Igor Antoniuk er en forfatter, historiker og underviser fra Ivano-Frankivsk, Ukraina. Han begynte forfatterskapet med å publisere skrekk og historier om det overnaturlige i ukrainske tidsskrift og antologier. Hans første novellesamling, Whisper of the Pines (engelsk tittel), utkom i 2018. Hans seneste bok, Everyone Will Toss a Coin (Zhorzh Publishing, 2024), inneholder skremmende historier om dødelige tilfeldigheter  og mystifikasjoner. Hans novelle «One-Day Man» / «Éndagsmannen» («Одноденка») er hentet herfra. Den har blitt oversatt til fransk, polsk, rumensk, ungarsk og engelsk for ulike magasin og utgivelser av spekulativ fiksjon.

Den norske oversettelsen er ved Nicolai Alexander Styve etter den engelske versjonen, oversatt fra ukrainsk til engelsk av Anna Bendiv.

 

Éndagsmannen

 

Jeg våger å påstå at du aldri engang har snakket med Tiden

Men hvis du holder deg på god fot med ham, gjør han 

omtrent hva du måtte ønske med klokka.

— Lewis Carroll, Alice’s Adventures in Wonderland

 

Jeg vet ikke hvor mye tid jeg har igjen.

Denne historien kan ta slutt hvert øyeblikk, dø ut med en uferdig setning, dinglende på et halvt ord. Du må sette punktum på slutten av denne bisarre fortellingen selv. Ja, du – personen som valgte å lese disse forskrudde setningene, skrevet av en gal mann som aldri vil se dagslys igjen. Den neste bevegelsen av viserne på klokken kan bli den siste jeg opplever.

De tekniske feilene startet for cirka en uke siden.

Eller kanskje ti … tolv dager. Maks 20. Det er vanskelig å finne opphavet til denne helvetesaktige situasjonen. Vi er ikke som fortelleren i en av romanene til Wells, som fritt og når som helst kan gå tilbake til begynnelsen. Vi kan ikke igangsette den rustne Tidsmaskinen og endre den forbannede fortiden. Det er ingen vei tilbake, og det har det aldri vært. Et menneskelig valg er et perfekt og uforanderlig konsept. En mynt som blir kastet ned i avgrunnens gap, kan aldri bli hentet opp igjen. 

De fortalte oss ikke om de romlige forstyrrelsene med det første. De temporale forvrengningene. De ioniske defektene og plutselige dødsfallene. Folk døde fordi kroppene deres rett og slett brant opp – ofte innen få minutter.

Selv den dag i dag, i Den andre revolusjonens tidsalder, lever enkelte i lukkede samfunn, avskåret fra resten av den sammenvevde verden. Uten det allmektige, usynlige nettet og uten selv de mest primitive forbindelsene. Uten prevensjonsmidler og vaksiner mot virussykdommer. Uten retten til å velge. 

De kaller det «frihet». Vi, derimot, setter våre innbyggeres sikkerhet først. Jeg vet ikke hvem av oss som er dummest. Én gruppe blir tross alt kontrollert av et totalitært regime; den andre – av en foreldet religion. Resten? De kaller seg bare «frie», men i virkeligheten er de underlagt sin skjebne. Dødens svinghjul kan ikke lenger stanses …

Vi slo ikke alarm med en gang. Ett, to dødsfall – det er kun statistikk. Naturlig utvalg, som du sikkert er enig i. Det er absurd, men flere dør av influensa enn i flyulykker. Selvmord skjer oftere enn dødsfall på arbeidsplasser. Men så fort en av toppfolkene eller en av deres slektninger dør, får hendelsen en nasjonal størrelsesorden. 

Torsdag 11. september døde statsministerens datter.

Hun våknet cirka syv. Vasket ansiktet, pusset de kritthvite tennene sine og spiste frokost. Dro til skolen, til klubbene og de planlagte timene. Sjåføren hentet henne klokken 17. Han kjørte henne til restauranten der moren og storebroren ventet. Bordet var permanent reservert for fremstående stamkunder. Det var et sånt sted med hvite duker, ekte blomster og store vinduer med utsikt over Kyivs Khreshchatyks gate.

