I ei tid da kunstig intelligens dreper romantikken i litteraturen, er det håpløst reaksjonært å dvele ved noe så gammeldags som kjønn og kjønnsproblematikk? Eller? Duger fortsatt en novelle som dette til å vekke grøssende angst, til å drukne din stolthet i hemmelig skam, til å vekke margens motstandsvilje? (Forfatteren gjør – per parentes – oppmerksom på at han ikke selv vet om novellen eventuelt bør tolkes feministisk eller anti-sådan. Leseren kan kanskje hjelpe?).
