Forfatteren Roger Phil var en nær venn av norsk SFs forunderlige forundringens mester, Tor Åge Bringsværd. Sammen med Eilert Sundt forfattet de en rekke lekende bøker sammen, deriblant flere «kartozoologiske» verker (i sporet etter dyretegninger streket opp i gatene på kart). Nå har Roger Phil sluppet Hei, det er Tor Åge! – en digresjonsbiografi, eller: Han kom aldri til månen. Galrof forlag melder:
– Tor Åge sa «Hei, det er Tor Åge» når han ringte, selv om telefonen sladret og han visste at Roger visste det var ham før han fikk sagt at det var ham. «Digresjonsbiografi» fordi Tor Åge elsket digresjoner og sidespor, og «han kom aldri til månen» fordi det var Tor Åges eget forslag til hva en biografi om ham kunne hete.
Nye Nova trykker denne uka det første av to utdrag (spesielt utvalgt av forfatter Phil) fra digresjonsbiografien.
Red.
Kapittel 19
Min kjæreste venn
«Hva blir det til med de overraskelsene?» spurte Polli. Vanligvis satt hun i vinduskarmen og skravlet, men akkurat nå hadde hun fløyet derfra og satt øverst på dataskjermen.
«Hva mener du?» spurte jeg. Stillitser har det ofte med å prate i halve setninger eller forutsetter at jeg skjønner hva hun tenker på, fordi hun selv vet hva hun mener. Som om vi skulle ha vært gift en årrekke.
«Du sa at du kanskje hadde noen overraskelser?»
«Har jeg sagt det?»
«Ja, hadde du ikke det, da?»
«Hadde jeg?»
Polli så tvilende ut.
«Ja, hadde du ikke det, da?»
«Jo, jeg har jo fortalt om psevdonymene til Tor Åge, har jeg ikke?»
«Nei.»
«Vel, det skal jeg, men ikke ennå. Du får vente til jeg får sjekket inn på et hotell i Bodø i 2007.»
«Jeg vil ikke vente så lenge. Det kan komme en rovfugl og ta meg før vi når 2007.»
«Men det må du, uansett. Jeg kan ikke foregripe begivenhetenes gang.»
«Det er én. Hva er den andre? Du sa du hadde et par? Et par er minst to. Vær så snill!» kvitret hun innsmigrende.
«Jeg gir meg ikke på det, men jeg kan fortelle deg den andre hemmeligheten.»
Polli hoppet opp og ned, men hun ropte «Gjør det! Gjør det!» Så det gjorde jeg, ellers hun ikke gi seg med det første.
«Du vet, jeg har fått lov til å kikke omkring i arbeidshuset til Tor Åge?»
«Du kalte det lete forrige gang?»
«Ja, ok. Lete. Jeg fikk lov til å lete og lese alt jeg kom over, og dypt nede i en bokhylle under det ene vinduet fant jeg et håndskrevet brev.»
«Håndskrevet? Hvem håndskriver noe som helst nå for tiden?»
«Det ble skrevet i 2001, og den gangen var mange mennesker ennå tastaturløse.»
Polli flakset med vingene.
«Hvem var det fra?»
«Jo, nå skal du høre. Det var fra ingen ringere enn Anita Skorgan.»
«Anita Skorgan?»
Polli trodde ikke sine egne ører.
«Anita Skorgan?» gjentok hun.
«Jeg får dånedimpen.» Hun himlet med øynene. «Hun er bedre til å synge enn selv meg.»
Polli har aldri vært beskjeden.
«Hva skrev hun?» kvitret Polli videre.
«Nå skal du høre, hvis du bare lar meg slippe til», sa jeg, og fant fram mobilen der jeg bildet av brevet lå. Jeg skal ikke lese alt, men jeg skal lese dette: «Kjære Tor Åge Bringsværd! Nok en gang vil jeg gjerne si tusen takk for nydelige tekster. «Min kjæreste venn» fant sin melodi og er nå ferdig innspilt. Den ble veldig, veldig fin – selv om det er hardt å være objektiv i forhold til delvis egne prestasjoner! Kirkelig kulturverksted gir ut platen 17. oktober, og Erik Hillestad og Co er begeistret for denne sangen især. Den andre teksten forble melodi-løs. Fikk det ikke til, dessverre. Synd, fordi jeg likte også den veldig godt. Intensjonen med platen ble fulgt hele veien, og det er jeg fornøyd med og glad for. Ikke skjele til salgstall eller moter, men forsøke å formidle noe av antatt verdi med håp om at det kan glede eller berike noen.»
