Den engelske forfatteren Samantha Shannon var æresgjest under Norcon 32 i juni. I dette essayet – som også sto å lese i Norcons programhefte – diskuterer forfatteren hvordan hun fordypet seg i legenden om Sankt Georg og dragen og måten hun integrerte dette arbeidet i The Priory of the Orange Tree. Essayet ble først utgitt i tidsskriftet Boundless i 2019, og er oversatt av Sunniva Brate.

Nye Nova (ved redaktøren) finner essayet interessant både for dets dypdykk i legendene og som et utgangspunkt for en videre diskusjon av tidsånden i dag – enten man (tenker at man) tenker (mest) med eller (delvis?) mot essayets tendens. 

Red.

Jomfruer i nødverge

 

❀

Gjenfortellinger er å finne overalt i litteratur fra det siste tiåret. Bare Skjønnheten og udyret har inspirert Heart’s Blood (2009) av Juliet Marillier, Of Beast and Beauty (2013) av Stacey Jay, Cruel Beauty (2014) av Rosamund Hodge, A Court of Thorns and Roses (2015) av Sarah J. Maas, In the Vanishers’ Palace (2018) av Aliette de Bodard, A Curse So Dark and Lonely (2019) av Brigid Kemmerer og mange fler. Den lille havfruen har likeså gitt liv til sin egen minisjanger, som favner The Seafarer’s Kiss (2017) av Julia Ember, To Kill a Kingdom (2018) av Alexandra Christo, The Surface Breaks (2018) av Louise O’Neill, Sea Witch (2018) av Sarah Henning og Skin of the Sea (2021) av Natasha Bowen. 

De mest kjente eventyrene fra Vesten – særlig de som har blitt Disneyfisert – er fortsatt populære kilder. Samtidig ser man stadig oftere at forfattere griper etter mindre kjente folkefortellinger fra Europa, så vel som sagn og eventyr fra resten av verden, alt ettersom forlagsbransjen blir mer mangfoldig og skuer nye horisonter. Beowulf  gis en rent kvinnelig besetning i The Boneless Mercies (2018) av April Genevieve Tucholke, Scheherazade vever igjen sine fortellinger i The Wrath and the Dawn (2015) av Renée Ahdieh, og det eldgamle indiske eposet Mahabharata utspiller seg som romopera i A Spark of White Fire (2018) av Sangu Mandanna. Det finnes også tallrike gjenfortellinger av forfattede historiske verker som ikke lenger er underlagt opphavsrett, og som dermed har blitt allemannseie. Andre fortellinger igjen omarbeider historien selv. Blood and Sand (2018) av C. V. Wyk forestiller seg den trakiske krigeren Spartacus som ung kvinne; And I Darken (2016) av Kiersten White gir Vlad Tepes samme behandling.

Nye versjoner av kjente historier ser ut til å ha hatt en renessanse i de siste årene – tidevannsbølgen gir ingen tegn til å snu – men er egentlig del av en tradisjon like gammel som fortellerkunsten selv. Mennesker higer både etter å puste nytt liv i, og å modernisere fortidens fortellinger, fra små variasjoner i muntlig overleverte eventyr og sagn, til det endeløse samlebåndet av nyinnspillinger av velkjente filmer. Vi gleder oss når tidløse og velkjente historier taler til oss på tvers av tiår, århundrer og årtusener. Samtidig setter vi pris på at noe bryter med forventningene våre, og at de samme fortellingene gjøres fremmede for oss. Gleden ved troper handler jo ikke bare om gjenkjennelse, men også fordreining – og ødeleggelse.

