen nøler, foreslår at de for sikkerhets skyld skal vente litt. Mens patruljen venter, skifter Tom Cleave stilling flere ganger. Det er ikke så lett å ligge behagelig når du bærer på graveredskap, machete, vannflasker, håndgranater; skytevåpen, c -rasjoner og colabokser, samtidig som lommene er fulle av kart, kompass, halizon tabletter, ekstra magasin til automatgeværet, kniv og førstehjelpsutstyr. Granatene er nesten alltid i veien, spesielt fosforgranatene. De små eggformede, pærestore fragmentasjonsgranatene med den myke overflaten som nesten minner deg om 16 -åringers kvinnebryst, er ikke så ille. Likevel blir han nesten lettet da løytnanten gir signal til at de skal rykke inn. De sprer seg utover for ikke å være lette mål for eventuelle fiender, og vasser gjennom rismarkene hvor bøndene har gjødslet med vannbøffeldritt. Stanken river bygutten Tom i nesen. Han går forsiktig. Det gjaldt å ikke miste støvlene når man trakk føttene opp av rismarkens fete gjørmejord.

 

Tom holder seg like bak Mr. Peace. En diger, blond veteran som har malt Peace og de tilsvarende vietnamesiske ordene HOA BIHN på hjelmen sin. For selv om Mr. Peace, med sine drøye to meter og bunkersens bredeste skuldre, var patruljens beste blink, vet Tom at han har overlevd flere hårete opplegg enn de fleste. Mr. Peace fikser alt og har alltid flaks. Han virke aldri sint eller redd, men bestandig like selvsikker, sterk, smidig og cool. Derfor liker Tom å holde seg i nærheten av ham. Innerst inne håper han at noe av flaksen til Mr. Peace skal smitte av.

Synet av soldatene får bøndene til å stoppe arbeidet på rismarkene og sette kursen mot landsbyen. Risdyrkerne har grå strømper av jord og slam oppover leggene, og soldatene får det samme før de følger etter opp den bratte åssiden hvor det vokste bregner og grønt kratt, agaver og bambus. Der det er brattest, er det gravd ut trappetrinn. På toppen av bakken er det på hver side av stien grøfter til bananpalmer. Foran dem var det et gjerde av bambus rundt selve landsbyen.  Idet soldatene nærmer seg åpningene i bambusgjerdet, kommer eldre, kvinner og unger ut fra hyttene og ser nysgjerrig på dem. Mange av dem har bare på seg tøystykker bundet rundt liv og skritt. De eldste har rødsorte tenner etter flere års tygging av betelnøtter.

De ser så primitive ut at onkel Tom et øyeblikk føler at han er med i en episode i science fiction -serien Star Trek, der han tilhører en forskningsgruppe fra romskipet Enterprise som nylig har landet på en fremmed steinalderplanet. Men denne følelsen av uvirkelighet deles ikke av de soldatene som ivrig kommenterer de yngre kvinnenes nakne bryster. Pink Floyd høster latter med en vits om «make love not war». Bowen ber soldatene dempe seg og registrerer forundret at hyttene verken står på påler eller er bygget i sirkel. I stedet er de seks langhusene plassert parallelt i to kolonner. Og det bor tydeligvis flere familier i hvert langhus.

– Hva slags krek er dette? De ser ikke ut som gulingene i Saigon?

Sersjanten nikker til løytnantens kommentar. De høye og kobberfargede menneskene som passivt lar dem slippe inn i landsbyen minner apachen David Bowen mer om hans eget folk enn de fleste vietnamesere han har møtt. Han forklarer den grønne løytnanten at folka sikkert tilhører en av de mange minoritetsgruppene i Vietnam.

– Å ja, sånne montagnarder. Jeg har lest om dem. Har ikke noen av dem jobbet for oss? Tror du disse her er venner eller kommunister?

Sersjanten sukker. Å kalle alle fjellfolk for montagnarder var like presist som å bruke ordet degos om alle fra Sør-Amerika, siden det fantes en million montagnarder i Vietnam fordelt på 30 ulike stammer og språkgrupper. Han forklarer løytnanten at montagnardene kom til Vietnam først, noen fra Kambodsja og Burma, mens andre var av malay-polynesisk opprinnelse. Men i løpet av flere hundre år var disse stammene blitt pressa sammen på stadig mindre områder av mer tallrike folkeslag som funan og champa, og selv om noen sloss sammen med amerikanerne, ga andre stammer faen i krigen mellom Saigon og Hanoi. De ville bare dyrke jorden og sine forfedre i fred, slik de hadde gjort i hundrevis av år.

Mens de venter på tolken, studerer Bowen hyttene nærmere. De er bygget av bambus og jord med tak av flettet gress eller bambus. I mange landsbyer var ofte flere av takene delvis dekket av flatbankede aluminiumsbokser fra amerikanske C-rasjoner, men ikke her. Noen av bambustakene er i stedet dekket med parfymeduftene hvite liljer. På utsiden av husene ser apachen innhegninger for vannbøfler, villsvin og høner lagd av greiner flettet inn i hverandre. Dyrene får nødvendig skygge fra høye banantrær og kokospalmer. Litt lenger til høyre vokser det peanøtt planter, eggfrukt planter og gresskar, sannsynligvis også timian og oregano. Foran hvert langhus er det en veranda. Her finnes bord, stoler og vannbøtter. På noen av bordene ligger fløyter. Alt sammen laget av forskjellige typer bambus. Delvis gjemt bak langhusene mot en åsside ligger noe som overrasker ham. Et tempel av stein. To høner sitter pent vaglet på armlenene til en bambusstol foran templet. 

Fascinert går sersjanten nærmere. Han har lest litt vietnamesisk historie og vet at landet har få gamle bygninger, fordi de fleste folkeslagene bare brukte tre. Men khmerene bygget steintempler. Og chamene fra vest etterlot seg steintårn og graver på kystslettene. Likevel er dette tempelet noe annet. Det virker eldre enn resten av landsbyen, og lagd av store steiner tilpasset og stablet oppå hverandre med en utrolig presisjon, som minnet litt om inkaene eller mayaene. Sersjanten snur seg til tolken som kommer opp på siden av ham: – Hvilken stamme er dette?

Tolken hadde brukt mest tid på å lære seg hre-stammens språk, fordi man med det som grunnlag også kunne forstå dialektene til keyoner, kontuarer, bouter og alakhoner, men måtte innrømme at selv om han kunne kjenne igjen mange av villmannsspråkene, var dette knotet ukjent. Tonefallet passet ikke med stammer som bru, chru, stieng, pacoh, hre, jarai, koho, maa eller mien. Og ordforrådet vart forskjellig fra muong, sedang, cua, djarai, hmong, rhaday og raglai. Likevel, det virket malayisk-polynesisk, så hvis de bare kunne finne noen som kunne snakke noe sivilisert. 

En skulle nesten tro den nysgjerrige folkemengden forstår hva de sier. For den deler seg og lar en gammel mann med stokk komme fram. Han hadde det furete, markerte ansiktet folk som tilbrakte mesteparten av tiden utendørs ofte får. På flytende vietnamesisk presenterer han seg som en av landsbyens eldste. Og på tolkens spørsmål svarer han at stammens skikk er at kvinnen frir til mannen og at den eldste datteren arver foreldrene. Både langhusene og dette matriarkalske trekket styrker Bowens tro på at stammen er av malayisk-polynesisk opprinnelse.

– Spør dem hvem de er, og hvordan de stiller seg til verdenskommunismen, forlanger løytnant Zimmermann utålmodig.

Tolken Tran Vinh Ngoi adlyder ordre, men liker tydeligvis ikke svaret.

– Han heter Xan og sier de tilhører La Bihn folket, men jeg vet ikke om jeg tror ham, svarer tolken nølende.

– Hvorfor ikke?

– La Bihn stammen hersket over hele provinsen før den mer siviliserte funan gruppen jeg selv tilhører, skjøv dem vekk for 150 år siden. Under verdenskrigen kom de i krangel med japanerne og drepte mange av dem før japanerne omringet landsbyene deres og utryddet alle sammen.

– Men disse klarte altså å stikke av?

Tran Vinh Ngoi må motstrebende innrømme at det ser slik ut. Han spør gamlingen hvordan stammen hans har havnet her, og som svar hever Xan hendene mot himmelen og skriker ut en blanding av klagesang og ulvehyl.

Rene Tarzan-filmen, tenker onkel Tom. Flere av soldatene skvetter og hever våpnene sine, men roer seg ned da de ser hvordan villmennene omkring dem synker ned på kne og bøyer hode for å lytte andektig til den gamles ord.

– Vit dere fremmede, at en gang for lenge siden levde vårt folk langt borte nær øyenes store sol i landene ved det salte vann. Men folket glemte å dyrke de gamle gudene. Jordens ild, som våre forfedre holdt fanget dypt under fjellene, gikk derfor i forbund med himmelens torden og havets vind. Slik reiste ildens gud seg mot folket i en veldig brann som fortærte selve fjellet og løftet jorda opp i skyene. Husene våre falt ned i kløfter som åpnet seg i fjellet, eller ble brent av smeltet stein. Få klarte å flykte i båtene sine. I dager og netter seilte de til de kom til en fremmed kyst, hvor gule villmenn spiste menneskekjøtt og røvet unge kvinner og barn under den gamle heksens ledelse. Men den store slange skapte om heksen til en åtselsfugl, og lærte vårt folk å forsvare seg. Og snart hadde hver mann i vår stamme røvet gule kvinner. Slik ble folket vårt igjen stort og mektig.

Vit også at tider kom da de unge igjen vendte seg vekk fra de gamle guder og isteden foretrakk å dyrke de samme gudene som våre mindreverdige nabofolk. Som lykkeguden med elefanthodet, eller den forvirrede fremmede som foretrakk den falske lotus framfor skapelsens orkidé. Slik vantro fikk sin fortjente straff, og igjen ble vårt folk redusert til en rest. Men de gamle gudene trenger oss. Og tider skal komme da de gamle gudene igjen vil stige opp fra grottene hvor de hviler, og på nytt marsjere over jorda slik at folkets fiender faller for jern, vann, ild og tre og La Bihn-folket får tilbake de områder vantroen tok fra oss.  

– Jøss, dette er jo rene Lovecraft skrekkfortelling, tenker Tom da Tran er ferdig med å oversette.

– Men hva mener de om kommunismen? Løytnant Leonard Zimmermann gir seg ikke. Tolken rister på hodet.

– Han ber meg forklare hvem kommunismen er. Kanskje han er dum, jeg vet ikke. Tran tar seg en slurk av vannflasken.

Sersjanten foreslår at de skal undersøke landsbyen og komme seg videre før natten kommer. Zimmermann nikker og gir ordre. Soldatene sprer seg i grupper på fem. Selv setter løytnanten, tolken, Bowen, Zabrinski, Tom og Brain Dead kursen mot steintempelet. Men den gamle mannen Xan løper etter dem, griper løytnanten i ermet og forsøker å hindre ham fra å gå inn i templet. Zimmermann skyver ham irritert til side. Da gamlingen også forsøker å stoppe onkel Tom, mumler Brain Dead noe om gamle skrullinger, og gir Xan et tupp i ræva så han farer bortover og skaller hodet i et tre.

Onkel Tom og sersjant Bowen skynder seg å hjelpe den gamle på føttene. Bowen vet fra sin egen stamme at slike gamle nyter en respekt folk som Zimmermann og Brain Dead aldri vil forstå. Gamle er tradisjonsbærere som gjennom innviklede ritualer, strenge regler og fortellinger om svunnen storhet er med på å opprettholde stammens vi-følelse. Bowens far er selv medisinmann, og interessen han vekket i sønnen for ulike kulturer og religioner, forhindret at han ble en av de mange unge mennene som drakk bort livet sitt med sosialtrygd på White Mountain-reservatet. Bowen børster derfor respektfullt støvet av kappen til den gamle, mens onkel Tom gir ham stokken hans. Så følger de etter de andre inn i tempelet.

 

Tempelet består av et stort kvadratisk rom, opplyst av fakler langs veggene. I forhold til solsteken utenfor er det vidunderlig svalt. Rett overfor inngangen står et alter foran en stor steinblokk hvor tre bilder er risset inn og fargelagt. Det første bildet viser en stor slange, en orkidé, en gammel kvinne og en ape. I neste bilde er slangen uforandret, mens apen har slått røtter i bakken og fått armene forandret til blad, samtidig som den gamle kvinnen begynner å få klør, fjær og en nebblignende nese. Orkideen, derimot, begynner å ta form av en kvinne, og i det siste bildet er forandringen fullkommen. Apen er blitt en orkidé, orkideen en kvinne og kjerringa den fuglen Vietnam har istedenfor gribb.

Bowen beundrer dette kunstverket og minnes fortellingene i den gamle apache religionen, om den store slangen i underverdenen som kommuniserer med slanger og andre skapninger under skyer som sender ned livsfarlige lyn mot de som fortjener dette. Samtidig går løytnanten, oversetteren og soldatene rundt og stikker bajonettene ned i mattene som dekker gulvet for å undersøke om det var gjemt våpen i hemmelige rom under dem. Gamlingen vrir seg hver gang et av de kunstferdige knyttede teppene blir hakket i stykker av amerikansk stål.

– Hva faen er dette for noe griseri? De er vel ikke hvite? 

Et alter ved siden av døra fanger løytnantens oppmerksomhet. Øverst står en rekke med seksten hodeskaller. Ikke skinnende hvite, men brunet som gammelt elfenben eller innrøkte merskumspiper. På hylla nedenfor står en hvit elefant utskåret i elfenben og den typen offergaver du finner i de fleste templer i Asia: noen appelsiner, to bokser med kondensert melk, brennende lys og små skåler med ris. Gamlingen forklarer at dette var hodeskallene til alle kvinnene som hadde ledet tempelet siden stammen kom hit. Her står de og sørger for at alle de gamle ritualene blir riktig fulgt. Bowen regner i hodet. Hvis et gjennomsnittsliv er 40 år ganget med 16 generasjoner. Så ville templet være 640 år gammelt.

