M’Bela wa Askari betraktet de to motstanderne sine vaktsomt. Den ene forsøkte å komme inn på henne fra siden, med sverdet sitt løftet til hogg, den andre kom rett på. M’Bela gjorde en finte med den lange trestokken sin, og sidesteppet for å få armslag. Men i det samme satte hun foten rett ned i noe klebrig og varmt. Hun gled, og ble sittende på baken i fersk hestemøkk.– Fordømt!

Hun så opp på de to motstanderne sine. Den yngste av jentene senket tresverdet sitt, og fniste, mens den andre glante på henne med treningsstokken fremdeles hevet til stikk eller slag. Så løftet hun stokken opp foran ansiktet som for å verge seg mot synet av krigerprestinna som satt der i hestelorten.

De andre stanset også treninga og så bortover mot dem.

M’Bela reiste seg med den smule verdighet hun maktet å vise.

– Den første som ler slår jeg inn skallen på, sa hun. – Har jeg ikke sagt at dere skal holde de fordømte hestene borte fra treningsplassen?

Først da hun hadde kommet for seg sjøl nede ved elva, og fått vasket av seg skitten begynte hun å le. Men det var en latter blandet med oppgitthet. Gudinna skulle vite at nå var hun lei av dette. Lut lei av dag inn og dag ut med trening av jentunger og utrente kjerringer i våpenbruk og nærkamp.

Hun så andre dra ut og komme hjem etter raid mot barbarene i nord eller fra reiser mot vest eller sør. Nå kunne noen andre overta både trening og tempeltjeneste – hun måtte bort! vekk fra Atador og den lukkede dalen.

Hun skulle foreslå det for Jelamar allerede i kveld. De hadde vært de første til å åpne handelsveien mot Vesthavet, nå kunne de gjøre det samme østover. Dra til havet der, og utforske nytt land. Nytt land ihvertfall for M’Bela. Jelamar hadde jo kommet den veien, for noe som virket å være en evighet siden, men som bare var tre korte år.

Tre år siden de hadde kommet hit som flyktninger for å grunnlegge en by og et rike.

– Jeg vil være med! Khush Ran møtte trassig blikket hennes.

M’Bela så bort på Jelamar for å få støtte. Skulle de dra med seg en mann på turen. Hadde de ikke nok med å passe på seg sjøl, om de ikke skulle passe på ham også?

Jeg har ikke vært ute av byen siden jeg kom hit, sa Khush. – Dere sier jeg er en fri mann, men hva slags frihet er det dere gir meg? Endeløst husarbeid. Jeg sliter som et pakkesel med tunge vannkrukker og stabler med ved. Nå er jeg lei. Det er to år siden jeg flyktet hit fra Assur og…

M’Bela sukket og avbrøt taleflommen.

– Jelamar, hva sier du? Jelamar trakk på skuldrene.

– La ham være med. Hvis hestene dauer kan vi alltids bruke ham som kløvhest.

Khush så usikkert på henne.

– Jeg kan ikke bære så mye som en hest… begynte han.

M’Bela løftet hånden.

– Du kan bli med.

 

De la byen bak seg, red i en slak bue mot nord gjennom den brede dalen, før de svingte østover, opp skråningene mot de snødekte fjella. Tre ryttere og to kløvhester.Jelamar var bevæpnet med sverd og kortbue. Et velfylt kogger med piler hang på salen hennes. M’Bela bar det afrikanske spydet sitt, som hun hadde etter sin mor, og det uunnværlige økseliknende våpenet med det halvmåneformede bladet – hennes gave fra Gudinna. Tegnet på at hun var utvalgt. Khush som mann var ikke tillatt å bære en krigers våpen, men hadde en bredbladet kniv i beltet. Jelamar red først, mens M’Bela dannet baktroppen.

Det ble en hard tur oppover, der de mesteparten av veien ikke kunne ri, men måtte leie hestene.

