Blod, pels og kjærlighet (novelle av Emil Flakk)

Go gorilla, go go gorilla

Go gorilla, go go gorilla

I know a man, he’s got a gorilla

 

Go Go Gorilla – Go Go Gorilla

 

Prolog

Den haltet rundt bak glassveggen.

«Du går,» sa han. Hvor lenge den kom til å gå, var han ikke sikker på. Den så ikke ut til å forstå hvordan den skulle bevege seg. De ulike delene som utgjorde kroppen var dårlig synkronisert, et orkester uten rytme. Den løftet hodet og så rundt seg. Da den åpnet kjeven, rant det strimer med blod mellom tennene. Han kikket på klokka. Den hadde overlevd i over en halvtime. Han nærmet seg løsningen. Den lente seg frem og slikket i seg blodet. Selvfølgelig gjorde den det. Snuten kjente blodet fra et annet dyr. «Du er så vakker,» hvisket han. «Ikke perfekt, ikke helt ennå, men goddamn so beautiful.»

Han visste hvor han hadde gjort feil. Neste gang skulle han komme nærmere en løsning. Den labbet mot ham og løftet potene mot glasset. Snuten lente seg frem og luktet. Den forstod ikke at dette var dens egen kropp. Han bøyde seg ned så ansiktet var på høyde med den. «Unnskyld,» sa han. Den stod med rødsprengte øyne, potene gled nedover, helt til taket glapp og underkjeven lå flatt mot glasset. Det hørtes ut som noen vasket et vindu med nal. Da den sluttet å sparke, kikket han på klokka. «34 minutter 47 sekunder,» sa han inn i lydopptakeren.

«Snart,» sa han og satte håndflata mot glasset. Han var så nær.

 

***

 

1

Det var ikke noe cute-meet da Terje traff Azin. Hun klemte larver ut av pelsen til Loke. «Jeg fant larvene i går kveld. Han hadde vært litt skabbete i pelsen, men jeg tenkte ikke så mye over det,» sa Terje. Han hadde egentlig ikke lyst til å snakke om larver i hundepels. Han hadde lyst til å si noe som imponerte Azin. Hun smilte og sa «åja!» før hun presset to nye larver ned i ei skål. Var det snålt eller perverst å forelske seg i noen som klemte larver ut av hunden hans. Men hun var perfekt, med rett hår som bølget i tuppene, og mørke, nesten helt sorte øyne. Terje gjettet at hun kom fra Midtøsten, kanskje Libanon. Han hadde hørt et sted at jenter fra Libanon var pene. «Kan du holde skåla?» spurte hun. Da Terje tok fatt på den relativt enkle oppgaven, så han at hun smilte. Terje hadde alltid hatt en god intuisjon, og han hadde en følelse av at hun også tenkte at …

 

Terje hadde klart det umulige: Azin ble med ut på kaffe. Etter å ha fylt skåla med larver, ga hun ham en salve og ba ham smøre Loke. Han samlet mot, spurte henne ut, og holdt pusten til hun sa: «Okei. Jeg har pause nå.»

Han drakk kaffe, hun latte. De snakket om familien hennes, som kom fra Iran, og om Terjes jobb som oversetter. Han fortalte også at han skrev fantasy. «Det er derfor jeg har kalt hunden min Loke,» sa Terje og strøk hunden over pelsen.

 

De neste seks ukene var de fineste i Terjes liv. Han hadde aldri knekt koden med mennesker og sosialisering. Det var derfor han hadde Loke. Hunder var ikke vanskelige å forstå, og langt triveligere å være med. Terje trengte ikke en psykolog for å vite at livet hans i stor grad hadde vært basert på isolasjon. Han hadde en jobb og en hobby som kunne gjøres hjemmefra. De eneste gangene han gikk ut, var når han skulle lufte Loke eller handle mat. Iblant besøkte han foreldrene på Kolbotn, men utover det reiste han aldri. Med Azin ble han med en gang mer utadvendt. De møttes først for å spise middag, så for å gå tur i parken. Etter to uker hadde de sex. Det var første gang Terje hadde sex uten å betale for det. Etter en måned tok han mot til seg, og spurte om hun ville være kjæresten hans. Hun sa ja.

 

2

Det var juli, og de tuslet hånd i hånd på Aker Brygge. Terje så en jogger nærme seg med bronsefargede bein og hår som lå perfekt. Ansiktet var upåvirket av sommerheten. Terje kjente igjen Håkon samtidig som Håkon kjente igjen ham. Håkon så prikk lik ut som da de studerte.

«Skal vi stikke og ta en kaffe,» sa Terje, og vendte hele kroppen mot Azin. Planen hans hadde vært å bruke sin godt lubne skikkelse til å hindre at Azin la merke til Håkon, samtidig som han sendte et signal til Håkon om at han ikke ville ha kontakt. Planen fungerte ikke, for bare et sekund senere hørte han: «Hei Terje!»

Terje bannet stille for seg selv. Azin så forbi ham, blikket festet på Håkon: to meter høy, blond og med vaskebrettmage som skrek etter oppmerksomhet. Men det som plaget Terje, var ikke at Håkon delte DNA med greske guder, men at han selv hadde delt studentbolig med Håkon i tre år og visste at han hadde en greie for jenter fra Midtøsten, eller, coffee with milk, som han likte å kalle dem.

«Næmmen hello hello,» sa Håkon og stakk ut hånda. Terje tok imot, og to tanker svirret rundt i hodet hans på en gang. For det første, hvor mye han mislikte at folk brukte engelske fraser på den måten. Det hørtes bare kleint ut. Og for det andre, og dette var tanken som virkelig bekymret ham: Hvorfor så ikke Håkon på Terje da de hilste? Hvorfor var blikket hans limt fast på Azin?

«Hei, Håkon,» sa hun, strakk ut hånda og tok et steg frem, sånn at hun stod mellom Terje og Håkon. Jeg er kjæresten til Terje, håpet Terje å høre, men i stedet sa hun «Kjenner du Terje?» Hun la ekstra trykk på ordet du. Au!

«Ja, vi delte kåk i studietida. Roomies for life,» sa Håkon, og gav Terje en knyttneve i skulderen.

Roomies for life? Virkelig? De hadde ikke hatt et fnugg av kontakt etter at de flyttet hver til sitt.

«Å, så kult,» sa Azin. Hun holdt fortsatt hånden hans. «Vi var på vei til å ta en kaffe, har du lyst til å bli med?»

«Egentlig så har jeg ikke så lyst på kaffe lenger,» sa Terje.

«Jammen, jeg har lyst på kaffe,» sa Azin. «Og det har sikkert Håkon også.» Hun sa det som en anklage, som om Terje hadde pisset i sjampoflaska hennes og blitt tatt på fersken.

«En kaffe hadde vært smoothie,» sa Håkon, selv om Terje husket utmerket godt fra studietiden at Håkon slett ikke drakk kaffe.

«Flott, kom igjen,» sa Azin. Hun så ikke på Terje da hun sa det.