– Skal vi få vekk svineriet?

Zimmermanns forslag får støtte fra oversetteren, noe som ikke overrasker Bowen. Noen vietnameseres syn på fjellstammene får Ku Klux Klan til å virke negervennlig. Dessuten var president Diem som antikommunistisk katolikk skeptisk til buddhister og foraktet de ulike stammereligionene, selv om han ikke bekjempet dem like aktivt som Bihn Xuyen- og Hoa Hoa-sektene.

Zimmermann hever geværkolben for å feie hodeskallene vekk. Da er Bowen der: – Disse folkene støtter neppe Vietcong. La oss ikke gjøre dem til fiender. La oss komme oss videre.

Zimmermann nøler. Så nikker han. Han vet at Bowen har avslått forfremmelse for å være sammen med troppen sin. Og kapteinen har bedt Zimmermann lære seg så mye praktisk han kan før sersjanten drar hjem. Men da kommer det selvsagt til å bli en del forandringer. Forbud mot slike latterlige kallenavn som No Pain og Brain Dead. Innskjerping av uniformsreglementet slik at folk ikke kan male Peace på hjelmen sin eller erstatte den med ei rød fille rundt hodet. Løytnanten gir soldatene beskjed om å sjekke veggene for hulrom. Bajonettstikkingen fortsetter.

Samtidig undersøker Mr. Peace, Ricardo, Zabrinsky, Pink Floyd og No Pain ett av langhusene.

– Faen heller, at det går an å leve som dette her? Nitten år gamle Ricardo rister på hodet over de dels engstelige, dels nysgjerrige barnefjesene som stikker fram bak skjørtet til ei halvnaken mor med hengepupper. Det lukter stramt av stekeos, trekull og ukjent mat. I det lille lyset som slipper ned fra åpningen i taket, virker inventaret som det rene søppel, og hønene som leter etter matrester på gulvet gjør ikke situasjonen noe bedre. Han kjører bajonetten gjennom en haug med tøy for å sjekke om det er hulrom eller våpenlager under.

– Kul ned, det er ingen vits å ødelegge klærne deres, protesterer Zabrinski. –Vis litt høflighet i annen manns hjem. Husk, vi er her for å redde dem fra kommunistisk terror, ikke leke hærverk.

– Klær, dette er ikke klær, det er filler. Hjem? Fuck You. Dette er faen ikke noe hjem, men ei rønne full av møkk. Det beste vi kan gjøre er å brenne hele dritten og be den sør-vietnamesiske hæren flytte folka til en av disse nye strategiske landsbyene. Da får de i det minste strøm og sikkerhet fra kommunistene og kanskje se tv av og til.

Ricardo rister på hodet og fortsetter undersøkelsen med å kjøre bajonetten ned i en leirkrukke med ris. Men han får ikke protesten til Zabrinski ut av hodet. Hjem? Faen heller. Et hjem er et sted med tre rom utenfor Chicago. Der hadde de i hvert fall noen skikkelige møbler, tv og kule klær, selv om det meste var rappa. Hjem betyr tv og stereoanlegg med de siste rockelåtene. Hjem er lillesøster, baseballkamper, stevnemøter i helga, iskrem, drive-in-kino, shoppingsentre, hamburgere, marihuana og brennevin med isbiter som klinker beroligende mot hverandre i et kjølig glass. Ricardo tenker på noe sjefen for flyvåpenet general LeMay sa i et intervju. At hvis ikke Nord-Vietnam ga seg, burde de bombe landet tilbake til steinalderen. Problemet var at landsbyer som dette neppe ville merke noen forskjell. De virket som om de fortsatt var i steinalderen. 

Mr. Peace sier ingenting, men er litt enig med Zabrinsky. Faren hans var bilmekaniker og drev et verksted i Tulsa. De var ikke fattige, men heller ikke blant Oklahomas rikeste. Men sammenlignet med forholdene disse folka levde under … det måtte være helvete å vokse opp slik som dette. Uten rock, skikkelige klær, kinoer eller realt øl. Hva faen kan du gjøre i et slikt høl bortsett fra å dyrke dop og pule damer? Spikke pinner? Fange moskitoer? Trene opp blodigler til å suge hverandre? Vedde med naboen hvilken bambus som ville vokse raskest?

 No Pain Preston følger ikke noe særlig med i krangelen. Han tenker enda en gang på denne hippiedama. Merkelig, jo lenger han er i Vietnam, jo bedre husker han hvordan hun smilte spøkefullt til ham mens hun kledte av seg. Stadig oftere virker minnet om henne virkeligere enn den fremmede virkeligheten han befinner seg i. 

 

Tross de mange faklene er lufta inne i tempelet overraskende frisk. Bowen studerer taket nærmere og oppdager en rekke bambusrør som tydeligvis er en del av et hjemmelagd aircondition-anlegg. Han har selv besøkt underjordiske kommunistbunkere hvor matrøyk ble ført vekk og spredt på samme måte. Plutselig tenker han: For et sted for et feltstudium. En stamme som snaut vet hvor den kommer fra. Som tross lang påvirkning fra taoisme, buddhisme og lokale religioner har beholdt en særegen byggeskikk, eget språk og mytologi. For en avhandling det kunne bli! Hvis det ikke hadde vært krig. Hvis ikke feltstudier krevde private midler, noe han mangler. Hvis ikke jobber for sosialantropologer var få. Og langt vekk fra reservatet han vil vende tilbake til. Praksis fra Vietnam ga derimot fortrinnsrett ved ansettelser i politiet. Og Bowen vet at når han neste måned drar hjem, står jobben som politimann i reservatet og venter på ham. Den vil gi ham muligheten til å være nærheten av den kreftsyke faren.

 

Så er ransakingen over. En soldat kommer løpende fra langhusene og rapporterer at de ikke har funnet spor etter skytevåpen eller Vietcong-aktivitet. De går ut i det skarpe sollyset. Heten slår på nytt imot dem. Brått skriker noen bak et av langhusene. Tett fulgt av tre skudd. Sersjanten og løytnanten legger på sprang. Straks de runder hushjørnet, ser de en opphisset gjeng vietnamesere i ferd med å samle seg rundt femten krigsklare soldater. På få sekunder er Bowen midt iblant dem. En kvinne ligger på ryggen mens Pille-George sitter bøyd over henne. Ved siden av holder en gamling seg om høyre skulder. Blodet som renner ut mellom fingrene hans, er like rødt som fallskjermstoffet Pink Floyd alltid har surret rundt hodet.

– Hva skjedde?

Pink Floyd forklarer at han bare forsøkte å gi dama en klem. Plutselig trakk hun en kniv og stakk etter ham. Han hadde slått henne i strupen i selvforsvar. Dessverre falt hun og slo skallen mot en stein. Så hoppet en gamling på ham bakfra, men Ricardo roet skrullingen ned med bajonetten.

– Hun er bevisstløs, informerer Pille-George og ser stygt på Pink Floyd før han tilføyer: – Sannsynligvis hjernerystelse.

Sanitetssoldaten vender seg til gamlingen og legger kjapt på en trykkbandasje for å stoppe blodstrømmen. Så dukker gamle Xan opp. Og kjefter sint på dem.

– Oversett, ber løytnanten Tran Vinh Ngoi.

– Han sier at hun er en av tempeljomfruene. Hun bærer det rødgule bånd for at ingen mann skal håne de gamle guder ved å berøre henne. Han forlanger at de skyldige overlates tempelets herskerinne slik at de gamle guder kan få sin hevn.

– Ikke faen, sier Leonard Zimmermann og trekker pistolen. Bowen hvisker inn i øret hans at han bør gi ordre til tilbaketrekning. Løytnanten nøler, men gjør som sersjanten foreslo.

 

Sakte trekker soldatene seg ut. Men landsbyfolket følger etter. Noen barn finner steiner og kaster etter soldatene. Et par av mennene forsvinner. Soldatene begynner å bli nervøse. En stein treffer en diger fyr fra Florida rett i fjeset. Han når det punktet hvor angsten glir over i raseri. En fosforgranat farer gjennom lufta. Eksploderer på toppen av et tak i tykk, hvit røyk. En annen soldat retter sin M-16 mot himmelen og trekker av. En enslig solo av automat-ild bryter stillheten, som ilden alt har begynt å spise opp. Lyden fra skuddene utfylles av knitringen fra stråtak i flammer, de små smellene fra brennende bambus, kvinner som skriker, barn som gråter. Ei høne med fyr i halefjærene flakser kaklende bort til nærmeste stråtak for å redde seg, men oppnår bare å spre brannen til et nytt langhus. Et spyd kommer farende og treffer soldaten ved siden av Ricardo i ryggen. Til venstre for ham kommer noen løpende ut av en brennende døråpning. Ricardo kaster seg rundt og tømmer magasinet uten å vite om de han skyter på mente å angripe ham, eller bare flyktet vekk fra ilden. Skuddsalven skyver i hvert fall gulingene bakover og inn i langhuset. Ricardo lurer på om han skal gå inn for å sjekke om han er en feig slakter eller en tapper helt. Tom ser kameraten skyte på et eller annet og løper mot ham for å hjelpe til. Men før han når fram, stormer en panikkslagen vannbøffel fram mellom de to brennende langhusene og spidder Ricardo på hornene. Dette kan ikke være sant, tenker Tom, men går likevel ned på kne. Dette er ikke virkelig. Dette er en scene fra en av de tragiske Hemingway-historiene han leste på High-School. Kanskje en tyrefektergreie fra «Menn uten kvinner» eller «Solen går sin gang». Vannbøffelen kaster Ricardo av hornene og setter kursen mot onkel Tom. Han skyter. Vannbøffelen snubler og faller. Tom Cleave løper bort til kameraten, men ser straks at Ricardo Cattaneo er drept momentant. Tom begynner å le. Han har hevna kameraten ved å drepe en kommunistisk vannbøffel. Latteren setter seg fast i halsen da en skur av kuler plutselig pisker opp bakken rundt ham. Attenåringen finner dekning i ei grøft før han oppdager at det er hans egne venner som skyter på ham. De har visst oppfattet skuddene mot vannbøffelen som et fiendtlig angrep. Plutselig er sersjant Bowen der. Han får fart på tilbaketrekningen opp skråningen. I det de når toppen, snur apacheindianeren seg og ser tilbake. Tre av langhusene brenner. Hønene kakler, grisene hviner og vannbøflene brauter. Løytnanten kommer opp på siden av ham og ber om statusrapport.

– Vi har mistet tre mann. Johnson fikk et spyd i magen. Cattaneo ble spiddet av en vannbøffel. Robbins ble sannsynligvis rammet av vennligsinnet ild.

Bak sersjanten skar onkel Tom en grimase. Vennligsinnet ild, en forpult måte å si at en på samme lag kverka deg i panikk.

– Hva med et stormangrep?

Bowen påpeker at de overlevende sikkert har gjemt seg i jungelen.

– Vi kan be flyvåpenet bombe landsbyen til helvete?

Bowen svarer at eksplosjonene vil være sterke nok til å advare forsynings-kolonnen, og foreslår at de skal komme seg videre før natten kommer. Innvendig tenker han at var ikke landsbyen USA-fiendtlig før, så var de i hvert fall blitt mer skeptiske nå.

– Hvor mange av dem kverka vi? spør løytnanten.

– Har det i grunnen noen betydning?

Løytnanten minner ham på at en av hensiktene med patruljen er å forbedre troppens drapsprosent.

– Skal vi si 15 døde?

– Nærmere 20, svarer Bowen trett.

En body count på 20 og en kill ratio på 3 tilsvarer en drapsprosent på 6,66, tenker løytnanten fornøyd. Grunnen til at han meldte seg til Vietnam, var at han ønsket å bli senator akkurat som sin onkel. Og da kan gode krigsresultater være nyttig å ha på CV-en i en fremtidig valgkamp. 

De fortsetter. De tre døde bæres på enkle bårer lagd av vester og bambusstenger. Men nå er de mer anspente. Hagle-Henry spør løytnanten om han tror noen fra landsbyen vil hevne seg. Løytnanten beroliger dem med at slike teite steinalderkrek aldri kan utgjøre noen trussel mot en moderne utstyrt amerikansk patrulje. Bowen sier ingenting, men tenker på apachenavn som Mangas Colorados, Cochice, Victorio og Nana som kjempet i årevis mot de teknologisk overlegne hærene i Mexico og USA. Han synes det er synd at den amerikanske hæren ser ut til å ha glemt hva den lærte om geriljakrig av George Washington og indianerkrigene.

Like etter at troppen har passert en blodrød tigerlilje, oppdager Arthur som går nest sist, at Pink Floyd er vekk. Han løper et par skritt fram og slår Mr. Peace på ryggen.

– Det er han, Pink Floyd!

– Hva med han?

– Kan ikke se ham.

Sersjanten registrerer at noe skjer og kommer springende.

– Denne grønnskollingen sier at ankeret er vekk!

Bowen nøler et par sekunder. Så gir han Gunnar beskjed om å hente Zimmermann, og tar med seg de mer erfarne soldatene Hagle-Henry og Mr. Peace bakover. Henry Zatopeks pumpehagle er ideell mot bakhold. Og fordi Mr. Peace er så sterk, har han for lengst erstattet det lette standardvåpenet M-16 med et tyngre M-60 maskingevær. Sersjanten slenger sin egen M-16 over skulderen og løsner sitt personlige anti-bakholdsvåpen fra beltet: en M-79 granatkaster med avsagd kolbe slik at den kan brukes som pistol. Ingen av dem sier et ord. Pink Floyd kan ha fått heteslag eller diaré, men også strupen skåret over, eller gått i en felle. Alle tre vet at hvis det er sistemann som går i en bambus- eller lianefelle, kan det være minst én person til stede som utløser den.

