Denne fortellingen er en omarbeidet versjon av en fantasi-novelle som sto på trykk i «fantazinet» Gandalf nr. 1 1974. Omarbeidelsen er ved forfatteren, og består av en språklig oppstramming samt en endret slutt.
Red.
Kong Irwad Ingull av Kyrilion var gammel. Fra slottet høgt over bredden av den gurglende elva Kyrix skuet han ut over sitt rike. Han kunne se de travle handelsbyene langs elva, lik hvite perler langs ei blå snor; de frodige slettene der velfødde flokker av kveg gikk på beite; karavanestiene der handelsmenn førte kryddere og viner fra landene bak fjellet, hit til Kyrilion. Folket trivdes og betalte sine rimelige skatter, og i hele hans rike hersket fred og velstand. Alt dette var hans verk, og framtidas krønikeskrivere ville lovprise ham som Irwad Ingull den Store.
Men kongen fant ikke lenger noen glede i sine skatter. Vårens rike parfyme, som en gang hadde egget ham til jublende sang, nådde ham ikke. De grønne engene glitret ikke som smaragd når han skuet ut over dem. Vinen fylte ikke årene hans med boblende fryd; de gamle sangene kunne ikke lenger vekke lengselen etter våpengny og gjallende krigshorn hos ham. Søvnens gode gud T’uunan kom sjeldnere til ham med sin lindrende gave. Det låg en gråhet over hans liv, og kong Irwad Ingull hadde ingen glede lenger.
En dag kalte han til seg sin vismann, Jarwall den Uutgrunnelige, og sa: «Mitt rike blomstrer, og mitt folk lever i fred og velstand. Men jeg, kongen, kjenner ingen glede lenger.»
Jarwall den Uutgrunnelige festet sitt uutgrunnelige blikk på ham og sa: «Din klage, konge, deles av konge og trell, for alderen kommer like ubønnhørlig til herskerens slott som til jordhytta. Det er din tapte ungdom du savner.»
Kongen spurte: «Ville de grønne engene igjen lyse som smaragd; ville kvinnenes latter igjen fylle meg med verkende lengsel, og de gamle sangene igjen kalle fram et jublende vanvidd hos meg, dersom jeg gjenvant min tapte ungdom?»
«Visselig,» svarte Jarwall den Uutgrunnelige. «Men ingen har ennå fått tilbake det som Tida har ført bort.»
Da sendte kongen sin vismann fra seg. Deretter lot han budbærere ri ut til byer og bygder i hele riket og gjøre kjent at kongen ville gi provinsen Øvre Elgad, med dens tre slott og femten byer, til den som fant hans tapte ungdom og ga ham den tilbake.
Og eventyrere, sjarlataner og vismenn kom til ham fra fjernt og nært. Noen bragte med seg skyggeaktige skapninger lik gamle drømmer og ga til ham. Men disse skapningene dunstet bort som tåke i solskinn, og ingen av dem lignet hans tapte ungdom. Andre bragte urter, besvergelser og eliksirer, og sa at i disse eliksirene bodde hans tapte ungdom. Han lyttet til besvergelsene, han tygde de bitre urtene og tvang eliksirene i seg, men ingen av dem ga ham hans tapte ungdom tilbake. Andre igjen foreskrev dietter, rensende oljer og filosofiske verker, og én kom til ham med Meditasjonens Sju Veger Til Sannhet. Men verken rensende oljer eller filosofiske verker kunne gi ham hans tapte ungdom tilbake. Til sist kom det ikke flere eventyrere, sjarlataner eller vismenn til ham, og kongen satt i sitt slott og kjente ingen glede.
En kveld ble det likevel meldt ham at en farende vismann fra fjellandet Aldahiri, hinsides De Tre Drømmers Elv, ba om å få tale med kongen. Og kongen sa de skulle føre ham inn.
De førte fram en krokete olding, kledt i svart, støttet på en tiggerstav, og med et timeglass klemt mot brystet. Kongen festet sitt tunge blikk på ham og sa: «Hva vil du meg, Gamle?»
Den svartkledte løftet blikket. Hans øyne var isblå, underlig alderlause, men stemmen var grå som granitt og knudrete av elde da han svarte: « Det sies at du søker din tapte ungdom, konge. Jeg bringer den som gave, men jeg veit ikke om du vil verdsette den. Og ingenting vil jeg ha igjen av deg.»
Kongen sukket, for han hadde forlengst sluttet å håpe. Han sa: «Vis meg din kunst.»
Da løftet den gamle timeglasset og snudde det, slik at timenes vante strøm ble vendt. Kongen såg seg forundret om: De grånende hirdmennene ble unge, og deres blikk ble fylt av et nytt lys. Sprekkene i marmorveggene tetnet til; de gulnende steinflisene i tronkammeret ble hvite og skinnende nye. Kongen kjente en ny styrke i kroppen: Han løftet hendene, og de var ikke knudrete av elde, men sterke og smidige som hendene til en ung kriger. Han talte, med en stemme som klang ung og blank, ikke grumsete og grå: «Hvilken trolldom er dette, vismann?»
«Årenes trolldom, konge,» svarte den svartkledte. Men i hans trekk var ingen linjer glattet ut, og ingen ny ungdom var kommet i stemmen. Og nå syntes kongen at han drog kjensel på den krokete skikkelsen: For i tempelet sto nettopp en slik skikkelse, hogd i marmor. Den viste Girval, Tidas ubønnhørlige gud, med sitt timeglass og sin tiggerstav av støvete minner. «Førti år har jeg gitt deg tilbake. Slik har jeg gitt deg din tapte ungdom.»
