Etter at Tor Åge Bringsværd gikk bort i sommer, fikk jeg fornyet lyst til å skrive en lengre artikkel om forfatterskapet hans. Bringsværd har vært en av de helt store for meg, både i oppveksten, i ynglingetida, og i voksenlivet.

Men det har jo også hans makker Jon Bing, som døde i 2014, vært. Han vil jeg også skrive om.

Ikke nok med det: Når de to satte seg sammen for å skrive, oppsto en tredje forfatterstemme, Han Som Går Under Stornavnet Bing & Bringsværd. Bing & Bringsværds skriblerier i ulike sjangre behøver en oversiktsartikkel, ellers er vi ikke tidsskriftet for norsk science fiction, folkens!

Og en ting er hva disse to skrev (forfatterskap bindsterke nok til å fylle et helt bibliotek), vi må også få med oss hvordan radarparet spredte SF ut til det norske folk i egenskap av redaktører, programledere, rådgivere og i det hele tatt: som formidlere av kvalitet.

Dette blir visst mer enn én artikkel. Hør: Jeg legger opp til en serie? La meg så i denne omgang legge vekt på Bing & Bringsværds redaktørgjerning, samt på hvordan det hele begynte. (Jeg går ikke inn på deres arbeid for TV og radio, men henviser gjerne til denne tidligere artikkelen). Mot slutten vil jeg oppsummere hva som gjør antologiene deres så leseverdige fortsatt i dag (!).

Aniaras stiftelsesmøte

De to som skulle bli Norges mest fremadskutte radarpar, møtte hverandre på stiftelsesmøtet til studentforeningen Aniara, på Blindern i 1965. (Aniara, oppkalt etter Harry Martinssons diktsyklus om et generasjonsskip, er som kjent en forening for science fiction-interesserte, og eksisterer den dag i dag.) Her begynte de å tevle seg imellom om hvem som var den største kjenneren av forfatteren Ray Bradbury. Og før kvelden var omme, var et vennskap for livet beseglet.

Jon Bing studerte jus, og skulle gå videre til å bli professor og pionér på feltet rettsinformatikk – dvs. på lovene som skal/kan/bør regulere datateknologi (i hurtig endring) og dennes sosiale følger. Tor Åge Bringsværd studerte folkloristikk/kulturvitenskap, et interessefelt som definitivt gjør seg gjeldende i hans mangslungne forfatterskap. Men utover dette var de to nysgjerrige på det meste, fra klassisk opera til space opera, fra dyrenes liv til satelittenes baner, fra politisk filosofi til bedriftsetikk, kyborger, krim & grøss, svartebøker, romkappløpet, dobbeltgjengermotivet, Ole Brumm, barnekorstogene, elefantslips, tegneserier & teater & mye mer.

Slik blir man kultiverte herrer av.

Tor Åge Bringsværd: Det står skrevet (1966)

På denne tida fantes ikke begrepet mastersyke, tvert imot var det svære greier å ta magistergraden – noe som ga aktelse i forlags- og avisredaksjoner. Tor Åge Bringsværd debuterte som redaktør/sakprosaforfatter med den religionshistoriske antologien Det står skrevet (1966), basert på en programserie han holdt på NRK året før. Her serverer Bringsværd oss religiøse tekster fra hele verden, med gjennomførte introduksjoner som setter disse klassikerne – med slike utrolige (sic!) virkningshistorier – i sammenheng.

For 2025-mennesket kan dette virke mye å gape over i ei enkelt bok av ordinært format, og boka kunne neppe blitt utgitt i dag (?). Men nettopp dette gjør den desto gøyere å lese: Det står skrevet er en introduksjon til all verdens religioner som makter ikke å forflate sitt enorme tema, og som tydeliggjør noen interessante idehistoriske koblinger.

På sporet av den skjulte kvalitet

De to vennene var altså ivrige lesere av mange slags litteratur, men ikke minst av science fiction. De leste sin egen generasjons amerikanske og britiske sjangerforfattere, så vel som de eldre forfatterne som definerte sjangeren i magasiner som Astounding Science Fiction og Galaxy.

På den anerkjente boklærdommens parnass hadde science fiction ingen høy aktelse. SF ble ansett som billig underholdningslitteratur, ikke som seriøst stoff til å løfte kulturlivet med. Bing & Bringsværd mente (naturligvis) at dette berodde på manglende kunnskap og grove misforståelser. 90 % av science fiction er kanskje søppel, kunne de (kulturbelevent) si – men 90 % av alt som publiseres er søppel. Det gjelder altså finne fram til kvaliteten!

