Som alltid var stadion fylt til randen på Store dag – formelt kalt Den årlige store dagen for fellesskap, søken og hensikt. I dag var Store dag spesiell.
Riktignok var alle Store dager spesielle – de ble markert hver 1643. dag, og husk: hver av disse dagene varer omtrent 132 jordtimer. Men denne gangen var den ekstra spesiell på grunn av det sensasjonelle kuppet – eller funnet, som var det offisielle begrepet. Dermed ble den utvidede betegnelsen Tyveriets Store Dag benyttet. Hvis forventningene innfridde, om så bare et stykke på vei, ville den overgå alle tidligere Tyveriets store dager.
Den 3765. galaktiske ekspedisjonen hadde, etter mer enn 120 lysårs leting, vendt tilbake med et bytte som ifølge ryktene endret og utvidet selve forståelsen av hva lyd kunne formidle av mening, følelser, glede, inspirasjon, lykke, ambisjoner og hva det enn måtte være.
Det tekniske oppsettet var imponerende. De siste og beste systemene for lydforplantning var finstemte, slik at hvert eneste molekyl i den metanbaserte atmosfæren vibrerte med lik styrke over hele det gigantiske stadionet for Store dag-feiringen.
Ikke spør hvordan de utrolig dyktige innbyggerne på denne – å forsøke å transkribere planetens egentlige navn er bortkastet – la oss bare si på denne enorme planeten, omtrent halvparten så stor som Saturn, hadde mestret bragden å oppnå hastigheter raskere enn lysets. De fleste av dem hadde nok ingen idé om hvordan teknologien virket, og ikke trengte de å vite det heller, men deres aller skarpeste hjerner hadde altså knekt koden for mange tusen år siden.
Det falt i den 3765. ekspedisjonens lodd å snuble over noe ingen på planeten deres noensinne hadde klart å skape – eller engang drømt om å skape. Dette noe var intet mindre enn en praktfull skattkiste, og den var så listig tappet fra en ubetydelig liten planet i bane rundt en gjennomsnittlig gul sol, at ingen der ante at den var blitt lastet opp og kopiert.
Kuratorene var nær kollektiv kollaps etter anstrengelsene det medførte å finne skattkistens best egnede gjenstand til åpningsnummeret. Prosessen hadde tatt mesteparten av Månesesongen (nok en gang, ikke spør – men den varer rundt 37 lokale dager) – og så, endelig, forplantet de første lydbølgene seg i det åpne auditoriet, med litt høyere hastighet enn de ville hatt i jordens atmosfære. Virkningen kunne slå hvem som helst i bakken.
Og faktisk var det det som skjedde. Lydbildene gjorde så sterkt inntrykk at mange i publikum rett og slett besvimte, med det resultatet at de utplasserte førstehjelperne fikk tentaklene fulle i timevis.
Til denne dag har den nå så musikalsk berikede arten ennå ikke fullt ut utforsket eller fordøyd den enorme, stjålne katalogen. Men åpningstonene av Beethovens femte symfoni, første sats, har aldri sluttet å gjenlyde i ryggskjoldene til de heldige billettinnehaverne fra Tyveriets Store Dag. Et utmerket valg, mente alle – uten å vite at A Hard Day’s Night også hadde vært sterkt vurdert.
LES OGSÅ:
Det var mange av dem, og de var farlige (novelle av Odd Eriksen)
Kul