Langt borte, kanskje i en annen verden, hørte jeg lyden av en buss som giret ned og ga gass, og enda lenger borte lød sirenen fra et utrykningskjøretøy. Et sted hadde noe skjedd, noe som kanskje for alltid ville forandre noens liv, men som ikke angikk meg.
Morgenen var kjølig, og luktet grønt der jeg sto. Tiden hadde stoppet. Foran meg sto en kvinne, høy og mørk, med store bryster, nakne skuldre og sterke, solbrune armer. Hun var vakker, kledd i en tynn, nesten fotsid grønn kjole. Hun sto barbeint på gangstien.
Hun så på meg. Hun var vakker, hadde de grønneste øyne jeg noen gang hadde sett, og rundt føttene hennes lå en kraftig hale som beveget seg sakte, den strøk mykt over hennes nakne føtter.
Dalen løp som en grønn vene gjennom det urbane, en strøm av grønn energi, som en fysisk barriere tvers gjennom boligfelt og veier. En revne i landskapet, som byen måtte vokse utenom, slik et arr blir stående i huden selv om kroppen vokser.
Byen vokste gradvis ut over sine gamle grenser. Veksten kunne ikke diskuteres, alt må vokse eller dø. Nye boligområder grodde fram, spredte seg utover og vokste gradvis og ustoppelig ut over åker og eng, ut mot og etter hvert sammen med gamle, tradisjonelle boligområder, steder som hadde vært egne tettsteder mer enn bydeler, steder med Samvirkelag, postkontor, idrettslag og skolekorps, alt som skulle til for å være et sted. Nå ble de innhenget av nye, dynamiske utbyggingsprosjekter, og ble en del av Byen, ble til sovebyer, avhengig av det store, ikke lenger små sentrum i kraft av deg selv, men bare periferi.
Ungdom som før ble trukket inn av tettstedenes gravitasjon, og hang rundt samvirkelaget og ungdomsskolen og idrettsplassen om kvelden, trakk nå inn til byens sentrum og de store kjøpesentra rundt den i stedet. Steder som før hadde vært Steder, sluttet å være det, og ble bare deler om noe annet i stedet. Byen vokste, umettelig, drevet av penger, planlagt av utbyggere, uten noen annen plan enn den tomteprisene og vekstens udiskutable logikk skapte.
Men av og til møtte byen hindringer i sin vandring, barrierer som selv ikke økende tomtepriser kunne overskride. Som denne dalen.
Den er ikke stor og imponerende. Lett å overse er den, bare et par, tre, kanskje fire kilometer lang fra åsene oppe i sør og ned mot fjorden, eller i alle fall så langt ned som dit den blir så grunn at den blir borte, lagt i rør de siste kilometerne, først under åkerland, så under bolig- og industriområder. Men i noen kilometer er den dyp og bratt og brei nok til at det ikke er lønnsomt å fylle den opp for å bruke den til noe fornuftig, det vil si til å tjene penger.
I bunnen renner en ganske stor bekk i mange svinger. Så stor er den at når det er vårflom eller har regnet lenge og kraftig, blir den til ei elv. Så, når været er mer normalt, blir den en bekk igjen. Ganske like mange av oss, med andre ord.
Dalsidene er bevokst med tett, grønn skog; or og bjørk og rogn og osp, litt furu lengst oppe i dalsidene, viltvoksende og nesten som en urskog skyter skoen i været. Samtidig tar vinden de gamle, døde og døende stammer ligger langs dalsidene , og blir bare fjernet når de stenger den gruslagte stien eller truer med å demme opp bekken.
Dalen er skjermet og skyggefylt, litt kjølig selv på varme dager, mye mose og lav og bregner dekker bakken. Det lukter grønt der nede, fuktig grønt. Av og til kan du se ett og annet ekorn. Noen rever holder sikkert også til i dalen, men de holder seg nok stort sett i ro om dagen, før de om kveldene søker opp mellom husene for å jakte på sivilisasjonens avfall. Grevling er det over alt rundt og i byen, og sikkert også her,
Ellers er dalen selvsagt full av fugler i hele sommerhalvåret, trost som skvatrer, svartrosen med sin melankolske plystring, horder av gråspurv på vei mellom byens fuglebrett, kråke og skjære har sine fristeder der, mellom sine plyndringstoke ved gatekjøkken og søppeldunker. Ser man godt etter, ser man reir i trærne.
Når man står i bunnen, ved siden av bekken, skimter man midt på sommeren så vidt blå eller grå himmel mellom grønne tretopper over seg. Noen steder kan man så vidt se husene på kanten, men stort sett er det som å gå gjennom en vill skog, byen på begge sider blir borte, det man hører er fuglesang og bekken som bruser, byens lyder er bare svak bakgrunnsstøy, en dimensjon av uvirkelighet bak det grønne. Der er det lett å lure seg til å tro at man er milevis fra andre folk.
Når jeg gikk til jobb, pleide jeg ofte å følge den asfalterte gang- og sykkelveien der den skar ned i og rett over dalen, fra boligområdene bak Coop’en over til den nye, store videregående skolen.
Den veien hendte det til og med at de, det vil si kommunen, brøytet om vinteren. Om sommeren, når jeg hadde lyst, pleide jeg av og til å ta av fra asfalten, og følge stien opp langs bekken i dalen.
Her tok jeg meg god tid, gikk langsomt mens jeg tenkte tanker jeg ikke senere kunne huske. Ofte når jeg gikk der, raspet jeg med meg et blad fra et tre som vokste inn over stien, knuste det mellom fingrene for å kjenne duften og smaken av det. Gikk der og nøt den særegne bouqueten av osp eller or eller bjørk, den grønne angen av skog. Kjente hvordan duften grep tak i meg, og flyttet meg langt bort i tid, til barndommens solvarme lauvskoger, eller til skoger jeg aldri hadde sett, langt bortenfor asfalt og lønnsarbeid, ansvar og plikter, til steder der solens varme mot huden var det eneste som betydde noe.