Sersjanten peker på Mr. Peace og gjør skrått V-tegn til høyre, slik at Mr. Peace kan konsentrere seg om høyre side og oppover. Selv lar han blikket flakke mellom venstre side og stien hvor Hagle-Henry er anker. De går 50 meter før de finner Pink Floyd i bunnen av en skråning til venstre for stien. Soldaten ligger flatt på ryggen med armene strakt forover mot noen ville orkideer og ansiktet ned i en blodig sølepytt som alt har tiltrukket seg en sverm grønne fluer. Da de kommer nærmere, oppdager de pilen som stikker ut av det røde pannebåndet. Pilen må ha drept ham øyeblikkelig, og fått ham til å falle ned fra stien. Sersjanten sjekker at liket ikke er minert før han snur det rundt. Pilespissen stikker ut av det høyre øyet. Noen småkryp koser seg alt i de ansiktsåpningene hvor hjernemasse har rent ut. Geværet og resten av utstyret hans er vekk. Rutinemessig tar Hagle-Henry beltet av Pink Floyd og surrer det rundt føttene hans for å gjøre liket lettere å bære. Mr. Peace og sersjanten hogger løs bambusstaver med machetene og trer ponchoene sine gjennom dem. Pink Floyd løftes opp på den primitive båren. Resten av patruljen har samlet seg rundt dem.

– Hva skjedde, spør Gunnar. Han føler seg kvalm. Det er ikke lenge siden han fleipet med Pink Floyd, som forgjeves forsøkte å overbevise gutta i bunkersen om at Pink Floyd lp-ene «The Piper at the Gates of Dawn» og «A Saucerful of Secrets» var bedre enn Beatles og Rolling Stones. Nå er han drept av en pil som i en gammel cowboyfilm. Sersjanten svarer uten å gjøre narr av det naive spørsmålet.

– Muligens en enslig speider med pil og bue. Eller kanskje armbrøst siden pilen gikk tvers gjennom tinningen. Han tok sjansen på et skudd mot sistemann i rekka og vant førstepremien; et nytt amerikansk automatgevær.

– Steinalder mot romalder, 1-0, tenker Tom Cleave og får ideen til en science fiction-historie om en gjeng soldater som fraktes tilbake i tiden av en tidsmaskin. Langt borte hører han Zimmermann spørre Bowen om han tror overfallsmannen var en vanlig kommunist, eller en fra landsbyen. Bowen klarer ikke å gi noe klart svar. Plutselig ser sersjanten fram til jobben i reservatet. Den er riktignok ikke særlig godt betalt, men vil gi ham nok av fritid til hobbyer som jakt og fiske og muligheten til å ta seg av den syke faren som alltid har nektet å flytte fra fødestedet. Og han slipper å se unge menn dø i en fremmed jungel. 

 

De fortsetter. Nå har de fire døde å bære på. Sersjanten vil ha større avstand til landsbyen før han ber radio Ron tilkalle et helikopter. En halv time senere tar de seg en pause. Tom vet at han burde holde kjeft, men klarer ikke å la være: – Er ikke dette litt merkelig?

– Hva faen er merkelig? lurer Brain Dead 

– Det som skjedde. At Pink Floyd som slo dama i halsen, ble truffet av en pil samme sted. At Ricardo som spidda faren hennes med bajonetten, selv ble spidda av en vannbøffel?»

– Slutt å kødd. Vi er da ikke overtroiske heller. Trur du kanskje disse gamle gudene kommer til å bite meg i tåa, fordi jeg sparka den gamle dusten i ræva? Drittprat.

De andre ler. Det hjelper å le. Bedre ennå gå rundt med den konstante angsten for hva som kan skje, og som gradvis gjør deg mer sliten og ukonsentrert. 

Brain Dead tenker tilbake på dommeren som etter tyveriet i spritbutikken ga ham valget mellom ungdomsfengsel eller Vietnam. Kanskje han burde valgt fengselet likevel? På den annen side. Fordi han bare var 19 år, hadde han i USA verken lov til å stemme eller kjøpe brennevin. Men her i Vietnam er det ingen som spurte om aldersbevis og alkohol, narkotika og kvinnfolk er billigere enn hjemme. Ti fete rever som koster en tidollarseddel hjemme får du her for 60 cent. Og ingen meksikansk marihuana kan konkurrere med Buddha Gress eller Kambodsjansk Rød. Her får han også respekt fra kameratene, en respekt han alltid savnet hjemme. For første gang opplever 18-åringen gleden av å gjøre en jobb og vite at han gjør den godt. Altfor få i troppen er flinkere til å drepe og overleve enn ham, selv om Mr. Peace og sersjanten selvsagt er hakket bedre. Dommeren hadde nok regnet med at tiden i militæret skulle gjøre ham til en lovlydig borger som fant seg i å ha en dårlig betalt jobb i en fabrikk slik som faren. Men Brain Dead satser i stedet på at militæropplæring og erfaring i voldsbruk vil gjøre ham til en bedre kriminell, og gi høyere inntekt enn hva faren kunne drømme om da han var ung. Richard «Brain Dead» O’Brien liker også kallenavnet sitt. Det fikk han første måneden i Vietnam da han og onkel Tom ble sendt av sted i helikoptre sammen med 28 andre for å sjekke en landsby. Onkel Tom hadde spurt en av de andre i helikopteret hvorfor han hadde tatt av seg hjelmen og satt på den. Soldaten var sortere i huden enn Tom Cleave, men høyere og magrere. Hodet hans var hårløst og formet som et egg med et dypt arr fra en fiendtlig bajonett fra nesen og mot venstre øre. Han svarte med klar sørstatsaksent. – Kameraten min fikk skutt ballene av seg like før de skulle lande og dama mi hjemme i Alabama vil ha mange unger. Så jeg forsøker å beskytte kukken min så godt jeg bare kan. 

Tom Cleave og Richard O’Brien så spørrende på hverandre. Drev han og fleipet med dem? Men etter en stund tok de likevel av seg hjelmene og satte seg på dem. Veteranen fortalte at han nylig hadde søkt om å være 6 måneder lenger i Vietnam. For det fikk han 1000 dollar ekstra han og kona skulle bruke til å starte en liten kafe.

Så gikk de inn for landing. Og plutselig skjøt noen mot dem. Dørskytteren fyrte av salve etter salve og ba soldatene hoppe ut når de var en meter over bakken. Onkel Tom og Brain Dead hoppet og løp langt nok til å komme ut av sirklene hvor elefantgresset var blåst flatt av helikopterrotorene. Så slengte de seg ned på magen i skjul i gresset og begynte å skyte. Hjelmen til Brain Dead hadde falt av da han traff bakken og rullet et par meter framover, slik at et av skuddene hans gikk tvers igjennom hjelmen. Fienden forsvant sporløst etter noen minutter med skuddveksling, og Brain Dead satte stolt på seg hjelmen med kulehull gjennom høyre side.

Da de kom tilbake til leiren, kommenterte Proffen. – Hvis du fikk et skudd i skallen og fremdeles lever, må du være brain dead. 

Navnet ble sittende. Den kvelden dopet Brain Dead seg ned med varmt øl og mega bra marihuana. De fikset grillmat i en 50 gallons tønne som var delt i to på langs mens de spilte en kassett med Family Stone. De sang med i refrenget, Higher, I gonna take you higher, baby, baby, baby. 

 

Patruljen fortsetter. Onkel Tom havner like bak Radio Ron. Og glemmer noen minutter å la blikket sveipe fram og tilbake over jungelen, fascinert som han blir av hvordan antennen på den tunge PRC-10-radioen som Radio Ron bærer på ryggen, svinger fram og tilbake for hvert skritt, helt til eksplosjonen river Radio Ron overende og nesten blåser skjorta av onkel Tom. Han kaster seg ned, klar til å skyte mot angrepet som ikke kommer. For det var ingen granat, men en mine. Lukten tyder på at det er en av de hjemmelagde greiene gulingene setter sammen av sprengstoff fra ueksploderte bomber og skrapmetall. Onkel Tom kommer seg på beina og skynder seg mot eksplosjonsstedet. Sprengstoffspesialistene Johnny Roberts og Harvey Milligan beveger seg alt forsiktig forover for å sjekke om det finnes flere miner. Enten gravd ned i stien eller forsynt med snubletråder og festet til trær i hoftehøyde. Caspar, Hagle Henry, Mr. Peace og Anthony Ferro dekker venstre flanke, mens sersjant Bowen, Arthur, No Pain Preston og skarpskytter Zabrinski tar høyre. Zimmermann peker på Tom og gjør en kjapp håndbevegelse. Tom løper fram og tar stilling ved siden av Pille-George som allerede surrer en bandasje der Brain Dead skulle hatt beinet sitt.

– Åssen går det? spør onkel Tom sanitetssoldaten mens blikket hans mistenksomt sveiper fra side til side. Tidsplanene holder tydeligvis på å møtes. Fienden har forlatt steinalderens pil og bue og nærmer seg første verdenskrig våpenmessig.

– Fare for sjokk, men rent kutt fra en glødende splint som brant igjen blodårene. Finner vi beinet noenlunde helt, kan det kanskje sys på igjen.

Ved siden av dem får Radio-Ron kontakt med basen og ber om pickup grunnet traumatisk amputasjon. Pille-George gir sprøyta et par knips for å fjerne luftbobler, og kjører spissen inn i beinstumpen. Siden han vet hvor mye narkotika Brain Dead har stappa i seg siste månedene, og hvordan dette påvirker toleransegrensen for smertestillende midler, gir han pasienten dobbel dose. Like etterpå plystrer sersjant Bowen tre ganger og beveger hendene i vifteform. Flere miner er ikke oppdaget, og ingen gulinger registrert. Likevel sprer de seg utover for å bli helt sikre på at ingen ligger gjemt i det høye elefantgresset, bak bambuskjerret eller mellom banantrærne der borte. Anthony Ferro påkaller Zimmermanns oppmerksomhet ved å plystre svakt og gjøre noen spørrende håndbevegelser. Løytnanten nikker, og Anthony stormer bort til kameraten.

– Åssen går det Brain Dead? Slapp av. Helikopteret kommer. 

– Beinet mitt, Tony, hvor faen er beinet mitt? Hvordan skal jeg kunne være med på festen din uten bein?

– Ta det med ro. Om toppen tretti minutter er du på sykehus. Med de søte skreppene. Kanskje du får fitte før vi andre kommer hjem til basen.

– Jeg fant, hei gutter, jeg fant! Hagle-Henry kommer brasende ut av elefantgresset og vifter begeistret med det savnede beinet foran ansiktet til Brain Dead.

Den sårede 17 åringen strekker ut armene, og Hagle Henry legger beinet forsiktig ned på brystkassa hans. Richard «Brain Dead» O’Brien holder rundt beinet like forsiktig som en mor holder et nyfødt spebarn, men betrakter det litt forvirret, som om han ikke riktig forstår hva det gjør akkurat der. Pille-George legger bandasje på det avrevne beinet, mens Anthony Ferro prøve å trøste kameraten

– Dette ser jo bra ut, rent kutt begge steder. Nesten som om det er skåret av med et skarpt sverd. Legene kommer til å sy det sammen før sykesøstrene rekker å gi deg ståkukk.

– Ja, det er et fint bein. Jeg har i grunnen alltid hatt fine bein. Ingen i gata løp raskere enn meg. Selv ikke Sally. Men fy faen så vakker hun var.

17-åringen begynner å fomle med skolissene på det avrevne beinet. Det er tydelig at han holder på å miste kontakten med dem. Heldigvis kommer helikopteret få minutter senere. De løfter likene av Cattaneo, Johnson, Pink Floyd og Robbins om bord, etterfulgt av den sårede Brain Dead, som klamrer seg fast til beinet sitt og trøster det med ord som: – Så, så ikke vær redd, dette går nok bra.

Anthony Ferro snur seg og gråter.

 

Pille-George så etter helikopteret, og tenkte at de tross alt hadde hatt flaks. Hadde dette vært en kinesisk eller russisk mine hvor hundrevis av metallgjenstander omkranser et sprengstoff kalt C-4, med en gassutvidelsesrate på 26 000 fot i sekundet. ville tapene vært mye større. Omtrent som om sytti doble haglladninger med groveste type hagl ble avfyrt mot patruljen samtidig. Nå hadde Brain Dead gode sjanser for å overleve. Om maks 15 minutter ville helikopteret lande i Saigon. Der ville medisinsk personell stabilisere pasienten før han sammen med andre sårede ble fløyet videre i en C 141 til et av sykehus skipene eller flyvåpenets base Yokota på Kanto-slettene i Japan. Rundt de to flybasene Yokota og Tachikawa lå det fire moderne militærsykehus. Brannsår ble sendt til Kishine, hode og ryggradskader til Drake. Ortopedene i Ojiie tok seg av de som hadde skader på eller mista deler av beinet, slik Brain Dead hadde … og Zama tok alt mulig. For her lå det store medisinske laboratoriet. Sanitetssoldaten George Sorensen hadde tilbrakt flere måneder i Zama før han kom til Vietnam. Det var nok å gjøre. I løpet av måneden han var der, fikk de fire sykehusene 6000 nye pasienter fra Vietnam.

