Gudinnedyrkerne
I bronsealderen levde mennesker svært annerledes enn vi gjør nå, og opplevde naturen de var omgitt av helt annerledes. Ulike arkeologiske undersøkelser viser at fredelige jordbrukskulturer dominerte store områder i Sørøst-Europa og Lilleasia i tusenvis av år inntil de ble ødelagt av krigerske rytterfolk. Dette foregikk over lang tid og på mange ulike steder.
Arkeologen Marija Gimbutas har dokumentert en rik kultur som vokste fram i Sørøst-Europa for nærmere 10 000 år siden. Kvinner og menn hadde åpenbart like høy status, og det var ingen dyrking av våpen eller voldsbruk. De fastboende jordbrukerne feiret årstidenes gang, og tilba naturens fruktbarhet i form av både guder og gudinner. Det var likestilling mellom kjønnene i gudeverdenen; men det var naturligvis en kvinne som fødte verden. Denne gammeleuropeiske kulturen ble ødelagt av indoeuropeiske stammer rundt 3000 år før vår tid.
Tilsvarende kulturer fantes mange steder. I Lilleasia har, for eksempel, de mye omtalte utgravingene av Çatal Höyük avdekket en urban sivilisasjon som eksisterte i hundrevis av år uten forsvarsverker, men med mange figurer av gudinner.1 Lengst overlevde disse tradisjonene i den minoiske sivilisasjonen på Kreta. Der var det store byer med brolagte gater, med akvedukter som førte vann inn og kloakk som førte det ut. Alt ble gjenspeilet i en rik materiell og kunstnerisk kultur. Men minoerne bygde ingen festninger, og på de mange vakre veggmaleriene er det ingen som viser krig eller seirende krigere. Kvinner og menn fikk like vel utstyrte graver, uten våpen, og mange herskere har vært kvinner. For rundt 3 000 år siden ble den minoiske sivilisasjonen gradvis erstattet av greske innvandreres religion og kultur.
Historikeren Riane Eisler mener den normale samfunns-formen i bronsealderen fulgte det hun kaller en fellesskapsmodell; et samfunn med små sosiale forskjeller, der kjønnene er likeverdige og krig ikke truer. Den ble etterhvert erstattet av våre dagers dominansemodell, som er basert på vold og ulikhet. Disse to tilnærmingene symboliserer av Eisler i begrepsparet beger mot sverd. I det ene verdisettet dyrkes evnen til å gi liv; i det andre dyrkes evnen til å drepe. Om bronsealderens jordbrukere skriver hun:
Det vil ha vært naturlig for dem å forestille seg universet som en alt-givende Moder, fra hvis livmor alt liv kommer fram, og som de, liksom vegetasjonens kretsløp, vender tilbake etter døden for å bli født igjen. Det gir også mening at samfunn med dette bildet av kreftene som styrer universet, vil ha svært forskjellige sosiale strukturer fra samfunn som tilber en Fader som svinger en lynkile eller et sverd.
Overgangen fra begerkultur til sverdkultur har åpenbart ofte vært voldelig, og har ikke minst ført til en kraftig nedvurdering av kvinners status, både i himmelen og på jorda.
I patriarkalsk tid er ikke lenger gudinna en selvstendig kraft, hun er blitt den mannlige gudens kone. Frigg presenteres av Snorre som Odins underordnede make, og Frøya som den løsaktige søstra til manneguden Frøy.
De patriarkalske religionene forutsetter at kvinnelig seksualitet skal kontrolleres, og undertrykker systematisk tilbedelsen av den store Gudinna. Hun framstilles gjerne som hore, slik vi har sett Snorre omtale Frøya. Profetene i det Gamle Testamente bruker derfor mye energi på å fordømme den standhaftige dyrkinga av Astarte og hennes gemal Baal. Men dyrkinga av det guddommeliges kvinnelige aspekter videreføres likevel mange steder; i kristendommen særlig gjennom tilbedelsen av Maria, Guds Moder.
1 https://snl.no/%C3%87atal_H%C3%BCy%C3%BCk
LES OGSÅ:
NOVA-klassiker av Ingar Knudtsen: Amasone – Nye NOVA
SJEKK UT NYE NOVAS BOK