Minnet om Mariakrigen (roman av av Lars Schwed Nygård)

Som bak et slør voktet solen over øyene i sørvest, skinte svakt gjennom disen som en utvisket eggeplomme. Måker skar over høsthimmelen, deres skrik og deres skvæk likeså. Gjennom teleskopet kunne Gjørvald Torleiksarv se en skvadron spekkhoggere patruljere langt ute i den klare, kaldskimrende fjorden, og semaforflaggene som ryttermannskapene veivet mot hverandre for å kommunisere. Mangt et menneskeskapt fartøy så han òg, og blant dem en slupp med kurs for Stålheimdals havn.

Gjørvald tok blikket fra teleskopet og speidet ned mot storbygden under ham. Av de øvrige tårn nådde ingen lenger enn halvt opp hans eget, hvilket gav ham sikt så fri og så åpen som en ørns. De myldret der nede lik maur, bygdeborgerne, noen tusentalls travle stålheimdøler på vei for å krite gods til og fra seg, eller låne bort sine hjerner og muskler til folk som måtte trenge dem. Slik gikk nå dagene her i Stålheimdal, som de hadde gjort jevnt og trutt siden krigen.

Krigen, ja. I det daglige gjorde Gjørvald seg megen møye med å holde tankene fra den, men til liten nytte. Dels, så klart, fordi han hadde krigen å takke for sitt virke, men dels òg fordi hans minner derfra nærmest utgjorde et psykisk fengsel fra hvilket hans tanker aldri ville makte å rømme.

Sluppen la til, og Gjørvald siktet teleskopet inn. En enslig passasjer krysset gangplanken, fulgt av landlovskåte sjøfolk og mannekengarbeidere lesset med tunge sekker. Passasjeren, så Gjørvald, gikk kledd omtrent fullstendig i grått, hans bukser nådde ham like ned til anklene, og han hadde heller ingen hatt på sitt hode. Blonde krøller bølget i vinden, hele hans fremtoning formelig bejublet hans annerledeshet. Gjørvald kunne ikke huske noen gang å ha sett noen kledd så fargeløst. Hvor kom han egentlig fra? Hvilken øy, hvilken fjord, hvilken dal? Spørsmålet skulle snart nok få sitt svar.

Mannen tok seg lett gjennom mengden på bryggen, gikk rolig og slentrende forbi både vaktmenn og tollkoner, og Gjørvald undret seg hvorfor de lot en herre av slikt innlysende utenbygds oppsyn passere dem uten et blikk. Gjørvald selv kunne knapt ta sitt fra ham. Han gikk så fritt og uanstrengt der nede, stoppet opp og tok storbygden inn. Stod helt stille på brostenen, speidet fra side til side ned streder og smug. Åpenbart hans første besøk hit til Stålheimdal, og Gjørvald kjente seg med ett så engstelig for at mannen skulle ranes, slås i bakken av en gjeng havnepøbel, for han stod jo bare der i sin annerledeshet og speidet og nikket for seg selv, viste ikke tegn til verken aktsomhet eller hastverk, som en døvblind fjellgeitkilling midt i redet til en keiserørn. Men ingen rørte ham, ingen stirret engang på ham, han stod der bare og speidet og nikket til han omsider løftet blikket opp mot Tåketårnet og balkongen hvor solen sikkert glimtet i linsen på Gjørvalds teleskop. Øynene var kalde og blå, men han smilte. Verken skjegg eller bart, hadde mannen, annet enn det kunne ikke Gjørvald se noen tydelige trekk. Så vendte mannen blikket tilbake til bakkeplan, gjorde et valg og ruslet innover Halvtannstredet.

Gjørvald pustet så dypt at barten blafret mot leppene, tok øyet fra teleskopet. Trakk pusten igjen, lot pålandsvinden hjelpe luften ned i lungene. Duft av skitt og sjø. Skrammel, ståk og blåserballader. Bannere i blått, hvitt og gull over småtårn reist i granitt. Bannere som på et vis ikke så ut som seg selv lenger, ikke uten flekker av blod.

Nei og nei. Der tenkte han på krigen igjen. Slutt med det.

Han vendte seg om og haltet inn på kontoret, lukket glassdøren bak seg. Dagslys strimet kaldt gjennom utenfra, men lampene langs de finhugde granittveggene glødet varmt med sitt trollgasslys. Gjørvald satte seg ned bak det favnbrede skrivebordet, lot blikket fare over sine mangfoldige hyllemetere med fiskeskinnstrukne bøker, undret hvilke han ville konsultere for å komme til bunns i sin fremmede pasklient og hans sinnesgåte. Så drog han håndspaken mot seg, hørte skraping i tannhjul og kjetting, hydrauliske stønn fra der oppe, og den glassklare verneklokken senket seg ned rundt både Gjørvald og skrivebordet. I resten av kontoret ville pasklienten kunne bevege seg fritt, i likhet med husmannekengen som ville utføre de manuelle operasjoner der ute som Gjørvald ikke kunne tillate seg å utføre selv.

Det fungerte best slik. Til å begynne med hadde Gjørvald latt pasklientene sitte under klokken, men det likte de ikke stort, og snart hadde de slutte å komme. Bedre ble det når Gjørvald isolerte seg selv istedenfor dem, da returnerte de litt etter litt, og Gjørvald kom igjen i tjenestebalanse. Likefullt skurret det i ham, dette å overlate til pasklientene et slags herredømme over hans eget gebet. Det eimet surt av okkupasjon.

Nei, for noe tøv. Slik besørget nå engang Gjørvald sitt virke, og dets små ubehageligheter bleknet mot dem han holdt ut i sitt sinn. Og svært så ofte hadde pasklientene det verre.

Han løftet talehornet til munnen. – Får vi opp en kanne tangbrygg, takk. En kopp, og legg ved en håndfull lommetørklær.

– Med <klakk> glede, doktotiv Torleiksarv <klakk>, kom husmannekengens stemme gjennom lyttehornet.

Gjørvald lente seg tilbake mot selskinnsstolen, den knirket lik en usmurt støvel.

Føtter i marsj langs en ukjent dal. Eksplosjoner, varmt blod og menneskekjøtt.

Nei.

Han grep om armlenene, forankret seg i det lakkerte treverket og dets virkelighet. Ja. Her satt han nå, her befant han seg. Han pustet, så opp mot lufteslangen over verneklokken, åpningen i glasset inn i den, slangen som strakte seg opp og ut gjennom veggen, ut i frisk og ubesmittet sjøbris.

Han trakk pusten igjen, dypt, slapp den ut igjen bevrende, langsomt.

Ja. Her hadde han trygghet.

Bak døren foran ham begynte det å dure. En mild skaken gjennom gulv og stol og skrivebord, en dyp og skramlende tone. Elevatoren. Ikke lenge igjen, nå.

Døren gikk opp, og mannekengen trillet inn med et brett. Kanne, kopp og lommetørklær, men altfor mange. “En håndfull”, hadde han sagt. Han burde nok heller ha ordlagt seg bokstavelig, sagt “fem”. Ja, ja. Bedre enn for få. Pasklienten virket uansett ikke som en tårenes mann, i det minste ikke i dag, i det minste ikke på teleskopets avstand. 

Gjørvald skrudde om talehornet til verneklokkens ytre lyttehorn, stilte sitt eget lyttehorn til talehornet ved pasklientstolen.

Mannekengen trillet over stengulvet, satte brettet på det lille bordet ved stolens side. Vendte sitt glatthøvlede eikefjes mot Gjørvald, lot kjeven falle åpen. Stemmen knirket hult fra Gjørvalds lyttehorn: – <klakk> Behøver doktotiven <klakk> ytterligere tjenester?

– Nei takk. Vennligst forlat rommet nå.

Mannekengen trillet ut igjen, men lukket ikke døren. Gjennom den, på venteværelsets motsatte side, så han elevatorgitteret. Nålen som telte etasjer, straks ville den nå helt til topps.

Han åpnet skrivebordsskuffen, skjenket i et glass eplevin, løftet barten og skylte hastig ned, lukket alt ned i skuffen igjen. Rolig og varm.

Det ringlet i elevatorbjellene.

Han så mannen gjennom gitteret, men på en måte litt for … meget av ham? Mannen så også ham, smilte, skjøv gitteret unna, skrittet ut og gjennom venteværelset inn på kontoret. Gjørvald rettet seg opp, kremtet og smilte omsider tilbake.

– Velkommen, velkommen, sa han idet mannen lukket kontordøren bak seg. – Jeg heter Gjørvald Torleiksarv, virker som doktotiv her i Stålheimdal, og jeg hører gjerne hva De byr i bytte for mine tjenester.

Mannen slentret rundt pasklientstolen, lot seg deise ned i dens tykke og dyprøde puter. Hans smil trakk seg ut til et glis. Tennene virket så uvirkelig hvite, som om de hadde selve vinteren i seg.

– Oj! Rett på sak, ja, sa mannen gjennom lyttehornet. – Er dette til meg, eller?

Han indikerte kannen.

– For all del, sa Gjørvald.

Mannen fylte varsomt koppen opp, løftet den, luktet på den og tok et varsomt, prøvende slurp, som om tangbrygg aldri før hadde blitt servert ham. Han svelget, nikket anerkjennende til smaken. – Hm. Artig. Men du, si meg: Hva er greia med denne gullfiskbollen din?

Ordene raspet mot såvel dekorum som forståelse. Irritasjonen og forvirringen slet Gjørvalds tunge hver sin vei.

– Hva … hva behager?

Mannen lo, viftet hånden rundt mot verneklokken. – Dette her, denne kuppelen du sitter inni. Hva er det den skal tjene til?

Han talte så underlig, og med dette ord igjen, dette ord som ikke gav mening.

– Hva min verneklokke tjener til? sa Gjørvald, mannen nikket og sa: – Mm?

– Nei, altså … mitt virke bærer dog med seg et moment av besmittelsesrisiko.

Hvorfor visste han ikke dette?

– Besmittelsesrisiko, ja! Det er jo litt spennende!

Mannen lente seg fremover i stolen, la albuene på knærne. Blikket hans lyste fascinert gjennom verneklokkens glasskimmer. Hans ansikt hadde noe barnlig over seg, noe barnlig og på et vis mykt. Gjørvald fant det vanskelig å anslå hans alder.

– Beklager, herr …?

Mannen myste et øyeblikk, så slo begripelsen i ham. – Ah! Beklager, jeg trodde du visste hva jeg het allerede, sa han, lente seg opp med et smil og la en hånd mot brystet. – Martin, heter jeg. Martin Haugerud Hansen.

– Aha, sa Gjørvald og tok til seg et notatpapir. – Herr Hansen, en glede å … Åh, beklager, herr Haugerud Hansen …?

Han dyppet påfuglfjærpennen i blekkhuset.

– Nei, du, Martin er fint det, altså.

Det lille ordet igjen, som om det forsøkte å tvinge en slags spiker gjennom virkeligheten.

– Unnskyld, jeg forstår ikke riktig …?

Mannen myste igjen, grublet et knapt sekund, blåste et kort lattersnøft gjennom nesen.

– Du kan kalle meg Martin.

Noe ved det hele føltes så kvelende, trykkende, nesten klebrig på et svett og invaderende vis. Gjørvald kjente kinnene svi med rødmens varme.

– Herr Haugerud Hansen, om jeg får lov: Her i Stålheimdal finner vi ikke så lett sammen som dus, kan jeg be Dem om å … ja, De forstår …?

Mannen gliste igjen, lo og ristet på hodet. – Hehehe. Wow. Ja ja, hvorfor ikke? De kan kalle meg herr Hansen, herr Torleiksarv.

Ah, pinligheten over en pinlighet avverget for kun å rydde plass for den neste. Det fristet å bare la det passere, men disse innledende faser bød alltid på hans eneste mulighet til å sette rammer for sin beforskning.

– Doktotiv Torleiksarv, ja, sa Gjørvald. – Vi tiltales helst ved våre virketitler her.

Hansen gjorde øyne som en due, presset leppene sammen i åpenbar kamp mot en morsomhet.

– Doktotiv, ja. Doktotiv Torleiksarv. Ja ja ja. Hyggelig å møte Dem. 

Det siste ordet klang klønete og tungt.

– Takk, herr Hansen, og det samme til Dem. Så, ja, om vi kan komme til saken? Vil De si hva De ønsker å by i bytte for mine tjenester?

Hansen lente seg tilbake i stolen, krysset bena som en kvinne. – By i bytte, sier du, ja. Sorry, De.

Nok et ubegripelig ord.

– Ja? Hva har De å by i bytte?

– Hm. De, kan vi kanskje ta et par skritt tilbake her, De? sa Hansen. – Jeg bare henger ikke helt med på alt det her.

Nehei vel. Det samme kunne saktens sies om Gjørvald selv. Hvor i allstyrendes kom denne mannen fra?

– Ja, ja, så klart. De har jo så nylig ankommet Stålheimdal, jeg vil anta for første gang?

Hansen nikket, så seg om i rommet, holdt ved sitt utrettelig lysende smil. – Jepp, jepp, stemmer det, tror jeg. Kan ikke huske å ha vært her før, i hvert fall.

Alle disse merkverdige ordene.

– Unnskyld, hvor kommer De egentlig fra, herr Hansen? Jeg klarer ikke riktig å plassere Deres dialekt eller …

Gjørvald viftet mot ham med påfuglpennen. – … Deres bekledning?

For ikke kun det fargeløse stoffet skilte Hansens antrekk fra noe Gjørvald før hadde sett. En bunad kunne det overhodet ikke kalles, kanskje heller en slags dress, men hele snittet virket for stramt og for kort. I tillegg hadde jakken knapt knapper, kun to nesten nederst, og over dem åpnet den seg i en V med underlig to-taggete klaffer. Og der, midt brystet, fra halsen og ned gjennom jakken, hang et langt, smalt tøystykke i blått, knytt, antok Gjørvald, rundt Hansens hals og så skjult bak den nedfelte, dobbelspisse kragekanten på skjorten.

– Hehehe. Nei, det er kanskje ikke så rart, sa Hansen. – Jeg kommer fra et sted som heter Nesodden.

Gjørvald skottet mot veritometeret. Nålen stod på grønt. Hansen trodde på det han sa.

– Nesodden, sier De? Jeg kan ikke erindre å hørt om slikt et sted, kan jeg muligens be Dem om å indikere dets beliggenhet på kartet mellom hyllene der?

Hansen vendte gliset sitt mot kartet, så tilbake mot Gjørvald. Han trakk på skuldrene. – Tror ikke jeg klarer å finne det der, altså.

Riktig, nei. Gjørvald begynte å ane sinnesgåtens riss.

– Nesodden. Pussig navn, synes De ikke det, herr Hansen? Nes og odde, de to ordene betyr jo strengt tatt det samme, gjør de ikke det?

– Hehe, jo. Og verre blir det. Vet De hva det heter, selve tettstedet der jeg bor?

– Selve …?

– Tett- … eller, bygda? Bygda der jeg bor, vet De hva den heter?

– Nei, vitterlig ikke?

– Nesoddtangen. Kunne like gjerne hett Nesnesneset, vøtt, eller Tangtangtangen.

Han lo. Veritometeret stod fremdeles på grønt.

– Hm, javisst ja, sa Gjørvald. Stakkars mann. De heldige blant hans pasklienter bar på sinnesgåter som hadde i seg en slags verdighet, i det minste, men dette? Nesoddtangen … Det hele fremstod mest som et barns lek med ord, latterlig i sin selvrefleksive overflødighet.

Svært underlig. Gjørvalds pasklienter kom som regel i én av to varianter: de som hadde oppsøkt hans tjenester på eget initiativ og åpent innrømmet sine sinnesgåter med tungsinn og frykt, eller de som ætt eller frender hadde tryglet om å besøke doktotiven, og som til det ytterste forsøkte å kamuflere sine gåter under et ferniss av kontroll og troverdighet. Men her satt altså Hansen og bare humret over sine absurditeter, forstod helt åpenbart hvor umulige de framstod, og likevel bare lo han og koste seg med sin sinnesgåte.

For han forstod vel hvilket virke Gjørvald bedrev her inne?

– Nei? Ikke morsomt? sa Hansen.

Gjørvald smilte. – Jovisst. Det har unektelig en viss, skal vi si, surrealisme over seg, synes De ikke?

Hansen lo nok en gang, slo armene ut mot kontoret rundt seg. – Jo, det kan De faen meg si!

– Herr Hansen, om jeg får lov: Vet De hvorfor de har kommet hit? Hvilket virke jeg bedriver?

– Ja, det var det, ja. Han lente seg frem. – Doktotiv, sa De at De var.

“Var”. Betød det muligens “virker som”? Sikken underlig dialekt.

– Ja, det stemmer det. Jeg virker som doktotiv, og jeg antar at De har oppsøkt meg av nettopp den grunn?

– Du … unnskyld, De: Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg kom hit i det hele tatt, jeg.

– Så De … De erindrer ikke å ha bedt noen – deres sekretær, muligens? – om å sende måkebud og avtale time?

– Hehe. Nei? Så dette her er en time? En time hos doktotiven?

– Ja, altså … budet røpet ikke pasklientens navn, men det bar dog bygdemesterens segl og … Beklager, De ser en smule forvirret ut?

– Øh, ja, jeg beklager, altså, men jeg henger bare ikke helt med her. Kan ikke De bare fortelle meg: Hva er det en doktotiv gjør for noe, egentlig?

Riktig, ja. En god og dyp sinnesgåte, dette.

– Herr Hansen, vet De ikke det? Si meg, hvorfor kom De da overhodet til mitt kontor?

– Nei, jeg bare så at det glimtet litt her oppe fra, og så tenkte jeg at ja ja, det betydde vel at det var opp hit jeg skulle, da, så så jeg at De stod på balkongen der ute, og da tenkte at det var vel sikkert Dem jeg var kommet hit for å møte, da. Selveste doktotiven, skjønner jeg nå. Eller ikke, da. Jeg skjønner jo ikke helt hva det er De driver med her oppe. Er De en slags terapeut eller noe?

Igjen “er”, dette stikkende, lille ord som til stadighet bestrødde Hansens tale, og nå dette “terra-…”? Noe med jord å gjøre? Hva nå enn, uansett: – Jeg løser gåter, herr Hansen. Slik virker jeg i livet.

– Gåter? Okei, og hva slags gåter da?

– Sinnesgåter, kjære herr Hansen. Som den De bringer med Dem hit i dag.

– Nå skjønner jeg ingenting her.

– Nettopp, herr Hansen. Nettopp der har vi gåten: Hvorfor skjønner De ingenting her?

Hansen måpte mot ham med furet panne. – Er … er en doktotiv liksom det motsatte av en doktor? For det begynner nesten å virke sånn.

“Er” igjen, men Gjørvald lot ikke det vesle ordet distrahere. – Nei, nei, nei, herr Hansen. Som doktotiv opererer jeg kun etter andre prinsipper enn en doktor, men vi har dog det samme mål: å sette mennesker i bedre stand til å leve sine liv.

– Ved å løse deres sinnesgåter?

– Riktig.

– Som er?

Gjørvald nølte. – Øh … sommer? Unnskyld, nå forstår jeg ikke …

– Sommer? Hva … doktotiv Torleiksarv, jeg tror kanskje vi snakker litt forbi hverandre her.

– Ja, ja, det kan virke slik. Beklager. De sa “sommer”, gjorde De ikke det? Hvorfor sa De det?

– Nnnei … Det var De som sa “sommer”, doktotiv Torleiksarv.

– Vent nå litt. De spurte meg om sinnesgåter, jeg svarte “riktig”, så sa De vitterlig “sommer”, husker De det?

Hansen lyste plutselig opp. – Ah! Aha. Haha, nei, jeg sa: “Som er?”

– … Som er?

– Ja? Sinnesgåter, som er …?

“Er”, ja. Dette korte, ubegripelige ordet som skar inn i nesten hver setning som Hansen uttalte. Hadde det sitt utspring i Hansens sanne hjemsted, det han tydeligvis hadde fortrengt til fordel for sitt fiktive “Nesodden”? Eller sprang det bare ut av selve hans sinnesgåte? Gjørvald bestemte seg for å gjennomføre en enkel test.

– Aha, sa han. – Der har vi nok roten til vår misforståelse, tror jeg: Dette ordet De bruker, dette “er”; vi har det ikke på stålheimdøl. Ei heller på noen annen dialekt jeg kjenner, faktisk. Kan jeg muligens be Dem definere dette ord for meg?

– Definere “er”? De vil at jeg skal definere ordet “er” for Dem?

– Det ville unektelig ha forenklet vår diskurs.

Hansen gjorde tallerkenstore øyne, så ut i ingenting og tenkte. Begynte å myse, brynene hans buktet seg over øynene. Tenkte.

Så vendte han blikket tilbake til Gjørvald og ristet lett på hodet. – De, det tror jeg rett og slett ikke at jeg klarer, altså. Sorry. “Er” er jo å definere … eller, det er jo å eksistere også. Også er det jo å … ja, det har jo med identitet å gjøre også, ikke sant?

Gjørvald smilte. – Jeg vet ikke, herr Hansen.

– Hehe. Ok. Da tror jeg rett og slett at jeg gir opp, jeg er … Hehe. Jeg har ingen definisjon å gi Dem, så jeg får heller prøve å bare … ja, jeg får prøve å klare meg uten det ordet, da tenker jeg.

Det avgjorde saken. Hadde ordet stammet fra en ekte, fremmed dialekt, hadde en oppvakt mann som Hansen uten tvil kjent til dets definisjon, eller i det minste fått til å stable en provisorisk forklaring på bena.

– Klokt, herr Hansen. Jeg tror De vil klare Dem ganske så fint uten.

– Ok, men da blir vel spørsmålet mitt cirka noe sånt som dette: Kan De, doktor Torleiksarv, definere ordet “sinnesgåte” for meg?

– Vitterlig. Vi definerer ordet “sinnesgåte” som det i en persons persepsjon eller tanker som forhindrer personen fra å virke tilfredsstillende i sitt liv.

– Så De tror rett og slett at jeg er gal, De?

– Jeg tror rett og slett at De … hva?

– Heh. Riktig. De tror rett og slett at jeg … har galskap?

– Det ordet kjenner jeg nok heller ikke, dessverre. Men det slår meg, om jeg ikke tar feil, at De nå med ett oversetter “er” til “å ha”? Noe som vel ikke har spesielt meget å gjøre med, hva sa De nå … å eksistere, å definere, med identitet? Oppga De ikke alt dette som betydninger av Deres “er”?

– Øh … jo, jeg gjorde jo det, men …

– Herr Hansen, hvor troverdig klinger det for Dem at ett enkelt ord skulle bære med seg hele fire separate definisjoner? Eller omvendt, at et sted, et virkelig sted, skulle bære et navn føyd sammen av tre ord som alle betød nøyaktig det samme?

– … Men … Nei, vent nå litt. Det er jo bare –

– Det hva jo bare …?

Hansen klappet munnen igjen, speidet rådvill på tvers over gulvet. – … altså …

– Om De vil høre hva jeg tror – nei, hva jeg vet – så kan jeg fortelle Dem at De bærer på en dyp og virkelig innfløkt sinnesgåte, herr Hansen. De har gått Dem vill i Dem selv. Men jeg kan løse gåten, og jeg kan hjelpe Dem ut.

– Hva … hva er det egentlig som skjer her?

– Hva betyr “er” for Dem denne gangen, herr Hansen?

– Jeg … jeg er ikke gal.

– Unnskyld, herr Hansen. Deres språk. Får jeg be Dem om å omformulere?

– Hva skjer her? Doktotiv Torleiksarv, hvorfor er … hvorfor befinner jeg meg her, egentlig?

Gjørvald smilte, lot øynene lyse lunt. – La oss finne svaret sammen, herr Hansen. Hva byr De i bytte for min tjeneste?

Hansen sank tilbake i stolen med et snøft og et smil. Han virket med ett litt lettere. – Ok. Ok. Tar De kort, eller?

– … Kort?

– Hehe, neida. Jeg bare … 

Hansen trakk på skuldrene. – Jeg har ikke noe penger her.

– Hm, sa Gjørvald. – Kan De definere “penger”?

Hansen boret vantro øyne i ham.

– Ikke si at dere ikke har penger?

– Hvorfor finner De det så merkverdig, herr Hansen? De sa jo selv at heller ikke De har “penger”?

– Ikke her, nei! Men jeg har jo penger, selvfølgelig har jeg penger, men dere … har dere ikke …?

– Nei. Ikke det jeg kjenner til.

Alle disse ordene, disse forvirrede konseptene … hvor ville de lede? Men han kunne ikke sette i gang sin beforskning riktig ennå, først måtte et bytte på plass.

– Så hvis ikke dette “penger”, hva ønsker De i dets sted å by for mine tjenester?

– Hva er det – … Eller, hva vil De ha, doktotiv Torleiksarv?

– Det avhenger av hva De kan avse.

Hansen myste, bet seg i leppen. Så smilte han. – Ha. Jeg tror jeg vet hva De ønsker, doktotiv. Jeg tror nesten jeg kan se det i øynene Deres.

Gjørvald kjente med ett hardt treverk klemme mot håndflatene. Han satt der og grep rundt armlenene med all sin styrke, hver muskel i kroppen spente seg. Hvorfor reagerte han plutselig slik? Han trakk pusten rolig og dypt, tvang seg til å slappe av. Stødig stemme, nå. – Ja vel? Hva da, herr Hansen?

– Jeg tror De går rundt med en aldri så liten sinnesgåte selv, jeg.

Et buldrende drønn, flammer og en vegg av varme. Trofaste kropper revet i blodstenkte strimler. Den forbistrede, helvetes røken …

– Nei! ropte Gjørvald og hamret nevene i armlenene. Hansen skvatt til.

– Jeg … jeg beklager, sa Gjørvald. – De har intet å frykte, herr Hansen. Verneklokken skåner Dem for besmittelse.

– Besmittelse?

Hansen vippet hodet til siden, grublet med en glød i blikket. – Er du … Har De … Doktotiv Torleiksarv … har De en sinnesgåte som smitter?

Slikt et enkelt spørsmål å besvare, men Gjørvald fikk seg ikke til å forme ordene. Verneklokken hadde ikke lenger noen sprekker eller andre lekkasjer, han visste jo det, men det føltes som om kroppen hans, stemmebåndene, som om de ikke tok del i hans hjernes visshet. Som om de fremdeles tvilte på klokkens integritet, fryktet at ordene ville bære hans tunge gåte fra hans munn inn i Hansen likevel, til tross for at de to beviselig pustet hver sin luft.

Gjørvald tvang på seg et tappert smil. – Mitt virke bærer som nevnt en viss risiko.

– Og det De ønsker, doktotiv Torleiksarv, er at noen skal løse gåten Deres for Dem. Akkurat sånn De gjør for andre. Stemmer ikke det?

Det falt en underlig stillhet om alt. Selvsagt slapp ingen lyd inn i verneklokken fra bygden der nede utenfor balkongdøren, men stillheten loddet så meget dypere enn det. Den fylte også Gjørvald selv, eller tømte ham, muligens, ja, tømte ham, for han hadde med ett så mye plass i seg, i hodet sitt, og han kjente at tomrommet ble fylt av et sakte, piplende håp. Hvordan kunne denne mannen, denne etter alt å dømme dypt forvirrede sjel, hvordan kunne han, av alle, se Gjørvald så gjennomborende klart? Kunne han også …? Nei. Nei, hvordan i allstyrendes skulle det kunne gå an. Gjørvald tok seg sammen som best han maktet. På tide å skjære gjennom.

– Herr Hansen, tiden går. Om De ønsker at vi skal fortsette vår passiar, må jeg nesten få be Dem om Deres bud.

– Mitt bud, ja. Ok. Her er mitt bud, kjære doktotiv: sinnesgåte for sinnesgåte. Jeg forteller Dem om min, De forteller meg om Deres. Så prøver vi å løse hverandres.

Gjørvald kjente håpet bruse opp som en fontene. Å, som han lengtet etter å fri seg fra denne byrden, disse minnene han ikke forstod … Men hvordan skulle en stakkars pasklient som Hansen, tynget med sin egen intrikate sinnesgåte, hvordan skulle han kunne lede Gjørvald ut av den mørke labyrinten i hans indre? Hansen ante jo tilsynelatende ikke engang i hva en doktotivs virke faktisk bestod. Hvorfor ikke? Ja, deri lå selve hans gåte, men spørsmålet hadde ingen betydning for den situasjon i hvilken Gjørvald for øyeblikket befant seg.

– Eherm, kremtet Gjørvald. – Jeg takker Dem for Deres generøse tilbud, herr Hansen, men frykter jeg må avslå.

– Men vil De ikke det da? Få hjelp til å løse Deres egen sinnesgåte?

– Min gode herr Hansen … med all respekt, jeg nærer en viss tvil over Deres evner i så måte.

– Hvorfor det?

– Jeg antar at De ikke virker som doktotiv i det daglige?

– Nei, men har noen doktotiv løst gåten Deres så langt, da? Regner med De har besøkt et par, eller er De den eneste?

– Jo, altså … det bor en langt ute på Innspekkøy, jeg … ja, jeg besøkte henne der året før i fjor, men … men nei. Min gåte varer ved, De har rett i det.

Hansen reiste seg, gikk rolig mot verneklokken, stanset en meter unna. – Doktotiv Torleiksarv, jeg kommer fra et ganske annet sted enn dette, og jeg vet ganske andre ting enn jeg tror dere gjør her. Hva har De å tape?

Og der kom det igjen, Gjørvalds håp, festet seg desperat til denne forvirrede, fabulerende stakkar. Gjørvald kjempet det ned. – Beklager, herr Hansen, men jeg betviler at Deres idé vil bære frukt.

– Nei, kom igjen! De, hør her: Vi tar Dem først, ok? Deres gåte. De forteller den til meg, så prøver jeg å løse den, og hvis jeg ikke klarer det, så greit! Da bare pitler jeg meg av gårde, og så ser De meg aldri igjen. Hæ? Hva tror De?

Han erindret òg håp fra marsjen gjennom Körnsheldal. Før det smalt. Før smerten. Før kjøttet. Håpet hadde forrådt dem den gangen, og det gjorde ganske sikkert presis det samme med ham her og nå.

– Jeg tror ikke det, herr Hansen. De mangler de mest grunnleggende forutsetninger for å beforske mitt indre.

– Men jeg hadde rett i at De har en sinnesgåte, hadde jeg ikke det? Jeg kjente det på Dem!