Innenfor rammene av én enkelt gjenfortelling forblir forfatteren typisk tro til originalen, samtidig som de bryter med den. Antallet og formen av endringer avhenger av forfatteren og hinter om hvilken hensikt de har hatt for å hente opp fortellingen. Noen ganger er hensikten å skape en hyllest, noen ganger å underholde og oppdra en ny generasjon. Det finnes imidlertid også ofte et behov for å svare på kildematerialet – å kappes med det, å rette på det, å fylle inn tomrommene og på andre måter stille det til ansvar. Vide Sargasso (1966) av Jean Rhys er kanskje det mest kjente eksempelet på denne typen gjenfortelling. Boka griper inn i og rekontekstualiserer Jane Eyre med utgangspunkt i en postkolonial og interseksjonell feministisk forståelsesramme. «When I read Jane Eyre as a child, I thought, why should [Brontë] think Creole women are lunatics and all that?» erindret Rhys. «What a shame to make Rochester’s first wife, Bertha, the awful mad woman, and I immediately though I’d write the story as it might really have been. She seemed such a poor ghost. I thought I’d try to write her a life»1 I nyere tid gir Pat Barkers The Silence of the Girls (2018) oss det kvinnelige perspektivet Homer selv ikke var i stand til å tilføre Iliaden. «[Briseis] has no opinion, she has no power, she has no voice,» påpeker Barker. «It was the urge to fill that vacuum that made me go back and start retelling the myth yet again.»2

Feministiske gjenfortellinger er i vinden, og med god grunn. Vi er i ferd med å gjenoppdage og løfte opp historiens og litteraturens kvinner, og dermed gi dem tilbake stemmene man så lenge har nektet dem. Vi bryter tausheten deres, lar dem ta skjebnen i egne hender og leder dem inn i fortellinger hvis dører lenge var stengt for dem. I mitt tilfelle kom ønsket om å skrive en slik gjenfortelling først av frustrasjon, og siden sinne, over en legende og skikkelse som har ruvet over landet mitt i nesten tusen år.

I april 2015 begynte jeg på romanen The Priory of the Orange Tree. Et av målene for skrivingen min var å utfordre og omarbeide fortellingen om Sankt Georg og dragen – en fortelling jeg først møtte på min anglikanske barneskole. Som det endelige eksempelet på jomfru i nød-tropen er nok fortellingen kjent for de fleste kun for sine tre hovedingredienser, som har overlevd i århundrer: Man har en modig ridder, en prinsesse i nød og en drage med vilje og evne til å ødelegge dem begge. Med en uselvisk heltedåd dreper den edelmodige ridderen dragen, enten med lanse eller sverd. Dette er historien fortalt i hymnen When a Knight Won His Spurs fra 1931, som jeg ofte sang på skolen. Det er det moralske lærestykket vi forteller oss selv igjen og igjen, lett å forstå og ta innover seg både for barn og voksne. Ridderen er god, dragen ond og prinsessen belønningen. I det uendelige. 

«St. Georg er typen på en ekte speider» skrev Robert Baden-Powell i speiderhåndboka Scouting for Boys (1908), oversatt til norsk i 1964 med tittelen Speiding: håndbok for oppøving i god samfunnsånd gjennom friluftsliv. «Når han stod overfor en vanskelighet eller fare, hvor stor den en [sic] kunne synes, — ja, selv i form av en drake —, så unngikk han den ikke, og han var ikke redd for den. Han gikk løs på med all den styrken han […] rådde over. […] Akkurat slik bør en speider møte en vanskelighet eller fare, hvor stor og skrekkinngytende den enn kan se ut og hvor dårlig rustet han enn er for kampen.»

Baden-Powell oppsummerer hva mange liker ved Sankt Georg, og hvorfor legenden om ham vedvarer. I bunn og grunn ser jo fortellingen hans ut til å handle om å overvinne motgang. Om det gode og det onde. Det kan da ikke finnes noe eldre og mer tiltalende eventyr. Tar man fundamentet nærmere i ettersyn, finner man imidlertid at det er pill råttent. 

Historien har aldri virket rett for meg. Jeg husker at jeg som barn sto i vrang stillhet mens de andre elevene sang teksten «and the dragons are dead» fra A Knight Won His Spurs, så stor var kjærligheten min til alt som hadde med drager å gjøre. Jeg klandret ridderen for å ha ødelagt det som var magisk og spennende. Ettersom jeg vokste til og oppdaget feminismen, slo opprørstrangen mot Sankt Georg ut i blomst. Nå var det prinsessens taushet som plaget meg. Jeg ønsket å gi fortellingen den feministiske oppdateringen den trengte – gi jomfruen en stemme og en historie – men for å best avgjøre hvordan jeg skulle nærme meg gjenfortellingen min, måtte jeg først finne tilbake til begynnelsen. 