 

Etter hvert så det ut til at Azin ble klar over at hun kanskje burde flørte litt mindre åpenbart med Håkon. Hun lente seg ikke mot Terje slik hun pleide, men trakk ikke hånda vekk når han la sin over hennes. Riktignok klemte hun ikke hånda hans tilbake heller.

Azin og Håkon syns hverandres jobber var ekstremt interessante. At Håkon jobbet med noe som hadde med biologi å gjøre, men at han ikke var tillatt å si nøyaktig hva, gjorde ham mystisk og interessant. Da han nevnte at han hadde leilighet her på Aker Brygge, begynte Terje aktivt å se etter feil og mangler hos ham. Nå hadde han altså kåk på Aker Brygge. Terje så at t-skjorta som Håkon hadde på seg, var Louis Vuitton. Og ikke svett etter joggeturen engang. Perfeksjonen var nærmest en parodi.

Håkon satt og funderte på noe. Han rynket pannen. Det var en gest som ville fått andre til å se gamle ut, men bare gjorde ham enda kjekkere. Terje fikk en uggen følelse. Han visste at Håkon kom til å si det, og det slo til:  «Jeg tror jeg vil ta dere med til jobben min. Jeg tror du kommer til å digge det, Azin.»

«Så kult!» sa Azin.

«Vi har jo planer da,» sa Terje, og det var jo sant. I dag var dagen han skulle møte foreldrene til Azin. Hun hadde visst ikke fortalt dem at de var sammen, men hun hadde sagt at Terje kunne bli med hjem til dem.

«Vi kan gjøre det en annen dag,» sa Azin uten å se på ham. «Nå ble jeg skikkelig nysgjerrig.»

På hvor god Håkon er i senga, tenkte Terje. Han visste jo svaret på det også. De hadde delt en vegg i tre år. Enten var han en god elsker, eller så torturerte han kvinner og tvang dem til å skrike navnet hans.

«Sweet! Jeg ringer sjåføren.» Selvfølgelig hadde klysa en egen sjåfør. Terje forventet sjampagne i baksetet også.

 

3

Det var ikke noe drikkevare i baksetet, men bilen var en vintage Jaguar. Håkon var høflig nok til å sette seg foran og la Terje og Azin sitte sammen i baksetet, men for Terje føltes det tomme setet mellom dem stort og øde, som et ørkenlandskap i apokalyptiske science fiction-filmer. Et av de stedene de kalte The Wastelands eller noe sånt. Terje var i grunnen ganske lite overrasket over at Håkon hadde hatt såpass suksess. På universitetet hadde han vært en av de som fikk toppkarakterer uten engang å prøve, og endt opp med en doktorgrad i biologi på rekordtid. Når han ikke trente, pleide han å ligge på sofaen og fordype seg i ulike emner. Terje hadde sett ham lese bøker og artikler om psykologi og forretningsvirksomhet.

Han husket en gang han hadde observert Håkon lese en tekst om kirurgi. Over skulderen hadde han sett illustrasjonene, og tenkt at den artikkelen umulig kunne være fra et seriøst vitenskapelig tidsskrift. Det var illustrasjoner av lemmer som ble sydd sammen, men da Terje lente seg nærmere, hadde han tenkt at kroppsdelene ikke var fra mennesker. Håkon hadde lagt merke til Terje som kikket, og lagt artikkelen på bordet med teksten ned.

Iblant hadde Håkon tatt med seg dyr inn på soverommet sitt, og sagt han skulle prøve noen greier. Terjes første tanke hadde vært at typen var en av de snålingene som hadde sex med dyr. Men Håkon studerte jo biologi, så det var kanskje ikke så uvanlig at han gjorde noen forsøk på dyr. Terje hadde en gang blitt offer for sin egen nysgjerrighet. Han hadde åpnet en pose som lå i søpla deres utenfor leiligheten, og funnet to tredjedeler grevling. To tredjedeler, fordi der magen skulle gått ut i bakbein og hale, hang det bare tarmer. En beinstump Terje gjettet var ryggraden, stakk ut av dyret. Terje tok aldri opp hendelsen med Håkon. Han fikk være i fred og gjøre som han ville.

Imidlertid hadde han kontaktet universitetet i en epost under falsk navn, og informert om grevlingen. Dagen etter hadde Håkon dratt tidligere enn han pleide. Terje hadde spurt hvorfor han dro så tidlig. Håkon hadde sagt han måtte fikse noe greier. Han hadde sett sur ut da han sa det. Terje hadde også en ubehagelig følelse av at han visste mer enn han gav uttrykk for.

Dagen hadde gått, og den neste, og den etter der også. Uker gikk, og ingenting skjedde. De fortsatte å leve sine egne liv under samme tak. Terje mistenkte at den karismatiske gullgutten hadde klart å prate seg ut av trøbbel. De første ukene etter at han fant grevlingen, lå Terje i senga og tenkte på Håkon som kappet opp grevlingen. I hodet til Terje hadde han på seg en lyseblå kirurgdrakt som skimret som plast i sterkt lys. Han gliste så bredt at jekslene struttet, og spytt glinset mellom de skarpe tennene.

Terje ble revet tilbake fra fortida da Håkon sa: «Nå er vi der snart.» Et blått skilt føk forbi dem. Med hvit skrift stod det, Alnabru. Terje kikket på Håkon, og deretter på skiltet. Han hadde på ingen måte noe imot Alnabru, men Håkon var liksom mer en Oslo Vest-type. Det hele var bare altfor suspekt.

«Her er vi,» sa Håkon.

«Å, så nice,» sa Azin. To tanker trengte seg inn i skallen til Terje. For det første at Azin ikke pleide å bruke engelske ord i norske setninger. Det kledde henne dårlig. Den andre tanken var at dette var slettes ikke nice. Faktisk var det rake motsetningen av nice. Dette var genuint u-nice. Bygget de hadde parkert ved, så ut til å være et gammelt lager. Fargene var falmet. Det var et sånt bygg man bønnfalt byrådet om å rive. «Wait a minute,» sa Håkon og gikk ut av bilen. De så ham forsvinne inn i bygningen og ikke komme ut på fem minutter. De fem minuttene var de lengste Terje hadde kjent på. Han gjorde et par halvhjertede forsøk på samtale som ikke resulterte i noe særlig. Håkon kom ut av døren igjen. Stillheten hadde vært så klein at Terje var nesten, men bare nesten, glad for å se fyren.

Håkon holdt opp døren for Azin, og Terje syntes det så ut som de to hørte sammen.

«Er det her du jobber?» spurte hun.

«Sure do. Vi kan gå inn bakdøren. Jeg slo av kameraet der. Vi skal egentlig ikke ta med folk hit, men siden det er søndag er det no stress.»

Terje kunne ikke fatte at et sted som dette hadde kameraovervåkning. Hadde han eid stedet, ville han vært takknemlig om noen robbet det.

