av Emil Flakk
For noen år siden skrev jeg en anmeldelse av sesong 1 og 2 av den animerte serien Primal: Primal. En anmeldelse av Emil Flakk – Nye NOVA.
Jeg er generelt glad i animerte serier, og jeg lot meg begeistre. Siden jeg skrev en anmeldelse av de to første sesongene, følte jeg et kall til også å anmelde hele sesong 3.
Spoiler: Jeg kommer i denne anmeldelsen blant annet til å røpe slutten av sesong 2.
Neandertalerzombien som splitter fansen
Sesong 3 starter med en hendelse som nok vil splitte en del fans. For i slutten av sesong 2 valgte seriens hovedperson, neandertaleren Spear, å ofre seg selv for å redde sin nye familie. I starten av sesong 3, som foregår noen måneder senere, velger noen å gjenopplive Spear, som dermed kommer tilbake som zombie. Noen vil nok kalle det billig fortellerteknikk, men jeg synes at sesongen byr på såpass mye personlig vekst og utvikling for Spear, at det i grunn fungerer.
Personlig reise i en utilgivelig og voldelig verden
Spear legger nå ut på en reise for å finne tilbake til vennene sine. I løpet av reisen blir neandertalerzombien også mer menneskelig, og det er nettopp dette som er et gjennomgående tema i sesongen. Sesong 1 og 2 dreide seg tematisk mye om sivilisasjon, evolusjon, makt, kulturmøter etc. I sesong 3 er temaene mindre storslagne, men også mer personlige. For gjennom Spears utvikling får vi en historie om å finne seg selv og føle tilhørighet. Gjennomgående temaer i sesongen er også vennskap og aksept av det fremmede. For hvem vil egentlig ha noe med en illeluktende zombie å gjøre?
Styrke i kontrasterende følelser
Sesongen gir oss også noen svært rørende øyeblikk, en fin kontrast til alt det brutale som Primals verden konstant byr på. Selv mener jeg en av seriens styrker er at den er så ufattelig voldelig og brutal, men samtidig får oss til å kjenne sorg, medlidenhet og empati.
Nesten alt dette fortelles gjennom ikke-verbal kommunikasjon, så rent fortellerteknisk er dette veldig imponerende.
Holder seg med en neandertalers rå styrke
Serien holder seg godt, og kvaliteten er ikke noe lavere enn de to foregående sesongene. Som i sesong 1 og 2, vil jeg også trekke frem verdensbyggingen Primal gir oss en utilgivelig og røff verden, og hver eneste handling er for å overleve.
En bitteliten detalj jeg vil påpeke som en svakhet, er flere klipp der karakterer viser styrke ved å brøle til hverandre. Dette er i og for seg kult, og passer med Primals verdensbygging, men grepet er nå kanskje for velbrukt, siden det også var en gjenganger i sesongene 1 og 2.
Men til tross for enkelte gjentakelser er dette en sesong som tør å gå i en mer personlig retning – og som i stor grad lykkes med det. Anbefales!