Det finnes mange versjoner av legenden om Sankt Georg. Den historiske skikkelsen, om han fantes, tror man har vært en kristen soldat fra Kappadokia – en del av dagens Tyrkia – som ble henrettet av den romerske keiseren Diokletian i år 302. Flere forskjellige kilder forteller oss om gjerningene hans, forfølgelsen og lidelsene han ble utsatt for, og til slutt martyrdøden han led. I 1098 hevdet frankiske korsfarere at Sankt Georg hadde åpenbart seg for dem, kledd i hvit rustning og fulgt av en himmelsk hærskare. I 1348 erklærte Edvard III Georg som beskytter av Hosebåndsordenen, ved siden av Edvard Bekjenneren. Han erstattet Edmund Martyren, og er til dags dato skytshelgen for flere land, England i blant dem. 

Kampen med dragen antas å være et tilskudd til fortellingen fra 1000-tallet, med opphav i Georgia. I kristen symbolikk står dragen – som slangen – i forbindelse med djevelens ondskap; den syvhodede dragen i Johannes’ åpenbaring er ett slikt tilfelle. Det er ikke vanskelig å se hvordan en stridshelgen endte opp med en slik fiende. Den berømte heltedåden ble først introdusert til Europa i samlingen helgenlegender Legenda aurea («Gylne legender») av Jacobus de Voragine, utgitt i 1265. 

Legenda aurea forteller oss at i Libya, i byen Silene, finnes det en drage som forgifter både luft og vann. Folk sender den sauene sine for å holde seg inne med den, og når det ikke er flere sauer igjen, begynner de å ofre barna sine ved loddtrekning. Til slutt blir kongens datter valgt. Faren kler henne opp som brud og sender henne til sin død. Sankt Georg, som kommer til på sin vei tilbake til Kappadokia, sårer dragen og ber prinsessen binde beltet sitt om nakken på den, og slik blir den tam.3 Så langt, så kjent – men bare til Georg får prinsessen til å leie dragen tilbake til Silene, for så å erklære til innbyggerne, «Tro dere bare på Kristus, og hver og en av dere må la seg døpe, og så skal jeg drepe denne dragen.»

Sankt Georg har fått ry på seg for å være modig og høysinnet. Her kommer høysinnet med betingelser. Kun etter at folket har latt seg kristne, tar Georg livet av dragen. Han øyner en mulighet i deres lidelse. 

Bildet av Sankt Georg som helteskikkelse var skapt, til dels, av Legenda aurea. Nå til dags unnlater vi selvfølgelig å nevne at i denne velkjente opprinnelseshistorien forventer skytshelgenen vår at en by livredde og traumatiserte mennesker skal konvertere til religionen hans, før han har anstendighet til å fri dem fra det barnespisende monsteret. Vi nevner heller ikke prinsessens handlekraft. I den eldste overlevende versjonen av legenden, som er lagt til den fiksjonelle byen Lasia, har kongen navnet Selbios, mens datteren kun betegnes som kore («jente, jomfru»). De Voragine velger å gi hverken jenta eller faren hennes noe navn i sin gjenfortelling. Noe som imidlertid overrasket meg ved begge versjoner, er at jomfruen snakker – faktisk oppfordrer hun Georg til å la henne være og heller redde sitt eget skinn – og at hun har mage til å leie den sårende dragen tilbake til byen. Georg tilbyr henne å være en del av dragens nederlag. Ei heller, må det understrekes, tar han henne til brud, på tross av at faren hennes har kledd henne opp som en. 

Prinsessen ser ut til å ha fått navnet Cleodolinda, senere Cleolinda, en eller annen gang i løpet av 1300-tallet. Selv om årsaken til navnevalget er uvisst, passet det den nye fortellingen jeg ønsket å skrive for min oppdaterte romanfigur – Cleo kommer antageligvis fra det greske kleos («ære, berømmelse»), mens linda høres ut som om det kanskje kommer av det germanske lind («linn, mild»). Det taler om to forskjellige vesen. Jeg bestemte meg for å benytte dette som navn på en av personene; Cleolind er den modige prinsessen som nekter å gifte seg med min Georg-figur, Sir Galian Berethnet, i The Priory of the Orange Tree – selv om det meste av omverdenen tror hun var en ydmyk jomfru og deretter brud.

