Programlederen stirret direkte inn i kameraet, gestikulerte dramatisk med hendene og snakket om de mangfoldige ingrediensene som kom fra fjern og nær. Han hadde gjentatt ordene «nydelig» og «deilig» flere ganger med den søte utenlandske aksenten sin, men hadde selvfølgelig lyst til å gjenta det et par ganger til gjesten i programmet, fordi seerne liker god stemning på kjøkkenet, det vil si studioet innredet som kjøkkenet til en eller annen kjerring fra Ikaria. Det hang kobberkjeler over benken og en hvitløksflette ved vinduet. Utenfor sto et oliventre. Ikke et eneste blad beveget seg, selv om gardinen blafret.
Seerne liker at det skal smake av uvanlige og interessante ingredienser, seerne liker at det skal være en historie bak måltidet, seerne liker at det er helt organisk, og seerne synes det går fint om retten er litt rikere på kalorier, for det må vel være lov med ekstra kos på en søndag ettermiddag? Selv om seerne krangler med mennene sine, som alltid er som elefanter i en glassbutikk og bare fortsetter å knuse kostbare – og ikke så kostbare – tallerkener på den ellers smale benken, eller med konene sine, som alltid hakker sopp i ujevne stykker. Selv om seerne spiser helt vanlige brødskiver med helt vanlige, forutsigelige ingredienser hver eneste morgen – og dessverre hver eneste ettermiddag og av og til hver eneste kveld. Selv om det lengste seerne har reist for å skaffe seg eksotiske ingredienser, er bydel Grønland, og den mest interessante historien bak dem er Mattilsynets rapport. Den egner seg dårlig til høytlesning mens noen rev sitronskall. Selv om noen av seerne sliter med ortoreksi uten at de vet det, og for deg som ikke forstår deg på slikt er tilstanden foreløpig ikke anerkjent som en egen offisiell diagnose i de medisinske klassifikasjonssystemene, men begrepet betegner gjerne en usunn og tvangspreget besettelse av å spise sunn, ren og riktig mat.
Og hos noen av seerne eskalerer fredagskos til lørdagsbakrus, fordi de under matlagingen for det meste var opptatt av vindrikking – slik at de til og med klarte å søle et helt glass rødvin på seg. De fortsatte å beklage seg, for de var egentlig ikke sørpe fulle, men benken var for smal. Det var den samme benken de hadde laget middag ved i elleve år, men akkurat denne fredagen var det blitt umulig å beregne hvor den sluttet. Heldigvis hadde de en flaske til i reserve, så kvelden ble reddet. Kanskje bare drikkemessig, men like fullt reddet.
I hvert fall skulle programlederen til å lage dessert nå. Det skulle nemlig være en cheesecake. Han så direkte inn i kameraet igjen og sa i fullt alvor at det var en hemmelighet hvilken type ost de skulle ha i denne kaken.
Han smilte og lot hemmeligheten få den tiden den trengte. Bak kameraet løftet noen en hånd og gjorde en liten, sirkulær bevegelse med pekefingeren. Programlederen sluttet å smile. Hånden sank.
Så snudde han seg mot gjesten sin. Det ble stille. Han så ham direkte inn i øynene, enda lenger enn han hadde sett inn i kameraet.
– Hvilken type ost tror du vi skal bruke her?
Gjesten ble bare stående og måpe.
Han så ned på benken, som om svaret kunne stå på en av emballasjene. Alle etikettene var vendt mot kameraet. Fra hans side så alle hvite ut.
– Eh, jeg vet ikke. Kanskje, som hver gang, den typen … mascarpone eller ricotta? Jeg vet ikke …
Programlederen lo en dundrende latter. Det var åpenbart at gjesten var med på spillet. Gjesten lo også litt, for sikkerhets skyld. Men sluttet først. Det skulle vise seg å være altfor tidlig.
– Haha, dette er et godt spørsmål. Ganske profesjonelt, må jeg innrømme. Men før jeg svarer på dette, har jeg et spørsmål til: Hvilken type cheesecake tror du vi lager i dag?
Det ble dødsstille igjen. Gjesten var like rosa i ansiktet som Munchs sikkert mest berømte og kanskje mest overvurderte maleri.
Han hadde hendene flatt på benken. Nå flyttet han dem noen centimeter nærmere kroppen. Programlederen fulgte bevegelsen med øynene, før han igjen møtte blikket hans.
– Nå ble jeg litt usikker igjen … New York cheesecake? Kanskje den vanlige fra Torino, eller …?
Programlederen begynte å le igjen, men denne gangen så høyt at benken foran dem vibrerte, og nå skyldtes det ikke foodprosessoren. Hjørnetennene hans lynte som helveteslyn.
Gjesten kjente vibrasjonene gjennom håndflatene. Han løftet dem fra benken, men merket det fortsatt i fingrene.
– Neeeei! Haha, i dag lager vi cheesecake av fetaost og brunost!
Gjesten rettet blikket oppad. Solen gikk ned. Himmelen ble plutselig blodig rød, og hele studioet lå i ildtunger av de intense nyansene som smøg seg gjennom vinduene til studioet.
– Hva mener du? Skal vi blande disse to ostene sammen? Er du sikker?
Programlederen ble taus og farlig alvorlig. Han stanset, lente seg til bordet. Virket trett til døden. Smilet forsvant så brått at gjesten rettet seg opp. Gjesten fikk den ubehagelige følelsen av å ha fornærmet noen han hadde kjent lenge, selv om de bare hadde hilst for tjue minutter siden.
– Nei, nei … Akkurat som i The Matrix, eller i livet selv, må du velge! Og både fetas delikate note av sauejur og brunosts klebrige fusjon av geit og karamell er ellers undervurdert når det kommer til cheesecakelaging.
Programlederen skjøv to små tallerkener fram på benken. På den ene lå fetaosten, hvit og fuktig. På den andre sto brunosten med en tynn skive krøllet over kanten. Han la en hånd bak hver tallerken og ventet.
– Må jeg velge?
Gjesten så bort mot kameraet.
– Haha, det stemmer! ALT er opp til deg! Velg nå, for vi lager choosecake!
Gjesten mistet munn og mæle. Han bare sto der med trynet på vidt gap og hendene mot kjeven. Dessverre var han i et så stort dilemma at han ikke skjønte at et uendelig skrik gikk gjennom ham. Det røde lyset over objektivet lyste enda mer intenst; som virket knallrødt før det sluknet idet kameramannen trykket på off-knappen. Tilskuerne sto opp og gikk langsomt mot utgangen, noen av dem skjelvende av sult som ble enda mer flammet opp av at de hadde blitt sittende lenge og se på hvordan andre mennesker lager mat uten å få en eneste bit i seg. Helt skammelig.