De slo leir like oppunder tregrensa. Over dem, mot øst og nord, kneiste bratte, hvite topper, og sjøl om det var tidlig høst kunne de her oppe risikere snøvær.

Vinden blåste kaldt nedetter bergsidene, men de fant ly under et klippeframspring. Jelamar samlet ved til et bål, og snart spraket gnistene mot den mørknende himmelen, mens de spiste og drakk.

– Hvem tar første vakttørn? spurte Jelamar.

– Jeg tror ikke noen behøver å våke, svarte M’Bela. – Skal noen overfalle oss her må de komme nedenfra. Vi spenner ut et snubletau mellom de buskene der, og henger på noen bjeller. Så får Gudinna gjøre resten.

Hun fant fram et par små kopperbjeller og et tynt tau, flettet av hestehår og plantefibre, fra oppakningen sin, og spente det ut i passe snublehøyde mellom trærne. Hun hektet på bjellene, og ristet i tauet. Bjellene gav straks lyd fra seg.

– Se så, nå skal ihvertfall ingen snike seg innpå oss uten å bli hørt, sa hun. – Verken folk eller rovdyr!

De ble sittende og snakke lavmælt ved bålet. Jelamar fortalte Khush om sin tid som slave hos østfolket, og den lange reisen vestover fra Tyvenes By.

M’Bela hadde hørt det meste før. Om fanatiske mannsgudtilbedere og byer og landsbyer der kvinner ikke fikk vise seg i gatene uten at de var tildekket så bare øynene kunne sees.

– Men er det slik der vi skal også? spurte Khush.

Nei. Fiskerne ved vestbredden av Østhavet er enkle folk som fremdeles tilber sine sjøgudinner – og guder og lever i frykt for dødsgudinna Lamassu. Men vi kan kanskje treffe på handelsfolk eller det som verre er som kommer lenger østfra, og da er det best å passe på eiendelene sine…

Samtalen døde ut. Bålet ble langsomt til glør, de krøp sammen under skinnfellene for å holde bedre på varmen. M’bela la spydet og øksa slik at hun lett kunne nå dem, hun tok av seg leggsliren med den smale kastekniven og la den ved hodet. Jelamar tok lignende forhåndsregler, og sjøl Khush la kniven sin i nærheten av seg.

M’bela ble liggende å se opp på himmelen. Månen gjemte seg bak fjella i øst, men lyste likevel opp himmelen så mye at hun bare såvidt kunne skimte den grønnhvite himmelelva som delte himmellandet i to.

Ei av de store vandrestjernene som sto høyt på himmelen var det siste hun så før hun gled inn i søvnen.

M’bela drømte, og det var ingen god drøm.

Hun gjenopplevde et mareritt. Rå mannslatter og lukten av blod og røyk. Skrik og jamring. Hender som holdt henne fast.

Hun bråvåknet. Det var ingen drøm. Hun kjente en grov hånd famle over magen sin.

Kniven! Hun grep etter den, og rev den løs fra sliren.

I neste nå satt hun overskrevs på ham som hadde berørt henne, og presset kniven mot strupen hans.

Månen var kommet opp over horisonten og hun så hviten i øynene på mannen, og munnen som åpnet seg i et skrik. Hun kjente armer gripe seg bakfra og hørte noen rope navnet sitt. Lyden kom liksom langt, langt bortefra.

Langsomt slapp marerittet taket i henne. Hun skjønte at det var Jelamars stemme som ropte på henne, og hun så ned i ansiktet på Khush.

Hun tok langsomt kniven vekk fra strupen hans. Han tok seg til strupen og fingrene ble røde av blod. Men såret var ikke dypt.

– Jeg skulle bare … kvekket han skrekkslagen.

M’bela la en hånd over munnen hans.

– Du må aldri, aldri røre meg på den måten, sa hun. Stemmen lød som ei rasp, og hun måtte kjempe for å få fram orda.

