«Hun har så myke ører,» sa Ruth, og strøk spedbarnet varsomt over de hengende ørene, mens hun diet.
Ruth hadde hatt flere barn, men aldri et slikt som dette. Isolde hadde mykt dun over hele kroppen, og hale, og deilige myke ører. Utenom det, var hun helt og fullt menneske. De som hadde valgt og satt sammen genene hadde gjort en god jobb. De hadde laget henne, og bestemt hva hun skulle få med fra hver av foreldrene, og så hadde de lagt det lille frøet inn i magen til Ruth, en stor og rund dame med sjokoladefarget hud og et bredt smil.
Hun visste hun ikke måtte bli glad i dette barnet, for hun skulle ikke beholde det. Men hun klarte ikke la være. Den lille var så hjelpeløs, og samtidig så sterk og fylt av livsvilje, en liten menneskevalp, som hadde kravlet oppover kroppen hennes rett etter fødselen og funnet den melkefylte puppen helt av seg selv.
Ruth hadde lurt på hvorfor de hadde gjort dette, og hvorfor de hadde valgt henne. Men hun hadde ikke spurt, det hadde hun ikke våget. Hun hadde båret ungen frem. Da fødselen nærmet seg var hun blitt hentet, i en helt anonym liten blå bil som nesten ikke gav lyd fra seg der den stod og slapp ut vanndamp i den trange gaten, damp som ble til tårer som dryppet ned i rennesteinen og ble borte.
Det hadde vært en tynn svart mann bak rattet, og han hadde vært alene. Hadde bare vist henne det lille hvite, laminerte kortet med det utydelige bildet på, og tatt den gamle grå bagen hennes, før han hjalp henne ut og inn i passasjersetet på bilen. Det var en kald morgen, og setet var varmt, så hun lente seg tilbake og slappet av, skrevet litt med beina for å få plass til magen. Så hadde hun lukket øynene og latt mannen feste setebeltet. Han var ikke så veldig flink å kjøre, og ikke var han kjent i strøket der hun bodde, så han hadde kjørt rykkete og ujevnt. Hver gang han bråbremset hadde det gått en støkk gjennom henne, og hun hadde kjent at ungen reagerte der inne i magen, den var veldig urolig, snudde på seg, og sparket.
Jo, den ville snart ut.
Hun sovnet da de kom ut på veier sjåføren var vant til, for ungen ble rolig den også. Hun våknet ikke før de var fremme, før han vekket henne og hjalp henne ut av bilen. Han sa ikke hadet, han bare satte seg inn igjen i bilen og kjørte avgårde. Lot henne stå der alene i et stort rom med vegger av pusset stål og iskald trekk langs gulvet.
Hun hadde ikke mer klær enn hun hadde trengt ha på seg. En stor romslig joggedrakt og en jakke hun hadde litt problemer med å få igjen over magen. Det var kaldt å stå der. Bagen hennes stod på gulvet ved siden av henne, men hun klarte ikke bøye seg for å ta den opp, så den fikk stå der til det kom noen.
En dør gikk opp til høyre for henne, og mennesker i sånne overaller som leger og sånn går med, kom ut, trillende på en båre. De hadde masker foran munn og nese, men hun så øynene deres, oppspilte, spendte.
En av dem, en kvinne etter kroppen å dømme, kom bort til henne og tok hånden hennes.
«Går det bra?» spurte hun.
«Ja,» sa Ruth.
«Og ungen?»
«Den er litt urolig,» sa Ruth.
«Vi får få deg opp på båren.»
«Jeg kan gå selv.»
Ruth kunne høre at den andre smilte da hun sa; «Nei, det trenger du ikke nå.»
Så gikk alt veldig fort, så fort at hun ikke husket gangen i det etterpå. Det var heiser og korridorer, og mange mennesker som bare stod og stirret i det de kom forbi. Til å være et hemmelig prosjekt var det mange som visste om det. Og endelig et rom, i duse blåfarger, der det sto ei seng og en vugge et stykke fra, inntil veggen. Den var dekket av plast, sikkert for at den skulle være helt fri for støv og steril til ungen kom.
Hun ble bedøvet før fødselen startet og var ikke helt tilstede. Men hun så at det var publikum, ganske mange mennesker i minst to rader satt og så på at lille Isolde kom til verden.
Blant dem var en høy mann med stor hvit hårmanke og en hvit bart som hang nedover munnen og skjulte leppene hans. Han hadde en hund i bånd, selv der inne i alt det sterile, en vakker hvit og svart hund, en gjeterhund, en slik som hun hadde sett på reklamen en gang da hun var barn. Hun husket reklamen godt, for der jaget hunden en flokk menn inn på en bar, det var visst reklame for øl. Hun likte ikke øl, men hun likte hunder.
Det var en lett fødsel, den letteste hun hadde hatt. Ungen bare smatt ut av henne og hun hørte dem si at den så fin ut, en av sykepleierne skar den ut av posen den lå i, og tørket den i et stort håndkle. Den var litt mindre enn en vanlig baby.
Det var den rareste følelsen, den lille kravlet seg oppover henne og hun kunne høre at den snuste ivrig, fant fram til brystet hennes, til melken.
