Roman av Øyvind K. Myhre: Fremmed i et fremmed land (del 2)

12: Kalagi wo Berek

Vaktstyrken leiter opp alle som har lysegrønne klær, eller som er kjent for å ha gått med slike. De blir stuvet sammen i det største fengselet. Burene blir overfylt; fengselet er ikke beregnet til å ha så mange fanger på én gang. Men de blir ikke lenge der.

Dirogen sender bud gjennom byen om at det blir henrettelser av forrædere og opprørere i andre time i ti dager framover. Så skal seieren over ytre og indre fiender feires med et uvanlig tiltak: Alle i byen skal få kjøtt; det blir delt ut på torget hver morgen.

Dirogens vakter deler ut blodige kjøttstykker på torget til de frammøtte. Køen er lang; to skrivere noterer navn på alle som får en rasjon, slik at ingen skal gå tomhendt fordi andre har fått for mye.

I ti dager freser det på ovnen i mange hjem, og det henger en fettos i gatene. I alt blir nesten to hundre personer henrettet og partert. De fleste innbyggere spiser bedre enn noen gang før, og mange får smaken for denne matretten. Det stiger tjukk, svart røyk fra brannene på gravlunden, der innvoller og knokler blir brent og gravlagt. Restene blir spadd ned hulter til bulter; ingen får gravsteiner som forteller hvor umistelige de har vært.

Elever og lærere på Instituttet får kjøttet levert til kjøkkenet, der det blir tilberedt sammen med graut og frukt. Saty får en steik på størrelse med ei handflate. Det drypper fett.

Saty føler seg underlig til mote: Det ligger en motvilje mot å spise menneskekjøtt i de emulerte følelsene. Saty ser ikke samme motvilje hos Wolak, som den sitter sammen med, eller hos elevene ved bord lengre borte.

Den skyver motviljen fra seg og løfter steika. Brått blir motviljen intens; Saty legger kjøttbiten fra seg igjen. Den ser på Wolak: «Er du sulten? Jeg klarer ikke å spise mer i dag.»

Wolak tar imot, smiler bredt og eter et stykke til med alle tegn på tilfredshet.

Saty veit at mennesker har instinkter, reaksjonsmønstre som evolusjonen har utstyrt dem med fordi mennesker i naturtilstanden ofte må reagere raskere enn de rekker å tenke. Men aversjonen mot menneskekjøtt er ikke et instinkt; det er et kulturelt tabu. Satys egen personlighet er konstruert uten noe skille mellom instinkt og kultur, derfor har den denne motviljen.

Men det finnes andre kulturer der kannibalisme er en norm: Skillet går ikke mellom å spise mennesker og å spise andre dyr. Skillet går mellom hvilke mennesker det er lov å spise.

Menneskene i Tekanu mangler dette tabuet. Hvordan kan det ha seg?

Antakelig kom menneskene hit med en teknologi som framstilte kjøttet syntetisk. Det er mye mer effektivt å dyrke kjøttet biokjemisk enn å holde bølinger på beite, eller fylle havet med fisk som må fóres. Kanskje fantes ikke noe tabu fordi det forlengst var blitt overflødig. Så braut teknologien sammen. Og når folk døde av sult, ble det antakelig nødvendig å utnytte en så verdifull ressurs. Dermed er kannibalisme blitt en sosial norm. – Mennesker er tilpasningsdyktige, tenker Saty. Kanskje mer tilpasningsdyktige enn en halvt ødelagt mek.

 

Satys biologiske stoffskifte trenger ikke proteiner eller sporstoffer fra kjøtt. Det trenger bare karbohydrater som kan forbrennes og generere energi. Nå er energilageret fylt. Saty passer likevel på å spise ved hvert måltid, slik at lageret forblir like fullt. Den legger merke til at den trenger mye mindre mat enn Wolak, sikkert fordi dens egen forbrenning er mer effektiv enn hans.

Den første snøen faller. Etterhvert går den over til slaps. Så faller det mer snø. Folk blir utkommandert til å måke gater. Kornlagrene er fulle, folk unngår å sulte, og de fleste har holdt seg friske og arbeidsføre, så gatene blir tømt for snø like fort som snøen faller. Saty tenker at også dette arbeidet kan gjøres mye lettere.

Det har vært bygg til overs til ølbrygging, og mange – særlig soldater og politi – har fått nye sedler mellom hendene, signert av dirogen. Det drikkes en god del på de to stedene der det selges saka. Saty går til ett av disse stedene en ettermiddag, i følge med Wolak. Den oppdager at de som er der oppfører seg annerledes enn ellers: De synger, sjelden særlig vakkert. De ler mye og snakker høgt, men noen blir sinte av merkelige grunner. Saty drikker et glass for å kjenne hvordan denne drikken virker. Mange kommer bort til den og vil drikke sammen med den. De fleste er blide: «Hei, monstermann, hyggelig å se deg her! Ta et glass med oss!» Saty smiler så godt den kan, men synes det er enda vanskeligere å skjønne seg på menneskene her enn det bruker å være.

Ølet smaker godt; det inneholder mye næring. Men Saty merker ingen endring i sine egne reaksjoner. Wolak drikker flere glass og ler mer enn ellers. På vegen tilbake til Instituttet snakker han mye mer enn han bruker å gjøre. Saty ser at han går litt ustøtt.

Neste dag spør Wolak forsiktig om han har sagt noe spesielt merkelig i går. Saty klarer ikke å få ham til å forklare hva han meiner, men svarer at den ikke la merke til noe særskilt. Wolak virker lettet og blir like taus som han bruker å være.

 

Saty innser at elevene trenger kunnskap om tall og matematikk for å få fullt utbytte av undervisningen. Derfor går den gjennom tallsystemet og innfører utvidelser: Millioner, milliarder, billioner. Den lærer elevene om tierpotenser og hvordan de kan regne med potenser. Den oppdager at de ikke har lært å regne med brøker eller å dividere og multiplisere store tall, så den lærer dem det også.

Noen ungdommer suger kunnskapene til seg slik svamper suger vatn. Andre anstrenger seg og klarer såvidt å følge med. Ei tredje gruppe gjør ikke det heller. De sitter og glaner ut i lufta, eller de begynner å kaste blikk til hverandre, hviske og knise.

Garud og Makonnu veksler på å følge timene til Saty. Wolak, som fortsatt følger hvert skritt den tar, sitter bak i salen i alle timene. Garud sier: «Interessant, men hva skal ungdommene med dette?» Makonnu sier: «Hvordan kan dette hjelpe oss å bekjempe mosen?» Wolak sier ingenting.

Saty skjønner at abstrakte begreper ikke appellerer til alle. Stoffet må konkretiseres. Den har sett at det finnes forstørrelsesglass med linser som noen bruker til å se bedre. Disse glassene, sier Makonnu, blir laget på glassverket, der de også lager glassruter og drikkeglass. Saty finner et par bambusrør og går til glassverket sør i byen.

En vegg av varmen fra to smelteovner slår imot en når en kommer inn i den store murbygningen. Sot og støv henger som grå tåke i lufta. Svette menn spar køl inn i ovnene. Saty og Wolak spør seg fore og blir sendt til en mindre bygning bak verket. Det står to kvinner der og stabler glassplater mens de sorterer dem etter størrelse og form. Glasset er bolkete og fullt av ureinheter, men det er glass. Boller og beholdere er plassert på hyller etter form og farge. I et hjørne ligger det linser i forskjellige størrelser og fasonger.

Saty forklarer hva den ser etter. De to kvinnene er lite villige. «Er du den rare mannen som bor på instituttet? Det sies at du forteller eventyr om reiser til stjernene!» sier den ene. Den andre sier: «Kommer du fra dirogen? Du får ingenting her hvis ikke han har bestemt det!»

Saty argumenterer. Det fører ikke fram. Plutselig tar Wolak opp en seddel fra lommen på drakta han går med. «Hvor mange linser gir dere for en seddel?»

Kvinnene blir straks mer medgjørlige. De to får leite mellom linsene. Saty prøver ut størrelse og form mot bambusrørene. Den finner noen linser som kanskje kan brukes. Wolak leverer to sedler, og de tar linsene og går. Kvinnene er mye blidere enn de var til å begynne med.

«Takk for at du hjalp meg,» sier Saty til Wolak. «Hvorfor gjorde du det?»

Vaktmannen trekker på skuldrene; en vane han har når han vil unngå lange forklaringer, og det vil han ofte. «Det kan hende du skal bruke dem til noe nyttig,» sier han og peker på linsene.

Saty må prøve seg fram lenge før den får til det den har tenkt. Den fester linsa som skal bli okularet med en plastisk masse av merako i utløpet av bambusrøret. Så prøver den forskjellige linser og avstander til den finner en kombinasjon som passer. Den skjærer til røret og fester objektivet inne i røret; sikter, prøver igjen. Wolak følger interessert med, uten å si ett ord.

Bildet er uklart og står opp ned, men det blir kraftig forstørret. Saty plukker ut noen elever som følger med ut etter solnedgang. Gassplaneten Walika står lågt på østhimmelen; en roligere flekk av lys enn stjernene som blinker og blunker i kveldsbrisen.

Saty peker på Walika og ber den nærmeste eleven rette kikkerten mot den. Eleven leiter, sikter, slipper fra seg et lite utrop. «Det er jo ei flate! Se!» Han peker og vifter, og glømmer i det samme at han er den eneste som ser det han snakker om.

Saty har et skarpere blikk enn menneskene. Den trenger ikke kikkerten for å se de to små prikkene av lys som følger Walika: To måner.

Omsider sender den første eleven kikkerten videre. En etter en får elevene se det som Saty har forklart dem; at Walika er en verden, med fargetegninger på overflata som de såvidt kan skimte; striper av rødt, brunt, gult – og at den har måner, akkurat som Dekaia.

Ungdommene snakker opphisset om dette vidunderet. En av dem får den ideen å rette kikkerten mot åsene øst for byen, som ennå er svakt opplyst av gjenskinnet fra solnedgangen. Han ler høgt. Elevene stimler sammen. «Hva ser du? Få se!»

Noen dager etter at Saty har vist elevene den første kikkerten, kommer en av dirogens rådsmenn sammen med to soldater. De to har et par stjerner på uniformsjakkene, så Wolak hilser stramt idet de dukker opp i undervisningssalen.

Elevene ser på de nyankomne og gir fra seg forskjellige lyder som uttrykker forbløffelse. Noen begynner å reise seg. Rådsmann Kalagi wo Berek vinker beroligende. «Sitt ned, ta det rolig! Vi skal bare snakke litt med læreren her, med – « han ser på Saty og nøler litt med det rare navnet: «Med Saty wu ingenting, som han kaller seg!» Han ler av sin egen spøk. Ingen andre ler.

«Vel vel. Dere får arbeide med oppgaver imens, så får dere ham snart tilbake. Saty, kommer du med oss?»

Spørsmålet har bare ett svar. Saty følger dem ut, og Wolak følger etter Saty.

 

Kalagi wo Berek har ei datter, Nika wu Berek, som sitter i klassen og lærer naturfag. Hun har snakket om det fantastiske røret som får ting langt borte til å se mye større ut. Kalagi får prøve den primitive kikkerten og snur den bak fram, studerer den grundig, prøver den igjen. Så sier han: «Hvor mange slike kan du lage?»

«Så mange jeg vil, bare jeg får de materialene jeg trenger,» svarer Saty.

De diskuterer saken. Kalagi vil ha kikkerter til vaktsjefene og troppsførerne til soldatene, dessuten til samtlige rådsmedlemmer. «Det blir – å – litt over to hundre. Det blir forbudt for andre å eie disse gjenstandene. Hvor lang tid trenger du?»

«Det kommer til å ta svært lang tid,» svarer Saty forsiktig. «Det går mye raskere hvis jeg lærer elevene å lage dem.»

Kalagi reiser seg. «Gjør det! Jeg skal snakke med folkene på glassverket. Så gir du meg daglig beskjed om hva du trenger. Du kan gi beskjed gjennom Nika, og så kan hun etterhvert lede arbeidet.»

Saty står og ser etter ham og er ikke sikker på om den liker den retningen dette har tatt.

Elevene lærer å lage kikkerter. Ikke alle blir vellykket, men etterhvert får de bedre handlag. Saty tenker at det fint lar seg gjøre å tenke ut forbedringer. Det kommer noen av disse elevene til å gjøre også, tenker den, når det går opp for dem at det er mulig å prøve nye ting. Blant annet kommer de til å finne ut at metallrør egner seg bedre enn bambusrør. La dem det.

Det blir flere soldater: Ungdommer som har lært nok, eller som ikke egner seg til å motta mer lærdom, blir rekruttert og får opplæring. De blir utstyrt med uniformer og lange kniver og marsjerer i snøslapset til skarpe kommandorop fra troppsførerne. Førerne får også skytevåpen og etterhvert kikkerter. Det blir meddelt at Kalagi overtar den øverste ledelsen for krigsinnsatsen og forbereder et knusende angrep på Mundake.

Sikkerheten i byen blir styrket. Vaktstyrker patruljerer i gatene dag og natt, stanser folk i gatene og kontrollerer at de har lovlige ærender. Samlinger blir forbudt. Etterhvert blir flere forrædere og statsfiender avslørt; de blir henrettet, partert og spist. De nye soldatene får det meste av kjøttet. Dirogen skriver ut flere sedler, og de fleste sedlene deles ut til soldatene.

Tara går til dirogen hver gang det kommer beskjed om at flere elever skal forlate undervisningen for å bli soldater. Hun er stram i ansiktet når hun går dit, og like stram når hun kommer tilbake.

Vinteren går; vårflommene fosser gjennom byen. Arbeidet med å ruste opp soldatene fortsetter for fullt: Gammelt jernskrot smeltes om og blir til blanke kniver. Det bygges lastevogner til transport av forsyninger. Makonnu må intensivere arbeidet med å grave ut mose som brennes til køl.

Saty fortsetter undervisningen. Den blir lyttet til med større interesse etter at den demonstrerte kikkerten og lærte elevene å lage flere. Nå vil den konstruere et mikroskop for å studere mosene i detalj, men på glassverket har de fått beskjed om at bare Nika kan bestille linser.

Færre elever følger undervisningen. De som er igjen er desto ivrigere. Saty beskriver mikroskopet den hadde tenkt å lage og forklarer hvordan det ville virke. For å gjøre det, må den beskrive enkel optikk, som krever algebra og geometri. Så Saty begynner å lære elevene det også.

To gutter, Dareb we Gahadek og Wedel we Manekka, følger særlig godt med. De stiller spørsmål; de følger etter Saty og vil ha nye forklaringer. De sitter mye sammen og diskuterer. De gestikulerer, roper og tegner figurer i lufta – så kommer de løpende til Saty og ber om avgjørelse i det de diskuterer. De spør: «Finnes det bøker vi kan lese?»

Det finnes ikke bøker om matematikk, oppdager Saty. Begrepet finnes ikke: det finnes bare ei enkel lærebok om regning. Så Saty skriver lærebok om geometri og algebra. Den må være enkel og omfattende på samme tid, slik at lesere som Dareb og Wedel kan begi seg inn i boka og bli der.

Hele våren og sommeren, mens byen ruster seg til krig, arbeider Saty med læreboka og prøver den ut på Dareb og Wedel. Hvert kapittel skrives om helt til de to sier at det er blitt lett å lese og forstå. Da er det ferdig.

Samtidig fortsetter den å undervise resten av elevene, som ikke går like fort fram som Dareb og Wedel. Det er høgsommer før boka er ferdig. Det er på tide; kornet begynner å bli modent, og det blir færre arbeidsfolk enn forrige høst, sia mange marsjerer og skal ut og krige i stedet. Da blir det mer å gjøre på andre.

Tara sier at det kan bli vanskelig å trykke læreboka; de som kunne denne kunsten er enten gamle eller døde. Saty tenker at det kan den lett lære noen fingernemme elever, men det får den ikke tid til. Rådsmann Kalagi sender bud med dattera si, Nika. Hun sier: «Du snakker både wadisk og tôpak, ikke sant?»

Det kan Saty bekrefte. Den har riktignok aldri snakket med noen som bruker ett av disse språkene, men den har lært språkene flytende fra lærebøkene. Det kan hende uttalen bør forbedres.

«Da må du gjøre deg klar til avmarsj,» sier jenta bestemt. «Pappa har bestemt at du skal være med som tolk.»

«Være med hvor?» spør Saty.

«Østover, vel! Pappa skal lede krigerne våre til Mundake i Wada og ta hevn for overfallet på oss. Da må du være med og snakke med dem når de skal overgi seg.» Hun nikker bestemt og snur seg for å gå, for nå har hun levert beskjeden sin.

«Jeg har arbeidet mitt her,» påpeker Saty. «Klassen er ikke ferdig opplært.»

Hun snøfter. Hun er en av flere som har begynt å glippe med øynene etter at Saty begynte å undervise i algebra, men ennå har hun ikke falt helt ut av klassen. «Krigen er mye viktigere,» fastslår hun og går.

Dette betyr at den kan bli kjent med flere samfunn, tenker Saty. Kanskje er det en god idé å slå følge med Kalagi og krigerne hans.

Dareb og Wedel sitter ved et bord i matsalen og holder på med regnestykker, som vanlig: De har begynt å gi hverandre stadig vanskeligere oppgaver. De ser opp når Saty kommer. «Saty!» sier Dareb. «Vi har satt opp noen annengradslikninger. Nå lurer vi på om det finnes en måte vi kan – «

Saty vinker ham av. «Det klarer du å tenke ut sjøl, hvis du bruker litt tid på det! Her er læreboka jeg har skrevet.» Heftet består av ark i litt forskjellige størrelser, hektet sammen med et par stålkroker. Det må behandles forsiktig hvis det ikke skal falle fra hverandre. «Her står alt vi har snakket om. Ta vare på denne boka, og bruk den når dere skal forklare noe for andre.»

Boka er skrevet klart og presist, slik Saty ser det, med klar progresjon fra ett tema til det neste. Disse to vil ha utbytte av den, og kanskje kan de bruke den til å smitte flere med sin kunnskap. «Jeg blir nødt til å reise bort, så jeg kan ikke undervise mer på ei stund. Bruk denne boka og kunnskapene dere har fått til beste for samfunnet her. Lykke til.»

De måper. «Men men men,» sier Wedel. «Det er mye vi lurer på! For eksempel dette mikroskopet du snakket om. Hvordan kan vi – «

«Det finner dere ut sjøl,» fastslår Saty og går, med Wolak to skritt etter seg. De går til rommet som de to fortsatt deler. Plutselig sier Wolak: «Jeg antar at jeg også må være med. På vegen kan du kanskje lære meg også å sette opp likninger.»

13: Felttoget

Det er nesten to tusen krigere som reiser. Kampstyrken er blitt utvidet med alle de nyrekrutterte. Det er vogn etter vogn med forsyninger; køl, mjøl til graut, brød, tørket frukt: Det meste av matreservene og av lagrene av køl sendes med denne straffeekspedisjonen. De skal ikke bare erobre gruvebyen; de skal ta en knusende hevn.

Dirogen holder en flammende tale for soldatene. Han lover dem ære og berømmelse når de vender seierrike tilbake, og fastslår at minnet om deres tapperhet vil leve så lenge menneskene lever og puster under Wakatis høge himmel. «Vår ære og vår lykke følger dere!» lover han.

De aller fleste krigerne er menn. Derfor lover dirogen, og sverger ved alle sine forfedre, at alle som kommer seierrike tilbake skal få reprodusere seg så mye de vil og med hvem de vil. «Dirogen har talt!» roper han. «Dirogens løfter er hellige og kan ikke brytes!» Soldatene jubler.

Kolonnen ruller gjennom byen. Fire tualekspillere går foran og spiller taktfast. Bak dem ruller tolv lastevogner, fullastet med forsyninger. De dunker seg fram under skyer av sot og kølos. Rådsmann Kalagi wo Berek står stivt pyntet på stigtrinnet til den første lastevogna og hilser til høgre og venstre, mens vognføreren manøvrerer seg fram gjennom gatene.

Bak lastevognene følger soldatene i lang, lang rekke. En av dem er Saty. I motsetning til de andre har den ikke våpen.

Halve befolkningen er møtt fram. Mange jubler, men andre står stille og ser på. Dirogen står stram på plattformen sin med armen løftet mens troppene marsjerer forbi.

Saty ser til høgre, til venstre. Der står Garud og Makonnu; de ser undrende ut, som om de betrakter et merkelig naturfenomen. Bak dem står Tara. Hun rister sakte på hodet.

Saty har snakket med dem; de veit hvorfor den må reise. Alle tre har bedt den være forsiktig og komme levende tilbake. Tara har sagt: «Det er mye vi må snakke om. Så mye du kan lære oss!» Hun får øye på Saty idet den marsjerer forbi og vinker. Saty får en følelse som nesten likner sorg… Sånne rare fornemmelser dukker opp stadig oftere. Skyldes det at den ikke klarer å styre impulsene fra forskjellige moduler særlig godt lenger? Saty bestemmer seg for at den skal komme tilbake og lære denne byen mye, mye mer.

