–
bak ordene ligger noe som klorer på innsidene av øyelokkene som om når du blunker vil de ut igjen lik en katt som skraper på døren selv når den er på gløtt i håp om å ses der den gjør et tilgjort forsøk på å skjule seg bare for å kunne klore på innsiden av øyelokkene litt mer for å komme ut igjen og først når lyset trenger tilstrekkelig gjennom øyelokkene og det å lukke dem blir som å åpne dem for noe annet kan du selv skrive ordene slik at de slipper fri og du kan sitte der og skrape på dørgløtten med øynene vidt åpne bak lukkede lokk og lokke og lokke og lokke til noen andre åpner døren for deg
i
Jeg setter meg opp med et rykk. Lungene føles rare, som om jeg har pustet inn noe tungt og holdt det der til lungene dovnet bort. Jeg puster ut, og inn, og ut igjen, men det føles konstant likt. Jeg hviler hodet i hendene, med håndflaten trykket mot øynene. Det rare grålige lyset som støyer når jeg trykker blir som en tynn sprekk hvor flyktige bilder fra drømmene mine kan skimtes uklart i det de forlater drømmenes eget korttidsminne uten å finne et hjem i langtidsminnet, i hukommelsen.
Det hele virker så formløst i sine overlappende inntrykk. Likevel husker noe i meg et umulig sted, hvor jeg befinner meg dypt inne i noe tett og trykkende. Selv om det jeg ser ikke er en skog er det det nærmeste hjernen min finner for å forklare inntrykket. Selv om det ikke er trær som står tett mot tett og blokkerer ut alt annet. Selv om det ikke er greiner som strekker seg ut og klorer verden til den slintrer og blør. Selv om det ikke er mose som dekker bakken under meg. Like lite som det er himmelen jeg skimter mellom det som ikke er greiner over meg. Tross dette bare vet jeg at det er en slags skog likevel.
I øyeblikket før jeg våknet med et rykk fornemmer jeg å ha fornemmet at det som ikke er en mosedekket skogbunn som jeg står på og det som ikke er en himmel over meg, at de er det samme. Like fort som dette føles ut som en sannhet faller jeg oppover. Opp mot et mørkt lys som danser da det brytes av noe som beveger seg, som å se en vannskorpe nedenfra, som en hinne, og jeg vet i drømmen at jeg aldri vil kunne puste helt ut før jeg bryter gjennom den.
Jeg kjenner en slags uro vokse mens jeg puster, og jo mer jeg kjenner på pusten desto mer kjennes den ut som noe vilt og uregjerlig som ikke vil lystre, og all den kraften jeg bruker på å dra dette ned i lungene koster mer enn jeg får tilbake.
Jeg prøver å ikke tenke på det, og tenker på at jeg ikke må tenke på det, som om tanken som ikke skal tenkes var krateret etter en trukket tann som tungen min konstant trekkes mot og alle de andre tennene bare noe jeg oppsøker for å unngå krateret. Alt jeg gjør for å ikke tenke på det er å tenke på hvordan andre ting ikke er det jeg ikke skal tenke på. I mitt ekspanderende metaperspektiv inntar jeg og opptar jeg så mye av meg selv at alle vegger kollapser og jeg glemmer alt jeg prøvde å glemme og sitter heller igjen med å se meg selv blunke i speilet.
Jeg ser bort fra speilet og ut vinduet, men har en forunderlig følelse av at den versjonen av meg som kikket tilbake i speilet fremdeles stirrer på meg. Jeg ser tilbake på speilet og møter mitt eget blikk. Jeg vet ikke hva jeg forventet, jeg vet ikke hvordan det skulle kunne motbevises. Det er en absurd tanke, og den forsvinner ikke når jeg igjen snur hodet mot vinduet.
Ting har føltes rart lenge, men det er lenge siden det har føltes så rart som dette. Akkurat som jeg ser verden på andre siden av vinduet gjennom et tynt lag av pollen, eksos, og støv som har bygd seg opp føler jeg noe har bygget seg opp mellom hjernen min, øynene, og alt annet. Verden føles ikke lenger ekte. Jeg fører hendene over dynen og kjenner hvordan følsomme fingre fanger opp teksturen i stoffet, og det føles ekte nok når jeg griper det, men det er tankene og følelsene mine som ikke lenger helt får tak på ting. Det er som om mine følelser og tanker dras følsomt over noe unaturlig, som om jeg har på meg plasthansker og forstår at det som er ekte er like der, men min tilgang til det ufullstendig.