Denne gangstien ble anlagt en gang lenge før jeg flyttet ut hit, og var dårlig vedlikeholdt. Noen hadde vel tenkt på denne dalen som en slags park, et friluftsområde, men så hadde de glemt den. Trebruene som var lagt over bekken for å rette ut stien, var sleipe av fuktighet og hang flere steder og balanserte ustøtt etter at vannet i vårflommen hadde grav ut deler av fundamentet. De to trebenkene som var plassert ut, var grønne av mose, og lite brukt. Busk og kratt og brennesler truet stadig med å vokse over stien.
Men fortsatt gikk og syklet det mange nok her til at stien overlevde. Folk luftet hunder her, narkomane satte skudd, skoleelever tok en langsom snarvei når de gjerne ville komme for sent, og noen gikk til jobb der.
Å gå der i dalen, føltes godt. Man møtte sjelden folk der. Å følge bekken føltes litt som å være et helt annet sted. I en helt annen verden, i alle fall helt til en annen travel vandrer eller jogger, eller hundelufter, kom rundt neste sving, nikket kort og fortsatte. Dalen innbyr ikke til samtaler mellom fremmede, alle går vel der i selskap med sin egen ensomhet?
Selv hundedritten og de tomme brusflaskene og ølboksene og plastposene som langsomt grodde ned i gress og mose og ble skjult blant grønne bregner, ble en del av dalen, en del av naturen, grensene mellom natur og kultur ble liksom utydelige og borte der nede i skyggen.
Naturens kraft blir så tydelig; la den være i fred noen år, og den tar over alt, sprenger seg fram og vokser tilbake ut over det vi har bygd ned.
En stor, svart skogssnegle var på vei over gangstien, og trakk sitt glinsende spor etter seg. Jeg sto urørlig, kjente at jeg holdt pusten i møte med det uvirkelige. Hun møtte blikket mitt. Øynene hennes, de grønne, var sterke, faste, men også usikre. Var det snev av redsel jeg så der, som en refleks av min egen usikkerhet?
Hun sto fire meter fra meg. Gjennom den lette kjolen kunne jeg se konturene av kroppen hennes. Sterk kvinnelighet, bryster som knoppet seg under det tynne stoffet. Langt mørk hår som falt ned over ryggen. Solbrun hud, i lyset mellom greinene var det som om hun hadde et skjær av grønt i huden.
Halen beveget seg mykt, som med en egen vilje, krøllet seg rundt føttene hennes, tegnet et usynlig mønster i grusen. Hun holdt de nakne armene foran seg, som et vern. Jeg kunne ikke bevege meg, jeg var redd for min egen forstand. Jeg hørte den intense stillheten fra fugler som ikke sang lenger.
Så smilte hun, flyktig, kastet håret bakover og gikk ut av stien, inn mellom bregnene. Jeg så henne der et øyeblikk, i det grønne, så var hun borte.
Fuglesangen eksploderte plutselig i et opphisset kor fra tretoppene rundt meg der jeg sto, alene. Den svarte sneglen var blitt borte, bare et sølvskimrende bånd av slim lå igjen på stien. Den bratte skrenten opp mot bebyggelsen lå bare noen få meter borte, jeg kunne se alt mellom trærne, og hun var ikke der. Hun var borte.
Det var 28 mai. Klokken var ti minutter over sju. Tiden hadde startet igjen. Jeg sto der alene på stien, og forsto at jeg nettopp var blitt lurt. Enten av meg selv, eller av noen andre. Hun jeg hadde sett var selvsagt ei hippiejente, høy på ett eller annet, og halen som strøk rundt de nakne føttene hennes var det min egen fantasi som hadde laget.
Eller hun var en rollespiller. Jeg hadde kjent noen slike i min ungdom, slike som tok leken med seg ut i naturen, spilte det de kalte ”laiv” rollespill; interaktive, teatralske fortellinger med forkledinger og kostymer. Dverger og alver og huldre og trollmenn. Dette var kanskje en slik, på vei heim etter sommernattens spill, som fant moro i å tulle med en halvgammel gubbe på vei til jobb.
Halen var sikkert en del av kostymet. Og selvsagt var hun ikke blitt borte der mellom trærne, det var bare mine sanser som narret meg igjen, bedro meg på det groveste. Hvis jeg gikk inn mellom trærne der hun gikk, ville jeg garantert finne en bratt sti som førte opp fra dalen, en av mange slike improviserte snarveier som man kunne se spor etter langs dalsidene.
Jeg ristet av meg øyeblikkets fortryllelse, nesten motvillig, og fortsatt opp langs bekken, på vei til kontorets prosaiske virkelighet. Max Weber ville skjønt meg, det rasjonelle mennesket som et øyeblikk prøver å flykte fra det morderne samfunns entzauberung, avfortryllelsens tidsalder der rasjonalismens skarpe lys jager skyggene og det magiske vekk, på jakt etter den tapte mening i et samfunn er alt belyst og forklart, men til ingen nytte. Tiden kan ingen snu. Man møter ingen hulder på vei til jobb i det avmytifiserte samfunn. Hun var et fantasiprodukt, et produkt enten av min fantasi eller av en annens fantasi.
Dagene gikk. Og jeg gikk fortsatt til jobb. Av og til gikk jeg veien gjennom dalen, andre ganger gikk jeg andre veier. Gradvis forsvant minnet om kvinnen på stien bak andre mennesker jeg møtte der, joggere, fnisende tenåringer, en hundeeier som ikke plukket opp dritten etter bikkja, en sint syklist som ikke likte treige fotgjengere som sperret veien, selv om jeg som alltid prøvde å holde meg langt ut til venstre når jeg hørte slike kom.
Jeg skulle ha ferie først i slutten av august, hadde tenkt meg en tur til Italia, og skulle derfor jobbe meg gjennom juni og juli, de fredelige ukene, ukene med arbeidsro, uten studenter og forelesninger og veiledning.
Etter to uker med sol og varme, slo været om til torden og regnbyger ut over ettermiddagen på onsdag. Jeg ble sittende fordypet i arbeidet med det som skulle bli et kapittel til en internasjonal antologi om det nordiske sosialdemokratiets omvendelse til nyliberal ideologi.
