Andreas Nordengen om «vår tids mest undervurderte fantasy-forfatter»

Guy Gavriel Kay: vår tids mest undervurderte fantasy-forfatter

Siden pandemien pågikk har jeg hørt på lydbok til innsovning, på grunn av tinitus fra militæret. Hele 13 fantasyserier fordelt på over 50 tykke bøker har blitt slukt, og fordøyes kontinuerlig. De er alle svært forskjellige i omfang og stil, og jeg sitter igjen med konkrete følelser rundt hver av dem. 

En forfatter som skiller seg særlig ut for meg, og som jeg heldigvis fortsatt har noen bøker igjen av, er canadieren Guy Gavriel Kay. 

Kay er ikke så kjent som noen av hans kollegaer, men han er slett ingen lettvekter. Tvert imot. I kraft av å ha hjulpet selveste Christopher Tolkien med redigeringen av Silmarillion, som ung mann på 70-tallet, er han allerede en spennende type før hans selvskrevne bøker kom på trykk. Siden da har han publisert 15 romaner og en poesisamling. 

Selv om han selv unngår å beskrive bøkene sine i sub-sjangeren ‘historisk fabelprosa’, så bruker jeg det her for enkelhets skyld. For hans bøker tar stort sett med seg leseren på fantastiske historier satt i historiske kontekster som minner om vår egen verdens fortidige epoker. Enten om det er en sekundær verden inspirert av det historiske Middelhavet — med dramatikken i Konstantinopel under Keiser Justinian I, brutale korstog mot kjettere i Frankrike, bitre konfliktlinjer i El Cids Spania eller intriger mellom nord-Italienske bystater under renessansen –, eller historier fra det frosne nord under vikinginvasjonene mens Alfred den Store styrte i England, eller fra Tang og Song dynastiene i Kina, så vekker bøkene hans til live oppslukende leseglede og undring over vår egen ‘ekte’ historie. 

Det historiske suset over romanene gjør at han med hell unnslipper noen av tropene mye annen fabelprosalitteratur og heltemyter preges av, fortrinnsvis den genetiske elitismen i det at visse ætter og blodslinjer har skjebnen på sin side, og på teleologisk vis har en forutbestemt seier i hånda. For i Kays sagaer kan alt skje, og små ting kan få store følger. 

Kays fabler er også gjennomsyret av en type magisk realisme, hvor det mytiske behersker stor makt på en subtil måte. I havet av taskenspillere som kapitaliserer på folkets overtro fins det noen som faktisk behersker reell magi som telepati, prekognisjon og alkymi. Gjennom karakterenes perspektiv blir vi vitner til at ånder og hedenske guddommer entrer scenen, og at hvileløse spøkelser hjemsøker fortidens slagmarker. Flere ganger følger vi også nylig avdøde karakterer inn i en slags sjelelig mellomfase, medfulgt av sørgmodige refleksjoner over liv og ettermæle, stadig i uvisshet om hva som vil skje med dem videre utover dette. 

Det mytiske og magiske har imidlertid størst innflytelse i kraft av hva subjektive karakterer tror om disse tingene, og hvordan de handler deretter. Dette er tydeligst i de tre største religiøse folkegruppene: Jadittene, asharittene og kindath’ene, som er Kays veloverveide refleksjoner av Kristendom, Islam og Jødedom respektivt. Førstnevnte tilber sola, neste stjernene og sistnevnte de to månene som ofte viser seg over åndelig betydningsfulle situasjoner. Religionene har vel så mye å gjøre med fortellingene å gjøre som politikken, og parallellene til vår faktiske historie er slående. 

Utover dette er også idrett, kultur, kunst og handel viktige aspekter, men Kays historier blir i bunn og grunn drevet framover av kompliserte karakterer med store personligheter, og deres subtile trefninger og relasjoner med hverandre. Dette kommer klarest fram i særdeles ladde situasjoner ved ulike hoff, når mange mektige og skarpe aktører med egne agendaer er samlet i ett stort rom. 