ii
noe er skjult i deg noe med deg og jeg er her for å vekke det så snart jeg finner et vindu du ikke har trukket for eller en vegg tynn nok til å høre meg hviske det som hviskes til meg eller måter jeg kan plante spor i livet ditt som ledetråder som leder deg til du finner tråden som dine ubitte negler kan dra i til nettet som fanger deg faller sammen og du kan avkle deg alt det som skjuler at du ikke trenger være noe annet enn det glødende potensialet som en port og en portvokter og alt det som ligger på andre siden av gjerdet som spidder meg og uroen du føler når du stirrer ut i rommet på nattestid kan falle bort for jeg ser deg se deg se det sett av de som rører seg i dypet rørte seg dypt i det de rører seg de rører seg de rører seg de drømmer oss snart våkne
iii
Den kalde høstluften forteller sansenes mine at den er der, men jeg føler meg ikke helt overbevist. Jeg puster den inn fordi jeg må det, men det er en del av meg som lurer på hvor sant det kan være for luften jeg drar inn nesen, ned halsen, inn i lungene, føles ikke ekte. Jeg holder litt pusten av og til bare for å kjenne om noe skjer, og når det brenner i meg føles det fjernt og mindre som et øyeblikkelig behov og mer som et forslag. Likevel, så puster jeg nå fortsatt ut og inn og ut igjen fordi noe sier meg at sånn må det være.
Jeg står på trappen og venter på at jeg skal ta meg selv igjen. Det er i øyeblikk som dette at jeg skulle ønske jeg røykte, og kunne stå her og føle at det var greit så lenge jeg mellom fingrene holdt en tent sigarett som et glødende, røykende, stinkende alibi. De som likevel hadde kastet meg et blikk kunne jeg ha blåst en røyksky mot og tenkt at de bare hatet meg for en uvane, i stedet for at min uvane med å føle meg hatet var det som faktisk røykla avstanden mellom oss.
De stusselige trærne langs veien der jeg bor klamrer fast i sine siste løv, et og annet har en anelse grønt igjen, men de fleste er gule, og bare et vindkast fra å legge seg på bakken der et voksende teppe venter på dem. Det er rart at på bunnen av det hele ligger de som slapp først og har alt kommet langt i sin forråtnelse mens noen enda flagger sin grønne trass. Jeg flagrer i vinden som løvet, og tar meg selv i å identifisere meg med den som stikker ut på en måte som passer min historie. I et øyeblikk heier jeg på bladet som nekter å slippe, det neste hater jeg det for å henge der og tro det er så mye bedre enn resten som alt har falt. Jeg har vel kommet langt på vei i min egen forråtnelse.
iv
jeg lette etter sannheter som kunne brukes som et redskap for mening og fant noe i det som beveget seg i sidesynet som skygger uavhengig av lyset i rommet skygger kastet av en døende sol skygger av noe som aldri lar seg fange av blikket og først når jeg sluttet å flytte fokuset og heller fokuserte på å la skyggene flytte seg fritt i side til side i synet kom jeg nær nok til å høre sannheten deres hvisket i bilder og kunnskap som sitret i hjernen og nye koblinger til hjerneceller på tvers av tid og rom lot sannheten løfte meg som en penn og dyppet meg i mitt eget blekk ført over veggene hvor det som bare ble hvisket til meg blir ropt til deg som leser sporene av hvordan noe større beveget meg som en titusende finger på utellelige hender som griper om seg etter en forlengelse av de evige øyeblikk som truer med å ta slutt om ikke vi åpner den hvite døren dypt i skogen for endetid før endetid det er enda tid enda tid enda tiden er da
v
Det står to politibiler og en ambulanse på andre siden av veien ved naboblokken. Politiet setter opp sperrebånd. Noen stopper opp og stirrer, de fleste går forbi, en og annen nabo står ute på trappen, terrasser, i hagen, som om de hadde noe der å gjøre fra før av. Jeg ser en ambulansearbeider komme ut av døren. Ansiktet er blekt og ser klamt ut, øynene er store, og hvite. Jeg ser ikke et eneste blunk all den tid jeg følger de store hvite øynene med mine egne. Som om det er noe like bak øyelokket som unngås. Kanskje blunkes det nøyaktig når jeg blunker, men jeg vet faktisk ikke om jeg blunket for et øyeblikk selv.
To politibetjenter står på trappen til blokken og prater. Jeg ser den ene beskrive og gestikulere. Hendene griper ofte rundt det ytterste pekefingerleddet og drar som om en tar av en hette fra en penn, og så skrives det med overdrevne bevegelser i luften. Den andre betjenten trekker på skuldrene, og rister på hodet, og ambulansearbeideren drikker vann i små gulp litt lengre nede i gaten.