Hun reiste seg og snudde ryggen til dem. Jelamar begynte på en hviskende forklaring til Khush, og hun orket ikke høre. Hun krøkte seg sammen foran bålet, blåste i glørne og la på noen små kvister, som straks flammet opp.

Det var isnende kaldt, og hun skalv over hele kroppen. Men kulden kom like mye innenfra som utenfra, og det hjalp ikke at hun strakte hendene fram mot bålet.

Det var mer enn tre år siden hun var blitt brutalt voldtatt av Jahves krigere, og etterlatt som død i en haug med lik. Men hun overlevde og hadde flyktet nordvestover fra Leban til det som barbarene og grekerne kalte for amasone-krigernes land.

– M’bela?

M’bela reiste seg og snudde seg mot Jelamar og Khush.

Khush kastet seg på kne foran henne.

– Tilgi meg, krigerprestinne, jamret han. I navnet til Gudinna, tilgi meg. Jeg visste ikke. Jeg hadde hørt rykter, men forstod ikke.

Han så bedende opp på henne.

– Jeg ville bare være – snill.

Hun la hånden på skulderen hans.

Jeg forstår, Khush. Jeg tror ikke at du ville meg noe vondt. De krøp inn under fellen igjen. Det virket kanskje tilfeldig at Jelamar passet på å legge seg i midten, men var det nok ikke. Jelamar snek armen inn under hodet til den store krigeren, som var hun en mor som trøstet et barn.

Det tok lang tid før de endelig sovnet.

 

En trykket stemning etter nattas hendelse preget oppbruddet neste morgen, og ingen sa stort. Det var noe ubestemmelig i de stjålne blikkene Khush sendte M’bela. Underdanighet, men også noe annet. Jelamar bestemte seg der og da for ikke å stole for mye på ham.Det ble en slitsom men ikke særlig dramatisk to døgns tur over fjellet, før de endelig kunne ri ned gjennom et trangt pass som skar seg ned mellom svarte bergsider i sørøstlig retning, og legge snø og kulde bak seg.

De gjorde en kort rast for å spise og kle av seg varme klær og pelser. Mellom Jelamar og M’bela gikk praten livlig mens Jelamar flådde og parterte en bukk hun hadde skutt noen timer tidligere.

Khush pakket vekk kjøttet og la det på kløvhesten sammen med fjellklærne. Han hadde stadig et mutt uttrykk i ansiktet.

– Hva er det med ham? hvisket M’bela til Jelamar. – Har han fremdeles ikke kommet over det? Når jeg er villig til å glemme det hele, hvorfor ikke han?

– Kanskje han er forelsket i deg? flirte Jelamar. – En god gammeldags barnslig forelskelse?

– Hm. I såfall tror jeg han har hjertet sitt mellom beina. Jeg tror faktisk han hadde tenkt seg en annen slags tur enn det vi gjorde.

M’bela gav mannen et skrått, forskende blikk. Han snudde seg mot dem, og slo fort øynene ned da han merket at de betraktet ham.

Var det kanskje helst maktbegjær av en eller annen sort? Hadde han tross det åpne kjærlighetsforholdet mellom henne og Jelamar, og «ryktene» han hadde referert til, trodd at han skulle få noen slags makt over krigerprestinna på turen og bruke henne som et springbrett til å oppnå privilegier når de kom tilbake?

M’bela ristet irritert på hodet. Menn! De sluttet aldri med å forundre henne.

Den natta slo de leir ved ei elv. De var forsiktigere nå, og skjermet bålet så ingen skulle oppdage lysskjæret på lang avstand.

Jelamar og M’bela holdt vakt etter tur i løpet av natta.

En gang hørte M’bela romstering av et stort dyr inne i buskaset, men om det var et rovdyr så ble de ihvertfall ikke angrepet.

M’bela brukte morgenen til å fiske i elva, og fanget en stor, blank fisk med en av smed Ramallas spesielle jernfiskekroker med mothaker på. De stekte den på glørne og delte den søsterlig mellom seg.

