For 20 år siden holdt Tore G. Bareksten og PC Jørgensen et dobbeltforedrag i studentforeningen Aniara, med 12 mennesker til stede. Foredragene handlet om forfatteren Harry Martinson og diktsyklusen Aniara, som studentforeningen naturligvis er oppkalt etter. Denne artikkelen er basert på Barekstens bidrag, som nylig dukket opp da forfatteren ryddet på PC-en sin.
Red.
Harry Martinsons verker i redaktørens bokhylle.
Harry Martinson ble født i Blekinge i 1904 som det femte av syv barn og den eneste sønnen. Hans far døde da Harry var seks. Martinson påsto senere at faren hadde vært sjøkaptein, noe som kanskje var sant, kanskje skryt. To år etter dro moren til Portland/Oregon i Amerika og lot ungene være igjen. Det medførte at barna ble auksjonert vekk til den som var villig til å ta imot minst penger for å overta dem som gratis arbeidskraft. Fra han var åtte begynte han derfor et liv preget av hardt arbeid, kalde netter, tynne klær, dårlig mat og flere fosterhjem grunnet sine forsøk på å rømme fra der han var og følge etter moren til USA. 16 år gammel dro han til sjøs. Han var først dekksgutt, men senere mest fyrbøter på i alt 19 ulike skip som fraktet last verden rundt. 26 år gammel fikk han tuberkulose, noe som slett ikke var uvanlig blant fyrbøtere. Han vendte derfor hjem til Sverige i 1927. Av de ti årene som var gått siden han dro, tilbrakte han syv til sjøs, de resterende tre som dagarbeider og landstryker i Sør-Amerika og India. Hjemkomsten var hard. Uten arbeid eller formell utdanning var han i perioder tigger på gatene i Gøteborg eller bodde i et selvlagd telt i Stockholm. Men etter hvert kom han i kontakt med andre som skrev, og i 1929 giftet han seg med den 14 år eldre forfatteren Moa Swartz, nå Martinson. Samme år utga han sin første diktsamling, Spøkelsesskipet,som var inspirert av den engelske forfatteren Rudyard Kipling og hans bok Seven Seas. Boka ble bedre enn ekteskapet, som han gjorde flere forgjeves forsøk på å rømme fra.
Novellesamlingen Nomad ble ferdig i 1931. Akkurat som Melville, Joseph Conrad og Jack London hadde Martinson tilbrakt flere år til sjøs før han begynte å skrive. Han følte seg derfor som en nomade uten hjem, men samtidig som om han hørte hjemme overalt. Sjømannsromanen Reiser uten mål kom i 1932. Her utvikler han sin egen nomadefilosofi som mange ungdommer i Norge og Sverige ble tiltrukket av. Martinson er overbevist om føttenes verdenssosiale oppgaver når disse frigjøres fra tradisjonelle verdier som eiendomsrett og rotfasthet. Å reise er det gledesfylte alternativet til krig. Gjennom geosofien skal samarbeidet mellom natur og menneske utnytte den moderne sivilisasjonen for å gjøre menneskets indre rikere. Prostitusjonen han møter i havnene skildres som minuttrasjonalisert seksuell tomhet.
I Kap Farvel fra 1934 er han mer pessimistisk. Fremdeles ser han sosiale urettferdigheter enten han bygger broer i Polanco, er plantasjearbeider sammen med negrene i Brasil, vandrer til fots gjennom Sør-Amerika eller jobber som dekksgutt på en møkkapram i Bristol.
I et chilensk fengsel møter fortelleren ei indianerjente. Hun har stjålet en høne og er blitt voldtatt av fangevokterne. Bokas forteller kjøper henne fri og gir henne en ny kjole og togbillett hjem til Peru. Boka inneholder også gode skildringer av Bordeaux i Frankrike og ender med at fortelleren innser at han lengter etter California.
Begge disse sjøromanene ble oversatt til norsk samlet i ei bok i 1947.