Og det satte Bing & Bringsværd seg fore å gjøre. De skulle etter hvert introdusere det norske folk for sjangerens perler, fra havet av amerikansk kiosklitteratur så vel som fra klodens øvrige dypvann. De skrev introduksjoner, etterord og essays som satte slike verker inn i en større litteraturhistorisk sammenheng; trakk lange linjer tilbake til antikken, sporet troper og idéer via 1800-tallets vitenskapsfiksjoner til tradisjonen av eventyr og sagn, til religiøse, litterære og filosofiske klassikere (I, Robot står i gjeld til Frankenstein står i gjeld til Der Sandmann og Golem og så videre). De sammenliknet tematikk og virkemidler i SF med strømninger i den modernistiske samtidslitteraturen (Borges og Kafka, Calvino og Boris Vian etc. Tor Åge Bringsværd gjorde seg (mens vi er inne på det) bemerket også i tidsskriftet Profil, der diskusjonen omkring modernisme, surrealisme og realisme gikk for fulle kaffekanner). De (den gang) heiteste kvalitetsnavnene innen internasjonal SF ble trukket fram, forfattere som (liksom B&B selv) kombinerte SF-ideer med høylitterære ambisjoner: Ursula K. LeGuin, Harlan Ellison, Brian W. Aldiss, J.G. Ballard (jeg nevner i fleng …)

Men tilbake til kronologien:

Og jorden skal beve (1967)

Den første SF-antologien radarparet redigerte, het Og jorden skal beve. Alle de tolv (av B&B) nyoversatte novellene handlet om atomkrigens redsler. Temaet var aktuelt under den kalde krigen, bare fem år etter Kuba-krisen – og er ulykkeligvis stadig høyaktuelt (under en verdensorden hvor gjensidig mistillit råder).

Bing & Bringsværd gjorde det smarte grepet å la novellene utspille seg som om de utgjorde en sammenhengende roman. Først Isaac Asimovs skildring av bombens grusomme idé. Deretter noveller (og ett romanutdrag) som tar for seg tida før bomba eksploderer, like idet bomba eksploderer, så hva som skjer etterpå – på både kort og lang sikt – før hele samlinga biter seg selv i halen med en fabel om menneskets moralske vippepunkt (signert Richard Matheson).

Underveis krydres bokas deler med sitater fra Johannes åpenbaring (den bibelske apokalypsen). De andre forfatterne som ble introdusert var Ray Bradbury, William Tenn, Fredric Brown, Theodore Sturgeon, Arthur C. Clarke, Poul Anderson og John Christopher. Andersons bidrag skiller seg ut ved å ikke være en egentlig novelle, men et utdrag fra romanen Twilight World.

B&B, som ennå ikke hadde debutert som skjønnlitterære forfattere, hadde hele boka klar da de prøvde seg på forlagsrunden. Etter mange avslag tok de mot til seg og gikk (som siste utvei) til Gyldendal Norsk Forlag. Aktelsen for denne storfisken blant forlag hadde først skremt dem fra å henvende seg – men nå fikk de jammen napp! Redaktøren Sigmund Hoftun likte boka. Den kom ut i Lanterne-serien, en kvalitetsserie i pocketformat for skjønnlitteratur som Hoftun ivret for.

1967 – the summer of SF

Med dette var B&B i gang med rakettkarrieren(e) som den norske bokheimens SF-pionérer. I løpet av 1967 skulle de stå for to nye bokutgivelser i Hoftuns Lanterne-serie.

Deres store favoritt (vi minnes Aniaras stiftelsesmøte) Ray Bradbury hadde vært representert med to noveller i den første antologien. Duoens neste prosjekt (varslet bak i den første boka) var å bringe et representativt utvalg av Bradburys noveller på norsk. Denne første idéen (om utvalgte noveller fra hele forfatterskapet) strandet på opphavsrettigheter, men i stedet oversatte B&B hele Bradburys novellesamling Den illustrerte mannen (1952, norsk utgave altså 1967).

Ikke nok med det, i løpet av det samme året skulle B&B debutere skjønnlitterært med novellesamlinga Rundt solen i ring. Det skjedde etter at Sigmund Hoftun hadde spurt om de ikke også skrev noveller selv? De gjorde jo det, men ingen av dem hadde nok noveller til å fylle en hel utgivelse alene. Slo de seg sammen, derimot, ble det bok av det. (Og for ei bok! Begynnelsen på en æra!)

Men nå gjelder det antologiene. Her skal bare nevnes at disse første bøkene B&B skrev og oversatte også ble begynnelsen på Lanterne Science Fiction-serien, en «underserie» av Lanterne-serien på Gyldendal under redaktør Sigmund Hoftun. Foreløpig var ikke bøkene merket «Lanterne Science Fiction», og de hadde ennå ikke fått underseriens karakteristiske sorte rygg.

Lanterne Science Fiction-serien kommer det mer om (en egen artikkel) i Nye Nova. (Heng med!)

Tider skal komme (1968)

Vi tar altså ikke for oss alle utgivelsene i Lanterne Science Fiction-serien i denne omgang. Det er snakk om bøker som B&B var rådgivere for, og som de skrev etterord til. Men blant bøkene i serien var også flere antologier. Den neste ut etter Og jorden skal beve, het Tider skal komme. Her var temaet «utopier», noe som skulle forstås vidt: Utopier betegner her (som forklart i forordet) alle skildringer av alternative samfunn, positive eller negative, som kaster lys over vårt eget.

Tider skal komme er en usedvanlig sterk samling, stappet med klassiske must-reads i novellesjangeren, som Harlan Ellisons «»Gråt og be, Klovn!» sa Tikktokkmannen» og Alice Glasers «Det er en tunnel i din framtid». (Kuriøst: Ellison er en usedvanlig produktiv forfatter av høykvalitets SF, mens Glaser er kjent i SF-historien kun for denne ene klassikeren). De andre forfatterne som er med: Wayland Young, Kit Reed, Ann Warren Griffith, Robert Sheckley, Jack Vance, Frederik Pohl, Shel Silverstein, Ray Bradbury, Kurt Vonnegut jr., Charles Beaumont, Stuart Friedman, Will Worthington og Arthur C. Clarke.