Hm. Det medførte jo faktisk riktighet, men kunne avfeies enkelt som en tilfeldighet. Gjørvald satte blikket strengt, men høflig i Hansen. – Min gode herr Hansen. Om De ikke har annet å by i bytte for mine tjenester –

– Men kom igjen, da! De har jo aldri møtt noen som meg før, har De vel det?

– Herr Hansen, nok nå, sa Gjørvald og pekte mot døren. – De har ingen forutsetning for å beforske mitt indre, om De nå vennligst vil gjøre som jeg sier og gå –

– Nei men herregud kom igjen! Du har jo ingenting å tape!

Gjørvald smalt munnen igjen under barten, lukket øynene for å samle seg –

Og der stod han fremdeles, Hansen, som et lys midt i mørket. Fullt synlig, en enslig, skarp figur mot det sorte bak Gjørvalds øyelokk. Med sine blonde krøller og sin stramsydde dress i grått stod han der fortsatt, stod der med sitt bedende blikk, som om han befant seg ikke der ute i rommet i det hele tatt, men her inne i Gjørvalds sinn.

Hva …?

Gjørvald slo øynene opp, og rommet kom tilbake rundt Hansens kropp.

Eksisterte denne skikkelse kun i Gjørvald besmittede hjerne? Men hva så med elevatoren? Han hadde da vitterlig tatt den opp gjennom tårnet, han hadde skapt fordypninger i pasklientstolens puter da han satt i den, Gjørvald så dem jo der til og med fremdeles, og han hadde lukket døren som husmannekengen hadde latt stå åpen. Utvilsomt befant Hansen seg der ute i rommet, men hvorledes kunne Gjørvald da fortsatt se ham med lukkede øyne?

Gjørvald lukket øynene igjen. Fremdeles så han Hansen der i mørket.

– Doktotiv Torleiksarv? Går det bra, eller?

Igjen slo han øynene opp, kjente dem lyse med unedkjempbar forskrekkelse.

Utgjorde denne mannen kun en ytterligere forvikling av Gjørvalds egen sinnesgåte? Nei, noe ved det hele lugget i Gjørvalds hukommelse, hadde ikke noe i hans faglitteratur pekt hen på noe liknende? Invasiv Altschwerz-empati, kaltes det ikke slik? Og i så tilfelle, kunne denne mannen, denne Hansen, kunne han muligens utgjøre ikke en forvikling av Gjørvalds egen sinnesgåte, men i stedet dens nøkkel?

Å, dette forræderiske håp! Dypt i seg selv søkte Gjørvald viljen til å tvinge det i kne, men han fant den ikke. Håpet fylte ham som vann i en druknendes lunger, spredte seg fra hans hjerte til hans muskler, til hans sinn og til hans tunge. Han kunne ikke kjempe det ned, orket ikke, det var så forførende, hørte med ett sin egen stemme si: – Ja, Herr Hansen. Ja. Vi har en avtale.

 

II

 

Noen minutter senere stod de sammen i elevatoren og lot den føre dem langsomt ned mot bakkeplan. Megen plass hadde de ikke, spesielt med Gjørvald iført sin tykke og lett uhåndterlige vernedrakt. Det kjentes klamt der inne bak det stive, knirkete læret, og det dugget litt på glasshjelmen som omsluttet Gjørvalds hode. Luftflaskene spent til ryggen hans veide tungt, men den trofaste vandrestaven hjalp godt på å lette hans bør.

– Takk for at De går med på dette, doktotiv, sa Hansen fra glasshjelmens indre lyttehorn. – Jeg skjønner at det ikke bare er … at De ikke bare finner det enkelt å gå rundt der ute blant folk.

– Nå, tenk ikke på det, sa Gjørvald. – Jeg har gitt meg hen til Deres metode, hvordan den nå enn vil vise seg å fungere, og om De oppriktig mener at det vil understøtte Deres beforskning å høre min gåte der ute i bygdens streder, ja, så gjør vi det slik.

– Veldig bra, det, altså. Takk. Tenker bare det kan bli nyttig for meg å ha litt mer inntrykk av … ja, dette stedet, da, for å skjønne Dem.

– Hm, sa Gjørvald, smilte svakt og nikket. Han vurderte kort å avsløre at hans egen metode som regel inkluderte noe tilsvarende, å observere sine pasklienter i deres hjemlige habitat, men han valgte å inntil videre holde dette for seg selv. Det ville bedre tjene hans beforskning av Hansen å se hvordan denne rent instinktivt utførte sin egen. Hadde han kanskje egentlig virket som doktotiv i sitt eget liv før hans sinnesgåte hadde fortrengt det, erstattet det med dette “Nesodden”? Ja, det kunne nå saktens tenkes. Men best å ikke besmitte egne observasjoner med ytterligere håp, legg det til side, legg det til side.

– Én ting vil jeg dog be Dem, herr Hansen, sa Gjørvald. – Nemlig å ikke dele av Deres egne minner mens vi vandrer der ute blant folk. Kan hende smitter ikke Deres sinnesgåte slik min gjør det, men enn så lenge finner jeg det tryggest slik.

– Øh, ja. Klart, klart. Men da drar vi tilbake hit, da? Når jeg skal fortelle Dem min?

– Ja, med mindre De ønsker å iføre Dem denne?

Han pekte nedover vernedrakten. Hansen tok inn synet med et rynk av vemmelse. – Eeh, nei. Vi kan ta min oppe i tårnet igjen, det går helt greit, det.

– Utmerket, sa Gjørvald, og elevatoren kom til ro med et metallisk klang. Han skjøv gitteret til side, og de skrittet ut i Tåketårnets mottagelseshall. Voktermannekengene gjorde begge honnør da de gikk forbi dem, og den ene trillet over til portsveiven og satte i å dreie. En strime av kaldt dagslys skar inn gjennom vegglyktenes trollgasslys, tegnet ut en blek og skimrende løper langs gulvet. Porten åpnet seg, og storbygdens ståk sivet inn. De gikk mot lyset, så ut i det.

Midt på torget foran dem ruvet den grovhogde statuen av general Agobert Atmonsønn, slik legendene ville ha det til at han så ut ved slaget i Körnsheldal: det venstre ben revet av ved kneet, en flammespruter i hans venstre hånd, i hans høyre et sagsverd pekt trassig og triumferende mot himmelen, survegerkongens hode spiddet på det takkeggede bladet. Gjørvald lukket øynene, kjempet minnene ned. Lot støyen fra torget fylle det mørke.

Så, med øynene fortsatt lukket, snudde han hodet såvidt mot Hansen og så ham der, ved sin side. I mørket. Han stod der, skuet opp mot den ragende statue, hans øyne på frydefullt vidt gap.

Hvis Hansen selv lukket øynene, ville han fremdeles se Gjørvald da? Spørsmålet kilte gjennom hans hjerne, vekket frykt i hans mage, men òg en vilter nysgjerrighet. Han åpnet øynene, og Atmonsønns plass kom yrende tilbake rundt dem. Høstkappekledde stålheimdøler på kryss og på tvers med sine ærend, trollgassdrevne markedsvogner bugnende med fisk og korn og vin fra Kabluttene, en gjøglertrupp med sjongleringskniver og i snitt kanskje tre fingre per hånd, et ungt, forelsket par i tøylesløs dans rundt en skald og hans buldrende dampbassfele. De hadde kun blikk for hverandre, de to, og uansett hvorledes de sprang, spant og svinset, slapp ingen av dem noen gang den andres hender.

Vinden kastet høstløv gjennom luften, men inne i drakten kjente Gjørvald ingenting. Det luktet lær og gammel svette. Han klemte leppene om sugeslangen, svelget ned litt døyvende eplevin.

I det fjerne, høyt over dem, lød et svakt, durende ekko mellom stupbratte fjellvegger og Stålheimdals svimlende stentårn. Hansen merket det tydeligvis ikke, lot seg bare oppsluke av torgets myldrende liv.

– Stålheimdal, altså. Wow. Jeg har så mange spørsmål.

– Det forstår seg. Med hvilket vil De begynne?

Hansen snudde seg sakte rundt, trakk på skuldrene og lo. – Altså, det er jo bare …

Han stod vendt tilbake mot Tåketårnets port, nå, voktermannekengen hadde lukket den bak dem. Gjørvald så hans opprømte blikk dra seg langsomt opp langs tårnets staute fasade, lenger opp, til han kneiste med nakken og måtte løfte en hånd for å skygge for solen. – Ok, sa han. – Vi starter med tårnet Deres. Høyere enn de fleste her, ser jeg, også bor De i det helt alene, stemmer det?

– Det stemmer, ja.

– De må jo ha hatt en drøss med – hva kalte De det, pasklienter? – en drøss med pasklienter for å ha råd til et objekt som det her, men hvordan … hvordan klarte De å bytte til Dem noe sånt uten penger?

– Unnskyld, herr Hansen, jeg må be Dem om å avstå fra dette ord, det siste De nettopp sa.

Heldigvis hadde Hansen vett nok til å ikke gjenta sitt “penger”, han forstod med det samme hvilket ord Gjørvald siktet til og hvorfor det ikke kunne passere hans lepper her ute. Kvikk og oppvakt, altså, til tross for sin gåtefulle forvirrelse. – Skjønner, beklager, sa han. – Men, ja, hvordan skaffet De Dem dette utrolige tårnet Deres?

Gjørvald smilte for seg selv, til tross for alt gav den gamle stolthet fortsatt varme. – Jeg har hatt det i mitt eie i svært mange år nå, helt siden min første pasklient. La oss bare si at hans sinnesgåte hadde voldet ham megen smerte og … ja, dyp ensomhet.

– Jaha? Og De løste den for ham?

– For ham, ja. Men dessverre ikke for meg selv.

Hansen snudde seg mot ham. – Hva mener De?

Gjørvald skottet bort på statuen. – Han besmittet meg med den. Slik ble han kurert.

En skygge falt over plassen, hele himmelen duret så høyt og så dypt at både knokler og stenvegger skalv. En sang, en sang av sorg og av jubel, en mørk, meandrerende tone kallet frem av noe dyrisk og mektig … Han så Hansen vende blikket opp mot himmelen, så ham ramle bakover som slått i marken av synet som åpenbarte seg høyt der oppe:

En englehval kledd i regnbueskimrende trolljernsrustning, med struttende kanoner og Stålheimdals bannere flagrende i hvitt, blått og gull over festningen på dens rygg. Langsomme slag av gigantiske, flortynne vinger buktet den gjennom luften som i en vektløs vals, dens kurs tilsynelatende mot vardeborgen på Yljabergets stolte topp. Litt om litt passerte den solen, høstlyset flikket litt om dens hale, så glødet den bleke skiven atter jevnt og dust igjennom disen, og det himmelske dyr forsvant bak von Hacherbach-tårnet.

Hansen satt der på baken i sin trange, grå dress, midt på de smågrimete brostenene, satt han, med hendene plantet et godt stykke bak seg, kroppen lent etter så langt som den kunne, hans øyne og hans munn vendt mot himmelen og spill åpne alle tre.

– Hva inn i heiteste … hva så vi der? sa han omsider.

– En troppeforflytning, vil jeg tro. Nyslåtte hirdsfolk fra Innsteinvik og der omkring.

– Jaha, ja. Og de flyr altså rundt … på en hval?

– En englehval.

Hansen lente seg frem, hvilte albuene på knærne, satt og nikket for seg selv. – Ja. Det forklarer jo alt, sa han, og lo og ristet på hodet. Han stavret seg på bena igjen, børstet av buksebaken. – Litt av hvert å se her, altså. Skal vi gå litt, eller?

De gjorde så, Gjørvald ledet dem opp Skipperstredet med kurs for Klokkerakademiet, hvor de forhåpentligvis ville finne en noe roligere flekk i dets botaniske hage, gjerne en med godt utsyn over bygden. Gjørvald foretrakk egentlig å se Stålheimdal slik, på litt avstand. Han så sin hjemstorbygd på et vis klarere da, han så dens helhet. Seg selv så han òg litt klarere når han hadde en slik ro, og nettopp dét ville han ha megen nytte av i dag. Ikke minst ville det by Hansen langt færre distraksjoner.

Et skramlende, tutende, kvernende kakofoni fylte Gjørvalds hjelm. Som maur myldret de rundt overalt der ute, stålheimdøler og tilreisende utenbygdsfolk om hverandre, et visuelt ekko, nærmest, av den auditive støyen. Tidligere, før hans besmittelse, hadde Gjørvald nytt denne evige strømmen av liv og slit og glede, han hadde nytt å bli del av den, smelte inn i mengdens kaos, la den bære ham gjennom livet som et lønneblad på vinden. Han hadde funnet en frihet i folkehavet, et slags slektskap med alle stålheimdølene rundt ham, hadde på et vis kjent grensene mellom dem og ham selv løse seg opp i hans handler med dem, i håndtrykk og gjensyn og passiarer med bedrukne studenter, i ungdommelige omfavnelser og duft av fersk fisk og fremmede kryddere, i plutselige partier hnefatafl spilt mot eldgamle koner på fortauskroer. Han hadde følt seg hjemme overalt.

Men nå? Nå kjente han seg rent som en fremmed her ute i gatene, som om han så sine medbygdeborgere i et gammelt, støvet trollglasspeil eller gjennom tåke, hver lyd gjort hul og forminsket gjennom draktens trange lyttehorn. Ingen duft av sjø og mat og menneskehet her inne, nei, kun hans egen stramme svette.

Hansen kjente seg nok som en fremmed, han òg, i hvert fall ved sitt oppsyn. Den minste ting fremstod for ham som den største distraksjon, som om han knapt hadde sett noe som helst i sitt liv før i dag. Velbartede herrer kledd i revepelskapper, påkostede hverdagsbunader og flosshatter prydet med fjær av sjelden fugl, høyreiste damer med kjoler og vingkåper i spraglende glintborgerstil, rappkjeftede kremmerunger med varehyller spent på ryggen, skramlende gassvogner lastet til randen med korn, slakt og maskindeler, en barføtt, rødkledd vandrermunk fra La-Uzon, hans øyne og hans ansikt skjult bak en maske av solen, hans hender i evig kontakt med alt rundt ham, og alle.

Alt dette rev etter tur til seg Hansens oppmerksomhet, alt dette dagligdagse. Han hadde ikke rom i seg, nå, til å ta inn så meget som et snev av Gjørvalds beretning. Nei, de måtte nok finne seg stillhet, ja.

Etter litt svingte de av over Måseggbroen, krysset Faderselven og etterlot det verste mylderet på bredden bak seg. Opp Lønnabergsbakken, hvor trengselen litt om litt ble mindre, men akademikerne stadig flere. Mange sorte lærdomskapper å se her, hver med border i fagenes ulike farger: blått for bergkunnen og rødt for legekunst, fiolett for matemusikk og en hel regnbue for trollgasskunnen. Noen kapper korte, båret av unge studenter med stramme puggehetter på hodet, andre lengre og flagrende fra professorers smale skuldre under flosshatter bekranset med kunnskapens levende lys. De kastet vaktsomme blikk mot Gjørvald i hans tunge, truende vernedrakt og Hansen i sine klær som knapt kunne kalles noe slikt i det hele tatt. Men de kjente dog Gjørvald igjen, som oftest, i det minste de eldre blant de lærde. Han så det i deres blikk, enkelte til og med nikket til ham, dog ingen tok seg til hatten. En gang hadde han trodd at han selv ville oppta deres virke, men det ble jo ikke slik. Ikke etter krigen.

Husene her oppe ble holdt godt av sine veltilbyttede beboere og deres husmannekenger, og antall etasjer begrenset seg gjerne til to eller tre. Dermed åpnet himmelen seg nå over deres hoder, og Hansen kikket om seg med en mer beroliget interesse.

– Har De vondt i beinet? spurte han med ett. Godt, han begynte altså å gjenfinne sitt fokus.

– Nei, det smerter meg som sådan ikke, svarte Gjørvald. – Kun en kronisk nummenhet. Til tider kjenner jeg knapt at jeg har det. Derav denne.

Han løftet vandrestaven.

– Men det går bra, eller? sa Hansen.

– Ja, ja, mitt ben volder meg knapt bry i det hele tatt, sett opp mot … ja, resten, kan vi vel si.

– Resten? Altså sinnesgåten Deres?

– Ganske riktig.

– Så vil De fortelle?

Hans pust gikk tungt og sårt der inne i hjelmen, dens hermetiske luft raspet gjennom brystet for hvert eneste stive skritt. Hvor meget kunne han tillate seg å si? – Ikke riktig ennå, herr Hansen, la oss først ta oss opp der til hagen.

Han pekte opp mot det bugnende, grønne platået like nedenfor der Klokkerakademiet lå så kunstferdig hugget ut av dalsidens bratteste skrent. 

– Oj, sa Hansen da han så den mektige bygningen. Nærmest sømløst grodde den ut av selve berget, høy og stolt og med glattslipede fasader. Fargespekket trollys glødet i et hundretalls smale vinduer, og Stålheimdals hvite, blå og gullfarvede bannere blafret side om side med de sorte som bar akademiets gylne urverkssegl. Og der, i et tårn hugd ut direkte over inngangsporten, hang den store kuleklokken som et eples metalliske skjelett, omgitt av ringer med tall som indikerte såvel år som måned som dag, time og minutt: år 1236 etter Klodeskjelvet, nittende dag i sigdens måned, første time og trettitredje minutt etter toppsol.

Lønnabergsbakken snodde seg videre opp mot akademiet, men de hadde omsider kommet så høyt som til den botaniske hagens port. Der stoppet de et øyeblikk, så Gjørvald kunne få pusten tilbake. Tre slurker av lunken eplevin rakk han også, og det styrket ham.

– Her, sa Gjørvald, og haltet seg i retning hageporten. En enslig mannekeng stod vakt, den hadde muskedundre til hender. Mannekengen bukket for dem i stillhet da de passerte portens eføysnodde søyler og trådte inn på den botaniske hagens grunn, på den brede grusstien som slanget seg forbi fremmede trær og busker og blomster fra breddegrader langt unna. Kun i Klokkerakademiets botaniske hage kunne plantene leve så langt nord, for her rådet sommeren året gjennom; midt i hagens hjerte stod nemlig en brennende lund av uxambiske flammetrær som varmet sine omgivelser lik en sol falt ned fra himmelen. Gjørvald husket godt den varmen, presis som han husket den berusende labyrinten av dufter som alltid slo mot en når en vandret bak hagens milde murer. Men inne i vernedrakten kjente han ingenting.

Her og der satt studenter på stenbenker og leste og beilet hverandre, noen kastet iblant forundrede blikk på de to, smilte spakt og nikket tilbake når Hansen vinket til dem og sa: – Hei, hei!

Men mest lot han seg gripe av alt det grønne som sprang frem overalt, av skimrende speilblomster fra Sildoria, av spiralvoksende slangepalmer fra Lamatreya-øyene, av bevrende, dansende muskelkaktus fra Veldoonens monstrøse ørken. Hvilken flora kjente han fra sitt Nesodden, undret Gjørvald kort før han slo tanken fra seg; det stedet fantes jo ikke.

På en slak høyde over en liljekledd karpedam fant de seg en ledig benk. De satte seg ned, skuet ut forbi dammen over Stålheimdal der nede, over tårnene, havnen, fjorden og øyene. Endelig kunne de se det hele.

– Det er så rart, ass, sa Hansen. Gjørvald lot det strie ordet passere. – Først trodde jeg at dette bare … at jeg bare drømte –

– Herr Hansen! Vennligst ikke del av deres minner, om jeg må be. Ikke her ute hvor …

Han pekte staven mot to studentpiker i intens, vandrende disputt langs stien.

– Riktig, ja. Sorry. Beklager.

– Helt i orden, herr Hansen.

Hansen snudde seg langsomt mot ham, lente albuen på benkeryggen, la et ben over det andres kne. Øynene glimtet himmelblått. – Skal vi bare sette i gang, eller?

– Vi får gjøre det, sa Gjørvald og slurpet i seg litt eplevin. – Hvor ønsker De å starte?

– Kan De ikke bare begynne med å fortelle meg om denne sinnesgåten Deres? De sier at De ble smittet med den, stemmer det? En pasklient smittet Dem?

– Ja, det stemmer. Det skjedde for snart treogtyve år siden, da krigen drog seg mot sin ende.

– Unnskyld, hvilken krig var – hvilken krig snakker De om?

Eksplosjoner, blod og menneskekjøtt. Den ubeskrivelige, paniske smerten …

Gjørvald bjeffet et lite skrik, hamret foten hardt i bakken. Hansen skvatt.

– B-beklager, jeg … Gjørvald bet om sugeslangen, sugde hardt og svelget ned. – Jeg husker ikke alltid riktig hvor jeg befinner meg.

– Ok. Skjønner. Hvor … hvor befant De Dem hen nettopp nå?

– Tilbake der i krigen. Mariakrigen, kalles den i historiebøkene, og av de som ikke kjempet i den selv.

– Og hva kaller dere den?

– Som jeg sa: Mariakrigen.

– Nei, altså, jeg mener … dere som kjempet i den, hva kaller dere krigen?

– Jeg kjempet ikke, herr Hansen.

Brynene hans rynket seg, han tippet hodet undrende til side. – Nå skjønner jeg ikke … Jeg trodde De … Er det ikke en krigsskade De har, er det ikke derfor … eller, halter De ikke nettopp derfor?

Gjørvald så ut mot det kalde, glitrende havet, nakne skipsmaster lik nåler i det blikkstille, måker som små prikker skjenet gjennom himmelen. – Joda, i og for seg. Men også dét inngår i min sinnesgåte, for denne skaden rammet ikke meg.

– Jeg … jeg tror kanskje vi snakker litt forbi hverandre igjen?

Gjørvald smilte. – Jeg forstår godt at dette forvirrer Dem. Det gjør det samme med meg, og presis derfor sitter vi her i dag.

– Sinnesgåten Deres, ja. Nettopp. Ok. Fortell, så skal jeg prøve å holde kjeft så lenge.

– Holde kjeft?

– Tyst? Holde tyst?

– Ah! Ja, haha. De får holde tyst eller frem med Deres spørsmål som De selv ønsker, herr Hansen. Denne beforskningen styrer helt og holdent De.

Hansen smilte. – Ok, greit. Bare fortell, De.

Gjørvald lente seg tilbake mot luftflaskene, skuet ut over havet i sørvest. Et sted der ute, bortenfor alle småøyene som brøt Stålheimfjordens fredfulle overflate, bortenfor horisonten i det fjerne, et sted langt der ute lå Fläderland, og på Fläderland lå Körnsheldal, hvor krigens siste og avgjørende slag hadde stått. Langt, langt der ute, men òg her inne i vernedrakten, her inne i Gjørvald selv. Han bar det med seg, slaget i Körnsheldal, og han bar med seg hvert hugg, smell og skrik som hadde revet gjennom natten den gangen, den gangen …

Nei, nei og nei. Ikke gå seg vill i tankene nå. Få dem i orden, plasser dem i rekke, gi dem kronologi, system og mening. Fang dem i ord, tem dem med språk.

Ja.

– Jeg hadde en gang en forlovede, sa Gjørvald. – Hun het – eller heter vel strengt tatt fremdeles – Vanhild, og vi møttes da vi begge studerte der oppe i akademiet. Jeg beretningskunnen og hun astrosofi. Her, i denne hagen – ja, faktisk ved hjertefrukttreet vi passerte på stien, det høyreiste fiolette, her falt jeg på kne og ba om hennes hånd. Og fikk ja, men på betingelse. Hun ville ha meg, sa hun, hvis jeg tok mot til meg og lot meg verve til krigen, da ville hun ta meg til ekte så snart jeg vendte seiersrik hjem. Aldri før hadde jeg følt meg så revet mellom lykke og skrekk. Så jeg fulgte henne tilbake ut av hagen, opp det siste stykket av Lønnabergsbakken til akademiets dør, og der kysset jeg hennes hånd og, for første gang og for siste, hennes lepper. Så gikk jeg ned igjen, ned i bygden, til vervekontoret for å melde meg til tjeneste. Og jeg gikk inn gjennom døren og …

Lukt av krutt og dritt og blod, frykt som en påle av is gjennom kroppen …

– … og ble møtt av skingrende latter og skummende begre, et heidundrendes lag. En seiersfest. For kun minutter før hadde måkebudet kommet over havet fra Fläderland med et lyttebrev forseglet i general Atmonsønns tegn, og det som stod skrevet der, stod skrevet med generalens stemme, jeg fikk høre det selv: “Survegerkongen tok min fot, i bytte tok jeg hans hode. Fläderland har atter frihet. Nå kommer vi hjem.” Men selv da, før jeg noen gang hadde møtt ham, hørte jeg gjennom hans militærknappe bryskhet en tone av noe annet, noe sprukkent, der i dypet bak hans ord. Og til Fläderland kom jeg aldri.

– Vent litt, sa Hansen, og et forståelsens lys kom langsomt over hans ansikt. – Generalen. Denne Atmon– …

– Atmonsønn.

– Atmonsønn … det var … Han ble Deres klient, gjorde han ikke det, Deres første? Og statuen på plassen utenfor tårnet Deres, den forestiller ham, gjør den ikke det? Tårnet … tilhørte ham?

Så skarp, så ytterst klartenkt, denne forvirrede. Eller kjente han egentlig historien fra før, hadde bare fått den fortrengt av sin sinnesgåte? Piplet den muligens opp der nå, gjennom hans hjernes mange vrengebilder?

– Ja, det stemmer, sa Gjørvald. – General Agobert Atmonsønn, som ledet Polaralliansens styrker til seier. Men til en pris som selv for ham ble altfor høy.

Hansen nikket sakte, som om bevegelsen tråklet hele hendelsesforløpet ihop. – Riktig, ja. Sinnesgåten hans. Det … Den oppstod da. I det slaget.

– De ble overfalt på marsj gjennom Körnsheldal. Survegerstyrkene hadde skjult seg i buskkamuflerte huler langs begge dalens sider, og de hadde minelagt dens bunn. Den første av disse miner detonerte under generalens venstre fot, og i det samme begynte sjokkbombene å regne. Hans offiserer, hans menn, hans kvinner … han så eksplosjonene rive dem i stykker, så survegerne strømme ut av fjellveggene lik rotter fra et brennende hus. Og blant dem, under en hjelm som skimret i gull, kjempet survegerkongen selv. Først da han forsøkte å reise seg opp blant sine soldaters blod og skrik, innså Atmonsønn at han ikke lenger hadde føtter nok til å stå oppreist. Han deiset tilbake i den rødstenkede sølen, en feltdoktor så ham og forbandt stumpen av hans ben. Generalen skulle presis til å takke ham da doktorens hode med ett forlot hans skuldre og hans kropp falt til marken, og der over liket ruvet en survegersoldat med en krigsøks som dryppet av blod. Generalen vendte sin flammespruter mot survegeren, gjorde ham om til et dansende, hylende bål, og … ja. Slik fortsatte det, frem og tilbake, i røk og kaos og kuler som slo inn i kjøtt, helt til generalen stod der helt til slutt med survegerkongens hode tredd på spissen av sitt sverd. Skjønt jeg lærte først alt dette langt senere. Der i vervekontoret, med soldatene i vill fest over nyss om endelig seier, visste jeg kun at seieren bar bud om hele krigens ende. Og med den alt håp om å vinne min Vanhilds hånd.

– I vervekontoret?

– Hva?

– I vervekontoret, det var der … De visste at De hadde mistet Deres Vanhild der i vervekontoret? Allerede da, da De hørte at krigen … at krigen hadde sluttet?

– Ja, jeg sa jo så.

– Høh. De har det med å gi opp lett, doktotiv Torleiksarv.

– Hva – hva mener De? Hun hadde jo lagt frem sin betingelse med all mulig tydelighet, antyder De at jeg … at hun …

– Nei, nei, nei, sa Hansen og løftet sine hender i en avvæpnende gest. – Jeg antyder ingenting, jeg. Beklager. Vær så snill, bare fortsett.

“Vær så snill”? Hva skulle det bety, hvorfor dro Hansen været inn i dette … Nei, han visste jo ikke hva han sa, hans sinnesgåte gjorde bare slik åpenbar vold mot hans språk. Gjørvald fortsatte.

– Ja. Altså, hvor langt hadde jeg kommet? Jo, riktig: krigens slutt, ja, og min tapte kjærlighet. Nuvel, den vedkommer strengt tatt ikke min sinnesgåte, annet enn at den holdt meg fra å vende tilbake opp hit til akademiet, jeg maktet ikke å møte Vanhilds blikk og misbilligelse og tenkte vel at nyheten om seieren snart nok vil nå frem til også henne, og at hun ville forstå hva den innebar for våre anliggender. Jeg stod altså der inne på vervekontoret med hele mitt liv lagt i grus, så jeg besluttet der og da å legge bak meg både Vanhild og mine studier, og hva skulle jeg så gjøre? Selv ante jeg ikke, følte meg kun kavete og fortapt der inne blant de feirende kontorsoldatene, jeg lengtet etter omgivelser som kunne kle min situasjon i det triste alvor den fortjente. Så jeg forlot de euforiske militærfolkene og tok til å vandre ørkesløst ned mot havnen, men lenge varte det ei før seiersbudet fra Fläderland fant veien ut av vervekontoret til bygdens diverse militærforlegninger, og derfra spredte det seg som kanutterfeber gjennom alle Stålheimdals streder og kroer og torg. Mjød og vin fløt som strie elver, jubel og vilter hornmusikk gjallet mellom dalsider og tårn, og det sies at halve det neste årets fødekull ble unnfanget den kvelden. Hele bygden ble et eneste stort seiersgilde, og den hadde ingen plass for mitt brustne hjerte. Helt ytterst på ålefiskerkaien tilbragte jeg natten, alene med måkeskrik og bølgeskvulp som jeg kun en sjelden gang kunne høre over ståket og saluttene fra bygden bak meg. En kort stund fabulerte jeg om å stjele et anker og binde meg selv fast til det, så kaste meg ut i det skummende salte, la ankeret senke både meg og mine sorger til bunns.

Gjørvald tidde, lukket leppene om sugeslangen og drakk. Hvor lite han hadde forstått av livet, den gangen. Hvor fanget i seg selv og sine små bekymringer. Hvor fri fra alt han bar i dag.

– Bra De ikke gjorde det, da, sa Hansen.

– Hm. Ja, muligens.

– Bra for denne generalen, i hvert fall. 

