
Tore G. Bareksten anmelder Christopher Nolans nye storfilm basert på Homers udødelige epos.

Rolf Egil Moe har utgitt elleve skjønnlitterære bøker, fem romaner og seks novellesamlinger. (En novelle er brukt i bøker for ungdomsskolen.) I tillegg kommer nær førti dikt, hvorav ca. halvparten er tonsatt og publisert på forskjellige cd-er, bl.a. med Trond Granlund, ensemblet «Sagene Ring» – og faktisk også et dikt fremført av den internasjonale gruppen «Hirundo Maris». Dette er hans første novelle i Nye Nova.

Den engelske forfatteren Samantha Shannon var æresgjest under Norcon 32 i juni. I dette essayet – som også sto å lese i Norcons programhefte – diskuterer forfatteren hvordan hun fordypet seg i legenden om Sankt Georg og dragen og måten hun integrerte dette arbeidet i The Priory of the Orange Tree. Essayet ble først utgitt i tidsskriftet Boundless i 2019, og er oversatt av Sunniva Bråte.
Rune Henning Johansen, forfatteren som sto bak 7 av de 13 novellene i antologien Nova 2000, har tidligere bidratt til Nye Nova med to noveller og et romanutdrag. Johansen har også for en tid tilbake sendt oss flere ypperlige noveller, formodentlig skrevet over et visst tidsrom. Redaksjonen har i etterkant mistet kontakt med forfatteren, men synes det ville være en forseelse å overse bidragene av den grunn. Vi vil derfor presentere Rune Henning Johansens tidligere upubliserte noveller med ujevne mellomrom – i den form de er innkommet.

«Hvordan føler du deg?» Rommet var blekt og luktet svakt av sprit, plast og urin. En jevn bris kom fra taket over han, og med den fulgte en durende, men meditativ bakgrunnsstøy. Den hvitkledde tok ikke noe notis av at svaret uteble, og fortsatte: «Du er ferdig. Alt har gått bra. Du ligger på observasjonsposten.»…

Det er primært som novelleforfatter Tenn utmerker seg. Han har et ganske eminent språk, rytmisk og presist, alltid uanstrengt tilpasset det som skal formidles – og et absolutt gehør for tid og sted, selv når ingen av delene korresponderer direkte med noen menneskelig erfaring … Den psykologiske teften er skarp, og humoren stiller i særklasse: Tenn behersker alt fra absurd situasjonskomikk til bevissthetsutvidende ironi og utsøkte underfundigheter.

Når bevisstheten bryter ut, blir man konfrontert med den katastrofale erkjennelsen av egen apati. Jeg har ikke følt Spenningen på lenge, arbeidet ved avdelingen har gjort frykten min steril og medfølelsen til intet. Sprekkene på fingertuppene, oppskrapt av det arktiske klimaet, den støyende gnissingen av falske sener under huden som også er såret, liker jeg…