Med denne samlinga åpner B&B SF-sjangerens samfunnskritiske potensial ytterligere; porten står nå på vidt gap for at nordmenn kan oppdage det idéenes karneval av kvalitet SF har å by på. Novellene vender vår kritiske sans mot alt fra den moderne medievirkeligheten og tidsopplevelsen i moderne samfunn til overbefolkning og til selve framskrittstanken.

Østenfor sol (1969)

Dermed hadde Bing & Bringsværd vunnet innpass blant parnasset voktere; de boklærdes nysgjerrighet var vekket. I 1969 fikk de anledning til å redigere et storverk (i kaffebordformatet) for Den norske bokklubben. Dette resulterte i Østenfor sol, med karakteristisk 70-tallsmodernisme på omslaget signert Hans Jørgen Toming.

Østenfor sol er delt inn i følgende bolker:

1. Eldre fabelprosa (fra saga og eventyr via baron von Münchhausen, Voltaire, Holberg, Ernesto Dalgas over Verne og Wells, Mark Twain og Lewis Carrol til og med E.M. Forsters utrolige «Maskinen stopper» (1909))
2. Utopier (av SF-forfatterne William Tenn, Brian W. Aldiss, Alfred Bester og (nobelprisvinneren kjent for annet enn SF) John Steinbeck
3. For moro skyld (ved Fredric Brown, Bob Tucker og Isaac Asimov)
4. Redselskabinettet (grøss ved Sturgeon, Matheson, Jerome Bixby, Roald Dahl, Edgar Allan Poe)
5. Østenfor sol (rom-fortellinger ved Bradbury, Vonnegut, Robert Heinlein, Avram Davidson)
6. I selsomt selskap (Tove Jansson, Tolkien (utdrag fra Ringenes herre for første gang på norsk), Manly Wade Wellman, Stålmannen (Supermann)
7. Prisvinnere (Hugo og Nebula, ved Clarke, Walter M. Miller og Daniel Keyes (ja, her er absolutt noen veldig sentrale SF-noveller)
8.  Den britiske bølgen (litterært ambisiøse «nybølge»-forfattere: Aldiss, J.G. Ballard, Thomas M. Disch).

I forordet skriver B&B (som de gjorde i Og jorden skal beve) at SF slett ikke er noen sjanger, snarere en slags metode. Og denne metoden er fabelens metode, dvs. å se tilværelsen fra en uvant vinkel, å forstørre, overdrive, sette på spissen.

Mange har stusset over hvordan B&B slik gjør all mulig fantastisk litteratur til science fiction, uten å forholde seg til vitenskapsaspektet som ligger i det engelske begrepet. (Ikke minst strittet forfatter og mangeårig redaktør i Nova, Øyvind Myhre, sterkt imot). La det være som det er, B&Bs innstilling fikk dem i hvert fall til å oppdage og vektlegge tankevekkende koblinger – mellom kritiske ideer, samfunnsmessige strømninger, og litterære verk. Utvalget i Østenfor sol taler for seg selv.

Lunarium (1969)

B&B begikk denne boka på Gyldendal samme år som månelandingen fant sted. Den kan betegnes som en antologi med svært mye bakgrunnsmateriale/presentasjonsstoff, eller alternativt som et essay hvori opptatt hele noveller samt et mylder av historiske tekster. Bringsværd skriver om månen i mytologien og folketroen, Bing tar for seg vår vitenskapelige kunnskap om himmellegemet og forteller om de mange romsondene som (til da) hadde forsøkt å (og etter hvert lykkes med) å nå dit.

Her er en lang bolk om månen og månereiser i litteraturhistorien (med utdrag på utdrag, fra Platon og Lukianos til Edgar Rice Burroughs og Olav Sletto). Dessuten finner vi en rekke dikt (om månen), og ikke minst SF-noveller av John Brunner, Poul Anderson, Leland Webb og Arthur C. Clarke.

Boka utkom ikke i Lanterne-serien. Den er ei lita praktbok. (Ikke ei gigantisk kaffebordsbok som Østenfor sol, men ei bok som godt kan henge og friste fra en flyvende kaffekjele med månen i blikket).

Rød planet (1970)

Etter Lunarium gjorde B&B et beslektet prakt-stunt i Lanterne Science Fiction-serien. (Nå har underserien Lanterne Science Fiction fått (under)navnet sitt samt de karakteristiske sorte bokryggene). Denne gang handler det om et annet himmellegeme, nemlig vår nærmeste planet i solsystemet, Mars.

Det tredelte etterordet er forseggjort, men ikke så langt at hele boka kan benevnes et essay denne gang. Novellene er ved Sturgeon, Bradbury, Ballard, A.E. Van Vogt, Roger Zelazny og Bertrand Russell (filosofen).

Antologien må ikke forveksles med Nova-boka Den røde planet på Bok og Magasinforlaget (1984). Kun A.E. Van Vogts novelle inngår i begge samlingene. (Nova-bøkene på 80- og 90-tallet, som B&B ikke hadde noe med å gjøre, blir gjenstand for en egen artikkel hos Nye Nova ved en annen anledning).