I en pause mellom operasjonene hadde han sett på tresnitt fra samurai-tiden, og blitt betatt av hvor vakre slettene nedenfor fjellene hadde vært, med blå elv, rismarker og bølgende hveteåkrer. Nå var det tidligere jordbruksområdet erstattet av firkantede møkkete fabrikker som spydde ut røyk og forurensninger som fikk elven til å skifte farge mellom mørkegrønn og metallgrå. Men du kunne sove hele natten i Zama uten å bli vekket av innkommende raketter eller mortergranater, og ingen sendte deg på nattpatrulje eller forsøkte å drepe deg. Pille-George skulle gjerne vært med neste C 141 fly tilbake til Yokota.

Etter tre måneder i Yokota var han blitt overflyttet til akutten ved flyplassen Than Son Nut i Saigon, hvor bukkene sto to og to i lange rekker og ventet på bårer med sårede fra helikoptrene. Over krakkene hang jernkroker ned fra taket, klare til å henge opp ulike typer drypp. Selv om du hadde frivakt, kom du likevel løpende når du hørte lyden fra Huey helikoptrene for å se om du kunne hjelpe. Noen løp til flyplassen for å ta imot de sårede. Selv gikk han inn i akuttsalen for å se om alt var klart. Når helikoptre landet og blåste vind inn i rommet gjennom taklukene, svingte jernkrokene fram og tilbake, og når de traff hverandre, var det som kirkeklokker fra en kirke langt borte varslet om krig.

Den første oppgaven når de fikk inn en ny last med sårede, var skadevurdering. Hvem skulle hjelpes på stedet, hvem sendes videre til Japan eller ambulanseskipet, og hvem skulle legges i en krok for å dø. Flere brukte deler av frivakta på å stikke innom krigens ofre i dødekroken. Vaske svette av pannen, gi dem vann hvis de ønsket det, snakke litt, holde dem i hånden. På sykepleierskolen hadde George Sorensen lært at den siste sansen som forsvant for slike pasienter og den første som kom tilbake, var hørselen. Selv om noen lå i koma eller morfinrus, var det mulig de hørte hva du sa, slik at de slapp å dø alene i et fremmed land i en krig de ikke alltid forsto. 

 

Helikopteret letter, og løytnanten gir beskjed om at vaktsomheten må skjerpes. Både eksplosjonen og helikopterbesøket har økt sjansen for at fienden vet hvor de er. Patruljen skynder seg videre.

 

Tilbake i landsbyen har den gamle mannen tatt på seg et trollmannkjede av tunge, brune ravperler som har gått i arv fra den gangen de forlot øyene utenfor landene ved det salte vannet. Nå venter gamle Xan på at yppersteprestinnen og tempeljomfruene skal gjøre seg ferdig, slik at begravelsene kan begynne. Men det haster ikke. For trollmannen Xan har sendt av sted noen unge gutter til rismarkene for å fylle en skinnpose med de små froskene som ikke blir større enn en lillefinger, og ser fram til å dyppe disse i den nydelige sausen datteren lager av pepperrot. Det smaker nesten like godt som stekte gresshopper eller de ville endene som av og til lar seg fange i snarene som alltid står og venter.

Blikket til den gamle glir bort til stedet hvor de nedbrente langhusene sto. Brannstedene er alt ryddet, og gjenoppbyggingen har begynt. Unge menn holder på å sette opp nytt reisverk av trestammer. I løpet av få dager vil alle spor etter de fremmedes besøk være vekk. Før de begynte arbeidet, hadde han utført de rette ritualene, og forklart hvor nødvendig det var at stammene til reisverket ble kuttet i samme treklynge. For som alle vet, bor kvinneånder i trær, og kvinner fra forskjellige klynger vil naturlig nok krangle med hverandre og skade harmonien til de som bor i langhuset.

Snart ville ungdommene strekke stokker mellom reisverket, som så blir underlag for bambusmattene stammens gamle kvinner holder på å veve, og som måtte festes sammen før jord, blandet med bøffelgjødsel, klaskes på. Det er slik det alltid har vært. Det er slik det skal være. Problemet er de fremmede. Stort sett har La Bihn  folket fått være i fred. Men krigen mellom disse ukjente hvite og det gule folket som jaget stammen opp i fjellene for mange generasjoner siden, har ført til store forandringer. De opprørske gule i sør var nå avhengige av forsyninger fra nord. Og veien de pleier å bruke, går gjennom stammens områder. Aldri før og aldri så ofte har så mange gule vært så nær landsbyen som etter at den nye krigen startet. Og medlemmer i stammen har selv sett hvilken skade de hvites metallfugler kan føre med seg. Stammens gamle skjold av bøffel og elefanthud hjelper lite mot slike våpen.

Bak Xan begynner tre kvinner å stampe ris i en morter av brent leire. Den gamle trollmannen snur seg mot dem. Kvinnene løfter og senker den store steinstøteren med rytmen du først får når du har gjort en bevegelse titusen ganger. Dunk, dunk, dunk. To av dem er eldre kvinner med flate bryster og grånet hår. Kroppene deres er magre og slitne. Bare armene er kraftige, med muskler som springer fram som bunter av tråder under huden når støteren løftes opp. Den tredje er Xans datterdatter. Dunk. Dunk. Dunk. De gamle kvinnene synger de uendelig mange versene om hvordan den sørgmodige, hvite elefanten ga menneskene risens gave mens de står der kalvbeint på sine skakke føtter. Den unge jenta følger med i sangen så godt hun kan. Førsøker å lære seg flere av versene. For alle versene er like viktige. Datterdatteren ser ut til å like arbeidet. Hun strekker kroppen, midjen dirrer, hoftene svaier, lårene dukker fram fra det tynne skjørtet. Når hun løfter de slanke armene for å heve morteren, reiser brystene seg, magen blir flat. Svetteperler renner nedover den unge kroppen. For arbeidet er hardt, men viktig. Og alle versene må synges rett for at den ferdige risen skal føre mest mulig lykke og velstand med seg.

Den gamle sukker, det er noe annet med de hvites metallfugler. De bringer ikke lykke og velstand. Noen ganger spytter de ut ild som fortidens gamle drager, eller slipper eksplosjoner av ild og stål som river de gule fiendene i stykker. Det har han selv sett. Og fra andre stammer har han hørt at de også kan spytte gift over jungelen som får det grønne til sakte å visne vekk. og tvinge dyr og mennesker til å føde vanskapte unger. Slikt meningsløst drap på det som skal vokse opp, er hekser og demoners verk. Likevel visste han at de hvite ikke var demoner. Også de kan dø. Men på enkelte områder er deres magi større enn hva han og tempelfyrstinnen i fellesskap rår over. Han frykter derfor at de vil komme igjen eller sende drapsfuglene av metall. Det beste for stammen ville selvsagt være om man kunne få de hvite og gule til å slå hverandre i hjel et sted langt vekk, tenker den gamle. Solen blinker i ravstykkene rundt halsen hans og kvinnene som hever og senker støteren vet at nå gir forfedrenes ånder stammen råd.

 

Idet patruljen kommer til en lysning i skogen en halv time senere, slår de leir i nærheten av et banyan-tre. Slike banyan-trær fylte apacheindianeren Bowen med noe som lignet ærefrykt. Trærne kunne i løpet av flere århundre bli enormt store og hadde ofte portaler hvor man kunne søke ly i regnvær. Hulrommene skyldes at banyan-treet begynner som en parasitt som slynger seg rundt et annet tre og sender røtter ned i jorda. Etter hvert som banyan-treet gror, blir vertstreet kvalt, dør og råtner opp slik at hulrom oppstår nede ved bakken. Det var et godt sted å slå leir, men aper og papegøyer klager over det uønskede besøket med sin sedvanlige blanding av menneskelignende skravl og tennerskjærende kakling. Med enstavelsesord og håndbevegelser fordeler Bowen rutinert oppgavene. Mr. Peace, Zabrinski, Milligan og Caspar tar første vakt. Hagle Henry og Brain Dead rydder bakken for råtten vegetasjon. De andre finner seg bregner å sitte på, mens Radio Ron anroper basen.

Tom er glad over endelig å bli kvitt den tunge sekken. Han drar opp en liten tube hvit vaselin og smører skuldrene som er såre etter remmene på ryggsekken. Han ser fram til å komme hjem til basen. Tar det nesten som en selvfølge at oppdraget vil bli avlyst nå som fienden sannsynligvis vet at det er amerikanere i området.

Bak ham klapper sersjanten Bowen i hendene. De som ikke står vakt, samler seg rundt løytnant Leonard Zimmermann.

– Obersten vil vi skal fortsette i avtalt retning. Det er viktig at vi stopper denne forsyningskolonnen. Bakdelen er selvsagt at fienden kanskje venter på oss, så vi må være ekstra aktsomme. Forsøk å slappe litt av før vi går videre. Greit?

Mange synes ikke det er greit. Men har de i grunnen noe valg? Det er for langt å gå hjem til basen. Og det er ingen vits å bli sittende til de slipper opp for mat, eller fienden finner dem.

Rekkefølgen i patruljen byttes om. Nå er Tom punktmann, tett fulgt av Milligan og sersjant Bowen. En god punktmann skal helst være totalt konsentrert og mangle fantasi, slik at han ikke hele tiden forestiller seg hva som kan skje. Attenårige Tom Cleaves problem er at han har fantasi. Han vet at fienden kan ligge i bakhold bak hver busk. Derfor er hodet hans hele tida i bevegelse. Fra side til side, opp og ned, på evig utsikt etter snublesnorer, miner og fiender. Han håper at hvis han først får uflaks, vil det gå raskt, uten store smerter. Slik heltens beste venn dør i tegneseriene. Bedre det ennå få skutt vekk ballesteinene eller revet av en arm eller bein og leve resten av livet som krøpling.

Patruljen baner seg fram gjennom en forvirrende blanding av elefantgress og bambus av den typen som kan vokse over en meter i døgnet. Etter hvert som de trenger dypere inn i jungelen, vokser mesteparten av det grønne rundt dem ikke lenger i fot og skulderhøyde, men over hodene deres. Jungelen er så tett at patruljen ikke lenger ser noe til fugler eller aper. Men de hører dem likevel rasle av sted i den delen av jungelen som befinner seg over dem. Soldatenes hoder roterer zombieaktig fram og tilbake, opp og ned, på evig speiding etter fiender og feller. Og noen ganger får de et glimt av fargerike fjær eller aner en antydning til apehale. Moskitoene er derimot overalt, sammen med feite fluer, bambusbladenes skarpe kanter og lianer som er i veien for både føtter, hender og hode. Plutselig treffer noe onkel Tom i hodet. Han synker i kne. Hva faen, hodeskudd? Hvorfor skyter ikke kameratene?

Milligan hjelper ham opp mens latteren runger bakover i rekkene. Kurtz avslører at en ape kastet en kokosnøtt i hodet hans.

– Kanskje han trodde du var en sulten slektning?

Tom forsøker å smile. Fjollete, ikke sant? Et øyeblikk føler han seg et øyeblikk som en liten gutt i dyrehagen. Men her fantes ingen snill far som ga deg penger til is og sørget for at du kom trygt hjem til mors hjemmelagde pizza.

– Hvordan føler du deg? spør sersjant Bowen.

– Litt svimmel, innrømmer onkel Tom. Sersjanten sender ham bakover i rekkene, og lar Milligan bli den nye punktmannen med seg selv som sikring. Nittenårige Milligan synes det er en stor trøst å ha en gammel rev som den tjuefireårige sersjanten i ryggen. Han respekterer Bowen for å ha vervet seg når han kunne sluppet ved å fortsette studiene på universitet. Nittenåringen føler seg trygg med Bowen bak seg. Kanskje er det derfor Harvey Milligan ikke er oppmerksom nok. På vei opp en bakke blir han distrahert av apepludring, og ser ikke snublesnoren før det er for sent. Det midterste av de tre bambusspydene treffer ham i magen med slik kraft at den svarte spissen, som er blitt herdet over åpen ild, fortsetter 10 centimeter ut av ryggen hans. Et annet spyd farer forbi løytnant Bowen og rammer Zabrinski like bak ham i brystkassa. I ren desperasjon fyrer troppen fyrer løs på jungelen omkring helt til Bowen skriker stopp. Mens Pille-George undersøker om han kan hjelpe de sårede, lurer sersjanten igjen på hvem som står bak. Minen var typisk Vietcong, men både pilen og denne spydfellen kunne vært folk fra landsbyen. Blir de forfulgt av hevngjerrige landsbyfolk, eller er de på vei inn i et nordvietnamesisk bakhold? Ingen av delene? Eller begge?

Det er lett å bli paranoid i en krig der det ikke finnes skikkelige frontlinjer, hvor du mesteparten av tida enten forsøker å lage bakhold for andre eller unngå å gå i dem selv. Særlig når klimaet er så forskjellig fra hva du er vant med. Sersjant Bowen er slett ingen bygutt. Under oppveksten har han flakket mye omkring i White Mountains veldige skoger som hever seg over ørkenlandets solsvidde sletter og underlig sprikende kjempekaktus. Likevel ville han akkurat nå foretrukket ørkenens tørre hete framfor jungelens fuktige badstuvarme. Og han er glad de nærmer de seg kvelden og målet.

Sanitetssoldaten gjør så godt han kan. Zabrinski har flaks. Spydet traff lommelerka i brystlomma hans. Harvey Milligan kan dessverre ikke reddes. En hes ralling og blodig fråde i munnviken varsler at slutten nærmer seg, hodet slutter å svinge fra den ene siden til den andre, øyeeplene ruller rundt en siste gang, og så er det slutt. En smertefull trekning blotter tannkjøttet, munnen trekker pusten for siste gang, lemmene strekker seg og kroppen slapper av slik at urin ag avføring renner ut av sine respektive åpninger. Nok en gang må de tilkalle et helikopter. Om tre uker vil de døde være hjemme i USA. 