Sjøl Khush livnet til under måltidet, og syntes endelig å nyte den turen som han hadde mast seg til å få være med på.

De red rolig langs elva, stadig østover, til Jelamar plutselig stanset hesten på toppen av en flat åskam og pekte.

– Se! Østhavet!

M’bela skygget med hånden for øynene. Havet glitret i blått og sølv i det fjerne, og hun kunne også se at der elva de fulgte møtte sjøen, der lå det ei samling lave hytter. En landsby.

Bikkjer og unger var det første som møtte dem da de nærmet seg landsbyen. Men snart dukket det opp voksne, og de ble ledet inn mot en åpen plass midt i byen, der ei gruppe eldre satt. Noen ungdommer tok seg av hestene deres, men ingen gjorde mine til å ville avvæpne dem. M’bela lot bue, skjold og spyd følge hestene, men beholdt halvmåneøksa og knivene sine.

Byen var større enn den hadde virket fra høydedragene i vest, og at det var en typisk fiskerlandsby kjentes på lukta. En gammel matriark med et ansikt som minnet om ei tørket plomme hilste dem, og de oppdaget fort at Jelamar kunne gjøre seg forstått på sitt eget morsmål, som flere av de gamle forstod.

– De spør hvem vi er, og hvor vi er fra, oversatte hun for M’bela og Khush. – De lurer på om vi er krigere eller handelsfolk.

– Si vi er begge deler, sa M’bela. – Og forklar dem hvor vi kommer fra.

Igjen nye ord mellom Jelamar og de gamle, på et syngende språk.

De gamle konfererte seg imellom, og kastet respektfulle blikk på M’bela. –

De har tydeligvis hørt om oss, sa Jelamar.

Den gamle matriarken som førte ordet slo ut med hånden og bød dem sette seg.

– De inviterer til fest, oversatte Jelamar. – De har også besøk av ei gruppe handelsfolk som er kommet med båt østfra, men ikveld vil de ikke diskutere handel.

De satte seg ned, og en bolle med varm, syrlig drikk ble sendt rundt.

Med Jelamar som tolk begynte en samtale mellom M’bela og de gamle der hun fort ble klar over at den kunnskapen disse folka hadde om våpensøstrenes samfunn stammet fra flyktninger etter kampene mot barbarene i nord, og hva disse nå enn hadde sagt, så hadde de ihvertfall gitt «amasonene» litt av et rykte som krigere. De ble avbrutt av at noen menn kom inn på plassen. Dette var tydeligvis de fremmede handelsfolka som matriarken hadde snakket om. De var kledde i side, broderte kapper og bar krumme kniver i slirer på magen, knyttet fast med brede tøybelter.

Jelamar ble blek i ansiktet da hun så dem, og de på sin side stirret forbauset bortover mot dem. Især M’bela vakte tydeligvis oppmerksomhet blant dem, og de kom framover og stanset foran Khush, anført av en kraftig, svartskjegget mann med et rødt arr nedetter kinnet.

– Menn fra Tyvenes By, mumlet Jelamar i øret til M’bela. – Av dem kan vi neppe vente oss noe godt.

Mannen pekte på M’bela og sa noe til Khush. De andre lo støyende, og Khush ristet uforstående på hodet.

Jelamars stemme skalv av sinne da hun oversatte.

– Han spør deg hvor mye du skal ha for å la ham få lov til å ligge med den svarte kvinna di, Khush. Han sier at han har hørt om slike, men aldri prøvd ei. Han vil betale bra. Jelamar kunne sagt mer, men hun våget ikke å oversette at mannen også hadde tilføyd «– til tross for at hun tydeligvis er misdannet.» Ei henvisning til det faktum at det enkle gnuskinnet M’bela bar på overkroppen tydelig viste at hun manglet et bryst. Det synligste merket hun hadde etter voldtekt og mishandling.

M’bela reiste seg langsomt. Det glimtet farlig i de mørke øynene hennes.

– Si til ham at hvis han har noe å spørre om, så skal han snakke direkte til meg.