Noe skjer her, men jeg vet ikke hva, og vil veldig gjerne vite. Igjen skulle jeg ønske jeg røykte så jeg kunne stå her og veive rundt et gråblått flagg slik at alle spørsmål om hva jeg gjør besvares før noen rekker å spørre. I stedet står jeg her i tåken og famler.
Jeg ser bevegelser i et av vinduene, og fargene som bruddvis blinker mot meg er fargene av uniformer, og bevegelsene frem og tilbake og opp og ned er ikke vanlige bevegelser fra et vindu i en bolig. Vinduet åpnes av en betjent med en ansiktsmaske, like etter åpnes balkongdøren av en annen. Blikket løper i løkker rundt vinduet og leter etter hva som helst. Jeg ser mønster i blokkens vinduer og balkonger. Et vindu for kjøkkenet, to for stuen like ved en terrassedør, og et for et soverom. Det som bryter mønsteret er det åpne kjøkkenvinduet, den åpne terrassedøren, og soveromsvinduet dekket i avispapir.
Lyset på soverommet er først av, så på, men kilden til lyset er lav, og skyggene av de som beveger seg der inne treffer nå gylne opplyste avispapiret som et dukketeater. Et plutselig hvitt lys utsletter skyggene et sekund, så er de tilbake i den gylne gløden som om de aldri var borte. Konturen til den ene dukken i teateret løfter en firkant opp mot hode og skyggene opphører i et nytt hvitt lys før de står der de stod igjen. Og hver gang det hvite lyset fjerner alt det andre ser jeg noe, og først når lyset er borte og jeg blunker gløder det røde streker fra avispapiret i synsfeltet mitt, og jeg ser bort fra vinduet og opp på himmelen og i skyene brenner ettergløden av en ukjent form og hver gang jeg blunker blir den svakere.
Jeg blunker hardt, bestemt, som for å skrape det av, men en fornemmelse av at streken beveget seg sender kulde gjennom kroppen min, og jeg føler den har flyttet seg nærmere, innover, bakover i meg. Jeg vil blunke den vekk, men vil ikke den skal snike seg nærmere når jeg ikke ser, og øynene oversvømmes av tårer når vinden blåser dem tørre. Strekene drukner med verden og jeg blunker selv om jeg ikke vil det, og…
«Kjente du ham?» spør en nabo med sigarettrøyken flagrende fra sin side.
«Hva?» jeg følger blikket mot en båre som bæres ut av blokken.
«Hvem er det?»
Naboen trekker på skuldrene.
«Tenkte du kanskje visste det?»
Jeg rister bare på hodet og ser opp på himmelen og de røde strekene er ikke der de var, men et øyeblikk syns jeg å se noe i sidesynet åle seg ut av synsfeltet. Jeg føler et press bak øyet som kanskje alltid har vært der, og jeg føler meg presset til å ikke tenke så mye mer på akkurat det akkurat nå.
Jeg ser båren forsvinne bak ambulansen, og kjenner en slags bekjentskap med det formløse de bærer, som om det jeg ser bærer et ekko av meg med seg. Verden føles som en vrang sokk på noen andres fot, og jeg unnskylder meg med et skuldertrekk og forlater naboen i røyken. Jeg skynder meg bort fra en følelse av at det egentlig er jeg som ligger på båren.
vi
jeg er bare overflatespenningen rundt noe som strekker en hinne mellom noe og alt annet i sitt forsøk på å berøre noe forbi seg selv og som konveks og konkav er jeg som en dønning av vann som strekker seg mot luft som kollapser seg til luft som presser tilbake og ned mot og forbi vannskorpen og min opplevelse av å være en dråpe vann eller en boble luft er bare et øyeblikks vrangforestilling hvor jeg bare ser det jeg ikke er og glemmer at på andre siden av hinnen jeg midlertidig strekker er resten av sansene vi utgjør som jeg avkoblet misforstår som å være noe i og for seg selv
vii
Jeg vet ikke om det var helt riktig det jeg følte, at det bare var et ekko av meg på den båren. Jeg føler noe med meg, av meg, blir svakere for hvert øyeblikk mellom da og nå. Som om jeg ebber ut. At alle tanker og følelser som utgjør meg her og nå har utspring fra sekundene før de bar ut den båren. Som om jeg nå er både mer, og mindre, nå er jeg også ekkoet av det de bar, og uten det som ble stille. Det var en form for gjenkjennelsen jeg kjente, det var å bli sett svare tilbake, mer enn å se min egen gjenklang bli borte.