Håkon satte nøkkelen i jerndøra og vred om. Terje hadde ventet at forsker-Håkon skulle jobbe på et sted der en mikrobot scannet irisen din for at dørene skulle åpne seg eller noe sånt. «Welcome welcome,» sa Håkon og åpnet døra. Terje følte seg i grunnen like lite velkommen som en afroamerikaner i landsmøtet til Ku Klux Klan.

 

4

«Welcome to the jungle,» sa Håkon og slo ut med armene. Ille nok at fyren ødela en kul Guns’n’Roses sang, men Terje kunne ikke nekte for at han hadde et poeng. Bak et gitter var det fem gorillaer i det som var en konstruert jungel. Fire av dem satt i en klynge, mens en femte lekte med et gammelt bildekk som hang fra et rep.

«Wow!» sa Azin, og gikk nærmere gitteret.

En av gorillaene i klyngen holdt på med å ete en stilk og noen blader, mens de andre bare satt der. En annen viste mer interesse for dem enn resten. Den kikket opp, og var helt klart nysgjerrig. I motsetning til de andre apene, som var mørke i pelsen, var denne mer rødaktig.

«Er det dette du jobber med?»

«Among other things,» sa Håkon og hørtes dødsinteressant og mystisk ut.

Show off, tenkte Terje. Der var et engelsk uttrykk han godt kunne bruke. Azin stod helt inntil buret. Terje kunne se blikket hennes veksle mellom de fem apene. Det var klart at hun tenkte på noe, for hun hadde stukket tunga så vidt ut av munnen, sånn hun alltid gjorde når hun tenkte på noe. Terje syntes hun var kjempesøt når hun gjorde det, og nå fikk Håkon se det også. «Du har to hanner og tre hunner,» sa hun.

«I know,» sa Håkon og smilte. Terje skjønte at Håkon og Azin skjønte noe han ikke skjønte, og det irriterte ham. «Og dere holder ikke hannene fra hverandre.»

«No need,» sa Håkon og gliste med tenner som var usannsynlig hvite og rette.

«Hva er det egentlig dere gjør på denne laben?»

«Det er litt sånn secret business. Hvor mye har du skjønt?»

Hvor vanskelig var det egentlig å si dere i stedet for du, tenkte Terje. Han var åpenbart den med minst peiling av de tre, men det hadde jo vært greit å bli inkludert iallfall litt da.

«Dere har gjort noe for å endre det sosiale hierarkiet, kanskje ved å gjøre dem mer intelligente.»

«Det er vel ganske spot on, det,» sa Håkon og smilte med den ene munnviken.

«Er det ingen av dere som har sett Rise of the Planet of the Apes? Å gjøre aper smartere viste seg å være en ganske lite lur idé, da,» sa Terje. De overså ham. Skulle han bruke usynligheten sin til å bekjempe kriminalitet eller rane en bank?

«Check it out. Skal vise deg noe,» sa Håkon. Igjen, hvor forbanna vanskelig var det å si dere. Håkon gikk bort til et panel som stod ved gitteret. Da han stod der, prøvde Terje å forestille seg Håkon i hvit frakk og med pistrete hår. Håkon trykket på en knapp. En luke åpnet seg i taket, og et bærenett med appelsiner kom til syne. Den hang i et tau rett under taket. De fire gorillaene i klyngen gryntet og vinket, men den femte forlot hjulet og sluttet seg til flokken.

«De prater!» sa Azin. Nå skjønte Terje det også. Gorillaen som tidligere hadde spist pinner og sett ganske dum ut, nikket nå på hodet og klødde seg på haka som en gresk filosof. Gorillaen som hadde rødaktig pels løp unna de andre og forsvant bak en busk. Da den kom tilbake, hadde den med seg en lang pinne. «Det er Lucy,» sa Håkon. «Hun er den smarteste av dem. Beyond expectations,» sa han og smilte det forbanna perfekte smilet sitt.

De to største gorillaene, som Terje gjettet var hannene, stilte seg tett ved siden av hverandre. To andre gorillaer klatret opp på skuldrene deres. Lucy holdt den lange pinnen fast mellom tennene, og begynte å klatre på de andre gorillaene. «Up to monkey business,» sa Håkon og pekte.

Da Lucy hadde nådd toppen, plasserte hun føttene i håndflatene til de to gorillaene under henne. De løftet henne enda høyere. Lucy slo til bærenettet med pinnen. «Akkurat som en pinata,» sa Håkon, og Azin lo.

Det tok noen forsøk, men til slutt fikk Lucy slått hull på bærenettet. Appelsinene føk mot bakken som oransje hagl. Lucy klatret ned fra toppen, og de to gorillaene som hadde holdt henne, hoppet ned. De fem gorillaene samlet appelsinene til en haug. Deretter begynte Lucy å dele ut et likt antall appelsiner til hver av dem.

«Utrolig,» sa Azin. Terje var enig i at det var ganske utrolig. Han hadde i det minste sett for seg litt knuffing for å karre til seg flest appelsiner.

«Ja, de er forbedret på alle måter,» sa Håkon.

«Så det er målet? Å forbedre naturen?» sa Terje.

«Å herregud, Terje, slutt å være så uhøflig.» Det hadde ikke gjort så vondt om det hadde vært Håkon som sa det, men det var Azin som sa det.

Det så ut som om Azin skulle si noe mer, og Terje mistenkte at det ikke kom til å være noe hyggelig. I stedet så han at både hun og Håkon plutselig ble helt bleke, og stirret på et punkt rett ved ham. Terje snudde seg, og så et rødhåret monster ved siden av seg.

 

5

«Går det bra eller,» sa Håkon og hjalp Terje opp fra gulvet. «Du svimte rett av. Helt i black.»

Terje så gjennom gitteret der Lucy stod. Nesa og brystet hennes lå klemt mot gitteret. Ånden hennes luktet av bark og appelsin. Hun la hodet på skakke og kikket på hver av dem, en etter en. «Hey girl,» sa Håkon og vinket. Azin lo og vinket hun også. Terje kjente en tung og vond klump et sted inne i kroppen.

«Jeg tror hun har lyst til å møte deg,» sa Håkon og smilte et sånt hemmelig smil som det var meningen at bare Azin skulle forstå. Han tok et nøkkelknippe opp ifra lommene og begynte å fikle med noen hengelåser. «Wow wow wow! Hva er det du holder på med?» sa Terje. Til og med Azin så bekymret ut.

«Relax,» sa Håkon, og holdt opp håndflatene. «Det er all good, all good.»

Da han åpnet porten, tok Lucy noen steg. Hun så like nervøs ut som dem. Terje så de kraftige nevene som stakk ut av pelsen. Hun var den minste av gorillaene, men om hun fikk grep rundt livet på en av dem, kunne hun knuse både bein og innvoller. Håkon tok tak rundt den ene overarmen hennes og geleidet. Terje sto slik til at et lite bord kom mellom ham og Lucy. Azin derimot hadde allerede tatt et steg mot den voldsomme apen. Lucy så mindre ut gående, for hun gikk fremoverlent på knokene. Da gorillaen var ved Azin, reiste hun seg opp på to bein. Azin og Lucy stod ansikt til ansikt og bare stirret på hverandre. Terje holdt pusten. Han hørte de dype åndedragene fra Lucys flate nese. Azin strakk ut hånden og lot den stryke gjennom pelsen på armen hennes. Terje husket at hun flere ganger hadde strøket hånda slik gjennom håret hans. Han ønsket bare å være borte herfra. Et sted der bare han og Azin var. En verden uten Håkon og intelligente aper.