I totida om natta registrerte jeg at regnet hadde gitt seg, og kjente at jeg var trøtt. Tenkte et øyeblikk på å bestille en taxi, men fant ut at jeg ville ha godt av å gå. Trengte frisk luft etter timene på kontoret
Med bokmanuset kvernende i hodet gikk jeg heimover gjennom sommernatta. Uten å tenke meg om, valgte jeg veien gjennom dalen, og dukket langsomt ned i det grønne.
Det var nydelig der, i det dempede nattelyset. Trær og gress duftet søtt av regn som tørket, blanke dråper hang fra blader og gress. Fuglesangen lød lavt nå, de fleste fugler sov vel. Ei kråke betraktet meg fra ei grein. Et sted så jeg en stor svart katt snike seg fram gjennom gresset, åpenbart på musejakt.
Plutselig var hun der igjen i det myke halvlyset under trærne. Akkurat da jeg hadde passert ei av de vaklevorne trebruene, sto hun foran meg. Jeg hadde gått fullstendig i egne tanker og ikke sett eller hørt henne komme, så for meg var det som om hun hadde dukket rett ut av intet, midt på den smale gangstien.
Hun var den samme som sist, kledd i den samme, lette og nesten fotside kjolen som viste skyggen av kropp, de samme mykt rundede skuldrene og nakne, sterke armene, det samme mørket håret som bølget ned over ryggen, og den samme lange halen med hårdusk ytterst som hvilte på bakken mellom de nakne føttene hennes. Den beveget seg sakte i grusen.
Tida stoppet for meg, denne gangen også. Fuglesangen ble borte sammen med alle tankene mine. Jeg sto urørlig, uten å puste, og kjente at hårene reiste seg på armene mine. Når som helst ventet jeg å se henne bli borte mellom trærne, sånn som sist. Og jeg kjente at jeg fryktet det. Det var den eneste sammenhengende tanken der jeg sto, at jeg ikke ville se henne bli borte igjen.
Så smilte hun. Til meg. Øynene hennes var bunnløst grønne, og hun smilte til meg. Hvem som gikk mot hvem, vet jeg ikke, men plutselig sto hun tett inntil meg. Jeg kjente varmen fra henne, hørte pusten hennes, så en blodåre dunke under huden på halsen. Og hun smilte til meg. Nå så jeg at hun hadde fregner over nesen.
Jeg pustet langsomt ut. Og hun smilte til meg. Sterke armer la seg rundt ryggen min. Leppene hennes var uendelig myke og kjølige. Hun smakte skog og duftet svakt av dyr, kanskje solvarm katt. Brystene hennes klemte varmt mot meg, magen hennes kjentes levende mot min. J
eg kjente kroppen min svarte kroppen hennes, pikken min ble varm og levende. Små flammer løp over huden min. Jeg kjente halen hennes som strøk meg over føttene. Et kort glimt av et øyeblikk kjente jeg spisse tenner mot underleppa. Smerten var nydelig.
Da var øyeblikket over. Hun slapp meg. Uten armene hennes rundt ryggen, visste jeg absolutt sikkert at jeg ikke ville kunne stå oppreist. Så jeg sto.
Så begynte hun å gå bort fra stien, som sist, som jeg hadde fryktet. Et par meter inne mellom bregnene snudde hun seg denne gangen, og vinket meg til seg. Smilte. Jeg var akkurat i ferd med å ta det første skrittet, helt tømt for tanker og fullstendig fylt av opphisset fryd, da ansiktet hennes ble fordreid i redsel. Smilet ble borte, de grønne øynene sperret opp, ansiktet ble blekt som snø. Hun skrek, men uten en lyd.
Så ble hun borte, men ikke ute at hennes redsel hadde rukket å smitte meg. En kald, våt tåke av uforfalsket skrekk la seg mot huden min, lungene snørte seg sammen, tankene eksploderte i primitiv, dyrisk panikk. Alle nedarvede fluktinstinkter slo inn.
Jeg løp, løp så fort jeg klarte, nedover dalen, jeg hørte skritt som ikke var der like bak meg, kjente ispusten av det ukjente, farlige mot nakken, og så hele tiden ansiktet hennes foran meg, forvridd av redsel som det hadde vært i sekundet før hun ble borte i det grønne sommernattlyset. Kroppen min visste at døden var etter meg, alt det som noen gang har truet svake, sårbare mennesker i naturen var nå fokusert på meg, bare meg. Jeg løp.
Først der gang- og sykkelveien krysser dalen stoppet jeg opp. På asfaltens stripe av sivilisasjon følte jeg meg plutselig trygg. Her kunne ingen urtidsredsel true meg? Jeg hev smertefullt etter pusten og tørket svetten. Da jeg dro hånden over munnen, så jeg at det kom blod på fingrene. Tennene hennes hadde punkter underleppen min, hun hadde merket meg. Jeg kjente at jeg frøs, og visste at jeg ville heim.
Mens jeg langsomt og tungpustet gikk opp bakken mot boligene på toppen, kom tankene tilbake. Mitt rasjonelle jeg tok over igjen. Tok tilbake den tapte kontrollen. Sammen med tankene kom følelsen av å ha dummet meg ut igjen. Suggerert meg sjøl til å løpe for livet, alene en vakker sommernatt.
Jeg som aldri hadde vært mørkeredd, hadde gitt etter for redselen på en lys sommernatt. Jeg som var en godt voksen mann hadde nesten latt meg lure av en forførerisk jentunge, eller av mine egne fantasier. Jeg var flau.
Jo nærmere jeg kom leiligheten, jo mer bekymret kjente jeg at jeg ble over det som hadde hendt. Jeg innså at jeg hadde fantasert, at jeg hadde hatt en svært livaktig hallusinasjon, etterfulgt av et angstanfall. Jeg tenkte på min psykiske helse, som så langt i livet sort sett hadde vært bra, og skjønte at jeg kanskje måtte søke hjelp. Angstanfallet fikk meg ennå til å skjelve. Det hadde vært så intenst, hadde tatt kontrollen så fullstendig fra meg. Og følelsen av å ha mistet kontroll skremte meg.
Jeg visste at jeg var overarbeidet, at jeg hadde hatt alt fro lite ferie de siste fem årene, og alt forlite sosial kontakt utenom jobben også. Jeg visste at det var på tide med en pause, med en prat med fastlegen. Å se damer med hale var ikke et godt tegn.