Faren hennes, en kronisk travel mann, var på en konferanse om global energi. Han ble informert om tragedien like etter en presentasjon fra en australsk forsker som beviste gjennomførbarheten av å bruke tidevannskraft i en mye større skala. Statsministerens fly steg opp i luften klokken 18 lokal tid. Innen en time ble han møtt med duskregn på hovedstadens flyplass. Innen 20 minutter stoppet den offisielle tjenestebilen utenfor huset hans. Han fikk aldri se sin datters ansikt igjen, hverken død eller i live. Kroppen hennes hadde blitt oppløst til aske …

Man leser om slikt på nyhetene, så klart. Da var det allerede for sent.

Tidsmanipulasjon – det var det vårt selskap, Chronos, hadde drevet med de siste 20 årene. Det var et hemmelig internasjonalt selskap med millioninvesteringer og en skjult lab i en spøkelsesby. Det avstengte «wormwood-territoriet» var ideelt for vitenskapelig forskning. Vi var ikke de eneste som bygde et forskningssenter der. Det var andre som var mer interessert i prosjekter innen genetikk, biologiske eksperimenter og de nyeste kildene til alternativ energi. Våpen var selvfølgelig en del av det hele.

Det var ikke vanskelig å skremme vekk turistene. Etter 2000-tallet ville myndighetene dra fordel av en ny gullåre av turister: turer til Tsjernobyls avstengte sone. Det vil si hva enn som var igjen etter april-brannene i 2020, året med endeløs «moro». De organiserte transport, hyrte guider. De hang opp skilt omtrent på hvert eneste falleferdige bygg, skrev ut de hersens QR-kodene. I Lviv var løver avbildet på turistskiltene, I Chernivtsi – piggsvin, her – de klaska på chupacabraer. Latter og synd.

For å skjule aktivitetene våre lagde vi kunstige felt med høyere strålingsnivå. Det var langt ifra noe dødelig der, men turistenes geigertellere pep noe voldsomt allikevel. Så de ble for redde til å traske videre. Det trengtes ikke adgang forbudt-skilt, vakthold døgnet rundt eller piggtråd. Folk, liksom andre biologiske vesener, reagerer mest på lydsignaler. Pavlovs hund er et velkjent eksempel på det.

Vi oppbevarte alt under et «Topphemmelig»-stempel. Som om aktivitetene våre stod skrevet i et manus for et amerikansk TV-show fra 90-tallet. En hemmelig lab. En spøkelsesby. Tidligere ukjente eksperimenter med tid og rom. Egentlig så bunner det i penger. Først skaffe et patent, så vise det til verden. Ellers vil den sykt geniale ideen din bli stjålet og solgt til høystbydende. Til våre kinesiske og amerikanske venner på andre siden av havet. Jeg ser ikke forskjellen på dem. Alle ønsker de å skryte av sitt nye leketøy. Folk forandrer seg aldri. Selv på terskelen til fullstendig tilintetgjørelse er det enkelte som prøver å tjene penger.

Men vent, ikke så fort. Jeg har noen minutter igjen. Jeg håper i hvert fall det. Så vi går tilbake til begynnelsen. Nei, ikke til begynnelsen med dødsfallene, men til min begynnelse …

Alt startet faktisk med en teori i en innbundet utgave av et barne-encyklopedi med svarte og hvite illustrasjoner. Noen ga den til meg i gave på syvårsdagen. De fleste guttene på min alder fikk sykkel eller rulleskøyter. Jeg kunne bare drømme om noe sånt. Jeg lærte tidlig å lese, som femåring. Jeg har fremdeles ikke lært å gå. Ja, du gjettet riktig: Jeg skriver dette mens jeg sitter i rullestol. Den ble min eneste venn. Den lærte meg å være tålmodig.