Vestenfor måne (1972)

Oppfølgeren til Østenfor sol i Den norske bokklubben, en praktbok av tilsvarende format, het Vestenfor måne. Mens Østenfor sol (etter den lengre bolken om eldre fabelprosa) fokuserte mye på angloamerikansk sjangerlitteratur, vender Vestenfor måne seg i sin helhet mot resten av verden. Her er egne deler for litteratur fra Frankrike & Belgia, Italia, Spania, Sør-Amerika, Afrika, Asia, restene av det britiske imperium i Australia/New Zealand/Irland, de tysktalende landene, Øst-Europa bak jernteppet og Sovjetunionen.

Boka er en skatt av en annen verden (og så er det vår verden, folkens!). Fra Calvino og Jodorowsky til Zamjatin og Stanislaw Lem, fra Gilgamesj til Heinrich Böll. Og mye mer! Å ramse opp bidragene blir for mye å gape over her. Det holder å si at her vil enhver søkende sjel finne fantastiske tips til videre lesning som (når du er først er i gang) holder for et helt liv. Mye (men ikke alt) er slikt som vanligvis ikke forbindes med sjangerlitteratur, men som like fullt målbærer metoden SF (fabelprosa) så det holder.

Ei bok for lekne sjeler som leser litteratur for å fly!

Malstrøm (1972)

Undertittel: Norsk science fiction. Denne første antologien med ny norsk SF (noensinne) kom i stand etter at Gyldendal inviterte alle Norges håpefulle til å bidra. Bidragene kom inn; resultatet ble ei samling på hele 20 noveller – valgt ut av B&B og Hoftun. Blant forfatterne er senere kjente navn i krimsjangeren (Tor Edvin Dahl, Jon Michelet), gamle travere i SF-fandom (Per G. Olsen, Roar Ringdahl, Cato N. Lindberg), og navn som herfra skulle gjøre seg gjeldende i norsk SF (Dag Ove Johansen, Reidar Jensen).

Boka fikk blandet mottakelse ikke minst innen SF-fandom, der lesere som hadde håpet på mer klassisk SF-dramatikk kunne bli skuffede. (Sjekk Aniaras tidsskrift Algernon fra denne tida). Samlinga var preget av språkeksperimenterende lek med SF-troper, og av surrealistiske avstikkere.

Denne slags noveller kan sies å karakterisere norsk SF i stor grad, i denne perioden så vel som i flere tiår etter. I dette henseende kan B&Bs og Sigmund Hoftuns betydning neppe undervurderes, selv om strømningen kan sies å utgå fra flere skrivende i tida. Tonen for norsk SF ble satt med B&Bs debut, eller kanskje enda tidligere: med Axel Jensens språklig mesterlige dystopi Epp (1965). (Axel Jensens SF kommer vi tilbake til i Nye Nova, folkens.)

Selv nyter jeg novellene i Malstrøm. Men siden jeg er oppflasket & bedugget med Bing & Bringsværd (og har fått blodet bestrålt av radarparets radiobølger gjennom hele min dannelsesreise), bidrar jeg neppe med et særlig kritisk distansert blikk på B&Bs smaksdommer. (Det innrømmes.)

Elektriske eventyr (1972)

Dette er ei bok i Gyldendals skoleutgaver. Første halvpart består av oversette noveller (Brown & Reynolds, Bradbury, Aldiss, Sheckley, Ballard, James Thurber), mens andre halvpart byr på Bings og Bringsværds egne noveller (hentet fra deres tidligere utgivelser). B&B har utstyrt boka med et forord, der de nok en gang forklarer sitt syn på science fiction som en måte å «skrelle bort den moderne hverdags illusjoner og avsløre virkeligheten». Hver novelle følges av noen spørsmål leseren kan stille seg, enten det nå er i klasserommet eller til egen bruk etter lyst og nysgjerrighet.

Novellene passer ikke bare til gymnasiaster og ungdomsskoleelever; det er noveller skrevet for voksne som naturligvis også egner seg for ungdom som tas på alvor. (Bradburys bidrag «Den korte sommeren» er for eksempel noe av det såreste og mest elegante som er skrevet om temaet mobbing noensinne …)

Jeg – en maskin (1973)

Kanskje den beste B&B-antologien av dem alle? (dvs. med sterk konkurranse av Tider skal komme, Østenfor sol, Vestenfor måne m.fl.). Boka har undertittelen Kybernetiske fabler, og tar for seg menneskets sammenfiltring med maskiner i SF-litteraturen. Boka er inndelt i «Prolog», «Program», «Prosedyre»og «Produkt» (tydelig inspirert av elektronisk databehandling). Prosedyren tar igjen for seg bolkene «Robot og androide», «Kyborg», «Den store datamaskinen» og «Det automatiske samfunn». Vi merker oss en tematisk stigning i hvordan kybernetikken trer inn på stadig mer av menneskets terreng.

Noen av leserne vil nok også merke seg hvordan tittelen Jeg – en maskin spiller på Isaac Asimovs  beryktede samling robot-noveller, I, Robot. Asimovs bok har nettopp en tilsvarende tematisk stigning. Men B&B-antologien benytter seg bare av én av Asimovs noveller. De øvrige er skrevet av Richard Wilson, Aldiss, Bester, Miller, Ellison, Gunnar Fornehed, David R. Bunch, Hap Cawood og Fredric Brown.