Jelamar oversatte. Men mannen streifet henne bare med et blikk, og fortsatte å snakke til Khush. Men de andre mennene ble urolige ved synet av øksa og kniven hun bar i beltet.

– Du snakker om øversteprestinna i byen Atador, banditt! sa Jelamar med en stemme som dryppet av forakt. – Den som spotter henne spotter Gudinna! Hun rev sverdet opp av sliren og før mennene rakk å reagere pekte det rett mot magen til banditten, med et løfte om pinefull død.

De andre grep etter knivene og tok et steg framover, men hun stanset dem.

– Ett skritt til, og denne mannen dør! bjeffet hun.

M’bela stod der med hendene i siden og betraktet synet med et kaldt lite smil. Men hun var klar til å trekke våpen hvis de andre hendelsmennene skulle forsøke seg på noe.

– Skal jeg drepe ham? spurte Jelamar.

M’bela skulle til å nikke, men nå hadde landsbyfolka kommet seg litt etter sjokket, og et babbel av stemmer brøt løs. Samtidig lød et høyt kommandorop og rundt omkring dukket det opp unge kvinner og menn bevæpnet med spyd og økser.

– Forklar de gamle hva mannen sa, og si at vi forlanger ham straffet, sa hun.

Jelamar snakket til matriarken uten et øyeblikk å ta blikket bort fra mannen foran seg, og sverdspissen pekte like støtt og rolig mot magen hans. Svetten rant nedover ansiktet på ham, og han rullet skrekkslagent med øynene da han kjente det skarpe sverdet trenge igjennom klærne og såvidt berøre skinnet.

Den gamle bøyde hodet mot M’bela, og sa noe med lav røst.

– Hun ber om tilgivelse for et slikt brudd på god oppførsel i deres by, oversatte Jelamar, og spør om det er nok å straffe denne ene, eller om alle skal straffes.

– La de andre gå, sa M’bela. – Men først etter at de har sett denne få sin straff. – Så vil de lære. – Spør dem hvor de er på vei, sa hun til Jelamar.

Jelamar vekslet noen forte ord med en av de andre handelsmennene.

– De er på reise nordover langs kysten, til de kan skaffe seg hester og dra vestover.

– Da vil de komme inn i vårt land, og skal de overleve der må de nok lære seg å bruke en litt annen tone overfor kvinner.

Jelamar snakket litt med de gamle igjen, som nikket ivrig med hodet.

– De andre skal få gå, sier de. – Men denne skal kysse dødsgudinna mange ganger før Hun får ham.

Jelamar smilte, men bare med munnen. Hun tok sverdet vekk fra magen til mannen, mens landsbyfolka grep tak i ham og trakk ham med seg, sprellende og protesterende.

M’bela tenkte ikke mer på dem.

Kvelden gikk fort, med musikk og dansere, og med mat og drikke.

Det ble sen kveld før de gikk til ro i landsbyens kvinnehus, og de sovnet straks.

 

I grålysninga startet et voldsomt rabalder utenfor. Hujende stemmer, skrik og skrål, folk som løp formålsløst om hverandre.M’bela og Jelamar var fort oppe, og de grep fatt i en av landsbyboerne utenfor.

Hun hakket og stammet fram ei forklaring, og M’bela ba utålmodig Jelamar om å oversette.

Handelsmennene har befridd mannen vi forlangte straffet, og de har rømt sørover langs stranda. De har tatt med seg en mann og to kvinner og en liten unge som gisler.

Landsbykvinnen ramset ut av seg noe så fort at Jelamar måtte spørre en gang til før hun skjønte hva hun hadde sagt.

Hun så på M’bela og svelget tungt.

– De har stjålet hestene våre, sa hun. – Og de var de eneste hestene i landsbyen!

M’bela fikk fatt i ei av de gamle matriarkene, og forklarte henne at de ville dra av sted etter tyvene. Heldigvis hadde våpnene og de andre tingene som hørte dem til blitt oppbevart i ei av hyttene. M’bela rasket med seg spydet sitt og noen få ting til, som de kunne få bruk for på turen.