Lengre oppe i byen står noen ungdommer fra Instituttet: De har fått fri fra undervisning for å juble til soldatene under avmarsjen. Der står Dareb og Wedel også, midt i en heftig diskusjon. Så får de øye på Saty. «Hei, Saty! God tur og velkommen tilbake!» roper Dareb. «Vi skal pønske ut mye nytt mens du er borte!» roper Wedel. Saty vinker tilbake og merker at den smiler.

Den har nettopp vist dem, i en tilleggstime etter undervisningen, hvordan de kan lage knallgass: Den ba dem skaffe renset sjøvatn, kopperledninger og et batteri. Det hadde de klart. Etter undervisningen gikk de ut. Saty satte batteripolene ned i saltvatnet. Så brukte den et fyrtøy til å tenne på de små boblene fra den ene polen. Guttene skvatt til første gangen det smalt, men deretter ville de fortsette forsøket og lage kraftigere smell. Så ville de ha forklaring på hva som skjedde. «Da må jeg først forklare dere hva grunnstoffer er, og hvordan de er satt sammen,» sa Saty. «Det tar tid, så dere må vente til jeg kommer tilbake.» Dette hadde ingen av dem vært tilfreds med, og de fortsatte å spørre helt til Saty og Wolak gikk til rommet de delte for å hvile.

«Det kommer til å bli flere smell mens vi er borte,» sa Wolak.

Når Saty ser dem nå, der de vinker og roper, tenker den at det kanskje ikke er helt trygt for Instituttet at de går omkring uten faglig vegledning. På den andre sida er det de som utgjør håpet for denne kolonien, dersom det finnes noe håp. De, og en leder for Instituttet som er klokere enn hun egentlig har lov til å være. Hun har oppmuntret Saty; hun kommer til å skjerme og oppmuntre Dareb og Wedel.

Dirogen står med armen løftet til siste soldat forsvinner bak hushjørnene oppover i byen. Så går han tilbake til residensen, fulgt av de fire vaktene sine.

Vegen går i nesten rett linje østover. Den skjærer seg gjennom tjukke lag av mose; mange steder går skråningene på begge sider over hodene på soldatene. Vegbunnen består av hardkjørte lag av død mose. Ryddefartøyet som kjører først med rådsmann Kalagi wo Berek på stigtrinnet har flammekastere foran og på begge sider. Flammene svir moseflakene som er i ferd med å krype inn over vegen igjen. Den svarte røyken ligger som tett tåke over vegen og soldatene som følger etter kjøretøyene i lang, lang rekke.

Folk hoster og peser, snyter svart snørr, sender svarte sputtklyser ut i vegkanten. Det bannes, stønnes, klages bakover i rekkene. Av og til stopper en troppsleder opp og skriker noen kommandorop, vanligvis for å få folkene til å slutte å klage. Det hjelper ikke lenge om gangen.

Marsjen er et endelaust slit. Enkelte siger i kne og kommer seg ikke opp igjen, uansett hvor mye troppslederne skriker. Noen klarer å humpe seg opp på beina igjen og halter videre så fort de orker for å ta igjen de andre. Andre blir liggende mens mosene kryper over dem.

Landet stiger. Her og der stikker det opp knauser som ikke er helt overgrodd. Da får en et visst utsyn over et forvirrende landskap: Noen steder likner det et hav i langsomme dønninger av røde, gule, brune, grønne bølger; andre steder løfter sammengrodde moser seg i fantastiske former og farger – pyramider og spir, greiner og tråder. Noen steder er mosene rørt sammen til en graut av alle farger på én gang.

Hele tida fyker sporene eller frøene som et støvregn gjennom røyken fra kjøretøyene, setter seg på ansiktene, på klærne, på hendene. Noen soldater har store vernebriller for å unngå å få sporer i øynene. Da setter sporestøvet seg på glasset, slik at eierne med jevne mellomrom må skrape glassene for å kunne se.

Saty får også støvdrevet på klærne og i ansiktet. Den merker at sporene prøver å feste seg, men de klarer ikke å trenge gjennom den syntetiske huden. Menneskene er ikke like heldige.

Soldatene har flasker med vatn og pakker med tørt brød; de trenger ikke stanse for å ete og drikke, så marsjen fortsetter hele dagen. Mennene og de få kvinnene slutter etterhvert å bruke krefter på å klage eller banne; nå trasker de bare videre, setter fot foran fot i ei uendelig rekke av steg, mens de hiver etter pusten i røyken av sot og sporer. Slik fortsetter de mens sola kryper over himmelen og blir borte under mosedyngene bak dem, mens Lille Sol fortsatt gir nok lys til at de finner et sted å sette foten.

Saty går uanstrengt på mindre enn halv effekt, også i motbakkene, mens soldater til høgre og venstre peser og stønner. Wolak, som fortsatt følger den som en skygge, kikker bort fra tid til annen, men sier ingenting.

Et par ganger krysser de veger som virker mer gjengrodd enn den de følger. Krigerflokken fra Tekanu fortsetter rett fram.

Plutselig er det stopp. De er kommet opp i høgere lende, kanskje tolv, femten hundre meter opp; Saty kjenner at lufttrykket er blitt lågere. Her er det et stort, åpent område med nakent fjell. Det er spor etter tidligere reisefølger som har slått leir her og ryddet bort moseflak. Det er tydelig at dette er et hyppig brukt leirområde.

Saty har lagt merke til noe rart: Etterhvert som landet har steget, har synsspekteret dens forskjøvet seg ørlitt. Nå ser den nesten ikke infrarødt lenger; derimot begynner den å skimte litt røntgenstråling fra sola. Skaden på synet oppsto under høgt trykk da den stupte i havet, tenker den. Kanskje det er grunnen til at feilen forskyver seg når trykket synker. Forskyvningen er liten, men tydelig. Betyr dette at det er håp om at hele synsspekteret kommer tilbake etterhvert? Kanskje ikke. Kanskje det bare betyr at den permanente feilen forskyver seg, avhengig av lufttrykket.

Befalingsmennene peker ut leirplasser. Rådsmann Kalagi skrever rundt og roper beskjeder han også. Troppslederne nikker lydig, og når han går videre, fortsetter de som før.

Det blir delt ut køl så soldatene kan verme seg på små bål. Vassflaskene blir etterfylt; nye dagsrasjoner med seig graut blir delt ut. Noen av troppene har store fellestelt. Andre har ingenting. De trekker over seg klærne sine og legger seg på bakken. Noen sovner idet hodet treffer bakken; andre sitter litt og prater lågt. Noen begynner å synge en kampsang om blodige slag og tapre soldater. Flere stemmer i. Sangen toner ut over moserabbene.

Saty tenker over om dagens hendelser har lært den mer om disse menneskene. De har vist seg svært lette å lede, tenker den. Kommer det til å fortsette?

Det er fortsatt mange som skuler på Saty. Det er gjort kjent mellom soldatene at Saty har et viktig oppdrag som tolk, men det er usikkert hvilke forestillinger de ellers gjør seg om den. Kanskje mange forskjellige. – Den tygger dagsporsjonen sin av deigen som er delt ut – ikke fordi den trenger det, men fordi den nå som ellers passer på å holde energilageret fullt. Det kan komme situasjoner da den ikke får fylt opp.

Wolak ser på Saty. Plutselig sier han: «Blir du aldri sliten?»

«Det kan jeg nok bli,» svarer Saty, som sant er. «Men ikke av dette.»

Wolak snøfter, snur seg på sida og sovner.

Bølger av ultrafiolett flommer over østhimmelen. Så fylles synsranda opp av fiolett, indigo, blått, før dagslyset renner som bekker av gull over himmelkuppelen. Stjernene bleikner; en skalk av Sataara A kryper opp over fjellkammen i øst.

Saty har ikke sovet; «søvn» er en tilstand den ikke kjenner. Den har sittet i halvdøs og betraktet landskapet. Den veit at et menneske ikke ville ha sett stort mer enn mylderet av stjerner over et nattsvart landskap, men Saty ser fortsatt fargespillet, bare mørkere enn om dagen. To tusen mennesker ligger eller sitter og stråler ut tredve, førti watt hver mens de sover. – En svært lite effektiv bruk av lagret energi, tenker Saty: Sjøl regulerer den ned varmetransporten ut til huden når den skal være i ro. Da får huden etterhvert nesten samme temperatur som omgivelsene, slik at varmetapet blir lite.

Nå ser den ut over de vaknende menneskene. Det slår dem plutselig hvor like de er, alle sammen: Lysebrune, nesten magre, brune øyne. Nesten like høge. – De må være nær beslektet, alle menneskene i Tekanu. Er de blitt det etter to tusen år i samme by?

Soldatene kommer i virksomhet med forskjellige lyder. Troppsførerne peker og dirigerer; telt blir tatt ned, noen biter tørt brød blir tygd. Folk gjør fra seg i utkanten av leirplassen eller akkurat der de har ligget. Lastevognene blir startet opp med skyer av røyk og tunge stønn fra maskinene.

Rådsmann Kalagi wu Berek tar plassen sin på stigbrettet ved sida av føreren av vogna. Han ser sliten ut, og uniformen hans er ikke like plettfri. Likevel klarer han å rope ut med hås stemme: «Da reiser vi videre. Mot Mundake!»

Det skal være et kamprop, og noen få av de nærmeste mumler: «Mot Mundake.» Så setter vognene seg langsomt i bevegelse.

Dagen forløper omtrent som den forrige, gjennom et terreng som blir gradvis mer bakkete. De finner en leirplass mellom bratte, nesten nakne fjellsider. Soldatene må slå leir på flere spredte områder. Mosene som omgir dem er mindre frodige; de domineres av lilla tepper som her og der løfter seg som små kupler.

Enda en dag fortsetter de. Soldatene er slitne og mutte. Bakkene går over i et fjellandskap med djupe kløfter og fjellsider med urer av kampestein.

På hele turen har Saty studert mosene. Den skjønner fortsatt ikke hvordan disse skapningene fungerer. De ser ikke ut til å være separate arter; kanskje ikke separate individer heller. De forskjelligste former gror sammen, deler seg igjen, gror sammen med andre typer. Hele tida prøver de å formere seg med tunger som kommer krypende, eller med sporer som sprer seg i vinden.

Noen steder har vegen skåret seg helt ned til fjellet. Der har mosen forvitret og gått i oppløsning til et grått eller svart pulver, gjennomtrukket av væte. Også her er det noe som beveger seg: Saty tar en klump av det våte støvet i handa; det kravler og rører seg som en neve med ørsmå larver, bare at disse skapningene er for små til at det er mulig å skjelne dem… Kanskje moseflakene dør og går i oppløsning når de blir så overgrodd at verken solskinn eller luft når ned til dem. Men nede i mørket finnes det kanskje andre moser som utnytter energien i den døde mosen. Kanskje er det slike moser som kravler i det grå, vasstrukne støvet av død mose.

Saty gjør et eksperiment. Den har lagt en liten klump fuktig mosestøv i jakkelommen. Her på leirplassen tar den fram denne klumpen og legger den på bakken. Hva vil skje når den blir utsatt for sollys? – Wolak ser undrende på den; rister på hodet.

Soldatene får utdelt den siste resten av hardt og tørt brød. Med mye stønning, mumling og banning kommer de til ro, enda mer slitne enn forrige kveld.

Saty sitter og hører på lyden av sovende menn og kvinner; noen som snorker, andre som stønner eller roper i søvne… Åskammen rett imot, på den andre sida av dalen de reiser igjennom, tegner seg i det svake lysskjæret fra Sataara B. Toppene er ikke rosa, røde eller grønne av mose; i stedet har de et strøk av hvitt. Det er høst; Dekaia beveger seg mot ytterpunktet i ellipsebanen. Det blir raskt kaldere, særlig her i høglandet.

Den hører lyder av knuffing i nærheten; deretter en kvinnestemme som skriker, men som plutselig blir dempet. Lydene av et basketak fortsetter. Wolak setter seg brått opp og griper etter kniven, lysvaken i det samme. «Hva skjer?»

Saty peker i retning av lyden. Lyset er for svakt til at Wolak ser noe, men Saty ser fire skikkelser som bakser: Tre menn, ei kvinne. «Kom,» sier den lågt. Wolak ser undrende på den, men følger etter når Saty går forbi det nærmeste teltet, bort til søkket der basketaket foregår. Nå ser den det tydelig: To menn holder ei kvinne nede; den tredje er i ferd med å voldta henne. Mannen stønner: «Vi skal få reprodusere oss, har han lovet. Jeg gjør det nå!» Kvinna bakser, men blir holdt fast av de to andre. En av dem holder noe over munnen hennes.

Saty er i villrede. «De voldtar henne,» sier den til Wolak. «Skal vi stoppe dem?»

«Hun er en medsoldat!» svarer Wolak og stormer fram. «Stopp, dere tre!» roper han og trekker den lange kniven.

De ser opp. Voldtektsmannen har ligget med albuene på armene hennes; nå glipper taket hans, og hun klarer å gli ut av grepet hans. Han reiser seg opp. Alle tre trekker kniver. «Ikke bland deg,» stønner en av dem. «Hun er vår! Vi skal – « Han holder ikke munnen hennes. Hun skriker skingrende.

Wolak gir ham et lynraskt kutt over armen. Han stønner. De to andre går mot Wolak, en fra hver side, mens de gjør seg klare til å hogge.

De aner ikke hva som hender før det treffer dem. De ser bare mørke omriss; Saty ser både knivene, armene og hvert trekk i ansiktene deres. På full effekt er den raskere og sterkere enn noe menneske. Det høres et brøl og et ynk; knivene faller fra de kraftlause hendene. Den ene setter seg rett ned med armen dinglende fra en forvridd skulder. Den andre står med en arm som er bøyd i feil retning.

Voldtektsmannen prøver å komme unna. Det klarer han ikke. Wolak holder ham fast. Kvinna kommer seg på beina, trekker på seg klærne som de har slitt av henne.

En litt eldre mann som Saty antar er en troppsfører kommer til mens han gnir søvnen ut av øynene. «Hva er dette for noe bråk?»

Wolak peker. «De prøvde å ta henne. Vi stoppet dem.»

Troppsføreren ser på de tre andre: To menn ubrukelige i kamp. «Og hva har du med det å gjøre?» sier han til Wolak. «Tar hun noen skade av det?»

«Hun er en soldat!» svarer Wolak. «Dessuten er hun gitt til meg. Vi skal reprodusere oss når krigen er over. Jeg er en bedre mann enn dette krypet her.» Han rister den uheldige voldtektsmannen.

Troppsføreren overveier saken. Så bestemmer han seg for å begrense skaden. «Og du er?» sier han til kvinna.

«Bakadi wu Sakat,» svarer hun med fast stemme. «Og det han sier er sant, sire. Vi skal – «

Troppsføreren skjærer en grimase. «Da er det som det er. Dere to – se til å få på dere forbindinger, eller noe.» Til Wolak: «Slipp ham der – han kommer ikke til å prøve seg mer. Og nå holder vi oss i ro!» Han snur på hælen og går.

Wolak slenger den uheldige voldtektsmannen i bakken. Han og Saty går tilbake til hvileplassen. Bakadi følger etter dem, litt på avstand, og holder seg i nærheten av dem resten av natta.

Soldatene vakner, matsteller seg, gjør klar til videre framrykking. Troppslederne inspiserer folka sine. De står avventende mens Kalagi wo Berek drøfter planene for dagen med sine nærmeste.

Han er blitt grå i ansiktet på bare tre dager; den staselige uniformen hans er møkkete og flekkete av mose. Han prøver likevel å stå stram og besluttsom på plattformen.

Han bruker kikkerten han har fått utlevert og speider østover langs vegen gjennom dalen, som fortsatt ligger i skygge under de smødekte toppene. Han stivner, ser nøyere, roper til de nærmeste rådgiverne sine og peker. De diskuterer og bruker sine egne kikkerter. De nikker.

Kalagi tilkaller et par soldater som er kjent her fra tidligere. De snakker litt; rådsmannen peker.

Saty har skarpere blikk enn menneskene. Uten kikkert ser den det samme som rådsmannen: Det kommer et følge vestover. De bruker enkle flammekastere som de triller foran seg. Hvor mange er de? Ti, tolv personer?

Et godt stykke lengre øst – så langt borte at det bare kan skimtes som små prikker – ligger det bygninger. Fra bygningene går det veger oppover i åsen, mot noe som antakelig er huler inn i fjellet. Det ligger steinrøyser i underkant av disse hulene.

Dette må være Mundake, tenker Saty. Gruvebyen Vata Voti ligger mye lengre øst.

Kalagi kommer til en beslutning. Han ser seg omkring, får øye på Saty og vinker den til seg. Kalagi snakker til rådgiverne: «To tropper klarer seg – førti menn. Stjernemann; du følger med som tolk. Si til dem at de skal overgi seg, så vil vi fare lempelig med dem. Før dem hit.» – Han setter seg, gjesper lenge, ser seg forundret omkring: «Var det noe som var uklart? Nerak wu Dunati og Sakato wu Menake, dere tar mennene deres og møter dem. Ta med stjernemannen! Vi andre venter.» Han setter seg igjen.

De to han nevnte – Nerak og Sakato – får fart på seg. De samler sine menn (tre av dem er kvinner) og beveger seg bortover stien. Saty følger med. Nerak går først; han stopper og skuler bakover: «Gå stille! Ikke noe snakk!»

De fortsetter stille bortover stien i møte med mennene fra Mundake.

 

14: Mundake

Nerak vinker Saty fram til seg. «Jeg anroper dem. Så oversetter du.»

De går et godt stykke. Saty hører svak fresing fra flammekasterne, der arbeidslaget fra Mundake holder vegen åpen. De skal kanskje rydde vegen fram til den store leirplassen. Noen steder er mosen i ferd med å dekke hele vegbanen.

Saty hører snakk. Litt seinere hører soldatene det også. Nerak holder armen opp. «Vent her!» Han vinker Saty med seg videre.

De møter flammekasteren og folka som skyver den foran seg. Varmen freser mot mosen så røyken velter opp og gnistene regner. Bak flammekastervogna går to menn og skyver, mens en tredje måker på køl. Bak dem igjen går tre kvinner og skjærer forkullet mose.

De ser Nerak og Saty og bråstopper. Nerak løfter armen. «Vær hilset, venner! Jeg kommer fra Tekanu for å forhandle om fred.»

Et øyeblikk står mendakene og ser forskrekket på inntrengerne. Så begynner de å snakke i munnen på hverandre. De snakker wadisk, med en litt annen uttale enn Saty har lært, men det er lett å forstå hva de sier. Saty oppfatter flere stemmer samtidig: «Hvem er de der? Den rare mannen – « «De er krigere fra Tekanu! Vi må advare – « «Snu! Løp!»

Saty roper, slik den har fått beskjed om: «Vi kommer for å forhandle om fred!»

En av mennene roper tilbake: «Vi har hatt besøk av krigere fra Tekanu før. Hvor mange er dere denne gangen?» De to nærmeste retter rørene på flammekasteren mot Nerak og Saty.

Saty svarer, som sant er: «Vi har følge av to tusen krigere.»

Mennene bak flammekasteren pumper opp varmen. Ildtungene skyter mot Nerak og Saty. Begge løper bakover. Nerak snubler og detter; Saty løfter ham og løper i sikkerhet.

Nerak kommer seg på beina, ser kjapt tilbake mot troppen. Den står bak en sving i vegen og har ikke sett det som skjedde. Han børster støv og kravlende mosedotter av beina og armene; så sier han: «Du trengte ikke å bære meg bort. Du sier ikke et ord til soldatene om dette, er det forstått?» Han venter ikke på svar, men fortsetter: «Her ser du at vi aldri kan stole på mendakene!» Så brøler han: «Troppen: Til angrep!»

Krigerne kommer løpende, men nøler ved synet av flammekasteren. Nerak er en av de få som har skytevåpen: Krutt er verdifullt og forbeholdes de viktigste. Han løfter våpenet, retter det mot en av mennene bak flammekasteren og skyter. Blodet spruter; mannen skriker og detter bakover. Nerak begynner å lade våpenet sitt igjen. Mundakene flykter, unntatt den ene som henger baklengs ned fra flammekasteren. Flammene slokner i skyer av svart røyk. Nerak roper: «Etter dem! Etter dem!»

De modigste hopper opp på flammekasteren, trekker knivene og løper etter de flyktende mendakene. Nerak har klart å lade våpenet. Den andre troppsføreren, Sakato, er kommet etter med sine krigere; nå strømmer de over den rykende flammekasteren og stormer etter mendakene.

