Deltagerne i reiseselskapet kunne bare skimte hverandres skikkelser som nyanser av lys, og utydelige, delvis gjennomsiktige silhuetter helt uten personlige særtrekk. Selv disse observasjonene var begrenset til et område innenfor en diameter på knappe femten meter. Utenfor denne lille sirkelen var all kommunikasjon umulig. Skikkelsene gled også ustanselig over i hverandre, eller delte seg i to og fremsto i et slags dobbeltsyn, noe som gjorde det vanskelig å holde oversikt over gruppen. Reiselederen fra «Time travel inc.» var i stand til å kommunisere med deltagerne, og de kunne stille spørsmål tilbake gjennom et sinnrikt system av lysenergi og ultralyd, men også disse hjelpemidlene hadde de samme begrensningene i diameter som synsinntrykkene. Myndighetene hadde derfor nedlagt et forbud mot større grupper enn ti personer, inklusive reiseleder. Det var også pålagt turoperatørene å instruere deltagerne strengt om aldri å fjerne seg mer enn høyst åtte-ti meter fra reiselederen.
Nicodeme hadde meldt seg på en tur der deltagerne samlet seg i en liten park midt i sentrum av den utvalgte byen, foran statuen av en mann kledd i noe som lignet en gammeldags vinterfrakk. Reiselederen orienterte gruppen om statuen, som forestilte en statsmann av en viss betydning for sin samtid. Nicodeme var ikke spesielt interessert. Dessuten syntes han at lydbølgene i ørene var begynt å bli svært ubehagelige. Det hadde ikke stått noe om risikoen for slike plager i brosjyrene. Kanskje det var en rent psykisk reaksjon da ubehaget plutselig gikk over i en nesten uutholdelig smerte i øregangene? Smerten fikk ham til å trekke seg ut av syn- og hørselssonen. Ergerlig fastslo han at mye av turen kom til å være ødelagt fordi reiselederen ikke hadde noe middel mot øreplagene.
På den andre siden av gaten utenfor den lille parken ble han stående og betrakte en fasjonabel leiegård som tydeligvis var bebodd av folk med høye inntekter. Nysgjerrig krysset han gaten, og blikket festet seg ved en navneplate som fikk ham til å stusse. Der sto det Stephen Hawking. I samme øyeblikk dukket det opp en teori fra århundrer tilbake i Nicodemes hode, en teori han straks assosierte med nettopp dette navnet. Var det ikke denne Hawking som hadde hevdet at tidsreiser var en umulighet, fordi ellers hadde han og hans samtidige, som han uttrykte det, «til enhver tid vært omgitt av tidsturister fra fremtiden»? Hvordan kunne en fremstående vitenskapsmann ta så feil, selv på den tiden?
Overveldet av nysgjerrighet beveget Nicodeme seg inn i leiligheten. Han kom først gjennom en entré, og fortsatte så nølende inn i det som måtte være stuen. Plutselig gikk det et støkk gjennom ham. Der satt som lys levende den invalide Hawking i en rullestol. Ved hjelp av en elektronisk styrt metallarm bladde han i en bok. Nicodeme nærmet seg forsiktig. Så førte han høyre hånd langsomt opp og ned foran øynene til Hawking. Lenge fortsatte han bevegelsene, og ledet hånden gradvis nærmere ansiktet, til slutt helt inntil øyelokkene på mannen i rullestolen. Var det mulig å se om Hawking merket noe? Kanskje et aldri så lite blikk av undring i øynene bak brilleglassene? Et flakkende øyekast rundt i rommet? Det var vanskelig å fastslå med sikkerhet.
Nicodeme forsøkte deretter å rope så høyt han kunne, enda han innså hvor liten sjanse det var for å vekke noen reaksjon, men i brøkdelen av et sekund var det faktisk som om Hawking hørte eller ante noe. Han kikket i hvert fall opp fra boken og så irritert ut. Metallarmen beveget seg mot et tastatur. Så lød det et lite klikk bak Nicodeme idet et åpent vindu mot gaten ble lukket. Så fortsatte Hawking å lese.
Plutselig ble Nicodeme grepet av angst. Hadde han vært for lenge borte fra gruppen? I panikk kom han seg ut av vitenskapsmannens leilighet, og hastet tilbake til den lille parken. Gruppen var borte. Nye bølger av angst slo over ham mens han beveget seg mot statuen der reiselederen hadde stått og snakket til gruppen, men selvsagt uten å finne noen spor. Verre var det at han ikke visste hva som var neste post på programmet. Greide han å finne tilbake til landingsplassen? Tanken syntes umulig. Han hadde ingen anelse om retningen.
På måfå begynte han å bevege seg gjennom gatene i byen, der trafikken suste forbi og travle mennesker gikk på fortauene, selvsagt uten å ense ham. Han fortsatte sin håpløse leting rundt i sentrum, før han etter hvert kom ut i mer landlige omgivelser og spredt bebyggelse. Han måtte desperat innse at han ikke en gang kunne huske hvordan området ved landingsplassen så ut, eller hvor langt unna det lå fra sentrum.