«Jeg tror Lucy har fått seg en ny BFF,» sa Håkon da Azin og Lucy la pannene sine mot hverandre. Azin vendte blikket mot Håkon og sa «Ja, jeg tror det.» Hun smilte smilet sitt med smilehullene. Det smilet Terje hadde håpt var bare for ham.

Han klarte ikke mer av dette. Distraksjon, det var det han trengte. Han så seg rundt. Det var ikke så mye å la seg distrahere av. Foran dem var gitteret, og ikke mye ellers. Til høyre for ham ei jerndør, en sånn som førte ned til en kjeller med ventilanlegg og tekniske ting. Terje kjente han hadde fått nok gorillaer for en stund, og gikk mot døra. Det var ikke noe håndtak, men rett ved den var det en stor knapp. Han trykket på knappen. Døra gled til side og lagde en automatisk glidelyd som indikerte komplisert teknologi – og Terje gispet.

For på operasjonsbordet foran ham lå det en gorilla med avkappede bein, og beinsplinter som stakk ut der beina skulle vært. «TERJE, NEI!» hørte han Håkon rope. Gorillaen på operasjonsbordet våknet opp. Den satte i et vræl som var den verste lyden Terje noensinne hadde hørt. «Lukk døra, Terje!» Gorillaen vrengte på hodet og kroppen. Armene var lenket fast på operasjonsbordet. «TERJE! DØREN!» hørte Terje et sted. Han var ikke engang sikker på om lyden kom fra denne verden. Gorillaen fortsatte å hyle og rive i lenkene. Pupillene hadde rullet opp i hodet. «Døra, for faen Terje! Lucy blir skremt!» 

Endelig klarte kroppen til Terje å opprette kontakt med hjernebarken. Han slo hånda mot knappen og så døra lukke seg altfor sakte. Lucy stod med Håkon, som holdt henne i armene og sa «Lucy, Lucy, Lucy, husker du det vi pratet om? Vi skaper noe nytt, noe som er større enn både deg og meg.»

Det var noe så ekstremt klisjé å si at noe var større enn en selv, men hva visste vel en gorilla om klisjeer? Da Lucy så ut til å ha roet seg ned, kom Terje bort til dem. Azin holdt armene rundt livet. «Går det bra eller?» spurte Terje. Hun ignorerte spørsmålet. I stedet sa hun: «Hva er det du tenker med? Du må jo skjønne at du ikke bare kan gå rundt og åpne dører.»

Terje åpnet munnen for å si noe, men Azin var ikke ferdig «Og hva hvis Lucy hadde frika ut og slått? Veit du hvor død jeg hadde vært da, eller?» Azin så på ham med et sånt blikk som satte fyr på gressplener og fikk fugler til å dette ned fra himmelen.

«Det går bra, Lucy er rolig nå» sa Håkon. Han ledet Lucy inn gjennom porten til de andre gorillaene, som hadde stoppet opp med det de drev med, og stirret. Tause vitner. Håkon lukket porten og holdt lenge i låsen. «Jeg skulle ikke tatt dere med hit. Dere har sikkert spørsmål, men sorry, jeg kan ikke si noe. Dette er jo litt sånn secret business. Dette er so my fault.»

Dette er so my fault, det var de smarteste ordene Håkon hadde sagt i dag, syntes Terje. Men Azin var visst ikke enig i det, for hun gikk bort til Håkon og la hånden på skulderen hans. «Det er ikke din feil.» Terje kjente han ikke fikk puste da en tanke plutselig slo ned i ham. Grevlingen, tenkte han. Dette var akkurat som den grevlingen.

 

De sa ingenting på vei hjem. Bilen stoppet utenfor huset til Terje først. «Vil du bli med?» spurte han. «Jeg tenkte å lage kjøttboller.» I tillegg til å kunne skrive ganske bra, kunne Terje diske opp over gjennomsnittlig god mat.

«Jeg er trøtt. Jeg vil bare hjem» sa Azin.

Tanken på at Håkon og Azin skulle dele bil uten ham, begeistret Terje omtrent like mye som å motta oralsex fra en hvithai. Men det ville tatt seg dårlig ut å krangle nå. Håkon snudde på hodet. Han kikket vekselsvis fra Azin til Terje før han vinket og sa: «Vi sees.»

Ikke vær så sikker på det, tenkte Terje der han stod på parkeringsplassen og så bilen kjøre vekk. Intuisjonen hans hadde slått til igjen. Det gjorde ikke akkurat humøret noe lysere.

 

***

 

6

Den kvelden lå Azin i sengen og fikk ikke sove. Noen ville kanskje tenkt at hun ikke fikk sove fordi hun tenkte på gorillaer med avsagde bein som grep etter henne. Men i stedet var det et minne fra hun var 18 år som surret rundt i hodet hennes. Det var den første sommeren etter at hun hadde fullført videregående. Lokalavisen hadde nettopp skrevet en artikkel om henne, fordi hun var eneste elev ved skolen som hadde gått ut med 6 i alle fag. Nynorskkarakteren hadde riktignok vært 6 minus. Azin satt hjemme i stuen til foreldrene i en gammel sofa som hadde fulgt dem siden de kom til Norge på 70-tallet. Hun hadde forventet at foreldrene skulle være sinte, og det var det hun hadde forberedt seg på. Hadde de vært sinte, kunne hun bli sint hun også. Hun var ganske flink til å være sint. Men foreldrene var ikke sinte. De var skuffede, og det var så mye verre.

«Nå har du jobbet så hardt for å komme inn på veterinærstudiet, og så plutselig ombestemmer du deg,» sa mora. Men der tok mamma feil. Det hadde ikke vært sånn at hun plutselig ombestemte seg. Azin hadde tenkt på det i over to år nå. Hun hadde jobbet i helgene og etter skoletid på Narvesen for å spare penger. Hun hadde allerede funnet noen organisasjoner som tilbød programmer. Etter sommeren hadde hun lyst til å ta et friår før studiene. Hun hadde villet reise til Afrika og jobbe med utrydningstruede dyr.

«Også Afrika da,» sa pappa. Han var som regel den som var enig med Azin og fikk mamma på gli, men ikke denne gangen. «Det er jo ikke trygt der. Du ser jo på TV at de kriger og sånn.»

«Jeg skal jo ikke til Kongo eller Somalia, pappa. Stedene jeg har sett på er Rwanda, Botzwana og Namibia.»

«RWANDA!» ropte pappa. «Der kapper de hodene av hverandre!» Han hogg hånden gjennom luften. Mamma ristet på hodet. «Hva i all verden?»