Saty følger etter krigerne med en ubehagelig fornemmelse. Den skjønner hva som kommer til å hende nå. Har den bidratt til det? Hva kunne den ellers ha gjort? – Nå har de raskeste krigerne nådd igjen mendakene. Mennene snur, prøver å holde krigerne tilbake mens kvinnene løper videre. Men de har ikke våpen, og snart er de hogd ned og slengt til sides. Krigerne når igjen kvinnene og går i gang med å voldta dem.

De to kvinnene blir liggende i vegkanten, halvnakne og blodige. En av de kvinnelige krigerne står litt og betrakter dem. Så tar hun sin egen kniv og snitter strupen på først den ene, så den andre.

Nerak og Sakato rådslår. De ser på Saty: «Stjernemann!» sier Nerak. «Du er rask til beins. Løp til Kalagi og si at vegen til Mundake er klargjort.»

Saty løper tilbake og gir beskjed.

Kalagi beordrer troppslederne: «Vi marsjerer rett til byen. Jeg fører den første vogna; lastevognene kan stå igjen her under bevoktning. Det er mat og drikke til alle der vi kommer.»

Hæren setter seg i bevegelse. Tjue krigere holder vakt ved leirplassen.

Saty finner Wolak der den forlot ham. Wolak lyser opp. «Der er du! Jeg var redd de hadde fått livet av deg; jeg hørte et skudd?»

Saty forklarer raskt. Den kaster et blikk på bakken: Der ligger klumpen av dødt mosestøv som den tok med seg til leirplassen i går. Nå skinner sola, det er midt på dagen, og klumpen er blitt lysegrønn. Mosefingre vifter som ørsmå, grønne larver mot solskinnet.

Det blir kveld før de kommer fram til Mundake. Byen ligger i en skråning opp mot åsen. Bygningene er av stein. Det ser ikke ut til at det finnes elektrisitet her, men noen steder brenner det lamper som oser av køl.

Sola blir borte bak det vestlige høgdedraget. Det blir fort kjølig; mye raskere enn i Tekanu ved sjøen.

På vegen har fortroppen, ledet av Kalagi, møtt noen få byboere. Disse har lagt på sprang; byen er forberedt. Det står krigere ved innkjøringa til byen. Fem-seks flammekastere er kjørt fram; de rykende rørene sikter mot nykommerne. Bak hver flammekaster står det folk klar til å pumpe ild mot fiendene. Forskremte unger og kvinner titter fram fra bygningene.

Femti-seksti menn har samlet seg for å stoppe angriperne. Flere kommer løpende. Angriperne kan ikke komme til; vegen tillater bare noen få menn i bredden. Å rydde nye stier gjennom mosen vil kreve mange dager.

En gammel mann går fram og tilbake bak rekkene av forsvarere. Snakker, peker, forklarer. Mennene nikker når han snakker. Det er tydelig at han er en slags leder.

Kalagi samler troppsførerne rundt seg. De drøfter situasjonen. Kalagi kaller til seg Saty. «Monstermann! Du må snakke med lederne deres.» Han peker. «Si at vi kommer i fred, og at vi vil forhandle, men da må de slippe oss inn i byen. Hvis de ikke slipper oss inn, så rydder vi veg og kommer fram likevel. De kan ikke stoppe oss! Hvis vi må ta oss inn med makt, kommer vi til å hogge dem ned til siste mann.»

Saty kjenner seg ille til mote. «Og hvis de slipper oss inn uten kamp, kommer ingen til å bli drept?»

«Det er riktig! De må overgi seg. Vi vil plassere krigere her i byen og sørge for at det blir sendt malm til Tekanu, men ellers kan de leve og arbeide som før. Dette må vi forhandle om. Men vi vil ikke stå her og skrike!»

Saty roper til forsvarerne og sier det Kalagi har bedt den si. Forsvarerne diskuterer. Til slutt roper den gamle mannen med tynn, skjelvende stemme: «Vi kan snakke! La føreren komme inn sammen med to rådgivere.»

Det er ikke Kalagi sjøl som går for å forhandle: Han sender Nerak, Sakato og to andre troppsførere. De er fire, ikke tre, men den gamle mannen slipper dem inn. Saty trur han skal være med som tolk, men blir stoppet.

Saty ser noe som forsvarerne ikke har lagt merke til i skumringen: Hver av de fire troppsførerne har tre skytevåpen festet i belter av flettet mekate.

Nerak går bort til den gamle mannen. De tre andre følger etter. Nerak ser på ham, opp og ned, og sier: «Dette var det dummeste du har gjort i hele ditt liv.» Den gamle mannen ser spørrende på ham; han skjønner ikke et ord, men det er kanskje noe i tonen han ikke liker.

Og straks skjønner han hva det var han ikke likte. Da er det for seint. Nerak tar det ene skytevåpenet sitt og skyter ham i bringa. Det høres et drønn. Blodet spruter; den gamle mannen gir fra seg et tynt skrik og detter bakover. Nesten i samme øyeblikk trekker de tre andre troppsførerne fram skytevåpnene sine. De skyter hver sin mann ved flammekasterne, slipper våpenet på bakken, trekker et nytt våpen og skyter igjen. Nerak gjør det samme.

Forsvarerne ved flammekasterne faller hulter til bulter. Ingen står klar til å pumpe ild mot krigerne som kommer myldrende mellom og over flammekasterne. Mundakekrigerne griper knivene sine. Flere av dem stormer mot Nerak og de tre andre troppsførerne, men de har ennå hvert sitt skytevåpen igjen og klarer seg unna det første motangrepet.

Flere av Tekanu-krigerne som kommer gjennom første forsvarsrekke er også troppsførere med skytevåpen. De avfyrer dem før de griper knivene sine. Røyken driver, og flere krigere faller.

Så er alle skytevåpen avfyrt. Men nå kan ingen stanse Tekanus krigere, som kommer myldrende inn på sletta. Mundakes krigere forsvarer seg med alt de har av våpen og krefter, men de er snart overmannet og blir slaktet ned.

Deretter stormer krigerne fra Tekanu gjennom byen. De går fra bygning til bygning og dreper menn, gamle kvinner og barn. Skrik, dødsralling, rungende latter skingrer mellom bygningene. Blodet renner nedover brusteinen og jordsletta; døde og døende ligger overalt, hulter til bulter.

Krigerne dreper og dreper. Jenter og unge kvinner får leve. De blir først voldtatt; så blir de slept til et par store forsamlingshus, der de blir satt under bevoktning og voldtatt igjen.

Drapene fortsetter så lenge Sataara B gir lys nok til arbeidet. Deretter hviler krigerne med knivene klare. Noen få byboere har kanskje unngått å bli sett; kanskje klarer de å liste seg bort i nattemørket – men det er uvisst hvor de kan rømme hen. Kanskje til gruvebyer mange dagsreiser videre inn i fjellet, hvis noen vil ta imot dem.

Morgenen gryr; de siste levende blir drept.

Mundakes forsvarere hadde samlet seg på den store sletta nedafor byen. Der ligger de fleste av dem fortsatt. Kalagi samler krigerne på denne sletta, så mange som det blir plass til, av dem som ikke fortsatt holder vakt over kvinnene eller gjennomsøker bygningene.

Kalagi står på en jordvoll øverst på sletta og lener seg mot ei steinsøyle. Han er bleik, og uniformen hans er flekkete; det ser ut som om han har kastet opp. Saty står halvt bedøvet nede på sletta og tenker at kanskje rådsmannen ikke har mage til alle drapene han har satt i gang. Kanskje ikke alle krigerne heller; flere av dem virker forvirret, der de sitter eller står og ser på dyngene av døde kropper. Mange ser ut som om de plutselig har vaknet fra en vill drøm og finner seg igjen på et sted de ikke kjenner. Noen sitter med tomme øyne, andre holder seg rundt hodet mens tårene renner. Andre igjen småprater, spøker og ler.

Noen av krigerne fra Tekanu er også døde. Mange er såret. Flere er drept eller såret av kvinner de prøvde å voldta, eller av mødrene til ungene som de drepte.

Saty veit at mange språk har ord som betyr «blodtåke» – en besettelse som griper krigere når de er kommet i gang med å drepe. Den veit at denne besettelsen er kjent i alle kulturer og blir utnyttet i alle kriger: Dette er en menneskelig tilstand, en følelse som Saty ikke er i stand til å dele. Sjøl har den bare kunnet stå og betrakte myrderiene. Eller kunne den bare det? Skulle den ha prøvd å stoppe drapene?

Den kunne ha stanset fem, ti, femten krigere. Så ville den ha blitt skutt og avlivet. Ingenting ville ha blitt endret, bortsett fra at den også ville ha sluttet å eksistere. Men den har jo en større oppgave enn bare å redde én enkelt by. Det er viktig at akkurat Saty lever videre.

Tenker den, og skjønner at denne unnskyldningen er den samme som et menneske ville ha brukt.

Kalagi taler. Stemmen hans er ustø, men den bærer nedover sletta. «Vi har vunnet en stor seier! Aldri mer skal mendakene drepe og plyndre oss når vi kommer i fredelig handel. Aldri mer skal de nekte oss kopper og jernmalm! Sammen med troppsførerne skal jeg legge en plan for det nye styret her i byen. Men først skal vi hvile. Og i mange dager skal vi spise oss mette! Hver tropp samler seg til felles måltid. Troppsførerne sender folk som henter brensel, og så sørger hver tropp for seg. Et og drikk!»

Han vakler ned fra forhøyningen og setter seg tungt med ryggen mot en steinvegg.

Nerak er mer drapsvant enn Kalagi. Han får et par fanger ført fram til seg og roper på Saty: «Be dem vise oss matlagrene! Da skal de få leve. Hvis ikke, må vi torturere dem til de svarer!»

Saty forklarer hva Nerak vil. Fangene ser på den med blodskutte øyne. En av dem stønner: «Vi blir drept, uansett! Disse slakterne – «

«Dere blir nok drept etterpå,» svarer Saty. «Men dere slipper kanskje å bli torturert først.»

Fangene prøver fortvilt å komme laus. Nerak tar kniven og gir noen eksempler på det de kan unngå ved å samarbeide. Til slutt gir fangene opp og snubler foran Neraks menn til den andre sida av byen. Der ligger låven med nesten fullt kornlager og en god del tørket frukt. Et stykke utafor byen ligger også lagerbygningen med køl og tørket mose. Saty viser seg å være sannspådd; fangene blir drept med det samme, straks disse viktige bygningene er funnet.

 

Noen menn henter køl og tørket mose til bål. Andre begynner å skjære opp døde kropper. Enkelte viser seg å være bare nesten døde; denne mangelen blir straks rettet. Krigerne henter drikke i elva som renner gjennom byen, skjærer ut kjøttstykker og steiker dem. Det senker seg en utmattet ro etterhvert som de sultne magene fylles. Beinrester og uspiselige deler blir kastet i elva og flyter bort. Bakken er gjennomtrukket av blod, svart av innvoller.

Etter dette første måltidet ligger fortsatt de fleste likene igjen. Saty har gått gjennom byen og anslår at et par tusen mennesker er drept, mens tusen jenter og kvinner holdes som fanger. Byen har ikke hatt brått så mange innbyggere som Tekanu. To tusen drepte utgjør gode måltider for hele invasjonshæren i mange dager, men etterhvert vil likene gå i oppløsning og bli uspiselige. Kalagi setter troppene i arbeid med å rydde plassen nedafor byen for lik og likrester. Samtidig samler de våpen, klær og verdisaker fra de døde. Det blir en stor haug til fordeling mellom de levende.

Mosen har trukket seg inn på plassen og i byen, fordi ingen har arbeidet med å holde den ute. De fangne kvinnene blir satt i arbeid med å fjerne mose. Noen prøver å flykte når de kommer ut i friluft; de blir raskt tatt hand om. En hel flokk kaster seg over vaktene sine uten andre våpen enn småstein, never og skraper; de rekker å drepe et par soldater og skade flere før de blir overmannet og knivstukket. De blir liggende og blø ihjel på bakken, til advarsel for de andre kvinnene som føres ut. De kvinnelige soldatene fra Tekanu går omkring og snitter strupene på noen av dem.

Mundake har vært et ordnet samfunn: Det finnes lagerbygninger for malm og kopper, og før tøyer av meremek. Det finnes jerngryter til koking, og store kar til brygging. I flere bygninger finnes det glassplater og små krukker av glass – de må være kjøpt fra Tekanu, for byen har ikke eget glassverk.

Kalagi installerer seg i byens rådslokale sammen med noen rådgivere. Soldatene flytter inn i romslige kaserner eller vanlige boliger.

Kalagi vil ikke ha hele styrken her: Halvparten skal hjem til Tekanu, med lastevogner fulle av kopper og malm. Den andre halvparten blir i Mundake og får vite at de kan bo her permanent, om de ønsker det. De tusen kvinnene blir fordelt mellom de soldatene som skal bo her. Etterhvert skal de bo hos sine eiere, men foreløpig er det tryggest at de blir holdt samlet under bevoktning.

De få kvinnelige soldatene fra Tekanu utnevnes til heltinner av Mundake. De kan velge om de vil bli her eller reise tilbake, og hvilke menn de vil reprodusere seg med. Disse kvinnene er en elite som alle må hilse med respekt; alle kan ta navnet wo Mundako hvis de vil. Alle velger dette navnet. Det proklameres dødsstraff for å røre en av dem mot hennes vilje. Det er en ære for de mannlige soldatene å bli valgt av ei av disse kvinnene.

Bakadi wu Sakat, som ble voldtatt den siste kvelden på vegen hit, står fram med sin historie, som Wolak og Saty bekrefter. Kalagi setter et eksempel og dømmer voldtektsmannen og de to hjelperne hans til døden. Troppsføreren deres, som var bekymret fordi to menn var blitt skadet, blir erstattet. To andre kvinnelige soldater forteller om voldtekter som ikke ble hindret; tre menn til blir dømt. De dødsdømte blir ført ned på sletta. Medsoldatene holder dem mens kvinnelige soldater snitter strupene på dem. Så blir de partert, glosteikt og spist.

Kalagi har god råd på krigere, nå som all motstand er overvunnet. Han følger nøye med når dødsdommene blir gjennomført. Det virker som om han har begynt å venne seg til drap og blod.Og mange har fått sansen for å ete seg mett på kjøtt.

På tjue dager har Kalagi skapt et nytt samfunn og opprettet en ny samfunnsorden. Han tar nytt navn, og proklamerer det i en av talene som han har begynt å holde på forhøyningen ved den store sletta: Kalagi wa Mundaka heter han nå.

Det blir sein høst. Halve styrken skal tilbake til Tekanu. Mange skulle gjerne ha blitt her, men Kalagi bestemmer. Bare de kvinnelige soldatene kan velge. Samtlige velger å bli her i Mundake.

15: Vinter

Dekeia har fem årstider: Manek, Tenek, Darake, Wetek og Darab. Årstidene har navn etter de stjernebildene som dominerer på østhimmelen etter at Sataara A har gått ned. Nå er det wetek, den lange høsten før darab, den enda lengre vinteren.

I middelavstand fra sola er planetens svartlegemetemperatur 260 K. Dette er den temperaturen planeten ville ha hatt uten drivhuseffekt. Drivhuseffekten, særlig fra vanndamp, gjør at middeltemperaturen er 31 grader høgere. Men i største avstand fra sola er svartlegemetemperaturen bare 252 K. Vatnet fryses ut av atmosfæren; innholdet av vanndamp blir halvert, og middeltemperaturen synker med 24 grader. Bare over havområdene og langs kysten holder den seg over frysepunktet.

Det blir vanskelig å komme til Tekanu hvis de venter for lenge. Men det er mye som må gjøres før halve styrken kan reise hjem. Mange er såret og trenger tid på å komme seg. De fleste er også motvillige til å reise: I flere dager har de kunnet ete godt; nå skal de tilbake til en by der bare dirogen og hans råd har jevnlig tilgang til kjøtt. Etter noen dager med frie voldtekter har de fått beskjed om at kvinnene tilhører den andre halvparten av styrken, de som skal bli her. Det blir vanskelig å vende tilbake til et normalt liv med disiplin og måtehold. Kommer det i det hele tatt til å være bruk for så mange krigere?

Tekanu har ikke flere fiender. Kana og Lekat styres av de ledende slektene fra Tekanu; mange av innbyggerne i disse byene kommer fra Tekanu; mange av Tekanus egne innbyggere kommer fra Kana eller Lekat. Det finnes flere mindre byer langs kysten, men alle er avhengige av de tre store. Bare videre innover i fjellet, i Vata Voti og andre fjerne byer, finnes det fremmede som kan erobres. Men Kalagi har visst ingen planer om slike tokter, enda alt svovel kommer østfra.

Slik går snakket, mens krigerne tygger tørt brød og tørket frukt. De er unge og rastlause, de trenger noe å fylle dagene og nettene med.

Noen har ennå stygge sår. De gror sammen, eller de sjukner til og dør, og da blir de til mat. Slik er krigerens liv.

Saty vil tilbake til Instituttet og lære de unge naturvitenskap. Den trenger Kalagis tillatelse før den kan reise. Den har vært redd for at han vil beholde den som tolk, men det har vist seg unødvendig; slavekvinnene skjønner hva eierne deres krever av dem og begynner å ta til seg enkelte ord på karnelisk. De gir orda en rar uttale, og krigerne ler høgt når de prøver å si dem.

Det er ingen planer om noe tokt videre østover. Saty trur ikke Kalagi veit at den også snakker tôpak. – Den må vente et par dager før den får foretrede for Kalagi: Mange har noe de vil snakke med rådsmannen om. Derfor har han innført faste tider da krigere kan komme til ham; to timer hver dag. Etter at han skiftet navn, har han begynt å kalle seg dirog av Mundake, og vil gjerne bli hilst som «ærede dirog». Han har valgt seg tre slavinner og bruker mye tid med dem; ellers sitter han i lange samtaler med rådgiverne sine.

Omsider får Saty foretrede. Kalagi er ikke vanskelig. «Reis jo før jo heller! Du gjør ingen nytte som kriger, og folk er blitt vant til deg, så du er ikke noe særlig til muntrasjon heller. Slavene våre lærer seg å snakke.» Saty bukker og skal til å gå. Kalagi kommer på noe: «Du kan egne deg til budbringer! Det er ikke mange jeg kan stole på. De fleste vil gi seg sjøl æren for seieren og snakke ned min innsats som leder. Jeg sender med deg et brev som du kan overbringe til dirogen av Tekanu, og så kan du fylle ut med enkeltheter hvis han spør. Jeg har lagt merke til at du er en god observatør. Jeg tilkaller deg når brevet er ferdig.»

Saty bukker igjen og går.

Den leiter opp Wolak, Den faste følgesvennen tilhører en tropp som skal bli her i Mundake. Wolak har ikke skaffet seg slavinne: Bakadi wo Mundako har valgt ham til å reprodusere seg med og gjort det klart at da kan han ikke eie slavinner.

«Så du skal reise, og jeg trenger ikke passe på deg lenger!» sier Wolak og ler. «Synd. Jeg er blitt vant til deg. Jeg har begynt å like deg også.» Han virker oppriktig; Saty har aldri opplevd at han er noe annet enn oppriktig når han sier noe. Den har aldri kjent den samme usikkerheten sammen med Wolak som den ofte kjenner sammen med andre mennesker. Hadde jeg hatt menneskelige følelser, tenker Saty, ville jeg kanskje ha kalt forholdet mellom oss et vennskap.

Likevel er det vanskelig å forene bildet av den vennlige Wolak med drapsmannen som deltok i slaget: Saty har sett ham skjære opp en motstander fra buken til brystbeinet mens han brølte i raseri. Kan de to være den samme, eller lever det forskjellige personer inne i et menneske, personer som blir koplet av og på etterhvert som det trengs – akkurat slik Saty har kunnet skru sine egne moduler av og på? Enda så mye viten som kunnskapslageret inneholder om mennesker, så er det mye den ikke veit.

De to bukker til hverandre. «Kom og ta farvel når du drar!» sier Wolak, som har begynt å bo i en romslig bygning sammen med Bakadi.

Krigere i lediggang kan bli eksplosive. Wolak kommer uforskyldt i krangel med en av mennene som skal tilbake til Tekanu; en venn av voldtektsmannen Kegate wu Tulak. Wolak sier et par treffende ord, snur ryggen til den andre og går. Plutselig høres et rasende skrik; den andre trekker den lange kniven og kjører den i ryggen på Wolak av alle krefter. Kniven er skarp, og krigeren er sterk; kniven går gjennom Wolak, og han blør ihjel på kort tid.

Drapsmannen er blitt grepet av de omkringstående før Saty kommer til. Saty kjenner plutselig et vilt raseri og en djup sorg: Hadde den hatt kniv, ville ikke drapsmannen ha fått leve lenge.

Det gjør han ikke heller. Det er dødsstraff for å drepe en soldatbror, hvis drapet ikke skjer av svært gode grunner. Kalagi hører vitnene og feller dommen med det samme. Bakadi har som sitt privilegium at hun får skjære over strupen på drapsmannen mens tre soldater holder ham. Hun dreper ham med langsomme bevegelser, uten å si ett ord, mens tårene renner nedover det stivnete ansiktet hennes.