Advarslene i boka var skremmende da de ble skrevet, og er til å få kvelningsfornemmelser av i dag. Forneheds novelle, for eksempel, tar for seg «Hva datamaskinen vet om Jensen». Den var sjokkerende lesning for meg en gang i ungdommen, men i dag er vel dette – at datamaskinen sitter på opplysninger om hele privatlivet vårt – bare noe alle vet og tar for gitt? Kan vi lenger reagere rasjonelt på dette uten å gå fra forstanden?

Himmelstorm (1974)

Himmelstorm skiller seg fra de andre B&B-antologiene i Lanterne Science Fiction ved ikke å kretse omkring en spesiell tematikk. Snarere er dette ei slags oppsamlingsbok, der B&B svarer ut fandom-kritikk om at de har forbigått storheter som Robert A. Heinlein. (Nå var riktignok Heinlein, denne «dean of science fiction«, representert med den uforglemmelig utsøkte (men relativt korte) «Du kjølige grønne jord» i Østenfor Sol). I Himmelstorm er den særs underholdende tidsforviklingsnovellen «Bite seg selv i halen»(«By his bootstraps») med. Senere tidsforviklinger står i gjeld til denne.

Robert A. Heinlein har i flere generasjoner splittet SF-leserne i to: de som ikke kan få nok av forfatteren kontra de som i beste fall finner ham ujevn. B&B hører til i sistnevnte kategori. Selv synes jeg B&B har gode øyne for gullet i Heinleins forfatterskap, og er glad for at jeg leste disse novellene før jeg leste for eksempel den Hugo-vinnende romanen Starship troopers (1959) (som var en lidelse å komme gjennom).

Dessuten får vi tre noveller av A. E. Van Vogt, som viser forfatteren fra sin mest særpregede side (med fantastiske, oppdiktede teknologier og samsvarende underlig handlingslogikk). Ikke minst kan vi lese klassikeren «Et samvittighetsspørsmål» av James Blish, hvor det teologiske spørsmålet om arvesynd utforskes (via et liknende SF-scenario som Dostojevskij utnyttet (til samme slags utforskning) i novellen «Et latterlig menneskes drøm» (1877)).

Alt dette er  naturligvis must-reads for oss som vil orientere oss i SF-historien, så vi skjønner hvorfor  B&B måtte ty til en nød-antologi.

Nazar 1: Timeglass (1975)

Etter de seks første antologiene i Lanterne Science Fiction (og de så langt tre øvrige B&B-antologiene utenom serien), ville B&B leke seg med noe nytt. De introduserte da et magasin i bokformat, Nazar (oppkalt etter planeten i jordas indre (!) fra Ludvig Holbergs satiriske roman Niels Klims reise til den underjordiske verden (1741)).

Det skulle utkomme fem bøker i Nazar-serien (i Lanterne Science Fiction-serien (i Lanterne-serien)). Hver av dem besto av en tematisk bolk samt flere andre bolker (hvor redaktørene riktig boltret seg). Alle Nazar-bøkene innledes med hvert sitt utdrag fra Holbergs roman.

Den første Nazar-boka har som tema tid og tidsreiser, med noveller av Bradbury, Heinlein, R.A. Lafferty, Asimov, Gerard Kersh og Ballard. Videre kalles bolkene Nazar Galleri, Nordvisjoner, Eurovisjoner, Film, Magasin og To byer. (Leseren får selv (f.eks. ved hjelp av bibliotekets lånekort) finne ut av godbitene bak disse overskriftene. Her er litt av hvert! (Du kan for eksempel (forresten) oppdage dansken Jannick Storm eller tsjekkeren Josef Nesvadba. Men du kan også komme over en ukjent norsk forfatter kalt Arthur Karlsen, snust fram av den uforliknelige Einar Økland.))

Per G. Olsen og Peter Haars: Nattjegere (1975)

Dette er ikke en B&B-antologi, men jeg tar den (kjapt) med her likevel – da det er den eneste antologien i Lanterne Science Fiction som B&B ikke redigerte. (De sto like fullt i kulissene som rådgivere for utgivelsene). Boka handler om varulver og vampyrer. Utvalget er upåklagelig, men ikke minst har de to redaktørene (som også er SF-forfattere) skrevet et svært leseverdig etterord. Her gir de en slags historisk-materialistisk forklaring på fenomenene vampyrer og varulver. De går imidlertid langt utover akkurat disse typene, ved å veve et bakteppe av urgammel religion, rituell kannibalisme med mere.

Nazar 2: Åndeskrift (1976)

Tema denne gang er forfattere som «går igjen» i andre forfatteres verker. Skallen til Marqis de Sade dukker opp hos Robert Bloch, og den udødelige skalden (du kjenner ham?) hos Asimov. Skrid til verket for flere navn & detaljer! Dessuten får vi en leksikonservice, og kan lese viktige noveller av Lem, samt (ikke minst) en lang tegneserie av B&B & Thore Hansen. Det er langtfra alt, men vi sier ikke mer …

Nazar 3: Den gale professor (1976)

Javisst går vi til kjernen med en hovedbolk viet den gale vitenskapsmann: Vitenskapsmannen som (anti-)metafysisk overskrider, den moderne trusselen mot moralens orden og/eller mot menneskets sjel. Variasjoner over Faust og Frankenstein!

