Kunsten å være død i Wales – anmeldt av Nicolai A. Styve

Helt siden jeg skrev min første anmeldelse for Nye NOVA, følte jeg meg kallet til å dykke ned i litteraturens mest uberørte, fantastiske farvann og utforske norsk fabelprosas underkjente litterære perler, slik at jeg kan skrive om dem og vekke nysgjerrighet og leselyst som kun utsiktene til en storartet oppdagelse kan vekke. De siste månedene har jeg skaffet meg mye spennende, unikt, skummelt og fabelaktig, og jeg gleder meg masse til å lese alt sammen. Oppdagelsesreisen min er altså så vidt i gang, og nå vil jeg gjerne presentere Tone Wasbak Melbye og anmelde boken hennes Kunsten å være død i Wales. 

Melbye er en relativt ukjent norsk forfatter. Hun har hovedfag i religionsvitenskap, var vokalist og låtskriver i bandet Fredsbevegelsens Fyllesjuk i Folkedrakt, har drevet en tesalong i Bergen og bygget sitt eget minihus, som hun brukte som en omreisende bokhandel. Den kalte hun «Den Lille Ugle». Følgende beskrivelse av huset er passende å trekke frem her:

Den Lille Ugle er en omreisende bokhandel som bringer uvanlige bøker til folk, og fokuserer på bøker utenfor etablerte sjangere.

Hun har skrevet flere bøker, blant annet en diktsamling. De kan alle kjøpes fra det lille forlaget Elasmotherium forlag, og basert på beskrivelsene av dem virker de rett og slett litt som uvanlige bøker utenfor etablerte sjangere. Kunsten å være død i Wales kom ut i 2017 og er hennes andre bok. Den er oversatt til engelsk (The Art of Fine Dying) av henne selv. Jeg har planer om å lese flere av bøkene hennes i fremtiden, for her fikk jeg mersmak, og det har garantert noe å gjøre med at dette er et eksempel på nyere norsk weird fiction!

I korte trekk handler boken om Petter og Mari, et par som reiser til Wales i forbindelse med et bokprosjekt. Mari skal skrive en reiseguide for moderne livsnytere, og da får de to samtidig muligheten til å utforske Wales og pleie et vaklende parforhold. Etter hvert blir dette oppholdet preget av merkelige overnaturlige hendelser innenfor virkelighetens gråsoner.

Det er en særegen dynamikk i dette parforholdet, som var delvis interessant, delvis komisk og delvis frustrerende. Både prosjektet og forholdet står etter min mening i stampe litt for lenge, med lange gåturer rundt grøten, og det gjorde meg utålmodig. Da skulle jeg ønske at det skjedde noe mer interessant. Men til tross for dette er det mye mer å utforske mellom linjene.

I likhet med en ekte reiseguide utspiller handlingen seg på et nytt sted i Wales for hvert kapittel, og hvert kapittel innledes med stemningsskapende illustrasjoner i svart-hvitt, laget av Melbye selv. De er ganske flotte, dystre, akkurat passe utydelige og viser noe som i utgangspunktet er dødt og stillestående. Som en gammel, ødelagt robåt på en strand (se omslagsbildet), et fyrtårn eller et skilt omgitt av tykk tåke. Men allikevel evner Melbye å fremkalle en urovekkende følelse i disse illustrasjonene: en følelse av at disse tingene og landskapet de befinner seg i, bare slumrer og er i ferd med å våkne. 

Tone kaller det selv «en realistisk roman om det paranormale». Ja, det er magisk realisme ved første øyekast, men ved nærmere ettertanke siger uhyggen ved det underlige og udefinerbare frem blant bokstavene i boken som en levende tåke. Akkurat slik som Mari opplever det i Wales:

Hele tåken levde. Den spredte seg, samlet seg igjen uten å komme til syne, som en stim av småfisk under vann. Det var noe som fulgte sine egne lover av eksistens. Det var en eldgammel frykt, ensom hvisking, feilsteg og fortapte tanker. Jeg kunne kjenne feltet som holdt det som var meg sammen gli fra hverandre, bli visket ut. Blikket ble tåke.

Vi følger hele tiden Maris bevissthetsstrøm i tilnærmet modernistisk stil, som fungerer godt når Mari får nærkontakt med noe overnaturlig. Hun er følsom for sånt og opplever flere ganger at noe forstyrrer hennes «psykiske integritet», som så utvikler seg til «eksistensiell vertigo». Det veksles liksom mellom virkelighet, nærvirkelighet og uvirkelighet, og jeg som leser opplever selv å leve meg inn i en tilværelse og tilstand som henger i en tynn tråd. Eller som Mari tenker om situasjonen, når hun sier at det er som en «skjerping av feil sanser», og at «inntrykkene var så vage at jeg følte jeg kunne vende blikket bort og så ville de slutte å finnes.» Disse opplevelsene påvirker hennes måte å betrakte omgivelsene på, og som konsekvens av det glir hennes ubehagelige erfaringer sømløst inn i språket. Jeg føler av og til at jeg lar meg drive med av en slags grenseoverskridende og poetisk understrøm mot det Mari kaller «en rift i verden», for her kan «hva som helst komme til å finnes». 