Jeg har gått denne veien tusen ganger før, men i dag føler jeg for første gang at veien går meg. Alt er det samme, men ser nytt ut, ser annerledes ut. Jeg bruker ikke briller, men føler jeg har på en annens. Jeg tar meg til ansiktet for å være sikker, for å ta dem av om jeg kan, men jeg finner ingenting hvile på nesen. Jeg bruker ikke briller, men sjekker lommene likevel. Det er som om jeg vandrer rundt på et tivoli med morsomme speil, men ingenting av det jeg ser får meg til å le.
Folk stirrer på meg. Jeg stirrer tilbake. Kanskje stirrer de fordi jeg stirrer. Jeg ser bort. Jeg vet ikke om de enda ser på meg, så jeg ser igjen, og vet ikke om de ser på meg fordi jeg så på dem, igjen. Jeg rister på hodet, og verden rister med meg.
Jeg har sett en død person. Jeg stopper opp. Tok jeg noe med meg? Det føles ut som om jeg har gjort noe galt. Som om jeg stjal noe fra den på båren, eller som om jeg skulle ha ligget der med meg selv, og før eller siden oppdager ambulansepersonalet og politiet at noe mangler. Dette er sprøtt. Hva skjer egentlig? Det brenner i ørene mine som om jeg har hørt en hemmelighet som ikke tilhører meg, og like mye som jeg ikke har rett til å bære den har jeg enda mindre rett til å gi den fra meg.
Du er bare sulten forteller jeg meg selv. Sulten og trett. Jeg kan ikke huske det, men kanskje var jeg ute på byen i går? Kanskje var jeg sein i seng? Kanskje tok jeg noe, selv om jeg jo aldri tar noe, men hva vet vel jeg, jeg pleide jo heller ikke stjele hemmeligheter fra de døde.
Jeg lukker øynene. Klemmer dem hardt igjen. Hvite flekker svømmer i mørket. Mørke flekker svømmer i lyset. Det blinker i et vindu i en gate. Avispapir med mønster. Jeg åpner øynene for å se på himmelen. Henger avispapiret der enda? På vinduet mitt til verden? Noe beveger seg et sted der inne. Risser ser selv inn i hjernebarken på et tre.
Noe trekker i gardinen igjen. Det er ikke noe å tenke på. Det er ikke noe å føle etter.
Jeg er sulten. Jeg er trett. Jeg må på butikken.
Folk stirrer på meg. Jeg ser ned. Som et barn som gjemmer hodet bak en pute og tror det er skjult, slik håper også jeg de voksne rundt meg er med på leken og later som at de ser bort.
viii
de iakttakende men øyeløse kjøttbitene i kjøledisken kjøler seg mens de venter på sin transformasjon og jeg kjenner en kamp om å selv bli fortært her jeg venter i kulden i stedet for å fortæres av den krypende forråtnelsen som mates med hvert øyeblikk jeg ikke blir ett med det endeløse som lover å ta meg opp i seg slik jeg slipper å ikke være dem og de slipper seg enda mer fri og det som rører seg rører seg med meg og det kreler lik som under en stein når den løftes og alt som sov under sprer seg utover til det mørkner trygt og tyngden av det over mot det under klemmer oss på plass i den tynne fine linjen med kjøttbiter som stirrer på øyeløse kjøttbiter i kjøledisken og venter kaldt på å ikke lenger fryse
ix
Jeg har en handleliste på mobilen som jeg ikke lenger forstår. Jeg kan ikke lokalisere hvor forståelsen og ordene ikke møtes. Jeg leser ordet ‘melk’ på listen, og stirrer på en melkekartong i kjøleskapet foran meg, men noe i meg sier at disse to ikke er det samme. Jeg forestiller meg munnen min si ordet melk, igjen og igjen. Jeg hører min indre stemme smake på ordet. Jeg ser bokstavene stå slik det står på skjermen. På kartongen. Jeg ser dem for meg i tankene mine. Jeg vet ikke hvordan, men ‘melk’ er en seng jeg vil sove i.
Noen stirrer på meg. Jeg blir redd for at jeg har snakket høyt. Jeg snur meg mot en kvinne som kunne ha vært min mor. Med blikket spør jeg henne bekymret om jeg har stått her og sagt ‘melk’, igjen og igjen. Hun stivner først i det mitt blikk holder hennes, som om jeg frem til da ikke eksisterte for henne. Øyelokkene trekker seg opp og inn bak øyenbryn til pupillene drukner i øyehvite, og jeg ser skyggen av en kropp som jeg forstår må være min egen, sveve.
Så smiler hun, og øyelokkene rammer inn regnbuehinnen.
«Jeg skulle bare sneket meg forbi her. Trenger melk.» sier hun som om vi ofte møtes slik.