For anledningen har B&B hentet inn et forseggjort forord fra en ekstern bidragsyter, svensken Sven Christer Swan, som er en (skrekkblandet) fryd å lese. Noveller av Vonnegut, Ballard, Katherine MacLean og Christopher Priest dreier rundt temaet. En sær feministisk Frankenstein-versjon av Ebba Haslund får være med.

Mye gøy utenom tematikken også, blant annet to frihetlige Mars-noveller av henholdsvis Ingar Knudtsen og Øyvind Myhre. (Myhres novelle, «Bull Runnings krig», er nærmest den ultimate Myhre-novelle: en helt ypperlig introduksjon til forfatterskapet). Og Michael Moorcocks Elric introduseres for nordmenn , via Druillets tegneseriversjon. For å nevne noe.

Nazar 4: Dragsug (1977)

Temadelen er en oppfølger til Malstrøm, med samme konsept: Ny norsk SF. Hvem skriver? Blant andre Thore Hansen, Peter Haars, Liv Margareth Alver, Tore Bareksten, Lars Saabye Christensen … Tegneserier av Haakon W. Isachsen og Terje Nordberg. Liksom i forrige runde er Dag Ove Johansen, Sigmund Doksum og Knut Bjørgen med.

Innen fandom ble antologien møtt av vel så hard kritikk som Malstrøm, men boka er også kjær for mange lesere (liksom meg selv).

Utover temadelen får vi nordvisjoner ved Johanna Schwarz, og Roar Ringdahl om norsk SF-fandom.

Nazar 5. Stjerneskudd (1980)

Siste bind i Nazar-serien tar opp temaet krig. Vi snakker om krig i rommet, og vi vekkes opp til krigens grufulle ettervirkninger. Noveller av William Tenn, Thomas Disch, David A. Masson, en langnovelle av Philip K. Dick. Flere andre herligheter, ikke minst en seksjon viet den store italienske fabulatoren Italo Calvino. En eksplosiv avslutning på Nazar-eventyret.

Stella Polaris (1982)

Den tredje kaffebordsboka fra Bokklubben tar for seg nordisk litteratur av det fantastiske slaget. (Sammen med Østenfor sol og Vestenfor måne utgjør den en giga-trilogi.) Holberg og Wessel, Blixen og Tage Danielsson, Soya og Kjell Aukrust, Harry Martinsson og Tove Jansson. Ja, og naturligvis H.C. Andersen. Og Pär Lagerkvist, nevnte vi ham? Og mange flere. (Noen nevnt, slett ingen glemt!).

Overraskende kan være at slike sosialrealistiske størrelser som Espen Haavardsholm og Dag Solstad bidrar med fantasier – men i ynglingetida utforsket disse surrealismens muligheter. Dermed blir de her tatt med under fabelprosaens store sjangerparaply.

Litt morsomt er det at B&B denne gang har nedprioritert forfatterintroduksjoner, da de regner disse nordiske navnene som kjente for publikum. I dagens nettvirkelighet vil nok lesere flest langt enklere kunne informere seg om de klassiske angloamerikanske SF-forfatterne fra Østenfor sol enn om alle disse nordiske gullpennene. Slik så det imidertid ikke ut i 1982, da engelske bøker og TikTok-videoer ennå ikke preget det norske massemarkedet.

Fabelprosa-serien (1991-92)

Stella Polaris markerer slutten på duoen B&Bs omfattende antologivirksomhet. De fortsatte å jobbe sammen, for all del – med tegneserier, dramatikk, noveller og én roman (som vi kommer tilbake til i en senere artikkel). Men redaktørfellesskapet var ikke lenger sentralt i samarbeidet.

Imidlertid skulle det komme fire nye B&B-antologier i serie tidlig på 90-tallet. Serien het Fabelprosa, og de fire bøkene var:

Fabelprosa 1. Motgift

Fabelprosa 2. Minner om fremtiden

Fabelprosa 3. Bakkekontakt

Fabelprosa 4. Drager og datamaskiner

Bok 1 og 3 er samlinger av Bings og Bringsværds egne noveller, hentet fra tidligere utgivelser.

Bok 2 og 4 er «antologier fra antologiene», det vil si noveller som også er å finne på trykk i tidligere B&B-antologier.

Alle fire bøkene er meget sterke, og fikk introdusert nye lesere til kvalitets-SF. Men har du lest alle duoens tidligere bøker og antologier (noe det bare er et tidsspørsmål før du har gjort!), blir disse fire altså overflødige.

Redaktør Bing uten Bringsværd

Jon Bing var (som kjent) professor i rettsinformatikk. Hans faglige virksomhet var svært omfattende, og han deltok aktivt i samfunnsdebatten – med klartenkte påpekninger av hvordan elektronisk databehandling ville endre våre liv. Gjennom alt fra populæressaysistikk til skolepensum forsøkte han å ruste sine medborgere til å legge demokratiske prinsipper til grunn for utviklingen. I forlengelsen av dette redigerte han også noen skjønnlitterære bøker som jeg finner det riktig å ta med i denne oversikten.

