Det var mange av dem, og de var farlige (novelle av Odd Eriksen)

De to angriperne var alene i den mørke skogen. De hadde forlatt hovedstyrken og var på rekognosering i et nytt område som skulle inntas og nøytraliseres. Dette var farlig arbeid, og selv om de hadde vært på denne planeten vinteren over, vendte de seg aldri til den uvanlige  naturen og de skremmende fiendene som skulle nedkjempes. Våpnene var egentlig bra nok, men det tok for lang tid å ta knekken på beistene som utfordret dem mest.

Aggar og Peloti hadde funnet seg et trygt sted å hvile før de endelige kampene. Fremrykkingen gikk langsomt, selv om de brukte all sin erfaring som speidere og sikringseksperter til å komme så nær fienden som mulig. Det var et slit å bevege seg fremover i den tette skogsvegetasjonen.

De to var fra samme sted hjemme på Ongyntys. Det var Aggar som stoppet opp og ville at de skulle samle seg litt før de rykket fram. Han så på sin kompis og beste venn og sukket: «Jeg savner Ongyntys! Akkurat nå har alle blomstene sprunget ut og hele planeten funkler i tusenvis av farger. Kan du huske lukten av den rene naturen? Husdyrene våre gav oss alt vi trengte, og alle levde i skjønn harmoni». 

De så for seg turene til pyttene langs stiene i skogen og de varme sommerdagene som kom og gikk i et evig kretsløp der sult og lidelse var nesten utryddet. Peloti var likevel mer realistisk: «Men ikke glem at det største problemet var at vi ble for mange. Ongyntys ble for liten, og vi trenger å omskape nok en planet til et pionerhjem for neste generasjon. Det er derfor vi er her».

Aggar nikket, men han var dypt inne i en fase med akutt hjemlengsel og uro for fremtiden: «Tror du vi noen gang kommer tilbake dit, Peloti? Overlever vi dette felttoget?» 

De var to elitesoldater med moderne, godt skjulte våpen og en solid strategi for slike angrep. Aggar og Peloti rykket likevel forsiktig frem mellom steiner og vegetasjon som nesten overveldet dem. Terrenget var ulendt og vegetasjonen hindret dem i å øke farten. 

De visste at de var sikret evig berømmelse hvis angrepsstyrken seiret. Mye av jobben hadde riktignok andre stått for. Det var ongyntere som hadde levd blant fiendene i flere generasjoner og ventet på at livsbetingelsene skulle bli gode nok for en fullskala invasjon. De to som kjempet seg fram i det vanskelige terrenget skulle nettopp etablere kontakt med en slik gruppe for å få hjelp til fremrykkingen. De nærmet seg møteplassen, og Peloti hvisket: «Det er de som er de virkelige heltene. Tenk på hvor hardt det var å leve i skjul her i generasjoner.»

Forløperne var topptrente infiltratører, men ble bare ansett av fienden som en naturlig art på planeten. De var der;  lå lavt, ventet og forberedte det endelige angrepet. Nå var tiden inne, for klimaet hadde endret seg i positiv retning og invasjonen kunne oppskaleres.

Både Aggar og Peloti var hybriddroner med integrert følelsesliv og evne til å oppleve felleskap med andre skapninger, enten de ble registrert som antagonister eller venner. De opplevde både smerte og vellyst, og kunne også uttrykke seg med sang, musikk og billedkunst. Men disse aktivitetene var forbeholdt livet på hjemplaneten. Nå var programmeringen overstyrt, og de var i angrepsmodus. 

Planeten de var på, ble delt inn i angrepssoner, og krigføringen var en langsom prosess. Hver enkelt fiende måtte rammes direkte, og samspillet mellom speiderne og resten av enheten som var plassert ut i et område, måtte fungere prikkfritt. 

«Tror du vi kommer levende tilbake til Ontgynys? Eller må vi være på denne drittplaneten til evig tid?» 

Det var Aggar som prøvde å få i gang nok en samtale, mens de lå gjemt et stykke fra en gruppe fiender som så ut til å hjelpe hverandre med å bære forsyninger opp en fjellskrent. 

«Hvis vi somler bort denne sjansen, så kanskje det? Vi må klargjøre våpnene og se om vi kan plukke ut de to tregeste i gruppen. Har du alt klart!» 

Peloti var utålmodig etter å komme i gang. Begge var spente og krøp forsiktig mot fiendegruppen. De to minste fiendene hjalp ikke til med det de store drev på med, men rotet rundt i vegetasjonen.

 «Vi tar dem, og så møter vi vennene våre senere og etterfyller våpnene!» 

Nå var det Aggar som ledet an. De krøp forsiktig mot målene og startet angrepet.

Krigføringen handlet mye om smidighet, situasjonsforståelse og penetrering på det riktige tidspunktet. Enden på visa var nesten alltid at fienden endte opp som deformerte og skjelvende individer som lett kunne manipuleres til å gi fra seg kontrollen over området. Våpnene var utviklet over lang tid, og ble stadig sterkere. I starten ble angrepene ofte stanset. og tapene var svært store på alle fronter, men nå hadde forsyningssituasjonen og våpenutviklingen skapt en situasjon der de nesten alltid seiret. Det eneste problemet var fortsatt tidsfaktoren. Dette var en langsom krigføring, og det gjorde den svært ressurskrevende.

Aggar og Peloti jobbet seg mot et sted der de var trygge på at fienden ikke kunne nå dem. De måtte være forsiktige, og ha evnen til å reorientere seg på kort varsel. Fiendens våpen var først og fremst gass og kjempestore mekaniske innrettinger som raskt kunne sette hybriddronene ute av spill. 

De to speiderne og elitesoldatene nærmet seg raskt sine fiender og ba om avledningsangrep fra hovedstyrken, slik at de kunne sette inn sine støt uten avbrytelser. Aggar tok et siste overblikk og hvisket: «Det er nesten så jeg synes synd på dem. De virker vennlige, og vet nok ikke hva som rammer dem.»

Peloti sendte ham et strengt blikk: «Nå må du holde kjeft, Aggar!  Du må ta deg sammen, slik at vi får gjort jobben her. Hovedstyrken nærmer seg, og de vil ikke møte hindringer så tidlig!»

De slo til, og området rundt dem ble rødskimrende, og de merket at fienden fikk problemer med å holde dødsfeberen unna. Angriperne kalte det dødsfeber, og de visste at når den inntraff, kunne de hente styrke fra fiendens legeme. Alt så ut til å gå etter planen, fra utgangspunktet i vegetasjonen, spranget mot fiendens forsvarsverker og penetreringen. Under hele angrepet hørte Aggar en lyd som en fjern torden. Fiendene kommuniserte på en måte som viste at de hadde oppdaget trusselen. Like før de skulle krone seieren med en vellykket tilbaketrekning, ble Peloti fanget som i en skrustikke av det mekaniske våpenet alle kalte «Kniperen». Aggar skrek høyt da han så hvordan vennens beskyttelsespanser ble flerret og knust, samtidig som han mistet forfestet og forsvant opp i lufta med dronedeler som en sky rundt seg. 

Han åpnet forbindelsen til hovedkvarteret og de oversatte lydene han hadde hørt, til et språk han kunne forstå: Mamma, nå har jeg fått det igjen. Det sitter en stor flått på baksiden av låret mitt, og det er røde ringer rundt stikket! Det er blitt så mange av dem, og i nyhetene sier de at de er farlige. Hent pinsetten og kom!»

Illustrert av forfatteren