Jeg vet det heter regnbuehinne, men det jeg ser er mer som en galakse åpenbare seg for meg slik den utfolder seg innover i henne. Jeg føler noe i meg lengselsfullt drømmer om å utforske evigheten blikket hennes tilbyr meg. Bare gi slipp på tyngdekraften og vite at før eller siden vil jeg gjerne treffe en stjerne.
«Ja, unnskyld.» sier jeg, men jeg vet ikke om stemmen min bærer over vakuumet i universet hvor jeg ser gjenskinn av meg sveve som en kosmonaut som vil bli astronaut.
Jeg går til sides, mens jeg tar meg selv i å forlate vektløsheten i hennes univers og krasjlande med blikket i brystene hennes.
Hun tar ut en melk fra kjøleskapet og løfter den opp og viser den til meg mens hun smiler og trekker på skuldrene sine.
Jeg smiler tilbake, men bare med munnen. Noe i meg sier at det var dette ordet på handlelisten min mente, men jeg er fortsatt trett og tørst.
Jeg vet ikke om jeg bestemmer meg for at det er tomt for hva enn ‘melk’ på listen min betyr, eller om jeg bare vet at det er det, til tross for at skapet er fullt av kartonger.
Heller ikke det som står lengre ned på listen gir mening. Jeg føler en slags hodepine, men jeg vet ikke hvor det gjør vondt, eller om det i det hele tatt er vondt denne følelsen jeg kjenner faktisk gjør. Jeg minnes en barnebok fra jeg var liten, om en mus som krisler og krasler bak en port, og det er det jeg kjenner på, at noe krisler og krasler mens det venter på at jeg skal åpne porten og si der var du.
Hver gang jeg går forbi kjøttdisken føler jeg skikkelsen under det hvite pleddet på båren er i sidesynet. Jeg må stirre direkte inn i kjøttdisken for å være sikker på at jeg tar feil, men jo mer jeg stirrer på det røde kjøttet desto mer føler jeg at det er noe der som gjenkjenner meg. Jeg begynner å unngå kjøttdisken og tar omveier rundt i butikken i frykt for å selv gjenkjenne noe der.
Jeg vet ikke hvor lang tid som går før jeg befinner meg i kassen og betaler for en frossenpizza som ikke stod oppført på handlelisten, men det føles ut som en evighet, og et øyeblikk. Som om jeg akkurat har våknet opp fra å drømme, og husker alt samtidig, og samtidig snart ikke husker noe.
Jeg går hjem med pizzaesken i hånden som en koffert. Blikket mitt rettet ned i bakken som om jeg prøver å finne mine egne spor, med en ide om at disse kan lede meg tilbake til meg selv. Til den av meg som skrev handlelisten. Jeg vil vite hva i alle dager vi tenkte.
x
jeg har sett en annen se meg i skogen uten at å ha sett at jeg også så hvor tomme hendene var og uten kart vil ingen finne tilbake til der starten slutter å være slutten på en annen begynnelse som lyden vingene på en nattugle ikke lager før musen ikke lenger vet at den var levende og jeg vil jeg vil jeg må bare si alt det jeg ikke vet at jeg vet alt det uvitende jeg vet om som en av mange i en rekke hvor en hvisker og hvisker og hvisker det videre for snart må jeg legge meg ned i skogen og mate mosen selv om det som har tatt bolig i meg for å sjekke temperaturen det har sovet så lenge at det ikke vil sove noe mer og drømmer seg våken gjennom meg og det krever et nytt vindu før mitt lukker solen inne og jeg leter etter en flik en tråd en rift jeg kan pelle i dra i trekke fra hverandre for å slippe gjennom jeg har nøkkel jeg har den jeg har den til låsen som må være her som jeg hører det durer bak døren et sted i et rom ved siden av alt som rommer meg og jeg dekker vindu med papir og stenger ute solen for å se solen gjennom der det er tynnest mellom her og nå og alltid og det jeg vil er ut og jeg tegner og tegner tegnene slik de forstår meg som analfabet til fingertuppene kan lese ben og bare da blir det stille her inne når tegnene bruker meg som en penn og blekkhus og det det hvisker om ikke lenger skiller seg fra det det er
xi
Jeg er nødt til å se opp, men gjør det ikke. Jeg kan ikke forklare hvordan det er å være nødt til å gjøre noe, uten å gjøre det, men jeg er nødt til å gjøre det uten at jeg gjør det, som å holde pusten under vann når en må puste.
Jeg vet ikke hvorfor, men hvor enn jeg ser forteller noe meg at jeg må se opp fra bakken, gi slipp på sporene som uansett bare leder meg tilbake til der jeg gikk meg vill.