Men hun var så virkelig. Jeg husket varmen duften, berøringen. De sterke armene rundt ryggen min. Følelsen av brystene hennes mot meg. Tanken vekket ereksjonen igjen. Var jeg så seksuelt utsultet? Ja, det var jo lenge siden jeg hadde hatt sex, men likevel…
Bra at ferien nærmet seg. Og kanskje jeg skulle ta ei uke ekstra? Ta fri de to dagene som sto igjen før helga, ingen ville savne meg på jobb, kunne jobbe heime, gå en tur i marka, ta en tur på by’n, kanskje? Jeg kunne ta igjen det tapte, og likevel få de planlagte to ukene før studentene kom tilbake i begynnelsen av september.
Jeg sovnet på sofaen da jeg kom heim, i selskap med ei flaske gammel dansk. Jeg som aldri drakk gammel dansk uten øl ved siden av, gjorde et unntak den kvelden. Det smakte medisin. Akkurat det jeg trengte.
Dagen etter tok jeg fri. Jeg følte meg tung i kroppen, hadde visst et snev av feber. Underleppen var litt hoven. Jeg hadde visst bitt meg selv da jeg fikk angstanfallet? Jeg holdt sengen til tolv, og tilbrakte resten av dagen foran TV’n, med Casablanca på DVD.
Denne gangen ville ikke bildet av kvinnen i dalen slippe taket i meg. Fantasibildet levde i meg, lot seg ikke jage bort. Husket varmen fra henne, husket lysten hun hadde vekket i kroppen min. Følelsen av lyst som så plutselig ble til skrekk. Det lydløse skriket.
Jeg forsto at hun kanskje bare var fantasi, eller i alle fall at fantasien min gjorde henne til noe hun ikke var, men fantasien var så konkret, så reell. Jeg lekte med tanken om å ringe politiet, fortelle at noen trakasserte fotgjengere der i dalen, men slo det fra meg. Man anmelder ikke sine hallusinasjoner til politiet? Og om hun var virkelig; hva hadde hun egentlig gjort? Kysset meg… Ingen forbrytelse, akkurat?
Flere ganger ut over dagen kom redselen tilbake, som en kald bølge som slo over meg, slo meg ned. Følelsen av klam, kald redsel som en tåke mot huden, vissheten om døden som truet, det unevnelige fra menneskets fjerneste fortid som var etter meg, det jeg måtte flykte fra for enhver pris. Følelsen var så virkelig, så fysisk reell, så sterk at jeg kjente duften av våt skog, hørte lyden av bekken, jeg var der igjen.
Resten av gammeldansk-flasken hjalp meg omsider til å sovne. Jeg drømte, men husket ingen ting. Da jeg våknet klødde underleppen, såret etter bittet hadde begynt å gro. Jeg pirket distre på skorpen, til jeg igjen sto med blod på fingrene. Slikket leppen, kjente den litt salte blodsmaken, litt emmen. Jeg fant en serviett og presset den mot leppen til det ikke blødde lengre.
Etter en dusj og tre kopper sterk kaffe følte jeg meg bedre. Angsten, den som tok makten fra meg, var borte. Når var det bare noe jeg husket. Noe som hadde vært. Men det var ikke hun, kvinnen med halen, huldra fra dalen.
Selv når jeg ikke tenkte på henne, var hun der som en konstant tilstedeværelse, en varme, en fysisk følelse av nærvær. Noe som rørte huden min. En skygge av en bevegelse i øyekroken. En duft. Jeg så øynene hennes. Huden. Kjente duften av håret. Hun ropte på meg. Lokket på meg. Tidlig på kvelden kunne jeg ikke stå imot lenger.
Jeg klarte ikke å sitte inne lenger. Leiligheta ble trang, kvelende. Truende. Det var som om alt der ville jage meg ut. Ut til det som ropte på meg.
Uten mål og mening ruslet jeg ut, stakk innom Prix og kjøpte en grønn Farris og en troika. Leste oppslagene ved inngangen. Noen hadde mistet katten sin. Noen tilbød spilletimer på gitar. Og noen trengte ei leilighet, de var visst ikke røykere også. Et par oppslag fortalte hvor mange kilo du kunne gå ned hvis du fulgte nettopp deres fantastiske slankekur.
Sto litt i sola utenfor. Litt rådvill. Drakk mineralvann som langsomt mistet kjøligheten. Kastet sjokoladepapiret i en grønn søppelboks. Utenfor kirken hang noen guttunger med rullebrett. En glinsende svart katt gikk på skrå over parkeringsplassen. Noen unger lekte skrålende på en trampoline i nabolaget.
Hvis jeg ikke skulle på jobb, hvor skulle jeg da? Ville ikke gå heim, ikke nå, ikke ennå. Tenkte et øyeblikk å gå på pub, få meg en øl. Kanskje ta bussen inn til sentrum. Ringe en kollega, eller ei jente jeg kjente en gang? Finne et sted uten alt for mange folk, sitte alene i en krok og drikke kald pils.
Hadde jeg gjort det, ville noe vært annerledes. Sånn er det alltid, livet er fullt av sånne øyeblikk, sånne enten-eller valg, uansett hva man velger, velger man bort noe annet. Åpner en dør og stenger en annen. Kanskje en annen jeg ville valgt å åpne en annen dør. Kanskje en annen jeg gjorde det?
Uten at jeg egentlig hadde registrert at jeg hadde beveget meg, så jeg med ett den store skolebygningen på den andre siden av dalen, den nybygde videregående skolen. Jeg sto der gang- og sykkelveien tok av fra den stille villaveien og førte ned i og over dalen. Kjente svakt minnet om smerten i brystet og svetten fra to netter tilbake, smaken av blod fra underleppen, en skygge av et minne mer enn egentlig et minne.
Den svarte katten fra parkeringsplassen gikk langsomt langs fortauskanten på den andre siden av veien; overlegent elegant spankulerende, slik bare en katt kan. En rosa trehjulssykkel lå veltet utenfor en garasje. To menn med Coop-poser fulle av ølbokser var på vei opp på den andre siden. Et stedi nærheten så noe Dagsrevyen bak åpne vinduer.
