Nytt oversiktsverk over norsk fabelprosa: Som sagaenes nedtegnere vil Cato P. formidle slektslinjene bak avgjørende dåder

 

Cato Pellegrini heter en norsk science fiction-forfatter som har vært aktiv innen norsk og dansk fandom siden 70-tallet, og som har gjort seg bemerket som oversetter, redaktør, anmelder og kronikør. Blant annet har han en stor del av æren for at nettmagasinet Nye Nova så dagens lys i 2022.

I år (2026) har Catos varige innsats sprunget ut i to synlige blomster: For det første har han gitt ut sin første novellesamling, High Philadelphias hviskende skygger, på danske Science Fiction Circlen. Men for det andre (eller snarere: delt første), lanserte han boka Himmelstormerne. Norsk fantastisk litteratur fra Niels Klim til Odinsbarn under Norcon 32 i juni. Sistnevnte, utgitt på Anitra H. Lykkes vesle YMR forlag, skal her omtales.

Selv om det er utarbeidet en del lister og enkle oversikter over norsk fantastisk litteratur tidligere, så har det meg bekjent ikke vært skrevet noe tilsvarende oversiktsverk. Så denne boka er litt av en begivenhet for oss som har fått bevisstheten besprøytet med fantastisk litteratur fra ung alder – og som har hatt norske forfattere som våre viktigste ledestjerner ut i SF-universet.

(I parentes bemerket: Leseren bør vite at «anmelderen» (undertegnede) er en nær venn av «den anmeldte»; sistnevnte har delt mang en Gammel dansk med førstnevnte – i sistnevntes leilighet på Oslo Vest. Vi anmelder likevel!).

Fantastisk lesning

Da jeg først ble kjent med Cato Pellegrini i 2022, hadde han allerede et bokmanus om norsk SF mer eller mindre klart. Deler av dette materialet lot han publisere i Nye Nova og i danske SF-tidsskrifter. Han hadde også skrevet en imponerende artikkel om norske fanziner til Gateavisa (2019), og slik blitt en av pionérene i å bevare kunnskapen om disse fantastiske trykksakene (skrevet og spredt av entusiaster over tiår). Senere skulle han begå en rekke artikler om norske SF-forfattere til The Encyclopedia of Science Fiction.

Dermed er mye av Himmelstormerne kjent stoff for dem som har fulgt Cato Pellegrini over tid (og det har du vel?). Men først nå er stoffet riktig kommet til sin rett, når vi kan lese alt i sammenheng. For Cato P. har lagt sin ære i fortelle hele historien gjennom et vell av detaljer; liksom sagaenes nedtegnere vil Cato formidle (de litterære) slektslinjene bak avgjørende dåder (verker) – uten noen gang å miste den slitesterke tråden. Dermed presenteres vi ikke bare for sentrale norske forfattere som Bing, Bringsværd, Myhre, Knudtsen, Hansen og en rekke andre (et vidunderlig spenn fra Felix Thoresen til Margit Sandemo!). Vi får også et innblikk i amerikansk og engelsk SF, og i hvilke verker som er blitt oversatt til norsk i ulike faser. Vi får høre om Gyldendals Fremtidsromaner, Romanforlagets og Fredhøis serier, Gyldendals Gode Guttebøker, Lanterne Science Fiction, Uglebøkene, Luna-serien, Tidens og Eides fantasyserier. Vi blir orientert om norsk fandom, om fanziner, kongresser og priser, om studenttidsskriftet Algernon og SF-magasinene Nova, Terra Nova, Aurora, Sirius … (Det er ikke fritt for at også Nye Nova nevnes underveis). I tilleggene oppsummeres innholdet i form av lister, hvorav ikke minst en liste over norsk fantastisk litteratur – sortert etter forfatternavn – imponerer (listen gjør ikke krav på å være fullstendig, men like fullt!)

