av Nicolai Alexander Styve
For to år siden skrev jeg en anmeldelse av romanen «Kunsten å være død i Wales» (2017) av Tone Wasbak Melbye. Jeg opplevde den som et sjeldent eksempel på norsk weird fiction og sa at den kan virke som «magisk realisme ved første øyekast», men at ved nærmere ettertanke så «siger uhyggen ved det underlige og udefinerbare frem blant bokstavene i boken som en levende tåke».
Historien hadde sine dramaturgiske svakheter, men ble totalt sett en god leseopplevelse for meg fordi Melbye i stor grad lyktes med det hun selv kalte å «utvide grensene for hvordan vi ser verden og hva vi tror vi kan fortelle om» og samtidig «gjenskape den snikende uhyggen som følger med stemningen av oppløsning og flyktighet, det Lovecraft refererer til som ‘A certain atmosphere of breathless and unexplainable dread’, som kjennetegner den Underlige historien.»
En sommer på Sørlandet kom ut året etter (2018) og kan sies å være et forsøk på en videreføring av dette litterære prosjektet i novelleformat. Her får forfatteren utforsket flere ideer og flere sider av det underlige og lekt seg med både takt og tone, slik at det hverdagslige, i tro mot sjangeren, skildres på mystisk vis. Samlingen er liksom blitt et lerret der Melbye maler med selsom koloritt og skyggelegger med den snikende uhyggen. Og det som hjemsøker kunstneren her, er spøkelser, mørke manifestasjoner fra fortiden, mentalt forstyrrede sinn og andre uavklarte og uforløste mysterier.
Elasmotherium forlag beskriver den som «en samling grøssernoveller satt i og rundt Kristiansand, og følger en merkelig sommer fra vår til høst. Dette er en bok for den underfundige leser, med sansen for det bisarre.»
Åpningsnovellen Sommerhuset er et godt eksempel på et av samlingens bisarre gåter. Her går fortelleren i begravelsen til sin menneskeskye, eksentriske og lunefulle onkel Enok. Man får så lyst til å vite enda mer om han Enok, men samtidig vegrer man seg til å stille spørsmål, i frykt for hva man får vite.
Fortelleren klarer heller ikke helt å få taket på hvem han var, og det er nysgjerrigheten som får henne til å utforske det sagnomsuste sommerhuset hans. Denne nervepirrende utforskingen og alle spekulasjonene trekker meg inn i historien og resten av samlingen for øvrig. Størstedelen av handlingen foregår i dette sommerhuset, og det er her hun oppdager noen makabre og urovekkende ting. For hver oppdagelse hintes det om enda skumlere ting og en enda mørkere historie. De fleste av novellene har et like forstyrrende og fascinerende preg over seg.
Samtidig tar spesielt spøkelsene seg litt for godt til rette, og jeg skulle ønske at Melbye kunne utvidet vesenologi-porteføljen sin en smule. Spøkelser i seg selv er i utgangspunktet kurant nok, da de visstnok er hennes ‘greie’. Det påvirker jo ikke kvaliteten på enkeltnovellene nevneverdig. For dem som ønsker seg noe mer subversivt av sjangeren, kan derimot samlingen som helhet virke noe ensporet og mindre spennende.
I for eksempel novellene Lasarettet og Naboen blir det tydelig at man har å gjøre med mer tradisjonelle spøkelser, og da blir både mystikken og spenningen noe laber. Som om man kan se at noen har dekket seg til med et hvitt laken. Naboen er nesten som en klassisk historie om et hjemsøkt hus og en kvinne som blir mer og mer plaget av uforklarlige hendelser, mens i Lasarettet kommer tre kolleger i mer direkte konfrontasjon med svevende menneskeskikkelser som er «blålige og gjennomsiktige» og som har forvrengte ansikter.
Til tross for dette blir ikke novellene forutsigbare. Det kunne de jo fort blitt. For selv om spøkelsene virker tradisjonelle, er det gjerne en eller annen vending eller et unikt element som setter det hele på skakke. I tillegg kan avslutningene overraske godt. Slutten av Naboen fikk meg rett og slett til å måpe. Dette går heldigvis også igjen; Melbye overrasker og sjokkerer meg like mye som at hun sjokkerer personene som opplever at noe uforklarlig gjør et inngripen i deres ellers stusslige tilværelse.
Og som jeg har påpekt tidligere, er et slikt inngripen et godt og nødvendig grep i slike noveller. Det er jo viktig at både leser og forteller opplever en omveltning, men enkelte ganger kan det bli en langdryg reise frem til da.