Men på den tiden leste jeg om en underlig idé, som gjorde at jeg ikke fant roen de neste årene. Forestill deg følgende: to tvillingbrødre, som er så like at moren deres sliter med å se forskjell på dem, og hun sender én av dem opp i verdensrommet, mens den andre blir på jorden, og om 20 år så vil man se vidt forskjellige personer. Én bror, la oss si at han heter Mykhailo, skal leve et helt liv her: Jobbe overtid, drikke konstant, røyke som et godstog (over to pakker daglig), og, Gud forby, bli gift for tredje gang. Den andre broren, Mykola, skal vandre rolig gjennom kosmos, beundre stjernene og tygge på vemmelig mat fra et plastrør, mens noen av musklene svinner hen, som en paraplegiker.

Når «århundrets møte» finner sted, vil Mykhailo se ut som en skallet 60 år gammel bestefar med en mengde sykdommer og ha fedme i andre stadium. Samtidig vil astronauten Mykola – selvfølgelig etter litt rehabilitering på jorden – se ut som en 35 år gammel mann med et tilfreds tryne, ganske god fysisk form og stort potensial. Og dette har ikke noe med livsstil å gjøre. Tid er den avgjørende faktoren.

I verdensrommet går ikke tiden på samme måte som på jorden. Der oppe er det nesten som om den sakner farten, dveler, uten hastverk. Så herlig: Ta med deg hele familien din og flytt til verdensrommet for å leve lenger. Send romskip fulle av forskere opp dit først, de som aldri har nok jordlig tid til å oppdage medisiner for dødelige sykdommer. Send lesehesten som alltid klager over at han ikke rekker å lese ferdig alle bøkene i sin levetid.

Da sier du sikkert: Det er sprøtt! Men som syvåring tenkte jeg ikke det. Jeg fantaserte om at «tiden vil komme», og at jeg ville være dens mester. Jeg skulle fremskynde kjedelige, grå uker og strekke ut, nesten til evig tid, ett minutt av min største triumf. Du tenker at jeg er gal. I virkeligheten hadde jeg ikke noe annet valg. For rullestol-barn er kalde vinterdager mye lengre enn for dem som fyker rundt på kjelker.

De første 15 årene var jeg som besatt av denne ideen. Jeg samlet sammen utklipp av all relevant informasjon: vitenskapelige hypoteser, ulike teorier og pseudovitenskapelige avhandlinger om temporale avvik, tidsglipp og ormehull. Jeg leste om igjen en haug med bøker og tidsskrift. Bokhyllene mine sank under vekten av aviser og magasinutklipp. Harddiskene på PC-en min var fullstappet med milliarder av ord, men den aller viktigste var tid.

De neste 15 årene valgte jeg frivillig å leve isolert, i en «fengselscelle» som var forskningssenteret, og, som en galning, så jobbet jeg til jeg ble fullstendig utmattet. Det hendte at jeg våknet gjennomvåt av svette, med feber og vondt i kroppen. Det gikk rundt for meg, og jeg var så sulten at jeg fikk mageknip. Men alt det var trivielt sammenlignet med hva jeg fikk igjen for det. Tid. Det var mitt eneste og aller helligste mål.

Mennesker er sosiale vesener, og det er derfor selv den verste skurken av og til ønsker noen å snakke med. Vil åpne seg og gråte på noens skulder. Jeg? Aldri. Ikke et sekund. Jeg unngikk enhver kontakt med verden utenfor. Jeg ble en fange i én enkelt illusjon.

Jeg vet ikke hvordan Chronos fant ut om meg, men det måtte vel skje før eller senere.

De ga meg full frihet og det nyeste utstyret. Jeg koste meg, men slappet aldri av. Store sjefer som gir deg penger for din villeste idé, håper alltid på et positivt resultat. Ingen bryr seg om hvor genial du er. Folk trenger produktet du lager, ikke noe annet. Ingen følelser eller vennlige klapp på skulderen. I dag er du stjernen – skinn og vær glad. For i morgen vil ingen huske deg. Verden slutter ikke å snurre. Akkurat som tiden. 

