Ingar Knudtsen ned fra bokhylla: Fra bladet Nova til kultboka Kalis sang

Den sørgelige nyheten om forfatteren Ingar Knudtsens død, fikk meg til å plukke fram bøkene hans fra bokhylla. Og jeg dveler ved særlig en av dem, ungdomsromanen Kalis sang (1991), som for meg står ut som en utmerket inngang til forfatterskapet. Vi er nok flere som husker denne romanen spesielt fra våre ungdomsår, da vi lengtet etter eventyrlige hendelser og seksuell oppvåkning – til lyden av heftig musikk. I den grad unge mennesker fortsetter å oppdage bøker fra halvt svunne tiår, kan bokas kultstatus lett komme til å ta seg opp igjen.

Altså: Her er en bok som fortjener fornyet oppmerksomhet.

Men før jeg kommer til denne boka, vil jeg trekke fram noen andre smakebiter fra bokhylla, for slik å invitere til en orientering i Ingar Knudtsens forfatterskap.

Dimensjon S og de tidlige novellene

Debutsamlingen

Det tidlige forfatterskapet til Ingar Knudtsen består av handlingsmettede fortellinger først og fremst innen sjangrene science fiction og grøss. Novellene går rett på sak og kommer til slående poeng. Mange av dem er helt korte, såkalte winnies/vinnier. Knudtsen var en favoritt blant bladet Novas lesere, og vant Nova-statuetten (lesernes pris) for novellen «Planetfall» i 1974. I Nye Nova er vi naturligvis svake for disse novellene.

Debutsamlinga Dimensjon S kom ut i Lanterne Science Fiction-serien, der Bing & Bringsværd var rådgivere og Sigmund Hoftun redaktør – men skiller seg ut fra de øvrige norske bidragene til serien. For der forfattere som som Åsmund Forfang, Thore Hansen og Reidar Jensen skrev symbolmettet prosa og gjerne malte fram drømmeaktige, surrealistiske bilder, var Ingar Knudtsen mer orientert mot klassisk science fiction-dramatikk.

Dette var nok litt på siden av redaktørens og rådgiverparets ambisjon med serien. Skal jeg spekulere, vil jeg tro at Dimensjon S ble antatt (av de tre førnevnte herrer) mye på grunn av de små samfunnskritiske stikkene, med positive hint til politisk anarkisme, som boka byr på. Ingar Knudtsen vokste opp i en familie med sterke tilknytninger til radikal arbeiderbevegelse, og ble selv trukket mot den frihetlige sosialismen, dvs. anarkismen. Du finner ideologisk pregede debattinnlegg av Knudtsen i Gateavisa fra tidlig 70-tall. I fortellingene hans ligger gjerne sympatien hos opprørsgrupper, med tendens mot stat og kapital. (Vel å merke, for oss nærlesere: I andre små glimt kan vi ane en viss problematisering også av anarko-syndikalisme som en samfunnsmessig «fasit»).

Tittelen på boka berodde for øvrig på en misforståelse; Knudtsens egentlige tittelforslag var (det mer kjente begrepet) «Dimensjon X» – men noen hørte feil i farta (!)

Det finnes eksempler på noveller av Knudtsen som passer mer inn i «den nye bølgen» som Bing & Bringsværd bragte til Norge (jf. «Den heldige» i antologien Dragsug (1977) og den elegante «Tryllekunst» som B&B antologiserte to ganger) – men det overordnede inntrykket er at den tidlige Knudtsen plasserer seg litt utenfor denne strømningen, i godt selskap med «hard» SFs enfant terrible på norsk Øyvind Myhre. (De to spøkte jo om hverandre, at den andre var «én av Norges to beste science fiction-forfattere». Da merker vi oss at Bing & Bringsværd i samme slengen blir spøkefullt fratatt den status mange av oss andre har opphøyet dem til).

Etter Dimensjon S satset Knudtsen på forfattergjerningen, men fikk ikke antatt neste samling SF-noveller på Gyldendal. Lasersesongen (1977), som forfatteren selv anså som en sterkere samling enn debuten, kom derfor ut på det vesle «bygdehistorieforlaget» Rune. Der hadde Knudtsen da allerede utgitt skrekk- og fantasy-novellesamlinga Under ulvemånen (1975, litt senere på året enn Dimensjon S) og romanen Jernringen (1976).