Så var jeg på vei ned bakken, en syklist raste forbi meg og jeg holdt godt til venstre på gang- og sykkelveien. Jeg skulle jo bare gå over. Skulle på jobb en tur. Skulle innom kontoret. Skulle ordne noe. Skulle hente noe før helga. Skulle bare det. Skulle ingen ting annet. Bare gå rett over dalen, opp bakken på den andre siden, videre forbi skolen og sykehjemmet. Skulle det. Bare det.
Det neste jeg merket var at jeg hadde jord og grus under skoene, at jeg var langt borte fra den asfalterte veien, at jeg sto der dalen var på sitt dypeste og tettete. Når jeg så opp så jeg blå himmel. Ellers så jeg grønn skog. Hørte bekken, den var liten nå etter mye tørt vær de siste ukene.
Jeg visste hvor jeg var, men samtidig var det som om jeg så landskapet her for første gang. Kroppen tok over. Tankene var der fortsatt, men kroppen hadde overtaket på dem. Totalt overtak. Fuglene sang. Hørte svarttrostens melankolske fløyte.
Et bilde fra Det suser i sivet fløt forbi. Fløyte i soloppgang, to små dyr, Mold og Vann tror jeg det var, andektige i gresset foran selveste guden Pan, mens morgenenes første solstråler brøt gjennom trærne bak dem. Jeg hadde ikke lest den historien på mer enn 30 år.
Så ble det stille. Tiden stoppet?
Hun. Jeg så henne ikke, ikke før hun sto ved siden av meg og grep hånden min. Hun hadde et sterkt håndgrep. Tror ikke jeg kunne ha sluppet henne, selv om jeg hadde villet. Det ville jeg ikke.
Denne gangen nølte hun ikke, men begynte å gå bort fra stien mens hun trakk meg med seg. For første gang snakket hun, med en mørk, litt hes stemme som jeg på en måte hørte både med hørselen og alle ande sanser:
«Skynd deg. Vi må skynde oss, kan ikke nøle, ikke vente!»
Ordene var bydende, bindende. Selv om jeg hadde villet, kunne jeg ikke ha kommet meg løs fra de båndene de bandt. Hånden hennes var varm, grepet om min hånd fast. Jeg så musklene i armen hennes.
Sammen gikk vi inn mellom trærne, bregner og brennesler dasket om leggene mine, små busker slet i klærne mine. Foran oss så jeg dalsiden, bratt nesten som en vegg, vi gikk rett mot den og det kom ikke nærmere, vek unna, åpnet seg. Jeg kjente en underlig ising i tennene, kjente at jeg fikk gåsehud over hele kroppen.
Så kjente jeg med ett den kjente følelsen av klam, kald redsel mot huden, og kjente at hun også merket det. Hun begynte å løpe, trakk meg med seg. Kroppen min løp med henne. Mot min vilje kikket jeg meg over skulderen, og så. Så noe. Det. Noe jeg i ettertid har oversatt til å bli bildet av en stor, glødende menneskelig skikkelse med noe som lignet et flammende sverd eller kanskje et automatgevær i hånden. En kriger av ild. Jeg vet at det ikke var det jeg så, men det er det jeg husker, det er det hjernen min har prøvde å forme det uformelige til, for å gjøre det håndterbart.
Nå hørte jeg skriket hennes også. Tynt og høyt, redsel formet som lyd, uten ord. Ikke en lyd fra et menneske.
Vi sprang. Dypere inn i tåken sprang vi. Frykten sprang etter oss. Jegeren som jaget sitt bytte.
Virkeligheten ble tåke. Skyer. Tåke. Bakken forsvant, trærne ble skjult bak stjerner. Virvlende tåker av lys, gass, stjerner, den fysiske følelsen av uendelig avstand, i noen øyeblikk var jeg en del av virvlende stjernetåker, et molekyl i en gassky der stjerner ble født og døde, en del av en stjerne, stjernestøv. Alt som var igjen av den fysiske meg, av kroppen min, var hånden min i hennes, det faste håndgrepet. Fingrene hennes rundt mine, det var det eneste som fantes, det eneste holdepunktet.
Så var vi gjennom. Forbi. En stor, grønn dal åpent seg foran oss. Hvite fjelltopper langt borte. Bølgende skoger. Stjernetåkene falmet, ble borte. Kroppen min ble gjenfødt, satt sammen på ny. Hun holdt fortsatt hånden min. Nesten smertefullt hardt.
Nå slapp hun. Jeg visste at jeg ikke kunne stå, ikke uten hånden hennes i min. Og denne gangen falt jeg. Falt og falt og falt inn i et uendelig mørke, inn i en avgrunn. Inn i avgrunnen inne i meg selv?
Det er rart. Fra ukene og dagene før kan jeg huske alt, med nesten fotografisk nøyaktighet. Husker detaljer, husker mine egne, minste tanker. Fra tiden på den andre siden husker jeg bare brokker. Og alt jeg husker er uklart, som sett gjennom en tåke som gradvis blir tettere. Jeg glemmer. Det jeg husker blir stadig mindre virkelig, mer uklart, mer drømmeaktig.
Jeg husker at jeg var syk. Veldig syk. Veldig lenge. Så syk at jeg trodde jeg skulle dø, så syk at det ikke betød noe for meg at jeg skulle dør. Jeg husker at jeg lå i en stor seng, under mye tepper. Jeg husker at jeg frøs. Og at jeg svettet. Jeg husker grove tømmervegger, sol som skinte inn gjennom et vindu og laget mønster på den mørke veggen.
Jeg husker at hun satt ved siden av sengen, at hun stelte meg, tørket ansiktet mitt med en våt klut. Jeg husker den dagen da jeg registrerte at det var behagelig når hun gjorde det, og når hun ga meg varm suppe å drikke. Jeg husker de grønne øynene hennes, og det bekymrede, kanskje redde ansiktet når hun så på meg.