Saty kjenner at raseriet dør mens han ser drapsmannen bli drept. Tilbake er sorgen. Og når Wolak seinere blir partert og spist, tar den for én gangs skyld et stykke og spiser.

Kjøttet smaker ikke godt nå heller. Saty er ikke sikker på hvorfor den spiser: Er det for å hedre sin døde venn? Hvem har i så fall glede eller nytte av slik heder?

Det er ikke bare mennesker som kan være vanskelige å forstå.

Kalagi skriver et notat som skildrer en strålende seier over tusenvis av banditter i Mundake. Han skriver at han har etablert et nytt styre i byen, og at han finner det nødvendig å stå her med halve styrken for å trygge seieren mot nye angrep. Han går grundig gjennom byens rikdommer og forsyningene som bandittene har holdt tilbake, og når han har full oversikt, sender han alt han ikke trenger til de gjenværende styrkene, skriver han.

I brevet kaller han seg ikke dirog, bare «midlertidig rådsleder i Mundake». Han kaller seg Kalagi wo Berek, ikke Kalagi wa Mundaka. Han skriver hvem han har valgt til sine rådgivere: Nerak, Sakati og to til. Han nevner ikke at han har utnevnt dem til rådsmenn, ikke bare rådgivere. Det er naturlig, skriver han, at hans datter Nika wo Berek fyller plassen hans som rådsmann i Tekanu, inntil han sjøl kan komme tilbake og fortsette sitt virke.

Saty kommenterer ikke innholdet. Kalagi ser lenge på den og sier til slutt: «Jeg regner med at du bekrefter det som står her, hvis dirogen ber om detaljer. Du har ikke mange venner i Tekanu, veit du.» Saty lurer på hva han meiner med den siste setningen. Den har oppdaget at menneskene iblant gir budskap den ikke helt skjønner, sjøl om den forstår hvert ord.

Troppene som skal reise tilbake venter fortsatt. De skal marsjere i samlet flokk med krigsbyttet når de er helt klare. Men dirogen og hans råd venter meddelelse fra krigen så fort som mulig. Saty, som løper mye raskere enn en kriger eller ei lastevogn, kan løpe i forvegen. Det gjør den..

Himmelen er blitt stadig gråere de siste dagene. En påståelig vind vestfra skyver skyene innover i landet. Det begynner å regne, og det holder ikke opp. I dette været er det umulig å holde klærne tørre; Saty må regne med stort varmetap på grunn av vind og regn. I tillegg er det en del stigning, og mosene som hele tida kommer krypende utgjør ei konstant hindring. Den kan antakelig holde en jevn løpsfart på 40 K pr standardtime; da yter kroppen full effekt – hurtiglageret fylles like raskt som det tømmes.

Bildet av byene sett fra rommet viser at det er omtrent 600 K i luftavstand fra Mundake til Tekanu. Vegen går ikke i helt rett linje; den svinger litt for å følge terrenget. Døgnet er på litt over 17 standardtimer; altså kan den løpe herfra til Tekanu på et døgn.

Saty tar brevet fra Kalagi og begynner å løpe.

De fleste modulene er deaktivert så godt det lar seg gjøre: Energien skal gå til framdrift og minst mulig annet. Bare kontrollmodulen, oppmerksomheten og de ytre sansene er fullt aktive. Likevel går det en prosess bak i bevisstheten som Saty ikke klarer å deaktivere; en lekkasje av impulser mellom modulene som gjør det umulig å stenge tankene helt. Så mens den løper, tenker Saty på at Mundake ikke lenger er et ekte samfunn, og kanskje ikke kan bli det. Den sjølutnevnte dirogen vil kanskje prøve å gjøre kornbønder og fruktdyrkere av de unge krigerne. Mislykkes denne overgangen, vil byen bli en røverborg som er avhengig av å finne stadig nye byer å plyndre. Har den nye dirogen tenkt så langt, eller er han tilfreds med bare å herske, mens slavinnene gjør det helt nødvendige arbeidet?

Tenker Saty, mens den løper og løper gjennom regnet, i en fart som et godt trent menneske kanskje kunne klare å holde over noen hundre meter.

Saty tenker også at det lett kan oppstå konflikt mellom de to byene. I Tekanu og Mundake er det nok bare plass til én dirog om gangen. Hvem vinner en slik konflikt?

Kanskje den som har de mest lojale krigerne, tenker Saty.

Saty trenger ikke stoppe og hvile om natta, sjøl ikke mens begge solene er nede. Andromeda er spent som ei ildbue over himmelen og lar lyset regne. Det ultrafiolette lyset trenger gjennom skylaget og gir nok lys til at Saty finner vegen, sjøl om et menneske bare ville oppfatte tett mørke. Ganske nøyaktig ett døgn – tjue Tekanu-timer – etter at den forlot Mundake kommer Saty tilbake til Tekanu.

Det er formiddag, grått og kaldt. Silregnet faller over Tekanu. Likevel kjenner den noe som nesten kan kalles gjensynsglede idet den kommer inn mellom åkrene og ser de første bygningene.

Bare de som har bestemte ærender er ute i gatene. Det er noen få som arbeider med å skjære mose og holde gatene reine; tilveksten er mye mindre nå enn midt på sommeren. Den stanser ikke helt, for sola står like høgt på himmelen – det blir bare kaldere, og mindre energi tilgjengelig for mosene.

Røntgensynet er borte igjen. Infrarødt er kommet tilbake i synsspekteret. Den er tilbake ved havoverflata.

Saty vil ikke lage mer oppstyr enn nødvendig, så den går rolig gjennom gatene. De få menneskene som er ute ser bare en grå skikkelse med hetta trukket godt over hodet mot regnværet. En vaktpatrulje er ute; tre menn som går og snakker sammen. De kaster likegyldige blikk på Saty idet den passerer.

Der er Instituttet. Det er ikke så folksomt her lenger; halvparten av ungdommene er kalt ut til krigstjeneste eller til nødvendig arbeid. De som er igjen sitter i undervisningsrommene. Saty kaster fra seg den gjennomvåte drakta i karet der den blir kokt. Drakta er ikke bare gjennomtrukket av vatn; den er også gjennomtrukket av mose og sporer av mose og trenger å bli grundig kokt.

Den går gjennom dusjen, spyler og gnir av seg mose, går inn og tørker seg og finner ei rein drakt. Så går den til dirogens residens.

Saty venter mens dirogen leser brevet fra Kalagi. Han ser opp: «Dette er strålende nyheter! Og du kan bekrefte at bandittene er eliminert, monstermann?»

«Drept – hver eneste mann i hele byen,» bekrefter Saty. «De unge kvinnene lever. De er gitt til krigerne for å reprodusere seg.»

Dirogen nikker sakte. Så skjønner han hva dette betyr: «Vi kan ta over all jernmalm og alt kopper som byen kan produsere! Og transporten kommer fullastet tilbake snart?»

Saty bekrefter dette også. Dirogen er i godt humør og vil høre enkeltheter fra marsjen og fra slaget. Så vil han vite hvor lang tid Saty bruker på å tilbakelegge strekningen. Han sperrer øynene opp når Saty svarer at det tar den et døgn. «Ja, jeg veit jo at du er en usedvanlig skapning; mer maskin enn menneske, har jeg hørt! Jeg skal sannelig bruke deg som budbringer mellom byene. Så hvis du ikke snakker sant, kan det hende du har tatt deg vatn over hodet.» Han ler høgt. «Det er nok fornuftig å holde en vaktstyrke der. Men til våren vil jeg kalle tilbake mange av dem; vi trenger unge, sterke menn her i Tekanu også.» Han rynker pannen: «Nika wo Berek? Hun er da knapt nok wu Berek, en jentunge? Hun får nøye seg med det. Men sitte i rådet kan hun vel gjøre til faren hennes kommer tilbake, så lærer hun litt statsmannskunst. Deretter får hun se å reprodusere seg. Det kan kanskje du hjelpe henne med, Monstermann?» Han ler igjen. De fire vaktene smiler.

Dirogen blir alvorlig igjen. «Hold deg på Instituttet og dra ingen steder, så skal jeg tilkalle deg når det blir bruk for deg.» Han veiver med handa. Saty skjønner at samtalen er over, bukker slik den har lært, snur seg og går. De fire vaktene som har fulgt den inn til dirogen følger den ut igjen.

Saty er ikke sikker på at den er så begeistret for å bli utpekt til dirogens spesielle sendebud. Men begeistret eller ikke, så er det lite den kan gjøre med det.

Dareb we Gahadek og Wedel we Manekka kommer ut av undervisningssalen i heftig diskusjon. De får øye på Saty idet den kommer inn og bråstopper. Så løper de bort til den. «Saty! Endelig er du tilbake! Vi har gjort noen eksperimenter. Vil du – «

Saty kjenner igjen denne følelsen som den trur tilsvarer det menneskene kaller glede.

 

16: Seinvinter

Wedel og Dareb har forårsaket to kraftige eksplosjoner. Begge skjedde i utkanten av byen og uten at det oppsto skade, men den andre gangen kom en flokk vaktsoldater løpende fordi de trudde at byen var angrepet. De to ungdommene ble pålagt pliktarbeid; eksperimentene deres ble stoppet, og dommeren ville frata dem plassene ved Instituttet. Tara gikk imellom og sa at det kom ikke på tale. De to lovet å være mer forsiktige; Tara lovet å holde dem under kontroll. De fortsatte ved Instituttet.

Det meste av kornet er kommet under tak. Nå er det for seint å få inn mer; aksene ligger druknet i gjørme og mose. Mye er tresket, men nesten ingenting malt. Det begynner å bli tomt for mjøl til mat.

Saty undres over at den livsviktige teknologien for å skaffe mat har gått så langt tilbake, samtidig som kraftverket fortsatt er i drift. Den tegner en skisse som viser hvordan elva kunne drive ei kvern, med kvernsteiner som maler kornet. Wedel og Dareb oppfatter raskt poenget. «Hvorfor har ingen tenkt på noe slikt før?» sier Dareb.

Det er det mange som har gjort, tenker Saty. Men de som behersket denne enkle teknologien ble kanskje borte, i hvert fall i denne delen av Wakati.

Dareb grubler; det synes på måten han rynker pannen på. Plutselig sier han: «Kan vi ikke bruke den samme metoden til å treske kornet også?»

Dareb har stått i mange dager og tresket for hand, med to stokker bundet sammen med ei snor. Han veit hvor arbeidskrevende denne operasjonen er. Han tegner noen streker som viser hvordan rotasjonen fra skovlene kan utnyttes til slag og risting. Wedel ser på skissen, blunker, nikker kraftig. «Det går fint!» fastslår han.

Saty har lagt merke til at det er en forskjell mellom de to guttene: Wedel er den som gjør lange tankesprang og trekker dristige konklusjoner, ofte før det er grunn til det. Dareb liker å ha ting mellom hendene.

Den viser samme skisse til Makonnu. Det tar lengre tid å forklare naturviteren hvordan ei mølle virker. Til slutt begynner han å forstå. Han rister på hodet. «Det kan hende at disse ideene virker. Men maskinene må bygges, dersom ideene skal prøves ut. Det vil kreve mye arbeid, og hvem skal gjøre det? Vi klarer ikke å skaffe den maten vi trenger fra dag til dag en gang. Og arbeidet med mosen – « – han sukker. Munnvikene hans peker ned. Saty legger merke til at han er blitt grå i ansiktet, under den lysebrune overflata. Han har flere kuler og arr etter moseinfeksjoner.

 

Saty tenker at maskineriet finnes allerede: Kraftverket, som leverer strøm til lys, til batterier og til forskjellige instrumenter. Kunnskapen om hvordan kraftverket virker er hemmelig, så det er antakelig bare et tidsspørsmål før det stopper opp.

Den begynner å undervise elevene igjen. Den introduserer begrepet «energi» og lærer elevene forskjellige måter å regne på. «Energi finnes overalt,» forklarer den. «I vatnet som renner, i solskinnet, i mosen. Men skal den komme til nytte, må vi klare å frigjøre den og styre bruken av den. Det finnes flere måter vi kan gjøre det på.»

Salen er halvfull; halvparten av elevene er blitt soldater, eller satt til annet nyttig arbeid. Bare de beste, og elevene med de beste foreldrene, er tilbake. Det er blitt lettere å gjennomføre en undervisningstime og vite at elevene har lært noe i timen. «Dere har hørt om forsøkene som Wedel og Dareb har holdt på med.»

Klassen ler og ser på de to skyldige. De smiler tilbake. Latteren stilner; Saty fortsetter: «Det Wedel og Dareb klarte, var å bruke energien fra et batteri til å frigjøre gass som inneholder den samme energien. Så har de frigjort energien i gassen ved å få den til å eksplodere.»

I løpet av timen prøver Saty å formidle hvordan bevegelsesenergien fra fossen blir til strøm i kraftledninger, som blir til ladning i et batteri, som blir til energien i frigjort hydrogen, som blir til energien i en eksplosjon. – Nå, forklarer den, er energien spredt som litt ekstra varme i lufta, men det finnes så mye luft at det ikke er mulig å merke forskjellen.

Wedel og Dareb får med seg alt den sier. Noen få andre også, kanskje. Men når det gjelder resten av klassen –

Saty er ikke sikker. Så mye som er blitt borte; så mye som må formidles og forstås! Den har et langt arbeid foran seg.

Saty tenker mye på behovet for energi: Energi til oppvarming, til utvinning og smelting av jern; til maskiner; til transport… Det finnes et kraftverk som leverer en viss mengde elektrisk kraft. Men leveransen er variabel; av og til svikter den, av og til slokner de få gatelysene før de begynner å blinke igjen noen timer seinere – antakelig etter at de innvidde har rettet den feilen som skapte strømstans.

Ut over dette finnes det solenergi, som byen ikke er i stand til å utnytte: Den har ikke verktøy til å lage verktøyene, og heller ikke energien som slike verktøy ville kreve.

Men landet er omgitt av enorme mengder mose. Den tilsvarer de urskogene som en gang fantes på menneskenes hjemplanet, Jord, og inneholder energi som er lagret gjennom årmillioner. Folk klarer å utnytte ørlitt av denne energien ved å legge ned store mengder arbeid: Først ved å grave ut mose og drepe og tørke den med muskelkraft, og så ved å brenne den tørre massen til køl i blåstergroper…

Hvorfor tørker mosen aldri ut? Hvorfor oppstår det ikke mosebranner når sola steiker i dag etter dag, uten tilløp til regn? Saty spør Makonnu.

Makonnu stusser. «Mosen er alltid fuktig,» forklarer han tålmodig. «Den inneholder fukt som må kokes ut over lang tid. Når det er gjort, kan den tørkes, slik at den blir tørr nok til å brenne.»

Saty nikker, slik menneskene gjør når det er noe de har forstått. «Har du studert hvordan den holder på denne fuktigheten?»

Makonnu trekker på skuldrene, litt irritert, kan det se ut som. «Det er slik den er!»

Wedel og Dareb har gjømt unna hver sin kikkert. Saty kjenner de to og går til dem og spør. Motvillig trekker de fram kikkertene. Saty forklarer hva den har tenkt å gjøre; straks blir de mer interessert, og følger nøye med mens den demonterer linsene og prøver å montere to konkave linser i et bambusrør. Den prøver seg fram til den får satt sammen et svært enkelt mikroskop. Den setter mikroskopet foran øyet og betrakter en klump død mose på en handsbredds avstand. Den ser et skjåmete bilde av tynne, tynne tråder som fletter seg i hverandre, tildels sammenknyttet, til dels sammenvokst; et virvar like rotete på mikronivå som på makronivå.

De to guttene blir fascinert av det de ser. De sitter i timesvis og studerer moser. Saty trenger ikke be dem; de melder seg frivillig til å finne ut mer, mye mer, om hvordan mosene egentlig er konstruert og hvordan de klarer å holde på fuktighet til den blir kokt ut av dem. Snart tilbringer de all fritid ute sammen med moseskjærerne.

Mye av arbeidet i byen har nesten stanset – det merkes at 2000 unge menn er fjernet fra alt nyttig arbeid. Kornet er ennå ikke tresket og malt; i frukthagene henger det epler og pærer på trærne. Det er få som skjærer mose også. Det blir en kald vinter med lite mat i mange hus.

Halvparten av soldatene vender omsider hjem. Det skulle vært tusen av dem, men de er bare litt over ni hundre; seieren ble ikke vunnet uten egne tap. De har trasket i høljeregn i fem døgn, langs stier som blir til bekker, bak lastevogner som kjører seg fast eller stopper fordi kølet er vått, og som ofte må skyves over bakketopper. Uniformene er møkkete; soldatene utslitt.

De kommer likevel i triumf. Lastevognene kjøres til lagerhallene sør i byen; soldatene marsjerer til plassen foran dirogens residens. Det er Sakato wo Menake som fører dem.

En budbærer har løpt i forvegen; dirog Neiku wa Nakamu venter sammen med vaktene sine. En liten flokk byboere har møtt fram for å hilse heltene. Saty betrakter dem fra avstand og tenker at de må være skuffet over at ikke flere møter fram.

To av vaktene holder en regnskjerm over dirogen. En kastevind truer stadig med å vrenge skjermen, men dirogen ser ut til å holde seg noenlunde tørr. Han virker likevel ikke særlig opplagt. Han hedrer heltene og sier at de vil leve i Tekanuboernes minne til evig tid. Og særlig vil minnet om de falne heltene, de som ga sine liv i kampen for fred og frihet, bli holdt i ære: Han har fått et ark der navnene deres står, men arket er blitt vått, så skriften flyter litt ut. Han leser tolv navn; så gir han opp og avslutter med: «Og alle de andre.»

Sakato får en bunke nysignerte penger. Bunken skal deles ut til soldatene. En stemme bak i oppstillinga roper: «Hvor mye får vi?» Han får ikke noe svar.

Seremonien er over; dirogen hilser soldatene mens de marsjerer videre til forlegningen.

Det innføres streng rasjonering på mat. Saty får nok næring til at den kan holde energilageret vedlike. Med en langt mer effektiv energiutnyttelse enn menneskene klarer den seg fint, men den ser at menneskene blir tynnere og bleikere.

Det snør. De viktigste gatene blir feid, men i mindre gater får snøen ligge.

Dikatistene er borte; forsamlingslokalet deres er tatt i bruk som vaktstasjon for politiet. Men universistene blir stadig flere. De har fått lov å samle seg igjen, og hver femte dag går de i prosesjon gjennom byen og synger om den guddommelige verden. Menneskene bør tilbe guddommen ved å arbeide og leve i fred, synger de. I hymnene deres blir universet ofte til ei gudinne, og av og til minner sangene til henne om sangene til Dikata. Vaktstyrkene holder øye med disse prosesjonene, men lar dem marsjere.

Dirogen utkommanderer soldatene fra forlegningen til å arbeide: Noen til å skjære og bearbeide mose; andre til å treske og male kornet. Det blir uro. En tropp kommer ut fra stedet der de ennå hadde saka å drikke. Nå har de drukket alt; de løper gjennom byen, plyndrer mat og voldtar kvinner. Vaktstyrken prøver å stoppe dem. Det klarer de ikke. «Vi tar bare det vi ble lovet!» skriker soldatene. «Vi skulle ete og leve godt. Vi skulle reprodusere oss med dem vi ville. Det er det vi gjør!»

Det oppstår et gateslag. Soldatene har lange kniver og er trent i kamp; vaktstyrkene er ikke like godt forberedt. Men etterhvert får vaktstyrkene forsterkninger fra hele politistyrken. De tjue-tredve soldatene blir trengt tilbake. De flykter til Instituttet. En av dem skriker: «Vi går inn her – her er det massevis av jenter!»

Soldatene er en mobb uten leder; de ledes bare av at dit noen løper, dit løper alle. De stormer inn i Instituttet.

En forelesning er nettopp ferdig: Eikat wo Natakata har avsluttet en gjennomgåelse av utdøde språk. Hun har bare åtte elever, alle jenter. Disse timene ville antakelig ha blitt innstilt hvis det ikke hadde vært for de entusiastiske elevene hennes, som er nære slektninger av viktige personer.

Jentene kommer ut og går skravlende innover i korridoren. To av dem venter på Eikat, som kommer trippende etter; de vil spørre om noe.

Soldatene stormer inn. Han som for øyeblikket er anfører skriker entusiastisk: «Hva sa jeg? Her kan vi forsyne oss!» Eikat snur seg og måper. «Hva er det dere våger!» Hun stiller seg i vegen for soldatene og hytter med en spinkel neve. «Ha dere ut igjen! Her inne skal vi ikke ha noen våpen!»

Anføreren ler høgt. «Vi er dirogens soldater. Vi gjør som vi vil!»