 

Også i landsbyen nærmer mørket seg. Unge, slanke kvinner med svaiende hofter og høye bryster bærer vann hjem i store krukker på hodet. De passerer stedet hvor unge menn binder bambus fast mellom reisverket til de nye langhusene. Et par av guttene smiler og kaster betelblad på de jentene de er spesielt interessert i. Den gamle vet at neste dag vil gutten kanskje jobbe ved siden av den utvalgte på rismarkene og synge de gamle kjærlighetssangene for henne. Og hun vil komme med de tradisjonelle svarene, eller kanskje finne på nye, som de unge omkring vil lære utenat, for senere å gjenta rundt bålene eller bruke selv. Det er slik det har vært og alltid skal være, bare stammen får være i fred, bare stammens fiender kan lures til å slå hverandre i hjel.

En tempeljomfru dukker opp og forteller ærbødig Xan at de døde er klare. Trollmannen følger etter henne sammen med resten av stammen. Kvinnene er kledd i hvitt med røde tøystriper rundt hodet. Noen bærer uthulet bambus med brennende røkelse, andre stearinlys som de skjermer mot den svale vinden langs elven med palmeblader, bananblader eller den ene håndflaten. Flere av mennene slår bambusstokker eller skjell mot hverandre, mens barna blåser i hjemmelagde fløyter. Hensikten med de høye lydene er å forhindre at demoner følger etter gravfølget til forfedrenes hvilested. De døde blir fraktet på bårer av bambus, og er dekket av røde tøystykker. Følget kommer fram til stedet der landsbyens forfedre er begravet, og stopper foran nygravde hull i bakken, som de døde senkes ned i. Tempelprestinnen kaster ned en neve halm, trollmannen en trepinne. Den dødes nærmeste kvinnelige slektning slipper ned bambusfliser og frøet av et gummitre. Halmen og bambusflisene er til å bygge evighetens hus. Trepinnen til å lyse opp i mørket eller lage mat. Gummifrøet til å plante en skog. Andre slektninger kommer med riskorn for å plante en åker, gresstrå til beitemarkene, og en liten gutt legger ned et bittelite vannhjul den døde kan bruke til å heise vann fra brønnen. De to siste kaster ned en orkidé og en grein med glo fra bålet for å markere at dette er ingen endelig slutt, men begynnelsen på noe nytt. Slik den første kvinne ble skapt fra orkideen, skal den døde gi liv til nye planter. Så dekkes kisten med jord. Og alle står andektige med sine private minner om den døde mens yppersteprestinnen og trollmannen slår ned fire lave pæler som skal bære stråtaket som skal skjerme den dødes siste hvilested. Deretter går de videre til neste grav. Det eldgamle ritualet gjentas. Bare en gråtekone blir sittende igjen ved graven de forlater. Hele natten fram til daggryet nærmer seg, vil gråtekonene sitte ved gravene mens resten av stammen samles rundt bålene som gamle kvinner med spisse skuldre formet av bærebåndene i mange tunge kurver, nå tenner ved å puste ild i gamle glør. Høns kakler i burene. Ungdom setter seg på huk og tygger betel, skubber bort i hverandre og småprater mens de spytter mørkerødt. Unger tar lekende imot vannbøflene som langsomt kommer hjem til kveet for natta. De voksne drøfter hva som har skjedd og hvordan fremtida vil bli, mens svarte villsvin grynter i søledammene bak langhusene. Den gamle trollmannen får endelig spist froskene sine. Alle minnes de døde, og venter på at hevnerne skal komme tilbake. De lytter til gråtekonene som snakker med de døde, messer fram navnene på formødrene i så mange generasjoner som stammen husker, påkaller forfedresjelene og ber dem hjelpe deres nylig avdøde avkom med ord og vendinger så gamle og ritualiserte at den opprinnelige betydningen for lengst er glemt. Likevel klarer gråtekonene å gi uttrykk for de etterlattes smerte. For når stammen er liten, er hvert liv verdifullt. Og hvert tap et felles nederlag som bare nye fødsler kan erstatte.

 

En halv time senere kommer patruljen ut av jungelen og myser mot det skarpe lyset. Foran og nedenfor dem ligger et dyrket landområde som et sjakkbrett av små terrasser i trappetrinn over hverandre. En liten elv med klart vann faller i små fosser fra dam til dam. Over elven går en smal bro. 

 Løytnant Zimmermann og sersjant Bowen blir enige om at dette må være den transportveien etterretningen har rapportert om. I så fall er denne skråningen et bra sted for bakhold. Oppgavene fordeles. Radio Ron anroper basen og oppgir posisjon. Mr. Peace setter opp stativet til sitt M 60 maskingevær. Kurtz finner seg et passende sted i jungelbrynet til sin ett skudds bazooka, lettet over at han ikke skal bære den lenger. De andre graver beskyttelses-groper. Johnny jobber side om side med Anthony Ferro. Nedenfor bølger rismarkene grønt i vinden. Det er ikke lenger så varmt at svetten renner fra armhulene og gjør ryggen våt. Anthony ser skikkelig deppa ut. Han tenker tydeligvis på hva som skjedde med Brain Dead.

– Og vi som skulle feire fødselsdagen min sammen, forteller han Johnny. – Vi hadde planlagt den festen og … Han blir avbrutt av sersjant Bowen og løytnant Zimmermann på inspeksjonsrunde. Bowen lover å hjelpe Anthony med perm slik at han får besøkt vennen på sykehuset før han sendes hjem. Zimmermann fordeler vaktene. Så overtar han og oversetteren Tran Vinh Ngoi gropen Johhny og Anthony har lagd. De to tenåringene graver videre et annet sted. Johnny forsøker å muntre opp Anthony: 

– Faen heller, med alle de millionene USA bruker på våpenforskning. Hvorfor faen er det ingen som har funnet opp en sammenleggbar skyttergrav?

Men Anthony smiler ikke, lener seg bare trett mot spaden og sukker over at sersjanten er så satans streng på radiotaushet og dop under patruljer. Hadde vært jævla kult å fyre opp en rev, skru på transistorradioen og høre kveldssendinga med rock and roll fra Radio Saigon.

– Helvete heller Johnny, når du er sånn dødsdeppa, er ingenting bedre enn litt skikkelig Buddha-gress og rock and roll. Og nå er jeg virkelig deppa.

Johnny nikker. En halv time senere er de ferdige. Soldatene åpner bokser med C-rasjoner. Hviler. Venter. Tenker. I skumringen kommer noen rådyr ut fra jungelen. De drikker fra den lille elven og beiter på rismarkene. Ingen vietnamesisk bonde kommer for å jage dem vekk.

 

Tom får andre vakt. Han kvekker til hver gang han hører en lyd i jungelen. Er det dyr eller mennesker?

Gjennom åpningen i bladverket sildrer månelyset ned og legger sitt sølvskimmer i runde flekker over den mørke underskogen og leker i strømvirvlene i bekken like ved. Men Tom ser ikke de fire korte bambuspusterørene som beveger seg nedover elva. Og heller ikke de fire bronsebrune kroppene som kryper i land litt lenger ned. Verken løytnanten eller oversetteren rekker å reagere når de får posene av vannbøffelmager slengt over hodet og dyresenene strammer rundt halsen. Et kjapt dunk i hodet fullfører angrepet. Ofrene blir bundet fast til bambusstokker før følget forsvinner inn i jungelen. Like etter dukker stjerner fram mellom spredde skyer som trekker etter seg haler av frynset tåke. 

 Natta går. Soldatene sover på skift. Spiser mer kald boksemat, sjokolade, kjeks og vitaminpiller. Pille-George krabber rundt og deler ut oransje malariapiller. Det betyr at det er mandag. De svelger dem og venter. Er glade for at moskitoene holder seg unna. Tom renser for sikkerhets skyld våpenet sitt enda en gang. For selv om Armalite AR  15/M 16 er et hendig og lett våpen av plast og aluminium, er det ikke feilfritt. Det tynne røret som fører gassene mot sluttstykket, må renses regelmessig. Hvis ikke kan det klikke. Og ingen ønsker at det skal skje når fienden forsøkte å kverke deg. Tom hadde alltid vært en ivrig tegneserieleser av blader som Spiderman og Spirit, og fikk nesten hakeslepp da han fikk utdelt bruksanvisningen til automatgeværet M-16. For Department of the Army Pamphlet 750-30 var faktisk en tegneserie av Spirit-forfatter og tegner Will Eisner med den fengende tittelen M 16A1 Rifle: Operation and Preventive Maintenance.

– Nå skulle det smakt med en kald pils, sier Tom mens han lar pussefilla gli over løpet, kolben og det bananformede magasinet før han sjekker at mekanismen virker som den skal. Mr. Peace nikker. Med ammunisjonsbeltene til maskingeværet i kryss over den brede brystkassa minner Mr Peace onkel Tom mest om en meksikansk opprører i en western-film eller kanskje selveste Captain America i tegneserien. Selv tenker Mr. Peace på at de allerede har mistet flere soldater. Og Pink Floyd var en av de han hadde kjent lengst. Han husker sist han selv, Brain Dead, Pink Floyd og Onkel Tom hadde perm i Saigon. De hadde sett en film som het «Den gode, den onde og den grusomme». Mr. Peace likte Clint Eastwood. Han overlevde alt, og var sterk fordi han ikke trengte noen. Mr. Peace vil også gjerne overleve. Derfor forsøker han alltid å holde en viss distanse til kameratene. Tross alt har han bare 125 dager igjen. Det gjaldt bare å holde seg i live så lenge.

 

Løytnanten våkner ikke før de nærmer seg landsbyen. Da fjernes sekkene fra hodene deres før de blir båret videre. Han registrerer at nye bambusreisverk er satt der hvor de nedbrente langhusene sto. I løpet av få dager ville alle spor etter besøket deres være vekk.

Denne gangen er det tydelig at stammen venter dem. De spytter og kaster stein etter Zimmermann og tolken, mens krigerne bærer dem mellom seg bort til tempelet. På den gamle mannens ordre blir skoene brutalt revet av dem før de skjæres løs fra bærestengene, og med bakbundne hender presses de gjennom den trange åpningen. Med det samme de kommer inn, ser Zimmermann at de har blitt lurt. Gudebildet bak alteret er skjøvet til side og avslører at tempelet er større enn de trodde. Et kald gufs slår mot dem idet de nærmer seg den mørke åpningen. En trapp skrur seg oppover i skråningen tempelet hviler mot. De dyttes framover. Av kulden under de nakne føttene sine forstår Zimmermann at trappen må være av stein. Døren lukker seg bak dem og isolerer dem fra omverdenen. Et skarpt bambusspyd motiverer løytnanten til å fortsette oppover i det ukjente. Med mellomrom på cirka ti trinn står fakler festet til veggen og lyser opp de rått uthogde trinnene.

Løytnant Zimmermann tenker på hva president Nixon hadde sagt i en tv-tale: Taper vi Vietnamkrigen, vil ytringsfriheten forsvinne fra hele den vestlige verden i løpet av få år. Er han underveis til et kommunistisk torturkammer eller kanskje en hjernevasksentral?

Zimmermann biter tennene sammen. Fast bestemt på ikke å oppgi annet et navn, avdeling og nummer slik Genèvekonvensjonene om krigsfanger foreskriver.

 

På grunn av fjellene kommer dagslyset sakte. Men apene begynner å pludre lenge før sola stiger over tretoppene. Ukjente fugler synger. Rådyrene breker og trekker seg tilbake til jungelen. Vinden suser svakt gjennom jungelen mens Gunnar Madsen og Mr. Peace svelger hver sin dexedrin-pille. Litt amfetamin kvikker opp når du må nøye deg med pulverkaffe rørt ut i kaldt vann. Gunnar er glad for at han deler grop med Mr. Peace. Han håper som Tom Cleave at noe av hellet hans vil smitte av. Mr. Peace, som i virkeligheten heter Gerhard Brinkman, tenker på noe helt annet. På hvordan faren klarer seg i bilverkstedet hjemme i Tulsa når ikke han er der og hjelper til. Han ser fram til dagen han kan reise hjem og mekke biler, ta en svømmetur eller padletur i Arkansaselva eller ta med seg en kjæreste til Mohawkparken for å kline..

 

Rommet der tempeltrappen slutter, er også firkantet. I hvert hjørne står et røkelseskar hvor det brenner en spesiell blanding av opium, safran, ulike tropiske tresorter, røtter og frø fra zhoi-urt. Faklene langs veggene klarer bare delvis å lyse opp alteret på den scene-aktige forhøyningen i motsatt ende av rommet. Alteret er delvis dekket av et teppe i de kinesiske lykkefargene signalrødt og gult. På hver side rager en hvit søyle opp mot det grovt tilhuggede steintaket. Rundt den ene søylen kveiler det seg en uthugd slange. På den andre ser Zimmermann en naken kvinne stige ut av en orkidé.

Mellom alteret og inngangen er det plassert benker av bambus. Der sitter omtrent femti kvinner og menn om hverandre og venter. Løytnanten registrerer en rekke unge menn de ikke så under razziaen. Så trer to kappekledde skikkelser fram mot den vietnamesiske oversetteren og løytnanten. Begge er kvinner. De bærer hvert sitt drikkekar. Av en eller annen grunn får Zimmermann følelsen av at de er nakne under kappene. Han tenker på noen av jentene han hadde i Saigon, jenter villige til hva som helst og med fitter som strammet silketrangt siden de var beregnet på kommunistiske dvergkukker. Så løfter den nærmeste kvinnen karet mot munnen hans og den 24 år gamle løytnanten gjenkjenner kvinnen som ble slått ned. Han rykker hodet tilbake slik at bambusspydet pirker ham i nakken. Løytnanten bøyer refleksivt hodet framover og stirrer ned i karets røde, boblende og grønnflekkede masse. En rar, søt lukt stiger opp mot neseborene. Tempelprestinnene begynner å synge. Ikke slik Go Go  jentene i New York Bar i Saigons Tu Do gate sang. Men saktere og klagende. Triste greier. Mer religiøst, liksom. Zimmermann ber Tran Vinh Ngoi oversette. Og tolken tolker, mindre selvsikker nå enn før: – Drikk, drikk, det hellige blod. Fra slangen som skar seg selv for at blodet skulle dryppe ned på en orkidé og føde den første kvinne.