Jeg har egentlig aldri vært interessert i penger. Eller oppmerksomhet og berømmelse. Eller endeløse konkurranser om stillinger og titler. Alt det er små ting, som etter hvert blir slukt av glemselen. Har du noen gang lagt merke til følgende interessante faktum? «Nå for tiden mener en gjennomsnittlig person oftere salat enn den romerske keiseren når han sier «Caesar». Og et stykke napoleonskake er viktigere enn den største hærføreren av «Det lange 1800-tallet», som man kaller det.

Etter hvert så mister alt i vår verden dets farger. Minner falmer, som en eldgammel mynt. Men ikke mitt oppdrag – aldri. Mitt eneste mål, som jeg fortsatt har, var å fange tiden. Og én dag så lyktes jeg endelig med det …

Apparatet registrerte et hopp, et avvik.

Jeg la merke til at viserne rykket til. De røde tallene på skjermene våre ble helt ville. I et øyeblikk klikket det for alle sensorene. De pep. Det virket som at forsøkspersonen vår fortsatte å sitte i det store rommet og sluke i seg maten sin, men de vitale tegnene hans endret seg drastisk. Vekten hans økte med flere kilo. Ansiktet ble fyldigere, og magen betydelig mye rundere, som om den gjennomgikk en akselerert graviditet. Jeg rakk ikke engang å blunke. Du vil ikke tro meg, men rett som det var, så skjedde alt i brøkdelen av et sekund.

«Et hopp!» sa jeg. Jeg trodde først ikke mine egne øyne.

«Du store himmel! Endelig! Et forbaska! Hopp!»

Jeg skyndte meg bort til sensor-dashbordet. Sjekket dataene igjen.

Apparatene viste det samme resultatet. Et analogt resultat. Nei, en feil var mulig. Men etter så mange dager med uavbrutt arbeid kunne systemet ha blitt ødelagt.

«Et hopp», sa jeg igjen, men nå hvisket jeg, som om jeg var redd for å skremme vekk dette triumferende øyeblikket. Hendene mine skalv av nervøsitet. Svetten piplet ut av pannen. Et kaldt trekk blåste ned ryggen min. I et øyeblikk ville jeg reise meg raskt, løpe ut i full fart og rope ut til hele verden at jeg endelig klarte det. Jeg klarte det, faktisk! Alt hadde funket! Jeg fikk det umulige, det uutgrunnelige, til å skje. Det unevnelige. Men bare i et øyeblikk.

Så falt blikket på de ubevegelige knærne mine, og alt vendte tilbake til slik det hadde vært. Nesten alt … Forskningen beveget seg inn i en ny fase, en vanskeligere en. Klokken hastet som en gal fremover, men jeg skyndte meg ikke lenger. Målet mitt var nesten oppnådd.

Innen året ble resultatene bekreftet. Innen to år viste test på mennesker ingen avvik. Ingen feil, mislykkede forsøk eller regresjoner. Ingen bivirkninger, som i dagens vaksiner. Vaksiner kan også ta liv, faktisk. Men jeg ga folk et liv nummer to. Som i den Andrew Niccols-filmen fra tidlig på 2000-tallet, In Time.

Jeg var sprekkfull av stolthet. Det gikk rundt for meg. «Svimmel av suksess» var skummelt og besynderlig, men det var den beste måten å beskrive gjennombruddet mitt på. Det var selvfølgelig det utvidede omfanget som begynte å ta liv. Ingen vil kunne klare å registrere alle ofrene. Statistikk lyver alltid. 

Innen tre år begynte Chronos å starte produksjonen. Av klokker. Ja, de klokkene.

De begynte med et begrenset opplag – ikke flere enn 20-30 stykker.

«Hvordan funker den?» spurte den første klienten meg med uro i stemmen.

«Det er enkelt», svarte jeg med et smil. «Så lett at du i starten ikke innser at du har gjort en ‘endring’.»

«Unnskyld», sa mannen foran meg og blunket forvirret, og jeg tenkte øyeblikkelig: Hvordan har det seg at denne idioten har ansvar for et helt land? Til og med for en supermakt. «Gjort hva da, egentlig?»

«En endring», gjentok jeg rolig. «Enkelt forklart: et hopp i tiden.» 