Saty kommer fra den andre retningen i samtale med Wedel. De stanser idet de oppdager oppstyret ved inngangen. »Hva i all – « sier Wedel.

Eikat tripper fram til anføreren, som står og veiver med kniven. Hun setter en tynn pekefinger i bringa på ham. «Kom dere ut igjen, har jeg sagt!»

Han nøler. Et øyeblikk ser det nesten ut som om han har tenkt å gjøre slik hun ber ham. Så ler han igjen og gjør ett raskt sveip med kniven. Blodet spruter; Eikat synker sammen som en tom pose. «Vi gjør som vi vil, sier jeg! Nå skal vi – «

Jentene skriker. Saty kjenner noe den bare kan kalle et vilt raseri som strømmer gjennom hele bevisstheten, gjennom alle moduler. Grepet av denne følelsen løper den lynraskt forbi de skrikende jentene, bort til soldaten, slår ham med alle krefter midt i ansiktet, griper armen som ennå holder kniven og trekker den ut av skulderleddet med et rykk.

Ingen av tilskuerne har rukket noe mer enn å stirre med måpende munn. Saty fortsetter like raskt; den slår ned den neste soldaten, så den neste, så den neste. De øvrige stimler sammen om utgangen; dytter og sparker hverandre til sides – her gjelder det å komme seg ut igjen!

Saty lar dem løpe. På golvet ligger det fire soldater med hver sine alvorlige skader. Ingen av dem kommer til å drepe eller voldta noen på ei god stund. På golvet ligger også Eikat wo Natakata. Hun er krøllet sammen og ligger helt stille; blodet pipler fortsatt, hun er mye bleikere enn før, og det grå håret hennes er tjafsete av blod. Saty tenker, med en tom følelse som har overtatt etter raseriet: – Hun har sluttet å virke.

Jentene har skjønt det samme, der de står rundt henne og gråter.

De skadete soldatene går ingen steder. De klarer ikke det, med knuste brystkasser eller tenner som er slått opp i hjernen. Innen kort tid blir de hentet av politistyrkene, slept gjennom gatene til retterstedet og henrettet uten prosess. Resten av den opprørske troppen blir kastet i fengsel, i påvente av dom.

Tara går til dirogen og snakker lenge med ham. Hun ser like bister ut når hun kommer tilbake som da hun gikk.

Dagen etter blir Saty innkalt til et viktig møte hos dirogen. Den blir ført dit av to vakter. Flere vakter er postert foran inngangen.

Dirogen har to rådsmenn med seg; dessuten de fire faste vaktene. Sakato wo Menake er der også. Sakato og rådsmennene sitter; Saty må stå. Det spiller ingen rolle; den låser beina i posisjon og kan stå i timer uten å bruke mye energi på det.

Saty har antatt at dirogen ville snakke om soldatene og opptøyene deres. Det vil han ikke. Han er sint; av og til reiser han seg og går litt att og fram før han setter seg. Nå står han og peker på Saty. «Du har ikke vært ærlig mot meg!»

Sakato ser morskt på Saty og nikker. Saty spør: «På hvilken måte?»

«Du sa ingenting om opprøret til Kalagi! Han kaller seg «wa Mundaka» og opptrer som enehersker! Dette er like ille som før; etter den store seieren har vi fått en ny fiende til erstatning for den gamle!» Han går rundt bordet og peker på Sakato: «Du var kanskje ikke helt ærlig i førsten heller, men du har kommet på bedre tanker og fortalt hele historien. La rådsmennene høre den også!»

Og Sakato forteller: Kalagi har opphøyet seg til dirog; han har utnevnt rådsmenn og viser alle tegn til å ville bli sittende som hersker. Da halvparten av styrken skulle reise hjem, fikk den bare med seg litt av krigsbyttet: Litt malm, litt kopper, men ikke mer mat enn det de trengte til hjemturen. Resten måtte befolkningen i Mundake ha, hadde han sagt.

Dirogen stirrer på Saty: «Dette kan du bekrefte?»

Saty svarer at den kan bekrefte det nye navnet og den nye tittelen som Kalagi har tatt. Den kan også bekrefte at Kalagi har utpekt flere rådgivere. Mer kan den ikke bekrefte; fordeling av krigsbytte skjedde etter at den forlot Mundake.

Dirogen setter seg igjen og ser på rådsmennene sine: «Dere forstår at vi nå er i krig med Kalagi, og at vi må slå ned opprøret hans med alle midler?» De nikker.

Han vender seg til Sakato igjen. «Det var feil av deg at du ikke fortalte alt dette med én gang. Til ditt forsvar kan det sies at du ville la byen feire seieren først – ei feilvurdering, men forståelig. Derfor får du ansvaret for å nedkjempe opprørerne.»

Sakato takker hjertelig for denne æren. «Jeg skal sette soldatene i gang med forberedelser allerede nå! Det er lite vi kan gjøre mens snøen ligger, men til våren kommer vi til å være mer stridsklare enn noensinne.» Han nøler; så sier han: «De soldatene som begikk opptøyer i går – «

«Skal selvfølgelig henrettes!» svarer dirogen utålmodig. «Jeg har oppfattet at det allerede har skjedd med fire av dem. Ta resten snarest mulig, og la de andre soldatene få et festmåltid. Det fortjener de.»

Sakato nøler. Så sier han: «Grunnen til uroen er nok at soldatene også ble lovet – «

«Å få reprodusere seg, ja!» Saty synes den merker den tonen som varsler irritasjon. Men den er usikker; mennesker kan ikke tolkes. «Det skal de få! Men det må foregå på ordnet vis. De kan ikke storme rundt i byen og forsyne seg! Vi setter opp en ordning der vaktstyrkene henter kvinner og leverer dem i forlegningen. Skifter dem ut etterhvert som reproduksjonen har lykkes. Soldatene får alle løfter oppfylt, slik de har fortjent.» Han ser seg omkring. «Slik kan vi gjøre det. Er vi enige?»

Alle nikker. Dirogen tenker; så kommer han på en ting til. «Ja, og denne dattera – Nika? – kan selvfølgelig ikke møte i Rådet som en spion for faren! Hun heter nå Nika we Berek, og det fortsetter hun å hete.» Rådsmennene nikker kraftig.

«Hun skal reprodusere seg snarest mulig, og får bare fortsette med det.» Han kikker på Sakato. «Du kan kanskje – ?»

Sakato bekrefter at det kan han. Dirogen vender seg til Saty igjen: «Du har vist deg nyttig til enkelte

ting. Du skal ta med skriftlige beskjeder til de andre byene når vi trenger det. I mellomtida holder du deg på Instituttet, slik at jeg raskt kan få tak i deg.»

Dirogen hever møtet. Ute snør det tettere.

 

17: Gass

Saty mottar hvert eneste sekund mange ganger så mye informasjon fra omgivelsene som et menneske gjør. Den behandler informasjonen mye mer presist enn et menneske, og mange ganger raskere. Den har et kunnskapslager som omfatter mesteparten av den viten som var tilgjengelig for menneskeheten da den forlot Centauri. Men trass i dens enorme overlegenhet i tilgang til og utnyttelse av informasjon, later det til at den ikke klarer å forstå menneskenes reaksjoner. De virker ofte helt tilfeldige.

Den veit at menneskenes bevissthet er formet av evolusjonen, uten mål eller retning, akkurat som resten av menneskene. Hvert slektledd har videreført de endringene som slumpet til å gi bedre overlevelse akkurat da: Kuldetoleranse i én periode, varmetoleranse i en annen; frykt for slanger i ett miljø, edderkoppskrekk i et annet. Seleksjon av tilfeldige endringer gjennom millioner av år, i alle slags miljøer. Ingen plan; ingen arkitektur – bare lag på lag av tilfeldige endringer og lokale tilpasninger.

Sjøl har den en personlighet med en presis arkitektur: Den er bygd opp av en kunnskapsbase, tolv separate behandlingsmoduler som kan aktiviseres uavhengig av hverandre, og en kontrollmodul som styrer informasjonsflyt, aktivering og deaktivering av modulene. Modulene for analyse, motivasjon, undring og følelser er overlagret med algoritmer som emulerer en menneskelig personlighet når det er nødvendig. Disse algoritmene kan den justere etter behov.

Den har altså så mye sjølinnsikt som det er mulig å ha. Likevel har den stadig reaksjoner som den nesten ikke klarer å kontrollere: Sorg, glede, sinne. Samtidig mister den kontrollen over hvilke moduler som skal være aktive, og over informasjonsflyten mellom dem. Skyldes alt dette skadene den har vært utsatt for, eller skyldes det påvirkningen fra mennesker? Det utgjør i så fall ingen forbedring, tenker Saty.

Tredve menn er henrettet. Slik viser dirogen og hans hærsjef Sakato at å være en soldat krever disiplin og ansvar. Dirogen holder en ny tale der han proklamerer krig mot forræderne; en krig som vil kreve nye ofre, men som Tekanu må vinne for å beskytte fred, frihet og rikdom i hele forbundet. Samtidig bekjentgjør han dødsstraff for forrædere, deriblant soldater som forgriper seg på den befolkningen de er satt til å forsvare.

Soldatene øver og marsjerer. En spesialtropp henter kvinner som skal reprodusere seg og fører dem til forlegningen. Noen går frivillig, men mange hentes med tvang, i samsvar med dirogens og hærsjefens ordre. Det ryktes at soldatene holder festmåltid på kjøtt i flere dager. De beslaglegger beholdningen hos de to stedene i Tekanu der folk har kunnet drikke saka, og i flere kvelder høres det sang, latter og kvinneskrik fra forlegningen.

Kvinnene i forlegningen blir byttet ut etterhvert som de viser tegn til at reproduksjonen har virket. Utafor forlegningen ulmer misnøyen, men få gir uttrykk for den – de fleste har nok med strevet for å overleve fra dag til dag, mens sulten setter stadig tydeligere merker i magre ansikter og beinskrapte kropper. Soldatene er i bedre hold.

Læringsarbeidet på Instituttet fortsetter, men bare med helt nødvendige fag. Eikat wo Natakatas språkfag blir nedlagt: Ingen har kunnskaper nok til å erstatte henne; dessuten er det ingen som har bruk for å kunne gamle språk, eller språk som kanskje snakkes på den andre sida av kontinentet. Fem av elevene hennes blir hentet til reproduksjon i soldatforlegningen. Kriteriet for hvem som hentes og hvem som ikke hentes er uklart, hvis det ikke henger sammen med hvem fedrene er. Tara går til dirogen. To av de fem blir levert tilbake.

Saty overtar notatene og de fillete, gamle språkbøkene hennes. Ingen andre har den minste interesse av dem. På noen kvelder lærer Saty seg flere gamle språk, men det er et stort savn at Eikat ikke er der til å rette på uttalen. Denne kunnskapen vil kanskje aldri komme til nytte, men kunnskapslageret har plass til mange ganger så mye viten som det er mulig å samle på noen tusen år.

Dareb og Wedel utforsker iherdig den mikroskopiske verden. De har skaffet seg to glassplater og bruker dem til å presse smuler av mose mellom. De viser et slikt forsøk til Saty.

Smulene består av ørsmå, sammenfiltrete tråder som vrir og bukter seg for å komme ut av klemma som guttene har plassert dem i. Trådene har forskjellige farger. De deler seg, og hver del kravler videre; de treffer andre tråder og gror plutselig sammen med dem, så godt som det er mulig mellom glassplatene. Av og til ser det nesten ut som om trådendene søker sammen. På et tidspunkt er alle de buktende trådene grodd sammen til ett sammenhengende nøste. Så deler de seg igjen, og trådene prøver å kravle videre.

Et blikk i det enkle mikroskopet viser aldri det samme bildet to ganger. Hver kombinasjon av tråder er ny, unik.

Saty har skarpere syn enn et menneske. Men heller ikke den klarer å se antydning til fuktighet. Og når de tar med glassplatene ut og prøver å tenne på trådene, så vil de ikke brenne. De kravler bort og forsvinner før flammen fra fyrtøyet får dem til å gløde.

Seinere kommer de to inn med en liten klump halvdød mose. Den kjennes fuktig. Ivrig legger de litt av den mellom platene og bruker mikroskopet. Dareb, som er førstemann til å kikke, kommer med et utrop. «Se, Wedel! Er det små perler?»

Wedel kikker og blir like overrasket. Saty får se. Det er ikke små perler som dukker opp mellom de døde og halvdøde trådene; det er ørsmå dråper. Saty sier: «Fuktigheten er bundet inne i mosen og slipper fri når den går i oppløsning.»

Den følger guttene ut neste gang de skal skjære ut mose. De har funnet et sted i den høge veggen der de har gravd seg langt inn og ned. De er kommet gjennom flere lag av døende mose, ned til et lag der den døde mosen har gått helt i oppløsning og blitt til fuktig, sammenkittet leire, med korn som er finere enn flygesand.

De andre som arbeider ved mosen fnyser av det de holder på med. «Hva skal vi med død sand! Grav ut mose som kan brukes til noe!»

Saty har tatt med fyrtøyet. Den graver så langt ned og inn i den fuktige massen som det er mulig å komme. Det er små sprekker i massen. Saty slår fyr og holder flammen over en sprekk: Det tennes et gult, rolig lys; en flamme som blafrer litt hver gang det løsner en klump leire.

Guttene stirrer storøyd på flammen. Et par andre arbeidsfolk kommer borttil og roper høgt av undring. «Se hva monstermannen har funnet! Det brenner i bakken!»

Saty slokker flammen og krabber ut. Den har fått bekreftet en antakelse: Nå veit den hvor metanet i atmosfæren kommer fra.

Seinere gransker de den finkornete sanden i det enkle mikroskopet. De ser at heller ikke sandkornene er helt rolige, uansett hvor døde de er. Så snart det kommer lys til, oppstår det ørsmå bevegelser mellom kornene; noen av dem gror sammen og blir til tråder.

Saty lar klumpen av finkornet sand ligge ute en dag. I løpet av dagen blir det fine mosetråder i sanden; de kravler og beveger seg, gror sammen, deler seg.

Uansett hvor små deler mosene deles opp i, så lever de og kan fortsette å rekombinere og dele seg. Hver kombinasjon er unik. De er ikke enkeltindivider, men de er ikke et kollektiv. De kan avlives, men de er også udødelige.

De lever av solskinn og har utviklet en form for fotosyntese. Når lyset blir borte, går de i oppløsning og gir fra seg vannmolekyler de har absorbert. Så begynner de å utnytte energien de har lagret ved anaerob forbrenning av karbohydrater, i en slags molekylær kannibalisme. Det fortsetter de med så lenge det finnes karbon igjen å forbrenne. Men hvis det kommer solskinn til før de er helt, helt døde, så starter fotosyntesen opp igjen, som om ingenting var hendt.

Med sin tilpasningsevne fyller mosen alle tilgjengelige nisjer i økologien, tenker Saty. Da blir det ikke plass til andre livsformer. Menneskenes kolonisering blir bare en episode i livets historie på denne planeten.

 

Saty og guttene viser Makonnu hva de har oppdaget: Hvis de graver djupt nok i mosen, kommer de nesten alltid ned til forvitret mose; sammenpressete lag av fuktig pulver som slipper fra seg bobler av gass.

Makonnu er først irritert. «Dette har vi da alltid visst! Dette våte pulveret kan ikke brukes til noe. Det kan ikke formes; hvis vi tørker det, blir det bare til støv… Var det dette dere ville vise meg?»

Dareb og Wedel snakker i munnen på hverandre. Saty sier: «Her er det vi tenkte vise deg.» Den tenner fyrtøyet, som brenner med en rolig, mild flamme. «Gå litt tilbake.» De står inne i noe som nesten er en hule; over hodene deres kryper mosen, deler seg, vokser sammen igjen. Foran dem er det en vegg av mose som mørkner nedover mot det grå, fuktige laget. Dette laget er sammenpakket, men det oppstår stadig sprekker. Saty setter tenneren til en av disse sprekkene. Det kommer et voldsomt blaff og et smell; så fortsetter det å brenne langs golvet og et stykke oppover veggen.

Makonnu gaper. Så sier han langsomt: «Dette må vi kunne bruke. Har du noen forslag?» Han ser på Saty, men det er Wedel som svarer. Han har massevis av forslag, det ene villere enn det andre.

Det er midt på vinteren. Dagslyset varer like lenge som midt på sommeren, men sola er merkbart mindre på himmelen. Den vesle sola, Sataara B, er på himmelen hele natta, i motfase til Sataara A. Så blir den ørlitt seinere for hvert døgn.

Av og til snør det; av og til er det litt varmere, og litt av snøen smelter. Så blir det kaldere igjen, og kulda legger ei hinne av is på alle overflater. Dette er kystklima. Mosen holder seg helt i ro under snøen og isen, men når det dukker opp en naken flekk, begynner den å vokse og bevege seg igjen.

Soldatene marsjerer og øver. Fra tid til annen henter de noen magre kvinner til forlegningen og slipper andre ut igjen. De begynner å bli rastlause; det oppstår episoder der soldatene slåss seg imellom eller med vaktstyrkene.

Det er et svært avmålt forhold mellom politiet og soldatene. Dirogen styrker politiet. Mange av de nye politifolkene er soldater som fristes til å skifte uniform i bytte med nyskrevne sedler. Men det trengs stadig større seddelbunker for å få kjøpt noe. Dirogen beordrer faste priser på brød, kjøtt, tørket frukt, taka og klær. Da blir det ikke mulig å få kjøpt noe som helst.

Menneskene fryser. Det er lite køl, og den rasjoneres. Kraftverket gir bare strøm til litt lys her og der, ikke til oppvarming. Ennå er ikke alt kornet malt, og kornmat er nesten det eneste de har å spise.

Det hender at fortvilte folk prøver å naske mat. De straffes strengt når de blir tatt: Stokkeslag, og så må de gå mange dager uten mat. Alvorlige tilfeller gir dødsdom, til glede for soldatene og vaktstyrken.

Arbeidet med å skjære og bearbeide mose fortsetter. Det samme gjør tresking og maling av tørket korn. Men alt arbeid går sakte fordi det er færre arbeidsfolk, og fordi folk har mindre krefter.

Samlingene til universistene blir stadig større: Etterhvert virker det som om halve byen er med i marsjene og synger sangene deres. Det finnes et par andre sekter, men de er små.

De to guttene tilbringer nesten ikke tid i klasserommet på Instituttet lenger. De eksperimenterer, og Makonnu hjelper dem å skaffe forskjellige ting de trenger. Saty gir råd.

De har fått et avsperret område langs mosekanten der de kan arbeide uforstyrret. De prøver forskjellige måter å fange gassen på. De klarer å samle den i ballonger og pumper den over i trykktanker de har fått fra stålverket. Etterhvert finner de ut hvor mye luft som skal blandes i gassen for at den skal brenne rolig når de slipper den forsiktig ut.

Det går gjetord om det de to ungdommene og læreren deres, monstermannen, holder på med. Mange nysgjerrige prøver å ta seg inn, men Makonnu har en avtale med vaktstyrkene, slik at forsøksfeltet blir bevoktet dag og natt.

Makonnu leder fortsatt arbeidet med uttak og bearbeiding av mose. Tara wo Gahani leder fortsatt Instituttet. Sammen har de informert dirogen om at det foregår viktige forsøk som skal sikre bedre utnyttelse av mosen. Dirogen har antakelig fått tillit til at Saty kan mer enn de fleste. Derfor har han gitt tillatelse til at arbeidet kan fortsette, og at guttene kan rekvirere alt utstyret de trenger: Ballonger, rør, trykktank, pumper. Dirogen har også gitt beskjed om at han vil bli informert når de har noe nyttig å vise fram. Og det bør skje snarest mulig; hans tålmodighet har grenser.

Sataara A begynner å vokse igjen; snøen smelter oftere enn den fryser til. Det er darab, seinvinter. Dirogen gir beskjed om at nå vil han se hva de har klart å få til.

To vakter følger guttene og Saty til dirogens residens. Makonnu kunne være med, men han har valgt å holde seg borte, kanskje i tilfelle… De triller ei kjerre mellom seg; på den står trykktanken. Det er søle og issvuller i gatene – Saty går ved sida av kjerra og støer den.

De kommer inn i den store rådssalen. Guttene ser seg storøyd rundt; de ser på de strenge, grå veggene, de smårutete vinduene med gitter, det elektriske lyset som nå er tent i hele salen.

De fire vaktene er på plass. Dirogen sitter bak det store bordet sitt. Ingen rådsmann er der; han trenger ikke rådsmenn for å finne ut om tålmodigheten hans har vært bortkastet. Han ser strengt på guttene. «Der har vi de to unge spilloppmakerne! Og der er leiketøyet deres? Hva skal det brukes til?»

De nikker stumt. Wedel svelger, så sier han: «Dette er en maskin som kan gi varme, dirog.»

«Vis meg.» Dirogen er en mann av korte setninger og raske beslutninger.