 

Så presses bambusspydet mot Zimmermanns nakke. Den unge mannen bøyer hodet og drikker. Væsken er ikke så varm som han trodde, men seig og vanskelig å svelge. Den sterke smaken brenner nedover halsen og får tårene fram. Zimmermann må knipe øynene sammen før han klarer å skille ut Tran fra de andre kappekledte skikkelsene. Mens amerikaneren dyttes framover mot alteret, kjenner han en merkelig følelse av varme og velvære spre seg utover i kroppen. Det er som den varme drikken går inn i blodet og pumpes rundt, slik at flere og flere anspente muskler blir tvunget til å slappe av. Øynene hans låser seg fast til en fakkel, til flammens røde, nesten hypnotiske svaiing, fram og tilbake, opp og ned. Likevel er han fast bestemt på verken å avsløre militære hemmeligheter eller undertegne noen protest mot krigen i Vietnam, slik andre krigsfanger har blitt tvunget til å gjøre.

 

Himmelen blir etter hvert lysere. Morgentåken svever over rismarkene. Fra skogen stiger en fuktig damp og legger seg lik et fuktig slør over tretoppene. Sersjant Bowen vet at dette er den kritiske halvtimen. Kommer fienden nå, må han avgjøre om de skal åpne ild uten mulighet for effektiv luftstøtte, eller la forsyningskolonnen passere. Han er sørgelig klar over at det er begrenset hvor lenge de kan holde denne stillingen i strid før fienden får passert elven lenger oppe eller nede og faller dem i ryggen. En tilbaketrekning uten bombing vil også bli vrien, siden soldatene er for tungt utrustet til å løpe særlig langt. Lokalkjente motstandere vil kjapt ta dem igjen. Men heldigvis. Ingenting skjer. Bortsett fra at morgentåken som svever over rismarkene, sakte går i oppløsning og forsvinner. Sersjanten tenker at fienden er som denne morgentåken. Oppløser seg, forsvinner, dukker opp stadig nye steder. Slik at mesteparten av tiden din i Vietnam forsvinner i anspent venting. Før alt skjer på en gang. Ofte uten varsel. Men slik er ofte militærlivet. 90% venting og 10 % action. 

 

Da Leonard Zimmermann og Tran Vinh Ngoi kommer fram til alteret, blir forsamlingen stille. En skikkelse trer fram fra skyggene. En gammel, krumbøyd kvinne som fysisk ikke virker særlig imponerende. Men straks tempelets leder begynner å tale, lytter alle andektig. Hun trenger ikke snakke høyt. Hennes naturlige autoritet får forsamlingen til å lene seg forover for å høre hva hun sier. Tolken har sluttet å oversette nå. Men Zimmermann regner med at det er de vanlige kommunistiske løgnene hun hjernevasker forsamlingen med. Så tier kvinnen. Fra et eller annet sted kommer den spinkle lyden fra en ensom bambusfløyte. Det tar tid før Zimmermann oppdager at det er den gamle mannen Xan som spiller. Men da har alt yppersteprestinnen dratt fram en skinnpose og begynt å lage en sirkel rundt alteret med pulver hun drysser fra posen. Zimmermann tror det er kritt, men i virkeligheten er det en blanding av knuste dyre– og menneskeknokler laget for å reise en beskyttende energi-barriere mellom de ulike verdener som snart skal møtes. En barriere som både skal fokusere den magiske energien mot folkets fiender og forhindre den fra å spre seg unødig utover i rommet.

 

Sersjant Bowen krabber bort til Caspar, som også har en M-79 granatkaster. Hvis han sikter seg inn mot slutten av kolonnen, skal Bowen selv ta seg av fortroppen. Så fortsetter han bort til løytnant Zimmermann og tolkens grop. Sersjanten stusser. De er ikke der. Gropa er tom. Med økende uro fortsetter han runden. Begge er vekk. Bowen skal til å sende ut en undersøkelsesgruppe da en stein fra Mr. Peace treffer ham i ryggen. 

Sersjanten snur seg. Tre vietnamesiske bønder har kommet ut av jungelen på den andre siden av elven. De går langsomt og likegyldig over rismarkene. Tar seg god tid. Setter seg på den lille broen og lar elven vaske føttene. Venter en stund før de går de sin vei. Var de kanskje ekte bønder likevel?

Svaret kommer ti minutter senere. En lang rekke av soldater og sivile tyter ut av jungelen. De, leier vannbøfler, drar på kjerrer, triller sykler. Alle så overlesset at det nesten er på kanten av det uvirkelige. Bowen hadde i etterretnings rapporter lest at de unormalt lange syklene var forsterket med ekstra sterke stålrammer slik at de skulle kunne trilles med last på opptil 320 kg.

This is it. Sersjant Bowen trenger ikke gi Radio-Ron noen ordre. Han krummer seg alt over apparatet sitt og ber om luftstøtte. Sersjanten hever hånden. Resten av patruljen vet hva det betyr. Bowen vil at flest mulig skal komme ut av jungelen før de skyter. Samtidig er de sikre på at han vil be dem fyre løs før fienden når fram til jungelen på deres side. Den første delen av kolonnen er nesten over broen nå. Sorte pyjamaslignende Vietcong-drakter og nordvietnamesiske uniformer med de spesielle trekanta hjelmene om hverandre. Og fremdeles ser det ut til å være mange igjen. Tom synes de virker latterlig små og spinkle. Som unger i ferd med å leke krig. Eller aliens i en invasjon fra verdensrommet-film. Et eller annet sted bak ham skriker en ape. Tom snur seg. Kan det være et fiendtlig kodesignal? Har rødhudene omringet dem? Visst at de var der hele tiden? Vil kavaleriet komme tidsnok til å redde nybyggerne?

Tom rister på hodet for å kvitte seg med noe av den samme følelsen av uvirkelighet som plager løytnant Zimmermann, mens han betrakter den gamle kvinnen gjøre seg ferdig sirklene rundt alteret. Hva i all verden er det hun driver med?

Bak i salen begynner noen å slå på trommer. Eller er det kanskje en trommemaskin? For slagene er så jevne at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Og Zimmermann oppdager noe merkelig kjent med rytmen. Som om det er en sang han har hørt før, den gang han var barn, og som siden dukker opp i hodet av seg selv når du trenger noe å nynne på. Den gamle kvinnen hever hendene og svaier fram og tilbake. Hun vet at fedrenes ånder taler gjennom henne. Er det noe vi kan lære av historien, om hvordan den store slangen som hersker over vannhullene og de underjordiske elvene, gjorde trollkvinnen til åtselsfugl, slik at de gamle reglene må respekteres.

Hele forsamlingen deltar i den rituelle oppramsingen av felleskapets regler: Alle goder skal tilhøre felleskapet. De gamle guders regler skal følges. Du skal akte og ære de gamle. Den sterke skal støtte de svake. Enken skal beskyttes mot utukt. Den foreldreløse skal adopteres som ditt eget barn. Barna skal passe kveget.

 

Forsamlingen tier. Plutselig forstår Zimmermann hvorfor trommenes taktfaste rytme virker så kjent. For rytmen er bare et ekko av hans egne hjerteslag som nå slår raskere enn for fem minutter siden. Raskere fordi han forstår at noe viktig og avgjørende holder på å skje. Og ganske riktig. Løytnant Zimmermann og Tran Vinh Ngoi får begge klærne skåret av. De forsøker å gjøre motstand, men væsken de drakk, har svekket dem. Idet de oppdager at Zimmermann har hår på armer og ben, fniser flere i forsamlingen. For dette er et uvant syn i Vietnam. De nakne mennene blir vennlig, men bestemt lagt ned på alteret mens fire krigere holder hver av dem fast i arm eller bein. Yppersteprestinnen griper et beger med olje fra alteret med venstre hånd. Tre ganger bærer hun det hellige begeret rundt alteret. Hun beveger seg aldri utenfor de beskyttende strekene hun selv har tegnet med knokkelstøvet. Så fukter hun fingrene på høye hånd, og salver Zimmermanns seks energisentre. Først pannen, deretter innsiden av håndleddene, og mellom brystvortene, før vaktene ruller ham over på magen slik at yppersteprestinnen kan nå stedet hvor ryggsøylen slutter. Til slutt snus han over på ryggen mens Tran Vinh Ngoi får samme behandling. Ingen av dem vet hvilke narkotiske stoffer det er i denne oljen som sørger for at de begge gradvis føler en trygg, behagelig døsighet spre seg i kroppen. Yppersteprestinnen hever på nytt hendene.

– Jeg påkaller Sett-Sa, du store slange som hersker over vannhulene og de underjordiske elvene. Du som skapte orkidekvinnen slik du sliper diamanter fra steiner i fossen. Du guddommelige redskap som graver mineralene ut av jorden, gir liv til mulden og får alt grønt til å gro. Snart skal Lohan Gri på nytt sende deg onde mennesker. Legg dem i lenker og før dem til dine mørke og klamme boliger. Behold dem der for alltid, slik at de grønne iglene kan pine dem i evighet.

Så senker hun hånden, først sakte, så med økende hastighet.

 

Sersjant Bowen åpner sin M-79 og stikker en 40 mm høyeksplosiv granat i kammeret, men venter til de første i den fiendtlige forsyningskolonnen er cirka ti meter fra jungelen før han senker hånden. Så hever han granatkasteren, sikter og skyter. Eksplosjonen slenger de første i kolonnen opp i luften før de istykkerevne kroppene faller ned i de oversvømmende rismarkene med små plask som overdøves av at Caspar fyrer av sin M-79 like etter. Nå brenner alle løs med alt de har. Skuddene deres skaper kaos på den smale stien. De sivile hjelperne får panikk og forsøker plaskende å flykte over rismarkene, men setter seg fast i gjørmen. Noen av dem sperrer ildlinjen for de soldatene som setter seg på huk og skyter tilbake. Den særegne knatringen fra det russiske AK-47 automatgeværet og knallene fra russiske Simonov 7.62 blander seg med bjeffingen fra deres egne M-16. Skuddene fra Mr. Peace M-60 maskingevær med røde sporlys er en sterk til motstanderens grønne. Men gulingene er i åpent terreng, uten dekning, og motet deres er til liten nytte mot en fiende som har gravd seg godt ned i en skråning. Kurtz har siktet inn sin LAW-ettskudds-bazooka mot broen. Og treffer. Tresplinter og legemsdeler fyker til værs og faller som rødt regn over lysegrønne risskudd. En gjeng på fem gulinger forsøker å storme framover stien og opp skråningen, men skytes ned en etter en. Noen av de svartkledde skikkelsene blir liggende urørlig i det grunne vannet, holdt oppe av risskuddene, andre synker til bunns. Og plutselig treffer et skudd en av de veltede kjerrene med forsyninger og får ammunisjonen til å eksplodere i et hav av ild som blåser små skikkelser over ende i en omkrets på mange meter. Like etter detonerer en granat i skråningen til venstre for onkel Tom. Han forstår at den delen av kolonnen som ikke er kommet ut av jungelen, har klart å montere noen mortere. Og som vanlig vet vietnameserne hvordan de skal bruke dem. Ifølge Caspar, som var litt av en våpenekspert, var morteren blitt oppfunnet av en engelskmann allerede i 1915. Men fremdeles var den et ideelt våpen for små, vietnamesiske geriljagrupper. Lett å bruke, lett å bære og lett å lage. Alt man trenger er et uthult jernrør tettet igjen i den ene enden med en påsveiset stålplate og påmontert to stillbare stålbein.

En ny granat uler gjennom luften. Heller ikke denne når helt fram, men lander i gresset i skråningen like nedenfor dem og kaster opp jord og støv. Så kommer en ny type eksplosjon, enda nærmere. Sersjanten forstår at fienden har en russisk RPG-7. Det var dårlig nytt, for RPG-7 kan lades flere ganger og er perfekt som geriljavåpen. Mot tanks bruker man panserbrytende granater, men Vietcong foretrakk anti-personell fragmenterende prosjektiler. De amerikanske fragmenterende prosjektilene inneholdt 10 000 stålpiler, han visste ikke hvor mange fragmenter de russiske hadde, men de var mer enn nok. Man trengte både flaks og dype skyttergraver for å overleve en serie med RPG-7-granater. Og mens de amerikanske soldatene holdt hodene nede, kunne Vietcong lett krysse rismarkene og omringe dem. Det var tid for strategisk tilbaketrekning 

Det kommer en granat. Tom hører likevel noen skrike fra gropen til Johnny og Antonio. Tom krabber over til kameratene. Antonio Ferro lever ennå, selv om en stor metallsplint stikker ut av magen hans. Med et forurettet uttrykk i ansiktet forsøker han å dra den ut, men forgjeves. Så registrerer han Tom, og hever hodet.

– Helvete heller … hvorfor …? Jeg blir atten år om en uke. Hvorfor akkurat meg? Brain Dead og jeg … vi hadde planlagt den festen. Spart vodka i flere uker. Det er ikke rettferdig, onkel Tom. Det er faen ikke rettferdig. Stemmen blir svakere og svakere, samtidig som Pille-George kaster seg ned i hullet. En ny eksplosjon sender en skur av jord mot dem. 

