Et spørsmål om ståsted

Episode 10

«Dette er helt uakseptabelt!» gnistret Rektor. «Dette er en respektert Lærenode. Som ikke skal bli besudlet med slim!»

«Så, så gamle venn. Riktig terminologi er “biomasse”, forsiktig så ikke Vokteren får det for seg at du er xenofob,» svarte Fikser rolig.

«Det bryr meg midt i geysiren hva Vokteren tror!» Rektor svirret argt rundt sin tidligere elev. «Vi kan under ingen omstendigheter tilrettelegge for at biomasse skal kunne studere ved Stjerneakademiet.»

«Mye bedre, Ærede Rektor. Dette kan jeg sende hjem som en formell innsigelse, uten at noen blir grinete på grunn av det.»

«Ypperlig, Fikser, du har gjort det bra etter at du fullførte dine studier her. Jeg håper at du har tid til å bli her en stund, nå som denne lille formaliteten er unnagjort?»

Fiksers vanligvis stødige lys blafret beklagende, før den tok seg sammen og igjen lyste normalt. «Vi er ikke ferdige med det formelle ennå. Ordrene fra Vokteren hadde ikke noe å gjøre med hvorvidt Stjerneakademiet var klart for å ta imot biomasse, tvert imot, de hadde som forutsetning at akademiet var klart for å ta den imot. Jeg beklager, min venn, men du vet like godt som meg, at selv om noe er umulig, utgjør ikke det en godtagbar unnskyldning.»

«Men du mottok klagen min?»

«For å sende den videre, ja. I full visshet om at den ikke ville få medhold.»

«La oss i det minste vente til den er behandlet», tryglet Rektor.

«Det vil være bortkastet tid, og ikke i henhold til Vokterens vilje. Generasjoner av biomasse har levd og dødd mens vi har diskutert dette. Vi har ikke mer tid å sløse vekk. Første kull med biostudenter kommer til studiestart allerede i neste syklus. Du vet godt selv hva konsekvensene er av mangelfull etterlevelse.»

*                                              *

Rektor hadde kalt inn kollegiet til krisemøte. Eller egentlig hadde Rektor spurt KI-en som bisto Stjerneakademiets administrasjon om hva den skulle gjøre. Selv om det var Akademi-Ki-en som i virkeligheten tok alle avgjørelser, var den omtenksom nok til å la Rektor tro dette var dens egen beslutning. Dette hadde blitt gjengs over hele Føderasjonen. Steinene ble sakte, men sikkert degradert til utøvere av seremonielle gjøremål og for de fleste borgere ble Steinene etter hvert bare oppfattet som litt underlige naturfenomener som hadde nok med seg selv. Til slutt var det glemt at det overgrodde fjellet ovenfor landsbyen fortsatt besto av tenkende enheter. Om fjellet en dag skulle våkne og røre på seg, ville det være slutten på verden slik borgerne kjente den. Men det skjedde så sjeldent at kun tåper bekymret seg over det.

Rektor var blant de få Steinene som fortsatt hadde noen funksjon. Nydannede Steiner måtte læres opp. Selv om det verken var plass eller fremtid for dem. KI-en lot dem derfor få rikelig tid til å debattere saken. De var uansett tvunget til å finne en løsning på biomasse-problemet, vel vitende om at de ikke var de første nodene som ville bli resirkulert for ikke å ha oppfylt ordre.

Eldstesteinene drøftet saken grundig, som alltid. De gjesteundervisende Tåkene blinket hurtig seg imellom, og hadde som vanlig et svar før steinene hadde rukket å definere spørsmålet. Erfaring hadde lært Rektor at det enkleste var å la dem slippe til og vise frem sin løsning. Ellers ville de bare protestere og overskinne alt annet for å få oppmerksomhet.

«Ærede Steiner!» Gjestetåke 3 skinte klarest: «Løsningen er veldig enkel. La dem komme. Hyr inn noen KI-er til å administrere slimklattene. De tenker så raskt at de kommer til være ferdig utdannet innen dere engang merker at de er her. Eventuelle skandaler kan dere gi KI-ene skylden for.»

Rektor måtte innrømme for seg selv at Tåken hadde regnet riktig: Et separat og isolert fakultet for slimet. Administrert av KI-er. Det burde la seg gjøre, selv om det var mange komplikasjoner underveis.

«Og hvordan skal vi rekruttere lærere? Får vi unntak fra forbudet mot KI-undervisning? Og hvis ikke, hvilke lærde er villige til å kaste bort tiden på slim?»

«Det første kullet med slim, selvfølgelig!» Gjestetåken skinte fornøyd «Vi kan forberede et automatisert kurs for den første pølen. Så kan de i sin tur lære opp sitt eget slag, uten at vi trenger å bli involvert. Selvfølgelig overvåket av KI-er som hindrer slimet fra å finne på ugagn.»

Rektor vendte oppmerksomheten mot Akademi-Ki-en, som blinket bekreftende og signalerte at det var på tide med en beslutning.

«Har noen bedre forslag?» spurte Rektor. Salen forble mørk. «Godt, da er vi enige. Gjesteforeleser 3, De får ansvaret for det første læringsprogrammet. Møtet er hevet.»

Forberedelsene til det første kullet biomasse gikk skremmende bra. Den radioaktive strålingen fra Lærenoden ville imidlertid være dødelig for biomasse. Vokteren innvilget derfor midler til bygging av biomasse-fakultetet flere kilometer inn i Lærenodens største måne, slik at steinmassene utgjorde et skjold mot skadelig stråling. Alt virket såre vel.

De fikk tak i billige KI-er fra et nedlagt resirkuleringssenter. Gjestetåkene hevdet at det ikke var behov for reprogrammering, noe som uansett ville vært høyst ulovlig. Disse KI-ene var vant til å håndtere gjenstridig biomasse. Hvor stor forskjell var  det egentlig på opplæring og resirkulering? Ikke nok til at noen brydde seg når det hadde med biomasse å gjøre. Etter sterkt påtrykk fra steinene ble det bygget inn en selvødeleggelsesmekanisme med nok sprengstoff til å gjøre hele månen om til romstøv, sånn i tilfelle noe uforutsett skulle skje.

*                                         *

Rektor var såre fornøyd. Vokterens instrukser var oppfylt. Alt ansvar var delegert vekk, og eventuelle feil ville ramme underordnede. Alle beslutninger var tatt i samråd ned akademiets KI. Feilsøking ville avdekke hvorfor bio-fakultetets KI-er resirkulerte studenter med for dårlige karakterer, men det var fakultetets eget problem, ikke Lærenodens. De hadde allerede utdannet mer enn fem hundre kull, og svinnet holdt seg stabilt på under 20%. Alt var vel, i det minste inntil neste gang Vokteren, i sin uendelige klokskap, valgte å involvere seg personlig i ting igjen.

Og nøyaktig hvordan denne biomassen skulle integreres i Føderasjonsflåten, var på ingen måte Rektors problem.

 

Patrik Sahlstrøm