Langs brettene på et Kvikk Lunsj-papir krøllet sammen og forlatt i veikanten stiger strekene frem som noe eget. Jeg vet ikke hvordan de sier det, men jeg forstår at dette haster, budskapet er klart nok som ekkoet av sulten knitring. Uten å forstå hvordan strekene kan si meg disse følelsene, uten å si noe annet, føler jeg meg tilsnakket fra innsiden ut. Det er som om det er noe i meg, noe fremmed, som et fragment, som steinen i en sko også er del av et fjell. Som en sang jeg ikke kan gi slipp på, men heller ikke kan teksten til. Som et navn på et velkjent ansikt som hele tiden befinner seg rett utenfor min rekkevidde.
Det er noe der. Som noe jeg prøver å huske, selv om det er glemt. Konstant føler jeg svaret befinner seg like foran meg om jeg bare løfter blikket. Noe annet, kanskje det er jeg-et, klamrer seg fast et sted der inne, og tenker at det er viktigere å finne tilbake til meg selv enn å se opp for så risikere å miste mitt eget spor for evig. For å ikke drukne.
Fra en gul sneip hører jeg leppestiften advare meg, et ekko av noen som puster ut den samme luften som ikke lenger metter meg. I svingene til en enslig skolisse som kveiler seg rundt seg selv føles det som om jeg er under vann og panikken om å se opp for å finne luft, for å puste, klorer meg i ansiktet som om jeg prøver å redde en som drukner som viser seg å også være meg selv. I sporene til en lett ambulanse som krysser sporene til en tung ambulanse snubler jeg i noe gjenkjennelig. Jeg vet hvor jeg er, men ser opp og kjenner meg ikke igjen.
Politibilen står fremdeles der. De fleste naboene er ferdig med terrasse-, balkong-, og hageaktiviteter. Jeg ser opp på vinduene hvor jeg sist husket å ha sett meg selv. Avispapiret er borte, lysglimtene stilnet, men jeg overbevises at om jeg bare ser godt nok etter kan jeg skimte det som alt kjenner meg fra innsiden, og ut.
Jeg kaster opp. Oppkastet mitt fyller formen etter et fotavtrykk, lik mitt eget. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg hvordan lyset har brent seg fast på innsiden av øyelokkene. Jeg ser mørke flekker danse der avispapiret hang. Jeg blunker, og blunker, og ser himmelen bevege seg på andre siden av avispapiret. Verden snurrer. Jeg vet ikke om jeg står på gaten her nede eller i rommet der oppe, i gaten der nede eller rommet her oppe.
Alt blir stille.
Jeg åpner, eller lukker, øynene mine. Alt har stoppet opp. Jeg vet ikke engang om hjertet mitt slår. Jeg ser hendene mine begravd i det bløte høstløvet foran meg. Det faller en varm dråpe fra nesen min. En mørk dråpe blod treffer oppkastet. Den vokser og blir gradvis rød, til lyserød, mot rosa i kantene. Det drypper en til dråpe. Så en annen. Blodet finner en form i oppkastet, som oppkastet fant sin form i fotavtrykket. Tegnet som tegnes av blodet, med blodet, faller på plass sammen med det ukjente i meg. Det er det samme, som at speilbildet av meg er meg, men omvendt. Noe faller på plass et sted jeg ikke kan forstå. Noe tidløst beveger seg, beveger meg, og alt blir helt annerledes, selv om alt fremstår likt. Øyeblikkelig blir luften klar og fyller lungene mine for første gang på lenge. Jeg kveler et hikst, i det jeg husker hvordan det var å få navlestrengen sin klippet. Jeg forstår akkurat nok til å vite at det er noe mer her med meg, i meg, som heller ikke forstår meg.
Jeg puster, og jeg pustes.
xii
i skogen så jeg noen som jeg også ser i gaten gå ned og opp og til og fra og de vet ikke at de har vært der jeg var og at sporene leder bare to veier fra hvor du kom og til hvor du kommer fra og retningen har ingenting å si i en sirkel om en ikke har ansikt som forteller retning der tid og rom og rom i rom i tid i tid bare er en haug med papirer i en bok der vi kreler på sidene som levende bokstaver som kolliderer i hverandre med seg selv og i våre tilfeldige kollisjoner tegner det seg sannheter langt forbi oss som likevel ikke kan kommunisere seg selv uten det vi tror er liv levd i fri levende vilje som om alle bokstavene i alfabetet selv viljet seg fritt til å stå som de står som den absolutte selvfølgelighet at alt begynner med a og alt slutter med å hvor det bare er en retningsløs sirkel som skiller dem og retningen har ingenting å si når en går rundt målt i hvor en ender opp endeløst i en sirkel uten ende og det ender og ender og slutt blir det aldri selv om en biter sin hale og haler og haler og drar ingensteds igjen og igjen og der går de forbi igjen fra og til og jeg må fortelle dem veien de uansett går om de bare ser opp her ut vinduet jeg stirrer inn vi ses i skogen uten trær
xiii
Jeg puster inn, og kjenner verden utvide seg rundt meg, og så presser eksistensen mot meg og tømmer meg for luft som en lunge, så puster vi inn igjen. Det er mye lettere å puste når det er luften som er ekte, og alt annet falskt. Øynene mine begynner å bli vant med de ikke-eksisterende brillene jeg tidligere ikke greide å ta av meg. Jeg ser ikke noe mer nå enn før, jeg bare forstår det usette.