– Faen i helvetes forpulte rasshøl, banner Pille-George. Øyeeplene til Anthony ruller et par ganger langsomt rundt før de vender seg opp mot øyelokkene. Tom forstår at han er død.

– Jeg begynner å bli lei dette nå. Nå begynner jeg virkelig å bli lei. Jeg har sett nok. Mer enn nok, mumler Pille-George. Så roper noen etter sanitet og han bukser ut av gropen for å hjelpe. Onkel Tom husker hvordan Pille-George skapte skandale i leiren da han ankom fra Saigon, og første dagen fortalte både feltpresten og kommandanten at han nektet å bruke våpen. Hans personlige kristne tolkning av sykepleierjobben forbød ham å skade andre mennesker. Kommandanten hadde selvsagt straks bedt Da Nang om erstatning, men fikk beskjed om at det ville ta minst tre uker. Og da de ukene var gått, hadde sanitetssoldat Sorensen for lengst bevist at han ikke var noen feiging, men villig til å risikere eget liv for å redde andre. Dessuten hadde leirens sjefslege fortalt kommandanten at Sorensen var usedvanlig dyktig, og at de neppe ville finne noen bedre. Pille-George ble. Og det var onkel Tom takknemlig for, der han satt alene igjen med en gråtende Johnny og den døde kameraten. Et øyeblikk fryser tiden fast. Som så ofte før føler Tom Cleave at det hele bare er en film. At det ikke er han selv som opplever dette, men en annen person han bare observerer utenfra. Han forestiller seg en skyttergrav på vestfronten under første verdenskrig, mens tyskerne angriper. Han bare sitter der og ser på de døde kameratene mens han håper at filmen snart tar slutt, slik at lyset i salen slås på og alle kan gå hjem. Kanskje kan han stikke innom en bar og ta seg et par pils før han går hjem til skrivemaskinen. Eller kanskje han treffer ei ålreit dame som … En kule farer forbi hodet hans med samme lyden som når du brått trekker pusten mellom sammenbitte tenner under en skrekkfilm. Onkel Tom hever hodet, og plutselig er Pille-George tilbake. Gir Johnny en ørefik og rister Tom i skulderen. Ber dem ta seg sammen og minner onkel Tom om at denne filmen er virkelig.

– Kom igjen, Antonio er død. Og løytnanten og tolken er vekk. Vi trekker oss tilbake. Ingen vits å leke blink når flyene er underveis.

Onkel Tom følger etter. Hjelper til å bære den døde kameraten som har fått beina surret sammen av sitt eget buksebelte. Men vil flyene nå fram før gulingene krysser rismarkene og omringer dem? Og hvor faen er det blitt av løytnanten?

 

Like etter at sersjant Bowen startet tilbaketrekningen, lot tempelprestinnen kniven fare ned mot den nakne kroppen til Tran Vihn Ngoi. Den tradisjonelle ritualkniven treffer tolken i brystet og glir inn mellom to ribbein. Blod spruter opp mot henne og søler til den sorte kappen hennes. For Zimmermann virker det som om en merkelig tåke slynger seg slangeaktig rundt alteret og gjør det vanskelig å se prestinnen, den døende tolken og den røde væsken som pumper opp fra halsen hans og forvandles til en bekk av blod nedover steinalteret. Tåken visker ut konturer og gjør skikkelsene rundt ham til skygger, gjør virkeligheten like uvirkelig for Zimmermann som for forsamlingen, som spent venter på at det uvirkelige skal bli realitet mens de vugger fram og tilbake i takt med trommeslagene. Løytnanten merker plutselig hvor svett han er. Steinen han ligger på, virker kald mot den nakne huden. Han forsøker å reise seg, men fire innfødte holder ham fast i armer og bein. Det begynner å bli vanskelig å puste. Han lurer på om det skyldes væsken han drakk, eller alle menneskene og faklene i dette rommet, som mangler et skikkelig amerikansk aircondition-anlegg. Fra et sted langt vekke hører Zimmermann stadig sterkere stemmer som skråler opphisset på et fremmed språk, og noen merkelig lyder som nesten minner om skriket fra et stort dyr blandet med bruset fra en foss. Eller var det bare blodet som strømmet stadig raskere gjennom hans egne blodårer, etter hvert som trommenes stadig raskere rytme rev forsamlingen med seg i ekstase, slik at de roper ut resten av det eldgamle ritualet sammen med tempelprestinnen, som nå hever den bloddryppende kniven over Zimmermanns nakne kropp: –Jeg påkaller Lohan Gri, de gode ånders tre, der fedrenes ånder evig våker. I våre forfedres navn trenger vi Din kraft. Hjelp oss nå slik Du før har gjort. Utslett våre fiender slik at de ikke kan vende tilbake. Send oss storm, Lohan Gri, la den hvite elefantens sørgmodige brøl gjøre skyene mørke av regn og vi skal gi Deg blod i bytte. La skyene skyte lyn, Lohan Gri, og drikk deg utørst.

 

Patruljen er alt et godt stykke nede på den andre siden av skråningen da Phantom-flyene med et brøl feier inn fra sør, slanke og haigrå i morgenlyset. De amerikanske ungdommene skriker begeistret til de kjære lydene fra 500-punds bomber som eksploderer og blåser rismarkene rene med barberbladskarpe metallrester, før flyene kommer inn på nytt og slipper napalm. Den tykke, fete sorte napalmrøyken stiger til værs og et par soldater nynner på Johnny Cash-låten «Rings of fire», og flere synger med på refrenget and it burns, burns, burns …

– Romalder mot første verdenskrig, 6-1, tenker Tom og synes nesten han kan kjenne den trygge lukten av brennende bensin.

– Napalm, jeg elsker deg, roper Caspar.

– Helikopter er underveis, skriker sersjanten for å overdøve bråket. –Snart er vi trygge.

Likevel lar ikke Bowen dem hvile. Tar ikke sjansen på å sette seg ned og vente i tilfelle de blir forfulgt. Han jager dem videre foran seg i retningen han tror helikoptrene vil komme fra. Men først strekker han en snublesnor over stien og fester den til en Claymore. Hvis fienden følger etter dem på stien, vil de få 750 dødelige stålkuler midt i fleisen. Caspar håper den vil drepe fienden og ikke en av fjellelefantene. Caspar hadde likt elefanter fra første gang bestefaren tok han med på sirkus som syvåring.

Dessverre har ikke sersjant Bowen forutsett regnet. Det kommer like brått som en bøtte vann tømt ut av et vindu, og de mørke stormskyene gjør det umulig for helikoptre å lande. Troppen må løpe videre, usikker på om Vietcong er hakk i hæl eller ikke. Vann strømmer ned fra himmelen, spruter utover fra greiner og bladverk, forvandler stien til en blanding av bekk og kloakk, som troppen synker ned i til anklene. Hvert skritt i den røde, seige, gjørmen blir et ork. Knudrete røtter danner snublefeller i den dype, sleipe massen, hvor føttene henger igjen som et stempel i en pumpe. Og de som mister støvlene, må fortsette barbeint. Bowen tør ikke stoppe opp nå. Blodsugende igler slipper seg ned fra grønne blad og lave greiner eller bruker gresset til å krabbe opp fra bakken og bite seg fast i de forbipasserende fremmede. Til å begynne med forsøker troppen å stoppe for å riste dem av seg eller slå dem vekk, men Bowen jager dem videre opp en bakke. Han håper skyene kanskje vil klarne når de når toppen, slik at helikoptrene kan få øye på dem. Et par av soldatene faller på trynet i sørpen. De kommer seg opp og fortsetter med blodsmak i kjeften mens gjørmen fortsatt forsøker å holde dem fast, og blod renner ned over leggene etter hvert som iglene gode og mette slipper taket og faller av. Noen av iglene drukner. For det er ikke lenger en sti de følger, men en elv.

Troppen når toppen. Regnet er mindre tett nå. Likevel er skyene usannsynlig mørke. De skarpe øynene til apachen ser ikke noe til fienden. Han peker nedover med ene hånden og vinker med den andre. Trøtte begynner soldatene å dels løpe, dels skli nedover den sølete bakken, Caspar først, fulgt av onkel Tom.

Ved foten av bakken skjer det. I det ene øyeblikket løper Caspar foran onkel Tom, i det neste er han vekk. Forsvunnet i gjørma foran ham.

– Kvikksand, farer det gjennom hodet hans, og han bremser det beste han kan. Men for seint. Det er som om fangarmer slynger seg rundt føttene og drar ham nedover. Gjørmen når armhulene. Tom skriker. Så slippes brått taket i føttene hans.

Sersjant Bowen og No Pain Preston kutter lianer og slenger bort til onkel Tom. Attenåringen tar tak, og kameratene klarer å dra ham opp. Men lianene har rispet opp hendene hans. Når han åpner håndflatene, renner det blod, som regnvannet tynner før det drypper ned i gjørma. Blodet og smerten bekrefter at dette likevel ikke er en film.

– Hvorfor ikke meg? Hvorfor ville ikke kvikksanden ha meg? Var det fordi jeg hjalp gamlingen? Var det derfor?

Onkel Tom holder fram hendene sine, slik at Pille-George kan inspisere dem og legge på bandasje. Sersjant Bowen ber ham roe seg ned. Forklarer at han antageligvis ble reddet fra kvikksanden ved at han tråkket ned i fotsporet etter en elefant. Elefanter kan skape meterdype gjørmegroper. Onkel Tom rister på hodet. A bli reddet av et elefantfotspor! Dette er virkelig en sær krig. Slik skjedde aldri i en Star Trek-episode. Når Spock, Dr. McCoy og kaptein Kirk teleporterte ned til en fremmed planet, var det i verste fall en av de anonyme sikkerhetsvaktene med rød overdel som døde. Hovedpersonene ble aldri alvorlig skadd eller drept. Men her i Vietnam derimot … Jungelen omkring virker mer og mer som et fiendtlig vesen ute etter å ta rotta på dem. De hører ikke hjemme her. Dette er en altfor fremmed verden. Selv skulle han vært hjemme og skrevet på den store science fiction-romanen sin. Plutselig savner Onkel Tom Olivetti-skrivemaskinen han kjøpte hos pantelåneren på hjørnet. Vil han noensinne få se den igjen?

 

I landsbyen har La Bihn-stammens tempeljomfruer med stor ærefrykt begynt å skjære opp likene til tolken og løytnant Zimmermann. De døde er plassert mellom alteret med forvandlingens tre bilder og de gamle vokternes utkikksted. Under de seksten hodeskallene er det tent nye lys og lagt blomster og sukret ris. Ikke som offer til gudene med bønn om noe stammen ønsker seg, men som takk for den hevn de alt har fått ved at folkets fiender har drept hverandre. Tempeljomfruene sitter på huk rundt de døde, mens mange i stammen følger interessert med i ritualet alle har hørt om, men få har sett selv. Viktigere er likevel de tilskuerne som for lengst er døde. Tempeljomfruene vet at nå holder de avdøde tempelprestinnenes hodeskaller spesielt godt øye med dem, vurderer dybden og plasseringen av hvert eneste lite rituelle kutt, etter hvert som hud og kjøtt deler seg for de eldgamle, mens de skarpe steinknivene avdekker sener, muskler og knokler. Tempeljomfruene forsøker å skjære stødig, for de vet at deres innsats tas med i vurderingen når de avdøde mestre skal velge den neste tempelprestinnen. Samtidig viser de en ekte respekt for likene de parterer. For siden disse forhenværende fiendene har blitt medier for de gamle gudene, er de blitt forvandlet til noe mer enn hva de tidligere var. De er fremdeles fulle av gudenes kraft. En kraft som kan sikre stammen rike avlinger, bare kroppene blir delt riktig opp i hundrevis av små biter.

 

Troppen fortsetter. De har mistet enda en mann. Men i det minste, tenker sersjanten, har fienden muligens mistet sporet. Dessuten begynner det å lysne. Nå kan helikoptrene snart lande. Radio-Ron setter seg ned og kontakter basen. Da skjer det. Tre halvnakne, bronsebrune skikkelser reiser seg opp fra det halvannen meter høye elefantgraset. Med høye skrik sendes tre piler av sted. En treffer vannflaska til Hagle Henry og skrenser vekk. Oskar faller bakover med to piler i brystkassa. De andre fyrer løs med alt de har mot stedet skikkelsene ikke lenger står. Hagle-Henry tømmer magasinet i sin Remington modell 870 pumpehagle.

Bowen aner ikke om de traff noen. Men en ting er han sikker på. Posisjonen deres er avslørt. Pille-George undersøker Oskar, og rister på hodet. Pilene må ha vært innsatt med en eller annen slags gift. Den gråblå fargen som kjennetegner døende, har alt spredt seg fra brystet og oppover mot ansiktet.

Sersjanten jager soldatene videre på jakt etter et brukbart landingssted for helikopteret. Det har sluttet å regne. Men det surklet fremdeles i støvlene for hvert steg. Sakte begynner de gjørmete klærne til Tom å stivne. De bandasjerte hendene som klamrer seg til automatgeværet verker i sårene etter lianens skarpe kanter. 

– Slik, tenker Tom, var det aldri i Tarzan-filmene. Der var lianer noe mykt du svingte deg rundt i. Først da han kom til Vietnam, oppdaget han at de minner mer om greiner. En slags perverse snyltegreier som slynger seg langs mørke stier og lager snublefeller for fremmede føtter, helt til de finner et tre de kan vikle seg i spiral oppover mot lyset. Og noen ganger kan disse lianene faktisk henge fra tre til tre i hodehøyde, slik at hvis du går foroverlent og stirrer ned i bakken etter snublesnorer og slanger, kan du plutselig få hodet inn i en lianekrøll og oppleve frykten når noe som minner om en galgefelle strammer seg rundt halsen din.