Kay har også skrevet mer klassisk fabelprosa, i etterkant av arbeidet sitt sammen med Tolkien den yngre, i form av The Fionavar Tapestry, med Ysabel som et senere addendum til samme verden. Disse har jeg ikke lest ennå, men jeg hører gode ting. 

Med andre ord tilbyr Kay engasjerende fortellinger satt i rike og velutviklede sekundærverdener. Han har et titalls gjeve priser og nominasjoner å vise til, men likevel er ikke leserskaren på nivået han fortjener. Derfor kalles han ofte vår tids mest undervurderte fantasy-forfatter. 

Én anmelder på youtube, «The Library Ladder», rangerer bøkene hans mellom kategoriene ‘Veldig god’, ‘Utmerket’ og ‘Mesterverk’, hvor de fleste havner på de to øverste plassene. I det følgende beskriver jeg kort bøkene jeg har vært gjennom så langt. 

Lions of al-Rassan (1995)

Denne historien gjorde stort inntrykk på meg, i kraft av dens elegante karakterer i en spennende setting. Esparanas mest robuste leiesoldater, kommandert av beryktede El Cid-aktige Rodrigo Belmonte, blir sendt i eksil av kongen for å straffe en mektig psykopat med et piskeslag på kinnet. De reiser dermed til Al-Rassan, Kays variant av mauriske Spania, i en høyverdig bystat som sammen med et knippe andre holder minnet av den asharittiske (stjernetilbedende) storhetstiden i live på halvøya. Her slår de seg fort opp som soldater for kongen der. 

Tilfeldigvis er også Ammar ibn Khairan også samme sted, på flukt fra en annen konge i en annen bystat — en han nettopp hadde installert på tronen etter å ha forrådt kongen han var rådgiver for i over 30 år, bare for å bli utpekt for kongemord av den nykronede kongen. Som Belmonte er han subtil og elegant i nesten alt han gjør; en menneskelig fortreffelighet innen det sosiale, filosofiske og politiske, for ikke å snakke om innen kampevner. Dette høres kanskje ut som karikerte karakterer, men den subtile dynamikken de har med hverandre og tredje protagonist Jehane bet Ishak er rett og slett vakkert å bevitne. 

Jehane er en skarp kindath-lege på første reise bort fra fødebyen sin Fezane. Hun bærer med seg sin fars legekunst, men også bitre erfaringer av diskriminering mot hennes folkeslag, som tilber de to månene. Historiske og samtidige massakrer mot kindathene begått av både asharitter og jaditter spiller en stor rolle i bakgrunnen. Etter hvert som disse tre karakterene flettes inn i hverandre, åpner det seg temaer om toleranse og diskriminering som hinter til sterke bånd mellom tre fiendtlige religioner, som alle tilber himmellegemer. 

The Sarantine Mosaic (1998/2000)

er en sterk duologi som i all hovedsak følger mosaikk-kunstneren Crispin fra Batiara, kongedømmet som erstattet imperiet Rhodias (Romerriket) i vest. Han blir kalt fra hjemtraktene til den legendariske byen Sarantium (Konstantinopel) i øst, sentrum for det som gjenstår av det Rhodianske imperiet som gikk under tusen år tidligere. Øst og vest er begge Jaditteer, men den østlige ortodoksien avviker fra den vestlige, i blant annet syn på billedkunst av Jad (som er både Gud og Solen), og vedrørende synet på semi-guden Heledikos; Solens Sønn fremstilt som en hest og kjerre-rytter. 

Sistnevnte er for øvrig også den største toppidretten i hele imperiet, og Kays skildringer av slike race og kjendisene rundt er legendariske. Disse to kulturelle aspektene – religion og idrett – innbefatter mye av kreftene som former samfunnet i Sarantium. Den kalkulerte keiseren Valerius II spiller et stort spill på toppen av det hele, i et nett av intriger. 