Sikkert som data (1988)

Antologien tar for seg temaet datasikkerhet. Norske forfattere er spesielt invitert av redaktøren til å beskrive spesifikke undertema. Noveller av Karin Sveen, Toril Brekke, Tor Edvin Dahl, Alf R. Jacobsen, Kjartan Fløgstad, Gunnar Staalesen, Jan-Jöran Stenhagen, Thore Hansen, Eirik Austey (pseudonym for Tron Øgrim) og Tor Åge Bringsværd. Mot slutten av antologien tar det av med skikkelig science fiction. Hver novelle er utstyrt med et lite etterord fra diverse medlemmer av Den norske dataforening.

Interessant som historisk kuriosa, og for å sette utviklingen siden i relieff.

Kvartsbrikker. Tekster til EDB, individ og samfunn (1982)

Boka er et tillegg til hovedboka i gymnasfaget EDB, individ og samfunn. Jon Bing sto for både hovedboka (Utfordringen, en bok om EDG, individ og samfunn) og tekstamlinga. Samlingas viktigste bolk består av noveller og novelleliknende tekster Bing selv har skrevet, i tillegg til den ene novellen «Hva vet databanken om Jensen» av Gunnar Fornehed (publisert også i B&B-antologien Jeg – en maskin). Bings noveller er hentet fra tidligere utgitte bøker. Forneheds bidrag gjør at boka (under tvil) tas med i denne artikkelen framfor i en artikkel om Bings eget forfatterskap.

Boka er også utstyrt med et interessant  forord og en samling dokumenter. Interessant å kikke på nå i ettertid, når så mye av det innvarslede faktisk har utviklet seg.

Redaktør Bringsværd uten Bing

Tor Åge Bringsværd virket resten av livet som forfatter på heltid, og tok underveis på seg redaktøransvar for rett meget. I tillegg til antologiene han fikk utgitt sammen med Bing og hans første bok Det står skrevet (1966, nevnt over), skal jeg trekke fram (enten alene eller sammen med med-redaktører) grøss-antologier, novellesamlinger fra Norsk barneblad, Brumm-bøkene, og Bokklubbens serie Verdens hellige skrifter. Dette er ikke en uttømmende liste (en slik liste vil du finne i boka Vade Mecum (2024)) – men gir et visst innsyn i hvordan han videreførte redaktørgjerningen etter (de beryktede) B&B-antologiene. (Skjønt for å komplettere innsynet: Han redigerte også, alene eller sammen med andre, både (massevis av) bøker for barn, en diktsamling, ei teaterårbok, ei samling kriminalnoveller, ei bok med nordiske myter samt noveller av ungdom (Karneval fra 1995)).

En del av essayistikken og bildebøkene signert Tor Åge B. kunne sikkert vært nevnt i denne sammenhengen, da enkelte av disse verkene nesten antar karakter av «redaktørarbeid». Men vi lar slike folkloristiske verk (fra gjenfortellinger om Buddhas tidligere liv til samlinger av ulike dyrs framtredelser i eventyr og verdenslitteratur) ligge i denne omgang. (Listen i Vade Mecum inkluderer også disse). Vi planlegger oppfølgingsartikler om Bringsværds, Bings og B&Bs ytterligere virke!

Grøss-antologiene

Etter bolken «Skrekkabinettet» i Østenfor sol fulgte Bringsværd opp med den eminente grøss-antologien Gode grøss (1979) på Gyldendal. Noveller av Bradbury, Matheson, Rosemary Timperley, John Collier, Mervy Peake, Peter Fleming, Sherley Jackson, Adobe James og Jerome Bixby. Colliers «Nattlys» er en av novellene B&B hadde dramatisert for NRKs TV-serie om SF tidligere på 70-tallet.

Deretter utkom en serie «søte» små bøker til å passe i lomma, alle redigert av Bringsværd: Hårreisende historier (1982), Nifse noveller (1982), Fæle fortellinger (1983), Luguber lesning (1983), Brutale beretninger (1984), Tvilsomme tekster (1984). (Svarteboka (1969), også i lite format, er ikke en novellesamling, men en samling formularer og oppskrifter fra heksekunstens historie. (Og Det kuriøse apotek (1979) er en samling «medisinske oppskrifter» eller kjerringråd)).

I 2006 utga Gyldendal to skrekkantologier, Den røde døds maske og andre grøsserhistorier og De tre skjelletters øy og andre grøsserhistorier. Her er det gjenbruk fra Bringsværds tidligere antologier.

Mens vi er inne på grøss-antologier, passer det seg å nevne noen flere som tangerer denne artikkelens fokus. For det første: Den norske bokklubben ga ut et par skrekk-antologier i liknende format som Østenfor sol, Vestenfor sol og Stella polaris. Kaldt nedover ryggen (1975) og I himmelen og på jorden (1976) var redigert av den eminente André Bjerke. Ei bok som ikke må forveksles med 79-utgivelsen Gode grøss, er boka Grøss (1984). Denne bærer undertittelen Noveller for ungdom, har utelukkende norske originale bidragsytere, og er redigert av (B&B-vennen) Thore Hansen.