Jernringen og lesernes pris

Redaktøren/undertegnede (kort sagt: jeg) synes også Knudtsens første roman, Jernringen (1976), er en fryd å lese. Romanen, som handler om en opprørsgruppes kamp mot den planetære diktatoren Konrad Grande, vant Nova-statuetten (lesernes pris) i 1977.

Selv om romanen kan anbefales for entusiaster med sans for spenning med frihetlige undertoner, er den strengt tatt intet litterært mesterverk. I likhet med en god del annen sjangerlitteratur lider den av at den tematiske utforskningen ikke holder tritt med drivet i den ytre handlingen. Når hovedpersonene blir stående overfor et etisk dilemma i romanens klimaks, framstår ikke dilemmaet spesielt utfordrende for leseren. Romanen har et flott setup, men dette utforskes ikke nok (litterært) til at romanen helt holder.

Flere av de mest opphøyde SF-forfattere fra gullalderen har begått bøker jeg vil gi samme kritikk (eks. Robert Heinlein: The Puppet Masters, Poul Anderson: Operasjon Kaos, A.E. Van Vogt: Rogue Ship, m.fl.), så den (på denne tida fortsatt noe uferdige) forfatter Knudtsen er i utmerket selskap her. (Og: De nevnte eksemplene er alle bøker jeg anbefaler; man skal nemlig ikke bare lese perfekte bøker, tenk. (Mer om det ved en annen anledning)).

Samme år som Knudtsen ga ut Jernringen, utkom faktisk også en annen roman: Space opera-kortromanen Planetjegerne fikk plass i magasinet Nova nummer 4/1976 (men den har jeg ikke selv fått lest).

3 + 3 + 3

Vi skal raskt nevne (de fleste av) de neste bøkene fra Ingar Knudtsens hånd:

• Tre ungdomsbøker på Cappelen forlag: Tyrannosaurus Rex (1978), Tova (1979), Reisen til Jorda (1980)

Disse tre gikk jeg glipp av i ungdommen, men (faktisk) begynte jeg i forrige uke å lese Tyrannosaurus Rex høyt for barna mine. (Så kanskje skriver jeg om dem en annen gang, jeg mistenker dem for å være ganske gode).

• Tre bøker på Bok og Magasinforlaget, i Nova-serien som fulgte etter nedleggelsen av bladet Nova: Operasjon Ares (1984), Pandoras planet (1985), Tryllekunst (1987).

Av disse er nok Operasjon Ares mest leseverdig; denne kunne vært trukket fram som en kultbok på lik linje med Kalis sang (en annen gang!). Pandoras planet er en oppsamling av noveller tidligere ikke utgitt i bokform, og må sies å være temmelig ujevn. Flere av novellene virker mest som skisser som kunne hatt godt av å bli mer utpenslet. (Kuriøst nok, for oftere støter redaktøren (jeg) på det motsatte problemet hos nyere forfattere: At fortellingene kunne hatt godt av å strammes opp). Tryllekunst er en samling vinnier. Knudtsen er vel den norske SF-forfatteren som har utpreget seg mest med slik kortprosa, så den er verdt å ta en kikk på.

• Den opprinnelige Amasone-trilogien på Bladkompaniet: Våpensøstrene (1987), Rød måne (1989) og Løvinnens sjel (1990).

Trilogien – som har en høy stjerne blant oss som leser fantasy på norsk – er interessant på mange måter. Knudtsens hovedpersoner er ofte kvinnelige, men i disse bøkene tar han det helt ut og forteller om et samfunn av kvinnelige krigere. Bøkene peker fram mot Kalis sang ved å være mer karakterdrevne enn tidligere verk. Knudtsen har selv skrevet at disse bøkene i så måte utgjorde en vending i forfatterskapet. At ateisten Knudtsen fatter interesse for gudinnedyrking og alternativ religion, ser vi også de første utslag av nå. Gjennom vennskapet med den notoriske romantikeren Jan Bojer Vindheim (en av grunnleggerne av Gateavisa, kollektivsamfunnet på Karlsøy, Regnbueforlaget med mere), fikk Knudtsen stadig mer sans for mystikk. I bøkene om amasonene kombinerer Knudtsen en feministisk tendens med en appell til ung mannlig seksualitet. Også dette skal han ta lenger i neste bok ut, Kalis sang.