– Ja, ja, sant nok, sa Gjørvald. Bra for alle hans pasklienter, faktisk, gjennom alle disse treogtyve årene.

– Hvordan møtte De ham? 

– Det hendte måneden etter. Hver dag hadde jeg tilbrakt på hvileløs vandring fra bygdens ene kneipe til den neste. Byttet til meg all den drikk jeg kunne med mine studentberetninger, jeg hadde intet annet mål enn å holde mine følelser druknet. Ranglet rundt som et riktig svin, sov på gulvene til mine sviresøsken når jeg kunne, og under broer eller ikke det hele tatt når så krevdes av meg. Tilbake til akademiet våget jeg meg ei, jeg holdt ikke ut tanken på at Vanhild skulle se meg i min slagne tilstand. Så jeg drakk og jeg ranglet og ødslet vekk mine beretninger, alt for å kunne synke tilbake i beruselsens glemselsfulle dyp. Men hver morgen, når jeg våknet, kom smerten tilbake, og en tiltagende håpløshet og et sinne. Og litt om litt sluttet rangelen å virke, den druknet meg ikke lenger i glemsel, kun i bitterhet og agg. Ved anledninger kom det sågar til nevekamp, jeg tapte dem vel egentlig alle. Og hvert tap gjorde meg stadig mer uverdig den kjærlighet jeg allerede hadde mistet.

Gjørvalds munn kjentes tørr, nær automatisk la han leppene rundt sugeslangen, nølte. En vag, sur eim stod opp fra vintanken. Han løsnet leppene fra gummien, svelget spytt og fortsatte.

– Så opprant omsider dagen da de hjemvendte stridende skulle motta bygdens hyllest. Hele Stålheimdal stimlet samlet nede ved havnen for å se Polaralliansens panserskip paradere gjennom fjorden, våre flyvehvaler og stridsballonger sveve stolt over himmelen. Støyen ljomet gjennom dalen, skrål og salutter og buldrende hornmusikk. For meg ble det rent for meget, men hvorhen skulle jeg gjøre av meg? Hele storbygden hadde stimlet sammen ved havnen, og intet annet sted hadde jeg håp om å finne skjenk. Folkemengden slukte meg, gjorde meg ikke lenger til fordrukne, forslåtte, forkomne og i kjærlighetshungeren fortapte Gjørvald Torleiksarv, men til kun en celle i en ekstatisk, triumferende masseorganisme. Jeg lot menneskehavet presse meg frem så langt jeg kom opp mot nettinggjerdet de hadde reist for å skjerme marinebryggen, og der så jeg flaggskipet Brehammer komme glitrende under sommersolen, under stålsheimsbannere og allianseflagg og en trollgassky som hele regnbuen fra dets bronseslåtte motorpiper. Og Brehammer la til der ved marinebryggen, tre dekk høy og struttende med kanonbatterier, i stavnen en enorm gallionsvalkyrie med skjold og spyd for anledningen bekranset av et hundretalls seierssolsikker. Gangplanken dunket i kaikanten, bred som et strede og dandert tett med solsikker, den òg. Og så, ridende på sin stridselg kledd i glimende paradebrynje og fulgt av to dusin overlevende fra slaget i Körnsheldal, kom endelig general Atmonsønn til syne. Jorden nær ristet med stålheimdølenes unisone hyllestbrøl. Jeg brølte, jeg òg. Helt til jeg så en annen der mot nettinggjerdet et lite stykke unna, et ansikt som skar gjennom min sjel lik en hvitglødende kniv: Vanhild, med munnen halvt åpen og en slags feber i blikket, høyrehånden rede til å kneppe opp en bluseknapp eller flere, alt for å kalle på seg de seiersrikes gaum og vinne deres gunst. Sjalusien brant i meg som bråte, skar meg av fra mengdens berusende fellesskap og gjorde meg atter kun til Gjørvald. Stakkarslige, nedrige, ensomme og foraktelige Gjørvald, allerede en lømmel i alle respektable bygdeborgeres øyne, og hvordan ville jeg se ut i Vanhilds? Som en bekreftelse, slo det meg. En bekreftelse av hennes betingelse, av dens klokskap, for her ville hun endelig se den bunnløse taper til hvilken min skjebne uvegerlig hadde formet meg. Feilen som hennes betingelse hadde reddet henne fra å begå.

Hansen satt fremdeles helt stille, bare lyttet. Gjørvald hadde fortalt alt dette kun én gang tidligere, en gang for mange, mange år siden, til doktotiven der på Innspekkøy. Han hadde ant en vag forakt i henne, den gangen, en misbilligelse som speilet Vanhilds. Hun hadde skjult den etter beste evne, men hennes evner kom til kort mot Gjørvalds egne. Og til sist òg mot hans sinnesgåte.

Men Hansen? Hansen bare lyttet, hans blikk fullstendig åpent og blottet for domfellelse. Igjen kriblet håpet et sted langt inne i Gjørvald.

– Så kom han, da, red sin stridselg sakte over gangplanken ned på marinebryggen, lot sitt sterke, mørke blikk fare over folkemengden, og jeg flyttet mitt eget for å se Vanhild måpe på ham, opprømt og fortapt i hans seiersrike nærvær. Så løftet han neven til pannen i honnør, og folkets brøl lød som et fossefall, som en flodbølge av stolt kjærlighet slo det over ham. Men denne gangen brølte jeg ikke med, for jeg kjente da, i hans triumf, at jeg hatet ham. Med sin premature seier hadde denne mannen røvet krigen fra meg. Han hadde røvet fra meg min Vanhild. Hatet sydet i meg, fyrt til kok over alkoholens brusende flammer. Jeg så ham ta imot et talehorn fra en av sine menn og løfte det til sin munn, fra lyktestolpenes lyttehorn hørte jeg hans stemme dure mørk og stridshardnet over mengden, hørte hans tale om frihet og mot og offervilje og seier, og jeg hatet ham, hatet ham, hatet ham, hatet ham. Slik en styrke strålte ut fra hans grimme åsyn, buldret bak hans ord, og i hans styrke så jeg min egen svakhet desto klarere, jeg, den evige taper, klint opp mot et simpelt nettinggjerde, latterliggjort og nedverdiget av min tapte forlovede som der stod og bød seg frem for hans menn og deres blankpussede paradeuniformer, og ham selv, høyt hevet over meg på sin sagnomsuste stridselg, Stålheimdals stolteste sønn, en seierherre. Men hva om jeg hadde det i meg å beseire ham? Hva om mitt hat mot ham og min kjærlighet til Vanhild kunne vekke i meg det jeg visste jeg hadde, det som skulle ha kommet til uttrykk der på slagmarken i Fläderland, det som jeg kjente slå som en tromme i mitt bryst akkurat nå?

Gjørvald pauset, skottet bort på Hansen. – Jeg vet det høres forrykt ut, herr Hansen, men jeg håper De forstår i hvilken tilstand jeg befant meg.

Hansen bare nikket. Noe sårt lå der bak blikket hans.

Gjørvald fortsatte: – Jeg trodde virkelig, i mitt forfyllede hat, at jeg hadde det i meg å beseire ham. Så jeg nappet til meg det eneste våpen jeg kunne se: en halvtom flaske fra en døddrukken gamlings hånd, kylte den med all min makt mot Atmonsønn. Det hele tatt i betraktning kastet jeg med forunderlig presisjon, må jeg si, men det gjorde intet verken fra eller til; med sagsverdet parerte han enkelt mitt håpløse missil, og glasset smalt i knus på brostenen ved hans gangers hover. En merkelig stillhet falt over det hele, som om bygden samlet holdt pusten i påvente av generalens reaksjon. Men jeg kom ham i forkjøpet og tok til å skrike ting, ting jeg … helst ei repeterer. Da fant han meg med sitt blikk, og med ett brøt jeg av min tirade. For der, bak hans harde, stålgrå øyne så jeg ikke lenger en seierherre. Jeg så bare frykt, og den slo inn i mitt bryst som en nagle. Hvordan kunne jeg møte slik angst med hat? Og, slo det meg med ett, hvordan kunne en mann som nær egenhendig hadde vunnet hele Mariakrigen, i det hele tatt føle noe slikt? Han åpnet sin munn for å brøle ordre, utvilsomt om å forvise meg fra havnen under pryl, kanskje kaste meg i arresten, men fra ham kom ingen lyd. Han stirret kun på meg. Hele bygden holdt tyst, hele verden, forekom det meg. Han må ha blunket, da, vil jeg tro, for jeg kjente et lite sjokk der i ham. Og så lukket han øynene, og igjen falt hans munn åpen, men denne gang i vantro. Igjen åpnet han øynene, lukket dem, åpnet dem. Stirret på meg, og i blikket lå et mysterium så dypt som havet. Jeg begrep ingenting, stod der bare som en stokk og stirret tilbake, ventet slag og håndjern og ytterligere skam, men intet av dette kom. I stedet vinket han kun til seg en av sine offiserer, bøyde seg ned og hvisket til offiseren, pekte mot meg, og så gjenopptok han sin tale som om intet hadde skjedd. Først ved seremoniens ende, da mengden omsider tok til å løses opp, kom to av hans menn og stanset meg. De hadde spørsmål: Hva het jeg? Hvilket virke bedrev jeg? Hvor bodde jeg? Kom jeg opprinnelig fra Stålheimdal? Hvorfor hadde jeg kastet en flaske og ropt ukvemsord mot deres general, mot Polaralliansens største helt? Dette siste manglet jeg tilfredsstillende svar på, men likefullt lot de meg deretter gå. Jeg forstod ikke hvorfor, våget heller ikke å spørre. Så jeg gikk, og for første gang på nær en måned gikk jeg hjem igjen til Klokkerakademiet. Neste dag sendte han bud på meg der.

En gammel, krokrygget professor kom subbende langs stien, stilte seg opp ved karpedammen og åpnet med skjelvende hender en liten tøypose. Derfra strødde hun noe ut i vannet, etter alt å dømme mat til fiskene. Gjørvald kjente sulten vagt nappe i dypet av hans mage, tok en sup eplevin og lot den skylle rundt i munnen.

– Unnskyld meg, doktotiv Torleiksarv, men jeg henger ikke helt med her; hva var … Dette med at han lukket øynene, åpnet dem igjen og så videre … Forstår jeg riktig at det hadde noe å gjøre med dette at han – ja, ikke fikk Dem arrestert og sånn?

Gjørvald så på ham, lukket sine egne øyne et kort sekund, bare nok til å bekrefte for seg selv at han fremdeles kunne se Hansen der bak lokkenes mørke. Slik vel Atmonsønn den gangen hadde sett ham selv. – Det kan saktens tenkes, det, svarte Gjørvald. – Si meg, herr Hansen, kunne De tenke Dem å gjøre det samme her og nå? Bare kort lukke Deres øyne, som et … ja, et slags eksperiment?

Hansen smilte skjevt, løftet et øyebryn. – Øh … hehe. Ok?

Så lukket han øynene. Utover det fortrakk han ei en mine. Han åpnet dem igjen. – Ok, sa han. – Da var det gjort, fikk du noe ut av det, eller?

En underlig skuffelse sank gjennom Gjørvalds bryst. – Takk. Vi … vi får komme tilbake til dette ved en senere anledning.

– Javel, sa Hansen, tydelig ikke fullt tilfreds med Gjørvalds svar. – Så hva skjedde da?

– Da tok Atmonsønns menn meg med til Tåketårnet, og jeg satte fot i mitt fremtidige hjem for første gang. De viste meg gjennom mottagelseshallen, forbi soldatene som voktet der, sendte meg opp i elevatoren til rommet i tårnets topp. Det så nokså annerledes ut, den gangen, enn det gjør i dag. Bokhyller dekket ei veggene, men alskens trofeer fra beseirede fiender og takhøye malerier av generalens helter og forgjengere: Sleggfrid av Ulvehulene, som ledet Klodeskjelvets overlevende til denne dalen og grunnla vår bygd; Utgammar Birkalede, som først slo tilbake Volya-grevens rustmannhær, så la grevens hele smieslott i grus og tok hans hode; Ladrik Ragnasund, som senket de falske englepiratenes flåte og forente de nordlige øyer under Polaralliansens banner. Og der, som om han midt iblant dem befant seg i sitt mest naturlige habitat, satt general Atmonsønn selv på sin trone. Så meget mindre så han ut der inne, når han ikke lenger hadde sin ganger til å heve seg opp eller sin paradeuniform å gjemme seg bak. Jo, stor virket han fremdeles, bred som en brunbjørn over skuldrene, skjegg som et ildrødt jordskred ned uniformsbrystet. For første gang la jeg riktig merke til hans hydrauliske protese, den mekaniske messingfot som hadde erstattet hans opprinnelige, og den slo meg som så trist, for tung for denne verden. Og det samme gjorde hans blikk. De tordnende brynene under den kraftige, arrete pannen, de stålgrå, grunnfjellsharde øynene … på overflaten gav de inntrykk av noe urokkelig og totalt, en styrke ifra Klodens dyp som intet under verken sol eller stjerner kunne stå imot. Men jeg så dypere. Jeg så at noe hadde ødelagt ham. Jeg hørte det også i hans røst, til tross for at han forsøkte å maskere det bak sitt virkes sedvanlige bryskhet. “Gjørvald Torleiksarv”, sa han, “fra Snøsporbakke, disse siste fire år student ved Klokkerakademiet. Og De studerer til beretningskar. Hvorfor ikke doktotiv?” Jeg husker at jeg burde kjent frykt, der i møte med denne mektige mannen jeg på det groveste hadde forulempet, men jeg gjorde ikke det. Akkurat da kjente jeg på et vis kun ham, og gjennom hans blikk kjente jeg òg meg selv på ny. “Jeg har faktisk aldri tenkt den tanken”, svarte jeg i sannhet, “jeg følger kun i min fars virkespor, slik –” Han avbrøt meg: “Slik dere alltid har gjort der oppe i fjellet De kommer fra. Jada, gutt, dere vet nå å ødsle vekk deres talenter, dere snøsporsfolk. Men jeg hadde ikke blitt mannen De har foran Dem i dag om jeg ikke så folk litt skikkelig, og hva som bodde i dem. Og De, Torleiksarv, De har en doktotiv i Dem, og jeg trenger at De slipper ham ut.”

Luften i vernedrakten kjentes tung og tett. Gjørvald hektet manometeret av brystet og gav det et blikk. Nålen stod om lag halvveis, han hadde fremdeles et par timers pust igjen.

– Jeg ante jo knapt hva en doktotiv egentlig bevirket, Stålheimdal hadde ikke hatt noen slik siden lenge før jeg selv gjorde bo her. Lest om dem hadde jeg så klart, men aldri med noen tydelig formening om hva deres virke faktisk innebar, eller hvorledes det ble utført. Jeg sa dette til generalen, men han snøftet og viftet vekk min innsigelse. “Tror De jeg visste den ringeste ting om hva krig faktisk innebar før jeg stormet frem over min første slagmark? Vårt virke finner vi ei i bøker, Torleiksarv. Nei, vi bærer det med oss i marg og i blod, og vi vekker det gjennom erfaring.” Og noe i hans ord lirket seg inn i meg, jeg visste de hadde en sannhet i seg, eller kanskje ble de kun sanne ved at denne formidable figuren talte dem ut? Men sannhet hadde de, jeg kjente dem pumpe noe til liv i meg, noe jeg ikke hadde kjent siden jeg tuslet rundt oppe i Snøsporbakke som gutt. Noe stort og riktig, noe som min ungdom og mine studier, ja selv min kjærlighet til Vanhild, hadde besløret. Og nå, med sine ord, med sitt blotte nærvær, hadde Atmonsønn revet sløret av, og jeg ønsket ikke annet enn å demonstrere at han hadde bedømt meg rett. Så jeg sprang ut i det, satte ganske enkelt i gang. Jeg spurte ham hvorfor han hadde kalt meg til seg – halvt ventet jeg vel at en straff av noe slag lå meg i kortene – men nei: Umiddelbart etter at generalen hadde parert mitt håpløse flaskeangrep der nede ved havnen, hadde raseriet eksplodert i ham, fortalte han, selv om sinnet hadde forblitt usynlig under hans nær totale selvbeherskelse. Men der bak de kalde, urokkelige øynene hadde det rast tanker, tanker om å få angriperen skutt, hengt, prylt, eller kastet på sjøen, men så hadde han hørt min stemme, mine ubetenksomme ukvemsord, og han hadde sett meg, og med det samme hadde hans sinne forduftet som et fuglelik. Som om jeg hadde kledd det av ham, sa han. Som om intet stod igjen av ham annet enn hans frykt, hans sorg, hans forvirring. Hans sinnesgåte. Og da, sa han, da, i det øyeblikket, hadde jeg sett ham på et vis som ingen andre noen gang hadde kunnet, og han hadde kjent det så klart, så klart: Denne lille frekkasen i sin begjørmede, skjevkneppede studentskjorte kunne se ham, virkelig se ham, se ham dypere enn han noen gang kunne se seg selv, og dermed også finne hans sinnesgåtes løsning. Derfor hadde han sett i nåde til meg, derfor hadde han hentet meg til tårnet ei for å motta skjenn eller avstraffelse, men for å gi hjelp. Jeg husker at jeg skalv da han sa det. Av frykt ei for fengsel eller pryl, men for rett og slett å skuffe ham. For å vise meg mindre i hans øyne enn mannen han så meg som. Men noe annet spilte også gjennom mine nerver der jeg stod foran hans trone oppe i Tåketårnet, en visshet om at all den fremtid min far og jeg hadde sett for meg, nå holdt på å blåse bort som et sandslott i vinden. Noe stort og noe ukjent lå foran meg, og midt i det stod denne kjempen av en mann, i storbygdens øyne nær halvt en gud, der stod han i det ukjente og kalte meg til seg. “Får jeg slå meg ned?” sa jeg til ham, og frykten kriblet i min mage da jeg uten å vente på hans svar satte meg ned på stolen foran hans trone. Da gliste han for første gang og sa: “Doktotiv Gjørvald Torleiksarv. Der har vi ham, ja. Ikke skuff meg nå, doktotiv.” Jeg smilte òg, det falt meg naturlig som et utløp for min angst. Vanskeligere fant jeg det å forme de neste ord i min knusktørre munn, men jeg gjorde nå et forsøk og det følgende kom ut av meg: “Hva byr De så i bytte for mine tjenester, general Atmonsønn?” Og da sluttet han å glise, satte blikket i meg, og det nær knuste meg med sin blytunge ensomhet. “Alt”, sa han.

– Såpass, sa Hansen.

– Vitterlig, sa Gjørvald. – Jeg visste jo ikke da hvor bokstavelig jeg skulle forstå hans tilbud, men det forekom meg i sannhet ganske uviktig. Jeg ville ha gitt mitt liv til denne mannen for intet mer enn å kjenne hans hånd på min skulder, så selvsagt takket jeg ja. Og med ett satt jeg der foran Stålheimsdals store sønn, Polaralliansens fremste helt, general Agobert Atmonsønn, og jeg satt der i egenskap av hans doktotiv. Hadde jeg da visst alt det jeg vet i dag, så hadde jeg vel tilnærmet meg dette oppdraget med en større grad av forsiktighet, jeg hadde gått til anskaffelse av såvel verneutstyr som et rikholdig sett med beforskningsinstrumenter, men på den tiden kjente jeg ikke til noe som helst av dette. Jeg hadde ingen kunnskap, ingen teori, ingen anelse om hva mitt virke krevde av meg, men jeg hadde Atmonsønn, min pasklient, og hans åpenbare sorg og lidelse, og jeg hadde òg hans tro på at noe i meg kunne hjelpe ham. Så jeg gjorde så godt som jeg evnet.

– Hm, sa Hansen. – Akkurat som jeg gjør nå, da egentlig? 

Ei heller for Gjørvald hadde denne parallell gått upåaktet hen. – Heh, ja. På et vis. Men til forskjell fra Dem, herr Hansen, hadde jeg ikke selv noen sinnesgåte til å tynge meg ned i mitt nyfunne virke.

– H-hm. Nei visst, nei.

– Nei. Ingen sinnesgåte, kun generalens grunnfjellsdype visshet om at jeg kunne gjøre dette, at jeg hadde det i meg å virke som doktotiv.

– Unnskyld, doktotiv Torleiksarv, jeg må bare spørre: Tror De jeg har det i meg?

Som en glipe i tykt skydekke, kjentes hans ord. Husket noe i Hansen fremdeles hans egentlige liv? Og dette spørsmålet, kunne det indikere at han – mot all sannsynlighet, riktignok, det måtte Gjørvald medgi – at han i sitt egentlige liv faktisk selv virket som doktotiv? Gjørvald ønsket så sårt å tro på det, for da, kanskje … kanskje hele dette spill mellom dem faktisk ville kunne føre frem til en løsning på Gjørvalds egen sinnesgåte. Men i så tilfelle, burde ikke heller Gjørvald ha gitt seg i kast med Hansens gåte først? Bragt ham tilbake til seg selv, slik at Hansen – om han faktisk virkelig het Hansen – kunne finne tilbake til sitt egentlige selv, til sine sanne minner, sin erfaring og sin sinneskunnen, slik at han da til fulle kunne fungere som doktotiv og Gjørvald til fulle som hans pasklient? Men hva så, da, hvis det viste seg å ikke stemme? Hvis Hansen faktisk aldri hadde virket som doktotiv i det hele tatt, hvis det viste seg at hans sanne virke kunne produsere null og niks av verdi for Gjørvald? Nei, slik sett måtte de to beforskninger spille seg ut i nettopp den rekkefølge som Hansen hadde forelagt ham; kun slik kunne Gjørvald fastslå hvorvidt Hansen faktisk evnet å yte bytte for hans tjenester. Og hvis ikke? Hvis Gjørvald bare satt her og utbasunerte sine hemmeligheter for en stakkars forvillet sjel som manglet det minste snev av sinneskunnen? Gjørvald så på Hansen og lukket sine øyne. Så ham der fremdeles, lyttende, ventende. Åpnet øynene, smilte mildt. – Jeg avfeier det åpenbart ikke, herr Hansen.

Hansen nikket, så ettertenksom ut. – Ok. Så hvordan gikk de fram, da, når De skulle sette i gang med denne … beforskningen av sinnesgåten til generalen?

– Presis som De selv gjør nå, min gode herr Hansen. Jeg ba ham bare fortelle.

– Så hva fortalte han?

– Han fortalte at noe i ham hadde endret seg etter slaget i Körnsheldal. Eller snarere ikke, noe i ham på et vis nektet å endre seg, han beskrev det som at en del av ham fremdeles satt fast der i slaget, fortsatte kontinuerlig å utkjempe det, selv om det jo vitterlig hadde gått adskillig med tid siden slaget faktisk stod. Han ble som hensatt til slagmarken, fortalte han, minnene svømmet over ham til han ei lenger kunne skille dem fra nuets direkte virkelighet. Han kunne sitte der og ta middag med sin kone og sine barn i Tåketårnets bankettsal, eller holde møter med sine stabsoffiserer der oppe på Yljaborgen, eller bare ligge trygt i sin seng og forsøke å sove, så med ett befant han seg tilbake i Körnsheldal, marsjerende i spissen av sin hær, bak ham hans hirdsfolks taktfaste marsj over grus og lyng, til høyre og venstre og over ham de krumme dalsider som en slagen kjempes ribbein, og i hans bryst håpet – nær vissheten – om at Polaralliansens styrker om litt ville ta opp stilling utenfor okkuperte Schackabygd og motta survegerkongens betingelsesløse overgivelse. Og så ville den første mine på ny rive av ham hans fot, granatene på ny eksplodere, survergerstyrkene på ny strømme ut fra sine skjulesteder, hirdsfolkene på ny bli overrumplet og slaktet ned, feltdoktoren på ny hugd hodet av …

– Jeg tror jeg vet hva dette … Jeg tror jeg kjenner igjen det De beskriver her, doktotiv. Der jeg kommer fra, kaller vi det PTSD. Post-traumatisk stresslidelse.

Igjen kjente Gjørvald et ufrivillig håp blusse opp i hans bryst. “Post-traumatisk stresslidelse”, det lød så befriende klinisk og profesjonelt i Hansens munn, kunne han virkelig allerede ha funnet sinnesgåtens løsning? Selv uten dens mest forvirrende detalj?

– Jeg kjenner ikke benevnelsen, herr Hansen, “post-traumatisk stresslidelse”, men tror De at … mener De at De allerede aner gåtens løsning?

– Altså … Hm. Nå er … Jeg virker ikke som psykolog eller noe der jeg kommer fra, altså, men jeg kjenner meg rimelig sikker på at De beskriver noe som stemmer ganske godt overens med PTSD, ja. Bortsett fra …

– Ja? Bortsett fra hva?

– Bortsett fra at det er De som … Jeg mener, hvis jeg har forstått Dem rett, doktotiv, så … smittet generalens sinnesgåte over på Dem, stemmer det?

– Det stemmer. Jeg lyttet til ham fortelle nærmest hele dagen, og allerede samme natt begynte jeg å drømme. Bruddstykker av det han hadde fortalt. Små, nokså voldsomme, glimt og episoder. Blant annet dette med doktoren som mistet hodet, erindrer jeg, nokså … detaljert, vil jeg vel si. Neste dag, da jeg returnerte til tårnet, hadde generalen skaffet til veie et lite sett med beforskningsinstrumenter, og han ba meg sette i gang med dem. Veritometer, tankelupe, traumatograf og konseptekstraktor … jeg kjente ikke engang verktøyenes navn den gangen, langt mindre deres funksjoner og virkemåter, men jeg gjorde nå mitt beste og satte lit til min intuisjon. Koblet ham opp til det ene etter det andre, og til min gledelige forundring hadde jeg vitterlig en slags instinktiv begripelse av hva instrumentene skulle utrette og hvordan. Jeg husker stolthet, en glød over at generalen fikk rett i sin bedømmelse av meg, og at han nå skulle bevitne mitt sanne jeg i arbeid.

– Men verneutstyr hadde De ikke?

– Nei. Verken drakt eller klokke, ikke så meget som et par hansker eller en pustemaske. Så da gikk det vel slik det måtte, og generalens sinnesgåte – hans … PDS …?

– PTSD.

– PTSD. Generalens PTSD smittet fra ham til meg.

– Hm. Riktig, ja. Men saken er … eller, PTSD smitter ikke, doktotiv. Det er ikke noe virus eller noe, det er bare … ja, jeg kan jo ikke dette ordentlig, men det er vel et slags sjokk, tror jeg, som setter seg fast i nervesystemet på en eller annen måte, det er i hvert fall ikke smittsomt.

Det stikkende, lille “er”-ordet pepret Hansens setninger med forvirring, og på toppen av det hele dette nye, dette “firrus” eller hva enn han nå hadde sagt. Det hele begynte å fremstå noe uforsvarlig, her satt Hansen midt i akademiets botaniske hage og strødde om seg med sine gåteord innen hørevidde av såvel studenter som professorer. Slikt innebar åpenbart en mulig smitterisiko, men til tross for ordenes opprinnelse i Hansens egen sinnesgåte, næret Gjørvald et håp om at de òg maskerte noe dypere, noe sant og ekte, muligens forståelser som Hansen hadde lært eller utviklet i sitt sanne liv som – om det fortsatt ikke ble for meget å håpe på – doktotiv i en fjern og fremmed bygd. De måtte fortsette denne samtalen, men ikke her ute blant folk.

– Min kjære herr Hansen, jeg aner at De har ikke så rent lite å bidra med her, men må medgi en viss uro over at Deres uttalte og ufiltrerte perspektiver muligens kan føre med seg en risiko for smitte. Tør jeg foreslå at vi nå returnerer til Tåketårnet og fører videre vår passiar der?

Hansen slo ut med hendene. – For all del, doktotiv. Det kan vi godt gjøre. Så får jeg kanskje se på disse, hva kalte De dem, beforskningsinstrumentene også? Kanskje de kan komme til nytte?

Gjørvald smilte kort. – Ja, kanskje det. Vi får se.

Han støtte vandrekjeppen i gresset og dyttet sin kropp og tunge vernedrakt opp i stående. Hansen fulgte på.

– Kom, så finner vi oss en drosjeballong, sa Gjørvald.

  

III

 

Få minutter senere løsnet deres ballongførerske fortøyningene, og gondolen med henne selv, Hansen og Gjørvald om bord steg langsomt opp fra Klokkerakademiets befordringsplattform. Med høyden bar både Hansens flagrende krøller og farkostens roterende vindmåler vitne om stadig tiltagende blåst, men inne i vernedrakten kjente Gjørvald ingenting til den.

Ballongførersken hadde først gjort store øyne da hun så dem: en mann kledd trangt og hatteløst i grått, en annen i vernedrakt som om han befant seg i en trollgassgruve. Ikke rart hun måtte ta seg litt sammen for å opptre propert og virkesmessig i deres nærvær. Men hun hadde nå gjort det, og i tillegg hurtig akseptert Gjørvalds tilbud om en kort beforskning av hennes indre livsverdier i bytte mot ferden.

Gjørvald satt på gondolbenken ved hennes side mens hun stadig justerte ballongens kontroller for å føre den på riktig kurs. Hendene danset lett og vant over messingspaker og ventilhjul mens hun besvarte Gjørvalds spørsmål.

– Noe jeg ei kan forestille meg mitt liv uten, sier De? kom hennes stemme gjennom vernedraktens indre lyttehorn. – Nei … det måtte vel bli bikkja mi, det, han Edvald. Hatt mye godt selskap i den vesle skrotten der, skal jeg si Dem, spesielt etter at vannlatersjuka tok husbonden på vårparten i fjor.

– Bikkja Deres, ja, sa Gjørvald. Det grove ordet smakte fremmed på hans tunge, men for beforskningens skyld lot han seg heller gjenta det enn å benytte det mer standsmessige “hunden”. – Edvald. Så hva lar Edvald Dem oppleve i livet som De holder av slik høy verdi?

– Hva han lar meg oppleve, sier De? Nei … hva mener De, egentlig?

– Jeg mener, når De har bikkja, Edvald, rundt Dem, hva gjør dere sammen? Hva opplever De som regel i disse stunder?

– Å, sånn … Ja, nei, det blir vel mye, ja … han begynner jo å dra litt på åra, han Edvald også, så det blir vel ikke så mye leik og jakt på oss lenger, men … ja, nei, det blir vel en del klapping og kjæling og sånt noe, da vet De.

– Riktig, klapping og kjæling og sånt noe, ja. Så hva føler De, frue, når De klapper ham og kjæler med ham slik?