I den siste bruker han vinden som et symbol på livet, på noe som er bedre enn både storm og stille:
Vårt ideal skal ikke være evindelig vindstille, som kan gjøre selveste havet til en myr, og heller ikke orkanen, men den store og sterke passaten, veldig, full av livslyst, frisk og levende; en evig og ustanselig utlufting. Og dette sier jeg, en ytterst fortapt sønn, som reiste seg og nektet å være fortapt
På internett kan man finne en artikkel somJon Michelet, en norsk forfatter med sjømannsbakgrunn, har skrevet om Martinson. Michelet lovpriser hans sjøromaner og er skeptisk til boka Aniara. Michelet mener også Martinsons bøker Reiser uten mål (1932) Kap Farvel (1934= er inspirert av Nordahl Griegs Rundt Kap det gode håp (1922) og Skipet går videre (1924). Michelet mener at det Martinson, fra den svenske fattigbygda, mangler ideologisk i forhold til Grieg, fra den bergenske overklassen, tar Harry igjen i klassebevissthet.
Martinson var på denne tiden regnet som en radikal arbeiderforfatter. Han deltok derfor i 1934 på en internasjonal konferanse for forfattere i Sovjet sammen med blant andre nettopp norske Nordahl Grieg. Men mens Grieg ble begeistret for det han så, vendte Martinson skuffet og desillusjonert hjem.
I 1935 ga han ut boka Neslene blomstrer. Dette var en selvbiografisk bok som slo godt an. Harry bygger på sine egne erfaringer i skildringen av foreldreløse Martin på flukt fra ulike fosterhjem før han tvangsplasseres på et aldershjem elleve år gammel. Her får han høre gamle sjøfolk fortelle historier som får ham til å glemme sine lidelser og lengte ut.
Mange oppfattet bokas form som en protest mot den sosialrealismen Stalin hadde bedt forfatterne følge på overnevnte kongress. Selv følte Martinson seg nærmere Maxim Gorkij, som han hadde møtt flere ganger under sine reiser i Sovjet.
I 1935 forsøkte han også på nytt å rømme fra sin første kone. Hun etterlyste ham gjennom politiet og saken fikk mye pinlig oppmerksomhet.
I Veien ut (1936) fortsetter Martinson å fortelle om livet til Martin, ved å ta for seg overgangen fra barn til ungdom.
Martinson hadde reagert på den tyskvennlige høyresidens nedslakting av arbeidere under borgerkrigen i Finland. Men da Sovjet i 1939 invaderte Finland, meldte han seg inn i det svenske korpset av frivillige som sloss på finsk side. Som militært postbud i den finske vinterkrigen 1939-1940 fikk han erfaringer han brukte i romanen Verklighet til døds (1940) Her kommer han også med sin kritiske analyse av så vel den sovjetiske ideologien som kapitalistisk maskinkultur. Han blir også skilt fra sin første kone etter et trøblete ekteskap.
Deretter kom Passad i ’45, som mer skildret en indre filosofisk reise enn en ytre. Forfatterens interesse for den taoismen som skulle prege diktverket Aniara, kunne nå spores. Boka var tilegnet hans nye kone.
Veien til Klockrike (1948) ble en stor publikumssuksess. En litt nostalgisk roman om sigarmakeren Bolle som rasjonaliseres til landstryker. Han representerer en frihet samtiden nesten har utryddet. Men som i de fleste av Martinsons bøker ligger det i bunnen en sivilisasjonskritikk av det nye moderne og tekniske samfunnet som bryter fram og skyver slike som Bolle vekk. Flere av historiene her er selvopplevde. Som tjenestejentene som gir Bolle en matpakke som viser seg å bestå av to treklosser med en død mus mellom. Boka kan også leses som en sosialpsykologisk skildring av landstrykerlivet og fungere som en vaksinasjon mot sigøynerhat.