Jeg ble bedre. Jeg husker at jeg omsider klarte å stå opp fra sengen, at jeg satt utenfor, i solveggen, og så at huset der jeg hadde ligget så lenge lå omgitt av andre hus. Det var en liten landsby; brune, lave tømmerhus. Av og til ble flokker av kyr og sauer drevet forbi, på vei til beite eller fjøs. Store, prektige dyr, glinsende og velfødde. Gjeterne, som jeg skjønte bodde i landsbyen, var ikke mennesker, ikke helt. Mange av dem hadde hale, som hun. Andre var høye og tynne, med blek hud og store øyne, elegante og grasiøse. Noen var små og tettvokste dverger.
Av og til satt hun ved siden av meg der i solveggen, mens hun holdt meg i hånden og snakket til meg. Jeg husker ikke så mye av hva det hun sa. Jeg husker at hun fortalte meg hva hun het, men jeg kan ikke huske det. Det gjør meg trist at navnet hennes er en av de tingene som nå har blitt borte i tåken.
Etter noen dager ble jeg så frisk at jeg kunne gå litt omkring. Jeg så at den lille landsbyen, som egentlig bare var en stor husklynge, lå i en stor, skålformet dal, omgitt av høye fjell med snø på toppene. I bunnen av dalen løp ei brei elv i myke svinger, før den utvidet seg og ble til en sjø, blinkende i solskinnet.
På den andre siden av dalen, og rundt sjøen, kunne jeg se andre klynger av hus. Alt var veldig grønt, grønt gress, grønn skog. Luften var ren og frisk, det luktet skog og røyk fra ildsteder.
En dag kom han. Han jeg hadde husket, fra Suser i sivet, fra barneboken. Fløytespilleren. Jeg satt utenfor husveggen, på den breie, litt grovt tilhogde benken som sto der da han kom. Det var det beste stedet å sitte, men tømmerveggen mot ryggen. Hun reiste seg da han kom, ærbødig er vel den beste måten jeg kan beskrive uttrykket i ansiktet hennes da hun så ham. Og glad.
Han var høy, en kjempe, over tre meter, og muskuløs, på kraftige geiteføtter. Han var kledd i en kappe av skinn, brystkassen var dekket av pels, og to horn buet seg fra pannen og bakover det store hodet. Ansiktet var vakkert, menneskelig og dyrisk på samme tid. Øynene hans var fulle av solskinn.
Jeg reiste meg også. Kjente noe av det samme som jeg forsto at hun følte. Ærbødighet. Kanskje litt frykt. Men ikke den kalde, klamme frykten. Han smilte til meg.
Etterpå spiste vi sammen, hun og ham og jeg, og drakk godt, mørkt øl til. Vi satt rundt bordet i huset der jeg hadde ligget syk. Hun jeg ikke lenger husker navnet på, meg, og han vi kjenner som Pan. Han hadde måttet bøye seg nesten dobbelt for å komme inn gjennom døra. Han snakket, fortalte om den verden der jeg nå var gjest. Deres gjest. Hans gjest. Jeg husker ikke så alt av det han fortalte. Og forsto vel ikke alt heller.
Men det viktigste husker jeg. Det han fortalte om hvorfor jeg var der, hvorfor de hadde invitert meg. Hentet meg over grensen fra min verden. Hva de ønsket at jeg skulle gjøre. Det de håpet at jeg ville gjøre for dem, for deres verden. Og for min verden.
Han så på meg, med sommerskogens varme i blikket, og sa ”Vi trenger ditt barn, din sæd!”
Hun grep hånden min da han sa det.
Han så at jeg ikke forsto. Han smilte. Han forklarte. Jeg forsto nok ikke alt, og noe har blitt borte i tåken.
Han fortalte om det som truet den verdenen jeg nå var midt inne i.
”Jeg ser i ditt minne at du så noe da du gikk over til vår virkelighet”, sa han. Stemmen var lav og varm.
”Du så en skikkelse med en flammende våpen. En kriger som ville stoppe deg, drepe deg.”
Jeg nikket, skremt over at han så inn i meg.
”Det var ikke en person du så. Ikke et menneske. Ikke en gud heller, det var kanskje noe mer enn en gud. Det var et materialisert prinsipp, eller en ide. Virkelighetene holdes oppe av slike motstridende prinsipper, det ser spenningen mellom slike motsetninger som driver livet og virkelighetene videre, som skaper energi og endring og dynamikk, som gjør at ikke alt stopper opp og dør.”
Jeg forsto ikke hva han snakket om. Jeg følte det, forsto det ikke.
”Jeg, Pan som du kaller meg, er naturen, det utemte og ville, ikke kaos men det som ikke er kontrollert og dyrket, urskogen og ikke hagen, det er meg, det er det jeg representerer. Jeg er sterk her, ikke allmektig, ikke hersker men kraftfull. På din side, i den virkeligheten du kommer fra, er jeg trengt til side av andre krefter, andre prinsipper. I din virkelighet har det dyrkede, det kontrollerte og konstruerte fått hegemoniet, magien er skjøvet til side for den rasjonelle fornuften.
Det du så, det du kjente, var min motsetning. Det var det kultiverte og rendyrkede, det renrasede, det var ideen Renhet. Renhet og angsten for og raseri mot det urene, det var det du så.
Religion og vitenskap og politikk og filosofi og all menneskelig tanke og aktivitet blir til dødelig gift når renheten blir en besettelse i det. Denne renhetstrangen har blitt stadig sterkere i din verden, gjennomsyrer snart alt, og truer nå med å trenge inn i og ødelegge virkeligheten også på vår side.
Men så lenge en av blandingsrase lever, kan ikke renheten seire. Slik har det alltid vært. Derfor har vi av og til invitert mennesker fra din verden over til denne siden, og derfor har vi av og til fått sønner og døtre på din side. Derfor alle historiene om bergtaking og byttinger i din verden; misforståtte minner om årtuseners møter mellom to virkeligheter.
Renhetens korsfarere har alltid hatet det urene, bastardene. Hatet dem fordi de har fryktet dem, fordi de har vært selve symbolet på det de har fryktet, det de har hatet, det som har brutt med renhetslovene. Bastardene er de som redder verden, fører livet videre. Så lenge noen i begge virkelighetens to aspekter har vært slike bastarder, med begge virkeligheter i seg, har verden vært i balanse, og renheten har ikke kunnet seire. ”
Han trakk pusten dypt og låste øynene mine med det mørkebrune blikket.