«Det går bra. Pappa, det er nesten 30 år siden.»

«Azin,» sa mamma og satte seg nærmere. Hun tok Azins hånd i sin egen. Azin hatet mora sin akkurat der og da. Å spille på følelser på den måten var lumpent gjort. «Azin, se på Farhad.»

Forbannede flinke storebroren hennes Farhad. «Etter videregående ville han jobbe og reise et år i Australia, men i stedet begynte han rett på studiene. Og du vet jo hvordan det gikk.»

Ja, Azin var veldig klar over hvordan det gikk med Farhad. Han hadde fullført studiene og fått jobb som tannlege i Sydney. Nå hadde han leilighet med stor terrasse. For bare to dager siden hadde Azin sett bilde av Farhad på Instagram. Han stod på ei strand og smilte. I armkroken hadde han ei pen jente. De to holdt hvert sitt surfebrett. Perfekte Farhad som Azin skulle se opp til.

«Tenk på det sånn her, Azin. Hvis du utdanner deg til veterinær først, så kan du dra til Afrika etterpå. Da kan du sikkert få utrettet mye mer også.» Da mamma sa det, hang pappa seg på. «Ja, nettopp» sa han.

Så Azin hadde dratt til Afrika syv år senere i stedet, men ikke til Rwanda, Botswana eller Namibia. Hun hadde dratt på to ukers surfeferie til Marokko med venner. Azin hadde sett mange dyr, som hun hadde drømt om syv år tidligere. De fleste av dyrene hadde ligget stille mens hun og andre turister tok bilder av dem fra andre siden av gjerdet.

Nå lå Azin i senga. Det var lenge siden hun hadde tenkt tilbake på den samtalen. Hun kjente ikke noe hat mot dem. De hadde bare gjort det foreldre gjør best: Vært bekymret.

Hun tok opp mobilen og åpnet Messenger. Det var to meldinger fra Terje. Den ene sa skjer? Den var sendt for seks timer siden. Den andre var sendt for to timer siden. Der stod det natta vennen, og så var det et sånt kjempekleint bilde av en hund og ei katt som sov ved siden av hverandre. «Yuck. Too cute, gotta puke,» mumlet hun. Hvorfor måtte Messenger ha en sånn idiotisk funksjon som gjorde at andre kunne se når du hadde lest meldingene deres?

I det siste hadde foreldrene mast på at hun måtte finne noen å gifte seg med. De sa det spøkefullt, men Azin visste det var et alvor bak spøkinga. Terje var ganske klein og sånn, men han var trygg og forutsigbar. Han var en kjæreste som pappa og mamma sikkert kom til å synes var en fin fyr. Hun innså, at det var nettopp derfor hun hadde sagt ja da Terje hadde spurt om hun ville ta en kaffe, og igjen svart ja da han spurte om de skulle være kjærester. «Ikke akkurat Rwanda,» mumlet Azin. Hun skrev en melding til en som ikke var Terje. I svaret hun fikk, stod det å, det er deg! Nå ble jeg happy. Azin var happy hun også.

 

***

 

Skjer? Skrev Terje og sendte meldingen. Han hadde ventet i tre timer med å sende melding. Han satt lenge og så på mobilen. Da han endelig la den fra seg og begynte å spise, var kjøttbollene lunkne og sausen klumpete. På bordet stod en liten statuett av en ork fra Warcraft. Den hadde øksen hevet til hogg. «Syns du jeg burde ringe?» spurte han, og puttet en munnfull med potetstappe i munnen. Orken var taus. I vinduskarmen var figurer fra Nintendo og Dungeons & Dragons. «Hva syns du?» spurte han Yoshi. Den grønne dinosauren var stille den også, bare stod framoverlent og strakk ut den lange tunga si.

 

7

De neste tre dagene sendte Terje 19 meldinger til Azin. Først etter melding nummer 19 fikk han svar. Den meldinga hadde ikke noen hjertesymboler eller noe av det andre tullet som hadde prydet de tidligere meldingene. I stedet var det bare et spørsmål. Det er Håkon, sant? To minutter etter at han sendte, hadde Azin sett meldingen. Ti minutter senere kom svaret. Sorry.

Sorry, det var alt. Etter tre dager i følelseslimbo, var alt han fikk sorry. Å ja, også en trist smiley da. Terje tenkte det var sikkert Håkon som hadde bedt henne ta med trist smiley. Hey, du må legge til sånn smiley. Da virker det liksom mer realt, hadde han sikkert sagt mens han la en pute under hoftene hennes så han kunne trenge dypere inn.

Terje ville banne og kalle henne stygge navn. Men i stedet bare la han fra seg mobilen og kjente seg jævlig. Da han et par dager senere gikk inn på Facebook, og så at Håkon hadde oppdatert profilen sin fra singel til i et forhold med Azin, ble han gående frem og tilbake mens han knyttet nevene. Uansett hvor hardt han prøvde å løsne opp knokene, så ville ikke nevene lystre. Så i stedet begynte Terje å slå i løse luften. Han slo til han var andpusten og ville stoppe, men da så han for seg Håkon som kysset Azin. Så han slo hardere. Svetten sprutet fra Terjes lubne kropp. Han så i øyekroken at Loke hadde satt seg til rette og fulgte ham med blikket. Terje slo til han kjente magesekken hoppe opp i brystet og presse seg videre opp mot halsen. Han hang over toalettskåla og brakk seg. Da det ikke var mer i magen, tenkte Terje det var utrolig hvor sterk smaken av spy føltes i nesa. Dette tenkte Terje og smilte, for det var en fin tanke som ikke hadde med Håkon og Azin å gjøre.

 

8

Over de neste ukene trente Terje både før og etter jobb. Om morgenen tok han med Loke ut på joggetur. I begynnelsen måtte han stoppe opp ved hvert eneste hjørne for å lene seg mot noe. Etter et par uker løp han gjennom skogen så fort at trærne flakket forbi. På kvelden gikk han på kampsportsenter. Der løftet han vekter i tre kvarter, før han gikk på økter med MMA, jiu jitsu og thaiboksing. Da han la seg, verket musklene. Det var greit. Verre var det når han ikke trente. Da kom bildene av Håkon og Azin. Et par dager tidligere hadde Terje brutt sin egen regel og gått inn på profilene deres på Facebook og Instagram. Azin hadde lagt ut et bilde der Håkon satt i en sofa, skvist inn mellom foreldrene hennes. Det så ut som han hadde vært del av familien i flere år. Både faren og mora lente seg inn mot Håkon. Terje så bildet og visste at de hadde latt seg forføre av Håkons sjarm. Etter at Terje så det bildet, la han seg ned og tok armhevninger til han sovnet på gulvet.

En dag kom Terje hjem med en blåveis. I nesa hadde han en bomullsdott gjennomtrukket med blod. Han hadde blitt med på treninga til konkurranselaget. Etter fire runder med sparring hadde han ligget over toalettet og spydd og blødd neseblod om hverandre. Men den kvelden tenkte han knapt på Håkon og Azin. Smertene var verdt det.

