Funnet på åstedet: Hodestup og andre noveller i selsomt selskap
Bokomtale
Jørn A. Jensen:
Hodestup og andre noveller
Sirkel forlag, 2025
Multiversets ridder
Jørn A. Jensen er beryktet uti galaksen som Nye Novas konsulent, mannen som nærleser skjønnlitterære bidrag og overøser forfatterne med konstruktiv krikk før publisering. Den godeste Jørn gjør dette av ren og skjær entusiasme, han trives i alle slags univers og finner stadig mening i de mange verdenene han dykker ned i.
Og denne multiversets ridder skriver ikke minst egne noveller. Du leser ham selvfølgelig her inne på nettstedet, og har kanskje også fått med deg debutsamlinga hans, Gjenkomst (2018)?
Nå er Jørn ute med sin andre novellesamling, Hodestup og andre noveller. Her lar han sitt kosmiske hode falle til jorden, og blir «realistisk» forfatter. Det vil si: Ikke mer enn at utgivelsen fortsatt er relevant for Nye Nova – nettidsskriftet for norsk fabelprosa. Heng med, venner!
(Profesjonell note fra amatørredaktøren
For «ryddighets skyld»: Siden Jørn A. Jensen er tilknyttet Nye Novas redaksjon, tar undertegnede (redaktøren) for anledningen på seg en annen hatt før han (jeg) skriver denne omtalen. Altså: Jeg legger (liksom) redaktørhatten på bordet og kler meg i et (enda mer) romslig (og bredbremmet) hodeplagg som kaster skygge over mine ansiktstrekk og min strenge rolle i offentligheten. Dette for å gi et (såkalt) uhildet inntrykk overfor leserne, da Jensens novellesamling så visst fortjener en skikkelig – og ærlig – omtale her & nå.)
Edgar Allan Poe og Roald Dahl
Der Gjenkomst kan karakteriseres som science fiction skråstrek fabelprosa, skriver Jørn A. Jensen denne gang (i Hodestup) innenfor en mindre utpreget fantastisk sjanger. Vi snakker om skrekk- eller krimnoveller, om drypp av uhygge, mørke – men utsøkte – forbrytelser, karakterbrister & knuter på trådene/relasjonene/sjelene. Altså i og for seg en slags realistiske noveller (som nesten – men bare nesten – ligger utenfor Nye Novas favntak), men like fullt: Vi har å gjøre med sjangernoveller av et slag, nærmere bestemt om noveller i den (u)trivelige tradisjonen etter Edgar Allan Poe og Roald Dahl.
Det er neppe tilfeldig at f.eks. Roald Dahl (liksom J. A. Jensen) skrev dystre framtidsscenarier og gyselige mordgåter om hverandre. Rent mye science fiction kan faktisk framtre som en underkategori av skrekklitteratur: Uhyggen ved å kastes ut av det tilvante – og dermed måtte konfrontere de ukjente dyp i oss selv – er en tematikk som går igjen i begge sjangre. Mangelen på kontroll i siste instans, den forstyrrende følelsen av at sjelen er i fritt fall – av at ens menneskelighet (forstått moralsk eller metafysisk) er i ferd med å oppløses – kort sagt: denne ubehagelige opplevelsen av at hodet stuper, dette er noe vi kjenner fra så vel de dugelige skrekkforfatterne som fra god SF gjennom tiårene. Derfor har også grøss-forfatteren Edgar Allan Poe status som en av SFs opprinnelige gudfedre (i selskap med tekno-optimisten Jules Verne og samfunnskritikeren H.G. Wells). (jf. også f.eks. artikkelen om SFs grand old man Richard Matheson her på nettstedet, for enda mer kjøtt til dette poenget).
Krim
Edgar Allan Poe (mens vi er inne på ham) regnes dessuten som en av gudfedrene til den moderne krimsjangeren, hvor handlingen (som kjent) typisk kretser om en eller flere mordgåter. Liksom for (den gode) skrekklitteraturen kan vi si at temaet moralsk fall står sentralt i krimsjangeren. Men tilnærmingen til temaet er gjerne en ganske annen: For der en skrekknovelle konfronterer leseren med en sjokkartet mangel på kontroll – en ubehagelig (men kanskje også frigjørende?) erfaring av hvor lite vi egentlig styrer (og/eller bør styre) – så skal (normalt sett) orden gjenopprettes i en typisk krimfortelling. Forbrytelsen skal avsløres, detektivens suverene rasjonalitet vinne fram.
Poe, og senere Roald Dahl, kan i sine noveller sies å utforske spennet mellom disse tilnærmingene. Her er skrekkelige angsfantasier som utfordrer vår tro på livets orden – men også heroiske stikk av orden og rasjonalitet – skjønt ofte som en slags ironiske bemerkninger. Detektiver og politifolk kan lures trill rundt, men nøye uttenkte skurkestreker kan også slå tilbake som mørke bølger fra sjelens dyp.
I Hodestup skriver altså Jørn A. Jensen seg tydelig inn i denne tradisjonen. (Roald Dahl namedroppes til og med i en av novellene, så her hersker ingen tvil om forfatterens tradisjonsbevissthet).