Siden Tiden forlag ga ut mange av bøkene hans på norsk, bestemte forfatteren seg for å besøke nabolandet. Harry Martinson kom syklende til sitt første norgesbesøk på en tråsykkel uten gir og med bagasjen festet til bagasjebrettet med gråpapir. Han ble arrestert ved Oslos bygrense. Dagen etter fikk Dagbladets anmelder Gunnar Larsen telefon fra en politimann som lurte på om han kjente en Martinson som var interessert i verdensrommet og hevdet han var dikter?
Larsen ringte justisminister Trygve Lie som fikk forfatteren løslatt.
Martinson var produktiv. En stri strøm av skuespill, romaner og dikt kom fra hans hånd. Mange flere enn dem jeg nevner her. Han ble særlig respektert for hvordan han blandet dikt og prosa. I sin lyrikk begynte han med tradisjonelle temaer, før han prøvde å lage lyrikk ut av moderne vitenskap. Hans heftige naturopplevelse kunne flere ganger minne om zen-buddhisme. Ett dikt kunne naturalistisk skildre en fyrbøters arbeid, det neste en gresshoppes bevegelsesmønstre. Som så mange andre selvlærte visste han mye om helt forskjellige emner. Han likte å stikke innom Sødertalje for å diskutere atomfysikk med professorene der. Og i Aniara bruker han den samme metaforen for universet, en boble i et glass, som Einstein gjorde. Harry kunne under besøk i Oslo greie ut om Østbanestasjonens utrolige stilhistorie, hvordan kinesisk historie forklarer hvorfor Mao okkuperte Tibet istedenfor Taiwan, og selvsagt hvordan innsiget av sild i norske fjorder har påvirket det norske språket. I 1949 ble han den første forfatter med arbeiderbakgrunn som fikk bli med i det svenske akademiet.
I 1953 kom en diktsamling som het Cikada. Den inneholdt seksjonen Sangen til Doris og Mima. Her finner vi en tredjedel av de diktene som senere skulle bli til boka Aniara i 1953.
Boka ble til samme året som Sovjet slapp sin hydrogenbombe og spenningen mellom øst og vest økte både med opprør i østblokken og nedskyting av amerikanske spionfly. Dette gjorde inntrykk på Martinson. Men viktigere var en natt hvor han studerte Andromeda-galaksen i teleskopet sitt og plutselig mente den skinte mye sterkere enn før. Dette fikk ham til å ta fram en gammel ide om en historie om et romskip. Til slutt fikk han en illusjon av å være i et romskip, noe som vekket kaotiske følelser med mye angst før det hele begynte å klarne. Han kunne diktere historien for sin kone mens han lå på ryggen og følte at han slett ikke skrev boka, den avslørte seg for ham. Sangene om Doris og Mima ble til på et par uker. Doris fikk navnet sitt fra en av den greske havguden Oseanos døtre, og Mima fra det greske ordet for miming. Man skal heller ikke glemme den vise jotnen Mime i norrøn mytologi.
Aniara er et romskip som opprinnelig skulle til Mars, men kommer ut av kurs med 8000 mennesker om bord. Flukten fra en jord ødelagt av atomkrig mislykkes. Sentral om bord i skipet er Mima, en supercomputer med sjel som er en klar modell for Arthur C. Clarkes datamaskin HAL. Hun er i stand til å programmere seg selv, men dør når hun forsøker å forstå menneskene om bords reaksjoner på at det vil ta tusener av år før de når fram. Religiøse sekter oppstår. Noen hengir seg til sex i ulike former.
Jo lengre skipet fjerner seg fra jorden, jo mer faller forståelige symbolske referanser bort. En kvinne som dreper sitt barn for å slippe å se det vokse opp, får støtte fra andre kvinner.
På slutten er skipet blitt en sarkofag på vei mot stjernebildet Lyren.
Aniara har blitt oversatt til omtrent tyve språrk og inpsirerert en rekke andre verk, som Poul Andersons Tau Zero fra 1970 eller Vernon Vinges A Fire Upon the Deep fra 1992. Enda flere har lånt ideen om datamaskiner som tenker selv. Kanskje du selv har sett filmer eller lest bøker som problematiserer selvtenkende maskiner?