«Tuller du med meg?» Presidenten så mistenksomt på meg. «Du tuller, ikke sant?» Det forfjamsede ansiktsuttrykket hans myknet, og det kom en raspende lyd fra halsen hans. Mannen tok seg til magen og prøvde å unngå å få latterkrampe, men for meg så det ut som at han skulle til å spy. Det varte i cirka 20 sekunder.

«Ser jeg ut som en spøkefugl? Ser jeg ut som en av presidentene?» Da han sluttet å le og endelig skjønte at det ikke var en spøk, fortsatte jeg: «Apparatet vårt kalles Kairos, og det kan endre en persons temporale grenser. Det manipulerer tiden, endrer tingenes ekte tilstand. Det vil si at du kan ta kontroll over din egen tid – bokstavelig talt.» 

«Jaså, ja…» Han forstod meg ikke i det hele tatt. «Hva mener du med ordet ‘bokstavelig’?” 

“Svar meg på følgende, er du snill.» Han måtte få det inn med teskje. «Hater du også å sitte i et fly i seks til åtte timer?»

«Vi sier ja … Jeg får vondt i ryggen.»

«Med Kairos vil flyturen ta ett minutt.»

«Hvordan da? Det kan ikke stemme!» Han trodde at jeg hadde gått fra vettet. «Det er umulig!» 

«Hva har du aller mest lyst til å gjøre?» sa jeg anstrengt. «Beklager at jeg er såpass freidig, men hva er din hobby, herr president?»

«Jeg vet ikke hvorfor du må vite det …»

«Jeg skal ikke lekke det til pressen, så klart», beroliget jeg han. «Dette er i forretningsøyemed.»

Uten å tenke for lenge svarte han: «Du tror meg kanskje ikke». Han møtte blikket mitt. «Men det er å gå tur med hunden min. Alene.»

«Jeg tror deg», sa jeg. «Ensomhet har en høy pris.»

Han valgte å kjøpe apparatet. Jeg var ikke ekspert på å overtale folk, men resultatene, som beskrevet på papiret, gjorde nytten. Som lovet ringte han meg før flyet lettet.

«Nå skal jeg fly!»

«Ha en fin reise», svarte jeg. «Vi snakkes om to, nei, tre og et halvt minutt.»

I løpet av de seks timene klarte jeg å bla meg gjennom Erich Fromms Å ha eller å være?, drikke et par kopper kaffe og ta en liten blund. Jeg visste at han ville ringe om tre, to, én …

Det ringte ni ganger. Så sluttet det å ringe.

Det ringte igjen. Jeg tok den selvfølgelig ikke med en gang. Han kunne vente; la han roe seg ned.

«Hallo», sa jeg kjekt. «Hvordan var flyturen?»

Først hørte jeg bare en tung pust i den andre enden. Et høyt kremt. Svelging av luft, som minnet om første tegn på dysfagi.

«Hvem andre har du vist dette apparatet til?» hvisket han.

«Bare til deg», løy jeg, vel vitende om at Kairos hadde blitt presentert til ti av de rikeste personene i verden. «Men du er innforstått med at nyheter sprer seg raskt.»

«Jeg skal ha fem til. Ok?»

«Ikke så raskt», smilte jeg. «Selv om så raskt sikkert er mulig nå. De er dine om tre uker.» 

«Takk, jeg regner med deg», svarte han og la patriotisk til: «Hele landet regner med deg!»

Jeg ble stille. De ordene gjorde meg kvalm. Fikk meg til å skjelve. Folk slengte ut slike dumme fraser bare i begravelser.

Landet, sa han. Hva er dette «landet»? Og hva har det med meg å gjøre?

Istedenfor å si ha det sa jeg: «Du sa ikke hva hunden din het.»

«Adolf», svarte presidenten. «Han er tysk.»

Det morsomste var at det var helt sant.

Senere brukte han faktisk en hel uke med ordinær tid på å gå tur med hunden. Han sløste bort en hel uke av livet på den forbaska hunden. En uke! Eller kanskje han endelig klarte å leve livet slik han ønsket? En typisk mann som er alene med sine ønsker. 