Wedel skrur; det høres svak fresing. Dareb famler litt med fyrtøyet; så får han flamme. Han setter den borttil med ei smal, litt skjelvende hand.

Det slår opp et blaff av varme; nesten en eksplosjon. Så roer flammen seg. Den brenner rolig fra en krans av åpninger der Wedel har skrudd tilførselen på gløtt.

Dirogen legger hodet på skakke. Er han forbauset? Saty klarer ikke å tolke ham. Dirogen reiser seg, går rundt bordet, bort til trykktanken. Han strekker handa fram og kjenner at den varmer kraftig.

Nå er han tydelig overrasket. Han ser på guttene: «Hvor lenge kan den brenne?»

De ser på hverandre; teller på fingrene. Omsider svarer Wedel: «Hele dagen, trur jeg. Jeg har ikke regnet så nøye.»

«Og kan det lages flere? Kan alle brenne?»

Nå er Wedel sikker i sin sak: «Så mange du vil, dirog, vi trenger bare flere tanker fra stålverket. Det er ingen grenser for hvor mye gass vi kan lage,vi trenger bare folk til å hjelpe oss. Og vi trenger – «

Dirogen vifter med neven. Guttungen smekker munnen igjen. Dirogen snur seg mot Saty: «Snakker han sant, denne lømmelen, eller forteller han eventyr?»

«Han snakker sant,» svarer Saty. «Gassen finnes i bakken overalt der det vokser mose. Det er ingen grense for hvor mye som kan tappes ut.»

Dirogen står litt, stryker seg over kjaken, går tilbake og setter seg. Så ser han på Saty igjen og sier: «Du er en underlig mann, stjernemann. Du klarer ikke å lage egne unger, men her har du laget to kopier av deg sjøl på et halvt år. Kan du lage flere?»

Saty står litt – så sier den: «Jeg har ikke laget dem. Jeg har lært dem opp, men de er usedvanlig – «

Dirogen gapskratter. «Lag flere apparater. Så mange dere kan! Vi skal ha varme i hvert hus i byen. Jeg gir beskjed til stålverket. Sett i gang!»

Guttene ser på hverandre, usikre på hva de skal gjøre nå. Saty skrur på ventilen og slokker varmen. «Takk, dirog!» Den bukker, vinker med seg guttene og går mot utgangen. Guttene følger etter og triller kjerra mellom seg.

Ute på gata slipper de fra seg hvert sitt hyl og danser krigsdans rundt kjerra.

18: Universistene

Det er sikkert ikke bare metan som bobler opp – nedbrytinga av død mose er antakelig en kompleks prosess med store variasjoner. Blandingsforholdet er det ikke mulig å gjøre noe med. Det har heller ikke særlig betydning.

Guttene har ingen erfaring med å organisere store tiltak; de er ikke særlig flinke til å organisere sitt eget arbeid en gang. Men Makonnu har ledet arbeidet med å skjære mose i mange år. Han setter et arbeidslag i gang med å grave nedover i mosen og sette opp fangstrør og pumper. Han skaffer trykktanker og bestiller produkter som Wedel tegner og spesifiserer, deriblant små ovner som tåler større trykk.

Saty viser ham hvordan flammekasterne kan bli lettere og mer effektive med gass i stedet for køl. Denne gangen tviler ikke Makonnu på rådene den gir. Han får tilpasset to flammekastere. De blir lettere å manøvrere og gir varmere og kraftigere flamme.

Universistene blir skarpere i tonen. De legger marsjene sine til plassen foran dirogens residens; der står de og synger om fred og frihet. De tar opp noen av sangene som dikatistene brukte å synge, og noen få har begynt å kle seg i bleikgrønne klær.

En dag deltar det over tusen personer i et slikt opptog. De står på plassen foran residensen: Kvinner og barn, noen få menn; mange i fillete klær, alle magre og bleike. De synger et par sanger om hvordan verden vil bli lykkelig og fri når Dikata vender tilbake. Noen begynner å rope: «Dikata! Dikata!» Plutselig runger det taktfast over plassen: «Dikata! Dikata!»

Ordenspolitiet har fulgt med, slik de gjør når det arrangeres opptog. De står i to flokker på hver si side av plassen, ti-tolv menn i hver. De har nøyd seg med å observere.

Brått kommer mange flere politifolk løpende. De har store klubber og lange kniver. Ingen har skytevåpen: Det blir ikke produsert mer krutt i byen, sia handelsruta fra Vata Voti gjennom Mundake er stengt. De nyankomne går laus på universistene fra tre kanter, veiver og slår. Kvinner skriker. Det oppstår panikk, og deltakerne i opptoget tramper hverandre ned i forsøket på å slippe unna.

Noen prøver å gjøre motstand. Det oppstår klynger av slåsskamp; et par ordensvakter blir halt ned og trampet i hjel av mange føtter. Ordensvaktene samler seg til en formasjon lik en spydodd som presser seg gjennom mengden, fram til de antatte lederne i opptoget.

Slåsskampene går i oppløsning; de fleste universistene klarer å rømme. Tolv-femten mennesker ligger igjen. Noen rører på seg, men de fleste ligger stille.

Ordensvaktene har fått tak i seks personer som antas å være ledere. De blir ført bort. Etter ei stund kommer ryddemannskaper og frakter de døde bort. De skal parteres, og restene skal brennes. De universistene som fortsatt rører på seg blir kanskje ført til sjukehuset, og kanskje avlivet.

Det blir slutt på møtene til universistene. Vaktstyrkene går fra hus til hus denne gangen også, men det er vanskelig å si hvem som har vært med på møtene. De klarer å avsløre et titall kvinner, dessuten noen barn, som universister og forrædere. Alle blir fengslet. Etterhvert blir de dødsdømt, avlivet, partert og spist. Denne gangen blir det meste av kjøttet delt mellom ordensvaktene.

Det er manek. Snøen smelter og renner i fosser gjennom gatene. Mosen vakner til liv og vokser, deler seg, føyer seg sammen i nye konfigurasjoner, krabber og utvider seg.

De nye flammekasterne er effektive; de slår tilbake mosen langs hele fronten. Det blir mer materiale til klær, redskaper, bygninger. Ennå blir det ikke mer mat. Folk er sultne, magre og redde. Ordenspolitiet patruljerer overalt.

Saty viser hvordan det kølfyrte drivverket til fraktevognene kan skiftes ut med gass. Nå er det ingen som trekker monstermannens råd i tvil. Mekanikerne begynner arbeidet. Etter et par mislykte forsøk får de det til. De nye vognene blir lettere og kan bevege seg raskere enn de gamle.

Vegene er fortsatt uframkommelige. En dag som de to guttene sitter og pønsker på nye konstruksjoner, sier plutselig Dareb: «Hvorfor frakter vi ikke godset med båt? Da kunne vi hente varer fra Lekat hele året!»

Tekanu har handelsforbindelser med Kana i nord, Lekat i sør og flere andre byer i Forbundet. Fra Lekat får de salter som graves ut i ørkenen, og som blandes med køl og svovel når det produseres krutt. Tekanu har også kunnet kjøpe korn eller tørket frukt i bytte med køl. Handelen foregår langs kjøreveger som holdes oppe av lastevognene, men vegene er uframkommelige hele vinteren.

«Båt?» sier Wedel. «De er for små, og ingen orker å – « så lyser han opp. «Du meiner vi kan sette gassmotor på dem, så vi slipper å ro?»

De få båtene i byen er små robåter laget av herdet masse av mekate. De blir mest brukt til å ro giftig avfall ut på sjøen, der det blir kastet utpå og forsvinner. Wedel legger til: «Vi kan vel ikke lage dem store nok; de detter bare fra hverandre.»

Dareb tenker større. «Vi kan bygge av jern!»

«Ja men, jern synker jo bare – eller… Jovisst!» Wedel lyser opp. «De er hule. Da flyter de på grunn av oppdriften!»

Saty har nettopp gjennomgått denne delen av fysikken med dem.

De tegner og regner. Det ene skipet etter det andre blir konstruert og beregnet. «Vi kan bygge dem akkurat så store vi vil, og så setter vi på skovler som drives akkurat som hjul!» sier Dareb. «Og et ratt foran, med ei plate som stikker ned i vatnet for å sette kursen – «

«Bak!» meiner Wedel. «Plata må sitte bak. Da blir retningen mer stabil. Og så kan vi – «

Saty behøver nesten ikke veglede dem i arbeidet med den nye idéen. Den kjenner en svulmende stolthet som antakelig emulerer en menneskelig følelse. Hvordan slike følelser egentlig kjennes, det kan den jo ikke vite; den er ikke et menneske og kan ikke bli det.

Dareb og Wedel har holdt sammen så lenge de kan huske. De har vært ansett som to raringer som ungdomsflokken tolererer, men ikke mer. I løpet av vinteren og våren har de plutselig fått en helt annen status; nå flokker andre ungdommer seg om dem for å høre hva slags ideer de pønsker på nå.

Begge har antakelig kikket på jentene, slik gutter gjerne gjør. Men ingen av dem har hatt særlig håp om noe mer enn å kikke. Nå har de nye navn; de heter Dareb wu Gahadek og Wedel wu Manekka, en verdighet som svært få i deres alder får. Begge begynner å tenke på flere ting enn fysikk, matematikk og konstruksjoner. Rett som det er, går de hver for seg lange turer med unge jenter, som lytter andektig til utredninger om gassfyring.

Det er innført lover som gir rådsmennene og dirogen all makt over reproduksjonen. Dareb og Wedel blir observert på turer sammen med jenter, og politiet gir dem flere advarsler.

De forklarer situasjonen for Saty, som er den nærmeste de kan snakke med. Saty er ansett som allvitende, slik at den kan gi råd om alt.

Saty er ikke konstruert for å finne ut av den problemstillingen de presenterer. Den må likevel prøve.

Dirogen er mye opptatt: Det er stadig rivalisering mellom politiet og soldatene; begge styrkene ledes av egenrådige rådsmenn. Uenigheten dreier seg ofte om mat og kvinner, og dessuten om hvem som skal vike når to tropper møtes i trange gater. Dirogen har også stadig møter om misnøyen blant folk, om forræderne som motarbeider ham og om forberedelser til et nytt felttog mot Mundake.

Saty får likevel et møte med dirogen ganske raskt. Neiku wa Nakamu er en klok mann og har skjønt at monstermannen nesten alltid kommer med gode forslag.

Dirogen er aleine, når en ser bort fra de fire vaktene. Han er mer grå i ansiktet og har flere rynker enn før. Saty legger merke til at han stadig klør på en slags spiss som stikker ut av handa hans..

Han ser opp fra bunkene på bordet sitt: «Har du noen gode nyheter til meg i dag, monstermann?»

Saty bukker. Den kommer til saken med det samme: «Dareb wu Gahadek og Wedel wu Manekka vil gjerne ha mulighet til å reprodusere seg. De ber om tillatelse til – «

Dirogen setter to kvasse øyne rett mot Saty. «Er de to unge kjekkasene blitt litt for store for buksene sine? Vi er i krig. Reproduksjon er forbeholdt dem som forsvarer byen og sikrer at vi overlever.» Han klør seg kraftig på handa.

«Hvis byen skal overleve i det lange løp,» svarer Saty, «må det bli født mennesker med raske hoder. Befolkningen i Tekanu har gått ned med over tusen personer sia jeg kom hit, i tillegg til de tusen som er stasjonert i Mundake. Dareb og Wedel skaper nye muligheter som vil gjøre byen rikere. Tekanu trenger flere slike personer; ikke bare menn som dreper hverandre – «

Dirogen reiser seg. Plutselig har han fått mer farge i ansiktet igjen. Saty veit at det er et tegn på sinne, men skjønner ikke hvorfor dirogen plutselig ble så sint. «Henvendelsen avvises!» roper dirogen med høg stemme. «De to jenteguttene får pusle med sitt, sia de ikke evner å gå inn i forsvaret, slik modige unge menn gjør. Men du, monstermann, skal utføre et viktig oppdrag. Det er på tide at du bidrar i forsvarskampen!»

Saty skjønner at det er klokt å snakke mildt og ettergivende. «Hvilken oppgave vil du sette meg til, dirog?»

«Du skal bringe et budskap til forræderne i Mundake, til denne … Kalagi we Berek, som er navnet hans nå! Si at hvis han og mennene som følger ham vil leve, så legger de ned våpnene og begir seg hit med det samme. Og frakter med seg alt som finnes av korn og mat i Mundake.»

 

Vegen til Mundake er uframkommelig på grunn av snø og snøsmelting, og kommer til å fortsette å være det lenge ennå. «Når ønsker dirogen at jeg skal dra?»

«Nå!» snerrer dirogen. «Og så blir du der og ser til at de pakker med seg det vi trenger. Sørg for at de tar med slavene sine også – soldatene trenger flere kvinner.» Han setter seg igjen, finner et ark og skriver i rasende fart. Så rekker han arket til Saty. Det inneholder et budskap som det ikke er mulig å misforstå. «Og tenk ikke et øyeblikk på å slutte deg til opprøret! Det vil koste deg livet. Det vil også gå ut over disse to stesønnene dine.»

Saty skjønner at møtet er over. Den bukker og går. Dette gikk ikke slik den hadde håpet.

Dareb og Wedel er skuffet. Det samme er Makonnu, som etterhvert er blitt overbevist om at Saty kan hjelpe byen til framgang på mange måter. Dareb slår den ene neven i den andre handflata: «Jeg skulle ønske vi hadde dirogen her! Jeg skulle – – «

«Hysj nå,» sier Wedel. «Nytter lite å skrike. Se heller gjennom disse beregningene.»

Tara wo Gahani sukker. Hun har flere problemer enn at hun mister en foreleser som etterhvert har fått mange elever: Hun må registrere at antall elever fortsatt går nedover, og nå har hun nylig mottatt ordre om å sette opp ei liste over jenter som ikke trenger mer opplæring. Den ordren har hun tenkt å trenere. Hun mumler noe som bare Saty er meint å høre: «Denne dirogen skaper bare død og elendighet. Det spørs hvem som overlever lengst; dirogen eller byen.» Hun ser seg omkring og forvisser seg om at ingen er i nærheten.

Saty har fulladet magasin; om nødvendig kan den holde seg aktiv i et halvt år ved normal aktivitet. Den klarer fint turen til Mundake og tilbake, sjøl om den må vasse i snø og slaps. Den er likevel nøye med å etterfylle hvis den kan. Den utstyrer seg med tørt brød til noen dagers forbruk.

Landskapet glitrer i blendende solskinn over snøfonner og smeltende is. Her og der stikker nakne tuer opp av snøen med fingre av mose som vifter mot det livgiende lyset. De bølger, de deler seg, de vokser sammen, de vokser utover – tepper i grønt, rødt, lilla, gult og alle farger imellom. Noen steder blinker mosedotter i ultrafiolett.

Vegen er full av slaps og våt snø. Under slapset går det bekker av smeltevatn. Saty presser seg fram og anstrenger seg like opp til grensa på 320 W: Ikke mer; da kan den bli overbelastet og må hvile, i tillegg til slitasjen på brenselscellene. Den kommer likevel raskere fram enn noe menneske ville ha klart. Få mennesker ville ha klart å gå hele vegen til Mundake i det hele tatt.

Landskapet består først av låge, runde bakker. Etterhvert stikker høgere topper opp, glitrende mot djupblå himmel. Saty lar oppmerksomheten hvile på det skiftende landskapet i lange perioder om gangen. Den kan ikke unngå å se at dette også er vakkert, slik de rullende teppene av mose er vakre på et eiendommelig vis. Hvilken estetikk er det som får den til å tenke slike tanker? Ville alle mennesker ha tenkt det samme, eller ville noen ha funnet dette landskapet uutholdelig stygt?

Satys algoritmer er som de er. De endrer seg også, i prosesser den ikke forstår og ikke kontrollerer. Men akkurat nå er landskapet fascinerende og vakkert.

Sataara A går ned i en gyllen sjø som flyter ut over den vestlige synsranda. Fargespillet mørkner og skifter; gyllent blir til rosa og etterhvert til mørkere rødt idet Sataara B stiger opp. Konturene blir utydelige og skyggene mørke. For menneskeøyne ville det ha vært for mørkt til å fortsette, men Saty stanser ikke. Den ser hvor den setter foten for hvert eneste skritt.

Den går hele natta og hele neste døgn. Forrige gang den gikk her, den andre vegen, kunne den løpe på ett døgn, men nå må den vasse, subbe, kave seg fram. Den tredje kvelden blir toppene høgere og dalene djupere; dette er åsene som stiger mot høge fjell i øst. Her har ikke våren fjernet så mange snøfonner ennå. Det blir mindre slaps, djupere snø, men her og der skare som den tråkker igjennom. Det blir ikke lettere å komme fram.

Den tenker på mosen som dør når lyset blir borte. Da fortærer mosetrådene hverandre; den ene tråden holder liv i seg ved å ta den andre til mat – akkurat som menneskene i Tekanu, tenker Saty. Men til slutt, når alle de andre er fortært, dør også den aller siste tråden.

Kanskje er det best for byen at dirogen dør først.

Saty samstiller alt den har observert om mosen med det den veit om evolusjon. Livet har begynt ganske tilfeldig og på forskjellige måter på alle planeter der det finnes liv. Ikke to biologier på forskjellige verdener er like. Men nesten alle er karbonbasert, benytter organiske molekyler og har tatt i bruk mange forskjellige energikilder – hvorav den aller vanligste er solenergi.

Mosene består av tynne, tynne tråder som vokser sammen og deler seg, vokser sammen og deler seg. Det har ikke vært mulig å se hvor tynne disse trådene kan bli; de deler seg alltid i tråder som er enda tynnere. Kanskje de er lange, organiske molekyler som har evnen til å ta til seg næring, binde seg til andre organiske molekyler og dele seg igjen. Kanskje oppsto det ett enkelt molekyl med slike egenskaper i urhavet på denne planeten. Også her har havstrømninger, undersjøiske vulkaner, voldsomme uvær rørt rundt i ei kjemisk suppe med utallige forskjellige slags organiske molekyler. I løpet av noen årmillioner kan et slikt molekyl ha slumpet til å oppstå.

Saty ser det for seg: En lang, lang tråd av et organisk molekyl som binder seg til forskjellige ioner i urhavet. Som tar opp energien i et foton og utnytter den til å forlenge seg videre; enda et karbonatom med enda noen flere hydrogenatomer på slep. Så brister det kanskje; ei svak binding fra et karbonatom til det neste i den lange kjeden ryker, og plutselig eksisterer det to slike lange molekyler, som begge vokser videre på samme måte…

Trådene vokser og formerer seg, vokser og formerer seg. De prøver alltid å binde seg til andre organiske molekyler. De prøver også alltid å dele seg i flere molekyler… En evig kamp mellom sammenvoksing og oppsplitting.

Andre organiske molekyler i den kjemiske suppa blir absorbert: De lange molekylene binder dem til seg og utnytter dem i sin egen evige vekst. Det er enkelt med molekyler fra samme biosfære. Med molekylene i levende vesener fra andre planeter er det vanskeligere; de har andre strukturer, andre bindinger. Men også slike molekyler er organiske og følger samme kjemi. De bindes ikke så lett, men de bindes. Slik infiserer sporene av mose etterhvert humler og barlind, maiskorn og mennesker, og binder noen molekyler til seg…

Dette bildet av mosenes biologi er sikkert alt for enkelt. Men det kan være en ramme. Det kan forklare hvorfor ingen andre livsformer kan oppstå: Dukker det opp et annet komplekst organisk molekyl, så blir det straks bundet til eksisterende molekyler. Ethvert tilløp til nytt liv blir straks en del av mosen. Slik erobret mosen hele planeten; slik kan den komme til å erobre alt nytt liv som kommer til planeten.

Saty kommer til stedet der høgdedraget senker seg mot en dal. Fra dette punktet ser den Mundake i det fjerne, og fjellet bak byen, prikkete av mørke innganger til gruvene.

Den går nedover mot byen mens den speider etter liv.

 

19: Kvinnene i Mundake

Saty ser først ikke tegn til liv. Snøen ligger ennå over bygningene, gatene og den åpne plassen. Det er tråkket stier i snøen, men ingenting beveger seg. Det ryker ikke av ild. Noen bygninger ser ut som om de har vært herjet av brann, men de fleste bygningene er av stein. Har det vært brann her, så har den ikke hatt mye å ta tak i.

Noen lastevogner står nedsnødd på den andre sida av den åpne plassen. Et par av dem er veltet.

Når Saty kommer nærmere, ser den noe som stikker opp fra snøen: En arm her; et hode der.

Den kommer til den åpne plassen. En mann ligger tvers over stien, halvt nedsnødd. Det ene beinet hans er skåret av rett under skinka. Han ser ut til å ha ligget der ei stund.

Var det en bevegelse oppe mellom bygningene? Saty lyer. Ikke en lyd. Den roper: «Er det noen der?»