– Hva jeg føler, sier De? Ja, nei, det føles jo trivelig, det?

– Det gjør det nok, ja, men om De nå tenker tilbake på en slik stund, kanskje lukker øynene og virkelig hensetter Dem til en slik situasjon, med Edvald på fanget, med klapping og kjæling, og så kjenner De på følelsen det vekker i Dem, klarer De det?

Ballongførersken gjorde som han sa, lukket øynene, og om litt trakk hennes munn seg ut i et velbehagelig smil. Han kunne se at hele kvinnen slappet av.

– Hmh. Åh.

– Hva føler De nå, frue? Vil De sette ord på det?

– Hehe. Ja … Jeg føler vel en … ro, tenker jeg. En trygghet, men … hm. Men … ikke min egen?

– Ikke Deres egen? Hva mener De?

– Nei, altså, jeg … hm. Det blir på sett vis mer det at jeg gir ham trygghet. Edvald. Jeg kjenner at det liksom … ja, varmer så godt, kan De si.

Gjørvald smilte. Øyeblikk som dette, når pasklienten uten ennå å forstå det selv fikk et glimt av sitt sanneste jeg, slike øyeblikk fylte ham alltid med slik en frydefull glød. Så også nå. – Å gi trygghet, ja, sa han. – Har vi muligens funnet frem til noe som ligger dypest i Deres sinneskjerne, gode frue? Dette å gi trygghet?

Hun slo øynene opp, store og klare. Hun smilte. – Ha. Ja. Gi trygghet. Ja.

– Hvordan føles det? Treffer disse ordene noe i Dem?

– Å gi trygghet. Gi trygghet … Å ja, doktotiv. Å ja, virkelig!

Hun så seg rundt i farkosten, så på Gjørvald, på Hansen som stod lent mot gondolens rekkverk. – Ha. Så derfor elsker jeg altså virket mitt så høyt, sa hun. – Fordi jeg gir passasjerene mine trygghet.

Hun falt inn i en smilende ettertenksomhet og førte i stillhet ballongen videre over Stålheimdal, mot General Atmonsønns plass og Tåketårnet.

Hansen hadde stått lent over gondolens rekkverk siden drosjeballongen tok av fra Klokkerakademiet, men Gjørvald hadde sett på ham at han hele tiden hadde lyttet til Gjørvalds enkle beforskning av ballongførersken. Gjørvald støttet vandrestaven i gondoldekket, løftet seg opp på bena og stilte seg ved Hansens side. Under dem gled staute tårn forbi, og stolte stålheimsbannere som vaiet i ettermiddagsbrisen. Solen kom snart til å forsvinne bak Bullaberget, og fjellet hadde allerede begynt å kaste sin kveldsskygge over storbygdens vestligste hus og streder.

– De har en interessant jobb, doktotiv, sa Hansen.

– “Jobb”? 

– Ah, sorry, selvfølgelig. Virke. De har et interessant virke.

– Jo. Joda. Jeg har da det. Det rommer både stort og smått, men alltid peker det mot sannhet.

– Og sannhet ligger dypest i Deres egen sinneskjerne, stemmer det?

Gjørvald kvapp til, snudde seg brått og stirret på Hansen. Kunne han ha sett dette så klart om han ikke i sitt virkelige liv selv virket som doktotiv? Håpet, dette forbistrede håpet. Å, det varmet så godt der i dypet av ham. Men hadde det selv sannhet i seg?

– Ja, De kan vel godt si det slik, sa Gjørvald. – Mitt virkes essens består jo i nettopp det: å vikle mine pasklienters sanne jeg ut av deres sinnesgåters svøpe.

– Men Deres egen har De ikke kommet langt med?

– Nei, det kan De si. Min egen fremstår mindre som en svøpe enn en løk. Lag på lag på lag med ubegripeligheter.

– Hmh, ja. Ser den, sa Hansen og smilte som av en indre spøk. I sør, ut mot fjorden, buktet englehvalen seg opp fra Yljaborgen og tok til luften. Fra denne høyden kunne de til og med se festningshuset på dens rygg, stålheimsbannerne som vibrerte stramt i den kjølige luften. Hvalen svingte om, fløy mot solnedgangen.

Om litt kom de inn over General Atmonsønns plass, men Gjørvald så ingen hensikt i å lande der, så han pekte heller ballongførersken mot Tåketårnets luftbrygge, og der la de til. Husmannekengen tok fortøyningen og holdt den mens Gjørvald og Hansen skrittet ut over gondolens gangplanke, og Gjørvald snudde seg og bukket og takket henne pent for turen.

– I like måte, herr doktotiv! Pass på så De ikke faller ned, nå da, sa hun og humret lunt før hun neiet og ba mannekengen slippe taket i fortøyningsrepet. Atter svevde hun av gårde over Stålheimdals tak og ståk, og Gjørvald ledet Hansen over luftbryggen og inn gjennom drakehodeporten til tårnets midtre etasje. Manometeret viste fremdeles en god halvtimes luft, men Gjørvald lengtet sårt etter å skrelle vernedrakten av seg, lukte noe annet enn sin egen sure svette.

– Gjennom døren der borte finner De en komfortabel salong, herr Hansen, og i den såvel et velutrustet flaskeskap som en husmannekeng til å adlyde Deres minste ønske. Jeg behøver kun et kort ettermiddagstoalett, så kan vi fortsette Deres beforskning over middag. Finner De det akseptabelt?

– Ja, det funker sikkert greit, det, sa Hansen, men stoppet halvveis mot salongdøren. – Øøh … De har ikke noe å lese på der inne, tilfeldigvis? Kunne godt tenke meg å … ja, få litt mer kontekst her, hvis det går bra?

– Det skal nok la seg bestille, sa Gjørvald. – Har De noen bestemte ønsker hva gjelder lektyre?

Hansen blåste ut litt, trakk på skuldrene. – Nei, jeg vet da søren, jeg … noe om doktotivvirket, da, kanskje? Eller historie eller geografi eller noe sånt? Bare så jeg får litt mer peiling på dette stedet?

Gjørvald smilte og nikket. – Jeg sender mannekengen ned med et lite utvalg. Så ses vi til middag.

Han forlot Hansen i den midtre etasje og tok elevatoren opp til sitt soveværelse. Taket her hang lavere enn kontorets, og dype, myke tepper dekket både vegger og gulv. Gjørvalds himmelseng stod på motsatt side av værelsets enslige vindu, og både sengestolper og vindusrammer bar myke, rolige floralutskjæringer. Som alltid når han krysset værelsets terskel, kom Gjørvalds utmattelse over ham som en sekk sydd av bly.

Ut fra garderobedøren rullet hans vivmannekeng ham imøte, men synet gjorde intet for å lette Gjørvalds mentale bør.

– God <klikk> eftermiddag, doktotiv Torleiksarv, sa mannekengen.

Gjørvald sukket i hjelmen. Hadde han ikke så sent som sist uke atter vennet dette sitt veneste urverksvesen fra sine formaliteter?

– Nå, nå, min kjære Kvernhild. Du erindrer vel at du kan kalle meg “Gjørvald”?

– Så visst, min <klikk> kjære doktotiv Torleiksarv, sa vivmannekengen og trillet bak ham for å hekte luftflaskene av. Selv åpnet Gjørvald opp hjelmhaspen og kunne endelig løfte det globulære glassbeistet av hodet.

– Får jeg <klikk> hjelpe Dem med hjelmen, doktotiv Torleiksarv?

Sukk.

– Glemmer du at vi tiltaler hinannen som dus, kjære Kvernhild?

– Nei, kjære doktotiv Torleiksarv <klikk>. Som De vet, glemmer jeg intet.

Intet glemt, nei visst, for heller intet noensinne husket. Som samtlige av tårnets og bygdens mannekenger, hadde “Kvernhild” ingen hjerne med hvilken å erindre, langt mindre tenke. Der bak dens øynes glitrende glassfasetter satt intet sinn som et menneskes eller hulders eller dyrs, kun et komplett ubegripelig system av sinnrikt snodde sølvfilamenter og ørsmå automagiske trollgassventiler, og dette system huset verken tanker eller følelser eller så meget som den aller mest rudimentære bevissthet. Intet sinn, og dermed ei heller noen fare for å besmittes av Gjørvalds sinnesgåte. 

– Får jeg <klikk> hjelpe Dem med hjelmen, doktotiv Torleiksarv?

Sukk. Det måtte vel snart bli nok en visitt ned til Gjallarstredet, til trillingsøstrene Glomes mannekengverksted. Allerede stod han i ubeskjeden tjenestegjeld til dem, hvordan kunne de alle kjenne seg selv så godt? Kanskje fordi de kjente hverandre?

Gjørvald rakte hjelmen til mannekengen, som la den pent sammen med luftflaskene på en liten tralle. Så bistod den Gjørvald i å koble ut de resterende rør og slanger, og snart nok lå hele vernedrakten på trallen i sine enkelte, lett illeluktende, bestanddeler.

– Ber du husmannekengen gi drakten en grundig vask, Kvernhild? Og gjerne også vintanken, jeg vurderer om jeg heller skal begynne å ta vann i den.

– Javisst, doktotiv Torleiksarv <klikk>. Alt for Dem, min elskede.

Vivmannekengen grep trallen fatt og trakk den etter seg ut mot elevatoren.

– Å, Kvernhild, be husmannekengen først om å anbringe et par bøker til salongen nede i midtre etasje, ropte han etter den. – Gumboldts Å kartlegge den labyrintiske sjel, tenker jeg, og Sagn og fakta fra Stålheimdal til Ytre Kokhavsøy.

– Javisst, <klikk> doktotiv Torleiksarv. Alt for Dem <klikk>, min elskede.

Sukk.

Mannekengen drog vernedrakttrallen inn i elevatoren, lukket gitteret, startet opp den durende motoren og forsvant ned mot kjøkkenetasjen der husmannekengen tjente. Gjørvald stod igjen alene.

 

IV

 

Nybadet, friskt duftende av kryddervann og kledd i en halvformell aftensbunad åpnet Gjørvald bankettsalens vestlige dør og skrittet inn. Hansen satt allerede ved bordet på motsatt side av glassveggen som delte salen i to. Han hadde ennå ikke lagt merke til Gjørvald, lyden av dør og skritt kunne ikke passere gjennom glassveggen. Husmannekengen holdt presis på å fylle hans beger med druevin, og Hansen talte smilende til den om noe, men hva maktet ikke Gjørvald å gjette seg til.

Han lukket øynene. Hansen satt der fortsatt, i mørket. Talte og lyttet og lo, løftet så hånden i en merkelig gest mot munnen og skjøt leppene ut og svelget. Drakk, selvfølgelig. Av vinbegeret som Gjørvald med sine lukkede øyne ikke kunne se. Kun Hansen, så han, og dennes forunderlige, trange dress. Intet annet, ikke engang glassveggens skimmer imellom dem.

Hvor underlig. Han syntes på et vis nærere nå, så lenge Gjørvald holdt øynene lukket.

Så traff hans blikk Gjørvalds, og han så ut til å stusse. Sa noe lydløst, muligens Gjørvalds virketittel og navn. Gjørvald slo øynene opp og smilte til Hansen, løftet fingeren for å be om et øyeblikk. Han gikk over det mørke eikegulvet, trakk ut sin stol og satte seg ned ved sitt spisebord.

Det kjentes nesten som han satt foran et speil, slik det alltid gjorde når han en sjelden gang hadde en gjest der på besøk. Bordet foran ham speilet i bordet foran Hansen. Tallerkenene på dem, spisebestikket, vinbegrene. Stolryggene, toppet med utskårne ormehoder. De flakkende lysekronene i sine flettede kjettinger fra taket. Den østlige dør bak Hansen som et ekko av den vestlige bak ham selv. Veggene som utgjorde hver sin halvdel av den samme sirkel, kun deres ulike malerier skilte de mørkt paneldekte buene fra hverandre. Men òg Hansen og Gjørvald selv, så klart. To separate, separerte individer.

Gjørvald flikket lyttehornene på, og talehornene.

– God aften, herr Hansen. Har De hatt anledning til å studere de bind jeg sendte ned?

– Ææh, sa Hansen og gav et fåret smil. – Med fare for å høres helt analfabet ut her, De … jeg klarte ikke å lese dem, jeg.

– Nå, det forstår seg. De har dog hatt en dag av mange inntrykk, megen aktivitet, og Deres reise –

– Nei, nei, det er ikke det, jeg føler meg helt fin, jeg, altså. Jeg bare … jeg kunne ikke lese skriften.

– Hva … leser De ikke runskrift?

Hansen trakk på skuldrene. – Tydeligvis ikke. Mye som … mye som dere gjør annerledes her.

– Hmh. Ja, vitterlig.

Ytterst merkverdig. Hadde Hansen fullstendig mistet evnen til å lese? Eller hadde han aldri hatt den? – Si meg, herr Hansen: Forventet De en annen slags skrift? sa Gjørvald.

– Ja, jeg gjorde vel egentlig det, jeg bare tenkte vel at … Eller, jeg tenkte det vel ikke engang, jeg bare gikk ut ifra at siden dere snakker norsk her også, så kom dere til å ha … ja, vanlige bokstaver da. Norske bokstaver. Eller, hva heter det … latinske. Latinske, det latinske alfabet.

– “Norsk”?

– … Nei. Det heter selvfølgelig ikke det her. Selvfølgelig. Hva kaller dere språket deres, egentlig? Det vi snakker nå?

– Vi taler nordamål, herr Hansen.

– Høh. Close enough.

Flere ubegripelige ord. Og ikke kunne han lese. Hadde han kunnet det før? Holdt hans sinnesgåte ved å forverres?

Salens østlige dør gled opp bak Hansen, og husmannekengen kom rullende inn med et brett dekket av et sølvblankt klokkelokk. Han kunne alt se at Hansen kjente duften. Mannekengen plasserte brettet foran Hansen og avdekket retten: nytrukket stålheimstorsk med tangsalat og grillede rotfrukter fra Heklalandene, det hele penslet i en saus av skarpe østerlandsurter og tykt, flädersk smør.

– De kan bare begynne, sa Gjørvald. – La ikke maten bli kald.

Så Hansen satte i å spise. Han utviste den samme entusiastiske nysgjerrighet for sitt måltid som for det meste annet han hadde bevitnet her i Stålheimdal, ikke minst Gjørvalds påbegynte, men ei avsluttede, redegjørelse for sin sinnesgåte. Spurte om de ulike ingredienser, inspiserte dem bit etter bit på spissen av sin gaffel før han puttet dem i munnen med et søkende, prøvende uttrykk i ansiktet, et uttrykk som gang etter gang løste seg opp i overrasket, vellystig bifall.

Lykkeligvis tok det ikke mange minutter før Gjørvald hørte den vestlige dør åpne seg bak ham, og husmannekengen kom trillende inn med hans eget måltid. Så åt de to mest i stillhet sammen, nøt de rike smaker og grublet vel begge på til hva hverandres beforskninger omsider ville lede.

Ved middagens ende flyttet de seg over mot salens nordlige vegg, til hver sin dype lenestol foran hver sin knitrende peis. Husmannekengen serverte først Hansen, så Gjørvald, en søt og fyldig kanuttervin, før den trakk seg tilbake til sine oppgaver på kjøkkenet.

Gjørvald kjente alltid slike kvelder mer anstrengende enn beroligende. Velfødd, javel, og kanskje lun til sinns i vinens favn, men noe med dette å ha avsluttet dagens aktivitet, brakte ofte hans sinnesgåte for nær bevissthetens overflate. Men nå? I den gjeldende situasjon ønsket han vel kanskje nettopp det, dess bedre å kunne hjelpe Hansen med å hjelpe seg selv?

Noe knep ham i magen.

– Jaha, sa Hansen gjennom lyttehornet over Gjørvalds peis. – Skal vi fortsette der vi slapp, eller?

Gjørvald kjente munnvikene smile kort og ble sittende litt og nikke mot flammene. – Ja. Ja, vi får vel gjøre det. Hvor langt hadde vi så kommet?

– Det var vel dette med at general Atmonsønn hadde fortalt dem om sin PTSD, hvis det virkelig var … eller, hvis PTSD virkelig beskriver det han led av. Og at symptomene hadde smittet over fra ham til Dem, ikke sant?

– Jo, riktig. Det stemmer. Hans sinnesgåte – dette PTSD eller ei, det får De bedømme – den forlot ham og tok bolig i meg. Generalen uttrykte henrykkelse over det hele, til tross for at min forsøksvise beforskning jo ei hadde avdekket noen sannhet der under sinnesgåtens slør, den hadde … Ja, i den grad den hadde oppnådd noe som helst, så virket det mest som kun å kurere generalen for sine tilbakevendende og overmannende skrekkminner.

– Som dermed hadde blitt Deres minner isteden.

– Ja. Som om jeg hadde utkjempet det slaget der i Körnsheldal i stedet for ham. Hvert eneste smell, hvert skrik, det skrekkelige sjokket over doktorens avkappede hode … Alt, ned til minste detalj, husker jeg. Og fremdeles forstår jeg det ikke.

– Hm. Denne generalen … vet han at sinnesgåten hans smittet over på deg?

– Visste; general Atmonsønn gikk bort for nær ti år tilbake. Men nei, han visste det ikke, jeg … jeg valgte å holde det for meg selv.

– På grunn av tårnet?

– Hva mener De?

– Nei, valgte De å holde det for Dem selv for å beholde tårnet? Han ga Dem dette stedet i bytte mot å løse sinnesgåten hans, stemmer ikke det?

– Jo, jo, det stemmer, det.

– Så kjente De Dem kanskje urolig for at han, jeg vet ikke, skulle se at De ikke hadde kurert ham som sådan, egentlig ikke løst sinnesgåten hans i det hele tatt, og dermed strengt tatt ikke overholdt Deres del av avtalen?

– Nå, sånn. Nei, herr Hansen, jeg må medgi at slike tanker aldri entret mitt sinn. Generalen lengtet nok ei etter svaret på sin gåte, han ville kun gjøre seg den kvitt.

– Aha, skjønner. Men likevel, da, at den plaget ham så ufattelig mye at han kunne bytte bort hele dette tårnet her mot en kur … Altså, jeg skjønner at PTSD ikke er så lett å leve med, altså, men det må jo være lov å … Eller, jeg tillater meg å si at De kom vel ganske heldig ut av den byttehandelen, gjorde De ikke det?

Gjørvald kjente at han rødmet, kinnene brant som om Hansen hadde fiket til dem. Et øyeblikk ønsket han nesten at ingen glassvegg skilte dem fra hverandre, slik at han ganske enkelt kunne gripe ildraken fatt og gyve løs på Hansen med den, eller enda bedre: besmitte ham med generalens sinnesgåte, så kunne han selv få bedømme i hvilken grad Gjørvald hadde kommet “heldig” ut av handelen som gav ham Tåketårnet.

I stedet satte han fra seg sitt beger på lenestolens armlenebord, snudde seg så mot Hansen og banket knoken i glassveggen som skilte dem. Lyden hørtes ullen og stump ut, glassets klang ble kvalt av dets fester i taket, gulvet og den panelkledde stenveggen som omkranset den delte salen.

Hansen møtte Gjørvalds blikk og skvatt litt tilbake. Det syntes vel i Gjørvalds øyne nå, smerten over det han kom til å si. – Tyve år, herr Hansen. Tyve år med dette …

Han gestikulerte mot glassveggen. – Tyve år uten så meget som et håndtrykk, langt mindre …

Han tenkte på Vanhild, hennes duft, hennes hud. Hennes kyss på hans lepper. Så Kvernhild, vivmannekengen som han …

Uff. Skammen brant i ham. Han vendte blikket tilbake til flammene, grep begeret og skylte vinen ned. Ringte på husmannekengen og ropte: – Vin, takk! Mer vin, og la karaffelen stå!

Ingen lyd kom fra Hansen. Gjørvald skottet forsiktig gjennom glasset. Han satt der i sin lenestol fremdeles, vendt mot Gjørvald med en fot trukket opp i stolsetet og kneet hvilende nonchalant, nesten barnlig, mot armlenet. Men i hans ansikt fantes intet barnlig, kun en sørgmodighet som et speil av Gjørvalds egen smerte.

– Vi hadde en sykdom for noen år siden, der jeg kommer fra, sa Hansen. – Ikke bare på Nesodden. I hele verden, overalt. Den tok liv og smittet bare vi pustet på hverandre, eller tok på hverandre. Jeg hadde nettopp skilt meg, bodde alene for første gang på tretten år, og så kom denne sykdommen. Vi fikk ikke lov til å ta på hverandre lenger, knapt se hverandre uten maske foran ansiktet, eller via … ja, liksom, bilder av hverandre, da, jeg vet ikke om dere har noe tilsvarende her, men … Ja. Sånn holdt vi på i to år, og jeg … husker hvordan det føltes. Fram til da hadde det alltid vært en lettelse når jeg fikk en stund for meg selv, som om trykket liksom lettet. Men da, i løpet av de to årene, da ble jeg kjent med ensomheten på nytt, ass. Det jeg husker mest av alt … jeg husker mest av alt hvor fysisk det kjentes, som om ensomheten var en sult som skrek i hver celle i kroppen, en sånn skikkelig skitten, guffen sult. Helt jævlig, de lengste årene jeg noen gang har opplevd, uten tvil. Og De, doktotiv Torleiksarv … De har altså hatt det sånn ti ganger så lenge?

Gjørvald ble med ett klar over at han satt der og måpte. Noe fuktig rant ned fra den ene øyekroken.

Det skramlet i døren. Husmannekengen kom inn, trillet bort til Gjørvald, fylte opp hans beger og satte karaffelen ved dets side.

– Noe <klakk> mer De behøver, <klakk> doktotiv Torleiksarv?

– Nei takk, sa Gjørvald, men tok seg så i det. – Jo, forresten: Fyll opp nok en karaffel og hensett den der med herr Hansen.

– <klakk> Javisst, doktotiv Torleiksarv <klakk>.

Mannekengen trillet ut og lukket døren bak seg.

Plommevinen lå mørk og stille der i begeret hans. – Ja, sa han omsider. – Ti ganger så lenge. Holder De det imot meg om jeg sier at det begynner å tære en smule på?

Hansen satt med begge føttene tilbake på gulvet, han hadde ovenikjøpet vendt den tunge stolen noe i Gjørvalds retning. Lente seg frem, blikket festet til Gjørvalds som et trassig, livreddende grep. – Nei. Det skjønner jeg noe så inni hælvete godt, Gjørvald.

– Hnkh, sa Gjørvald, men han hadde forsøkt å si noe annet. Noe hissig, noe irettesettende, men han husket ikke lenger hva. Det sved i øynene, presset på, presset på, Hansen bare så på ham, så på ham, hans øyne brant med medynk, men òg med en slags ærefrykt. Gjørvald kjente underleppen bevre, en klump presse opp fra brystet gjennom halsen som et egg i en fødekanal, hele hans virke her i tårnet, alle disse årene, det kom strømmende gjennom hans sinn … alle hans hundreder av pasklienter, alle hans tålmodige beforskninger, alle brustne liv han hadde smidd ihop uten så meget som å røre ved dem, fanget bak glass som alltid, som nå, fanget bak glass og i de grusomste minner som ikke engang tilhørte ham selv, uten så meget som en trøstende og støttende hånd mot hans egen, uten den minste berøring, uten noen gang å kjenne en annens hud mot sin hud, men gjort det hadde han likefullt, gang på gang på gang på gang, løst deres sinnesgåter, reddet dem, gitt dem sine liv tilbake og nå … og nå … 

– Hfh, sa Gjørvald.

Så lot han endelig gråten slå gjennom. Rystet ham som et jordskjelv, gjorde den, i bølger og støt som dundret gjennom musklene, i hikst og salte tårer mot håndflater presset opp til mørket bak hans øyne, og han lot seg falle inn i det, falle, falle, falle inn i ensomheten, inn i –

Det jog gjennom ham, et lynnedslag fra skulderen ned ryggraden, opp nakken, inn i dypet av hans sjel …

En berøring.

Gjørvald så opp. Ved hans side stod Hansen – nei, Martin. Martin Haugerud Hansen. Martin, med slikt et varmt og karslig blikk. Med sin hånd på Gjørvalds skulder.

Hvordan hadde han kommet inn? Gått ut den østlige dør, så rundt gjennom korridor og kjøkken og inn den vestlige? Gjørvald hadde ikke hørt det minste knirk ifra hengslene, og dørene stod begge lukket som før. Hadde han –? Nei, det gikk da ikke an …

Først da slo panikken inn. – Martin! brøt Gjørvald ut, og stormet seg på bena. – Hva gjør du? Aner du ikke hvor … min sinnesgåte, den … den …

Hans sinnesgåte. Som hadde holdt ham fanget i sitt tårn, i sin vernedrakt, i sin verneklokke, bak glass, glass, glass og evinnelig glass, alle disse år i sin ensomhet, i … i … minner som ikke tilhørte ham selv … 

… minner … som …

… han ikke lenger husket.

– M-Martin …?

– Det blir best sånn, Gjørvald. Jeg er ikke doktotiv, så jeg klarer ikke å hjelpe deg uansett. Og du klarer jo ikke å gjøre en dr– … døyt for å hjelpe deg selv. Så hvis du skal ha noe håp i om å løse denne gåten i det hele tatt, må den nesten være min.

 

V

 

For første gang på to lange tiår drømte Gjørvald den natten sine egne drømmer. De føltes som en flom, som en elv omsider hadde brutt gjennom sin demning, de raste gjennom hans sovende sinn i en intens og kaotisk parade. Vanhild dukket opp ved anledninger, han ville gripe fatt i henne, tale med henne, men alt dette andre bombarderte hans oppmerksomhet og skilte dem ad. Hans far, gråtende og verken levende eller død, men likefullt begravet i snøen; Klokkerakademiet, hvor han måtte inn for å avlegge alle sine eksamener på én og samme gang, men hvor han ikke fant noen dør; et herlig, døsig svev mellom tårn som vokste inn og ut av hverandre mens alle bygdens barn tryglet ham om å lære også dem å fly …

Han hørte seg selv trekke inn et kraftig, siste snork, og med det våknet han. Vivmannekengen stod urørt og ventende ved sengens side. – God morgen, <klikk> doktor Torleiksarv. Må jeg få by Dem et <klikk> øyeblikks intimitet <klikk>?

Gjørvald reiste seg på albuen og stirret på mannekengen først i forskrekkelse, så skam, så deilig, lattermild lettelse. – Nei takk, du, sa han, kastet teppet til side og svingte bena ned over sengekanten. – Du kan i stedet ta deg til gjesteværelset og forhøre deg om herr Hansens velbefinnende, så gi ham hva enn han måtte behøve av assistanse og invitere ham til frokost.

– El– …. Elsker De <klikk> meg ikke lenger, doktotiv <klikk> Torleiksarv?

Han ble sittende der på sengekanten et øyeblikk, stirret på den. “Kvernhild”. Tenke seg til at han hadde gitt den et navn, at han faktisk hadde funnet trøst i disse lemmer av eik og messing. Å, som han lengtet! Som han lengtet, nå som han faktisk kunne tillate seg å gjøre det, som han lengtet så brennende etter duften av kvinne, hennes blikk og hans låst sammen uten noen ting imellom, hennes … å, hennes kropp i hans armer, hennes kjød, hennes levende mysterium kjent der gjennom lag av lin eller bomull eller silke … hennes kyss …

Å. Å ja. Å fy, som bygdens kroer kalte på ham.

Men først hadde han et virke å besørge, en nær bunnløs gjeld å balansere.

– Du heter ikke lenger Kvernhild, sa han. – Og du fungerer ikke lenger som min viv. Rull nå ut herfra med det samme og se til dine oppgaver.

– Javisst. Som du <klikk> ønsker, Gjørvald <klikk>.

Mannekengen trillet ut, og han ble sittende og riste lattermild på hodet. Dens feilkoblede sølvfilamenter, dens innrustne trollgassventiler, de bød jo i det minste på en viss fornøyelse. Skulle han kanskje ta tilbake sitt forsett om å levere den til trillingene Glome for reparasjoner allikevel, bare la den putre og gå i sin sinnesløse, men akk så underholdende, forvirrelse? Hehe, det fikk vel tiden vise. Gjørvald reiste seg opp og drog av seg nattskjorten, gikk inn på badeværelset, inn i dampen fra det nytrukne morgenkaret.

Toalett, bad og barbering. Selv i disse hans mest bevisstløst innarbeidede ritualer fant Gjørvald nå en gledesgnist de aldri før hadde antent. Hans sinn kjentes så lett og så klart, hans kropp så ren og sterk, og hans ben støttet ham opp like støtt begge to, han følte dem som staute trestammer med hans torso som felles krone, og han visste seg da i sannhet fullt kurert. Og på sine jevnsterke, jevnfriske ben kledde han seg så i en enkel men smakfull virkesbunad og tok seg deretter til elevatoren og fra den inn på kontoret.

Martin satt der allerede, i pasklientstolen, presis som da han sist hadde visitert det bokfulle værelset. Til forskjell hang verneklokken nå høyt hevet nær taket, og til forskjell satt ikke Martin avslappet og verdensvant i denne for ham fremdeles ubeskrevne verden, men fremoverlent med et hult og søvnbestjålet drag over sitt ansikt, vuggende katatonisk i en verden nå beskrevet i blod. Han skvatt til da Gjørvald kom inn. Hissige årer krakelerte hans beposede øyne.

– Martin?

Martins bevrende lepper forsøkte å forme ord, men ingen kom ut.

– Å, Martin! utbrøt Gjørvald, og ganske så ulikt seg selv bøyde han seg frem over Martin, la sine armer om ham og holdt ham inntil seg, og fra omfavnelsen sprang en forvirrende flora av følelser ut: en stengel av sorg og omsorg, blader av takknemlighet og skyld, en blomst av håp om å vise Martin veien tilbake til seg selv, men mest av alt røtter dypt nede i den værensfulle, kroppslige visshet om at han faktisk holdt et annet menneske i sine armer, og at det i seg selv på et vis gav mening til alt det andre.