 

***

 

9

Azin og Håkon lå i senga. Det hadde gått fem minutter siden Håkon trakk seg ut av henne, men de var fortsatt lett andpustne. Utenfor vinduet falt regnet og malte Oslo i grått. Det var en slik farge som fikk folk til å hoppe ut fra høye vinduer, men de to brydde seg ikke om den grå himmelen. De sovnet, og da de våknet hadde de sex igjen. Da hun rullet av ham, og de lå ved siden av hverandre, kjente Azin på noe rart i magen som sikkert bare var en følelse. Iallfall fortalte hun seg selv det. Da Håkon tok hånden hennes, tenkte hun at om dette var noe mer enn bare en følelse, var ikke det så farlig, det heller.

 

***

 

10

Neste morgen, da Terje var ute på løpetur gjennom gamlebyen, så han en lastebil fullastet med stein. Han hadde lest at noen geologer jobbet med et skulpturprosjekt på Ekeberg som skulle vise frem norske steinarter. Terje stoppet opp. Han kjente en frysning gjennom kroppen. Noe føltes bare helt feil med den lastebilen. Han så det voldsomme stålmonsteret dundre forbi. Loke kikket opp på eieren sin uten helt å forstå. Det gjorde i grunnen ikke Terje heller.

 

***

 

11

«Wow! Så fin» sa mamma og holdt hånda til Azin. Ringen var veldig enkel. Ingen diamanter eller glitter, eller som Håkon sa de: ikke noe som hørte hjemme i en hip-hop-musikkvideo. Mora la hånden på Azins mage. «Laleh er et fint navn,» sa hun.

«Vi vet ikke om det blir gutt eller jente,» svarte Azin. «Dessuten vil vi gi et norsk og et iransk navn.»

Håkon sendte henne et raskt blikk mens foreldrene pratet om noe. Hun smilte. Det var et fint øyeblikk som tilhørte bare dem. Hun lurte på om foreldrene ville likt Terje. Hvordan gikk det for øvrig med ham? Skrev han fortsatt fantasy-noveller?

 

***

 

12

Terje så sparket komme og svarte med en uppercut. Motstanderen falt. Terje fulgte etter, og presset den svette kroppen sin mot ham. Motstanderen prøvde å komme opp, men Terje holdt ham kneblet til matta. Nakken stakk frem. Terje så muligheten, låste grepet og klemte til. Dommeren rev ham vekk. Han sto midt i buret og visste ikke hva som skjedde. Først da treneren løftet ham opp, ropte «JA FOR FAEN!» og bar ham rundt, slapp Terje jubelen løs.

 

Det var en uke etter at Terje hadde vunnet kampen. Han var ute og løp. Hadde på seg en tynn jakke og skjerf. Ble han syk, kunne han ikke få trent. Kunne han ikke trene, kom bildene og tankene. Han hadde løpt opp Kongsveien og nettopp svingt opp bakken mot Ekeberg-restauranten da han hørte noen rope. «Terje! Hei Terje!» Det var Håkon. 

«Hey man!» sa han da Terje snudde seg. «Long time no see, mann.» Sånne engelske uttrykk var ikke blitt mindre irriterende. Han så ut som før. Fortsatt like høy, og fortsatt like kjekk. Jævelen. Ved siden av ham stod Azin. Hvorfor hadde Håkon kalt på ham? Kunne de ikke bare latt som om de ikke hadde sett hverandre. Hun stod tett inntil ham som om hun hørte til der. Den tykke kåpen klarte ikke skjule magen som bulet ut. Terje gjettet hun måtte være åtte måneder på vei.

Kunne det være … Nei. De hadde alltid brukt kondom, og Azin dobbeltsjekket kondomet hver gang.

«Termin 14. april» sa Håkon, som må ha sett at Terje stirret på magen. «Bro, har du trent eller? Du ser helt beefcake ut.» Terje var mye, både på godt og vondt, men han var absolutt ikke Håkon sin bro. Blikket hans ble slørete. Det eneste som sto klart for ham var Håkon. Han sto der og gliste og prøvde å være kompis.

«Vi har vært på Ekeberg-restauranten med jobben til Håkon. Han – » Det var Azin som pratet. Noe om en pris for forskningsgreier. Terje hørte ikke etter. Han visste ikke helt hvordan eller nøyaktig når, men på et tidspunkt tok han et steg frem og dyttet Håkon. Blikket var plutselig ikke slørete lenger. Tvert imot var det en ekstrem klarhet som tok tak i ham.

At Terje var sterkere enn før, ble plutselig veldig åpenbart. Han hadde håpet at Håkon bare skulle få en liten knuff så han kunne skjønne at han hadde vært kuk, men i stedet ble han kastet bakover og inn i Azin. Hun falt og landet på asfalten. Terje så lastebilen fylt med stein som var så altfor nærme. Et voldsomt kaos av lyder fulgte. Det var maskineriet da lastebilen bremset, og så var det Håkon som skrek. Terje stirret på hjulet til lastebilen, der noe oransje lå tvinnet rundt som en kjetting. Tarmer lå som sprengte ledninger. Bekkenet var en smørje av bein og hud, og beina sparket svakt mens blodet fløt. «Grevlingen,» hvisket Terje. Midt i mylderet som var Azins tarmer så Terje noe rosa. Det var ikke ferdig. Det var altfor lite og så ekstremt maktesløst. Det var umulig å se hvilke deler av babyen som ikke hadde blitt most av lastebilen. Terje sa ikke noe, han gråt ikke, og han skrek ikke. I stedet bare løp han.

 

Han satt i sofaen i en pøl av svette. Utenfor var det gult lys fra gatelyktene. Han ventet på blålysene. De skulle omringe bygården og hamre inn døra. Terje hadde ikke tenkt å gjøre motstand. Kroppen skalv. Han var kald og varm om hverandre. Det gikk to timer og fortsatt ikke noe blålys. Han satte seg på huk i dusjen og dusjet med klærne på. Da det ikke var mer varmtvann, kledde han av seg og la seg tilbake i sofaen med et pledd over kroppen. På bordet stod en figur av Super-Mario som holdt en stjerne over hodet. «Mamma mia! You kille!» sa den.

«Hold kjeft.»

«You kille Azine.»

«Jeg vet.»

 

13

Vår alles kjære

Azin Dabiri

født 9. Oktober 1998,

døde fra oss Oslo 16. mars.

Esfir Dabiri Basir Dabiri

Farhad Dabiri Håkon Lingaker

Bisettes i Grefsen kapell 20. mars klokken 12

 

Det var Håkon som sendte Terje bildet av annonsen. Under bildet var det tekst. Ingen vet hva som skjedde. Lastebilsjåføren trodde hun skled. Håper du kan komme i begravelsen.

Loke begynte å bjeffe og løpe i sirkler. Han lente seg inn mot eieren sin og lagde en pipelyd. Loke hadde skjønt de siste dagene at noe foregikk, og han likte det ikke. De dro ikke lenger på joggeturer. To minutter senere kom en ny melding. For real, jeg vet det var et uhell. Terje prøvde å skrive et svar, men skjermen klarte ikke registrere de svette fingrene hans.