Noen hjerteslag seinere får den svar. «Vi er her oppe. Kan du hjelpe oss?»

Lyden kommer fra en av de nærmeste bygningene. Saty går forsiktig oppover. Den merker at den stadig trår på ujevnheter i djupsnøen. Den ser etter og oppdager klær og kroppsdeler under snøen. Det ligger rester av mange døde menn nedover bakken. Det siste snøfallet har dekket dem under et par handsbredder med snø.

Oppe mellom bygningene dukker noen ansikter opp. Saty roper: «Jeg er Saty fra Tekanu. Jeg kommer med et budskap fra dirogen til Kalagi wo Berek.» Den bruker med vilje det gamle navnet hans. «Kan jeg komme opp?»

En hås latter svarer: «Vil du treffe Kalagi, må du leite under snøen! Du får nøye deg med oss. Bare kom opp.»

Saty går opp mellom bygningene, til det huset stemmen kom fra. To menn står ute. Begge har kledt seg i fillete klær utapå hverandre; begge er bleike og magre. Den ene bærer armen i ei fatle som er svart av blod. Saty kjenner igjen begge, men veit ikke hva de heter.

Der får han snart vite. «Vi kjenner deg igjen, Stjernemann,» sier mannen med fatle. «Jeg er Tadike wo Katak. Jeg er antakelig øverstkommanderende her, hvis vi fortsatt har en kommandostruktur. Kom inn.»

Saty kommer inn i et rom der det sitter femten, tjue menn i halvmørket. De er så mange at det er litt varmt i rommet, sjøl om det ikke er oppvarming her. Flere av dem har sår med forbindinger. Ingen av dem ser ut til å ha spist i det siste.

Alle ser på Saty. De mumler, hilser. Saty ser seg om og kjenner igjen de fleste ansiktene. Den sier: «Er dere de eneste her? Har dere vært i kamp?»

Mennene ler litt – en rar, dempet latter. Tadike har kommet humpende inn etter Saty; det ser ut til at han går litt dårlig. «Det er noen flere i et par hus lengre oppe. De er ikke i mye bedre forfatning enn vi. Hva er budskapet fra dirogen?»

Saty gir ham brevet. Han leser. De andre mennene ser på ham; han leser det høgt. Innholdet er at de skal begi seg med alt krigsbyttet og de kvinnelige slavene sine til Tekanu så snart vegen er framkommelig. Gjør de ikke det, er de opprørere og forrædere, og da venter dødsstraff.

«Dirogen kan ta det helt med ro – vi kommer så snart snøen er borte,» sier Tadike. «De som lever så lenge, i hvert fall. Kvinnene må nok bli igjen her.» Igjen denne rare latteren som ikke virker særlig munter.

«Du er jo en mirakelmann, så jeg skal ikke spørre hvordan du har klart å komme hit på denne tida,» legger Tadike til. «Men vi må nok vente her litt til. Det er ikke sikkert det blir så mange av oss igjen.»

Noen av mennene gnager på ett eller annet. Det går sakte; de skjærer med knivene sine, biter og river og sender det de gnager på videre til nestemann. Et leggbein, ser Saty nå. Beinet er ikke steikt. De tygger rått kjøtt, kanskje av mannen som Saty fant liggende tvers over stien.

Saty spør hva som er hendt. Mennene svarer motvillig og med mange forklaringer, men sakte klarer Saty å få halt historien ut av dem.

De hadde feiret seieren grundig. Etterhvert hadde slavekvinnene innsett realitetene og tilpasset seg. De lærte seg de nødvendige ordene fra karnelisk sånn at de kunne lystre beskjeder. De høstet kornet og fikk det i hus; de brygget til og med øl til soldatene – store mengder med øl.

Soldatene hentet etterhvert slavinnene sine så de kunne ha dem hos seg: Ingen grunn til å holde dem under streng bevoktning lenger; de hadde jo etterhvert lært seg å verdsette sine eiere.

Kalagi beordret soldatene til å velge ham som dirog av Mundake. Det gjorde de ved en stor seremoni der Kalagi og andre holdt taler. De tente store bål og steikte kjøtt; de drakk øl, og kvinnene var hos dem. Kalagi ropte ut over hæren: «Her står vi som seierherrer! Nå spør jeg dere: Er det her vi skal bo? Og vil dere ha meg, Kalagi wa Mundaka, som dirog?»

Hele hæren hadde svart et rungenda JA! til begge deler. Så festet og drakk og åt de videre, og ut på natta halte soldatene sine kvinner med seg og gikk til ro.

På ett eller annet tidspunkt den natta – det er usikkert hvordan signalet ble gitt – hadde samtlige slavekvinner listet seg opp, tatt knivene til sine søvndrukne eiere og stukket dem ihjel. Dette hadde de altså planlagt grundig og avtalt på gryntespråket sitt, som ingen andre forsto. Midt på natta slo alle til samtidig.

Det var ikke alle som lyktes: Noen menn hadde vaknet og skreket opp; noen var bare blitt såret. Men kvinnene hadde vært vakne og klare. Mennene var fortsatt drukne og i dårlig stand til å forsvare seg. Noen hadde overlevd, tildels med store sår; noen av kvinnene var også blitt drept. Men i det store og det hele hadde den store festen endt med katastrofe. Dirog Kalagi hadde hatt tre slavinner. Om morgenen ble han funnet i en stor dam av blod med strupen snittet over.

Samtlige kvinner – de som ikke var drept eller tatt til fange igjen – hadde rømt byen og løpt opp i fjellsida, der de forsvant inn i gruvene. Og da de overlevende mennene vaklet ut for å se etter dem, oppdaget de at den store låven, der kornhøsten befant seg, sto i lys lue. Bygningen var av stein, men halmen var ikke fjernet etter treskinga, og den brant like lystig som køl.

Det tar lang tid før Saty får hele historien ut av mennene. Det er ikke vanskelig å skjønne, sjøl for Saty som ikke er særlig dyktig til å lese menneskers følelser, at dette er en hendelse de er lite stolte av: Uovervinnelige krigere som de var lot de seg stikke ned for fote av hjelpelause slavinner.

Mindre enn halvparten overlevde. Mange døde etterhvert av skadene; nå er de to-tre hundre kampdyktige menn. Etter at de hadde fått overblikk over katastrofen samlet de seg, de som hadde kommet uskadd eller lettere såret fra kvinnenes opprør, og lovet hverandre at de skulle ta hevn. De hadde klart å fange noen få slavekvinner; disse ble straks voldtatt og drept. Så skaffet de seg overblikk.

De hadde nesten ikke korn og nesten ikke køl – det gikk opp for dem at Mundake-boerne hadde hovedlagrene sine i gruvegangene. Så dit opp gikk de, klare til å øve samme hevn mot kvinnene der inne som de hadde øvd mot de få fangene. Det gikk ikke slik de tenkte.

Kvinnene hadde vakter i samtlige gruveinnganger. Mennene ble møtt av ei haglskur av skarpe piler, skutt fra skjulesteder inne i mørket. Mange menn falt i det første angrepet. De trakk seg tilbake og angrep igjen, mer forsiktig denne gangen: Noen kom seg inn i gruvegangene. Ingen kom ut igjen.

Etter dette trakk de seg ned i byen igjen. De gjorde et par forsøk til, men begge gangene endte det med flere døde. Kvinnene der oppe klarte seg uten tap.

De åt steikt kjøtt så lenge de hadde køl til å tenne bål. Det varte ikke lenge. Brød og annen proviant er forlengst spist; nå har de bare rått kjøtt fra døde kroppene å leve av.

Når de eter rått kjøtt, tenker Saty, får de også i seg de levende sporene av mose som finnes i kjøttet. Det blir de ikke friskere av.

Snøen har falt i dynger. Derfor har ikke de døde gått i oppløsning: De har fortsatt rått kjøtt å ete, så lenge de orker. Uten bål blir det sviende kaldt i boligene. Derfor flokker de seg tett sammen. det gir litt varme. Saty tenker at tredve menn i et stort rom gir femten hundre watt – nok til at skrøpelige mennesker ikke fryser ihjel, men ikke stort mer.

«Og kvinnene er fortsatt der oppe?» spør Saty.

Tadike nikker. «Inne i hulene. De må være lange; de rommer tusen kvinner med mat og forsyninger. Vi ser at det ryker fra huleåpningene av og til, og det hender at de viser seg utafor hulene.» Han ler den tynne latteren sin igjen. «De ser kanskje etter om vi er så svekket at de kan komme ned og drepe oss med pilene sine.» Han rugger litt att og fram. «Vi skulle aldri ha stolt på dem,» fastslår han.

Saty tenker at det har han nok rett i. Etter at mennene og barna deres er drept foran øynene på dem, og de sjøl er blitt voldtatt igjen og igjen, er nok ikke kvinnene i Mundake til å stole på.

De øvrige soldatene har slått seg til i tre andre bygninger. De sitter eller ligger og venter på at dagene skal gå, slik at snøen smelter, og de kan bevege seg i retning av Tekanu igjen. Det gjelder bare å overleve så lenge.

De søtten kvinnelige soldatene har slått seg til i en egen bygning. Etter katastrofenatta oppdaget de fort at deres særskilte status forsvant. Noen av mennene lot frustrasjonen gå ut over dem. Det skjedde flere gjengvoldtekter. Da bestemte kvinnene seg for å bo sammen, slik at de kan forsvare seg samlet.

Det virker som om det er bedre disiplin blant disse søtten enn blant de andre soldatene. De gjør ikke fra seg rett utafor hushjørnet; de går minst tre i følge til en bakke utafor bebyggelsen. Dit bærer de også de reingnagde restene etter måltidene. De vasker seg med snø og holder en fast daglig rutine: Morgenstell, matleiting, felles måltid hvis de har funnet noe, sang og samtale, kveldsstell og søvn. Lukta av gammel møkk henger mindre tett i huset der de holder til enn i de andre bygningene.

I hvert hus blir Saty bønnfalt om å hente hjelp – menn og lastevogner som kan frakte dem hjem til Tekanu. Saty lover å gjøre så godt den kan.

Dirogen kommer til å be Saty fortelle nøyaktig om tilstanden i Mundake. Han kommer til å forlange en oversikt over slavekvinnene – hvor mange de er, hvor farlige de er, hvor de holder til.

Saty bestemmer seg for å gjøre et forsøk. Den vasser gjennom snøen, opp mot gruveinngangene. Det er tråkk utafor inngangene; stier, spor etter mange føtter.

Noe smeller mot bergveggen ved sida av Saty; det gnistrer. Den stopper, huker seg ned, leiter i snøen og finner en jernbolt med en skarp spiss. Spissen er trykt litt inn etter sammenstøtet. Den ser opp mot hulene og oppfatter en rask bevegelse. Inne i hulen skimter den omrisset av en kropp. Det er minst femti meter opp til huleåpningen; skytteren der oppe har et kraftig våpen. Prosjektilet kunne ha gjort alvorlig skade på Saty hvis det hadde truffet.

Den reiser seg igjen og roper på wadisk: «Jeg er aleine. Jeg kommer fra en annen verden, og jeg kommer i fred. Kan jeg komme nærmere?»

Den hører et surr av stemmer som hvisker. De trur sikkert ikke at den hører så godt, men det gjør den: «Er det den skapningen som – « «Det var jo han som – «

De diskuterer seg ferdig. Så høres en kvinnestemme: «Du kan komme nærmere. Vi er seks skyttere som holder våpen klare.»

Saty reiser seg og vasser videre oppover.

De slipper den inn i et stort rom innafor inngangen. Flere åpninger i enden av dette rommet fører videre inn i fjellet. De tenner et bål; brenslet er køl og klumper av død mose. Ingenting tyder på at de trenger spare.

De seks sitter i en halvsirkel og peker på Saty med hver sin armbrøst – meterlange våpen av stål, med spente buestrenger og jernbolter klare til skudd. Alle har lange, blanke kniver. Saty tenker at den kanskje kunne klare å overvinne dem; de veit ikke hvor rask den kan være og hvor sterk den er. Men hva ville hensikten være med det? Den hører lyden av flere kvinner som snakker, ler og beveger seg lengre inne i gruvegangene. Det er et nettverk av huler her; huler som disse kvinnene kjenner ut og inn.

Røykosen henger tett under huletaket. Men det er avtrekk her; røyken virvles videre opp gjennom et par store sprekker.

De studerer Saty lenge, og diskuterer utseendet til denne rare skapningen som verken er mann eller kvinne. Det er tydelig at de har hørt om den: De granskende blikkene forteller om nyfikenhet, men ikke om forbløffelse.

Kvinnene er godt kledt mot varmen, og alle virker friske. To er tydelig gravide. Saty tenker over noe den la merke til første gang den kom hit: Disse menneskene er litt brunere i skinnet enn menneskene i Tekanu. Seleksjonen har utstyrt dem med litt mer pigment enn menneskene i låglandet. Dessuten er ingen av dem merket av sår, blemmer eller utvekster der mosesporer har grodd fast. Er de mindre utsatt for denne plagen også?

De har sett seg ferdig. En av dem spør: «Du oppsøker oss. Hva vil du?»

«Jeg vil vite alt om dere,» svarer Saty. «Men det er ikke sikkert dere vil svare på alt. Hvor mange er dere? Hvordan overlever dere? Hvilke planer har dere?»

Hun ler høgt. Det er noe skarpt og fiendtlig i latteren. «Du trur ikke vi vil svare? Vi har ingenting å skjule. Nå er vi sjuhundreogfemten kvinner; alle væpnet. Vi har forråd av alt vi trenger på steder som ingen fiende kan nå. Vår plan er enkel: Når snøen er borte, går vi ned i byen og dreper de mennene som har overlevd. Så sår vi kornet og fortsetter arbeidet vårt som før.»

«Det er noen kvinner der også,» sier Saty. «Skal de også drepes?»

«Noen vil drepe disse kvinnene også. Andre vil bare lemleste dem. Så kan de finne vegen tilbake til Tekanu sjøl.»

«Dere trenger ikke menn?»

Hun gjør et kast med hodet. «Selvfølgelig trenger vi menn. Men det har ingen hast. Når vi får tid til det, henter vi noen fra Vata Voti. Det bruker å være lett. Men ingen fra Tekanu: Kommer det flere bleikansikter, dreper vi dem også.»

De andre nikker. Saty peker på magen til en av dem: «Noen av dere bærer barn av soldater. Hva vil dere – «

Hun glefser: «Noen vil kanskje beholde dem. Vi får se hva vi gjør med dem.»

Saty er gjest og blir bevertet: En stor tallerken med dampende graut. Den blir litt forbauset over hvor godt det smaker. Kanskje er den i ferd med å utvikle en menneskelig smak også.

Hun som har ført ordet sier: «Vi skjønner at du kommer fra Tekanu, og at du har tenkt deg tilbake dit. Vi har drøftet om vi skulle drepe deg. Det ville være det enkleste.» Hun gransker ansiktet til Saty, og blir kanskje litt skuffet når hun ikke ser antydning til bevegelse i trekkene dens.

«Så bestemte vi at du kan ta med deg disse opplysningene tilbake,» legger hun til. «Og at du kan gi ham dere kaller en dirog beskjed: Kommer det flere fra Tekanu hit, så blir de drept. Vi lar oss ikke overrumple én gang til. Og ingen av oss er redde for å dø lenger, hvis det er det vi må for å redde folket vårt.»

Saty har ikke flere spørsmål. Den takker for måltidet den har fått og lover å ta med disse beskjedene tilbake til Tekanu. Idet den reiser seg for å gå, kommer flere kvinner inn i det store rommet; noen gravide, andre ikke. De danner en ring og begynner å synge – et fulltonende kor med en hymne til landet, til fjellet og til gudinna Tikatte, hun som har skapt dem alle.

På vegen tilbake går Saty innom hvert av de fire husene der det holder til folk. Den informerer dem om at planen er at alle skal bli drept. Så begynner den å gå tilbake til Tekanu.

 

20: Dirogen har en dårlig dag

Dirogen traver rundt bordet. Stopper, knytter hendene, skjærer grimaser. Så går han videre, stopper igjen, ler skingrende. De fire vaktene ser urolig på hverandre.

«Den gode nyheten,» sier dirogen plutselig, «er at Kalagi fikk som fortjent! Den dårlige nyheten er at han ikke fikk det av meg.» Han tramper videre. Så legger han til: «Og at halve hæren min er utslettet av en flokk slavinner! Det er utålelig. Utålelig!»

Han setter seg igjen. Saty legger merke til at han har fått en grønnlig kul i ansiktet, litt over det ene øret. Dirogen fingrer på dette punktet. Så sier han, med en lyd som om han snakker mellom tennene: «Gjenta nøyaktig det du fortalte. Hvert eneste ord. Om tilstanden i Mundake.»

Saty gjentar. I Mundake, forteller den, var det hundreogatten gjenlevende mannlige soldater og søtten kvinnelige for tre døgn sia. Alle er i dårlig forfatning og utsultet; de har bare rått kjøtt av gamle lik å spise. Mange av mennene er såret; noen kommer til å dø, og mange vil ikke klare å komme seg tilbake til Tekanu for egne krefter. De ber dirogen sende lastevogner med forsyninger så snart som mulig, og hjelp til at de kan komme seg tilbake hit.

«De kan sitte der og råtne!» skriker dirogen. «De kunne ha kvittet seg med Kalagi, i stedet for… – Men disse slavene har lovet å drepe alle, sa du?»

Saty nikker igjen. «De vil drepe alle som er der nå, og de vil drepe enhver kriger, handelsreisende eller reisende som kommer fra Tekanu. De liker oss ikke.»

Dirogen skuler. «Men deg lot de leve! Hvorfor det? Hva har du lovet dem?»

«De ba meg ta med denne beskjeden til dirogen og advare mot å sende flere menn dit,» svarer Saty. «De er sju hundre og femten, sier de, og alle er godt væpnet. De er i god form, de spiser godt, og hulene deres vil være dødsfeller for alle som prøver å ta seg inn.»

Dirogen sitter litt. Så stønner han: «Hvorfor har vi ikke skytevåpen! Hvorfor – «

Saty trur at dette også er et spørsmål den må besvare. «Fordi det ikke er mulig å skaffe svovel, sia

handelsvegen går gjennom – «

«Det veit jeg godt!» skriker dirogen. «Beskriv disse skytevåpnene som de bruker.»

Saty beskriver og forklarer. «Og hvorfor lager ikke vi slike buer?» spør dirogen og ser olmt på Saty.

«Fordi vi ikke har god nok teknologi,» svarer Saty rolig. «Stålstrengene deres er av en kvalitet vi ikke lager her i byen. De må ha denne kvaliteten for å kunne strammes hardt nok og gi kraft i skuddet. Du vil jo ikke at strengen skal ryke akkurat når soldaten skyter – «

«La meg bestemme hva jeg vil og ikke vil!» skriker dirogen. «Jeg gir beskjed til rådsmann Karad wo Gahantiki – han får sette i gang grovsmedene sine med å lage finstål. Og du setter i gang vidunderbarna dine med å finne ut hvordan våpnene skal lages.»

Saty står. Dirogen glor på den. «Nå!»

Saty bukker og går ut. – Ingen er best på alt, tenker den. – I Tekanu lager vi ting av mose – køl, redskaper, fyringsved, båter. I Mundake graver de ut malm og lager stål. Det er det de kan.

Den skjønner at dirogen ikke vil høre på slike argumenter.

Ryktet om at halvparten av Tekanus uovervinnelige hær er utslettet av noen slavinner sprer seg så raskt som bare en dårlig nyhet kan. I løpet av et par dager har hele byen hørt om det katastrofale nederlaget. Ikke alle sørger: Noen ler, men bare sammen med folk de stoler på.

Ryktet vokser dessuten på vegen: Mundake har en hær på flere tusen blodtørstige kvinnesoldater, sies det. De har utslettet alle byene inne i landet; de har skytevåpen som ingen kan stå seg mot, og de har utslettet Tekanus hær i ett eneste slag. Når snøen blir borte, kommer de hit, og da vil de utslette denne byen også.

Alle veit at Saty har vært der. Folk kommer og spør. Saty svarer det samme som den har sagt til dirogen, helt til det kommer en streng ordre fra dirogen: Den skal slutte å spre rykter, ellers blir den arrestert og dømt for oppvigleri. Da slutter Saty å svare på spørsmål om Mundake.

Vårflommen er uvanlig voldsom: Det har falt mye snø i fjellet, og det virker som om alt smelter samtidig. Elvene flømmer langt over sine vanlige mål.

En dag høres et voldsomt brak i hele byen. Det etterfølges av noen merkelige knakelyder. Alle lys slokner. Folk blir oppskremt; noen trur byen er under angrep og blir beskutt med enorme kanoner.

De trur feil. De første som kommer bort til fossen ser at brua og kraftverket er borte. Elva fosser over det gamle bruspennet. Noen jernbjelker ligger tvers over elva lengre nede; resten av vrakgodset har elva fraktet ut til havet.