Tross alt så kan man manipulere sin egen tid med Kairos.

Lei av bilkø – spol fremover. Seks timer igjen av arbeidsdagen – snurr hjulet. Venter du på at den neste serien skal komme – bare trykk på knappen. På den andre siden, da en sekretær kneppet opp buksen til en av de asiatiske politikerne etter lunsj, så registrerte apparatet en «endring».

Hvordan kjente vi til «oppkneppingen»? Kairos følger med og lager et bilde av alt rundt seg innen tre meters radius. Dette er den endelige dommen som brukerne selv skrev under på. Og vi er ikke like smålige som Apple med sine stemmereklamer. Skal man spille, så spiller man med trumfkort.

Etter et godt salg på tusen apparater satte selskapet i gang masseproduksjon. Aksjene steg til nye høyder; grunnleggerne rullet seg i penger. Ved slutten av året, med deres egne ord, fortjente jeg nobelprisen og en haug med andre priser. Men senere gikk alt til helvete. Senere begynte «temporale forstyrrelser» å dukke opp …

Jeg kom tilfeldigvis over et stykke «gul journalisme» i et ukjent dokument fra et land i den fjerde verden. Det beskrev hvordan en 35 år gammel mann ble gammel i løpet av én dag. På noen få minutter skrumpet kroppen hans inn. Og gikk i oppløsning.

Først trodde jeg at han ønsket et kortere livsløp. Han lekte med Kairos til dets ytterste, skrudde opp alt til maks. Den sensasjonalistiske overskriften: «Tiden dreper.» Nettverket vårt vokste, vi bygde «tidskontroll-hangarer». Dusinvis, hundrevis. Men det var noen som var gale nok til å holde «knappene» sine åpne i flere uker. Istedenfor å bruke opp sin egen tid, brukte de, av en eller annen grunn, noen andres tid. De stjal minutter, dager og år av andres liv. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan dette skjedde, men vi rotet det skikkelig til. 

Som en flom kom det flere og flere varsler om nye dødsfall. Oppbrente. Flere titalls til hundrevis av folk som smuldret opp til aske i løpet av én dag. Det var klin umulig å skjule verdensomspennende massedød. Nå forfulgte døden alle. Tiden drepte uten forvarsel. Den drepte hver eneste time. Og da statsministerens datter råtnet foran han – da innså jeg at dette var slutten …

Jeg hører de forstyrrede skrikene utenfor kontoret vårt. Jeg lukter plasten som smelter, og dekkene som brenner. Jeg ser at verdenen dør … Faktisk så bryr jeg meg ikke en døyt om folkene. La dem dø! Hver eneste en. La dem bli til grå aske på få minutter foran sine nære og kjære. De kan dra til helvete. De fortjener det. 

I denne situasjonen føler jeg mest synd på meg selv. Det er først i dag at jeg endelig kan se klart. Jeg brukte ikke Kairos, ikke en eneste gang. Jeg trengte det ikke. Idiot! Tusenvis av folk brukte det heller ikke, men døde allikevel. Kairos drepte de som aldri snurret viserne – det stjal minutter fra deres liv og overførte dem til noen andre.

På morgenen sjekket jeg min egen tidsdata og kunne ikke tro mine egne øyne. Det var umulig, urettferdig. Tallene hadde sinnssykt nok rast nedover. Og da jeg skrudde på Kairos – mitt eget skaperverk og redning – så sviktet det. Det funket ikke. Alt som er tatt, blir ikke alltid gitt tilbake. Hele mitt liv, som jeg brukte på å skape denne Drapsmaskinen, eksploderte på et øyeblikk og rullet inn i helvetes gap.

Jeg kjenner at kroppen min smuldrer opp. Den brenner innvendig. Det vil gå et øyeblikk, og så vil jeg kun være en haug med svart aske. Sjelløs og navnløs. Husket av ingen.

Vi lever så lenge andre husker oss. Om det så bare er i én dag, så er jeg også en éndagsmann.