Last Light of the Sun (2004)

I en nordligere del av samme sekundærverden kjemper en filosofisk anlagt og gudfryktig jadittisk konge, Aeldred – med paralleller til det anglikanske kongedømmet til Alfred II — for å sementere det nyopprettede riket sitt, etter å pragmatisk ha gjort fred med Erlingen (vikingen) som drepte hans far og bror, i bytte for landområder og skatteplikt. Trusselen fra øst, i form av Erlinger ute på plyndringstokt, preger hele situasjonen. Samtidig finnes et annet folk, Cyngaelene, i landområdene utenfor rikets grenser, delt innlands av en fortryllet skog full av skapninger fra den såkalte halv-verdenen. 

Via blant annet en klok jadittisk Cyngael-prest som lever i benektelse av de kjetterske fe-skapningene han har bevitnet i halv-verdenen, og Cyngael-høvdingen Brynn, som drepte den verste Erlingen av dem alle for en generasjon siden, får vi andre perspektiver på situasjonen. Høvdingsønnen Alun og erlingeren Bern, samt en skokk med smarte og skarpe kongsdøtre her og der, driver også historien framover, når triks og forhandlinger mellom hedenske naturskapninger og monoteistiske Jad om de dødes sjeler skal avgjøres. 

Under Heaven (2010)

Nydelig fortelling om Shen Tai, andresønnen av en avdød general for Kitai (Kina), som har forlatt både lovende utdanning og vakker kvinne for å begrave de døde på en generasjonsgammel slagmark. De hvileløse sjelene av soldater som i sin tid døde på skrekkelig vis, skriker og jamrer seg dag og natt, men hver og en som blir begravd med passende riter forsvinner fra koret. Leiemordere, sendt både for å drepe ham og redde ham, setter i gang hans tilbakeferd til samfunnet, men ikke før han har rukket å motta hele 250 sardianske hester av det beste slaget fra sitt eget folks fiende  i overnevnte slag, som takk for hans noble virke med gravlegging. Han blir dermed eneste i Kitai med slike flotte hester, og dette gjør at han stiger i rang for hvert sted han ankommer på veien hjem til en mektig storebror og en tvangsgiftet lillesøster. 

River of Stars (2013)

En spennende og dramatisk historie om et selvlært militært geni, Ren Dayan, som går fra lovløs røver til general i Keiserens hær. I kraft av å være en trivelig type i tillegg elsker både soldatene og folket han – en makt som tvinger han til å ta dynasti-avgjørende avgjørelser innen fortellingen er omme. Dayan også er preget av kontakt med halv-verdenen, for etter at en såkalt reve-kvinne forsøker å forføre han, blir han tatovert i gull med selveste Keiserens erkeunike kalligrafistil, med en profeti om at han skal bestemme midtrikets fremtid. Også her utspiller noen av de mest minneverdige scenene seg i gigantiske tronrom befolket av hoff og andre mektige aktører – hvor spenningen i lufta er til å ta og føle på, når skarpe sinn braker sammen på ytterst subtile måter. 

Children of the Sun (2016)

var en enkeltstående bok i samme sekundærverden som Lions og Mosaic og Last Light, men har relativt nylig fått to delvis sammenhengende forløpere. Jeg presterte å lese forløperne i feil rekkefølge, da jeg spontant kastet meg på Kays foreløpig siste utgivelse, og jeg har ikke engang fått lest Children of the Sun, som er hovedboka om denne renessanseperioden i et sekundær-Italia kalt Battiara. Jeg tar de to forløperne her i riktig rekkefølge:

A Brightness Long Ago (2019)

tar leseren med seg til den karismatiske leiesoldat-kapteinen Folco Cino d’Corsi– ung og sterk og karismatisk og fysisk stygg – som benytter mange lyssky midler i sine lønnsmesteres ærend. Historien er satt i en fabelaktig parallell til vår egen renessanse, i nord-italienske bystater som stadig vekk benytter seg av profesjonelle leiesoldater for å øke sin makt og innflytelse. Battiaras bystats-politikk preges av oppbygningen til et klimaks i et livslangt rivalri mellom han og den kjekke leiesoldat-kapteinen Teobaldo – en personlig familiefeide og profesjonell konkurrent.  

