Sayaka Murata – et forfatterportrett

av Emil Flakk

 

Tiltrukket av det nøkterne i øst

Før jeg går løs på å presentere litteraturen til Sayaka Murata, må jeg si at jeg har generelt sansen for japansk samtidslitteratur. Stilen er ofte nøktern og lavmælt, noe som står i sterk kontrast til de eksistensielle temaene som tas opp. Det hverdagslige, som rutiner, arbeid og familie, gis stor plass, og skildres med presisjon. Et gjennomgående tema i den japanske litteraturen er fremmedgjøring. Mange ganger når jeg sitter med japansk fiksjon, får jeg assosiasjoner først og fremst til Franz Kafka, noe jeg tror er tilfelle for mange vestlige lesere. Moderne japansk litteratur er også minimalistisk. Den skriker sjelden, men velger heller å destabilisere leseren ved å stille spørsmål ved normer, normalitet og forventninger.

Jeg liker å plukke opp bøker av forfattere jeg ikke kjenner til. Derfor satt jeg en dag med lesebrettet mitt og scrollet etter nye godbiter av forfattere jeg ikke hadde lest før. Jeg kom over en godbit kalt Convenience Store Woman, av ei dame kalt Sayaka Murata. Etter et søk med Google skjønte jeg at dette kunne være noe for meg, og jeg lastet den ned. I løpet av noen sider forstod jeg at det hadde vært et godt valg, og etter noen uker hadde jeg lest alt som er kommet fra henne på engelsk.

Butikkmedarbeideren fra Chiba

Murata ble født i Chiba-distriktet, litt utenfor Tokyo, i 1979. Mange av historiene hennes foregår også i nettopp Chiba. 10 år gammel begynte hun å skrive historier, hovedsakelig fiksjon og mysterier. Da hun var i 20-årene gav hun ut romaner, som vant diverse priser i Japan. Men det var først med romanen Convenience Store Woman, oversatt til engelsk i 2018, at hun oppnådde internasjonal suksess. Boka var blant annet inspirert av at hun hadde jobbet flere år i en liten butikk, type 7-eleven, i Tokyo.

Litterær stil som bare kanskje hører hjemme hos Nye Nova

Jeg må komme med en innrømmelse før vi begynner å utforske Muratas litterære stil. I grunn var jeg usikker på hvorvidt det var riktig å skrive et forfatterportrett av henne og sende det til nettopp Nye Nova. Grunnen til dette er sjanger. Litteraturen hennes er for så vidt science fiction, men det er en veldig subtil science fiction. En av romanene hennes har noen henvisninger til romvesener og andre planeter, men ikke forvent deg noen laserpistoler eller romskip med mulighet for å nå lysets hastighet. For igjen er det dette med det nøkterne, som så ofte kjennetegner japansk litteratur. Elementene av science fiction har gjerne en mer tilbakeholden, ofte en allegorisk, funksjon. I den typen science fiction som Murata skriver, kommer det fiktive av at en selvsagt norm er vendt på hodet. Murata bruker dette som premiss til å utforske temaer som forventninger fra samfunnet, seksualitet, familie, og barnløshet. Litteraturen hennes er først og fremst satire av samfunnet, men med elementer av science fiction.

Dette er for øvrig noe som er vanlig hos flere japanske forfattere, som Kobo Abe. Men der Abe er mer eksistensialistisk og kafkask, er Murata mer normkritisk og satirisk. I stedet for å fokusere på individets oppløsning, skriver hun i stedet mer om systemets vold mot det avvikende. 

Stilistisk kjølighet og emosjonell nøytralitet

Fortellerstemmen til Murata er ofte påfallende kjølig og følelsesmessig avdempet, noe som gjør de mest radikale ideene desto mer forstyrrende. I så måte minner mange av tekstene hennes meg om fiksjonen til den britiske forfatteren J.G. Ballard, særlig bøker som Crash, The Atrocity Exhibition og High Rise. Men der Ballard ofte fokuserer på modernitet, arkitektur og teknologi, fokuserer Murata heller på temaer som kjønn, familie, reproduksjon og sosial rolleforventning. Et gjennomgående tema er samfunnets eierskap over individet, for eksempel gjennom biopolitikk. Menneskekroppen, og spesielt dens evne til reproduksjon, blir til noe som kan brukes, formes, reguleres og omfordeles.

Personlig klarer jeg ikke å unngå å tenke over at Murata skriver om disse temaene og at hun er fra nettopp Japan. I skrivende stund har Japan en av verdens laveste fødselsrater. På nettet kan man se diverse dokumentarer om japanere som er jomfru langt inn i 30-årene, og heller velger å innlede romantiske forhold til blant annet fiktive figurer i apper eller dataspill. Flere av Muratas historier kan sees som en slags hyper-versjoner av det japanske samfunnet.

Subtil splatter

Murata skriver ofte historier hvis innhold kan kategoriseres som splatter, men som ikke egentlig føles som splatter. I stedet bare presenterer hun ekstrem normbrytende atferd uten å gå dypt inn på det emosjonelle hos karakterene. Det presenteres nærmest som protokoll. Det felles sjelden noen moralsk dom i Muratas historier, heller får vi bare en avkjølt observasjon av det normbrytende. Språket er nesten klinisk, og ofte med fravær av psykologiske forklaringer. Et eksempel på dette er ei novelle der hele verden har begynt å spise menneskekjøtt. I en scene kapper man opp kroppsdelene til en avdød person og lager ham om til kjøttkaker. Det er imidlertid ingenting som føles ekkelt i denne scenen, og det er ingenting her som får meg til å dekke for munnen min med hånden. I stedet tok jeg meg selv i å undre hvordan menneskekjøtt egentlig smaker.