Denne underliggende følelsen går igjen gjennom hele boken. Det er en følelse av å være «ute av takt med virkeligheten», og fremkallingen av den følelsen er bokens mest innbydende egenskap. Maris indre tankestrøm skaper også en tettere forbindelse mellom meg som leser og omgivelsene rundt henne når både landskap og bygninger rører liksom illevarslende på seg i bakgrunnen. Bruk av besjeling som «strandpromenaden lå forlatt og truende, et stort dyr som helst ville være i fred» og «hele huset virket som om det helst ikke ville ha noen boende i seg» bidrar til å levendegjøre omgivelsene slik at uhyggen ulmer under sidene. Det samme skjer mer indirekte når Mari beveger seg blant mange andre mennesker, men så kommer man allikevel ikke ordentlig innpå dem ved at hun hverken beskriver eller snakker med dem. Det gir en følelse av mennesketomhet og ensomhet i disse usikre, uklare omgivelsene, og da får man mindre tillitt til verden.

Det er jo noe vakkert og fascinerende i de underlige skildringene. Jeg føler at de er som dansende skyggedemoner som får en urgammel flamme til å flakke under en skulende fullmåne. Jo flere slike antydninger til det skjulte under overflaten, jo flere skildringer av underlighet jeg leser, jo mer overbevist blir jeg om at boken kommer til å smuldre opp i hendene på meg. 

Mange foretrekker å kalle weird fiction en uttrykksmåte, en modus. Slik jeg oppfatter det, bunner weird fiction i det underlige og i det uhåndgripelige. For det er i det ukjente og med de ubesvarte spørsmålene at man kan utforske det som befinner seg utenfor menneskets fatteevne. Ofte er dette ukjente skummelt, men det kan også være fascinerende. Spesielt for meg. Weird fiction kan egentlig sies å være den mest fantastiske typen skjønnlitteratur fordi den fremkaller en nærmest virkelighetsbedervende litterær opplevelse, og fordi den kan luske rundt på grensene til all fantastisk litteratur. Mari er i en lignende situasjon; hun trår uforvarende på virkelighetens grenser og syns det er vanskelig å begripe sitt retningsløse liv. Og så fremprovoserer overnaturlige hendelser en gradvis nedbryting av selve viljen i henne. 

Det er verdt å merke seg at Melbye har en tendens til å leke seg med språket, så det kan bli direkte morsomt innimellom også, som når «en enorm skikkelse i rosa morgenkåpe med hårruller som et komplisert bakverk på toppen av hodet fylte døråpningen» eller når «rommet var et ekkokammer av meningsløse dager». Jeg trakk på smilebåndet av ord som «elendighetsbrunt» og «lenestolmannen», og bokstavrim som «sørgende sigarettsneip» og «glamgrøss» gjør meg bare mer overbevist om at Melbye jo har en litt egen skrivestil. 

Men skrivestilen skaper ikke alltid like god leseflyt. På grunn av valg av synsvinkel og Maris indre tankestrøm ble jeg flere ganger forvirret i dialogene. Det står som oftest ikke hvem som sier hva, og kontekst hjalp ikke alltid, så her må man ha tunga rett i munnen. Det var av og til litt frustrerende. Jeg klarer heller ikke å unngå å la meg irritere over alle kommafeilene jeg kom over. Noen feil går som regel fint. Sånt kan skje. Her var det dessverre litt for mange.

I et intervju med den nå nedlagte avisen Nordnesrepublikken sier Melbye at hun har reist til de stedene som blir beskrevet i boken, så de finnes. Det mest interessante med det intervjuet for min del er at hun sier at hun prøver

å gjenskape den snikende uhyggen som følger med stemningen av oppløsning og flyktighet, det Lovecraft refererer til som ‘A certain atmosphere of breathless and unexplainable dread’, som kjennetegner den Underlige historien. Det virker det som jeg har lyktes med. Dette er en bok som i stor grad handler om hvordan det egentlig er å forholde seg til det paranormale på daglig basis.

Ja, det der var et meget stort navn referere til, men man må for all del ikke tro at dette er som å lese Lovecraft. Langt ifra. Jeg vil derimot si meg enig i at hun lyktes med å gi meg den følelsen hun beskriver. Dessverre innfridde ikke alltid den følelsen forventningene, og den dukket opp i et ujevnt intervall gjennom boken. Jeg skulle ønske at Melbye hadde satset større og tvunget karakterene inn i flere og større overnaturlige hendelser, utvannet relasjonskonfliktene og intensivert det gruoppvekkende. Boken kom litt tregt i gang, slutten ble unødvendig brå, det blir litt vel detaljert og uinteressant her og der, og det er som oftest ikke direkte skummelt heller. Det er i disse øyeblikkene boken dessverre kommer til kort og fremstår ironisk nok som en litt traurig reiseguide. Hadde jeg hatt litt lavere forventninger og ikke gledet meg til å lese noe potensielt enda skumlere, hadde jeg sikkert likt boka enda mer. 

Men når Melbye sier at hun vil «utvide grensene for hvordan vi ser verden og hva vi tror vi kan fortelle om», blir jeg overbevist. Når hun skriver med sitt lyriske, reiseglade, naturbevisste og (u)(nær)virkelighetsfølsomme jeg, blir jeg enda mer overbevist. I det store og det hele vil jeg trygt si at jeg fikk en tilfredsstillende leseopplevelse. 

 

Nicolai Alexander Styve

 

Kilder:

Elasmotherium forlag: Elasmotherium forlag (wordpress.com)

Leseutdrag: Min bok – Kunsten å være død i Wales – TRUDE HELÉN HOLE (trudehelenhole.no)

Intervju i Nordnesrepublikken: Kunsten å være død i Wales – på Klosteret (nordnesrepublikken.no)

Melbyes blogg: tinyowl – re-enchanting the land (owldwell.com)

Om Den Lille Ugle: Tone Wasbak Melbye – Grevlingposten (wordpress.com)

Om Fredsbevegelsens Fyllesjuk i Folkedrakt: Bandet | (wordpress.com)