Det begynte å skumre. Nesten svimeslått av de fatale realitetene fant han veien gjennom en smijernsport og innover i en stor hage hvor det lå en litt forfallen herskapsvilla. Han var snart nær nok til å se inn av vinduene i første etasje. Foran peisen i stuen satt en gammel dame og stirret inn i flammene.
Mens han sto en stund og kikket på henne, merket Nicodeme hvordan energien, den vidunderlige lyskraften som hadde bragt ham århundrer tilbake i tid, var i ferd med å bli svekket. Hvor lang tid ville det ta før han ikke lenger var i stand til å bevege seg? År? Måneder? Eller kanskje bare noen dager?
Han skjønte plutselig det fulle alvoret i advarslene som reiselederen hadde innprentet tidsturistene. Om farene ved å ikke holde seg i gruppen, og for all del ikke fjerne seg fra den, om det så bare var noen få meter. Hadde ikke reiselederen fortalt at alle reiste på eget ansvar, noe som også var tydelig presisert i den skriftlige avtalen med reiseselskapet? Der det ble nevnt at flere turister tidligere var forsvunnet i forskjellige tidsaldre fordi de hadde ignorert advarslene? Det var ikke mulig å få dem tilbake eller spore dem opp, det hadde reiselederen sagt klart og tydelig. Hver eneste deltager var avhengig av at lysenergien ble holdt kontinuerlig ved like under hele turen. Dette ble enkelt oppnådd ved at alle i gruppen utøvet en form for gjensidig oppladning av hverandres energibehov, vel og merke så lenge deltagerne holdt seg innenfor den lille sirkelen rundt reiselederen. De bortkomne ble derimot etterlatt i et vakuum helt til lysenergien var så redusert at de rett og slett opphørte å eksistere som annet enn kanskje et svakt blafrende lysglimt. Til slutt ville også det dø ut.
Kveldsmørket ble tettere og stadig mer skremmende for Nicodeme. Hvor skulle han gjøre av seg? I mangel av fornuftige alternativer bestemte han seg for å søke tilflukt inne i huset. Bare ved hjelp av store anstrengelser greide han å bevege seg opp en trapp til annen etasje. Der fant han et umøblert rom helt i enden av en mørk korridor, og sank utmattet sammen i en krok.
Plutselig oppfattet han at det knirket i trappen, og han hørte lyden av subbende skritt bortover korridoren. Døren gikk opp, og den gamle damen stakk hodet inn. Hun ble lenge stående og lytte, før hun til slutt tente lyset og kikket engstelig rundt i rommet. Så ristet hun oppgitt på hodet og mumlet et eller annet, før hun slukket lyset og lukket døren forsiktig etter seg. Som i transe hørte Nicodeme den gamle damen langsomt fjerne seg. Da hun møysommelig begynte å stavre seg ned de knirkende trappetrinnene, ble han grepet av et vilt ønske om endelig å bli hørt. Han satte i noen hese skrik, som etter hans egen formening måtte gi gjenlyd i hele huset. Lyden av skrittene i trappen stoppet opp. Hadde den gamle damen merket noe? Men i neste øyeblikk fortsatte hun videre ned trappen, og det ble helt stille. Nicodeme krøp enda tettere sammen i kroken.
Den gamle damen gjennomlevde noen vanskelige døgn. Hun ble ikke kvitt følelsen av et ubestemmelig nærvær i huset, og våknet om nettene med svettetokter og hamrende hjertebank. Så ble hun liggende og lytte. Flere ganger ble det til at hun sto opp og vandret rundt med en lommelykt uten å finne noe mistenkelig, men den skremmende følelsen fortsatte å plage henne.
Det kom ikke uventet at den gamle damen ble funnet død i sengen en dag, for som legen sa, hadde hun et svakt hjerte og burde egentlig fått plass på sykehjem.
Ikke lenge etter ble det store og ensomme huset i hagen kjent for at det skjedde underlige ting der. Om nettene oppsto svake lysglimt i annen etasje, og det ble hevdet at pålitelige personer hadde hørt noe som lignet sukk og stønn fra mørke kroker i huset. I ukeblader og tabloidaviser ble det skrevet artikler supplert med bilder fra loftet og værelsene i andre etasje. Det gikk så langt at eksperter på okkulte fenomener satte opp lytteapparater og fjernsynskameraer. Det ble imidlertid aldri registrert noen form for uvanlige aktiviteter, og etter hvert forsvant medienes interesse. Bare i det lokale miljøet ble det fortsatt fortalt at den gamle damen gikk igjen, og da huset senere ble omgjort til et pensjonat, ble historiene flittig brukt for å lokke nysgjerrige turister.
Rolf Egil Moe
Rolf Egil Moe. Foto: Privat
Rolf Egil Moe har utgitt elleve skjønnlitterære bøker, fem romaner og seks novellesamlinger. (En novelle er brukt i bøker for ungdomsskolen.) I tillegg kommer nær førti dikt, hvorav ca. halvparten er tonsatt og publisert på forskjellige cd-er, bl.a. med Trond Granlund, ensemblet «Sagene Ring» – og faktisk også et dikt fremført av den internasjonale gruppen «Hirundo Maris».