Prinsessen i legenden om Sankt Georg opptrer noen ganger med et annet navn – Sabra. Da jeg jaktet på opphavet til navnet, kom jeg over en helt egen tradisjon med fortellinger om Sankt Georg og dragen, formet av middelalderens ridderdiktning og med mindre til felles med den greske originalen. 

At Sankt Georg har sine røtter i dagens Tyrkia, ser ofte ut til å bli glemt eller oversett av tilhengerne hans. Georgs støttespillere forsvarer innbitt det røde korset han bærer og ser ut til å betrakte ham som en gudegitt beskytter av Europa og kristendommen, på samme måte som de frankiske korsfarerne i 1098. Selv om dette villede synsbedraget i de fleste tilfeller åpenbart stammer fra rasisme og fremmedfrykt, finnes det et lokalt sagn som bestemt knytter helgenen til Caludon slott i Coventry, England. Dette sagnet kan spores tilbake til en massiv, omstendelig og dypt problematisk tekst fra 1596, The Most Famous History of the Seven Champions of Christendom – også kjent som The Renowned History of the Seven Champions of Christendom – av Richard Johnson. Selv om Johnson var svært produktiv, vet vi lite om livet hans. The Renowned History er lite kjent i dag, men var populær blant elisabetanske lesere. Fortellingen kvitter seg med bildet av Georg som soldat i den romerske hæren og gjenoppfinner ham heller som engelskmann. 

Utgaven av Sankt Georg vi møter i The Renowned History, er født i Coventry av adelige foreldre og bærer symbolske fødselsmerker. Han blir bortført ikke lenge etter fødselen, av en ond trollkvinne ved navn Kalyb4 – også kjent som «the wise lady of the woods» og, i senere gjenfortellinger, «the weïrd lady of the woods» – som han vokser opp hos. 

Fjorten år går, og Kalyb, som nå har forelsket seg i ham, gir den unge Georg en trofast ganger, vakker rustning og det kyklopsmidde sverdet Ascalon.5 Hun avslører også at hun i hulen sin har en samling barnelik, og at hun holder seks menn fanget – skytshelgenene til Frankrike, Irland, Spania, Portugal, Skottland og Wales. Full av vemmelse lurer Georg henne til å gi fra seg sølvstaven sin, fanger henne i en hule og befrir de kuede ridderne. Kristendommens syv forkjempere legger deretter ut i verden for å forme sitt ettermæle. Samtidig står Kalyb alene tilbake og blir revet i stykker av onde ånder. 

Fortellingen om Kalyb er en fotnote som hjemsøker myten om Sankt Georg. Hun er en mektig heks og orakel som gir Georg redskapene han trenger for å overleve dragen, men så forelsker hun seg i ham i den grad at all hennes lykke avhenger av at han gjengjelder kjærligheten hennes («she placed her whole felicity in him, and lusted after his beauty»). Navnet hennes minner om det gammelgreske kalúbe, med betydningen «hytte, tak», som også har konnotasjoner til «å sette bo», «giftemål». Det henspiller dermed til forestillinger om et «et kvelende familieliv». Georg avskyr henne fra begynnelsen av, tilsynelatende i stand til å sanse ondskapen hennes, på tross av gavene hun overøser ham med. En kvinnelig magiker eldre enn Prospero, kunne ha vært en særdeles gripende antagonist, men Johnson legger henne heller på is så snart hun har utspilt sin eneste rolle i fortellingen. 

Georg tar avskjed med de nye følgesvennene sine og rir til Egypt, hvor en konge ved navn Potlemy,6 som Selbios før ham, plages av en kjøttetende drage. Denne blidgjøres bare av jomfrukjøtt – og den siste jomfruen i Egypt slumper til å være Ptolemys egen datter, Sabra. Den som dreper udyret får prinsessen til ekte. I kampen som følger søker Georg tilflukt under et appelsintre7 med slik sjelden dyd («rare virtue») at det heler, beskytter og styrker ham. Etter at han har drept udyret, forteller den stormforelskede Sabra ham at hun vil forsake både slekt, land og arv og følge ham som pilgrim ut i verden.  Georg bestemmer seg for å teste tålmodigheten hennes. «Lady of Egypt,» narrer han «art though not content that I have risked my own life to preserve yours, but you would also sacrifice my honour, give over the chase of dazzeling glory, lay all my warlike trophies in a woman’s lap, and change my truncheon for a distaff.» Han anbefaler henne heller å gifte seg med den marokkanske kongen Almidor. Når hun ergres ved tanken, hevder Georg at han aldri kunne giftet seg med en hedning («I honour God in heaven; you, shadows earthly of a vile imposter here bellow»). Sabra sier seg på stedet villig til å forsake sitt lands guder og bli kristen, om bare de kan gifte seg. Hun er villig til å ta avskjed med alt hun kjenner – alt som definerer henne, fra tro til kongearv –  for å bli hans brud. 