Han kjente Martin skjelve, følte med ett at han hadde gått for langt, kommet for nær. Han løsnet sine armer, reiste seg tilbake opp og antok en mer virkesmessig holdning. Den ville kreve en viss følelsesmessig kalibrering, denne hans nye og frigjorte situasjon. Så mange av hans emosjoner lå utrente etter tyve år fanget bak glass og vernedrakter, ikke det minste rart at de tidvis ville overmanne ham. Men likefullt krevde hans virke at han satte sin pasklient først av alt, og etter tjenesten Martin nå hadde ytt ham, etter mørket og smerten han hadde løftet fra Gjørvalds liv og lagt over på sitt eget, veide dette hans virkes krav like tungt som selve Klodens kjerne.

– Hvorledes farer du? spurte Gjørvald.

Martin ristet sakte på hodet. – Jeg … tror ikke at dette var så jævlig lurt, ass.

– Har du sovet?

Martin nikket, det så mest bare ut som skjelving gjennom nakken. – Det var helt jævlig. Bare masse jævla mareritt.

“Jævlig”, “jævla”. Nok et gåteord hadde brutt seg vei inn i Martins språk, men dets mening virket i det minste nokså klar.

– Kom, sa Gjørvald. – Vi tar frokost på balkongen.

De satt der så i morgensolens skarpe varme mens husmannekengen danderte bordet med bakverk, frukt, einerrøkt makrell og en kanne nytrukket tangbrygg. Storbygdens larm hadde såvidt begynt å ta til langt der nede, på torgene og i stredene som fremdeles lå kjølige og mørke i Yljabergets morgenskygge. Vinden kjentes frisk, men ikke for kald. Likevel satt Martin og skalv, og maten rørte han ikke.

Han husket det så godt, gjorde Gjørvald. Det å sitte slik, lukket inne i seg selv, livredd for å slippe ut dette bunnløse, nyoppdagede mørket i sitt indre. Redd for å gjennom ord gjøre det på et vis mer virkelig, men i frykten for å dele det samtidig kjenne det grave gjennom seg som en mark i et eple, hule seg ut, gjøre det allerede bunnløse stadig mer bunnløst, en evig synkende brønn ned til den endeløse angsts fortapelse.

Ja, med tid ville nok Martin venne seg til sin nye gåte. Men først da ville den kreve sin sanne pris.

– Martin, sa Gjørvald. Som en blind manns stokk lette hans tunge gjennom språket, omsider traff den ordene. – Jeg vil på det dypeste takke deg for den tjeneste du har utført. Tro meg når jeg sier: Jeg vet hva den har krevd av deg, for jeg vet så godt hva den har gitt meg. Du tok min sinnesgåte på deg selv, min venn, og for det lover jeg deg å løse også den. Begge dine gåter, skal jeg løse. Den som bragte deg til meg, og den du befridde meg fra. Det lover jeg deg.

Martin vugget sakte, stirret på ham gjennom øyne som ekko av nattens mareritt. – K– … k-kan du ikke bare ta den tilbake?

Noe stakk i Gjørvald, som om Martins ord og tilsynelatende anger innebar en slags undergravelse av hans selvoppofrelse, en beskitning av den renheten som etter alt å dømme hadde motivert hans valg om å løfte Gjørvalds sinnesgåte og legge den på seg selv, og denne beskitningen, denne angeren, undergrov òg Gjørvalds nyvunne glede og forventning til sitt gjenvunne liv.

Men noe annet stakk i ham også, noe skarpere og dypere. Noe som ønsket kun å gjøre det Martin ba om: å ta tilbake den vonde sinnesgåten fra ham, fri ham fra dens evigvarende, angstfulle, isolerende åk, selv om det innebar at Gjørvald måtte returnere til marerittene og sitt glasskimrende, luftflasketyngede fengsel. Men det lot seg jo ikke gjøre.

– Om jeg bare kunne, min venn, så hadde jeg på øyeblikket gjort det. Men denne sinnesgåten smitter ikke tilbake. Gjorde den det, ville du allerede ha fridd deg fra den, og atter ville den ha tatt bolig i meg i stedet for deg. Og så, om vi fortsatt konverserte ubeskyttet, eller rørte ved hverandre igjen, ville den atter vendt tilbake til deg. Så meg, så deg, inntil vi omsider skilte lag og kun én av oss ble sittende igjen, fortapt i dens fryktsomme labyrint. Men nei: Dette ble klart for meg allerede kort tid etter at gåten hadde smittet fra general Atmonsønn til meg. Mang en anledning hadde gåten for å smitte tilbake til ham, men det skjedde aldri. Jeg kom etter hvert til å betrakte dette som denne forbannelses iboende velsignelse: at den, selv uløst, aldri vender tilbake når den først har blitt jagd ut av en pasklient.

Martin stirret på ham som fra bunnen av en brønn. Et desperat og bistert håp ulmet dypt i hans isblå blikk. – Men … men hva om jeg smitter noen andre? sa han, og umiddelbart fortrakk hans ansikt seg i selvhat og skam.

Gjørvald reiste seg og gikk rundt bordet, la sin hånd på Martins skulder slik Martin kvelden før hadde lagt sin på Gjørvalds. – Vi skal løse dette, Martin. Jeg skal løse det. Jeg skal finne din sinnesgåtes svar. Jeg skal finne svaret på dem begge, og slik skal du bli fri. Det lover jeg deg.

Martin vred seg i stolen, vekk fra Gjørvalds grep. – Hv-hvordan kan du love det? Du har jo hatt denne faenskapen herjende rundt i deg i tjue år, hvorfor har du ikke løst den i deg selv?

Gjørvald løftet blikket mot himmelen, den syntes spent opp mellom bergtoppene lik en seilduk. Langt ute over fjorden hadde skyene begynt å tetne til, og under dem hang en kald, blå gardin av regn. Han kom med ett til å tenke på ballongførersken fra dagen før og ble slått av et underlig håp, et håp om at hun hadde passasjerer å gi trygghet gjennom uværet. – Du vil nok forstå så snart vår beforskning tar til, sa han.

Martin sa intet. Gjørvald vendte blikket tilbake mot ham og merket noe da han blunket. Han lukket øynene.

Der i mørket så han ingenting, ikke engang Martin.

 

VI

 

Omsider trakk de atter inn på Gjørvalds kontor. Som på eggeskall haltet Martin gjennom rommet bort til pasklientstolen. – Skal jeg bare …? sa han og gestikulerte avmektig mot det velpolstrede møbelet.

– Ja, om det blir tilstrekkelig komfortabelt? sa Gjørvald.

– Ok, sa Martin, satte seg ned med stive og langsomme bevegelser. Lente seg nølende tilbake, grep usikkert om armlenene, blåste pusten sakte ut, lenge. Forsøkte å holde seg rolig, slik han òg hadde gjort der ute på balkongen. Men presis som der ute kom det nå og da rykninger over ham, små etterdønninger av panikk.

Gjørvald satte seg ned på selskinnsstolen bak skrivebordet. Den knirket som alltid, men ikke lenger som en usmurt støvel i marsj over fremmed mark. Nei, denne gang, og for første gang som Gjørvald kunne erindre, hørtes knirket mer ut som et åretak i en jolle, på en stille solskinnsdag, forekom det ham, med en skjønn og velbehagelig kvinne der på tverrbenken foran ham.

Å, disse fantasier. De trengte seg på til stadighet denne morgenen. Likt nattens drømmer virket det som om de nærmest hadde dannet en eviglang kø i hans hjerne over disse siste to tiår, en kø foran en dør som hans sinnesgåte hadde sperret av. Atmonsønns sinnesgåte. Den hadde krevd all plass i hans indre, og for øvrig òg i hans ytre, og nå som den omsider hadde forlatt ham, strømmet det gjennom, alt det den inntil nå hadde stengt ute. Drømmer, febrile ønsker, håp. Men han kunne ikke, ville ikke, la dem drive ham til handling før han for det første hadde gjort opp for seg, og for det andre oppfylt sitt løfte.

Martins to sinnesgåter. Han skulle løse dem begge, gjøre Martin like fri som Martin hadde gjort ham selv. Ville de to også etter dette forbli venner? Ja. Ja, de ville det. Gjørvald følte seg sikker.

Han satt der, bak sitt skrivebord, lente albuene på det, presset fingertuppene sammen som et skråtak. Skuet langs mønet på sin redningsmann, sin venn, sin pasklient. Ja, slik måtte han se ham nå. Ikke som den selvoppofrende, denne til hvem Gjørvald stod i slik bunnløs gjeld. Ikke som den lette, den nyfikent omsorgsfulle, den første på tyve år til å finne veien inn i Gjørvalds personlige fortrolighet. Men som den mareredne, den besmittede, som bæreren av rene helvetes angst og den mørke umulighet i angstens hjerte. Og under dette, som den språklig og virkelighetsmessig forvirrede snodighet som kun dagen før og fra ukjent havn hadde ankommet Stålheimdal og Tåketårnet og dette selvsamme kontor hvori han nå satt blek og bevrende og med flakkende blikk.

Ja. Doktotiv og pasklient. Slik måtte de se hverandre nå.

– Til vanlig ville jeg bedt deg fortelle om din sinnesgåte, sa Gjørvald. – Dens fremtoning for deg og dens tilblivelse. Men vi behøver neppe det, jeg kjenner jo historien og symptomene i detalj. Ja, i det minste slik jeg husker å ha fortalt dem til deg.

Martin så opp på ham, rynket brynet i nysgjerrighet. Det gjorde ham nok godt å få noe å bryne sine tanker på, minne ham om at hans mareritt og hans angst kun utgjorde en liten del av ham, at Martin Haugerud Hansen bestod av så meget mer. Det ville bli tiltagende nødvendig for ham å holde fast ved den tanken nå i de kommende dager, når det gradvis tok til å klares for ham hvorledes sinnesgåten ville snevre inn hans liv. – Hva mener du? sa Martin.

– Jeg har ikke lenger selve minnene, Martin. Du har dem nå.

– Så du … du husker faktisk ikke lenger alt … dette?

– Nei. Bare hvorledes jeg beskrev det, selve minnene har forsvunnet. Og derfor ønsker jeg å begynne vår beforskning med en enkel undersøkelse.

– Kommer det til å ta lang tid?

– Det tar den tiden det trenger, min kjære Martin. Vi har intet hastverk.

– Hnh. Det har jeg.

– Jeg … jeg forstår det, Martin. Sinnesgåten, når den kommer brått på slik som dette, ja … da kan den lett fremstå noe overveldende. Altoppslukende. Men vi skal finne ut av dette. Jeg skal finne ut av det.

Martin lente seg frem, lot hodet falle i hendene. Sukket, men med halvhjertede lunger. – Jeg har bare lyst til å våkne snart.

Aha. Dette, ja. Han hadde jo fabulert om noe liknende der ved karpedammen i Klokkerakademiets botaniske hage, men alt dette hørte til den andre beforskning, Gjørvald hadde jo knapt kommet i gang med den første. Én gåte av gangen.

– Jeg skal virke så hurtig som jeg makter, sa Gjørvald, og gikk til skapet der oneirografene stod. Han valgte ut en tvepennet Stürmholz i skinn og skinnende sølv, dens maskinpenner begge prydet med skimrende blåørnfjær. Han lempet apparatet over på instrumenttrallen og rullet det hele bort til sin forkomne pasklient.

Undring og mistenksomhet grov dype furer over Martins panne. Så trakk hans furer seg opp i et uttrykk av stigende angst. Han stirret på snorkenålene og forstod vel med det samme hvorhen de hørte hjemme.

– Øøøh, sa Martin.

– Ja, beklager. Dette kan muligens bli noe ubehagelig. Lener du hodet litt tilbake?

Martins skepsis avtok kanskje ikke ved synet av apparatet, men den vek dog i det minste for hans ønske om helbred, så han gjorde som Gjørvald hadde bedt. Så varsomt som han maktet førte Gjørvald snorkenålene inn, én i hvert av Martins nesebor, helt til han kjente det butte. Martins øyne flakket vilt fra side til side, men hodet holdt han heldigvis stille. Gjørvald draperte nåleledningene ned langs hver side av munnen, nesten som om det barnlig glattbarberte fjeset omsider hadde grodd en bart. Der festet han ledningene med limbånd, for slik å forsikre at de ikke falt ut igjen av Martins nesebor. Dermed var også Gjørvalds hender frie til å manipulere apparatets diverse kontrollmekanismer.

– Ngh … hva … hva slags maskin er … hva gjør den maskinen der, egentlig? spurte Martin.

– Den kalles en oneirograf. Nålene i din nese trekker til seg rester av nattens drømmestøv fra din hjerne og tolker støvets narratokjemiske sammensetning om til en serie elektriske impulser som så farer ned gjennom ledningene her til selve apparatets … ja, hjerne, kan vi vel kalle det, bestående av et omfattende sett med vetteglassrør som omsetter disse impulser i instruksjoner til automatpennene du ser her på apparatets bakside. På bakgrunn av disse instruksjoner vil så pennene skissere et slags visuelt ekko av din siste drøm, og med alt hell vil dette gi oss tilstrekkelig med detaljer til å gjengi drømmen, og dermed sinnesgåten, i en form som hjelpe oss på vei mot vår løsning.

Gjørvald kveilet ut apparatets kraftslange, festet den til pasklientstolens nærmeste trollgassventil, åpnet ventilen og hørte gassens sildrende sus gjennom slangen inn til oneirografens motorhjerte. Det begynte å slå, først med noen sakte, stille klikk, så gradvis hurtigere, til det klapret av gårde som et ur i kappløp med tiden selv.

– Mmnnngh, sa Hansen, bet tennene sammen og presset øynene igjen. Det hadde begynt å virke nå, snorkenålene trakk til seg det de kunne av drømmestøv fra foldene i Martins hjernebark, det måtte utvilsomt føles ubehagelig. Bedre, dog, enn å gjennomleve de faktiske mareritt etter hvilke støvet utgjorde kun spor.

– Sitt bare i ro, sa Gjørvald. – Da går det hele fortere.

– Ghh … det føles … det føles som om … hjernen min blir sugd ut gjennom … bihulene … gnnnh …

Gjørvald skrudde ned intensiteten noe. Det ville minske det umiddelbare ubehaget, men òg forlenge prosessen.

– Dette går fint, Martin. Vi blir ganske straks ferdige, skal du se, sa Gjørvald og håpet at han ikke løy.

Etter om lag tre minutter tente et lite, grønt trollgasslys på toppen av apparatet. Snorkenålene hadde fanget tilstrekkelig med drømmestøv og omsatt dets mikrokomposisjoner til elektrisk kode, og de hundreder av vetteglassrør i oneirografens interiør hadde i tur omsatt koden til mekanokunstnerisk inspirasjon. Ved siden av det grønne lyset stakk en gyllen bryter opp. Gjørvald la tommelen mot den og flikket den på. En lav maskindur modulerte seg sakte opp til et hvin, og små, mekaniske skjelvinger gikk gjennom automatpennenes styrearmer, gjort desto synligere av pennenes blåørnfjær, som nå liksom bruset. Gjørvald løsnet limbåndet fra Martins kinn og trakk varsomt snorkenålene ut av hans nese.

– Å fy fader, sa Martin. – Gblæh. Håper ikke resten av denne beforskningen din er like guffen som det her.

Gjørvald valgte ikke å svare, gav heller Martin et forhåpentligvis beroligende smil. Så, med ett, satte automatpennene i å skissere. Seig væske som sort blod tok til å sive gjennom de tynne, klare slangene som forbant pennene med oneirografens blekkbeholdere. Blåørnfjærene blafret stakkato over pennenes stereografiske maskinelle streben, over det tykke papiret som lå spent opp under deres hastig skrapende splitter.

– Så får vi se, da, sa Gjørvald. Han lente seg over papiret.

De to automatpennene raste over arket, en linje her, en linje der, skraveringer og kurver og blekkflekker i strategisk kontrollerte minilekkasjer. De tegnet ikke som et menneske tegnet, disse pennene, ikke med noen åpenbar plan eller indre sammenheng, deres strøk kom tilsynelatende tilfeldig rundt om på arket. Ei heller holdt hver av dem seg kun til sin egen side av papiret, nei, de danset begge to frem og tilbake over hele dets overflate, fullførte til tider figurer som den andre hadde påbegynt, kludret andre ganger ned forunderlig fortettede detaljer som ei gav mening før deres mekanokunsteriske makker gav dem omriss og gjenkjennelig sammenheng med det hele.

Og det hele? Det fremstod ved første øyekast nokså kaotisk, som man saktens kan forvente av en drøm: ingen helhetlig, sammenhengende komposisjon, men en serie ulike glimt eller scener forbundet med hverandre ikke i tid, men gjennom visuelle elementer som kunne spille én rolle i det ene tablå og samtidig en annen i dets nabo; Körnheldals karakteristiske dalsider gled over i den gruvekkende survegerkrigerens skuldre, blodet som dryppet fra hans krigsøks gled over i en mørk død pupill satt i survegerkongens forskremte, livstomme øye, hans neserot gled over i et omriss av flammer, den brennende, paniske kroppen som de omsluttet gled over i generalens eget avrevne ben, og ansikter, ansikter, ansikter og atter ansikter gled over i hverandre, som om alle generalens skrekkslagne hirdsfolk hadde grodd sammen i en virvlende sky av dommedag og lidelse.

Gjørvald så på dem. Bildene vekket et mildt ubehag i ham, men intet mer. At de hadde fylt ham slik i tyve år, at de i tyve år hadde fremstått som faktiske minner, som mareritt, som plutselige sinnesfall tilbake til den grusomme tiden, det hele virket nå fullkomment uvirkelig.

– Godt, sa Gjørvald. – Da har vi her en avbildning av dine drømmer fra i natt, vil du kaste et blikk på tegningen så vi kan fastslå i hvilken grad den stemmer overens med –

Med ett mistet han ordene. Pennene hadde ennå ikke stanset, og strek for strek, prikk for prikk, tegnet de nå ut noe …

Nei. Dette kunne ikke stemme.

Han husket ikke seg selv fortelle om det slik.

Nei.

Dette kunne så visst ikke stemme.

Pennene kom til ro. Gjørvald stirret på det de til sist hadde tegnet.

De hadde tegnet at general Atmonsønn sagde av seg sitt eget ben.

– Gjørvald? Hv-hva er det for noe?

Martin reiste seg opp fra pasklientstolen, la vekten mest på sine armer og dyttet fra. Haltet seg rundt oneirografen til han stod ved Gjørvalds side.

– Jeg … jeg tror noe har gått galt med apparatet, sa Gjørvald.

– Hva da? Hvorfor tror du det?

Gjørvald løftet hånden langsomt, pekte mot skissen av generalens blodstenkte sagsverd der det kuttet gjennom hans eget ben. – Dette. Dette stemmer jo åpenbart ikke, det forløp ikke –

En skjelven rev gjennom Martins kropp, Gjørvald grep om ham og holdt ham fra å falle.

– Åh. Å herregud, sa Martin og vendte seg vekk fra det blekkbeskrevne arket. – Jeg .. jeg kan ikke se på de greiene der, det var … det var akkurat som jeg var tilbake … Å, fy faen.

Men det kunne jo ikke stemme. Slik hadde det jo ikke skjedd.

– Jeg … jeg beklager, Martin, jeg mente ikke å utløse dine minnesminer, jeg bare … Jeg vet ikke om du så, Martin, men blant de ulike sannferdige drømmebilder den her har gjenskapt, har oneirografen tilsynelatende også lagt til et av egen komposisjon, muligens … tja, jeg vet ikke riktig hvorledes det kan ha skjedd, men … men den har nå lagd et bilde av noe som vitterlig ei fant sted der ute i Körnsheldal, så du … så du muligens illustrasjonen jeg sikter til?

– Den du pekte på?

– Øh … ja?

Martin kastet på hodet, nærmest glefset etter luft. – Det var jo faen meg den som gjorde det.

– Martin, jeg beklager, jeg forstår ikke hva du –

– Det! Det at han kappa av seg sitt eget bein, faen, hvis det er én ting jeg ikke trenger å bli minnet på nå –

– Nei, Martin, vent! Det skjedde jo ikke! Hans ben ble revet av i en … av en …

– Jeg trodde ikke du husket noe lenger?

– Altså … minnene som sådan har forlatt meg, ja, men jeg erindrer jo å fortelle om dem til deg, og til den evnesvake doktotiven på Innspekkøy, og …

– Men du husker ikke hva som faktisk skjedde?

Nei. Han husket ikke hva som faktisk hadde skjedd. Bare hva han hadde våget å fortelle. Han sa intet, ristet kun kort på hodet. Han så ned på tegningen.

– Du husker ikke hv– … hvordan det føles?

Nei. Han husket heller ikke hvorledes det føltes. Men han kunne høre det i Martins stemme. – Vi skal finne ut av dette, Martin, sa han.

– Hvordan? sa Martin. Øynene hans holdt Gjørvalds, og Gjørvalds hjerte nær brast under blikkets forvirrede, fryktsomme, tryglende vekt.

Nølende åpnet Gjørvald munnen for å medgi at han ikke visste, og han håpet så inderlig at han når han først hadde påbegynt sin setning, ville oppdage en vei ut av den som kunne by Martin på mer enn ytterligere en tom forsikring, som ville avtegne et riss av velfundert håp og gjøre ham fortjent til den tillit hans beforskninger ville kreve. Men nettopp dette utgjorde problemet: beforskninger, ikke beforskning, ikke bare én, nei, ei heller to, men en hel skokk av dem, en hel armé måtte han mobilisere og sende i kamp mot den veldige, kaotiske overmakten som lå i dette villniss av sammenfiltrede sinnesgåter, denne evinnelige, uangripelige labyrint av labyrinter. Det fremstod plent uløselig for ham, det hele, alt han hadde sagt til Martin der i Klokkerakademiets botaniske hage og ved peisen etter gårsdagens middag, og bakt inn i det alt som Atmonsønn selv hadde fortalt ham den gangen han først og akk så uforvarende hadde slått seg på doktotivvirkets vei, og iblandet det hele selvsagt Martins opprinnelige sinnesgåte, denne forunderlige, strie, uformelige vrangforestilling som først hadde bragt ham til Gjørvalds dør. Alt smeltet sammen og i hverandre, antok forsøksvise former som så smeltet igjen ned i surr og tåkete tanker. Hva holdt han engang på med? Hvordan kunne han svikte Martin slik?

Og Martin, hans pasklient, hans redningsmann, hans venn, så at Gjørvald hadde intet å si. Mer orket han vel ikke å se, for da lukket han øynene.

Gjørvald gjorde det samme.

Å. Om han bare kunne ta sin sinnesgåte tilbake. Om han bare –

– Gjørvald? sa Martin, og noe nytt lød i hans stemme, som en enslig, bevrende, sølvfløytetone gjennom en gjørme av sorgtunge bassfeleakkorder. Gjørvald slo øynene opp. Martin gjorde det ikke. – Hv– … hvorfor kan jeg se deg?

Og da, med ett så Gjørvald dem klart som solen. Han så dem alle sammen, sinnesgåtene, i hva de faktisk bestod, hvorledes de omsluttet hverandre, den ene utenpå den neste, som lagene i en løk. Ytterst, generalens opprinnelige gåte: Han, som hadde stått i utallige blodige, skrekkinngytende slag, hvorfor hadde nettopp Körnsheldal blitt det ene han ikke maktet å legge bak seg, det ene som måtte hjemsøke hans minner og netter, gjøre ham fanget i seg selv? Dernest Gjørvalds egen sinnesgåte, som hadde blitt hans da generalens minner smittet over til ham; den bestod ikke i selve smittens faktum, ved dette heftet knapt noe mysterium over hodet. Nei, hans egen sinnesgåte bestod av tre enkle spørsmål: Hva hadde drevet general Atmonsønn til å gjøre dette forferdelige mot sin egen kropp? Hadde han engang husket hva han hadde gjort med seg selv på den fläderske slagmark? Og i så tilfelle, hvorfor hadde han holdt det hemmelig, fortalt en annen historie? Og nå, ytterligere en gåte innenfor der igjen, en innerste gåte som fanget Martin i den selvsamme mørke labyrint som generalen og Gjørvald hadde fått flykte fra uten løsning: Hvorfor, hvis Gjørvald faktisk da, i disse tyve årene, hadde husket det slik som tegningen viste, at Atmonsønn kappet av sitt eget ben, hvorfor hadde også han holdt det hemmelig?

Som intrikat knyttede rep bandt alle disse gåter Martin nå fast i sin tilsmittede PTSD. Enten ville han sende smitten videre, eller så ville den holde ham fanget livet ut, eller så ville Gjørvald, med Martin som sin pasklient, endelig finne alle deres sinnesgåters løsninger.

Her lå de omsider klart formulerte for Gjørvalds indre øye, hver gåte skilt ut og presist definert og korrekt plassert i sin rekkefølge. Og han visste, nå, med hvilken han skulle starte.

Gjørvald smilte til Martins lukkede øyne. – Du ser meg slik Atmonsønn så meg, den gangen han kalte meg til mitt livs virke. Du ser meg slik jeg selv så deg, i går, da du først skrittet inn på mitt kontor. Jeg forstod det ikke selv da, men jeg forstår det nå. Etter hva du gjorde for meg i går kveld. Der i mørket bak dine øyelokk ser du doktotiven i meg, Martin. Du ser meg der fordi jeg kan hjelpe deg.

Martin slo øynene atter opp. Det lå et håp i dem nå, men akk så skjørt. – H-hæ?

– Jeg har lest om dette i enkelte av de få bøker som berører forholdet mellom doktotiv og pasklient, men aldri festet meg stort ved det. Muligens fordi jeg leste det hele billedlig, som poesi, som metaforer for doktotivens empatiske evner. Ja, muligens. Uansett. Det skjer visst ved de sjeldneste anledninger, kun når pasklientens sinnesgåte oppleves tilstrekkelig forvirrende og dyp, som om sinnesgåten selv huler ut et indre rom i pasklienten, et rom i hvilket doktotivens empati og investikurative evner kan finne grep og ta bolig. For ja, jeg så deg slik i går, Martin, slik du nå ser meg. Jeg så deg slik hele dagen gjennom, helt til du befridde meg fra min egen sinnesgåte og tok den over på deg selv. Jeg så deg slik, men jeg forstod det ikke da, for jeg trodde jo hele tiden at doktotivens rolle tilhørte meg og pasklientens rolle deg. Men jeg tok åpenbart feil, det ser jeg med all tydelighet nå. Det forholdt seg ikke slik i går, det forholdt seg motsatt: Jeg virket som pasklient, og du som doktotiv. Men nå, i dag, har våre roller omsider blitt reversert. Nå virker jeg som din doktotiv, Martin, og som ditt blindsyn har vist deg: min empati og mine evner har funnet grep i deg og tatt bolig. Og i samspill med enkelte av mine mer avanserte beforskningsinstrumenter, skal vi gjøre oss god nytte av nettopp det.

– Så … du skal hjelpe meg med å våkne?

Å, igjen dette. Trodde han fremdeles at han drømte alt? Gjørvald, dette værelset, generalens minner, hele Stålheimdal? At hans våkne liv spilte seg ut der i dette “Nesodden” om hvilket han til stadighet fabulerte? At han, når drømmen kom til ende, ville vende tilbake dit for godt? Gjørvald kunne formelig høre Martins sinn knake i sine sammenføyninger. Hvor lenge ville det makte å stå imot denne stormen av gåter som rev og slet i det før det raknet fullstendig? Før det ikke lenger ville finnes noe sinn i ham som noen gåte over hodet kunne forvirre?

– Jeg skal vekke deg fra din sinnesgåte, Martin. Fra dem alle. Jeg skal gi deg tilbake til deg selv.

Martin stod der bare, stirret på ham, hans åndedrett på et vis for markante, insisterende, nærmest maskinelle. Det stod en strid i ham nå. Ikke kun slaget i Körnsheldal, som utvilsomt spilte seg ut for hans indre hver gang intet annet opptok hans oppmerksomhet, men òg en strid som helt og holdent tilhørte Martin selv. En strid om hvorledes han nå, i denne sin svekkede, sårbare tilstand, skulle forholde seg til Gjørvald og hans gjentatte, men enn så lenge fruktesløse, løfter.

Gjørvald la hånden på Martins skulder, klemte den. Sa intet.

– Ok, sa Martin. – Hvor starter vi?

Hvor begynner man å skrelle en løk? Det åpenbare svar: fra utsiden. Først tar man for seg det lag som ligger mest oppe i dagen, det lag som, når fjernet, vil blottstille det neste for dagens og sinnets lys. Det ytterste lag, den første gåte.

– Med dette, sa Gjørvald. – Av alle slag som general Atmonsønn i sitt krigerske virke utkjempet, hvorfor brant nettopp Körnsheldal seg fast i hans sinn?

– Øøh …, sa Martin. – Kødder du?

– Om jeg hva, sier du?

– Mener du alvor nå? Regner du det som en gåte? At generalen fikk PTSD etter det slaget i Körnsheldal?

– Øh … ja, altså, at han fikk sin PTSD der, men ikke etter de utallige andre slag han stod i både før og under Mariakrigen. Jeg må søke å forstå …

– Men herregud, Gjørvald. Det er da ikke noe å “søke å forstå”, det er jo helt åpenbart: Fyren sagde jo av seg sitt eget bein der i Körnsheldal. Jeg tror han må ha opplevd det ganske mye mer traumatisk enn noe annet som hadde skjedd med ham. Sånn husker i hvert fall jeg det.

Gjørvald ble stående og se på ham et øyeblikk, kjente rødmen stige i kinnene. Ja, det fremstod vitterlig fullstendig åpenbart. Hadde Gjørvald selv sett dette like klart som Martin alle årene da disse minnene hjemsøkte ham selv? Han måtte da det, men hadde vel ikke handlet på sin innsikt, ei delt den med noen, ei skrevet den ned noe sted, for hadde han gjort det, så hadde han i det minste husket handlingen.

Men hva så med Atmonsønn selv? Hadde han forstått dette åpenbare? Han måtte da det, han hadde jo gjennomlevd det, slik han òg hadde gjennomlevd alle sine andre slag, selve sammenlikningsgrunnlaget til hvilket verken Gjørvald eller nå Martin hadde tilgang.

Med mindre han, av uforståelige grunner, ikke erindret det slik det hadde skjedd, men slik han hadde fortalt det: at en eksplosjon rev benet av. Eller … hva om Martins drøm, hans tilsmittede post-traumatiske minner, hva om de ikke speilet det virkelige hendelsesforløp? Hva om benet faktisk hadde gått tapt i en eksplosjon, og Atmonsønn hadde husket det nettopp slik, og kanskje også Gjørvald, mens han selv bar generalens sinnesgåte?