 

De er på vei opp en skråning da en håndgranat av potetknuser­typen lander mellom dem. De kaster seg ned. Men den nærmeste soldaten, Max Rosenbaum får halve kjeven skutt vekk. Han sjangler bort til et tre og setter seg ned. Blodet spruter fra halsen og fyller det som var igjen av munnen, slik at han ikke får puste. Sanitetssoldat George Sorensen griper kniven sin, bøyer soldatens hode tilbake og gjør et rolig snitt i strupen hans. Blod og skum sprutet ut av åpningen før vislet ut og inn av strupehullet og soldaten roet seg ned. Pille-George finner en gummislange i førstehjelpsvesken og dytter den inn i hullet og ned i lungen. Han finner fram en morfinsprøyte, presser nålen inn i soldatens arm og trykket stemplet sakte, men sikkert inn så langt som mulig. Hvis de nå bare fikk tak i et helikopter med rødt kors på nesen, kunne det frakte pasienten til Saigon og videre til enten til hospitalskipene USS Repose eller USS Sanctuary eller sykehusene i Japan. Der ville han ha god sjanse til å overleve. George Sorensen håpet han ble sendt til Zama i Japan. De hadde de beste kjevekirurgene. I Zama ville de sikkert også klare å fjerne eventuelle større granatsplinter. Men de bittesmå måtte man vanligvis la bli igjen, og håpe at de kom seg ut av huden på egen hånd i løpet av noen år.

 

Nå har sersjant Bowen samlet folkene sine i noe som ser ut til å være et uttørket elveleie. Her er de trygge foreløpig. Hvis ikke fienden har granatkastere. Hvis ikke fienden får forsterkninger. Bowen forstår ikke hvordan fienden har kommet seg foran dem. Har de møtt lokale avløsere, sendt for å overta beskyttelsen av kolonnen?

Av en tropp på opprinnelig 36 er nå ni forsvunnet eller drept. Og flere vil nok dø om de må storme skråningen skuddene kom fra.

 

Med ett hører de dunkingen av helikopterrotorer, og den blir stadig sterkere. De smiler lettet til hverandre, og roper begeistret da et Cobra angrepshelikopter dukker opp over trekronene som et grønt kjempeinsekt fra en dårlig skrekkfilm. For den slanke Cobraen er med sin store hurtighet og ildkraft Vietnamkrigens viktigste nye våpen. Radio-Ron roper beskjeder inn i radioen. Like etter åpner Bells H-LG Huey Cobra ild mot skråningen. En cobra kunne sende 300 skudd i sekundet, og dekke et område på størrelse med en fotballbane på ett minutt. Hvert femte skudd er rødt sporlys. Skuddene kommer så raskt, og i så store mengder, at du bare ser en solid rød flamme på vei mot bakken. Bowen vet at ingen av vietnameserne i skråningen kan ha overlevd en slik ildgivning. Ikke uten tunneler, bunkers eller skyttergraver. Likevel fyrer Cobraen for sikkerhets skyld av et par raketter. Et hav av ild løfter et par av trærne i skråningen opp i luften, der de stolte stammene roterer rundt sin egen akse før de igjen treffer bakken. Bambusfliser og fragmenter fra et palmetre regner ned over sersjant Bowen, onkel Tom og Arthur, uten å skade dem. De ser hvordan røde flammeklør grafser grådig i grønn jungel. Spiser sultent opp bregner, grønt kratt og gamle trær mens et UH-lB Huey transporthelikopter dukker fram fra trekronene. Med plass til åtte passasjerer er de større og mer klumpete enn Cobra-helikopteret, men slett ikke forsvarsløse, der de peprer den brennende skråningen med hver sine to 0.30 kaliber maskingevær. Hver femte salve er sporlys som minner Tom om små lyn som grasiøst smelter sammen med flammene i skråningen som sædceller på vei mot et fruktbart egg. Ingen skyter tilbake. Og mens Tom kjenner hvordan iglebittene klør, tenker han at dette er det endelige beviset. USA vil seire til slutt. Våpen fra steinalder og første verdenskrig kan aldri i lengden klare seg mot teknologien til en nasjon som greier å sende mennesker ut i verdensrommet.

Rotordrønnet fra et helikopter under landing er en jævlig, forpult lyd. Både hard og myk, samtidig som den overdøver alt annet ved å hamre seg inn i skallen din raskere enn hardrock-låtene til Deep Purple. Men akkurat nå er lyden vakrere enn en Jefferson Airplane-plate i Toms ører. For den betyr at endelig er dette bedritne oppdraget snart over. Sersjanten ber de to som har mistet støvlene i sølen bære den sårede Max. Skyvedøra i Huey helikopteret dras til side og avslører en årvåken soldat bak et fast montert M.60 maskingevær, samtidig som de kraftige rotorene bøyer gresset rundt landingsplassen og slynger sand og småstein mot de tre som reiser seg for å løpe mot den lokkende åpningen, hvor en sanitetssoldat kaster ut kartonger med mat og ammunisjon. Så skjærer et blått lyn ned fra himmelen og treffer helikopteret med en gigantisk knyttneves kraft. Deler av dørskytteren, sanitetssoldaten og piloten slynges til alle kanter. Som en blodtørstig veps suser Cobraen ned og peprer hissig jungelen omkring den åpne plassen med alt den har av maskingeværer, granater og raketter. Rosenrøde flammer blomstrer opp fra den grønne jungelen. Men ingen skyter tilbake. Sersjanten registrerer at ingen av de tre som reiste seg opp, er blitt alvorlig såret. En av de støvelløse har likevel fått en splint i låret, som Pille-George alt er i ferd med å bandasjere. Ved siden av ham sitter Radio-Ron krumbøyd over radioen sin og forsøker forgjeves å få den til å virke for å bestille nytt helikopter. Han håpet det bare skyldtes kondens på grunn av den fuktige varmen. Da var det en sjanse for å fikse den i løpet av natta. 

– Så du lynet, sersjant. Så du lynet?

Bowen spør bekymret Tom hvilket lyn han snakket om.

– Det magiske blå lynet som traff helikopteret!

– Ikke tull, det var sikkert en russisk RPK rakett eller 82 mm morterild.

Men Tom lurer fortsatt på om ikke troppen har fått en forbannelse over seg. Sersjant Bowen snur seg mot Radio Ron. Sistnevnte peker ned på senderen sin og rister på hodet. Sersjanten oppsummerer situasjonen og forsøkte å trøste dem. Selv om de for øyeblikket er uten radio og har lang vei hjem, er det nok ammunisjon og mat for et par dager. Og kommer det før eller siden et helikopter for å se etter dem, har han signalrakett i ryggsekken. Og dessuten er Radio-Ron kjent for å fikse det meste. Det er godt mulig han får radioen til å virke igjen. Selv om situasjonen virker håpløs, er det ingen grunn til å gi opp. Han ber Tom, Hagle-Henry og Gunnar Madsen krabbe rundt og samle sammen delene fra de døde. De får i det minste ta med seg identitetsmerkene hjem, og se om de kan finne støvler fra de døde som kan hjelpe som mistet sine i søla.

 

For sikkerhets skyld holder de seg i ly av elveleiet til det blir mørkt. Sersjanten gir ordre om at alt utstyr som ikke er høyst nødvendig, skal etterlates. Bowen sørger for at utstyr som kan lage lyd under marsjen, bindes fast, De har ikke lenger råd til å bære tungt, bli hørt eller sett. 

 

I landsbyen blir hundrevis av små biter fra løytnant Leonard Zimmermann og tolken Tran Vinh Ngoi, alle blandet med bøffelmøkk, spredd utover La Bihn stammens marker, til rytmen av tempelprestinnens taktfaste slag mot et trommeskinn av menneskehud, og stammefolkets sang om orkidekvinnens første møte med den hvite elefanten. Stammen priser seg lykkelig over at disse kjøttbitenes guddommelige kraft vil sikre rike avlinger og bli til stor velsignelse for stammen. Etter sangene hygger stammen seg med krabber, reker og frosker fra rismarkene, svinekjøtt, ris og risbrennevin og elvefisk fra elva overfor landsbyen. Her vokste nyperosene så tett ved elvebredden at karpene som beitet på røttene, fikk ekstra god smak som ble forsterket av nouc nam. Etter maten feirer kvinnene med dans. De feirer at død og fruktbarhet hører sammen der de løfter armene mot himmelen og danser med dirrende bryst og roterende hofter og mellomgulv i takt til musikken. De er huset og kvegets herskerinner, som sørger for at familienavn og eiendommer går i arv, og at barn som fødes, opprettholder stammens lover og fortsetter å dyrke forfedrene begravet nær rismarkene.

 

Også de amerikanske soldatene får seg et måltid i nattemørket. De graver en ildgrop med spadene sine og lager en stekeplate av en tom boks med C-rasjoner. Små biter av C-4 sprengstoff brenner med hvitglødende flamme og varmer opp bokser med skinke og lima-bønner. Feltrasjonen gir næring, men smaker verken bønner eller skinke.

– Det minner litt om sure sokker dyppet i fett, foreslår No Pain. Mr. Peace rister på hodet, men har ikke noe bedre forslag.

– Det viktigste er at det er proteiner, mener Hagle Henry. Vi amerikanere har vokst opp med proteiner og kjøtt. Vietnameserne derimot spiser, fisk, ris og grønnsaker. Rovdyr som spiser kjøtt, vil alltid vinne over planteetere. Derfor er seieren snart vår.

– Jeg tror ikke det er så enkelt, svarte sersjant Bowen og svelger den siste biten av feltrasjonen. – Vi drar videre etter fotsjekken. Husk å skifte sokker.

Lydig begynner soldatene å fjerne militærstøvlene. Blodiglene i Vietnam kunne bli opptil 8 cm lange, og krøp under klærne hvor de bet seg fast. Du fjernet dem ved å presse salttabletter mot dem eller brenne dem med sigaretter. Forsøkte amerikanere å rive dem løs, slik Sør-Vietnamesiske soldater gjorde, ble ofte deler av hodet sittende igjen, og du ble skikkelig syk. Dessverre tok kunsten å fjerne blodigler med hendene lenger tid å lære enn de 365 dagene soldater flest var i Vietnam. Sanitetssoldat og løytnant George Sorensen regner med at soldatene klarer å fjerne dagens blodigler på egen hånd. Selv er han mest interessert i å sjekke om sår fra tidligere dagers blodigler er infisert. Noe de ofte ble i den fuktige heten. Slike sår måtte behandles snarest mulig for å forebygge større plager. Han sjekker også føttene for det som ble kalt fuktig fot syndrom. Symptomene var marmorhvit hud med røde blodige blemmer. Hvis føttene hovnet opp, ville pasienten få problemer både med å gå og få på seg støvler. Sykdommen skyldes at soldater kunne gå i dagevis med føtter fuktige av svette og vassing i gjørme, elver eller rismarker. Leirledelsen anbefalte derfor alle å ha med seg minst tre par sokker på patrulje, og skifte til tørre når de kunne. Slike fotproblemer og infiserte sår etter elefantgress, lianetorner, giftige blomster og planter var selvsagt ikke like farlig som heteslag, skuddsår, granatsplinter eller sår etter bambusfeller, men kunne sammen med kronisk diare og malaria gjøre soldatene mindre stridsdyktige. 

 

Mens Tom fjerner blodskorper på leggene etter nest siste runde med blodiglebitt, forstår han plutselig hva jungelen virkelig er. En slags Kali-gudinne som både tar og gir liv. Ei kjempefitte. Stor, mørk, varm og fuktig omfavner den patruljen, kommunister og stammefolk på alle kanter. Som om folka hans og fienden i grunnen ikke er annet enn forvirra sædceller en kjempepikk har spruta langt inn i dette merkelige, mørke, fuktige, fiendtlige, fruktbare landskapet. Forvirra sædceller som ikke riktig forstår hvorfor de er akkurat her, men som instinktivt føler at bare noen få av dem vil overleve og at det gjelder å ta rotta på flest mulig andre om man selv skal bli blant de heldige som til slutt oppnår hva de alle lengter etter: frihet fra frykt, fred for all faenskapen, ved å smelte sammen med det store egget de alle søker etter, uten riktig å vite hva det er.

Kameratene bruker de bensinbaserte zippo  lighterene til å varme opp stavene med kamuflasjemaling, som de blander med de siste restene av anti moskitomiddelet «Othco’s Army Type Insect Repellent» før de gnir seg inn. Tom trenger ikke kamuflasjemaling. Han er alt svartere enn natten. I stedet hjelper han til med å dekke kameratenes lighterflammer, slik at ikke det minste lysglimt kan sees i jungelen omkring dem.

Mens han står slik og ser kameratene gjøre seg i stand til avmarsj, får Tom følelsen av å være med på et ritual som er uendelig mye eldre enn Vietnamkrigen. Nå er de på en måte selv på vei tilbake til fiendens teknologiske nivå. Han betrakter sersjanten gni seg inn med kamuflasjestaven og har ingen problemer med å se for seg apachens forfedre male seg med krigsmaling, mens de forberedte seg på å angripe de hvite i Fort Laramie. Tom Cleave tviler heller ikke på at når ammunisjonen og maten tar slutt, vil sersjanten lære dem å lage spyd av bambus og jakte villsvin med pil og bue. Han ser på sersjanten, Radio-Ron, Pille-George, Hagle-Henry, No Pain og nykommeren Gunnar, og får tårer i øynene. Dette er folka hans, familien hans og stammen hans. Skal de overleve forbannelsen, må de gjøre det sammen.

 

Tore Bareksten Saigon – 1992/0slo -2022