Når det ikke glir over i det latterlige, maler The Renowned History et stygt og uhyggelig portrett av Sankt Georg. Han er på ingen måte en person du har lyst til å støte på. 

Johnsons etterligning av den rasemessige og religiøse fremmedgjøringen typisk for middelalderromanser, er gjennomgående i det marerittet han selv kaller Sankt Georgs eventyr («adventures»). Hos både Johnson og middelalderromansen forbindes ærbarhet ofte med det å være kristen og hvit. Uansett hva Georg finner på, hvor motbydelig det enn måtte være, så framstiller Johnson ham fortsatt som en verdig nasjonalhelt. Utrolig nok finner han det for godt å beskrive Georg som et uskyldig lam, bare kort tid før han på grusomt vis slakter ned en gruppe persiske riddere. 

Her ender enda en fortelling av den eldgamle striden mellom mann og orm, med Georg råtnende i et fangehull for sine forbrytelser. Etter hvert blir han gjenforent med Sabra, som gir ham tre sønner. Sabra overlever flere prøvelser, blant annet et voldtektsforsøk fra jarlen av Coventry, som nesten ender med at hun blir brent på bålet (hun blir naturligvis reddet av Georg). Hun dør til slutt når hun faller fra hesten sin og ned i en tornebusk under en jakt. Tornene – «more sharp than spikes of iron» – tar snart livet av henne. Atter en gang legges en kvinne på is. Merk hvordan Johnson bryter med Legenda aurea når han reduserer den utenlandske prinsessen til et trofé, en belønning for kampen mot dragen – hun har kanskje et navn, men i motsetning til prinsessen i Legenda aurea bidrar ikke Sabra til å felle dragen, ei heller prater hun under kampen. 

Etter Sabras død blir Georg besatt av nonnen Lucina. Når hun nekter å gi ham jomfrudommen sin, samler han sine seks følgesvenner og marsjerer til klosteret, med løfte om å drepe alle, om ikke Lucina gir tapt: «Except she would yield to St. Goerge her unconquered love, they would bathe their weapons in her dearest blood.» Johnson passer på å minne oss om at Georg faktisk ikke hadde til hensikt å gjennomføre slike grusomheter – men Lucina blir så fra seg av truslene at hun tar livet av seg i protest. Forskeren Jennifer Fellows påpeker at «Johnson seems to take a salacious delight in tales of rape and violence against women.»8 Voldtektsforsøket på Sabra er skildret i detalj, og minner en mulig leser på grusomt vis om voldtekten av Lavinia i Titus Andronicus: «I will ravish thee by force and violence, and triumph in the conquest of thy chastity; which being done, I will cut thy tongue out of thy mouth […] I will chop off both thy hands.» Den ble fjernet fra senere gjenfortellinger.

Johnson låne mange elementer til fortellingen sin fra eldre verker fra middelalderen og antikken, blant annet fra Sir Bevis Hampton, og muligens The Faerie Queene (1590) av Edmund Spenser, hans samtidige. Begge tekstene tar for seg riddere, en kamp mot en drage, en vakker jomfru og en naturressurs som styrker og lindrer. Allikevel var The Renowned History nyvinnende og populær nok til å ha satt preg på den gjengse engelske forestillingsevnen i flere århundrer. Den har inspirert ballader, moralske lærespill, visesamlinger og forkortede gjenfortellinger av en rekke forfattere. Churchills personlige fly var døpt LV633 Ascalon – et navn som siden også har vært i bruk for sverd i spillserien Final Fantasy og tv-serien Ben 10. Den unge dronning Victoria var vitne til en juleforestilling basert på The Renowned History og ble så inspirert at hun male flere av favorittscenene sine som akvareller. Dante Gabriel Rossetti avbildet Sankt Georg og prinsesse Sabra to ganger, og brukte navnet Johnson ga prinsessen. The Renowned History er til og med antatt å være historien som hjalp Samuel Johnson å lære å lese – han eide definitivt en utgave av den. Innflytelsen til verket har gjort seg synlig så sent som i 2011, da kunstnerne Christian de Vetri og Marcus Canning laget en skulptur av en lanse til katedralplassen i Perth, som fikk navnet Ascalon. Alt dette kan spores tilbake til fortellingstradisjonen om Sankt Georg etter Johnson – men det ser altså ut som om denne tradisjonen har fått stå uutfordret i mer enn fire hundre år. 