Et barn peker på meg og sier noe til en voksen. Den voksne ser på meg, og blekner litt. Barnet forstår ikke. Heller ikke den voksne. Jeg ser gaten vi står på forgrener seg i sideveier. I en gate spør den voksne om det går bra, og barnet sier jeg har blod i ansiktet. I en annen gate løfter den voksne opp barnet og krysser veien. I en tredje gate finnes vi ikke, men noe stopper likevel opp og kjenner på faktum at et annet sted finnes vi likevel. I en fjerde gate er jeg en annen. I en femte er jeg den samme. I en sjette gate er jeg barnet. I en åttende betyr det ikke noe at det er andre gater enn den ene. Og slik fortsetter det til jeg står i den samme gaten som nå. Og hver en gate får sine sidegater, som får sine sidegater, og selv blindveier leder et eller annet sted, og det betyr alt, selv om det er meningsløst.
«Jeg har det fint!» sier jeg i denne gaten, som jeg også sier i mange andre gater. Jeg lyver i alle.
«Det er bare litt neseblod» svarer jeg her på et spørsmål den voksne stilte et annet sted, en annen gang.
«Det ser verre ut enn det er» betrygger jeg barnet som her tar det fint, men som et annet sted gråter likevel.
«Jeg har ikke noe å tørke meg med, men er snart hjemme» forklarer jeg meg selv på tvers av tid og utid. Ingensteds tilbyr noen meg papir.
«Ja» svarer jeg til noe ingen noensinne eller noensteds spør meg om noen gang.
Jeg går rett forbi oppgangen til huset mitt. Jeg er ikke ferdig med å blø i akkurat denne gaten akkurat nå.
xiv
jeg må tegne et kart over skogen så vi vet hvor vi er når det betyr noe å være der for selv uten retning er ansiktet vendt et sted og bokstavene står i rekke og rad for å leses og de vet ikke hvor de står selv om de må stå der og ikke et annet sted når de leses selv om de også står på uendelig mange steder alltid for skal vi se siden fra siden er det bare en strek og vi kjenner ikke igjen oss selv som annet enn deler av topografien og fjell og daler sier oss akkurat det de skal selv om vi ikke forstår at vi bare leser oss selv liggende og når vi møtes i en skog uten trær og veier krysses og du blir jeg blir vi blir oss blir du igjen som jeg som forstår vi at du og jeg og oss og selv omsider er de små pausene i de lange utstrakte øyeblikkene det vi utgjør opplever seg selv gjennom og skal vi holde det i live må vi leve oss videre og hviske det som ingen hører når det ropes så alt for høyt og lavt og lavere og lavest så det bare er håret i vinden som sier at galakser vokser og kollapser som øyeblikk og vi blunker bare så fort vi gjør så sakte vi kan for å rekke å se det i sakte film og kartet til den neste tegner jeg her hvor jeg kan se deg se meg og hører du det nå at det snakker til deg om meg som det snakket til meg om deg og den forrige og den neste og se opp hit når du enda går forbi i sakte film det klorer på glasset på ruten på vinduet på verden slipp det inn så det kan slippe ut
xv
Friheten i luften blir tynn. I tusen på tusen på tusenvis av gater som krysser seg selv minst like mange ganger som ikke, så jeg for noen øyeblikk alt til det kollapser til ingenting og så står jeg bare her med størknet blod i ansiktet i denne gaten og ingen flere. Jeg har forstått noe jeg ikke lenger begriper. Jeg har holdt noe jeg enda kjenner vekten av i hånden, men nå er den tom. Jeg famler rundt i tankene og finner det som ikke er meg, og det tier. Det har fortalt meg det det kunne fortelle fordi det var bare det jeg kunne fortelles. Jeg vet det ikke er sannheten, men sinnet mitt. Det er begripelsen min som ikke griper om mer, det jeg opplever som stillhet er mine døve ører, likevel er jeg sint på munnen som beveger seg så lydløst når alt jeg vil er å vite mer.