Et kort øyeblikk fikk Gjørvald det for seg å i nattens mulm smugle en spade og en arbeidsmannekeng ut til Stridsfallåsen og ta seg inn i generalens gravhaug der for å inspisere stumpen av hans ben, men innså straks at en slik ekspedisjon ville avstedkomme stakkarslig lite utover umiddelbar arrest og snarlig dingel ifra galgen, og uansett ville likets forråtnelse for lengst ha skjult alle spor om enten det ene eller det andre. Nei, dette måtte løses på annet vis.

– Ja, Martin. Du har nok rett i det, såfremt din drøm og dine minner faktisk stemmer overens med de faktiske hendelser der under slaget. Vi har en rekke indikasjoner på mulig divergens når det kommer til dette.

– Divergens? sa Martin.

– Ja, sa Gjørvald. – Divergens.

– Jeg skjønner ikke …? sa Martin.

– En mulig divergens, vel å merke. Det kan tenkes både at slaget forløp slik din drøm og dine minner spiller det ut, og at det forløp slik Atmonsønn fortalte det til meg og jeg i min tur videre til deg.

– Men … men denne PTSD-en, denne sinnesgåten … du sier jo at den smittet fra Atmonsønn til deg til meg? Betyr … betyr ikke det at … alt dette her er … eller, at … å, herregud, hvorfor må dette jævla språket være så vanskelig?

– Bare si det, Martin. Bruk ditt “er” om du behøver det, jeg skal nok forstå.

Ja, han skulle det. For det forekom ham så klart nå at dette ordet, dette ordet med sine fire-fem betydninger, egentlig ikke hadde noen betydning i det hele tatt. Han kunne velge å høre det kun som støy, som et avbrudd, tillegge det den samme mening som et kremt eller host, så ville nok Martins intensjoner og nyanser tre desto tydeligere frem.

– Ok. Takk. Øhm … Jo, jeg trodde du sa at all denne dritten her smittet fra Atmonsønn til deg. At alle de minnene hans liksom bare ble overført til deg, og at når jeg … når jeg hadde hørt på deg og så pustet samme luft som deg, tok på deg, så … ble de overført til meg?

– Ja, såfremt denne sinnesgåten følger etablert besmittelsesteori. Men hva om den ikke gjør det? Hva om, slik det kan fremkomme, gåten har endret seg i deg?

Martin myste, trakk brynene sammen, grublet. Det kom på et vis et nytt liv over ham nå, syntes Gjørvald, når han måtte tenke, undre, spekulere. Det så ut til å holde mørket på en viss avstand, akkurat slik det alltid hadde gjort for Gjørvald selv, innså han nå.

Hah. Så derfor hadde han altså holdt seg til dette virket, selv etter den skjebnesvangre første gang han hadde øvet det og pådratt seg annen manns lidelse: fordi selve det å utøve virket, det å bryne hans fantasi og forstand på pasklientenes sinnesgåter, hadde holdt Atmonsønns mørke på avstand i ham selv. Derfor, altså, hadde Gjørvald blitt slik en dreven og etter sigende sagnomsust doktotiv. Og nå? Nå som Martin hadde tatt mørket fra ham? Hvor meget gjenstod nå av hans motivasjon for sitt virke?

Han skottet ned på arket der ved oneirografen. Körnsheldalslagets grusomheter i blekk som sort blod over papiret. Generalens hånd om sagsverdets skjefte, dets skarptannede klinge etende gjennom hud og kjøtt og knokkel. For Gjørvald kun en tegning, men for Martin så meget mer, og verre. Ja, Gjørvald selv hadde kommet fri fra sitt tilsmittede minnesfengsel, men kun med Martin til bytte. For det skylte han Martin alt.

Og deri lå den. Deri lå Gjørvalds motivasjon for hans virke, deri ville den ligge helt til Martin fant tilbake til seg selv.

Og deretter? Det fikk tiden vise. For øyeblikket gjaldt intet annet enn hans redningsmanns ve og vel. 

– Ok, sa Martin. – Enten kappet Atmonsønn av seg sitt eget ben sånn som jeg husker det, eller så gikk det med i en eksplosjon sånn som du og han fortalte det. Så hvordan finner vi ut hva som faktisk skjedde?

Gjørvald kjente besluttsomheten brenne i brystet, alt i ham ville bare skride til verks, men hvorledes? Ikke kunne han grave opp Atmonsønns lik, ei heller oppsøke Mariakrigens veteraner og grave i deres minner for å kaste lys over generalens handlinger under Körnsheldalslaget; ethvert spørsmål langs dette spor ville vekke hirdens mistenksomhet, de ville holde ham for spion, eller verre: en undergraver av den sanne fortelling om Atmonsønns heltemot og historiske seier. Nei, skulle det skje, måtte det skje her, i Tåketårnet, med de ressurser han her rådet over.

Men hvilke ressurser? Han lot blikket fare over de ulike kister og skap som holdt hans hyppigst benyttede beforskningsintrumenter, men samtlige fremstod ubrukelige; de hadde alle den felles begrensning at de kun, hver på sitt vis, brakte bemørkede aspekter ved pasklientens sinn inn i lyset. Om virkeligheten for øvrig hadde de intet å si, og nettopp den måtte jo Gjørvald finne ut av.

Han lot blikket fare videre, langs kontorets vegger, langs bokhyllene fylt med fiskeskinnstrukne bind. Blant dem stod en rekke bøker omhandlende nettopp Mariakrigen, men han hadde jo allerede lest dem alle, og de støttet alle opp om generalens historie, den ene av dem sågar ført i pennen av generalen selv: stridsmemoarene, som Gjørvald hadde lest flere ganger enn han hadde tall på.

Nei, videre: en serie medisinske oppslagsverk, kunne muligens de –

Vent litt.

Hvorfor hadde han lest generalens stridsmemoarer så mange ganger?

Han kunne ikke huske det, ikke årsaken. Han husket kun å faktisk ha lest dem, en gang i året, minst, og han husket at hans lesning hadde hatt et bestemt og presserende formål. Men hvilket?

Å kaste lys over presis det selvsamme spørsmål som han stod overfor nå?

Det gikk kaldt i ham ved tanken, han skjøv den fra seg. Nei, spekulasjoner og forhastede konklusjoner kunne han ikke holde seg med nå. Uansett hadde hans inngående studier av generalens memoarer avstedkommet niks utover en nærgående kjennskap til teksten selv, dens entydige detaljer og Atmonsønns stridsglade ånd der i ordene. Stridsglad, så klart, fordi ordene ble skrevet av en Atmonsønn nylig befridd fra sin sinnesgåtes traume.

Gjørvald kjente tennene gnisse. Forbistret, altså, hadde han bare kunnet …

Vent nå litt.

Hans blikk hadde fart over skrivebordet og nå stanset opp ved veritometeret som stod der. Sikken unnselig, liten furuboks, med kun et lytterør og en indikatorskive som ytre markører på sin funksjon. Den stod avskrudd nå, med indikatornålen loddrett opp mellom grønt for sannhet og rødt for løgn.

En hypotese begynte å ta form.

– Martin, jeg tenker du skal få lese litt, sa Gjørvald og strenet mot bokhyllene.

– Øhh … har du noe på norsk, da?

Gjørvald bråstoppet. Forbistret også, dette. Martin leste jo ikke runskrift. Men, nei, det spilte jo ingen rolle. Han fant Atmonsønns stridsmemoarer og drog bindet ut av hyllen. – Beklager, Martin, jeg glemte rett og slett dine alfabetiske vanskeligheter. Jeg får heller lese selv.

Han slapp boken ned på skrivebordet med et dunk, satte seg ned i sin knirkete selskinnsstol og skrudde veritometeret på. En svak hvesen, og trollgassen tok til å strømme inn i apparatet. Nålen vibrerte lett, som en nyplukket felestreng.

De kalte den Mariakrigen: Mine stridsmemoarer. Av general Agobert Atmonsønn. Tittelen i gylne runer mot omslagets glatte og sølvskimrende skjell. Han åpnet den, slo opp på den velbladde siden som hans tommel fant så lett, åpningen av bokens tolvte kapittel, kapittelet med tittelen “Seierens bitre offer”.

Han kunne nok enkelt ha resitert det hele ord for ord fra hukommelsen, men om hans hypotese medførte riktighet, ville en slik utenatgjengivelse neppe kunne tjene hans formål; den ville gjøre ordene til hans egne, ikke generalens, og på det grunnlag ville veritometeret vurdere beretningens sannhetsgehalt, ut fra hvorvidt Gjørvald hadde lit til ordene han talte. Nei, ordene måtte komme fra generalen selv, så direkte som mulig fra teksten og inn i veritometeret. Minimal forstyrrelse måtte foreligge underveis fra generalens runskrift til apparatets lyttehorn, og det fantes kun én måte hvormed å oppnå dette: Gjørvald måtte lese opp generalens beretning med sitt sinn så klart og tomt som han evnet, for slik å nærmest omvendt transkribere det hele fra runer til lyd uten besmittelse fra sine egne forkunnskaper og gjett.

– Gjørvald, hva … hva skjer her nå? sa Martin og kom rundt skrivebordet, stilte seg ved Gjørvalds side.

– Vel, min kjære venn, vi skal forsøke noe jeg tror ingen doktotiv har forsøkt før oss. Veritometeret som du ser her på mitt skrivebord, har den funksjon at det lytter til ord som blir uttalt og måler så talerens grad av tiltro til sine egne utsagn. Vi skal nå benytte dette apparat til å fastslå hvorvidt og i hvilken grad general Atmonsønn selv trodde på sin beretning. Ideelt sett hadde vi selvsagt hatt den store mann her med oss i dag og bedt ham allernådigst å fortelle, men etter hans død lar dette seg åpenbart ei realisere. Vi har, derimot, hans memoarer, som i omfattende detalj tar for seg slaget i Körnsheldal, inklusive tapet av hans ben til survegernes miner. Jeg vil nå lese opp de relevante passasjer slik at veritometeret forhåpentlig kan bedømme dem med den samme pålitelighet som det til vanlig bedømmer det her inne fritt talte ord.

– En … løgndetektor?

– Hm! Løgndetektor … Ja, jeg må medgi at det ordet har en viss presisjon, skjønt det bærer jo òg med seg en viss, skal vi si, forventning om usannhet. Jeg foretrekker nok det mer virkesmessige begrep Veritometer. 

– Men … du skal lese opp teksten? Blir det ikke da, jeg vet ikke … stemmen din som dette … veritometeret baserer målingen sin på? Hvor stødig du snakker, sånne ting?

– Ah, du tenker den lytter etter tegn på løgnstress? Å nei, min kjære Martin, nei, til slikt kan man i mitt virke ei feste særlig lit. Løgnstress kan enkelt mestres og slike tegn holdes skjult i stemmen, og i all beskjedenhet: enhver doktotiv som har hørselen i behold, fanger opp slike tegn like lett som en smørblomst fanger solens stråler. Nei, veritometeret lytter ei til fremførelsen som sådan, men til ordenes sanne intensjon, deres forankring i den talendes virkelighetsoppfattelse. Veritometeret mangler imidlertid systemer for okulær informasjonstilegnelse, så det evner ei å lese runtekst. Men dette kan saktens omgås ved en enkel opplesning av de ord vi ønsker at apparatet skal bedømme. I det minste såfremt det evner å skille Atmonsønns intensjoner bak det skrevne fra mine egne oppfatninger om det talte.

Martins bryn lå tunge og anspente over hans øyne. Gjørvald kunne formelig se forundringen knase i hans sinn. Så lysnet noe i ham, han smilte lett og nikket for seg selv. – Hah. Ja, ja. Hvis du mener det kan funke, så. Fungere. Kjør på.

Godt. Han nøt i det minste Martins tillit. Gjørvald smilte tilbake og nikket. Han vendte seg tilbake til skrivebordet. Midt mellom rødt og grønt, stod veritometernålen, som i givakt. Ventende på ordre. Gjørvald lot blikket hvile på den, feste seg til den. Lot seg selv bli som den, et fullkomment nøytralt instrument, farget verken av det ene eller det andre. I balanse. Sinnesløs. I det minste så sinnesløs som han evnet.

Så vendte han blikket mot bokens sirlig trykte runer og begynte å lese.

– “Tolvte kapittel: Seierens bitre offer. Ei heller denne natten innvilget jeg meg søvn.”

Pilen gled til venstre, godt inne på grønt.

– “Kun svakelige kommandører gjør det før et slag, slike som Frossarv og nedrige Peber-Lussalede. En sann kommandør frykter ei frykten i sine hirdsfolk. Han møter den og løfter den fra dem. Aldri trenger de dette løft slik de gjør natten før den dagen de tror de skal dø.”

Fremdeles grønt.

– “Så jeg satt der natten gjennom med vaktfolkene, jeg husker jeg hadde bena dinglende fritt over klippekanten. Fem hundre fot rett under mine støvler rant Kullaelv. Vestfra langs Röjlestupets bratte fot, vendte så syd og innover Körnsheldal. Intet annet bevegde seg der nede. I månelyset fremstod dalen så grå som en gravplass.”

Grønt.

– “Jeg husker jeg tenkte på unge Egerhart da, og det han hadde sagt der i syketeltet: ‘I strid som i handel må man gi for å få. Og om jeg må bytte mitt liv for alliansens seier, general, så angrer jeg intet foruten dette: at jeg kun har det ene å gi.’”

Rødt nå, så vidt. Selvfølgelig; Gjørvald hadde aldri festet særlig lit til dette sitats gjengivelse, hvilken enkel fiskersønn fra Rognafjord tenkte vel slike ord over hodet, aller minst med sitt knapt tenårige liv ebbende ut gjennom sitt første og siste sabelsår? Så han hadde hatt rett i det: i sin beretningsiver kunne selv general Agobert Atmonsønn bøye litt på sannheten her og der. Vitterlig.

Han fortsatte å lese.

– “Og da så jeg opp, og der så jeg en svale skyte over himmelen fra øst, og solens første stråler fulgte etter. Da visste jeg at vi gikk mot krigens seier, for med unge Egerharts liv hadde vi allerede byttet den til oss.”

Nålen ble stående og vippe mellom rødt og grønt nå, langsom og prøvende, nølende. Det føltes underlig på sin plass, for den presis foregående passasje hadde Gjørvald aldri riktig forstått. Hm.

Nei, han måtte ikke tenke nå, bare gjøre seg sinnesløs.

Slik ja. Han fortsatte.

– “Elger og vognskyts kunne vi ei transportere ned klippeveggen, så jeg beordret dem etterlatt på platået under vakt av de glintiske ungbrigadister.”

Grønt.

– “De resterende survegerstyrker i Shackabygd skulle telle knapt et halvtusen, dem kunne jeg med letthet knekke selv foruten kavaleri eller tungt artilleri.”

Rødt nå. Survegerne i Körnsheldal hadde talt tre ganger det tallet.

Vent litt. Hvorfor rødt? Atmonsønn berettet jo her kun hva han i øyeblikket hadde trodd om sin fiendes stridsbeskaffenhet, hvorfor regnet veritometeret dette for usant?

Gjørvald la sin venstre pekefinger på papiret for å markere sin plass i lesningen. Så lot han den høyre lete seg tilbake til passasjen der veritometeret først hadde vist rødt. Unge Egerhart og ordene han umulig hadde sagt.

Ordene Gjørvald fant det umulig å tro han hadde sagt.

Og så, der nålen hadde blitt stående å vibrere så nølende: svalen over himmelen, og Atmonsønns overbevisning om seier, en overbevisning født av en ubegripelig logikk.

En for Gjørvald ubegripelig logikk.

Og Gjørvald visste at survegerne talte halvannet tusen. At det ikke stemte at de talte et knapt halvtusen.

Gjørvald visste det. At det ikke stemte med virkeligheten.

– Hva skjer? sa Martin. – Hvorfor sluttet du?

Han hadde visst det da han leste ordene. At det ikke stemte. Han hadde visst det. Gjørvald. Kun derfor hadde veritometeret vist rødt.

– Aah! utbrøt han og smalt boken igjen. – Dette forbistrede instrument måler kun min egen tro på ordene jeg leser! Dette har ingen hensikt.

Han hørte Martin lavt fnyse bak hans skulder, så haltende skritt rundt skrivebordet. Martin stavret seg vei tilbake mot pasklientstolen, møtte ikke Gjørvalds blikk. – Ok, sa han kun, og med slagen røst. Som en potetsekk sank han ned på stolens røde sete, men lente seg ikke tilbake. I stedet ble han sittende lutrygget fremover, og øynene stirret tomt på gulvplankene mellom ham selv og Gjørvalds skrivebord.

Forbistret, altså. Så lite skulle altså til for å frynse deres tillitsbånd. Kanskje ikke så underlig, all den tid Martin nå satt her fanget i et nett av mørke mareritt som ingen av dem, ei heller hans venn og påstått formidable doktotiv, maktet å nøste opp. Og ovenikjøpet hans dypere sinnesgåte, som bød på sine ytterligere komplikasjoner: Martins totale fremmedhet i verden, hans tilsynelatende akutte uvitenhet om dens sammenhenger og bestanddeler. Burde Gjørvald i stedet ha rettet sin beforskning mot denne gåte, uten hvilken Martin neppe noen gang ville ha funnet veien til hans dør?

Nei, åpenbart ikke. Dyp og forstyrrende som denne primære sinnesgåte fremstod, så voldte den ikke Martin en tiendepart av de lidelser som de besmittede marerittminner fra Atmonsønn via Gjørvald selv gjorde.

Men hvorledes skulle så Gjørvald gripe dem an? Hva skulle han ta seg til?

I det minste måtte han involvere Martin i det hele, han hadde dog selv bevitnet hvilken lindrende effekt det hadde når Martins hjerne ble gjort opptatt med spekulasjoner og funderinger.

– Nåvel, la oss ei miste motet, sa Gjørvald og reiste seg fra stolen. Litt fysisk aktivitet og bevegelse ville ikke kun gi energi til hans egen tenking, det ville òg mane frem i rommet en mer animert atmosfære, i hvilken Martin desto lettere kunne la seg fange opp og stimuleres. Gjørvald strenet over til bokhyllene, tok til å røske ulike bind ut på måfå for slik å skape et slags ferniss av dynamikk og fremgang. – Det fremstår altså åpenbart at veritometeret ikke evner å skille sinnet bak de skrevne ord fra sinnet som leser dem opp. Altså må vi heller søke sannheten i tekstene selv, uten slik teknisk assistanse, muligens ved en nøye sammenstilling av Atmonsønns egen beretning med tilsvarende fra andre kilder, skildringer fra de av hans hirdsfolk som kom tilbake fra slaget, jeg vet jeg har kommet over noen slike her en plass i litteraturen …

Men han visste òg at heller ikke dette ville føre frem. De talløse historiske verk som allerede hadde blitt skrevet om Mariakrigen, hadde for lengst sammenfattet, analysert, stilt opp mot hverandre og harmonisert de ulike beretninger om Körnsheldal og gjort av dem et entydig, patriotisk hele. Nei, han måtte finne en annen tilnærming til dette, måtte gripe det an fra en ganske annen kant, men hvilken? Og hvorledes skulle han makte å gruble seg frem til dette sårt tiltrengte og dypt skjulte alternativ all den tid han samtidig måtte aktivisere sin pasklients egne grublerier og forhindre ham fra for det første å falle tilbake i sine pinefulle minner, for det annet å miste tillit til hele deres beforskning og dermed heller søke å gjøre seg kvitt av sin sinnesgåte på samme vis som Gjørvald hadde, og Atmonsønn selv: ved besmittelse. Men hvorledes? Hvorledes hvorledes hvorledes …

– Robotene dine, sa Martin med ett.

Gjørvald stoppet opp. Vendte blikket fra Ærenthals symbolkompendium til Martin, som møtte det med en stille glød bak sitt eget.

– Hva behager? sa Gjørvald.

– Robotene dine, hva kaller du dem … mannekengene. De kan se, kan de ikke det?

– Jo … jo, for så vidt, de har alle okulærsensorer med hvilke de mottar optisk informasjon. Men hva …?

– Så de kan se, de kan snakke, men de har ikke noen egen bevissthet, stemmer det?

– Ja …?

– Kan de lese?

 

VII

 

– “Elger og vognskyts kunne vi ei <klikk> transportere ned klippeveggen, så jeg beordret dem etterlatt på platået under vakt av de glintiske ungbrigadister <klikk>. De resterende survegerstyrker i Shackabygd skulle telle knapt et halvtusen, dem kunne jeg med letthet <klikk> knekke selv foruten kavaleri eller tungt artilleri.”

Fremdeles stod veritometernålen på grønt. Det hadde den gjort helt siden mannekengen tok til å lese. Bak den skramlende maskinskapningen stod Martin og Gjørvald side om side, Martin med Gjørvalds gamle vandrestav som støtte.

– “Oberst <klikk> Gjallarkrok, derimot, hadde fått stridstvilen over seg. Selv i hirdsfolkenes påhør manglet han disiplinen til å holde sine innsigelser for seg selv, den feige kalven. Ytret frykt for terrenget der nede i dalen, gjorde han <klikk>, og for våre etterretningsinformasjoners kvalitet. Og blant krigerne som stod rundt oss og lyttet, så jeg frykten ta til å spre seg <klikk>. Der og da besluttet jeg omsider å kaste til side min gjeld til hans foreldre, og jeg degraderte ham på flekken til korporal. Og hvem jeg <klikk> forfremmet i hans sted? Hvem andre kunne det <klikk> bli enn min klare, kvikke og til sjelen lojale Tinnabell af Røysafare.”

Nålen svingte seg svakt i retning rødt, men krysset ikke ganske over. Lå her en hemmelighet begravet i generalens relasjon med sin nyutnevnte oberst? Ikke utenkelig, slett ikke utenkelig; på dette punkt i beretningen hadde syv måneder passert siden han sist hadde holdt rundt sin trofaste viv.

Aldri før hadde denne tanke streifet Gjørvald. Kunne dette bety at Martins idé faktisk fungerte? At mannekengens bevisstløse opplesning av Atmonsønns ord gav veritometeret ren og ufiltrert adgang til den forgagne generals grad av sannferdighet i sin beretning?

– “Jeg rappellerte ned klippen som <klikk> førstemann, fulgt tett av af Røysafare og skarpskyttertroppene.”

Atter grønt.

– “Så fulgte resten av mine hirdsfolk, på sine rep gled de ned fjellveggen lik en foss, hver <klikk> lastet kun med dagens proviant og ammunisjon for en uke <klikk>. Etter hvert som vi sank ned, forsvant solen bak den østre dalside. Morgenskyggen fra berget ville altså gi oss kjærkommen kjølighet hele morgenen gjennom. Det ville spare både krefter og vann. Vel nede ved klippens fot falt mine krigere hurtig på geledd. <klikk> Foran oss gapte Körnsheldal som en steinkjempes tettvokste ribben, og langt der fremme, i dalens motsatte ende, lå Shackabygd og siste rest av survegerkongens ikke lenger fullt så formidable armé. Jeg lot våre bannere heises og beordret <klikk> marsj.”

Det rykket litt i Martin, Gjørvald skottet over på ham og la hånden på hans skulder. – Du behøver ikke lytte om ei du ønsker, hvisket Gjørvald.

– Jo. Og jeg vil se hva veritometeret sier, hvisket Martin, nektet blikket å vike fra apparatets til stadighet grønnpekende nål.

Mannekengen leste videre. – “Sydover ledet jeg min hird, inn i juvet hvis vegger tårnet rundt oss så himmelen ble som en blå boulevard høyt der oppe. En uunngåelighet <klikk> preget det hele, som om dette smale og snorrette dalføre ledet oss ei kun mot Shackabygd og survegerne der, men òg mot en historiens sentrale <klikk> nødvendighet. En nødvendighet kalt seier. En nødvendighet kalt fred. En nødvendighet kalt frihet.”

I magen kjente Gjørvald en voksende klump av spenning. Det nærmet seg nå. Han låste blikket til veritometerets nål. Fortsatt stod den på grønt.

– “Jeg sendte af Røysafare bakover i rekkene for <klikk> å antenne stridsiver blant dem hos hvem den måtte ha falmet …”

Gjørvald skvatt til idet nålen gjorde et lynraskt vipp mot rødt, så tilbake.

– “… men behovet for slikt kunne neppe gjøre seg særlig gjeldende. Jeg kunne høre det i de <klikk> taktfaste tramp der bak meg, formelig kjenne det som et trommeskinns vibrasjoner under føttene. <klikk> Ja, for min siste tanke gikk faktisk til dem, mine føtter, da før det hele raste sammen. Mine føtter, som en gang hadde båret meg over Grønnbreens lunefulle is på flukt fra Haugajarlens menneskevarger, som hadde blitt <klikk> kysset av pøbelen Bullbjarn etter jeg gav ham hans velfortjente pryl, som hadde kjent vårgresset kile der jeg gikk med min Allfrid gjennom engene utved Skjønnblomvik <klikk> og hun lærte meg om kjærlighet.”

Grønt. Like før, nå.

– “Ja, i sannhet gikk min siste tanke til mine føtter, før jeg trampet den venstre ned og <klikk> utløste survegernes første mine.”

Nålen smalt bastant inn på rødt. Det gikk et sug i Gjørvald.

– Hm! sa Martin.

– “Jeg erindrer fremdeles smellet, og vagt synet av survegere som <klikk> rotter stimlende ut av bergveggene over oss, så eksploderte smerten under kneet, og jeg tumlet over, og selv før jeg nådde bakken <klikk> hadde mørket slukt meg.”

Fremdeles rødt.

Et uhørlig sus, som en kraftfull, stille tone, fylte Gjørvalds ører. Kontoret snevret seg på et vis inn, ble som en virvlende, krympende tunell i hans blikk. Hans tanker slo som stormbølger i ham, druknet hverandre ut til han fikk grep om i det minste én, fikk løftet den frem fra sinnets ville dønninger og gjort den til et slags holdepunkt:

Han løy. Atmonsønn løy.

Mannekengens stemme klikket og skrapte videre langt der ute, knapt hørbar gjennom alt som fylte Gjørvald. Veritometernålen, med ett like så fjern som maskinens automatiske røst, stod nær som spikret til det røde, vippet kun til grønt nå og da, før den atter fôr dypt tilbake inn i blodets og usannhetens farge.

Han løy. Atmonsønn løy.

Ingen mine hadde sprengt vekk hans ben, det måtte ha skjedd presis som Martin hadde drømt, som oneirometeret hadde gjengitt. Med sagsverdet, ved generalens egen hånd.

Og slik måtte òg Gjørvald ha erindret det, i tyve år måtte han ha erindret det slik, helt til kvelden i går, da Martin hadde tatt minnene fra ham.

Hadde han i tyve år visst at Atmonsønn skar av seg sitt eget ben? Og ikke sagt det til en sjel? Ikke skrevet det ned en gang? Holdt det hemmelig?

Hvorfor hvorfor hvorfor hadde han holdt det hemmelig? Hvorfor hadde Atmonsønn løyet? Hvorfor i Firmamentets navn hadde Polaralliansens største helt kappet av seg sitt eget ben? Hvorledes kunne det hele henge sammen?

Sakte, som gjennom sirup, snudde Gjørvald seg mot Martin. Fremdeles holdt han blikket festet på veritometeret, men Gjørvald kunne se ham gjøre det med stadig minkende standhaftighet; han kvapp til nå og da, som om han fikk en fik eller et rapp over hånden. Langsomt demret det for Gjørvald at disse små smertereaksjoner falt sammen med veritometernålens korte visitter til det grønne. Beskrivelsene, selvsagt, som stemte overens med generalens faktiske minner, slik Martin selv erindret og hadde drømt dem.

De hadde begge hørt og sett alt de trengte. – Nok nå, sa Gjørvald til mannekengen. – Slutt å lese.

Dens kjeve lukket seg med et klakk, og det ble stille.

Trollgasslyset spilte sløret over bokhyller, vegger, gulv, tegnet Martins angstsprukne åsyn ut i skygger som de dypeste skogstjern. Hans øyne lyste blekt mot Gjørvald, blekt, men med rander av rødt.

Hvorfor føltes det som om alt holdt ved å rakne?

Fordi legenden om Polaralliansens største helt og hans seier, bygdes på en løgn.

Fordi Gjørvald selv hadde visst det, hadde levd over halve sitt liv i denne visshet.

Fordi noe ved dette, ved denne løgnen og dens hemmeligholdelse, fremstod så viktig.

Og sannhet ligger dypest i Deres egen sinneskjerne, stemmer det? hadde Martin sagt i går, i drosjeballongen. Og han hadde hatt rett.

Så hvorledes kunne dette med generalen og hans ben veie tyngre for Gjørvald enn sannhet? 

Han deiset ned i selskinnsstolen, enset nå knapt hvor han befant seg og med hvem. Kjente så vidt sin hånd stryke over haken, kjente sine spill åpne øyne på et vis vende seg innover, inn i labyrinten i hans eget sinn.

Hvorfor hadde han holdt dette hemmelig? For generalens skyld, eller sin egen? For Stålheimdals? Å, forbistret! Om bare han kunne huske! Akkurat nå ønsket han faktisk det, at han ei hadde latt Martin løfte sinnesgåten fra ham, sinnesgåten med alle de grufulle minnene i hvilke den bestod, så han kunne gripe fatt i dem og vite hvorfor, hvorfor, hvorfor, hva i de allmektiges navn som hadde drevet ham til å leve et liv i løgn, i forbrytelse mot sin egen sinneskjerne.

Men han erindret jo ingenting. Kun Atmonsønns forløyede memoarer hadde han å lene seg på, og et utall historiske verker derivert derav, alle ubrukelige. Å, om han bare kunne huske sannheten! Om han bare kunne huske sannheten slik han i alle disse år, frem til i går kveld, hadde gjort, om han bare kunne huske sannheten slik …

Slik Martin gjorde det.

– Gjørvald?!

– Hm? svarte Gjørvald og så opp på sin venn.

– Jeg sa hva faen gjør vi nå?

– Å, beklager, jeg … jeg måtte bare tenke litt.

– Jaha? Har du tenkt ferdig, da? Har du en plan?

Gjørvald reiste seg fra stolen. – Ja. Men ikke en du vil like.

– Vil jeg like den mindre enn sinnesgåten min?

Gjørvald smilte. – Neppe.

Han beordret mannekengen til å gjenoppta sin lesing, men denne gang fra memoarenes begynnelse og med den ene av sine okulærsensorer festet på veritometeret, slik at den kunne markere samtlige løgnaktige passasjer med rødt blekk. Hva det ville avsløre visste han ikke, men det ville i det minste gi et slags kart over generalens fabrikasjoner.