Aniara ble rost for lingvistisk innovasjon, presise observasjoner og utmerket bruk av metaforer. Aniara skulle senere bearbeides til opera, musikal, musikalsk monolog og planetarium-stykke. Operaen var i to akter og ble i reklamen fra 1959 kalt «en revy om människan i tid och rum». Kinofilmen kom i 2018.
Det er skrevet mye om så vel filosofien som navnebruken i Aniara. Asteroiden Hondo tror man for eksempel er oppkalt etter den japanske øya Honshu hvor de første atombombene falt
Diktatoren Chefone er tydelig inspirert av Hitler og Al Capone.
Piloten Isagel blir etter hvert avslørt som en inkarnasjon av egyptiske Isis og Mimas sjel.
Selve navnet Aniara er blitt forklart på en rekke ulike måter. Den freudianske tar jeg som æresmedlem i (studentforeningen) Aniara avstand fra. Da støtter jeg heller den kjemisk-taoistiske som går ut på at ordet er to kjemiske tegn omringet av negasjonsprefikset a. Prefikset A kan jo bety ikke/utenfor i ord som amoralsk eller ahistorisk. Ni er et kjemiske symbol for jordelementet nikkel og ar for luftelementet argon. A+ NI+ AR+ A betyr derfor noe som ikke er luft og ikke jord. Med andre ord det tomme verdensrommet utenfor romskipet og den økende psykologiske tomheten inni. Det hele innpakket i taoismens altomfattende tomhetsbegrep.
Det er skrevet mange bøker om dette verket. Bjørn Sahlin har for eksempel utgitt en bok som heter Från Gilgamesh til Aniara, hvor han ser verket i forhold til kinesisk filosofi, psykoanalyse og antikke tragedier.
Boka Aniara (1956) var på en måte et høydepunkt i Martinsons forfatterkarriere. Etter det gikk produktiviteten ned. Selv om diktsamlingene Gresset i Thule (1958) og Vognen (1960) fortsetter noe av tematikken fra Aniara ved å uttrykke forfatterens økende uro for teknologiens destruktive potensiale. Den norske modernisten Rolf Jacobsen følte seg inspirert av Martinson, men var før krigen mer positiv til teknologien.
Av senere skuespill er det nok Tre kniver fra Wei i 1964 som er best, med sin taoistfilosofiske gjennomarbeida undergangstematikk basert på en klassisk kinesisk fortelling
Begrunnelsen for Nobelprisen han fikk sammen med en annen forfatter i 1974, var at han i sitt forfatterskap hadde klart å fange så vel duggdråpen som refleksjoner av universet. Men tildelingen ble møtt med en voldsom kritikk siden det jo var to av Det svenske akademiets egne medlemmer som fikk prisen. Man snakket om nepotisme. Mange mente at hvis Akademiet først skulle gitt prisen til en svenske, burde det vært Astrid Lindgren eller Wilhelm Moberg. Dessuten mente radikale forfattere at Martinson burde nektet å motta prisen. Men i en alder av 70 hadde Martinson brukt penger som en full sjømann. Han var så blakk at han måtte bo hjemme hos foreldrene til sin andre kone. Han trengte rett og slett pengene som fulgte med prisen, men følte kritikken enda tyngre enn jernkorsettet dårlig helse tvang ham til å bære.
Lars Gyllenstein, som selv var med i Akademiet, skrev i sin memoarbok Minner, bare Minner (2000) at kritikken ga Harry Martinson en depresjon som knekket ham – som fra barndommen av hadde vært avhengig av sin evne til å sjarmere andre og trengte å bli godt likt. Fire år etter at han mottok Nobelprisen, fikk han et psykisk sammenbrudd og forsøkte å begå seppuku, rituelt japansk selvmord, på sykehuset – men klarte bare å skade seg alvorlig. Høy alder og svekket helse på runn av tuberkulose var nok noen av årsakene til han ikke klarte å fullføre harakiri. Han døde ikke lenge etter, 74 år gammel.