”Men nå er den siste bastarden her i vår verden død, den siste av blandingsrase er borte, og renhetens korsfarer er i ferd med å trenge inn også her. Vår virkelighet er i ferd med å gi etter, bli ødelagt, bli kvalt i renhet. Og hvis renheten seirer, vil verden, begge verdener gå under, fordi balansen ødelegges, forrykkes. Vår verden vil bli utslettet, og din verden vil stagnere og dø. Og vi har ikke mye tid, han står på terskelen til vår virkelighet, vår verden krymper, presse tilbake. Vi er allerede i ferd med å dø…”
Han lente seg over bordet og så meg inn i øynene. Det rant tårer fra øynene hans, store og blanke. For første gang etter at jeg kom hit, var jeg virkelig redd. Holdt meg fast, støttet meg til bordplaten, følelsen av den grove veden ga støtte. Var virkelig. Tårene var mer skremmende enn den flammende skikkelsen i dalen.
Jeg så det han sa, og kjente det fra min egen verden, min egen virkelighet. Jeg visste at han snakket sant. Ikke bare var det magiske blitt borte, skjøvet til side av rasjonalismens jernhånd, men kravet om renhet og rettroenhet holdt på å kvele oss.
Jeg så det hele tiden, forakten for det urene ble sterkere og sterkere, kravet om den absolutt sannhet, den absolutte makt til på fortolke og dømme, det absolutte renhetskravet holdt på å ta all makt i den verden jeg kjente.
Da han snakket videre, kjente jeg at hun som satt ved siden av meg nok en gang grep hånden min på bordet, og klemte den. Varmt. Fast, med likevel med en merkbar skjelving. En skjelving jeg delte.
”Derfor trenger vi deg. Vi ønsker at du skal bli far til ett av våre barn, at du skal bidra til å skape et barn av blandingsrase, en velsignet bastard, og på den måten gjenskape balansen og stoppe Renheten før den dreper alt liv, her og på den andre siden. Så lenge minst en slik blanding lever her, er Renheten maktesløs.
Vi kan ikke, og vil ikke tvinge deg, vi vil ikke forlede og narre deg, vi vil at du skal gå til dette frivillig og med åpne øyne, men vi ber deg og håper at du vil være villig til dette, til å gi oss det stjernestøvet du har i deg, din sæd, og blande ditt liv med våt. At du vil bidra til å blande de to virkelighetene som er avhengig av hverandre, og på den måten redde virkeligheten.
Hun du har møtt, hun som inviterte deg over, har sagt seg villig til å bli mor. Nå håper vi at du vil si deg villig til å bli far. Vi kan ikke tvinge deg, men vi kan håpe. Og be. Så ufattelig mye avhenger av deg nå. Vil du redde virkeligheten fra Renheten?”
Jeg vet ikke om det var disse ordene han brukte. Men det var i alle fall slik jeg gjennom tåken husker dem, slik jeg oversatte dem. Jeg husker ikke hva jeg svarte. Der ligger tåken. Jeg husker sjokket, det satt i hele kroppen min. Men jeg kunne ikke nekte. Kunne ikke vike unna dette?
Den kvelden kom hun inn til meg etter at jeg hadde lagt meg. Uten et ord, med alvorlig ansikt kom hun fram til sengen, og uten å nøle dro hun kjolen av seg. Naken i halvlyset der i rommet var hun det vakreste jeg noen gang hadde sett. Helt naken. Huden hennes var som fløyel, dekket av gyllne dun.
Det eneste hun hadde på, var et flettet bånd rundt halsen, et bånd laget av en rød og en svart tråd, der det var festet et enkelt stykke bergkrystall, hvilende i halsgropen. Hun var ung og gammel på samme tid, muskuløs og myk, smidig som en katt. Kvinne, menneske, men samtidig med noe umenneskelig i seg. Noe dyrisk.
Hun smilte litt spørrende da hun krøp opp i sengen, og jeg svarte henne. Dette var riktig. Jeg ville det. Jeg aksepterte. Likevel var jeg redd, usikker. Hun hjalp meg, kroppen hennes lokket kroppen min forbi usikkerheten og inn i lysten. I lysten som skyver all tvil til side.
Hun satte seg over meg, førte pikken min inn i seg, og rei meg, intenst og litt voldsomt. Kroppen hennes var fast og varm, brystene duvet, kroppen hennes krevde, halen dasket meg over bena og hun klorte meg på brystet med skarpe negler, som klør. Da hun kjente at det gikk for meg, dypt inne i henne, skrek hun ut noen ord på et språk jeg ikke forsto, men som jeg likevel forsto var rop av glede. Krystallen i halsen hennes glødet, og et øyeblikk var det som om jeg så en katts ansikt som så ned på meg, et dobbeleksponert bilde over hennes eget menneskelige ansikt.
Etterpå lå vi en stund med armene rundt hverandre, varme sammen. Så reiste hun seg og dro kjolen over hodet. Dekket kroppen sin. Før hun gikk, bøyde hun seg over meg og kysset meg dypt på munnen. Jeg følte meg tom. Brukt.
I fem kvelder kom hun til meg på den måten; tok meg mykthardt og hissig, krevende. Jeg nøt det, men det skremte meg også. Å vite at jeg ble brukt var skremmende. Dessuten var det en desperasjon i henne, som var litt nifs. Når hun hadde gått og jeg lå alene igjen, hendte det at jeg gråt, uten helt å skjønne hvorfor.
Den sjette dagen kom hun ut til meg der jeg satt på plassen min foran huset. I morgensolen satte hun seg ved siden av meg, og klemte hånden min.
«Det er gjort», sa hun smilende. «Vi er forent, frøet er sådd!»
Jeg var glad, men også litt tom. Min rolle var fylt, jeg hadde bidratt med mitt. Hingsten kunne gå?
Den kvelden kom hun inn til meg igjen, krøp opp i sengen min og rørte meg med hele kroppen. Med hele seg. Vi elsket igjen, denne gangen elsket vi, og nå langsomt og ømt og uten den panikken som jeg skjønte hadde vært en del av det de tidligere kveldene.