 

***

 

14

Håkon kjente Esfir klemme hånden hans. Han klemte tilbake. Hånden hennes var ru og grov, så ulik Azins myke hånd. Farhad og Basir stod på andre siden av henne. Kista sank ned i jorden. En imam leste noen vers fra Koranen. Familien hadde motvillig gått med på en muslimsk begravelse for slektas skyld. Da Esfir la ansiktet mot ektemannen sin og strigråt, kjente Håkon samvittigheten gripe ham. De kunne aldri få vite. Bare noen få av kollegaene hans visste. De hadde hjulpet ham. Håkon visste hva de syntes om det han hadde gjort, men ingen av dem hadde gitt ham en moralsk skjennepreken. Fuckeren hadde ikke kommet i begravelsen. Det var ikke så viktig. Håkon ville uansett bare pine samvittigheten hans litt. Han ville gå opp til ham, gi ham en klapp på skulderen, og si det var et uhell. Si noe som gjorde at Terje trodde han var trygg. Men de to skulle møtes, no doubt.

 

***

 

15

Terje fikk tilsendt bilde av henne i åpen kiste. Hun lå på ryggen med hendene foldet over brystet. Hvorfor måtte Håkon sende ham dette? Under bildet var det skrevet, Vi burde møtes snart. Fredag? Han var usikker på om Håkon var klar over det, men det var direkte morbid å skrive det rett under et bilde av den døde forloveden. Terje hadde lest noe et sted om at etter et dødsfall av noen nære, var det visstnok vanlig at man opptrådte som om man var blid og alt var i fineste orden. Kanskje var det Håkona måte å bearbeide alt.

Terje hadde uansett ikke noe han skulle ha sagt. Han endte opp med å sende ham en melding.

Ok

Tretti sekunder senere kom svaret.

Jeg bestiller bord. Sees fredag ☺

 

16

Terje hadde drømt om Azin hver eneste natt siden han drepte henne, men aldri sånn som den natta.

Veggene rundt ham trakk seg sammen som de ville kvele ham. Mørket var tett og kvelende, men lukta var verre: råte, mugg, og noe udefinerbart skittent. Han lå presset mot henne, den døde kroppen, mens larvene krøp gjennom sprekkene mellom plankene i kista. Han dyttet dem vekk, men nye kravlet frem, stadig flere. De samlet seg rundt magen hennes, brøt opp stingene og tøt inn. En bitter lukt fylte kista. Ei kald, liten hånd grep ansiktet hans. Babyen. De altfor små fingrene krøp over huden hans.

Så var alt borte. Han stod fri, under en enorm himmel der stjernene glitret som is. Jungelen i Rwanda bredte seg ut rundt ham, sølvbelyst av månen. Vinden kilte huden hans, og han følte seg sterk. Ved siden av sto Loke, så enorm at den var like høy som ham. Hunden hadde noe dypt og urgammelt ved seg. «Vi må jakte,» sa Loke med Azins stemme.

De løp gjennom jungelen. Rød jord sprutet opp rundt føttene deres. Men så stanset Loke. «Shh,» sa han og løftet en pote. Terje fulgte blikket til hunden. Ute på en åpen plass var en sirkel av gorillaer, tett samlet, en mur av muskler og pels. Loke gikk fremover, mens Terje nølte. Men hunden så på eieren sin og sa: «Kom, det går bra.»

Gorillaene flyttet seg til side og lot dem passere. På plassen lå Lucy, den rødhårede gorilla-dronningen. Hun hvilte på en trone bygget av menneskeknokler som hadde tilhørt sønner og døtre av konger fra fjerne land. Gullsmykker hang rundt halsen hennes. Hun løftet en arm og pekte mot dem. «Du kom,» sa hun. Også hun pratet med Azins stemme. Loke gikk frem til henne, de to sank sammen i en voldsom forening som Terje ikke kunne ta øynene fra. De svelget hverandre. Kroppene deres flettet seg sammen i en rund, hårete masse som beveget seg i takt med Azins stønn.

«Sånn her? Er det sånn du liker det? Håkon! Å, HÅKON!»

Da Terje våknet, var Loke borte.

 

***

 

17

Han så den bak glassveggen. Litt ustø, men den ble mer og mer vant til kroppen sin. Han så på klokka. Det hadde gått åtte timer. I løpet av den tida hadde den spist, drukket og gjort fra seg. Åndedretten var jevn. Han visste at den kom til å overleve. «You’re perfect,» sa han. Den hoppet samtidig som den viftet med vingene. Etter å ha svevet noen meter, landet potene mykt mot gulvet. Hun kom opp på siden av ham. De smilte til hverandre før de så tilbake på det som beveget seg bak glassveggen.

 

***

 

18

Restauranten lå på Aker Brygge. Da Terje satte seg, begynte han å tenke på hva han skulle si når Håkon kom. Hei, det var lenge siden, var babyen forresten gutt eller jente? Han bestilte en øl og noen peanøtter. Peanøtter var fint. Når man hadde noe å holde hendene og munnen opptatt med, ble ikke tankene så klare. Han hadde slukt unna peanøttene og var halvveis ned i ølen da Håkon dukket opp. «Hei,» sa Terje og løftet rumpa litt opp fra stolen. Da han hadde bestemt seg for at å reise seg bare var kleint, satte han seg tilbake i stolen.

«Halla bro. Har du bestilt ennå?»

«Nei, jeg ventet på deg.»

«Bromance,» sa Håkon og vinket til servitøren. «Dinner on me,» la han til da han så Terjes reaksjon på prisene.

«Jeg tar stekt ørret med et glass hvit,» sa Håkon. «For real bro, sjømaten her er helt off the hook.»

«Da går jeg for stekt ørret jeg også. Ja, og en pils til,» sa Terje.

«So – » sa Håkon og trommet håndflatene på bordet. «Har du skrevet noen flere noveller i det siste?»

 

De pratet om alt mulig annet enn Azin. De pratet om skrivingen og treningen til Terje, jobben til Håkon og ferieplaner til sommeren. Etter maten bestilte Håkon en ny runde øl. Halvveis gjennom den tredje ølen følte ikke Terje seg så klein lenger. Faktisk føltes kroppen løs og ledig. Ting ble klarere, og alt gikk liksom saktere. I hvilemodus. Håkon snakket om at til sommeren skulle han til Iran med Azins familie. Ordene hans var lange og tunge. «Teee-heee-raaan» kom det fra munnen til Håkon. Terje var så trøtt. Han var redd, og sint på seg selv for at han ikke hadde skjønt. Han hadde lest nok kriminalromaner til å vite at dette var et gammelt triks. Han hadde til og med skrevet noveller der dette skjedde. En av servitørene låste døra til restauranten. Hvorfor hadde han ikke lagt merke til at det ikke var andre gjester her? Bare de to, og tre servitører, på en fredag kveld. «Vann. Do. Unnskyyyld meeeg,» kom det fra Terje. Blikket var så sløret. Han reiste seg. Verden sveivet rundt og frem og tilbake som en gyngehest på speed. «Skal bare,» sa han og falt med ansiktet først i gulvet.