I øst er Sarantium under økende press fra asharittene, og senere beleiret i lang tid, uten at aktørene i vest får mønstret så mye annet enn opprørt raseri. For regionens mektige fins det i virkeligheten viktigere ting. Våroffensiven mot svakere bystater sender leiesoldathærer og spioner ut på farlige oppdrag, samtidig som bitter kniving om hvem som får kunstnerne av høyest rang til å prege sin egen bystat. Liksom i bøkene Lions of al-Rassan og  All the Seas of the World (se under) føles den unge kvinnen (Adria heter hun i denne boka) som hovedpersonen, selv om jeg ikke har talt hvem som har flest POV-kapitler. 

Ved noen få herlige anledninger skriver Kay seg ut i margen av fortellingene sine, hvor han enten følger en ellers marginal karakter en liten stund, eller så foretar han metanarrativ fortellerkunst ved å løfte blikket fra karakterene og reflektere over historien i seg selv; hvor langt vi er kommet, hvilken del vi er i og hvilke følelser som preger situasjonen. 

All the Seas of the World (2022)

Kays nyeste utgivelse var mitt første inntrykk av hans univers. Bystatene er alle underlagt den jadittiske patriarken – en ung rikmannssønn nylig kjøpt inn i posisjonen av sin far. I øst er Sarantium blitt til Ashara, med en ny karismatisk og tolerant leder. Iallfall ovenfor kindathene. 

Jadittene prøver fåfengt å svare på denne invasjonen, men krangling seg imellom og veik organisering av selvopptatte aktører gjør det vanskelig å handle etter sine sterke ordelag. 

Leseren følger i all hovedsak en pragmatisk ung kvinne, Lenia Serrano, med et personlig hat mot asharitter, grunnet erfaringer med slaveri i barndommen, og en eldre kindath-handelsmann, Rafel ben Natan. De har nylig vært delvis involvert i attentatet på en småkonge. De møter og samhandler med blant annet en eldre Folco Cino d’Corsi (den samme karakteren som figurerte i Brigthness …), en eldre statsmann fra kummerlige kår og en kindath-prinsesse med mye innflytelse på sitt forfulgte folkeslag. Samtidig plotter to psykopatiske pirat-brødre i attentater og kidnappinger. 

Historien by på utsøkt drama og engasjerende action, og mellom slagene (og linjene) gjennomsyres denne historien av hjerteskjærende refleksjon rundt svunne minner og forestillinger om hjem. 

En artig gjenganger hos de mest karismatiske og imponerende mannlige karakterene – Belmonte, Folco, Teobaldo, Valerius II og Brynn, samt Kitai-legendene Shen Tai, Ren Dayan – er at de er i genuine kjærlighetsforhold med sterke og skarpe kvinner som utøver stor innflytelse på sine menn. 

Til slutt et motiverende Kay-sitat for alle strevende forfattere der ute, hentet fra et intervju i The Guardian:

“So I was looking at drafts to The Lord of the Rings and rough starts for The Silmarillion and came to realise they don’t spring full-blown, utterly, completely formed in brilliance. They get there with writing and rewriting and drudgery and mistakes, and eventually if you put in the hours and the patience, something good might happen. That was a huge, huge, still important lesson”.

«Så jeg leste gjennom utkast til Ringenes herre og råutkast til Silmarillion og innså at de ikke blomstrer ferdige, helstøpte, fullstendig briljante i formen. De kommer dit med skriving og omskriving og hardt arbeid og feil, og etter hvert, om du bruker timene og tålmodigheten, skjer det kanskje noe bra. Det var en stor, stor, fortsatt viktig lekse.» (fritt oversatt av redaksjonen)

Andreas Nordengen

 

Andreas Nordengen har en mastergrad i idéhistorie og jobber som lektor. Glad i fantasy, sjakk og radikal filosofi.