Så ledet han Martin til elevatoren, og sammen tok de den en etasje opp, til tårntaket. De skrittet ut, og Gjørvald åndet vellystig inn den salte vinden fra fjorden. Storbygden under dem lå mest skjult bak den krenelerte mur som omkranset tårnets omfangsrike takplattform, men lyder steg opp der nede fra, skrål og rop og maskinstøy båret til høyden av Stålheimsdals utrettelig myldrende hverdagsliv. Fra tårnets sentrale flaggstang vaiet stålheimsfargene stolt mot en tettskyet himmel, og i det fjerne hørtes et ekko av mektig englehvalsang.

– Hva … hva gjør vi her oppe, egentlig? spurte Martin. Han stod som rotfast rett utenfor elevatordøren, hans blikk på Gjørvald atter tynget med mistro. En mistro lagt på ham, etter megen sannsynlighet, av det grå og halvkuleformede presenningstelt som Gjørvald nå med sin utstrakte hånd indikerte. Gjennom åpningen skimtes kun et snev av skimrende stål og flakkende, langsomt omskiftende sjatteringer av trollgasslys.

– Her oppe finner vi et av mine beforskningsinstrumenter som ikke så lett kan fungere der nede under tak, svarte Gjørvald.

Martin rørte seg fremdeles ikke. – Hva slags instrument?

– Martin, kjære venn … får jeg spørre deg: På ditt Nesodden, hva holder dere der for sant når det gjelder døden?

En bølge av angst slo synlig gjennom ham. – Hva …

Han svelget. – Hva mener du?

– Jeg mener, hva tror dere – hva tror du – skjer med en døendes sinn etter at vedkommende har gått bort?

– Hv-hvorfor spør du om dette?

– Rolig, rolig, Martin, jeg tenker ei å sette deg i fare, jeg har den motsatte hensikt for øye. Jeg ønsker med dette kun å fastslå i hvilken grad dette beforskningsinstrument du ser bak meg – eller, snarlig vil se bak meg – utfordrer dine oppfatninger om livets slutt og hva som følger etter.

Nyfikenheten og de utforskende grublerier begynte atter å drive vekk det verste av Martins tilsmittede minner, Gjørvald kunne se det så tydelig på ham: Han myste mot Gjørvald og brynene trakk seg sammen, og samtidig lente han seg gradvis lenger fremover, hvilte stadig mer av sin vekt på Gjørvalds gamle vandrekjepp, og snart ville han måtte sette en fot foran den andre for ei å ramle over, og med det ta et første, varsomt skritt mot dette mest fremmede av det fremmede under presenningen foran ham.

Ja, det mest fremmede av det fremmede. For et apparat lik det som stod her under dekke på Tåketårnets tak, hadde knapt noen sinne blitt sett av en eneste stålheimdøl, ei heller hadde dets funksjon eller blotte eksistens blitt gjort kjent for dem, for hadde den det … ja, da ville verken port eller mur eller en hel armé av voktermannekenger kunne stå imot det menneskehav som ville slått mot tårnet for å trenge seg opp hit.

– Hv-hva mener du?

– Hva tror du skjer med ditt sinn etter livets slutt, Martin? Jeg ber deg: Fortell bare, så skal alt bli tydelig.

Martin slikket sine lepper, kastet blikk fra side til side som for å forsikre seg om at ingen lyttet. Han så mot apparatet under sin presenning, mot Gjørvald der han ventet. Kaldt og kontant falt en regndråpe Gjørvald i hodet.

– Ingenting, sa Martin. – Vi blir bare borte.

Et øyeblikk svimlet det for Gjørvald. I sitt virke og gjennom sin lesning hadde han blitt kjent med dusinvis av forestillinger om hvor dødens porter ledet, men noe slikt som dette hadde han aldri tidligere hørt noen hevde. Han maktet ikke engang forestille seg hva det skulle bety, for å forestille seg en slik tilstand, en slik intethet, innebar jo å forestille seg det å ei forestille seg noe som helst. En logisk, konseptuell og perseptuell umulighet. Men likefullt hadde Martin uttalt sine ord med slik en hul og sorgtung visshet i stemmen, som om det for ham i det hele tatt ikke dreide seg om et spørsmål, men om sikker kunnen i stedet. Hvorledes hadde hans sinnesgåte ledet ham inn i slik en mørk, ufravikelig, fullkomment utenkelig kosmologi? 

Nei, det spørsmål fikk vente, det måtte vente. Først skulle Gjørvald løse den via generalen og seg selv tilsmittede sinnesgåte, og dernest gåten i hvilken Martin først hadde mistet seg selv, som denne dødsforestilling ganske sikkert utgjorde del av.

Ytterligere en regndråpe falt på Gjørvald. Så nok en, umiddelbart etter.

– Hm. Jeg forstår, sa Gjørvald, hvilket han overhodet ikke gjorde. – Til vanlig – eller, “vanlig” blir vel feil begrep i denne sammenheng, la oss heller si at jeg med en hvilken som helst annen pasklient ville søkt å forklare dette apparats funksjon med utgangspunkt i vedkommendes egen dødsanskuelse, men … ja, jeg ser ikke riktig hvorledes det skal la seg gjøre utifra din, så … hm.

– Prøv, sa Martin.

– Hva behager?

– Folk tror på veldig mye rart der jeg kommer fra. Jeg tåler nok å høre hva du tror på også.

– Tja, jeg vet ikke at mine egne antakelser i så måte vedkommer vårt forestående anliggende, jeg … Ja, kom med meg, så skal jeg forsøke å forklare.

Gjørvald skrittet mot teltet, men Martin rikket seg ikke. Dråpene kom tettere.

– Martin, sa Gjørvald. – Har jeg gjort meg fortjent til din tillit?

Martin nølte et øyeblikk. Så trakk han på skuldrene og fulgte etter. Gjørvald drog teltklaffen til side, og de gikk inn. Fryktsom i sin fremtoning stod så det sjeldneste, mest dyrebare av alle Gjørvalds beforskningsinstrumenter foran dem. Med gapende munn og øyne tok Martin langsomt synet inn, og synet gapte tilbake.

Et nordavindstrolls gigantiske kranium utgjorde nemlig brorparten av apparatets synlige struktur, behengt og bygget ut med et utall komponenter som, gjettet Gjørvald, måtte fremstå nær komplett ubegripelige for Martin: de regnbuefunklende trollgassbeholdere festet som en krone rundt skallens panne, røret som fra dem forsvant inn gjennom høyre øyehule for å gi kraft til maskineriet der inne, kuleklokken som bulte ut ifra venstre øyehule, glimtet av ventiler og stempler og tannhjul gjennom åpningen som monsterets snyteskaft en gang hadde dekket, de hundretalls linjer med bønneskrift risset inn langs kinnben og en kjeve tvunget åpen av hydrauliske hengsler, og der, midt i den vidåpne, mannshøye kjeften, halvt skjult bak sabelkvasse tenner lik blodtørste stalagmitter og stalaktitter: selve trollspeilsarkofagen. Her utenfra liknet den mest på et alter, syntes Gjørvald, et alter i nattsort sten til alle ånder og guder og teorier som noen noen gang hadde trodd på blant alle Klodens øyer. Hver overtro og religion og hypotese preget den mørke kisten i et sirlig samspill av mytologiske og metafysiske relieffer, og langs lokket lå to slanger av samme sten tvinnet sammen, et symbol som vitterlig hørte hjemme i hver og én av disse så kunstferdig representerte ontologier. Et kontrollpanel satt festet i skallens venstre tinning, opp til hvilken førte en bratt trerampe, konstruert i sin tid av Gjørvalds husmannekeng. 

– Hva faen, sa Martin omsider.

– Den kalles en dødningesimulator, sa Gjørvald.

– Du sier ikke det, sa Martin.

Flerfoldige år hadde det tatt ham å veve sammen det sinnrike teppe av tjenester og gjentjenester som han omsider hadde kunnet omsette i anskaffelsen av dette sitt mest dyrebare beforskningsinstrument. Og her stod den nå, dødningesimulatoren, for stor og uoppdelelig til å fraktes gjennom tårnets dører, og således skjult fra nysgjerrige ballongføreres blikk under dette enkle telt av grå presenning. Ved hele fem anledninger de siste elleve år hadde han hatt nytte av apparatet, med hvilket han i bytte mot deres taushet hadde befridd fem pasklienter fra sinnesgåter med løsninger begravd utenfor deres egne sinn.

Ja. Begravd. Presis som Agobert Atmonsønn.

– I mitt virke benytter jeg gjerne dødningesimulatoren i tilfeller der en sinnesgåtes grunnleggende årsak ei befinner seg i pasklientens eget indre, men i dennes samspill med en annen person, gjerne en forelder eller annet nært familiemedlem, eller også en voldsmann eller annen slags lømmel som har forbrutt seg mot dem. Og jeg benytter den da i tilfeller hvor denne andre person ikke lenger lever.

Martin hadde ikke rørt seg, stod fremdeles ved teltklaffen og skulte opp på dette selv for Gjørvald noe groteske apparat. – Ok, sa han. – Og hva gjør den?

– Den avleser pasklientens bevisste og ubevisste minner om den avdøde, sammenstiller disse med pasklientens oppfatninger om hva døden måtte innebære, og produserer gjennom dette en slags fremstilling, kan vi si, av den avdødes sinn. En simulert bevissthet gjennom hvilken pasklienten kan utforske de av sinnesgåtens aspekter som springer ut av ei dem selv eller deres nåværende omstendigheter, men av mennesker og monstre i deres fortid.

– Og nå har du tenkt å bruke den til å vekke Atmonsønn til liv igjen?

– En simulasjon av Atmonsønn, ja. Men en riktig så detaljert en; blant de få av mitt virke med hvem jeg korresponderer, råder det sågar uenighet om hvorvidt slike dødningesimulasjoner henter sine detaljer kun fra pasklientens minner om den døde, eller hvorvidt de faktisk åpner opp for kommunikasjon med dem der i dødens rike, som filtrert og gjengitt gjennom pasklientens egne forestillinger om dette. Selv fester jeg nok mest lit til den første av disse forklaringsmodeller, skjønt det finnes også de som vil hevde at begge forståelser har like mye rett som de tar feil. Men all denne teori vedkommer strengt tatt saken ei, du trenger ikke vite annet enn at simulatoren fungerer, og at jeg tror den kan gi oss svarene vi søker.

– Ok, men jeg har jo ikke noen minner om Atmonsønn, jeg. Jeg har jo bare hans egne minner, som om … som om de skjedde med meg istedenfor ham.

– Så visst, men desto bedre, vil jeg mene. Det bringer deg kun nærmere hans sinneskjerne som utgangspunkt.

– Men jeg … alt jeg husker … altså, jeg har jo ikke fått noen andre minner fra ham enn det slaget, jeg vet jo ikke noe mer om ham enn det. Og det du har fortalt meg. Blir det nok?

Gjørvald kjente seg fristet til å overøse ham med forsikringer, men slik ville han kun vise seg Martins tillit uverdig. Han måtte holde seg til sannheten, av hensyn til både virkesmessig etikk og vennskapelig forpliktelse. Han drog litt på det: – Ja, altså … jeg vil tro det, skjønt …

– Skjønt hva da?

Forbistret, altså. Om ikke Martins begrensede biografiske kjennskap til generalen ville komme til hinder for simulatorens intenderte funksjon, så risikerte jo faktisk en annen og langt mer alvorlig faktor å sette en stopper for deres foretakende i sin helhet.

– Martin, mente du det virkelig, det du sa nå i sted? At du tror døden innebærer kun vår totale forsvinnelse?

Martin trakk på skuldrene, senket blikket. – Den gjør jo det.

Nettopp, ja. Og deri lå problemet. Skulle Gjørvald forsøke å overbevise ham om en annen dødsanskuelse, en av de mange hundre budt frem av Klodens ulike filosofier og trosretninger? Nei, for en håpløs ambisjon; slike forestillinger endredes ei ved argumentasjon og overtalelseskunst alene, de hadde rot langt dypere i et menneskes sinn enn det. Han måtte bare holde seg sannferdig.

– Nettopp, ja, sa Gjørvald. – Jeg frykter din manglende tro kan by oss problemer.

– Hva … hva mener du?

– At dødningesimulatoren nyttiggjør seg nettopp av pasklientens tro på livet – om vi kan kalle det det – etter døden for å fremkalle sin simulasjon på et vis som vedkommendes sinn kan akseptere. Men om ingen slik tro foreligger, da ser jeg ei hvorledes simulatoren skal finne uttrykk for sin simulasjon.

– Herregud, for et sted, mumlet Martin til seg selv. Så, til Gjørvald: – Hva med deg, da? Hva tror du på?

– Martin, min venn, jeg forteller så gjerne om min egen tro, men i den herværende situasjon synes det meg viktigere å virke kun som din doktotiv, og i den sammenheng har min tro liten relevans. La oss heller –

– Nei, Gjørvald, jeg mener kan vi ikke bruke din tro, da, til å fremkalle denne simulasjonen?

Hah. Det klang umiddelbart og overraskende klokt. Dette ville jo òg supplere simulasjonen med Gjørvalds biografiske kjennskaper til generalens liv, noe som ganske sikkert betraktelig ville heve dens kvalitet. Om den sanne Martin ikke allerede kunne benevnes som doktotiv, så bar denne idé ettertrykkelig vitne om at han, når løsningen på hans sinnesgåte omsider forelå, sannelig burde slå inn på Gjørvalds virke.

Kun en ørliten hake heftet ved hans i det øvrige så innsiktsfulle forslag.

– Jeg vet ikke om vi begge får plass, sa Gjørvald.

– Får plass? Hvor da?

– I trollspeilsarkofagen.

Martin stirret på ham. – At du sa det var …?

– Trollspeilsarkofagen, gjentok Gjørvald og pekte mot kisten der bak skallens fryktsomme huggtenner. – Denne.

Martins blikk fulgte dit Gjørvald pekte. – Og du tenkte at jeg skulle … inni der? Som i en begravelse, liksom?

Gjørvald trakk på skuldrene. – Slik fungerer nå engang dette apparat. Volder tanken deg ubehag?

Martin satte vantro øyne i ham. Hans leppe syntes å bevre mens han forsøkte å lete frem sine ord. Han lukket munnet til et lynkort smil, snøftet anstrengt, vendte blikket atter mot sarkofagen. – Gjørvald, jeg … jeg funker ikke så bra i … i små rom og sånn.

Gjørvald smilte mildt og la en hånd på Martins skulder. – Den virker større når man først ligger i den.

– M-men ikke stor nok til oss begge, sier du? Da har det vel ikke så mye hensikt å prøve heller, har det det?

– Jeg vil gjerne det, Martin. For øyeblikket har vi knapt med alternativer, og jeg vil så nødig at du skal lide under generalens PTSD særlig lenger. 

– Jo, men …

Gjørvald kunne se tankene storme i ham, frykten for kistens klaustrofobe omsluttelse veid mot frykten for et liv fanget i stridsminnenes skrekk og brutalitet.

– Gjørvald, kan vi ikke bare … det må da finnes noen som … noen som … ja, ikke sant, på en måte fortjener dette, sa Martin og gestikulerte mot seg selv, mest sitt haltende ben.

– Kjære Martin. Du vet jeg står i den dypeste vennskapsgjeld til deg, men jeg håper ei du i sannhet ønsker å idømme et annet menneske den lidelse du selv har valgt å bære?

Noe flammet opp i Martin, et blaff av rent hat. Men hatet, kjente Gjørvald, rettet seg ikke mot ham, ikke egentlig. Det rettet seg mot Martin selv, for han visste jo så klart at Gjørvald hadde rett. Han kunne ha valgt annerledes, men gjorde det ei. Ingen hadde påtvunget ham denne tilstand andre enn ham selv.

– N-nei, sa Martin, skulte tilbake mot sarkofagen. – Vi må oppi begge to, sier du?

– For at apparatet skal kunne gjøre nytte av både dine stridsminner og min biografiske kunnskap, ja. Og ikke minst min dødsanskuelse. Men den ble nå laget for å romme kun én person av gangen, så … Tja. Vi får vel bare se, tror du ikke det?

Martin slikket leppene igjen, kastet et raskt blikk ut teltklaffen. Regnet kom stridt nå, det knatret tungt mot presenningen der oppe.

– Ok, sa Martin, og fulgte etter Gjørvald mellom de meterlange tennene inn i trollskallens gapende kjeft. Som et benete tak buet ganen seg over dem, mens munnens bunn lå skjult under et gulv av mørkt, gammelt treverk, på hvilket stod kun trollspeilsarkofagen. En rekke røde ledninger førte fra diverse av dens kontaktpunkter opp gjennom tilsvarende i ganen over dem, opp til skallens indre, der trollets gigantiske hjerne en gang hadde tenkt dets mikroskopiske tanker, men nå kun fungerte som den biologisk-nevrale basis for apparatets mekanoforiske nekrolysemaskineri. 

– Så får vi se, da, sa Gjørvald, og trakk i spaken som lot kistelokket gli opp.

Sarkofagens speilkledde indre glimtet imot dem i sin hypnotiske, evig omskiftelige blanding av alskens duse sekundærfarger. Refleksjonene der inne fremstod selv i dette dempede dagslys som tåkete og ubestemmelige. Tydelig form ville de ta først i mørket, projisert og modulert ved hjelp av apparatets nekrolytiske vettetrådkretser.

– Hva …? sa Martin, pekte vagt ned i kisterommet.

– Trollspeil, svarte Gjørvald. – Noe ukomfortabelt på hvilket å ligge, muligens, men det utgjør nå en avgjørende komponent. Og vet du …

Han målte opp bredden med armene, så nøye på Martins kropp og sin egen. – … jeg tror faktisk vi kan få dette til.

Han hadde rett. Med lokket fremdeles åpent la de seg andføttes ned i kisterommet og fant at de så vidt fikk plass der inne begge to. Trangt ville det bli, og hardt å ligge rett på trollspeilbunnen, men så snart apparatet begynte å fungere, ville slike ubehageligheter uansett vike for et ganske annet assortiment av erfaringer.

Hvordan ville det bli? Selv hadde Gjørvald aldri opplevd dødningesimulatoren fra innsiden, han hadde kun benyttet den på en håndfull hemmelighetssvorne pasklienter. Fra dem hadde han hørt beskrivelser, selvfølgelig, av hvorledes simulatoren bragte dem ikke kun til å møte igjen sine avdøde, men til å ta seg inn i representasjonen av disses sinn for deri å kunne søke opp sine egne sinnesgåters nøkler. Men deres erfaringer skilte seg særs drastisk fra hverandre, med henblikk på både den overgripende dødsanskuelse i hvilken hver simulasjon ble berammet, og de mer persons- og gåtespesifikke idiosynkrasier som fikk utspille seg gjennom simulatorens funksjon.

Og ovenikjøpet dette, at nå to personer skulle ligge der i trollspeilsarkofagen, ikke bare én. Hvorledes ville det spille inn? Hadde slikt blitt forsøkt noen gang før i doktotivvirkets historie? Gjørvald tvilte. Men sin beslutning betvilte han ei, for med dette sjansespill hadde han i det minste en teoretisk mulighet til å en gang for alle løse den forgangne generals smittsomme sinnesgåte, kurere sin venn og pasklient for grusomhetene han selv inntil nylig hadde måttet bære, og så – omsider – komme til bunns i Martins opprinnelige, og muligens langt dypere, sinnesgåte.

Etter å ha slått fast at sarkofagen hadde presis tilstrekkelig med plass til dem begge, skrittet de igjen opp og ut av den. Martin virket nå ytterligere urolig, deres lille øvelse hadde ei hjulpet av hans klaustrofobe tendenser, snarere heller hisset dem an. Han grep en oljehyre fra krakken ved siden av teltets klaff, slo den om seg og søkte hastig ut på tårnplattformen, hvor han trosset det strie regn og ble stående ved tårnets brystvern og stirre ut i den stadig tettere tåke og puste. 

Gjørvald lot ham stå der i fred for å samle sine tanker og kjempe til seg det han behøvde av ro. Selv kalte han husmannekengen opp og inn i presenningteltet, og der instruerte han den i å håndtere dødningesimulatorens kontroller. Lykkeligvis behøvdes ingen bevissthet for å monitorere de ulike måleinstrumenter og gjøre nødvendige justeringer, dette arbeid lå trygt og vel innenfor mannekengens virkesspesifikasjoner.

Så iførte han seg sin egen oljehyre, og gikk ut til der Martin stod ved muren, skuende ut i det fuktige grå. Lite kunne de se av Stålheimdal nå, annet enn de høyeste nabotårn der de grodde opp av skodden som av intet.

– Jeg syntes jeg så en ballong der ute i tåka i sted, sa Martin. – Flyr de selv med så dårlig sikt som det her?

– Det hender nok det, ja, når behovet trenger seg på med tilstrekkelig nødvendighet.

– Høres risikabelt ut.

– Så visst. Men må man, så må man. Skal vi returnere til teltet?

Minutter senere lå de atter andføttes i trollspeilsarkofagen mens Gjørvald gav mannekengen de resterende instruksjoner. Den ble stående med en gripeklo rundt lukkespaken og vente på hans ordre om å sette i gang.

– Hvorledes føler du deg, Martin?

– Jeg … jeg vet ikke. Har bare lyst til å …

Han sa ikke mer, bare sukket tungt og bevrende. Gjørvald kjente hans kropp lett skjelve mot sin egen. Skyldtes det fukt og kulde, eller angst for det som nå ville komme? Svaret gav vel egentlig seg selv, for også Gjørvald kjente angsten. Neppe så akutt som Martin, forsterket som dennes ble av klaustrofobi såvel som tilsmittet PTSD, men likefullt: En rekke usikkerhetsmomenter heftet ved deres nå umiddelbart forestående bedrift, og Gjørvald kjente tvilen gnage. Dem begge i kisten, mannekengen ved kontrollene, gruen over å finne svaret på hvorfor Atmonsønn hadde gjort som han hadde gjort, og kanskje verst av alt: hvorfor Gjørvald i tyve år hadde holdt det hemmelig. For første gang forekom det ham at enkelte sinnesgåter kanskje best forble uløste. Men han skyldte sin venn og pasklient en gjeld, og hadde intet håp om tjenestebalanse annet enn dette.

– Sett i gang, beordret han husmannekengen, og med det ble lukkespaken dratt ned og kistelokket senket over dem. Et skjebnetungt dunk, og de lå der i totalt mørke.

Hurtige og grunne gikk Martins åndedrett. – K-k-… kommer – vi – til å p- … kommer – vi – til å – få puste?

– Rolig, rolig, Martin. Trollglasspeilet gir oss alt vi behøver.

Og han kjente også en svak, kjølig strime av luft kile ham i skjortekragen, sivende inn fra en av sarkofagens små ventileringsåpninger. Det ville gå fint, dette. Ja, overraskende nok følte han seg her i mørket fullkomment rolig. Lykkelig, til og med, bare dette å kjenne et menneskes kropp mot sin egen gav ham sikken dyp og varmende fred. Tenke seg til at han nå kunne tillate seg dette, et menneskes kropp mot sin egen. Snart nok kanskje òg en kvinnes? Han smilte.

– Gjørvald?

– Ja?

– Du sa det aldri … hva tror du skjer med oss når vi dør?

Ah, riktig. Han hadde ikke delt sin dødsanskuelse med Martin. Ennå hørte han ikke simulatorens maskineri summe i gang der ute, så han hadde fremdeles tid. Jeg tror på Varderiket, forsøkte han å si, men hans munn ville ikke røre seg. Han kjente den der som før, men hadde ingen makt til å bevege den, verken kjeve eller kinn eller tunge. Han forsøkte å røre en finger, men oppnådde kun det selvsamme resultat. Martin skalv ikke lenger der ved hans side.

Å, tenkte han. Det har begynt. Men hvorledes, jeg hørte ikke …

Ah. Selvsagt. Det ble annerledes her inne i sarkofagen. Ingen maskinlyd slapp gjennom dens håndbreddtykke stenvegger og lokk.

Men hva så med det underlige skimmer som avtegnet seg langt der i det fjerne, lyset med de omskiftelige sekundærfarger? Hvorhenfra kom det?

Fra trollglasspeilet overalt rundt ham kom det. Og han visste med ett at det også kom fra ham selv. Ingenting skilte ham ad fra lyset der i speilet, for lyset i ham selv … lyset i ham selv … lyset i ham selv … Ah! Han manglet et ord, et ord, et ord for å beskrive dette forhold mellom lyset i speilet og lyset i ham selv, et forhold som knapt kunne kalles noe forhold over hodet, for det forbandt ikke noe adskilt, for det fantes ikke noe adskilt der i det forholdet ah! Et ord! Et ord for å beskrive dette forholdet eller ikke-forholdet, dette … Altså, lyset i ham selv og lyset der i speilet, de … de …

Så slo det ham.

Et ord.

Et ord som betød så mange ting.

Kanskje også denne?

Lyset i meg selv … er … lyset der i speilet. De … er det samme lyset. Det er bare ett lys, og det er meg.

Å.

Takk, Martin.

Men Martin var lyset, han òg.

Det var derfor dette ordet hadde kommet til ham nå, omsider. For det var her allerede.

Og med det begynte lyset å ta form. Av et landskap. Lyset var et landskap. Og landskapet var Gjørvartin selv. Og Gjørvartin var selve Körnsheldal. Et langtrukkent arr gjennom Fläderlands fjellheim. 

Men ei kun ett slikt arr martret fjellet. En skokk av Körnsheldaler vokste nå ut på tvers av og i forlengelse av hverandre, utallige, umulige, de trosset fjellets geometri, sprengte rammene for det tenkbare, men likefullt … var de bare Gjørvartin selv. Og de var Körnsheldal, og alt som hadde skjedd der nede, som en labyrint.

Gjørvartin følte øyne lese hans sinn som skrift, som tekst på norsk og nordamålske runer, følte ører lytte til hans indre stemme og alt den noen sinne hadde sagt, følte fingre stryke langs hans nerver på jakt etter følelsene som fremdeles hjemsøkte dem lik ekko av frykt og kjærlighet, og minnene om alt …

Nei, ikke alt. Kun general Agobert Atmonsønn.

Som et skrømt lyste han der nede i Körnsheldal, en av ham i hver dal i labyrinten. Alt Gjørvartin husket om ham, om å lese ham, å kjenne ham, bli besmittet av ham, være ham. Som fragmenter av en sannhet flakket de rundt der nede, atmonskrømtene. Febrilskt og håpløst lette de etter hverandre. Hinket rundt på sine gjenværende ben.

Og alt dette leste dødningesimulatoren som skrift. Og hørte som hans indre stemme. Og følte lik et ekko av frykt og kjærlighet.

Og varder blaffet opp langs toppene mellom alle de labyrintiske Körnsheldaler. Og ned deri begynte Gjørvartin å dale, og gradvis ble dalen noe annet enn ham selv, noe fremmed. Noe fremmed, men også kjent. Men den var ikke lenger ham selv. Han var bare Gjørvartin, nå, og han stod her i dalen, med dalsidene ruvende over seg lik en steinkjempes ribben, og langt der fremme hinket et atmonskrømt rundt og pyrte løs med den jævla flammespruteren sin på fiender som ikke noe steds var å se. Mørket lyste gjennom dalen, også det likt et ekko. Et ekko av vardene som flammet høyt der oppe. Det brant varder her nede i dalen òg, så Gjørvartin, og da visste han at han var der. I Vardariket. Dit vi døde går for å bli våre egne berettere.

La meg forklare.

Eller nei. La meg heller fortelle.

General? ropte Gjørvartin mot atmonskrømtet. General Atmonsønn, er det Dem? Jeg har noe å spørre Dem om!

Skrømtet sluttet å sprute om seg med ild. Snudde seg mot Gjørvartin. Hevet hånden til pannen som for å skygge for en sol som intetsteds var å se.

Tinnabell? ropte skrømtet, så mer usikkert: O-oberst af Røysafare?

Nei, general, ropte Gjørvartin. Ikke Tinnabell.

Egerhart? Unge Egerhart?

Nei.

Hvem går der da?

De kjenner meg ikke, general.

Men De kjenner meg?

Hele Kloden kjenner Dem, general. Her vant De Mariakrigen.

Skrømtet ble stille. Det stod der på sitt ene ben som om det hadde glemt at det hadde mistet sitt andre, stirret rundt seg som om det hadde glemt hvor det befant seg.

Hvorfor kjemper jeg den da fortsatt, nå som alle andre har reist hjem?

Det er det vi skal finne ut av, general. Kan jeg stille deg noen spørsmål?

Deres språk … hvor kommer De fra?

Gjørvartin åpnet munnen for å si at det gikk det ikke an å gi svar på, men det som kom ut av ham var ikke ord i det hele tatt. Det var et bilde, og et øyeblikk fortrengte det alt rundt ham, hele Körnsheldal og nattehimmelen over, bare vardene stod igjen, og på toppen av dem alle flakket bål fremdeles, men det var ikke lenger Körnsheldal de stod der og brant i, det var et annet sted. De stakk opp av vannet nå, vardene, stakk opp av en skjermet, liten bukt omgitt av svaberg, strand og små hus blant grønne trær, og fra det ene hus viftet en vimpel så vidt merkbart i vinden, en vimpel med et våpenskjold på: en dypblå bunn og en hvit trekant pekende opp, opp mot morgensolen i den gigantiske himmel over ham, og en plog av gjess skar baksende gjennom det blå der oppe, og der, blant de glitrende småbølger i vannet under, på en pilstrak kurs som like fullt styrte dem klar av alle buktens varder, gled to små og smale båter av ukjent slag, og opp av skrogene stakk overkropper som kentaurers, den ene en kvinnes og den annen en manns, de padlet der hver med en tohodet åre og deres klær satt så tett til deres kropper og glødet med farger som, hadde de vært lyder i stedet, hadde hørtes ut som skingrende og honningsøte skrik, og Gjørvartin merket at noen stod ved hans side, på en brygge av betong, så henne der helt ytterst i øyekroken, en middelaldrende kvinne med små, hvite propper i ørene, og hun stirret på et lysende speil i sin hånd og hun ventet på noe hun ventet på noe hun ventet på ventet på Nesoddbåten.

Han lukket munnen igjen, og atter lyste vardebålene under Körnsheldals evig mørke himmel.