Polli plystret noen raske triller og mjauende toner.
«Tenk det», sa Polli, «Det var overraskende»
«Ikke sant? Tor Åge som songwriter, hvem hadde trodd det? Jeg kjente ham nesten i et kvart århundre, men den siden av seg nevnte han aldri. Det var ingen hemmelighet, for han står som opphavsperson, men han gjorde aldri noe av det. Som om han var fornøyd over å ha klart oppgaven, og så lenge han visste det selv, spilte det ingen rolle om andre ikke visste. Han trengte ikke å bevise noe for noen.»
«Du burde ha snakket med henne», sa hun.
«Det har jeg naturligvis gjort,» svarte jeg.
«Nå får jeg dånedimpen igjen,» sa Polli dramatisk. Et øyeblikk var jeg redd hun skulle besvime og ramle ned fra skjermen. «Fortell! Var det ikke skummelt?»
«Neida, de fleste mennesker er vanlige og hyggelige folk. Dessuten er Anita både trivelig og lattermild, så samtalen gikk helt fint. Hun fortalte riktignok at hun ikke hadde turt å ringe til Tor Åge eller snakke med ham, men måtte skrive brev. Jeg skjønner henne godt, for jeg var også ganske nervøs første gang jeg tok kontakt med Tor Åge, men så viste det seg at han var akkurat så jovial og hyggelig som jeg håpet han skulle være. Heldigvis var Tor Åge en utmerket brevskriver, han også, og dermed oppsto samarbeidet om denne sangen.»
Jeg fant fram sangen, startet avspillingen og da Anita var ferdig med å synge og musikken tonet ut, satt Polli med tårer i de små fugleøynene sine.
«Vakkert», kommenterte hun, «vakkert.»
«Det blir ikke vakrere», sa jeg.
Polli skakket på hodet.
«Fortell mer.»
«Albumet heter «Gull» og er etter Anitas mening kanskje det beste hun har laget, og Tor Åges sang er den beste på det albumet. Det sier ikke lite, for albumet er utrolig gjennomført med mange flotte sanger. Kari Iveland og Hilde Heltbergs «Med tiden», Freddy Dahl og Erik Byes «Blå salme» og «Ingenting å være redd for» av Ole Paus.»
«Litt av et beite.»
«Du vet, det å skrive sanger skiller seg fra all annen skriving, Polli. Det er ikke som å skrive poesi, selv om sanger har poesi i seg. Et dikt kan være så langt som helst, tenk på Terje Vigen, der skrev Henrik Ibsen 43 vers. 43! Men en sang må være ekstremt økonomisk med ordene, den har vanligvis bare 120 til 250 ord å gjøre det på, så hvert bidige ord må jobbe hardt. Hver stavelse har betydning. Samtidig skal alle kunne kjenne seg igjen i sangen, for at den skal berøre akkurat deg. Oppå dette kommer Anitas komposisjon, som skal tilføre noe Tor Åge ikke fikk til med ordene, en stemning, en uforklarlig følelse av at musikken løfter teksten og gjør kombinasjonen større enn teksten og melodien hver for seg. Samspillet, Polli.»
«Litt som når vi stillitser synger i kor?»
«Men dere har ingen tekst.»
«Hva vet du om det?»
Polli hadde naturligvis rett. Hva visste jeg om det? Hvordan kunne vel jeg skille mellom fuglesangen og budskapet? For meg var det vakker kvitring.
«Du har rett. Jeg spurte Anita om hvordan hun gikk fram for å lage melodier, og spesielt til «Min kjæreste venn», og hun svarte at det var en underlig prosess. Hun måtte være uforstyrret, og kjenne om teksten nådde frem til henne, om den kunne tenne en gnist, akkurat som om melodien bor inne i teksten, med sjel og med rytme, og alt hun skal gjøre er å åpne den og slippe den ut. Det første møtet, det første øyeblikket med teksten kan være avgjørende, og det er viktig å lytte til det usynlige.»
«Burde den ikke ha blitt en slager? En landeplage?»
«Nei, Polli. Den handler om at en vi har mistet, likevel er i omløp, på en måte. Den du elsker er gått bort, men finnes likevel. I gresset, i vannet, i vinden, i ilden. Den er for fin til å bli en hit.»
LES OGSÅ:
En kjempe begravd: Tor Åge Bringsværds siste år – Nye NOVA