 

19

Han så sirkelen av Loke og Lucy. De to hadde stukket hodene dypere inn i hverandres kropper. Sirkelen var tettere enn den hadde vært i jungelen. Håkon stod midt mellom de to kroppene. Han var naken og hadde strukket hendene opp over hodet. Gorilla og hund gikk opp og ned langs kroppen til Håkon. Han utforsket de pelskledde kroppene som omslynget ham. Safter fløt ut av pelsen til Lucy og Loke. De malte kroppen til Håkon så han ble gjennomvåt og glinset.

Da Terje åpnet øynene, så han rett inn i ansiktet til Azin.

 

«Azin?» hvisket Terje. Han stirret inn i Azins mørke øyne.

«Nei, men det ser ut som henne, right? Det var ingen som skjønte noe i begravelsen,» sa Håkon. 

Azin lå helt urørlig. «Voks,» sa Håkon. «Dette er prototypen. Den vi begravde var enda mer lik.» Terje så nå at det ikke var henne. Huden var liksom litt for glatt. Da det gikk flere sekunder uten at hun blunket, så hun bare vemmelig og morbid ut.

Noe brant rundt håndleddene hans. Repet var bundet så stramt at hendene føltes livløse. Lyset var dempet, men Terje kjente seg igjen. Foran ham var det et gitter, og på siden ei jerndør som kunne åpnes med en knapp. De var tilbake på Alnabru. 

«Hvor er hun? Hvor har du lagt liket?»

Håkon slo ut med armene. «Lik?! Tror du jeg er nekrofil, eller what?»

Terje åpnet munnen, men lukket den da han så Håkon glise.

«Den apen uten bein, husker du den?»

«Ja»

«Minte det deg om grevlingen? Hadde du lyst til å sladre på meg? Sånn du sladra til universitetet?»

«Det var mange år siden, jeg visste ikke – »

«Det hadde ikke spilt noen rolle. Hadde du sladra, hadde du fått en kule i hodet. Det er mother fuckings NATO som finansierer det. Fuckings Supersoldater til krig.»

Terje frøs, og la merke til at han var naken. Da han så ned på skrittet sitt, skalv han.

«Åja, right» sa Håkon. «Mens du sov, smurte jeg inn pikken din med hjorteblod. Jeg kommer aldri mer til å kunne føle meg rein. Vet du det?»

«Håkon, vent, vi kan – »

«You know, jeg kunne forklart deg hva det egentlig er jeg driver med her, men du skriver fantasinoveller, right? Riktignok ganske middelmådige noveller, men du er sikkert kjent med konseptet show don’t tell, right?»

Terje svarte ikke. Han hadde begynt å gråte. Han rev og slet og prøvde å få løs hendene. Føttene var også bundet fast. Håkon reiste seg. Han gikk bort til jerndøra og trykket på knappen. Terje stirret inn i lyset fra åpningen. Først gikk det noen sekunder uten at noe skjedde, men så kom noe taslende ut gjennom døren. Det var ikke gorillaen uten bein, men noe uendelig mye verre.

Den hadde et dragehode og fjærkledde vinger, men kroppen var dekket av hvit pels. Det var noe av det kjæreste Terje visste. «LOKE!»

«Bare kroppen, er jeg redd. Hodet er fra en komododrage. Vingene fra en kongeørn. Jeg kaller den Terje-slayer.» Skapningen hoppet opp og flakset med vingene. Den svevde et par meter, mot der Terje lå. Komodohodet slikket seg rundt leppene med den lange og spisse tunga si. Den hadde fått ferten av hjorteblodet. Terje ville kave seg vekk fra dette monsteret. Samtidig var det en del av ham som ønsket at hendene ikke var bundet, så han kunne stryke dem gjennom den hvite pelsen.

«PØLSEFEST!» ropte Håkon, og løftet armene over hodet.

Smerten eksploderte gjennom kroppen hans. Blodet sprutet fra skrittet, og dynket den hvite pelsen som han hadde klappet så mange ganger.

 

Da han våknet, var verden sidelengs. Han lå på gulvet i en pøl av blod. Noen meter fra ham vandret vanskapningen rundt. «My second greatest invention,» sa Håkon. Han satt på huk. Terje klarte ikke oppfatte lydene fra Håkons munn, men han hørte trampingen fra rommet bak jerndøren. Det var noe bak den døren. Loke, eller det som hadde vært Loke, ble også klar over lyden, for den snudde på hodet og sprang vekk.

«Kjære, har du lyst til å hilse på gjesten vår. He is dying to meet you,» sa Håkon.

Terje stirret på døren. Det han så komme gjennom den, var så vemmelig at han ville hatt hundre av komododragehode-ørn-Loke i stedet. Det var henne, bare at det var en kentaur. Men det var egentlig ikke det heller. Overkroppen sluttet ved hoftepartiet, der hun var sydd fast på toppen av skulderpartiet til en gorilla med rød pels. Gorillaens kropp gikk på knokene. «Hei Terje,» sa hun og reiste seg opp på beina. Hendene, som hadde tilhørt Lucy, hvilte under hodet på noe som stakk ut fra magen hennes, akkurat der menneske sluttet og gorilla begynte.

«Nei!» sa Terje, for den utveksten skulle ikke eksistere. «Nei, fy faen.»

Fra kroppene som var sydd sammen stakk et lite menneskebarn ut. Det var lite, skjørt og rosa. Det var ingen bein, bare en overkropp som pekte rett ut. Spedbarnet begynte å gråte.

«Kjæreste…»

Skapningen og Terje så på hverandre et øyeblikk. «Terje» sa hun, og smilte. Terje så smilehullene han var blitt så glad i. «Du skal ikke si noe, og iallfall ikke beklage. Dette var du med å skape.»

Gorillaens armer gynget babyen til den sluttet å gråte. Håkon hadde tatt av seg klærne, og lemmet hans stod rett opp. Terje kjente seg trøtt. Han prøvde å knipe beina sammen for å stoppe blødningene. Håkon gikk bak gorillaens kropp. Han tok tak i den tykke pelsen og begynte å støte frem og tilbake.

Hun som var sydd sammen med dyret, tok av seg den ermeløse toppen sin. Gorillaarmene løftet hodet til utveksten til leppene dens fant knoppen på det ene menneskebrystet. «Ser du, Terje? Ingen har vært så nær hverandre. Ingen familie har vært så intime som vi er. Hadde du ikke dyttet meg, ville ikke dette skjedd. Alt er takket være deg.»

Terje forsøkte å åle seg mot dem, men kollapset. Han ville røre ved Azin en siste gang. Men hun var ikke for ham. Han var bare mannen som hadde møtt henne, introdusert henne for Håkon, og dyttet. Han var, innså Terje da mørket endelig tok tak i ham, den som hadde startet det hele.