Kongen reiste seg. Lemmene skalv ikke lenger, men bar ham i tre sprang ut på balkongen, ut mot byen og landet. Der låg landet som førti år tidligere, nakent og herjet av krig, slik det låg da Irwad Ingull nettopp hadde steget opp til Kyrilions vaklende trone. Der steig røyken fra brente bygninger, og likene var ennå ikke fjernet fra slagmarken.
Kongen mintes dette synet. Men sinnet hans ble ikke fylt av kraften og viljen til å gjenreise landet: Det låg en gråhet av minner over tankene hans, et slør av tapte år.
Tre unge kvinner gikk over slottsplassen. Han kjente dem, og især den mørke i midten: Der var Lati, hans barbariske slavinne fra landet langt i øst. Han kjente hennes glitrende latter, de brå vindkastene i hennes sjel, hennes mørke villskap… Men hjertet hans ville ikke banke hurtigere ved synet av henne, og blodet ville ikke sprenge årene i verkende lengsel. En fjern ømhet låg over disse minnene, men også en sorg, for han mintes hennes død i en tung barsel mindre enn et år seinere.
Kongen vendte seg bort fra dette synet og disse minnene. Han sprang til tronsalen og ropte: «Bring vin! La strengene juble og sangene gjalle i mine haller, for jeg vil feire vår seier og min strålende ungdom!»
Og tjenerne bragte vin. De unge krigerne sang rungende heltekvad til lyden av tolvstrenget sitar, og slavinnene benket seg sammen med krigerne. Men kongen kjente ingen villskap i seg, for synet av krigerne bragte minner om slagene der de falt. En grå lede vokste i sinnet hans ved synet av krigerne som snart skulle dø, og som, uvitende om hva som skulle hende dem, fylte seg med bedøvende gift og skrålte om umulige heltegjerninger.
Kongen gikk til sine private kamre. Den natta kom Lati til ham, varm og mjuk som en sommervind, men han hadde ingen glede hos henne, for han husket hennes barsel og død. Søvnens gud kom seint til ham den natta.
Neste morgen kom den krokryggete vismannen til ham igjen, med sitt timeglass og sin tiggerstav, og spurte: «Hvordan liker du din gjenvunne ungdom, konge?»
Kongen svarte: «Jeg var en gammel mann i en gammel kropp. Nå er jeg en gammel mann i en ung kropp, og over mine tanker ligger det en grå dis av alt for mange minner og alt for mye viten. Jeg har ingen glede, for du har ikke gitt meg glømselens gave.»
Da sa vismannen: «Glømselen tilhører Jarod, dødens og forråtnelsens gavmilde Gud! Du har fått det jeg kunne gi deg.» Og med dette svant vismannen bort til en skygge som bleiknet bort, som om han aldri hadde vært der.
Den gamle kongen satt i sin unge kropp og mintes årene som skulle komme. Men mens han satt slik, kom budbærerne til ham og sa: «Røverhøvdingen Babal Gun rykker mot oss, herre konge! Bare du kan samle hæren av unge krigere og lede dem til seier!»
Kong Irwad Ingull reiste seg. Ingen villskap fylte ham; intet vågemot ved vissheten om egen udødelighet. Han sa: «Samle mine krigere ved slottsporten! Enda en gang vil jeg lede dem til kamp og håpe på seier.» Og budbærerne gjorde som han ba dem, mens de kastet usikre blikk på hverandre: Den unge kongen talte ikke, slik de ventet, som en uovervinnelig seierherre; han talte med forsiktigheten til en gammel mann.
Kong Irwad Ingull gikk ned og for å lede sine krigere til kamp. På vegen ned ble han grepet av tvil, og tenkte på hvor galt det kunne gå. Ordene han talte før slaget egget ingen til heltemot, og før dagen var omme, var hele hæren hans drevet på flukt. De skjeggete røverne til Babal Gun plyndret, drepte og voldtok som de ville, før de hastet tilbake til skjulestedene sine i fjellet med nyvunne rikdommer og slavinner.
I førti år led det frodige landet Kyrilion under kong Irwad Ingulls vanstyre. Kongens vasaller og markgrever utsugde sine provinser som de ville; røverbandene fra fjellene kom igjen og igjen, plyndret og drepte og voldtok, og tok det som ennå fantes av rikdommer i det utpinte landet. Og kongen såg alt hva han burde gjøre. Men det fantes ingen ild i hans sjel, bare grå og utbrente gamle tanker, og alle hans forsøk ble halvhjertet og utilstrekkelige.
Etter førti år reiste folket seg mot kongen som én mann under ledelse av den unge krigeren Wad Gunab. De halte ham ned fra slottet og førte ham til galgen, og på vegen dit kjente kongen en bitter tilfredshet ved tanken på at alt gikk så galt som han hadde ventet. Han tenkte på sin tapte ungdom, og ønsket at han aldri hadde fått den igjen.
Under Wad Gunabs faste styre reiste Kyrilion seg igjen til sin gamle prakt og storhet. Men i krønikene om dette store riket omtales kong Irwad Ingull ikke som «Den Store», men som «Den udugelige». Og ingen statue ble reist etter ham på galgebakken der han døde.
LES OGSÅ:
Pantelåneren i Ilarnek (fantasi av Øyvind K. Myhre) – Nye NOVA
Drømmen om Amragh (fantasi av Øyvind K. Myhre) – Nye NOVA
Kong Xiluhan og opprøreren Angat Miilok (fantasi av Øyvind K. Myhre) – Nye NOVA
Enda en litterær skatt!