«Hei,» datt det ut av Ruth, for det hun kjente var hun ikke forberedt på; «han har tenner.»
«Hun,» sa pleieren, «ja, det er helt som forventet.»
«Har dere funnet et navn alt?» spurte Ruth.
«Isolde,» sa pleieren, «det er Professor Hubbard som har valgt navnet.»
Ruth ville spørre hvorfor, om de hadde kalt ungen opp etter noen spesiell. Men pleieren forsvant, og ikke lenge etter kom de og fjernet restene av morkaken med en vakuumsuger.
Legen stod og så ned på henne.
«Nå skal du og barnet ligge på et rom til i morgen,» sa han, «så er du ferdig, og kan dra hjem.»
Ruth kikket ned på barnet, små hender klamret seg til brystet hennes, og hun la en av hendene sine mot Isoldes rygg for å holde henne på plass, for hun kjente tennene og ville ikke at den lille skulle bite for hardt.
Hun var den vakreste babyen hun hadde sett, til tross for ørene, til tross for den korte halen. Ungen var tydeligvis mett, for hun slapp brystvorten, strakte seg og gjespet. Viste de små fine, spisse hjørnetennene og resten av den fine tanngarden, der tennene stod som hos en årsgammel menneskeunge.
For Isolde var ikke menneske.
De hadde fortalt Ruth hun var et eksperiment, men ikke hva slags. Ikke hva det barnet egentlig var. Hvorfor hun ikke var redd nå, hvorfor det hun så ikke skremte vettet av henne visste hun ikke. Normalt ville hun ha tenkt at dette var som klippet ut av en skrekkfilm. Men det var ingenting skrekkelig med det. Lille Isolde var bare utrolig vakker.
Ungen krøllet seg sammen i armkroken hennes og sovnet. Og Ruth sovnet hun også.
Da hun våknet igjen, sov barnet fremdeles. Hun var tilbake i det blå rommet, og det satt noen mennesker på stolene med vinduet. Og hunden var der.
Mannen med det hvite håret og barten reiste seg.
«Ja,» konstaterte han, «hun er våken.» Han kom bort, og hunden fulgte etter.
Han bøyde seg over Ruth og så ned på den sovende ungen.
«Perfekt,» sa han bare. «Akkurat slik jeg ville ha henne.» Han snudde seg mot de andre som satt der. «Vi har noen spennende år foran oss.»
Ruth hadde lyst å sette seg opp, men hun orket ikke, hun måtte være delvis bedøvet fremdeles. Ikke visste hun hva hun skulle si heller.
Mannen snudde seg igjen, og holdt høyrehånden frem mot henne.
«Tusen takk for innsatsen, fru Jones,» sa han, og det var noe veldig godt med de varme øynene hans, noe som fikk henne til å tro på ham, og like ham med en gang. «Kunne du tenke deg å gjøre dette en gang til?»
Hun svarte ikke med en gang. En annen stemme brøt inn.
«Det er kanskje litt tidlig?»
Ruth nikket.
Lille Isolde begynte å klynke, og Ruth la dynen rundt henne, holdt henne inntil seg og så på at hun fant frem til det andre brystet.
Både mannen og hunden hans fulgte med. De intense blikkene var der, på barnet, på henne, på alle detaljer.
Det var godt å die, godt å gi den lille melk, hun kunne kjenne hjerteslagene mot brystkassen sin, kjente hvordan de dannet en rytme med hennes hjerte. Egentlig var dette hennes barn. Egentlig hadde hun lyst å se det vokse opp og bli et voksent og lykkelig menneske … men det var det jo ikke.
Hun så bort på mannen og hunden igjen. De stod der fremdeles. Han hadde lagt hånden på hodet til hunden og strøk forsiktig, og hunden lente seg mot beinet hans og lukket øynene.
Nå skjønte hun hvem de var. Hva de var. Ruth sukket dypt, og lot erkjennelsen fylle henne. Hun lå der og så foreldrene til barnet følge med når hun gav Isolde mat. Og da visste hun det. Isolde var halvt hund. Halvt hund og helt menneske.
«Ja,» sa hun lavt. «Jeg gjør det gjerne en gang til.»
Mannen med sølvmanken smilte bredt.
«Takk, fru Jones.»
Liv Margareth Alver
Liv Margareth Alver debuterte med fantasynovellen «Izmahil» i Bing & Bringsværd-antologien Dragsug (1977). Så debuterte hun i stor stil (som romanforfatter) med Oora og Gaios (1982) i Gyldendals Luna-serie. Denne så vel som Alvers tre neste romaner – Natten har fire måner, Roland og Nielvsdalen – har, med sine dvelende skildringer og tålmodige spenningsoppbygning, en særskilt plass i norsk SF- og fantasy-historie. Med seriene Hanseatene (24 bøker) og Brytningstid (8 bøker) ble Alver en svært godt lest og verdsatt serieromanforfatter. 2010-12 utga Alver tre historiske fantasy-romaner i serie, kalt Slangeringen.
Nye Nova er stolte av å presentere en tidligere upublisert novelle fra Alvers hånd; novellen kan også leses som en introduksjon til en verden med potensial for flere fortellinger/utbroderinger.