Jeg tror aldri i mitt liv at jeg hadde vært mer lykkelig enn da vi lå der tett sammen etterpå, mens jeg strøk henne lett over haleroten og hun lagde små, nytende knurrelyder inn i øret mitt mens hjertet mitt dunket mot henne og vi pustet samme pust.
Tiden er ikke som her, på den andre siden. Derfor, og på grunn av tåken som tar minnene mine, vet jeg egentlig ikke hvor lenge jeg var der på den andre siden.
Men jeg vet at jeg så magen hennes vokse, så henne gå stolt omkring i landsbyen med barn i magen. Så de andre som bodde der beundre henne, så deres glede. Så alle smilene. Kjente roen som hadde senket seg over dem alle.
Jeg var der da de ble født. For det var to, tvillinger, en gutt og ei jente. De hadde hale, begge to, og de skrek da de ble født. De var det vakreste jeg noen gang hadde sett, der de lå inntil den nakne kroppen hennes. De hadde blå øyne, som meg.
I dagene etter må det ha vært hundrevis av ulike skapninger som kom dit for å se de to. Noen av dem grep hendene mine og trykket dem, mumlet takknemlige ord. Noe la igjen blomster eller små gaver. En hadde med en liten tønne mørkt øl til meg.
Jeg husker at hun en kveld kom inn til meg og gråt. Jeg spurte hvorfor hun gråt, og hun svarte at det var fordi hun visste at jeg måtte dra, at jeg ikke kunne bli. Jeg spurte hvorfor, sjokkert over dette umulige og uforståelige, og hun sa at jeg ikke kunne leve lenge der, jeg hørte til et annet sted. Sånn var det alltid, sa hun.
Jeg ristet avvisende på hodet. Nesten hånlig. Sjølsagt ville jeg aldri forlate henne, aldri forlate barna mine, det vi hadde sammen. Det var umulig. Det ville bety min død. Det vi hadde sammen var alt for meg nå. Da gråt hun mer.
Etter en stund ble jeg syk igjen. Først svak og slapp, trøtt. Jeg orket knapt stå opp, orket ikke spise. Så fikk jeg feber, synet ble dårligere, og jeg klarte ikke å konsentrere meg, begynte å glemme. Ville bare sove.
Hun satt hos meg, slik hun hadde gjort da jeg kom, vasket ansiktet mitt, og forklarte at dette skjedde med alle, etter en stund ble det å leve i en verden som ikke er min umulig. Det var som et immunsystem, sa hun, virkeligheten ville kvitte seg med det som ikke hørte til der, fremmedlegemet, støte meg ut. Sånn var det bestandig. Derfor kunne heller ikke hun være i min virkelighet lenge. Jeg vet ikke om jeg forsto henne helt, men jeg gråt jeg også.
Så husker jeg at jeg ble båret gjennom en skog, av fire sterke menn, husker at jeg så konturen av tretopper mot blå himmel, hørte fjerne stemmer. Jeg husker at hun gikk ved siden av og holdt meg i hånden. Hånden hennes var varm og sterk. Det er det siste jeg husker av henne.
Det neste jeg kjente var følelsen av våt, grov sement mot kinnet, kaldt lys falt inn gjennom en lav dør. Jeg frøs. Like i nærheten hørte jeg barnestemmer. Latter. Et øyeblikk tenkte jeg at det var tvillingene, ungene våre, og ville reise meg og møte dem. Se dem og holde dem.
Så var det noen som skrek. Noen som ropte noe. Og alt ble mørkt igjen.
De sier jeg har vært syk. Syk lenge. At jeg er syk. De mener selvsagt gal. Det er derfor jeg er på sykehuset, galehuset, for å bli frisk.
De sier det. Det er selvsagt det mest logiske. Det eneste rasjonelle. De sier at jeg hadde et sammenbrudd, at jeg rømte inn i en fantasiverden, en psykose, for å beskytte meg selv mot en verden med krav jeg ikke lenger klarte å håndtere. At jeg ble schizofren, at jeg ikke lenger klarte å skille fantasi fra virkelighet.
Selvsagt må det ha vært slik. Jeg ble gal, og forsvant. Ble borte fra jobben og karrieren og studentene, fra slekt og venner, jeg forlot leiligheten, rømte fra alt. Inn i en psykose.
Nå får jeg medisiner og terapi, for å bli frisk. Nå skriver jeg ned dette, fordi legene har bedt meg om det, i et forsøk på å hjelpe meg med å se hva som er mine fantasier og hva som er virkelig.
Jeg er syk. Selvsagt må det ha vært slik. Det er slik det må ha vært. Det er slik det er. Jeg må tro det, for å bli frisk, for ikke å bli gal. Jeg vil tro på dem, legene, når de prøver å hjelpe meg tilbake over grensen til det normale. Jeg har vært syk. Jeg er syk. Jeg blir bedre. En dag kan jeg bli frisk. Nesten helt frisk.
Det er det jeg vil tro.
Men hvor var jeg de nesten ti årene fra jeg forsvant fra livet mitt, til de fant meg sovende i en gammel tunell fra krigens dager, i en halvt sammenrast bunker ved fjorden?
Hvor levde jeg, mens jeg var gal? Hvordan overlevde jeg? Hvorfor var det ingen som fant meg siden så mange lette etter meg da jeg ikke kom på jobb, da de fant leiligheten min tom, da jeg ikke ga livstegn fra meg?
Det er det ingen av legene som kan fortelle meg. Det tror jeg ikke at noen av dem vet. Enda så kloke de er, med all sin vitenskap …
Trond Buland (f. 1958) bor på Ranheim, og er pensjonert samfunnsforsker ved NTNU. Han har publisert noveller i antologier, tidsskrifter, aviser og fanziner, og ble raskt populær blant leserne. Han debuterte i bokform med novellesamlingen S-O-S Jupiter i 1985, og fulgte opp med Den lange drømmen (1992). I 2005 utkom hans roman Ild fra ukjent sted som en pdf-fil som kan lastes ned fra forfatterens hjemmeside. Nye Nova publiserer hans uutgitte noveller.