Atmonskrømtet stod tett ved ham nå, hvem av de to hadde rørt seg? Generalens øyne inn i hans, stålgrå og vidåpne og så i fortapelsen mattet ut av strid.

Å, sa skrømtet. Jeg … jeg lot meg visst en gang fortelle at De kom fra Snøsporbakke?

Det var jo sant, det òg, på sitt vis.

Jo, sa Gjørvartin. Det stemmer, det. Men dette fortalte jeg Dem først etter slaget. Etter Deres seier.

Ja. Visst vant jeg. Vinner jeg. Vant …?

General. Jeg har noe å spørre Dem om.

Men … om jeg vant … hvorfor da disse varder … har jeg dødd?

Det De gjorde her, lever evig.

Men …

Med voksende angst smalnet generalens blikk. En varme kom fra ham, stadig sterkere.

Men …

Og nå så Gjørvartin at generalen stod til knes i stener, og at haugen vokste langsomt høyere.

Men … men hva gjorde jeg så her?

Og med ett flammet han opp, generalen, ble til et skrikende bål på en søyle av stener.

Ja, sa Gjørvartin. Det var jo liksom akkurat det jeg hadde tenkt å spørre deg om.

Men han sa det til ingenting, for generalen var nå atter kun en av rikets talløse varder.

Han fikk forsøke en annen av dalene. Der, den skar tvert ut av Körnsheldal i en østlig retning, en retning som, så snart han vendte seg mot den, ble nordlig den òg, og nok en gang strakte Körnsheldal seg foran ham. Ytterligere et atmonskrømt kunne ses der, dette et stykke unna og sittende på marken, og fra det lød hyl av margskrapende smerte.

Gjørvartin gikk mot det. Ham. Dette skåret av ham.

Maria … Maria …

Dette var hva skrømtet skrek, og noe i Gjørvartin husket så vel skrikene som smerten. Men … Maria?

Var det ikke det som stod i runskrift der på det syke, syke våpenet hans, på sagsverdet? Han hadde jo sett det selv, først A-runen som forsvant inn i kjøttet, så I, så R, så A, så M. Og så tilbake: M-A-R-I-A. Så fram. Så tilbake. Så fram. Så tilbake. Så fram, så tilbake, så fram så tilbake såframsåtilbakesfrmstilbksfrstbs –

MARTIN!

De var to igjen. Gjørvald holdt om armene hans. Han var overraskende sterk i klypa til akademiker å være. Hvis en doktotiv faktisk var en slags akademiker, da, men uansett. Her stod han i hvert fall og holdt fast i Martin, og Martin kjente seg som om han var blitt reddet fra å drukne i frykt. I marerittminnene som klistret seg til ham som isoporkuler. Eller nei, tjære.

De dypbrune øynene til Gjørvald holdt på å sprekke av styrke og omsorg. Faen, for en fyr. For en fantastisk flott fyr. Ikke rart at Martin hadde gjort det han gjorde, for denne fyren her, han skjønte det ikke selv, hva han egentlig drev med, hadde ingen anelse, trodde at han var en eller annen slags stakkar eller noe, og derfor var han så inni helvete streng med seg selv hele tiden. Trodde han virkelig at den “sinnesgåten” hans var smittsom? Den var jo ikke det, selvfølgelig var den ikke det, det var jo bare Gjørvald som hadde overtalt den til å flytte seg fra generalen og over i ham selv i stedet. Akkurat som Martin hadde overtalt den til å forlate Gjørvald, for det var det han fortjente. Gjørvald, altså.

Ja, han så det så klart. Nå som Gjørvald holdt fast i ham.

Gjørvald. For en fyr. Det kom til å gå bra.

Nå, Martin? Vi fortsetter?

Vi fortsetter.

Gjørvartin skrittet nærmere skrømtet. Det skrek og det skrek, men gjorde også mer. Og han gikk nærmere og nærmere, og med ett gikk det opp for ham i hva dette “mer” faktisk bestod.

Skrømtet sagde.

… MAAARIIIAAA … MAAARIIIAAA … MAAARIIIAAA … MAAARIIIAAA …

Lyden av slurpende kjøtt, av knokler som knaste. Han husket dem fra marerittet, lydene, og den ubegripelige, hvitglødende smerten, som en supernova av skinnende grusomhet hadde den nær utslettet ham, intet annet hadde gjenstått av ham enn hånden rundt sagsverdets skjefte og viljen til å trekke dets skarptannede blad en gang til tilbake, så skyve det en gang til frem, så trekke det en gang til tilbake, og hvert trekk, hvert skyv, betalte han for med hele sin vilje, tømte den fullstendig i sin selvpåtvungne lidelse, gang på gang på gang på gang.

Men Gjørvartin husket òg at han ikke selv var general Agobert Atmonsønn. At det ikke var ham selv som hadde kjempet der i Körnsheldal, kjempet og vunnet og sittet der på marken og saget av seg sitt ben. Med erkjennelsen kom en ro og en distanse til dette som spilte seg ut mellom vardene, og slik kunne han omsider bære det, kjente han, bære både minnene og lydene og luktene og synet, for der satt det dog fremdeles, atmonskrømtet, denne flik av generalen, og skrek og skrek og sagde av seg sitt ben. Mutt plutt alene foruten Gjørvartin, ingen av hans hirdsfolk til å beskytte ham eller la seg lede, ingen av hans forhatte survegerfiender til å kaste sine ildgranater eller spiddes på alliansens bajonetter. Bare tomme, mørke Körnsheldal og titusener av brennende varder.

Han gikk nærmere, inn i skrikene. Bare dette ene ord igjen og igjen: … MAAARIIIAAA … MAAARIIIAAA … MAAARIIIAAA … MAAARIIIAAA … Han så blodet skvette fra der sagsverdet skar inn under kneet, så skrømtets skuldre riste som små jordskjelv for hver bevegelse frem, så tilbake, frem, så tilbake. Og skrikene, dette ene ord. Og blodet som skvettet. Skuldrene som ristet. Gang på gang på gang på gang.

Og her, så tett på skrømtet at han nær kunne røre det, så han at hvert skrik, hver blodskvett, hvert drag av sverdets tannede klinge var kun det samme gjentatt gang etter gang, som om skrømtet hang fast i dette ene øyeblikk, var dømt til å leve gjennom dets utålelige smerte i evighet.

General Agobert Atmonsønn?

Skrømtet vendte sitt hode mot ham, og blikket skar inn i ham som var det sagsverdet selv. General Agobert Atmonsønns øyne var ikke lenger sterke og stålgrå, men vidåpne og rødstenkte som av spruten fra hans selvpåførte skade, og flommende over av villskap, sorg og frykt.

Men bevegelsen holdt fortsatt ved, sverdet skar inn gjennom hud og kjøtt og knokler, det var om lag midtveis gjennom benet nå, hadde vært det siden tiden tok til, ville være det til tiden tok slutt, og slik holdt skrømtet seg fanget i sin evige tortur.

MAAARIIIAAA … MAAARIIIAAA, skrek skrømtet fortsatt, nå opp mot Gjørvartin.

General, jeg har noe jeg må spørre Dem om.

MAAARIIIAAA … MAAARIIIAAA … MAAA–

Han la hånden om skrømtets arm, stoppet den midt i skjæret og holdt fast. Dalen ble stille. 

General Atmonsønn, hører De meg?

Generalens leppe bevret.

Hv-hv-hvorfor …?

Fordi jeg må spørre Dem om –

Hv-hvorfor … hvorfor gjorde jeg dette … mot meg selv?

Nettopp det søker jeg å forstå, general. Kan De –

En rystelse gikk gjennom skrømtet. Dets ben var blitt til stener. De ble flere.

General, kvikt nå: Makter De å fortelle meg hvorfor –

MAAARIIIAAA!!! gjallet det overalt fra de truende krumme dalsider, som om hele landskapet tok del i skrømtets forpinte skrik, og der, opp fra dets gapende, hylende munn, kom flammer som vimpler fra helvete, brente seg ut gjennom kinnene, gjennom øynene og ørene, og hele hodet var et bål, nå, og hele kroppen en varde av sten, og fremdeles lød ekkoet i dalen: Maaariiiaaa … iiiaaa … iiiaaa …

HVORFOR SKAR DU AV DEG BEINET DITT, DIN GÆRNE FAEN? brølte Gjørvartin, og noe åpnet seg opp i flammene, en munn, en hule, et sort hull om hvilket ilden tok til å sirkle lik en virvelstrøm, sirkle, sirkle, sirkle og vokse, men nei, den vokste ei, nei, verken strømmen av ild vokste eller det mørke hull i dens sentrum, nei, de vokste ikke, de kom nærmere. Nærmere. Nærmere.

Til hullet slukte ham hel og han med ett befant seg et ganske annet sted.

Eller rettere sagt i fall.

I fall gjennom tåke.

Han kunne intet se. Hvordan visste han at han falt? Den fuktige vind mot hans ansikt, så visst. Men det var jo noe annet også. For han vendte hodet og så opp der bak seg, og der skimtet han gjennom tåken en vegg av sten. Og den raste bare oppover, men det var jo selvfølgelig ikke veggen som bevegde på seg, det var Gjørvartin. Gjørvartin i fall ned langs Tåketårnets evige fasade. Lenger og lenger ned i tåka, og det tok jo faen ham aldri slutt.

Noe kom til syne langt der nede. Det tok et sekund, men så skjønte han hva det var. At den åpenbart slik ville fremtre observert fra denne usedvanlige vinkel, umiddelbart ovenifra. For det var jo selvfølgelig statuen. Av Polaralliansens store helt, av Fläderlands frigjører, av seierherren i Körnsheldal med survegerkongens hode tredd på spissen av sitt sverd. Gærne Agobert Atmonsønn, som hadde sagd av seg sitt eget bein og sagt at det var en survegermine som tok det.

Men litt om litt falt han nærmere, helt til Gjørvartin kunne se at ei survegerkongens hode kronet generalstatuens sagtannede klinge. Det var Atmonsønns eget bein.

Og langsomt, langsomt falt han nærmere og så at tårnet strakte seg videre ned forbi statuen, evig langt ned i skodden som slukte alt. Og så plutselig, kanskje tre meter over sverdet og beinet som var spiddet på det, kjente Gjørvartin at noe liksom dro i ham. Noe han ei kunne se, en kraft som trakk ham ut av hans fall og hengav hans kropp til en ganske annen bevegelse. En bane. En langsom, bedagelig sveven, som om en mild, usynlig virvelstrøm hadde fanget ham. Han gikk i bane rundt statuen, som en måne rundt en planet. Beundret dens velkjente former, finheten i granitten i hvilken den bestod, dens triumferende positur. Og det fjeset, da, fjeset med det gigantiske skjegget og blikket som var hardere enn steinen det var hugd ut av. General Agobert Atmonsønn, med sitt ben kappet av og hevet så høyt. Gjørvartin så statuen forfra, fra venstre side, bakfra, fra høyre side, så forfra igjen og så videre rundt. Gang på gang på gang på gang kretset han om den, mintes seieren den symboliserte, følte ærefrykten fylle ham opp. Men hvorfor hadde generalen kappet av seg beinet sitt? Det forekom ham at svaret ei kunne finnes ved å betrakte statuen slik som dette, slik utenifra. Han måtte komme seg inn. Inn i generalens indre, der hans minner og sannhet holdt hus. Han måtte inn.

Gjørvartin svevde foran statuens ansikt. Villet seg til å stanse bevegelsen, til å bare bli hengende vektløs der rett foran ansiktet. Mintes den gangen ved marinebryggen, generalens triumferende hjemkomst. Husket den første gangen han hadde sett det steinharde blikket. Og den første gang han hadde sett angsten som lå bak det. Og svakheten. 

Slipp meg inn, general.

Total stillhet.

Hva skjuler De fra meg?

Intet svar. Hva annet hadde han å vente fra en statue?

Men dette var ikke kun en statue. Det var en dør.

Slipp meg inn.

Men statuens øyne stirret kun forbi ham, gjennom ham, som om slikt et forgjengelig menneskeliv intet betød i dens tidløse tilværelse av granitt. For hva hadde vel et kavende kjøttfnugg som Gjørvartin å bestille i møte med legenden Agobert Atmonsønn, som hadde mistet sitt ben og nær alle sine hirdsfolk, men som likefullt hadde stått der i slaget, stått der på sitt eneste ben og kjempet videre, kjempet og kjempet og kjempet og kjempet, og slik egenhendig ført Polaralliansen til endelig seier?

Men De mistet jo ikke Deres ben, general. Du sagde det av selv.

Med ett slo en smal sprekk gjennom det høyre øyet, som et brukkent lyn fra øyekrok til pupille.

Hvorfor sagde De av Dem Deres eget ben?

Nei! Hvordan kunne et kavende, lite kjøttfnugg som Gjørvartin ha det ringeste håp om å begripe en udødelig legendes beveggrunner? Niks skyldte Mariakrigens seierherre å forklare for denne forvirrede, sammenblandede lømmel, niks!

Jada, jada. Mariakrigens seierherre, Polaralliansens største helt. Du ledet dine hirdsfolk inn i Körnsheldal, slo tilbake survegernes usle bakhold. I et slag som kun to dusin av Deres tusentalls krigere overlevde. Var Tinnabell af Røysafare blant dem?

Taushet.

En del av deg trodde at jeg var henne, husker du det? Et øyeblikk kun, da først vi møttes der i Vardariket. Du sto der alene midt i Körnsheldal og kjempet mot dine usynlige fiender, og jeg ropte på deg. Og De snudde Dem, løftet hånden for å skygge for en sol som kun De selv kunne se, så uttalte De hennes navn. “Tinnabell”, sa du. “Oberst af Røysafare?”

Granittøynene så ham nå.

General, hvorfor måtte du skygge for solen? Hadde De ikke, slik De beskriver det i Deres memoarer, sendt oberst af Røysafare bakover i rekkene for å se til krigernes moral? Og dere marsjerte sørover gjennom Körnsheldal, gjorde dere ikke det? Og følgelig må af Røysafare ha befunnet seg nord for Dem selv i det slaget tok til, stemmer ikke det? Så hvorfor skygge for solen når du trodde at du vendte deg mot nord?

En sprekk slo gjennom det venstre øyet, drysset granittstøv lik tårer av sand. Støvet blåste vekk ut i tåken.

Fordi De snudde Dem ei mot nord, men mot syd. Af Røysafare marsjerte ikke bak deg gjennom Körnsheldal, men foran. For det var ikke Dem som gikk i spissen for alliansens styrker, var det vel? Du gikk bak der et sted. Men hvorfor erindrer jeg så i min sinnesgåte vitterlig nettopp dette, å marsjere der i spissen, som Dem? Det var jo dine minner jeg …

Granittøynene stirret på ham, bedende og bevrende, nær bristende av skam.

Nei. Det var ikke dine minner i det hele tatt. De hadde ervervet dem fra en annen.

Øynene brast, sprakk fullstendig, smuldret opp og blåste vekk. To tuneller inn i mørket.

Hvilken skulle han velge?

Begge. Svevde mot dem og inn i dem til mørket sluttet seg om ham.

Og der, lik tusen blafrende bøker, åpnet Agobert Atmonsønn sitt sinn.

For jeg hadde ikke lenger noen grunn til å lyve. Og i sannhet ønsket jeg sannheten velkommen.

Så jeg viste ham det hele.

At min mor, Annbella Atmonsønn, før hun ble gift het Annbella Altschwert og virket som doktotiv der i Körnsheldal. At hun i sitt virke hadde notert seg enkelte pasklienters forunderlige evne til å se henne selv gjennom lukkede øyelokk. At hun av dette sluttet at deres sinn på telepsykisk vis da filtret seg sammen med hennes eget, gav henne en slags direkte tilgang til deres indre. At hun omsider, med en særs ung og lidende slik pasklient, fant seg i stand til å lokke hans sinnesgåte ut og inn i seg selv, så løse den med sitt eget sinn som åsted. At hun fortalte meg dette, som gutt, og at jeg lyttet og husket, men tenkte: Nei, annen manns sinnesgåte nekter jeg plent å ta på meg. Ser noen meg noen gang slik med lukkede øyne, ja, da fiker jeg dem i bakken og iler det jeg makter motsatt vei.

Men så, den dagen det faktisk skjedde, gjorde jeg jo ikke det.

For i stedet så jeg i det en redning.

Jeg kjente en motstand i meg mot å stille dette neste til Gjørvartins skue. Men jeg så det jo nå, at han led. Og at hans lidelse sprang ut av mine valg. Han hadde lidd nok, begge to. Og jeg fryktet ikke lenger sannheten.

Så jeg viste ham Maria.

De kaller den Mariakrigen, de som ikke kjempet den selv. Vi andre kaller den ingenting. Kun freden gir krigen sitt sanne navn, og i oss rår ingen fred.

Jeg viste ham Maria. Jeg viste ham løftet hun gav meg, det selvsamme løfte hun hadde gitt til Stålheimdals hver stridbare yngling og mø gjennom dem deres hjerter holdt kjær: “Gå i krigen for meg, elskede, og vinn den, så vinner du også meg.”

Ja, hun hadde gitt dem alle det løftet, men kun jeg hadde hørt det fra hennes egne lepper. Kun jeg hadde kjent hennes kyss. For krigen skulle vinnes av oss alle, men fremfor alt skulle den vinnes av meg. Og derfor gav hun meg sitt løfte fra sin egen munn. “Fordi krigen er din.”

Ja. Hun sa det slik. “Krigen – er – din.” Benyttet dette ord ifra Nesodden.

“Krigen er din, og med den også meg.”

Så jeg satte over Vestersjø mot Fläderland, og bak mitt flaggskip Brehammer fulgte flåten med tre tusen av alliansens fremste hirdsfolk, kalt alle som én ut i striden av kjærlighet.

Nei, for blanke. Jeg fryktet ikke lenger sannheten. Kjærlighet hadde ei kalt oss, tross vi kalte det kanskje slik. Ikke kjærlighet, nei. Vellyst. Kåtskap like skitten og gammel som livet selv.

For jeg elsket henne fremdeles, min Alfrid, der jeg rappellerte Röljestupet ned i Körnsheldal med hirden. Elsket henne, ja, men hele meg stod i brann med løftet om Marias kropp. Og skulle dette løfte løses inn, ja, så måtte jeg dog også vende hjem igjen i live. Som en helt. I det minste i Marias øyne.

Jeg viste ham det paradoksale i dette: at hadde hun ei gitt meg dette løftet, hadde jeg ei forestilt meg at hun ventet der hjemme i Stålheimdal med åpne armer og ben, ja, da hadde jeg i Fläderland fremdeles hatt mot til å lede hæren selv. Slik jeg hadde ført hver krig jeg hadde kjempet inntil da: uten tanke for eget helbred, og i vissheten om at min død i strid ville gjøre Alfrid til en æret enke, æret, stolt og tjenesterik.

Men denne gang? Jeg kunne ikke risikere det. Jeg kunne ikke risikere å aldri mer få kysset Marias lepper, kjenne sødmen på dem av jordbær og kjødets drømmer. Om noen seier aldri skulle gå meg tapt for sjansespill, så var det henne. For ja, krigen var min, og det var også hun. Jeg måtte overleve, og jeg måtte bli en helt. Men det ene kunne jeg ei garantere uten å risikere det andre.

Så jeg hadde ikke kun beordret de glintiske ungbrigadister til å vokte våre elger og vårt vognskyts der oppe på klippekanten. De voktet også noe mer, og hadde krystallklare ordre om hva de skulle gjøre med dette noe i fall det verste skulle skje.

Og det gjorde jo det, halvveis gjennom Körnsheldal. Minene eksploderte, sjokkbombene regnet, survegerne flommet ned dalsidene lik blodtørstig lava. Jeg så med det samme hvorledes dette overfall ville ende, så i stridens røk og kaos kommanderte jeg min livgarde frem og slo selv på sprang i motsatt retning. Jeg måtte overleve, men like viktig: ingen av mine hirdsfolk kunne bevitne min enslige retrett og tillates å leve. Til alt hell ble jeg kun sett av et fåtall før den glintiske brigadist som i skjul av stridens røk førte min lettballong gjennom himmelen over blodbadet. Han fant meg, jeg fant taustigen, og da jeg omsider hadde klatret den og hevet ham fra kurven, ja, da hadde jeg reddet både mitt liv og mitt rykte.

Men slaget? Og med slaget, krigen? Og med krigen, Maria?

Hadde alt gått tapt?

Over slagmarken hang jeg så, trygt skjult bak ballongens snehvite kamuflasjesky. Så ikke meget der nede, selv gjennom teleskopet, hørte kun. Smell og skudd og sverdslag og skrik. En slik underlig dempet kakofoni når lyttet til her fra oven. Når det hele på slik avstand ble så lite personlig. Skimtet ild og bevegelse der nede, men kunne ei se hvor mange hirdsfolk som fortsatt stod. Ikke mange, gjettet jeg, og jeg så de resterende ungbrigadister nå trosse så vel mine ordre som frykten for massakren der nede, så dem rappellere ned Röljestupet for å kaste seg ut i sine våpensøskens strid, hver og én for å vinne når de kom hjem noe de narret seg selv til å kalle kjærlighet. Innså de virkelig ikke, som jeg, at vi allerede hadde tapt?

Hvor lenge jeg hang der i luften, vet jeg ikke. Bare at støyen så langsomt ble svakere og spredt.

Så hørte jeg seiershornet gjalle. Polaralliansens seiershorn.

Mitt seiershorn.

Og stridsrøken tok til å lette. Under meg så jeg marken, bestrødd nå med tretusentalls falne, kledd så vel i survegeruniformer som våre egne. Kun en håndfull levende kunne jeg se der nede, én her, én der, vandrende fortumlet blant haugene av døde, i sjokk over så vel den hemningløse slakt som sin egen overlevelse. Og alle bar de alliansens farger.

Vi hadde seiret.

Jeg hadde seiret.

Men … hvorledes? Det hele hadde holdtes skjult for meg i solblende og bombenes skodde.

Jeg så de glintiske ungbrigadister, et dusin talte de kun, varlig tråkke seg frem ifra nord over slagmarken, de hadde kommet for sent til dette grufulle kalas og forsøkte vel, som jeg, å begripe hvorledes det hele hadde forløpt.

Og det slo meg da at ut fra deres beretninger om Körnsheldal, og ingen andres, ville historien om krigen i Fläderland skrives. Og her satt jeg i min ballongkurv, en tilskuer kun, uten rolle i det heroiske tablå som deres beretninger ville tegne opp.

Slikt ville min Maria aldri akseptere.

Som i en feber førte jeg ballongen i sin kamuflasjesky forbi brigadistene der nede, lenger syd over dalen, la den så lavt som jeg våget. Måtte finne min plass, min sanne plass i det som her hadde spilt seg ut. Lot teleskopet sveipe langs det likdekkede landskap til jeg så ham.

Survegerkongen, med sin hjelm av skimrende gull. Eller rettere sagt hans hode. Det lå der i den avsvidde lyngen som et barns forlatte saueskinnsball, og et par meter unna lå det resterende av hans kropp. Ved min nyslåtte obersts høyre fot. Tinnabell af Røysafare, som jeg i mitt eget sted hadde kommandert til å lede hirden an gjennom Körnsheldal. Derfor hadde hun kun denne ene fot igjen, hennes høyre. For slagets første mine hadde krevd hennes venstre. Kun en forbundet stump dinglet der under kneet, og likefullt stod hun oppreist. Bare stod med sitt blikk vendt mot marken, bevegde seg ikke, men jeg kunne se at hun pustet. At røk steg fra hennes flammespruter. At sverdet i hennes hånd dryppet blod. Survegerkongens blod.

Ja. Jeg hadde funnet min rettmessige plass i historien.

Firte meg ned fra ballongen. Skrittet mot henne gjennom stanken av død. Så henne vende sitt ansikt etter lyden.

Hun hadde ikke lenger øyne. Kun et stygt og blødende sverdsår løp på tvers under hennes bryn. Ynket seg og skalv.

Og ved hennes føtter lå den hodeløse survegerkonge. Ved hennes føtter lå vår seier.

Nordfra lød svakt noen glintiske røster. Ungbrigadistene, nølende, overveldede, i stille kamp med sine egne sanseinntrykk for å bringe narrativ orden til dette voldsomme, kaotiske skue.

Hvorledes hadde det hele forløpt? Hvilken historie ville de til slutt berette? De, og den resterende håndfull av våre overlevende? Hvilken ville jeg? De måtte så klart stemme overens, min saga måtte ha samsvar med deres minner og observasjoner. Men hvorledes skulle jeg kunne sikre dette?

“General”, sa hun så, af Røysafare, hennes arrblinde ansikt vendt mot meg. “General Atmonsønn … jeg … hvorledes kan jeg … se Dem?”

Og da, presis i dette øyeblikk, forstod jeg at jeg hadde funnet min redning.

“Frykt ikke, min kjære oberst af Røysafare”, sa jeg, og smilte mildt og kom henne i møte.

“M-men … g-general … jeg …”

Uff, stakkars kvinne. Benløs, øynesløs, og med krigens skrekk nå så dypt gravert i sitt sinn. Hva hun hadde sett, her nede i Körnsheldal. Hva hun hadde gjort. Hvilken kommandant ville jeg være om jeg lot henne bære denne bør når jeg hadde det i min makt å fri henne fra den?

“Hysj”, sa jeg kun, la en hånd på hennes skjelvende skulder. Inviterte hennes minner inn i meg selv. Lot dem fylle meg med gru.

“G-general …? Hva –”

Så kjørte jeg sagsverdet i henne. Gjorde henne fri. Rettet flammespruteren mot liket, tente på. Lot det brenne.

Glintiske stemmer, bak en høyde fremdeles, men nærmere nå enn før. Hvilken historie ville de berette?

Jeg så om meg. Survegerkongens lik. Hans hode. Det lille krater der slagets første mine hadde krevet af Røysafares ben.

Fordi hun hadde gått i spissen av min hær.

Slik jeg selv skulle ha gjort.

Nei. Slik jeg selv hadde gjort. For jeg husket det nå.

Og jeg husket hva Maria krevde av meg.

Så jeg satte meg på marken, nær ved survegerkongens tapte hode.

Tvilte et øyeblikk, felte så gar en trassig tåre.

Men husket òg Marias lepper.

Hennes navn i runer langs mitt sagsverds klinge.

Satte så til verks.

Gjørvartin sa intet. Som masserte muskler kjente han gåtenes knuter løsne. Kun én stod igjen, nå.

Nei. To, for en ny hadde kommet til: Hvem var Maria? Var det virkelig hennes ord som gjennom fagre Vanhilds lepper hadde beseglet hans skjebne?

Mer arbeid stod vitterlig for ham, og mer kraftig enn på så lenge han husket, lengtet Gjørvald etter å ta fatt på sine beforskninger. Først, og omsider, var så klart Martins sinnesgåte. Han kjente sin venns kropp der i mørket ved sin side. Kjente bevegelse fra ham, hørte ham sukke. Forsøkte å røre en arm, fikk det til. Så den andre, så sin munn.

– Martin? sa han.

– Åh, sa Martin. – Åh, herregud …

– Hvorledes farer du?

Han lette frem sarkofaglokkets indre åpningsspake, trakk den ned. Lokket gled til side, og der oppe kom et tak av forstenet trollben til syne. Dødningesimulatorens gane.

– Åh, herregud. Steike. Åh. Det går bra. Det går bra, Gjørvald. Det går veldig, veldig bra. Hvordan går det med deg?

Han satte seg opp, hjalp Martin å gjøre det samme. Hans venn formelig strålte med sin gjenvunne nonchalanse og ro.

Så uendelig godt å se.

– Jeg … sant å si så vet jeg ikke riktig, sa Gjørvald. – Dette … Generalen, hva han gjorde, hvem han … er. Jeg forstår i det minste nå hvorfor jeg holdt det hemmelig, det jeg i min sinnesgåte erindret. Det … det ville jo ha skaket hele Stålheimdal til grunnen, splittet Polaralliansen i …

– Mhm, sa Martin og reiste seg opp, skrittet ut av sarkofagen. Gav Gjørvald hånden og hjalp også ham ut på trollskallemunnens gulv. – Og så hadde du vel mistet hele Tåketårnet også, tenker jeg. Siden du fikk det av Polaralliansens største forræder.

En vill protest flammet opp i Gjørvald, men den fant seg ingen ord. I det minste ingen sanne. – Hm, sa han kun.

De passerte ut mellom trolltennene. Husmannekengen trillet mot dem, stilte seg stilltiende til tjeneste.

– Jeg undres om af Røysafare har slekt her i Stålheimdal, sa Gjørvald.

– Å? Hvorfor det?

Gjørvald smilte for seg selv, dro teltklaffen til side. Det regnet ikke lenger, og tåken hadde begynt å lette. – Nei, det er vel snart tid for å skrive litt, vil jeg tro. Begå en revisjon av generalens memoarer.

Det ville koste ham Tåketårnet, selvfølgelig ville det det. Hvilket plaget ham lite, såfremt tårnet tilfalt Polaralliansens ekte helt, eller i det minste hennes slekt. For mot slikt bytte kunne ingen kreve mindre.

Men først av alt: en siste beforskning. Nå, omsider, var han rede for å gi seg i kast med dette mysterium som var hans venn og pasklient Martin Haugerud Hansen. Omsider skulle også dennes dype sinnesgåte finne sin løsning.

Han skrittet ut av teltet inn i dagen, stusset over det oransje, skiftende skjær som spilte over tårnets tak. Han løftet blikket, så en veldig skikkelse dra seg langsomt forbi solen høyt, høyt der oppe. En skikkelse som en sky lagd av guddommelig gelé, enorm og vagt formet som en sopphatt, nervetråder synlige gjennom gjennomsiktig kjøtt, hver av dem gnistrende med himmelsk tanke: en englemanet.

Hvilket syn å se for Martin, om hans sinnesgåte i sannhet hadde frarøvet ham alle minner om å ha bevitnet noe slikt fra før. Og hvilken mektig opplevelse om han på umulig vis faktisk kom fra et annet sted enn her, et sted som het Nesodden.

Nei. Tøys. Selvfølgelig gjorde han ikke det. Gjørvald skulle nok løse også denne sinnesgåte, finne Martins sanne hjem og navn og virke.

Men aller først: englemaneten. Gjørvald skrittet hurtig tilbake til teltet, dro klaffen til side.

– Martin! Martin, kom ut her og se, sa han, men hans venn hadde allerede våknet.