Under overflaten
Lykkes han? Tar du mitt (redaktørens) ord for det, så er svaret: Ja. Der mye av dagens internasjonale krim- og thrillerlitteratur (av typen som selger på flyplasser) framstår ulidelig kjedelig, med uttværet handling og uinteressant språkføring, så bæres novellene i Hodestup av elegant språk som svarer direkte til handlingens stringens. (Her i gården blir samlingen stående blant den klassiske krimlektyren i bokhylla).
Første novelle, «Mellom oss», skiller seg ut ved å framstå som et slags satirisk forspill til resten av samlingen. Den tegner opp et kjapt «hverdagskorrupt» komplott, liksom for å minne leseren om hvilke skurkaktige planer som legges der ute. Fra og med andre novelle, «Hodestup», er vi inne et Dahl’sk univers der mord begås ut fra simple motiv, grådighet og misunnelse veller opp og ut av boksidene. Novellene foregår for en stor del på Sørlandet; den vakre skjærgården fungerer som en utmerket kontrast til de skitne planene og onde dådene. Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan uttrykket i novellene næres av kontrasten mellom overflate og det som ligger under (skjult i mørket).
Enkelte hint underveis gir inntrykk av at fortellingene foregår i samme univers, altså at karakterene i de ulike novellene går omkring i de samme gatene eller passerer hverandres båter på havet. Men personene opplever hver for seg pressede situasjoner (hvor presset om status og penger kommer vel så mye innenfra som utenfra); deres tanker og handlinger strekker seg ikke utover boblene av egeninteresse. Følelsesmessig isolerte individer jakter gevinst ved å utnytte andre, i små og store byer og på hver en holme i skjærgården. Gjennomgående (og samlet sett) gir dette en effekt av moderne uhygge, en påminning om den menneskefiendtlige «atomismen» i det moderne strebersamfunnet.
Hardere uttrykk
Noen av novellene kan klassifiseres som mer utpreget «krim». (Politiet studerer et hode som ligger lent opptil veggen, oppå en delvis koagulert bloddam). Andre tenderer mot thrilleraktig skrekk. (En nybakt student oppdager hva som ligger under overflaten hos en påtrengende medstudent). Atter andre er mest som klimaks av frykt og sinne, avgjørende øyeblikk i et uholdbart samliv, ekle skildringer av det vonde som bruser til overflaten. Her kan det «realistiske» uttrykket bli mer påtrengende, den Dahl’ske elegansen viker kanskje noe – til fordel for et «skitnere», hardere uttrykk som legger mindre imellom i skildringer av vold og hat. Påvirkningen fra nyere voldsorientert krim slipper gjennom – skjønt aldri i så stor grad at det «elegante» – på samme tid presise og maleriske – språkuttrykket går tapt. Den store uhyggen framtrer i kontrasten mellom novellenes «eleganse» (i fortettet handling og språkføring) og det hav av sjelelig mørke vi forstår at karakterenes handlinger må bero på.
Det er mulig Jensen kunne oppnådd mer av en slik effekt ved å spare noen av de ekleste skildringene, ved å antyde mer? På den annen side skal vi ikke gjøre så mye ut av Roald Dahl-sammenlikningen at vi krever en ren pastisj. På et vis utgjør også de hardkokte passasjene en appell ved Jensens verk. Som leser – trygt forankret i godstolen og vel vitende om avstanden mellom fiksjon & realitet – frydes man av de kalkulerte handlinger av ondskap; samtidig slipper driftenes hemmelige mørke (av irrasjonalitet) gjennom og gjør lesningen ubehagelig. Glipene mot dette mørket er kanskje grovere hos Jørn A. Jensen enn hos f.eks. Dahl. Men helheten er like fullt overbevisende, samlingen har definitivt det psykologiske drivet og den vonde nerven som utpreger vellykket skrekk skråstrek krimlitteratur.
Heftig sjangerlitteratur
Flere av samlingens sterkeste noveller kommer mot slutten. Novellen «Ønsketenkning» skiller seg ut ved å helle mot det surrealistiske. (For at denne skulle anses som «realistisk litteratur», må man tøye strekken for hva et sannsynlig «realistisk» scenario kan være). Novellen peker utover «realismen» i de andre novellenes sjangertro mord og partnervold. Den bringer tankene til f.eks. (den selvsamme) Dahls mer fantastiske gysere, eller til f.eks. Ray Bradbury på sitt mer (elegant) marerittaktige. Utgjør den et stilbrudd i samlingen Hodestup? Undertegnede leser tolererer det i så fall utmerket, da novellen er med på å løfte helhetsopplevelsen.
For: Den egentlige «realismen» (den egentlige opplevelsen av sammenfall mellom diktverket og virkeligheten) ligger vel ikke så mye i hendelsene som skildres i Hodestup, som i den underliggende konfrontasjonen med «de evige laster» i mennesket? Lastene som dukker opp i novelle etter novelle, og som i virkelighetens verden må holdes i sjakk dag for dag? Vi trenger slik sett ikke gå rundt og være livredde for ytre farer (fra mordere i familien til utspekulerte medstudenter og misunnelige leger) for å kjenne på ubehaget slike skrekknoveller vekker. Spenningsbøker som Hodestup maner fram de usle monstre som ligger på lur i menneskets mørkeste kroker. Og hvordan holde dem tilbake, kjære leser, om ikke (utenfor boksidene) med (troen på) vår bedre natur?
Her skriver Jørn A. Jensen seg inn i sjangerlitteraturen på sitt heftigste.
Bjarne Benjaminsen