De gamle var dypt ulykkelige og tilbød seg å sende med noen unge våpenkyndige kvinner eller menn, men M’bela avslo. Istedet ba hun om at Khush måtte få være her til de kom tilbake.

Khush protesterte.

– Ikke forlat meg her! Jeg vil ikke være hos disse primitive … barbarene.

M’bela og Jelamar vekslet blikk. – Beklager, sa M’bela. – Du må være her. Og la oss ikke høre at du har gjort skam på oss når vi kommer tilbake.

De hadde ikke mer tid å kaste bort.

Spora etter hestene var lette å følge. Bandittene hadde følt seg trygge på at de ikke ville bli forfulgt og gjorde heller ikke noe for å skjule spora sine. Ikke at det ville ha nyttet heller.

Begge kvinnene var dyktige sporfinnere.

De løp i rolig og jevnt tempo. M’bela var den beste løperen av dem, men begge var seige og utholdende og kunne holde det gående i time etter time om nødvendig.

Sola var krøpet høyt opp på himmelen da de tok sin første rast.

De drakk vann fra en bekk og spiste bær fra noen lave busker.

Jelamar fant fram noen biter med tørket fisk som de banket møre på berget med steiner og spiste.

– Hva gjør vi hvis – NÅR vi tar dem igjen? spurte Jelamar.

– De er tross alt fem, vi er to.

Vi får tenke på det når vi kommer så langt, svarte M’bela. – Vi har ihvertfall den fordelen at de neppe aner at vi kommer.

Det ble kveld og de hvilte noen timer, men utpå natta kom månen fram over havhorisonten og kastet en gulorange, glitrende stripe av lys over den stille havflata. De kunne fortsette, og nå i ganske trygg forvissning om at de tok innpå.

Spora etter hestene var vanskelige å finne ei stund, fordi de tok av fra stranda. Men snart skrådde de ned mot ei bukt med fin, hvit sand.

Der fant de en av landsbyboerne som bandittene hadde tatt som gissel. Det var mannen. Han lå der med overskåret strupe.

Sanden under ham var mørk av blod. Øynene stirret vidt åpne opp mot himmelen.

M’bela knelte foran den døde kroppen. Så løftet hun begge hendene mot himmelen. – Store Gudinne, ba hun. – Ta denne mannen til Deg i døsriket, og la ham ikke li vondt eller gå seg vill på den vanskelige veien mellom dette riket og det neste!

Jelamar berørte kroppen hans.

– Han er ennå ikke kald, sa hun. Hun hvisket uvilkårlig.

– Vi kan ta dem igjen før de bryter leir i morgen tidlig.

Men slik gikk det ikke.

Landskapet endret seg til noen flate, vindblåste svaberg, og spora etter hestene forsvant.

– Vi må vente til imorgen, sa Jelamar skuffet. – Vi trenger mer enn månelys for å finne spor her.

M’bela sto et øyeblikk helt stille.

Det er kanskje en måte, mumlet hun. – Men jeg vet ikke om jeg tør.

– Tør hva da?

– Finn fram noen kvister og tenn et bål, sa M’bela. Bygg det like foran føttene mine, men ikke snakk til meg. Bare hold ilden ved like til jeg er klar.

Jelamar så langt på henne, men adlød.

Imens satte M’bela seg ned. Hun begynte å nynne lavt på en underlig sang, mens kroppen svaiet fram og tilbake, sakte som tare i bølgene.

Jelamar tente et lite bål foran føttene hennes, og passet tålmodig ilden. Månen flyttet seg langsomt over himmelen mens M’bela nynnet og svaiet, og Jelamar la stadig nye kvister på ilden.

M’bela tok av seg slangeamuletten hun hadde omkring halsen, og begynte å svinge den som en pendel gjennom flammene. I samme takt som hun sjøl svaiet og fremdeles nynnende på den samme ordløse sangen.