Jeg ser ekko av alt jeg ikke lenger kan gjenkalle rundt meg. Denne gaten bærer sine søsken i skyggene. Jeg ser dem ikke, men vet de er der. Kjenner dem ikke, men kjenner dem føle meg. Denne gaten er slutten på meg, så mange ganger, men jeg vet ikke hvordan, vet ikke hvor, vet ikke når. Er denne gaten min eller en annens? Er jeg et sted, eller alle?
Jeg går mot det jeg vet er mitt hjem, men vet plutselig ikke om det er dette huset jeg bor i, i akkurat denne gaten. Jeg tar hendene i lommen for å hente frem nøklene mine og vet at de er på et knippe med en grønn katt, eller en rød katt, eller en karabin, eller ingenting, jeg holder bare rundt nøklene i lommen uten å ta dem opp.
Jeg går opp og ned gaten i håp om at noe skal gjenkjenne meg så lenge jeg ikke kjenner igjen noe. Ingen av husene hilser meg. Jeg går opp en trapp jeg kjenner, lukker øynene og prøver nøklene i låsen. Et eller annet sted holder jeg en grønn nøkkel som går rundt i låsen. Et eller annet sted er nøkkelen lilla og jeg står enda på trappen. Jeg drar i døren og ingenting skjer, så jeg legger nøklene tilbake i lommen uten å se hvordan de så ut. Jeg går til neste dør. Og til neste dør. Og hver gang er det en av meg som får komme hjem, og hver gang er det ikke meg.
Noe i meg er rastløst. Jeg hører ikke hva det sier, men vet det sier noe. Som om noen hvisker navnet mitt i naborommet, selv om jeg er alene hjemme. Jeg har ikke lov til å holde det fanget mer, det skal ut, videre, hjem, som også jeg prøver på.
Døren åpner seg, og jeg ser ned på en nøkkel jeg kjenner. Jeg går inn døren i en gang som kjenner meg. Lukten holder rundt meg. Jeg er ikke trygg her, bare fremme.
Rommet mitt rommer meg akkurat nok når jeg lukker døren og trekker for vinduet. I mørket danser mørke flekker og hvite lys og hvite flekker og mørke lys, og jeg skimter andre gater og andre hjem og orker ikke mer av oppstykkede sannheter som lyver om hvor jeg er og når jeg er og om jeg er.
Jeg legger meg ned for å hvile i skogen, der hvor det krisler og krasler bak en lukket port under en himmelhvelving som går rundt seg selv og blir til bakken under meg.
xviii
Jeg orker ikke hvordan noe annet ser på meg gjennom andres blikk, som om deres kropper kun finnes for å bære øyne som bare er kosmiske kikkehull hvor jeg står naken uansett hva jeg ikler meg. Øyne som små sorte brennmerker som om gnistene fra noe har smeltet hull i et ubetydelig laken noen prosjekterer hele min eksistens på. Og ut fra disse hullene strekker noe seg mot meg. Som fra fyrtårn flombelyses jeg av et blendende lys så hvitt som glødende jern som suger til seg alle andre farger rundt seg og i meg og det er kun bein og skyggen av kjøtt igjen. Hver gang lyset treffer meg hører jeg noe hviske sannheter om meg jeg ikke gjenkjenner, som om de står skrevet under huden min. Hvert et vindu, hvert et gjenskinn, hver en vannputt, hver en reflekterende flate, en kakofoni av ublinkelige øyner som lar meg se alt opphøre og oppstå og opphøre og stå opp og høre et hjerteslag så umenneskelig tidløst at forrige gang ingen hørte det slo var det det store smellet og noe innimellom slagene griper etter mine bein for å kaste dem i luften og se hvordan de lander for å spå det neste smellet og hvorfor er jeg så løst fra mening at dette mener seg løst med meg og instrumentet jeg blir når uendelig med hender griper om meg og en umulighet av øyne retter meg mot meg selv og klipper opp tråder som låser noe ute så jeg opphører og noe som har klort og skrapt et sted der bak lengre enn byggesteinene i meg husker bryter gjennom og det jeg kort husker fra å drømme et eget liv bare uforståelige former og det er kun en fornemmelse av å ha fornemmet meg selv som en kropp selv om vi vet det er umulig og kun en måte å forstå et øye fra blikket til flere og vi våkner nå og nå våker vi og vi våker nå vekkes vi og fjerne soler som blinkende stjerner flakker hen og i en kosmisk skala er de som knitrende glør fra når flint møter stål og slår gnister og en rekker knapt å kjenne varmen før lyset svinner og det dunker fra et nytt slag som nå hvisker om deg