Avveining og avgrensning

Naturligvis har forfatteren måtte foreta noen avveininger: Han går sjelden inn på omfattende analyser, men konsentrerer seg om å følge en tråd og skape oversikt i mylderet. Han har valgt å holde det meste av barne- og ungdomslitteraturen utenfor, og går langt mindre detaljert til verks overfor samtidslitteraturen (etter årtusenskiftet) enn overfor de svunne tiår. Dette er forståelige avgrensninger, som vår mann er tydelig på og som dermed er lette å akseptere.

Et litt mer uavklart skille går på hva slags internasjonale/oversatte verk Cato velger å ta med (som historisk inspirasjon for norske lesere og forfattere). Her er han orientert mot «sjangerlitteraturen», altså verker som gjerne klassifiseres som «science fiction», «fantasy» eller «skrekk», og som i stor grad markedsføres for sjangerbevisste lesere. Da får vi høre om Tolkien (og norsk Tolkien-fandom), om Heinlein, Asimov og Bradbury – men ikke om for eksempel Borges, Toni Morrison, Salman Rushdie og en haug med andre «fantastiske forfattere» fra verdenslitteraturen.

Også denne avveiningen er innenfor verkets forståelige horisont; innforstått er vi (Cato og leserne hans) i denne omgang særlig interessert i «de fantastiske sjangerne» og deres virkningshistorie inn i norsk litteratur. Å gå inn på hele verdenslitteraturen – og inkludere alle mulige bøker med «fantastiske» islett – ville naturligvis bli en håpløst omfattende oppgave. Dog savnes kanskje litt mer av en forklaring på avgrensningen (?).

Standardverk?

Boka er altså imponerende rik på detaljert kunnskap om SF og fabelprosa på norsk, fra Ludvig Holbergs Niels Klims underjordiske reise (1741) til vår tid, men med særlig fokus fra 1900-tallet av – og aller mest fra tida etter Bing & Bringsværds debut i 1967. Her er flust av forslag til videre lesning; Himmelstormerne kan utmerket leses som et introduksjonsverk med uimotståelige tips til videre lesning (og passer dermed slett ikke bare for gamle fans av sjangerlitteraturen).

Når man drister seg til å skrive i en slik stil, med opphopninger av detaljer på hver eneste side, risikerer man dog å få enkelte faktaopplysninger feil. Av mindre alvorlighetsgrad er det kanskje at Cato påstår at Tor Åge Bringsværd forfattet Den store Ole Brumm-boken, eller at Ingar Knudtsen bare utga én bok på Gyldendal. (Det riktige er at Bringsværd var en av oversetterne bak Ole Brumm (og dessuten redigerte noen årlige «Brummbøker») og at Ingar Knudtsen var tilbake på Gyldendal sent i livet). Noe verre er det at Jon Bings skjønnlitterære solo-forfatterskap kontant avsluttes med En gammel romfarers beretning (1992) (da går vi glipp av de uforglemmelige ungdomsromanene Piken som ble borte (1995) og Nidarholm (2007)). Men mest graverende, i denne anmelderens øyne, er at sirkusbilletten som følger med B&Bs «konvoluttbok» Sesam 71, i Himmestormerne er blitt til … en trikkebillett (!)

Spøk til side: Om Himmelstormerne skal bli stående som det standardverket boka strengt tatt fortjener å bli, må nok slike småfeil en gang rettes opp (i en eventuell andreutgave).

Beste utgangspunkt

Selv et oppkomme av spesialkunnskap som Cato P. kan altså begå enkeltfeil, småfeil som (dessverre) gjør nådeløse innhogg i helhetsinntrykket for ei bok av dette ambisjonsnivået. Leseren bør imidlertid ikke la slikt avskrekke en for mye: Himmelstormerne er fortsatt et knakende godt oversiktsverk, en utmerket introduksjon til norsk SF og fabelprosa, og det absolutt beste utgangspunktet du har for å orientere deg i det mylderet av litteratur og tilstøtende aktivitet som utgjør grobunnen for dagens fantastiske virkelighet her til lands.

Boka anbefales på det sterkeste, og hører naturlig hjemme i enhver (norsk eller norsk-interessert) SF-fans bokhylle!