For meg kan altså hovedpersonens stusslige tilværelse ta litt mer plass enn strengt talt nødvendig, som i for eksempel Stillhetens tårn og De ventende. Sistnevnte har et besnærende premiss – en eldgammel kraft som lurer og truer under bakken – men det tar lang tid før det uforklarlige preger hovedpersonen. Det lar rett og slett vente på seg(!), så av og til virker det dessverre som at Melbye mister litt sted- og retningssans. At hun blir litt for subtil og konfliktsky og utsetter det uunngåelige. Som om hun glemmer at hun skriver en novelle og ikke en roman. I et forsøk på å bygge opp stemningen går hun seg litt vill i egen konstruksjon, rett og slett, og man føler at man ikke kommer noen vei. Da kunne det etter min mening vært en tydeligere retning og flere større hendelser.
Men til tross for at jeg kan føle at tålmodigheten min blir testet, er det sjelden at jeg kjeder meg. Det er noe ved det retningsløse som treffer meg. Selv om jeg liksom går rundt omkring i en labyrint en stund, så hører jeg rare lyder bak meg, lukter noe merkelig her og ser en skygge der. Det er en forlokkende dragning lenger og lenger inn i mørket.
Dette skjer med meg i De ventende, men i enda større grad i En kjærlighetssang fra Nord, som er et prakteksempel på effekten. Den handler om en kvinne som forteller om et flyktig bekjentskap til en mann. Hun reiser til Norge for å møte han igjen. Dessverre er han ikke hjemme, så hun ser seg nødt til å lete etter han i byen. Det som følger, er en ytre og indre søken rundt i byen. En forvirrende navigasjon i en uforklarlig verden, og mye av det som skjer, kan tolkes på flere måter, og mye av tankekraften min blir brukt på å forstå og å leve seg inn i kvinnens opplevelser.
Her ble jeg engasjert, og jeg kjente på en sterk følelse av å ha gått meg vill og at jeg er fullstendig desorientert i livet. I meg steg en ubehagelig uro av noe som er ute av balanse. Kvinnen føler seg jo så fullstendig usynlig, betydningsløs og svelget av byen, og som en uviktig detalj i det store, uregjerlige, uoversiktlige bybildet. Melbye utviser en sårbar, åndelig sanselighet med språket og er flink til å vekke alle nærliggende følelser.
Den siste novellen – Piknik på Odderøya – er min favoritt. Den handler om Thomas, en vaktmester på et bryggeri. Han begynner å høre at de døde snakker til han. Parallelt med denne opplevelsen på jobb henger han med venner etter arbeidstid og får et spesielt godt forhold til Susanne. Så skjer det noe med en av dem, og under dette mysteriets månelys siger det sakte, men sikkert, inn i historien en tykk dis av spenning og sterke følelser. Det er gripende og fengslende, og avslutningen er apokalyptisk, makaber og forløsende. Jeg tror at jeg skjønner hva det bygger opp til, men så skjer det plutselig noe annet. Det er kult med en kombinasjon av den snikende uhyggen og BØ!-et.
Ett siste kompliment før jeg avslutter. Skrekk og komedie syns jeg generelt er en ubehagelig klein kombinasjon. Selv om man kan argumentere for at det komiske og det skremmende går hånd i hånd, kan jeg ofte slite med å leve meg ordentlig inn i historien. Hvis man derimot klarer å være subtil eller kreativ med språket (ja, Melbye brukte ordene morokuker og himmelsnerk), så kan det funke, og jeg har lagt merke til at Melbye er gjennomgående morsom med språket i både beskrivelser og ytre/indre dialoger. Det krever, som alltid med humor, god timing, og ofte har hun det. Hun klarer å integrere komikken i tekstene sine på en måte som ikke tar for mye plass, og da får vi både hygge og uhygge med like stor ærbødighet.
Tone Wasbak Melbye er fremdeles underkjent som forfatter. Dessverre har hun ikke gitt ut noe annen fabelprosa siden, så jeg får bare håpe at hun skriver mer i fremtiden.
————
Boken kan bestilles ved å fylle ut et bestillingsskjema på Elasmotherium forlags nettsider:
https://elasmotherium.wordpress.com/bestill/
Anmeldelsen av Kunsten å være død i Wales:
https://www.nyenova.no/kunsten-a-vaere-dod-i-wales-anmeldt-av-nicolai-a-styve/