Flammene fikk en blåhvit farge, og med ett skimtet Jelamar små skikkelser inne i ilden.

De kunne se hester og mennesker. Et leirbål ved en steinete strand.

– Bandittene! utbrøt Jelamar opphisset.

Hun stirret på de ørsmå figurene, og plutselig så hun hva som foregikk. Ei av kvinnene forsøkte å springe vekk med ungen i armene, men to av mennene løp etter og nådde henne igjen. De rev fra henne ungen. Hun falt på kne foran dem. Ba for ungen. Det andre gisselet, en halvvoksen jentunge, var i ferd med å bli voldtatt av de andre tre mennene.

– NEI!

Skriket kom fra M’bela.

Figurene i ilden skalv, mistet farge, og forsvant i flammene. M’bela falt overende og ble liggende stille.

Jelamar ble livredd med det samme, men da hun bøyde seg ned over M’bela så hun opp på henne. I mørket kunne hun bare skimte hviten i øynene og de hvite tennene.

– De er nede ved stranda, sa M’bela. Som du så har vi ingen tid å miste.

Månen sto på sitt høyeste på himmelen da de fortsatte. De vekslet mellom å løpe og å gå. De visste at det kunne bli kamp, og de måtte ikke ta seg helt ut.

Hele natta fortsatte de, inntil grålysninga kom med en rå dis sigende inn fra havet.

– Vi kommer for sent, sa Jelamar motløst. – La oss sove litt før vi fortsetter.

Vi kan ikke sove nå, svarte M’bela. – Det er for kaldt. La oss fortsette til sola kommer opp.

De skyndte seg ikke lenger. Ingen av dem hadde noen tro på at de kunne nå bandittene igjen før de brøt leir. Men akkurat da de første røde solstrålene brøt gjennom disen, og de hadde begynt å se seg om etter et godt sovested, rundet de en sandbanke og så bandittleiren like foran seg.

Fort skvatt de tilbake i skjul. Så snek de seg igjen framover. Leiren var i oppbrudd.

– Vi kom akkurat tidsnok! hvisket Jelamar opphisset.

Men også litt for sent, svarte M’bela mørkt. – Ser du ungen?

Kvinna som de hadde sett be for barnet sitt i de magiske flammene noen timer før satt naken i sanden og rugget på ungen sin. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Og for hver gang slang det vesle barnehodet fra side til side.

– Død, fastslo Jelamar.

Mennene løftet den unge jenta opp på hesteryggen. Hun var blodig i ansiktet etter knyttneveslag og svaiet i armene deres som et tre i sterk storm.

– To mot fem. Greier vi det? spurte Jelamar.

– To krigere mot fem banditter, rettet M’bela. – Menn. Kom!

Mennene prøvde å ta fra kvinna ungen hennes, men hun holdt desperat fast i den døde kroppen, og skrek vilt. En av mennene grep henne i håret og tvang hodet hennes bakover.

– Er du ennå ikke temmet, din tispe! brølte han.

I det samme falt det en skygge over sanden foran ham. Han så opp og det siste han sanset var sverdbladet til Jelamar som skar seg inn i nakken på ham.

De andre oppdaget dem, og grep etter kniver og økser. Den eneste av dem som satt til hest kastet hesten rundt og ville ri dem ned, de andre sprang brølende framover mot dem. Fire mot to. M’bela var inne blant dem i samme nå, og brukte den skarpslepne eggen på spydet sitt som våpen.

Jelamar parerte et hogg med ei øks, gjorde ei finte mot venstre, og stakk mot høyre. Og hva nå enn denne mannen måtte ha gjort av drap og slåssing, så hadde han ingen teknikk og ingen finesse. Sverdet hennes skar seg inn i overarmsmuskelen på sverdarmen hans. Han hylte av skrekk da blodet fosset fram, og øksa gled ut av hånden hans.