Kultboka Kalis sang

Dermed er vi godt i gang med å forklare hvor appellen ved den særegne romanen Kalis sang ligger. Dette er en fortelling hvor ungdommelig frihetstrang, seksualitet, musikk og mystikk slår ut i fyr og flamme og vekker begeistring i lengtende sinn.

Boka handler om den musikkgale Ivan, som i året 1963 lever av å reparere symaskiner mens han bor på pensjonat i Ålesund og bruker sine siste spenn på LP-plater. Også forfatteren Ingar Knudtsen – fra Nordvestlandet – jobbet en stund som symaskinreparatør, og også han digget rock’n’roll og frihet. På innbretten av bokomslaget har Ingar Knudtsen plassert et bilde av seg selv som ung mann.

For første gang fletter altså Knudtsen selvbiografiske detaljer eller halvt troverdige minner inn i en roman, som like fullt skal ta helt av i vill fantasi. For idet unge Ivan kjøper det han tror er et pornoblad på Narvesen, med et bilde av gudinnen Kali på omslaget, kommer han i kontakt med krefter som skal sprenge de trange rammene i hjemtrakten.

Kalis sang kan sies å være Knudtsens første roman i sjangeren magisk realisme – og det fungerer utmerket! De realistiske skildringene står ikke bare i en effektfull kontrast til det fantastiske hendelsesforløpet som etter hvert skyter fart; den karakterdrevne realismen åpner også for innlevelse i fantasiens og lengselens symboltunge bilder – som skal gi seg til kjenne på slikt herlig vis i løpet av romanen. I denne boka går den tematiske stigningen sammen med den ytre handlingens spenningskurve. Dermed ender Kalis sang opp som det jeg vil kalle en perfekt roman, der alt virker sammen til å gi leseren en flyvetur som sitrer i sinnet.

Leser jeg romanen igjen i dag, som 45-åring, kan jeg humre litt over den groteske skildringen av det trangsynte kristenfolket som er fortellingens skurker. Å sette frihetlig gudinnedyrkelse opp mot hyklersk kristentro kan (kanskje) virke noe lettvint på meg, som nå forbinder kristendom også med vestlig mystikk og okkultisme, helgener og kjettere om hverandre i en mangfoldig metafysisk tradisjon. Men som ung på 90-tallet hadde jeg ingen befatning med den mystisk-orienterte «andre kristendommen»; kristendom sto for meg dengang (det husker jeg godt) mest som regelryttersk festbremsing og livsfiendtlighet. Min inngang til religiøse forståelsesformer, herunder også den kristne arven, gikk omveien om østlig mystikk og gamle mytologier. Kalis sang framstår som et kostelig stjerneeksempel på hvordan en slik omvei – tilbake fra ateistisk skråsikkerhet – kan framtre i vår nyere kulturhistorie: Nettopp kontrasten til (den livsfiendtlige og – merk! – hyklerske) kristendommen gir kraft til romanens (hedenske) «religiøse» tendens. Paradoksalt nok kan altså slike anti-kristne narrativ drive en frihetssøkende, lesende yngling ut i åndeligheten. (Og i neste instans kanskje også til en videre forståelse av kristendommen?).

Det er litt artig, synes jeg. Noe å tygge på …

Etter Kali

Etter Kalis sang skulle Ingar Knudtsen skrive en rekke flere bøker. Magisk realisme så vel som realistiske karakterdrevne romaner. Dessuten mer spennende ungdomslitteratur, og et par oppfølgere til amasone-trilogien. «Kultstatusen» hans – først innen SF-fandom og senere blant lesende ungdom – brenner nok sterkere enn hans generelle forfatterstatus på den «voksne» og «seriøse» litteraturscenen. Status er dog ikke det samme som litterær kvalitet, så også disse senere «seriøse» verkene kan meget vel oppnå et langt etterliv.

I så fall er det ikke usannsynlig at Kalis sang vil medvirke, som en suveren inngangsportal til forfatterskapet.

Ingar Knudtsen – bibliografi

Ingar Knudtsen jr. er død