I 2009 var redaktøren i This England – et kvartalstidsskrift rettet mot folk som er «unashamedly proud to be English» – bekymret over tanken på at mange unge visste særdeles lite om skytshelgenen deres, eller var flaue over ham. «St. George stands for everything that makes this country great – freedom of expression, helping those less fortunate, tolerance of other people’s beliefs, kindness and standing up for what you believe to be right,» sa han. Han er absolutt ikke alene om å tenke slik. 

Jeg har funnet svært få håndfaste bevis på at Sankt Georg fortjener å bli framstilt med noen særlig forbindelse til det å være godhjertet, overbærende, eller til ytringsfrihet. Ikke i dag, ikke i The Renowned History eller Legenda aurea, og ikke i de aller tidligste fortellingene om kampen mot dragen, hvor Georg forventer massekonvertering før han er villig til å hjelpe folket i Lasia. Det er mangel på overbærenhet for andre livssyn som spiller hovedrollen i historien hans. En ballade i Reliques of Ancient English Poetry (1765) åpner med å erklære at Georg kjemper mot «the Sarazens so rude» – den vedvarende motviljen mot ikke-kristne er et fast innslag i legenden. Dette er ikke noe særegent bidrag fra én eller to forfattere.

«Du hisser deg opp over ingenting,» hører jeg du sier. «Det er da ingen som vet noe om disse greiene her. Er det ikke bare et eventyr for barn om en mann som dreper en drage?»

Jeg håper jeg har fått illustrert at svaret på det er et entydig nei. 

Kanskje har du lyst til å innvende at legenden om Sankt Georg med århundrene har blitt forvandlet til en langt enklere fortelling, og at de problematiske utgavene av ham fra historien er så lite kjent at de er så godt som meningsløse. Kanskje har du lyst til å innvende at i dag er det kun forestillingen om helgenen vi hedrer og at resten er uvesentlig – i så fall tror jeg du tar feil. Forestillingen er ikke hele historien, og historiens helhet betyr noe. Sankt Georg er jo, til syvende og sist, mest kjent for å ha slåss mot et fabeldyr. Det er selve fiksjonen om ham, ikke det lille vi har av fakta, som er drivkraften bak den folkekjære figuren, og som har gjort ham til et kulturelt ikon. Derfor er det også fiksjonen som må utfordres og omarbeides, om man på noen som helst måte skal få til en seriøs omvurdering av ettermælet hans. Drager finnes – uheldigvis – bare i fantasien, og det er i fantasien at forestillingen om Sankt Georg har vokst seg til. Vi må spørre oss selv om denne forestillingen er rett, og hvordan han kanskje kunne vært om vi hadde tenkt ham annerledes. 

Han har aldri vært viktigere og farligere enn han er i dag, nå som høyrenasjonalismen igjen er på frammarsj i Europa og Amerika, og Brexit oppildner de hvis nasjonalfølelse ikke omfavner den mangfoldige virkeligheten som er Storbritannia. Det burde ikke være rom for noen misforståelse: Alle som påkaller Sankt Georg i intoleransens navn, spinner videre på en tradisjon med dype røtter. Tiden har kommet for å avsløre og konfrontere denne tradisjonen.  