M’belas spyd kuttet halsen over på en av motstanderne, og hun snudde seg straks mot mannen på hesten. Han løftet øksa og flekket tennene i et smil. Motet hans sviktet, og han tvang hesten rundt i et forsøk på flukt. Hun løftet spydet og kastet det inn i den flyktende ryggen. Det kraste i bein da det traff, og han tumlet ned fra hesten, død før han nådde bakken.

Bak henne hogg Jelamar sverdet i skallen på sin motstander.

Den siste mannen kastet fra seg kniven sin og sank ned på kne i sanden.

– Hva gjør vi? Dreper ham? spurte Jelamar.

– Kanskje, svarte M’bela. – Men først skal jeg voldta ham.

Jelamar så vantro på henne.

– Menn kan ikke voldtas, sa hun.

– Ikke? Vent og se.

M’bela veltet ham overende i sanden. Tilfreds så hun at det var han som hadde villet kjøpe et samleie med henne av Khush. Hun satte seg over ansiktet hans og grep ham i luggen.

– Hvor er makta di nå? Du vet hva du må gjøre, ikke sant? Hun løftet armen og slo ham med flat hånd i ansiktet. Så trakk hun kniven og viste ham den.

– Vold er et språk du forstår, ikke sant, mann?

Han skjønte ikke orda hennes, men hva hun ville forstod han.

Han gråt av redsel og skam, men han adlød.

Til slutt reiste M’bela seg. Mannen vred på seg og forsøkte å komme seg opp men hun satte en fot på brystkassen hans, og tvang ham ned igjen.

– Din tur, sa hun til Jelamar.

Jelamar så på henne som var M’bela plutselig blitt en fremmed.

Hun ristet langsomt på hodet.

– Nei. Nei. Hvilken glede skulle jeg ha av det?

M’bela trakk på skuldrene.

– Som du vil. Men innbill deg ikke at voldtekt har noe med seksualitet å gjøre. Hat og hevn og makt, ja. Men ingen glede.

Hun snudde seg mot den unge jenta som hadde kommet seg ned fra hesten. Hun satt på huk i sanden og betraktet mannen med øyne som var breddfulle av hat.

– HUN forstår meg nok, sa M’bela. Hun gjorde tegn med hånden at hun skulle komme nærmere. Nølende reiste hun seg, men skvatt unna da mannen rørte på seg. På nært hold så de hvor mishandlet hun var. M’bela kjente kalde ilinger av smerte gå gjennom kroppen. Hun lukket øynene og var et øyeblikk enda en gang tilbake til sin egen nedverdigelse. Steinvegger med blafrende fakler på veggene. Astartes prestinner som skrek og døde. Lårene hennes som ble tvunget fra hverandre og smerten som ble verre og verre for hver ny soldat. Hun ristet på hodet, og tvang bort marerittet.

M’bela rakte jenta kniven sin med skjeftet først.

Den andre kvinna reiste seg også og kom borttil, fremdeles med det døde barnet i armene.

M’bela så på Jelamar.

– Resten overlater vi til disse to, sa hun. – Hjelp meg med å holde ham fast.

Mannen begynte å be for seg, men jenta lo kort og skingrende. Så løftet hun kniven med begge hender og stakk. Igjen og igjen og igjen, i magen, i brystet, i skrittet, i ansiktet, til hun falt utmattet sammen ved siden av den døde mannen.

De red tilbake samme vei de hadde kommet. Fire kvinner. Nå når marerittet var over hadde kvinna med barnet plutselig innsett at ungen var død, og de hadde gitt det til havet, slik disse menneskenes skikk var.

M’bela så opp mot de snødekte fjella i vest og lengtet plutselig hjem. Var dette hevn slik hun hadde drømt om? I såfall var det en hevn som var mer bitter enn søt. En hevn som hadde gjort henne skitten heller enn renset. Og likevel…

Det ble Jelamar som endelig brøt stillheten.

– Menn kan voldtas, sa hun. – Men er dét noen løsning?