Det som skaper ubehag i Muratas fortellinger, er ikke gørr og splatter. Ubehaget kommer av hvor lite opprør karakterene gjør, og hvor lett de tilpasser seg det ekstremt normbrytende i samfunnet.  Her er det nok mye man kan ta tak i og drøfte videre, som hvordan mennesker er flokkdyr, hvor lett man lar seg villede, og hvordan moral framstår flytende og tillært.

Fraværet av moralsk ramme

Det som altså gjør Murata så interessant som forfatter, er at hun ikke gir noen forklaring på hvorfor noe er galt eller hvorfor vi skal føle avsky. Hun er også svært tilbakeholden med emosjonelle reaksjoner. På grunn av dette får leseren lov til å observere og trekke egne slutninger. Murata lar leseren stå alene igjen med reaksjonen. Dette etterlater et slags etisk vakuum, der leseren blir subtilt oppfordret til å tenke over egne grenser, normer, og hva som egentlig er naturlig.

Tekstene til Murata er for øvrig også høyst satiriske, men det er sjelden man ler av å lese det. Satiren ligger heller i logikken, i tankemønstre og moralsk annerledeshet.

Splatter, men ofte uten sjokkeffekt

Før vi tar en titt på Muratas bøker, tenkte jeg det kunne være greit å si litt om nettopp hvorfor japansk litteratur er så god på den subtile fortellerkunsten som Murata benytter. I japansk litteratur har det usagte en veldig stor verdi. Det dunkle og implisitte får en stor plass. I stedet for eksplisitte sjokk, får leseren mulighet til å benytte sin forestillingsevne. I mye vestlig litteratur er det en klar formidling av hvordan vi skal føle og reagere, mens i japansk litteratur presenteres det groteske mer som et faktum, ikke en kilde til reaksjon. I japansk litteratur er det vanlig å la det ekstreme bli normalt, og at karakterer raskt tilpasser seg nye (les; syndige) situasjoner. Det groteske og fæle blir dermed heller en del av systemet enn et klimaks for historien.

Bare tenk hvordan dette skiller seg fra vestlige forfattere av fiksjon som Clive Barker eller H.P. Lovecraft, der hovedpersonens reaksjoner er en så sentral del av fortellingene. Kommer det kanskje av at samfunn i Østen er mer kollektivistiske, mens Vestens samfunn er mer individualistiske?

PS: Det må riktignok sies at innenfor japansk skrekk og splatter er det også mye populærkultur som ikke går for det subtile, men er stappfull av sjokkeffekt. Eksempler er tegneseriene til Junji Ito, samtfilmer som Tokyo Gore Police, Akira og Tetsuo: The Iron Man.

 

Nå tenkte jeg vi kunne ta en titt på bøkene av Murata som er kommet ut på engelsk.

Earthlings

Først en liten advarsel om Earthlings: I dette portrettet har jeg skrevet mye om hvordan Murata er subtil, særlig i forhold til det voldelige og groteske. I denne romanen er det imidlertid noen deler som er ekstremt visuelt beskrevet, og slik minner mer om sjokk-skrekk. Så om man påvirkes lett av den slags, er det kanskje bedre å styre unna akkurat denne romanen.

I Earthlings blir vi kjent med karakterer som føler på utenforskap; temaer som tas opp er traumer, krav om tilpasning til fellesskapet, og å innrette seg etter det konvensjonelle. Det er også elementer av science fiction i denne boka, men disse elementene tar en mer symbolsk, ja til og med metaforisk, rolle. Jeg nevnte over hvordan denne boken er mer sjokkerende i forhold til det visuelle. Vel, også tematisk er den det: Earthlings er liksom Murata på steroider.

Vanishing World

Enda ei bok der samfunnet blir målskive for Muratas sylskarpe satire. Denne gangen er det familieliv, og da særlig barn og reproduksjon, som står i sentrum. I dette samfunnet er det ingen som reproduserer på den tradisjonelle måten lenger, og boka undersøker et samfunn der folk tar stadig større avstand til egen seksualitet.

Igjen gir ikke Murata oss noen klare pekepinner på rett eller galt, men lar oss heller selv analysere konsekvensene av et slikt samfunn.

Life Ceremony

Dette er ikke en roman, men ei novellesamling. Tidligere i portrettet nevnte jeg Ballard. Assossiasjonene til Ballard fikk jeg først og fremst av denne novellesamlinga. Premisset for flere av novellene er at en moralsk selvfølgelighet enten er avskaffet eller satt på hodet. Det ekstremt morbide og voldsomme presenteres også så subtilt at det iblant minner om protokoll mer enn noe annet. Temaene som drøftes i novellene er temaer som Murata er så kjent for: kropp, begjær, fellesskap, arbeid og sosial tilpasning.

Convenience Store Woman

Ok, det første som kan sies her, er at det er svært lite ved denne boka som tilsier at dette er science fiction, fantasi eller skrekk. Det er kanskje derfor litt snålt at jeg har tatt den med, siden dette er en artikkel hos Nye Nova.

Likevel, siden dette er hennes desidert mest kjente bok, kjente jeg det ville vært feil ikke å ha den med og iallfall si litt om den, sånn på tampen av portrettet.

Boka følger ei kvinne som har funnet stabilitet og mening gjennom å arbeide i en nærbutikk. Kvinnen har en del trekk som gjør at hun avviker en del fra sosiale normer, og gjennom hennes øyne blir vi kjent med et samfunn der forventninger til arbeid, voksenliv og romantikk kolliderer med individet.

Boka stiller spørsmål ved hvem som har definisjonsmakt over det normale.

 

LES OGSÅ:

På jakt etter magikere i Asias skumle bakgater