Det finnes ennå de i England som tror at fortellingen om Sankt Georg er vesentlig for vår felles nasjonale fortelling. Da jeg skrev The Priory of the Orange Tree, var jeg drevet av pliktfølelse – en lengsel etter å svare på den fortellingen som skapte bølgene jeg først møtte i en sang som ung pike. En lengsel etter å ta den i fra hverandre og sette den sammen igjen, utvide den, på en måte som ga mening for meg som kvinne og menneske. Jeg ønsket å bringe til live og kaste lys over dens tapte kvinneskikkelser, kvinner hvis navn nesten er borte. Jeg ønsket å gi dem appelsintreet i gave. Jeg ønsket å slå tilbake mot Georg, slik jeg møtte ham i de gamle fortellingene, og å kunne forestille meg hva folket i Lasia ville sagt om ham, om noen bare hadde skrevet om handlingene hans fra deres synspunkt. Og jeg ønsket at noen andre skulle få muligheten til å drepe dragen. 

Fortidens historier har allerede blitt fortalt. Det betyr ikke at de er hugget i stein. Dagens fortellere har anledning til å bestemme hva vi elsker ved de gamle fortellingene, og hva vi heller vil endre. Endelig har vi anledning til å si «Dette er galt, og dette er grunnen.» Gjenfortellingens forvandlingskunst tillater oss å rope tilbake på fortiden, jeg har til hensikt å fortsette å gjøre nettopp det. 

❀

Sluttnoter

1) Elizabeth Vreeland, «Jean Rhys: The Art of Fiction No. 64», Paris Review 76 (1979) https://www.theparisreview.org/interviews/3380/the-art-of-fiction-no-64-jean-rhys

2) https://www.waterstones.com/blog/the-interview-pat-barker-on-the-silence-of-the-girls

3) Denne hendelsen er å skue i Paolo Uccellos oljemaleri fra 1470, hvor dragen allerede har bånd på seg når Georg spidder den med lansen sin. 

4) Kalyb har flere ganger gjenoppstått med navn som Kalyba, Calyb(a), eller Calyt. Noen ganger er hun blodtørstig, noen ganger forelsker hun seg i Georg, og noen ganger sender hun ham bare på sin vei. 

5) Den allmenne oppfatning ser ut til å være at Johnson oppkalte sverdet etter byen Ashkelon, kjent som Ascalon i middelalderen og som falt til korsfarere i 1153. Denne koblingen slår imidlertid meg som tvilsom, og jeg tror heller at Johnson, med øye til ridderdiktningen han prøvde å etterligne, heller kan ha ment å enten hentyde til Escavalon, kalt Ascalun av Wolfram von Eschenbach i Parzival, eller Askalon (Aschelon) er ridder som opptrer i Iwein (1203) av Hartmann von Aue. En eller begge av disse kan være oppkalt etter byen, da de sannsynligvis ble skrevet mindre enn ett århundre etter beleiringen av Ashkelon. 

6) Det er uklart om Johnson mente at denne figuren skulle representere den historiske skikkelsen Ptolemaios, eller ikke. Han er en selverklært følger av «Mahomet»-kulten (Muhammed), men religionen i det historiske ptolemeiske dynastiet kombinerte de greske og egyptiske gudekretsene. Johnsons kunnskap om ikke-kristne religioner – eller egentlig verden utenfor England generelt – er særdeles mangelfull. Han plasserer ofte Apollon sammen med Termagant, hvor sistenevnte er en voldelig guddom som feilaktig ble tilskrevet Islam av kristne i middelalderen. 

7) Appelsintreet kan ha vært inspirert av Perindens, et mytisk tre som dragene skyr og duene flokker til. En annen mulig inspirasjonskilde er Livets tre – som Spenser bruker til å helbrede ridderen av Redcrosse i The Faerie Queene – eller den gjengse mytologiske forbindelsen mellom slanger og trær (for eksempel Nidhogg). Det burde også nevnes at sitrustrær tilhører rutefamilien. I følge alkymisten Bartholomaeus Anglicus, kunne ilderen spise vinrute for å beskytte seg selv mot basiliskens ellers dødelige bitt.

8) Forordet til The Seven Champions of Christendom, redigert av Jennifer Fellows (London & New York: Routledge, 2018)

 

Samantha Shannon kommer fra London og er spesielt kjent for fantasy-romanene The Bone Season og The Priory of the Orange Tree. Hun har fått stor oppmerksomhet for sine nye perspektiver på klassiske temaer, og er en markant stemme i dagens fantasy-litteratur.

Oversetter Sunniva Brate har en master i litteraturvitenskap med vekt på narrativ struktur i fantastiske sjangre.