Også Bok & Magasinforlaget har utgitt grøss-antologier (i Nova-serien). Men disse fortjener sin egen artikkel her i nettmagasinet.

Novellesamlingene fra Norsk barneblad

Folk flest trur ikkje på fugler (1986) og Landet på den andre sida (1987) er begge redigert av Bringsværd, Ragnar Hovland og Tordis Fosse, med tegninger av Thore Hansen. Bøkene består av fortellinger for ungdom, originale bidrag på nynorsk fra norske forfattere. Leseverdige også for voksne.

Brumm-bøkene

Både Bing og Bringsværd oversatte en rekke bøker til norsk. Bringsværd gjorde ikke minst en stor innsats i nyoversettelsen av de to bøkene om Ole Brumm sammen med Marianne Koch Knudsen på 90-tallet. Mange hadde allerede vokst opp med Thorbjørn Egners oversettelser (og ikke minst hans stemme i radioopplesningene), men Bringsværd syntes Egner hadde tatt seg vel store friheter med teksten.

Som ivrig brummolog satte Bringsværd i gang en kuriøs serie årbøker, der han og andre Brumm-forskere slo seg løs med Munter & Ettertenksomm Essayistikk i den Vesle Bjørnens Fotspor. Brumm-bøkene utkom i årene 1994-99, de fleste av dem redigert av Bringsværd. De falt kanskje mellom to stoler, myntet på lekne voksne som de var – men ikke mer enn at vi er Flere Som Setter Pris på dem i Tenksomme Stunder med en Munnfull Honning Innen Rekkevidde.

Verdens hellige skrifter

Den norske bokklubbens hellige skrifter består av essensiell religiøs litteratur fra hele verden. Bind nok til å fylle et par-tre bokreoler. Fra Koranen og Evangeliene til Yijing og Bhagavad-Gita, til aboriginernes drømmetid og yorubaenes myter, fra Teresa av Avila og Johannes av korset til sentral New Age-litteratur (samlet) og orfiske mysterier. Med mye mer …

Jens Braarvig, Alf van der Hagen og Bringsværd hadde overoppsynet med serien. Bringsværd redigerte et par-tre av bøkene fra originalkildene: ei bok med inuitt-mytologi, ei samling med nord-amerikanske (indianske) myter, samt (sammen med Jens Braarvig) et bind med opphavsmyter fra hele verden.

Arbeidet med denne serien knytter tråden tilbake til Bringsværds første bok, Det står skrevet (1966). Gjennom hele forfatterskapet løper denne tråden: de store spørsmål om livsmening, om hva det vil si å være et menneske, og om forbindelsene mellom oss og den levende naturen omkring. Science fiction-sjangerens evne til å se mennesker i relieff, går slik sett naturlig sammen med denne dypere interessen for eventyr og myter – for forestillingsevnens formende livskraft.

Å lese B&Bs pionérarbeid i dag

B&B-antologiene åpnet nordmenns øyne for at science fiction kunne være mer enn virkelighetsflukt. De presenterte den litterære offentligheten for «seriøs» SF-litteratur som behandlet samfunnstematikk på tankevekkende og originale måter. Ikke nok med det: B&B viste hvordan fabelprosaens metode ble tatt i bruk av så vel store litterære navn (Kafka, Böll, Borges, Calvino) som av forfattere med rot i sjangervesenet og den utskjelte kiosklitteraturen. Ved å hente fram glitrende gull fra sjangerhistorien, fikk B&B framhevet hvor interessant og utfordrende den undervurderte sjangerlitteraturen i virkeligheten var: hvordan SF-magasiner som Astounding Science Fiction, Galaxy og New Worlds har virket som litterære laboratorier for utforskning av menneskets plass i verden.

Antologiene trekker fram flere av sjangerens nøkkeltekster, og viser videre til enda flere slike.  Flere av de sentrale idéene fra disse klassikerne har blitt tatt opp i nyere verker; de fortsetter å inspirere nye filmer, bøker, spill mv. Å lese disse novellene kan gi oss en mer sammenhengende forståelse av den svermen av kulturuttrykk (og samfunnsvisjoner) som omgir oss. Men ikke nok med det: Tankesprangene i den litt eldre SF-litteraturen framstår ofte vel så dristige i dag som da novellene utkom (!). Novellene har ikke tapt seg. Og om enkelte trekk ved (flere av) dem kan framtre noe anakronistisk et halvt århundre (eller mer) etter, så bidrar dette til å framheve idésubstansen desto mer: Å lese banebrytende SF fra tidligere tiår framkaller kontrasten mellom tankens mulighet og det hverdagslivet vi ellers tar for gitt …

B&B-antologiene er forbilledlige i måten de introduserer oss for sjangerens nøkler, og i hvordan disse nøkkelnovellene settes i forbindelse med de lange linjer i kulturhistorien. Og hele veien tillater Bing & Bringsværd seg en leken holdning: De stopper ikke opp i ærbødig underdanighet til kulturhistorien, men herjer og leker med den. Som elektriske askeladder trekker de fram alskens rariteter og halvglemte sjangerforsøk – til og med norske forfatterspirer – langs veien. For tanken & litteraturen stopper ikke opp, det elektriske eventyret fortsetter – så lenge nye lesere lar seg engasjere.

Vil du være med, så heng på!

 

Bjarne Benjaminsen