Saty tenker at denne byen kommer ikke til å klare å bygge et nytt kraftverk: Vil de ha lys og varme, må de skaffe det med enklere midler. Heldigvis har de slike midler tilgjengelig. Det er ikke en gang nødvendig å bruke det kraftige batteriet som Dareb og Wedel har beholdt, sia ingen husket å beslaglegge det.

Langs kysten er snøen borte. Strandvegene er såvidt farbare, sjøl om vogner risikerer å kjøre seg fast i gjørme. Dirogen sender to lette, gassdrevne lastevogner til Lekat etter forsyninger. Han sender førti soldater med vognene også, i fall byboerne der blir vanskelige å ha med å gjøre.

Flere forrædere blir avslørt. En av dem er rådsmann Karad wo Gahantiki, som sier at det er umulig å lage slike våpen som dirogen har sagt han vil ha. En annen er hærsjef Sakato, som ikke vil marsjere mot Mundake hvis ikke soldatene blir utstyrt med gode nok våpen.

Det er fort gjort å arrestere Karad nede på smelteverket. Han ser forvirret på vaktene som vil hente ham. Forvirringa varer ikke lenge; de binder hendene hans og fører ham til rettslokalet. Dommen faller; Karad føres ut og får halsen skåret over. Prosessen tok et par timer.

Det går ikke like lett å arrestere Sakato. Han er omgitt av soldatene sine; det blir et lite slag der både vakter og soldater faller. Sakato trekker seg tilbake til forlegningen og forskanser seg der.

Dirogen går til forlegningen og holder et rasende oppgjør med opprørske soldater: Forstår de ikke at det er byen de skal tjene; ikke en tilfeldig troppssjef?

Soldatene hører på fornuft. Sakato har ikke vært hærsjef lenge; bare hans egen tropp forsvarer ham, og den blir fort nedkjempet. Han blir ført til retterstedet sammen med forræderne som forsvarte ham. Denne gangen blir det ikke tid til å felle noen dom før alle blir henrettet.

Politiet og soldatene eter godt, både den dagen og den neste.

Det kommer forsyninger fra Lekat: To fulle vognlaster med korn, og løfter om mer så snart de får sendt flere vogner. Plutselig er det slutt på rasjonering; for første gang på et år får folk ete seg mette. Det sendes flere vogner til Lekat på veger som begynner å bli tørre. Vognene frakter køl sørover, korn nordover. Dirogen blir lovprist fordi han har reddet byen fra sultkatastrofe.

Ingen vogner blir sendt til Mundake for å redde soldatene. Fem radmagre kvinner i fillete klær kommer vaklende inn i Tenaku fra vegen mot Mundake. De har rukket å rømme før det siste angrepet; flere av de kvinnelige soldatene ble drept på vegen, bare disse fem har overlevd.

Føreren for de fem er Bakadi wu Sakat. Hun kommer seg fort til krefter igjen og blir en respektert soldat og troppsleder; navnet hennes er nå Bakadi wo Mundaka. Når hun blir spurt hvordan de fem klarte å overleve, svarer hun: «Vi gjorde det vi måtte gjøre.» Hun liker kjøttet godt steikt.

Etter disse fem kommer det ikke flere soldater tilbake fra hæren som okkuperte Mundake.

Såkornet kommer i jorda – også soldatene deltar i dette arbeidet. Det gror godt; alt tyder på et godt år med korn, frukt og bær. Det blir født flere barn enn tidligere år, de fleste av kvinner som har vært i forlegningen.

Arbeidet med å utvinne mose og utvide grensene for byen går raskt, takket være effektive gassdrevne maskiner og flammekastere. Et lag ledet av Makonnu utvinner gass, som fylles på trykktanker og blir fordelt til ovner og lamper. Dirogen anskaffer flere slike lamper og er svært godt fornøyd med dem.

Det er midtsommer. Soldatene marsjerer. Den nye rådsmannen som har ansvar for smelteverket og smiene har satt i gang produksjon av armbrøster med tjukk ståltråd og bolter til ammunisjon. Soldatene øver på å bruke disse våpnene. De begynner å glede seg til å gå mot Mundake igjen, og til gjensynet med slavekvinnene, som skal få det de fortjener.

Med jevne mellomrom går en tropp rundt i byen og henter kvinner til forlegningen. De har alltid med et ark undertegnet av dirogen, som bevis på at de kan hente dem de har sett seg ut. Utvalget er godt, for det er mange flere unge kvinner enn unge menn i byen.

Alle kjøretøyer bygges om til gassdrift. Det blir produsert gassovner og gasslamper, og politiet bruker gassfyrte blåselamper i vanskelige avhør, i stedet for strøm. Det foregår en industriell revolusjon med effektivisering av alt slags arbeid, takket være lett tilgang til den nye energien.

Dareb og Wedel har avsluttet konstruksjonen av havgående fartøy. De er frustrert fordi det er umulig å få hjelp til å bygge skipet: Alt jern som smeltes går til kjøretøy, våpen, ovner og lamper. Om det finnes noen prioriteringsliste, så kommer båten til Wedel nederst.

De begynner å leike seg med ballonger i stedet. Saty forklarer: «Hydrogen er mye lettere enn luft, men det klarer vi ikke å produsere lenger.» Dareb og Wedel ser på hverandre. «Dessuten er det høgeksplosivt. Gassen som vi utvinner veier omtrent halvparten så mye som luft, så den går det fint an å lage ballonger av, men denne gassen kan også komme til å eksplodere.»

«Hvis vi hadde en ballong sterk nok til å løfte oss,» sier Dareb, «så kunne vi reise gjennom lufta til Vata Voti og kjøpe svovel. Vi trengte ikke bry oss om Mundake i det hele tatt! Hvor stor må en gassballong være for å – «

«Det tryggeste er en varmluftballong,» sier Saty. «Den eksploderer ikke.» Den tegner raskt en ballong som bærer en gondol. «Ballongen er åpen nederst. Midt i gondolen, rett under åpningen, står det en ovn. Varmlufta fra ovnen fyller etterhvert ballongen. Hvis lufta som fyller ballongen er 30 C varmere enn lufta ute, er den tolv prosent lettere enn lufta ute. Da kan den bære både gondolen, duken og en mann som sitter i gondolen.»

Begge sitter med nesene rett over tegninga. «Hvor stor må den være?» spør Dareb.

«Det klarer du fint å regne ut sjøl,» svarer Saty og reiser seg. «Jeg skal undervise en ny klasse i fysikk.» Den går, og registrerer at Dareb og Wedel snakker i munnen på hverandre mens de konstruerer nye ballonger på arket. Snart kommer det til å sveve ballonger over Tekanu, tenker den.

En kveld slipper en skikkelse seg over gjerdet som omgir forlegningen. Skikkelsen detter sammen på bakken; kommer seg opp igjen og begynner å gå. Det er ei jente. Hun går ustøtt; klærne hennes er revet opp. Hun blør.

Ansiktet hennes er tomt. Hun møter noen få mennesker på gata. Det er noe ved henne som gjør at ingen snakker til henne; de skynder seg heller videre.

Hun fortsetter til hun kommer til fossen der kraftverket har stått. Uten å nøle slipper hun seg framover og stuper ut i fossen,

Hun blir funnet på stranda dagen etter. Halve kroppen hennes ligger i vatnet; resten av henne, så forslått at det er vanskelig å kjenne henne igjen, ligger på land. Etterhvert finner folk ut hvem hun var.

Dareb og Wedel sitter i matsalen. Som vanlig har de et problem de vil drøfte med Saty: «En gassballong trenger ikke være brått så stor som en varmluftballong! Vi har regnet ut at – «

Ei jente kommer stormende inn. Hun løper bort til Dareb og Wedel. «Har dere hørt det?» peser hun, med store øyne. «Dere veit Hinake, hun som var i klassen vår?»

Begge ser opp. Wedel sier håst: «Ja?»

Hun buser ut med historien, om Hinake som kastet seg i fossen og ble funnet igjen i dag tidlig.

Wedel blir hvit i ansiktet. Han reiser seg brått og går til rommet sitt.

Hæren er kampklar, lastevognene er fylt opp med forsyninger. På ny står soldatene på geledd foran dirogen. Tualakspillerne spiller; dirogens fire vakter følger ham fram til plattformen.

Soldatene er utstyrt med lange kniver og enkle armbrøster. Uniformene er reine og pene; soldatene er i bedre hold enn byboere flest. Den nye hærsjefen, Rakal wo Batekata, står i stram givakt foran troppene sine mens dirogen marsjerer opp på plattformen.

Dirogen har flere utvekster i ansiktet; han subber litt med beina når han går. Oppe på plattformen tar han seg sammen og retter seg opp.

Han holder en inspirerende tale om byens stolte historie; om hvordan den alltid har vendt nederlag til seier under Nakamuenes inspirerende, kraftfulle ledelse. Nå skal Tekanus kvinner og menn leve opp til sin stolte historie: Rikdommkene og æren venter på dem. Han gjør en gest: «Stig fram, Rakal wo Batekata, og motta din og soldatenes kampordre!»

Hærsjefen stiger opp. Han er yngre mann enn de forrige hærsjefene: Han har utmerket seg i kamp og steget i gradene. Han hilser.

Dirogen rekker ham et ark med kampordren på. Ei høg gasslampe er stilt opp på plattformen. Der skal dirogen tenne et symbolsk lys, slik han alltid gjør på denne dagen i året.

Han tenner. Det lyder et øredøvende smell; en blendende eksplosjon skjuler både dirogen og hærsjefen. Så klarner det igjen. Den store gasslampa er sprengt i småbiter; det samme er plattformen der dirogen og hærsjefen sto. De to er kastet i hver sin retning og ligger helt stille. De fire vaktene sto litt lengre bak og er bare slengt over ende. En av dem blør fra et stygt kutt der en del av lampa har truffet ham. Dirogen er død. Hærsjefen lever ennå, men det varer ikke lenge.

Full forvirring bryter ut blant soldatene og de frammøtte. Noen løper fram og skal hjelpe, andre ser seg skrekkslått omkring: Er de under angrep?

En avdeling av politiet har stått bak soldatene og overvåket seremonien, slik de alltid gjør. Nå marsjerer de fram og tar kontroll over det som er igjen av plattformen. Politisjefen, Jagad wo Manek, roper: «Alle forholder seg rolig! Dette er en katastrofe. Situasjonen er alvorlig og uavklart. Derfor tar politiet kontroll og erklærer umiddelbar unntakstilstand. Vi vil sette i gang undersøkelser. I mellomtida skal alle gå hver til sitt og la politiet arbeide. Hæravdelingene beordres tilbake til forlegningen.» Han står med nevene i sida, omkranset av vakter, og ser på mens folk sakte tar ordren til følge og begynner å tømme plassen. De snakker og diskuterer.

Soldatene ser på hverandre. Så begynner de også å fjerne seg, tropp for tropp, men uten leder.

Saty veit godt at gass kan eksplodere hvis en ikke er forsiktig. Men dette var ikke en vanlig gasseksplosjon. Lampa var ikke fylt med metan; den var fylt med hydrogen under trykk.

Den går til rommet som Dareb og Wedel deler og ser etter batteriet, men det er ikke der. Seinere forklarer de at det var utladet, så de har tatt det tilbake til verkstedet for lang tid sia.

 

21: En ny orden

Politisjefen oppretter hovedkvarter i dirogens residens. Et stort antall politifolk flytter inn sammen med ham; de øvrige flytter inn i bygninger tilknyttet fengslene, rettslokalet og retterstedet. Han bekjentgjør at unntakstilstanden vil vare til det hersker fred og orden i Tekanu. Han setter i gang en stor undersøkelse for å finne ut hva, eller hvem, som forårsaket eksplosjonen. Politiet finkjemmer byen på leiting etter mistenkelige personer. De kommer til Instituttet og forhører elever og forelesere. Ingen veit noe, og ingen har sett noe.

Soldatene som er sendt tilbake til forlegningene veit heller ikke noe. De diskuterer og krangler: Politiet har tatt kontroll over byen; skal de finne seg i det?

Noen vil straks innsette en ny dirog fra deres egne rekker. Men hvem skulle det være? De har ikke fått en ny hærsjef en gang. Andre vil komme i gang med den marsjen de har forberedt seg til, gå til Mundake og nedkjempe kvinnene der; kan det være så vanskelig? Det finnes også noen som meiner at de bør finne andre byer å erobre.

Nesten alle synes det var påfallende at både dirogen og hærsjefen skulle bli utsatt for den samme ulykken, akkurat når felttoget skulle starte. Like påfallende var det at politisjefen dukket opp med én gang, klar til å flytte inn i dirogens residens! Diskusjonen blir mer og mer opphisset: Har vi opplevd et planlagt dobbeltdrap og et politikupp?

Desto mer mistenkelig er det at dagene går uten at saken blir oppklart.

Bortsett fra å oppklare hvem som tok livet av dirogen, ser politisjefen det som sin viktigste oppgave å dempe uroen i byen. Mye henger sammen med soldatenes vold mot byens kvinner. Soldatene har i praksis fått lov til å forgripe seg på hvem de vil. De har også fått så mye mat som de vil, og på grunn av alle henrettelsene har de aldri manglet kjøtt.

Politisjefen veit at misnøyen også retter seg mot politiet. Men han ordlegger seg alltid slik at oppmerksomheten rettes mot soldatene. Han tillater forsamlinger med inntil 20 personer, og så snart folk begynner å samle seg, går han til forsamlingsstedene og forklarer hva han ønsker å gjøre.

Han forbyr reproduksjon med kvinner mot deres vilje, og han innfører like matrasjoner for alle. Han forklarer at han vil styre byen med fast hand inntil det hersker fred og harmoni her. Han vil slå hardt ned på grove lovbrudd, men han vil ikke bry seg med småtterier. Smilende forklarer han at folk må gjerne snakke nedsettende om ham som person; ingen kommer til å miste hodet for dét. Den som motarbeider de tiltakene han innfører, derimot, kan regne med besøk av handfaste ordensvakter.

Han snakker med de tre rådsmennene som har overlevd all utskifting og forsikrer at han ikke leiter etter flere forrædere – han leiter bare etter de skyldige i drapet på dirogen. Slik får han deres støtte. Han snakker med arbeidsledere, med fedre og mødre, med familieoverhoder og ektefeller og forsikrer dem at heretter skal ingen hente døtrene og hustruene deres med tvang. Han gir beskjed om at byens ordensregler gjelder for alle, også for soldater: Inne i byen har bare politifolk lov til å bruke makt, og heller ikke de kan bruke makt uten god grunn. Han snakker med Tara på Instituttet og lærerne hennes, og får høre at arbeidet deres – og særlig arbeidet til Saty, Makonnu, Dareb og Wedel – har skapt den framgangen byen har hatt. Av de andre lærerne får han høre hvordan Tara har skjermet dem og gjort det mulig å formidle kunnskap, sjøl i den vanskeligste tida.

Med lempe og list tar han makt og privilegier fra krigerne og soldatene, på en måte som hver for seg framstår som rett og rimelig.

Tida går; soldatene blir stadig mer frustrerte. Skal de aldri ut i krigen igjen? Når skal de få hente nye kvinner? Når skal de igjen få ete kjøtt og drikke saka? De må ha en leder; en som forsvarer deres rettigheter med kraft og styrke. Politisjefen – som opptrer akkurat som en dirog – har ikke utpekt noen ny hærsjef. Da får de gjøre det sjøl!

Det danner seg grupper. Flere troppssjefer vil bli hærsjef. Det utkjempes kamper; flere blir drept. . Politisjefen går til forlegningen. Han har bare noen få menn med seg. Han møter noen av troppssjefene og lar dem vite at i leiren kan de drepe hverandre på mye de bare vil, i hvert fall foreløpig. Men tar de kampene ut i byen, vil de få med en overlegen politistyrke å gjøre. Og politiet har støtte fra hele byens befolkning, lar ham dem få vite.

Politisjefen kommer til Instituttet og ber om et nytt møte med Tara wo Gahani og de andre lærerne. Der deltar også Saty.

Politisjefen informerer om statusen i arbeidet for å finne de skyldige bak eksplosjonen. Han redegjør for alle avhør de har foretatt, og avslutter: «Vi finner ingen direkte spor etter noen drapsmann. Inntil videre må vi nøye oss med å si at det har skjedd et uforklarlig uhell som ingen kan lastes for – i hvert fall hvis det ikke skjer liknende ting heretter.» Han ser seg rundt fra den ene læreren til den neste, hele runden rundt. Blikket hans hviler spesielt lenge på Saty. Så sier han:

«Instituttet har gitt byen viktige bidrag til å bedre folks levemåte og skape ny rikdom. Jeg ønsker at dette gode arbeidet skal fortsette. Det ville være tragisk og utilgivelig hvis det skulle skje flere ulykker av det slaget som tok livet av vår kjære dirog. Fortsett med det gode arbeidet!»

Med disse ordene reiser han seg, bukker lett rundt i kretsen og går.

Lærerne ser på hverandre. Noen spør forundret: «Hva meinte han med det? Hvorfor kom han egentlig denne gangen?» Tara sier: «Han ville nok gi oss en beskjed. Byen venter mye av oss, og vi må opptre deretter.»

Saty skjønner ikke hva denne beskjeden har gått ut på. Det er det flere andre som heller ikke gjør. De går hvert til sitt og fortsetter det gode arbeidet.

Det gode arbeidet består i å utvide grensene mot mosen og utvinne stadig mer gass. Dareb we Gahadek og Wedel we Manekka er egentlig utlært og bør komme ut i nyttig arbeid, men begge beholder en tilknytning til Instituttet. Dareb underviser og holder forelesninger for særlig vitebegjærlige ungdommer. Han hjelper Makonnu i mosen og overtar etterhvert mye av arbeidet hans der ute. Wedel er blitt svært fåmælt og holder seg mye aleine; de to tilbringer ikke så mye tid sammen lenger. I stedet holder Wedel på med båtprosjektet sitt. Han får litt hjelp av Saty, men det virker som om han foretrekker å arbeide aleine. Han er ofte borte i smelteverket og ber om konstruksjoner han trenger til en båt, og nå får han etterhvert de tingene han trenger; politisjefen har antakelig gitt beskjed om det.

Dareb prøver å få ham med på ballongprosjektet. Men Wedel er ikke interessert lenger. Han orker ikke å arbeide lenge sammen med andre, ikke en gang med Dareb. Båtene hans krever ikke noe særlig samarbeid med noen: Han veit nøyaktig hva han trenger, så bestiller han det, og etter ei stund kommer det noen med platene han har bestilt og klinker dem sammen.

Dareb setter i gang noen av elevene sine i stedet. Snart er to grupper i gang med å lage ballonger. Dareb peker og forklarer, og utpå høsten er ballongene klare til forsøk.

Begge ballongene lander langt utafor byen i det første forsøket. Elevene er heldige og lander nær en veg gjennom mosen; likevel er det med nød og neppe at de klarer å ta seg tilbake til Tekanu. Dareb innser at ballongene trenger retningskontroll og diskuterer saken med Saty.

«Sett en motor med propell i gondolen,» foreslår Saty. «Hvis den er dreibar, så kan du – «

Dareb sperrer øynene opp, slår handflatene sammen og løper ut. Snart har han satt elevene i gang med enda en ballong.

På sommeren og høsten er det mye ferdsel mellom byene, så folk i kystbyene har også hørt om ulykken som dirogen var utsatt for. Det kommer et følge fra Lekat. Det ledes av Rahak wo Nakamu, en sønn av den drepte dirogen. Han er rådsmann for kornproduksjonen i Lekat og krever å få møte politisjefen. Det får han. De møtes aleine, uten vakter eller rådgivere.

Åkrene i og rundt Tekanu bugner av korn denne høsten. Dermed er det uvisst hva Rahak har kunnet foreslå som denne byen kan ha nytte av, men møtet varer ei god stund. Plutselig kommer han trampende ut. Han virker ikke blid.

Han tar med seg rådgiverne sine og går rett til forlegningen. Der blir han sluppet inn, og følget hans blir der til neste dag.

Neste dag kommer Rahak til politisjefen igjen. Han kommer i følge med rådgiverne sine og to troppssjefer, Nahaki wo Belo og Tarak wo Taneki. De to har med seg sine respektive tropper. Tilsammen kan det være førti menn som står utafor dirogens residens.

Porten er stengt. Rahak roper: «Kom ut, usurpator! Du skal avsettes. Kom frivillig, så får du leve. Ellers må du ta konsekvensene!»

Omsider åpnes porten på gløtt. Jagad wo Manek titter ut. «Vil du noe? Da kan du komme inn til en samtale. Legg fra deg våpnene ute.»

Folk har lagt merke til soldatene og til opptrinnet ved porten til dirogens residens. Det samler seg noen nysgjerrige. «Nå møter jeg med støtte ikke bare fra Lekat og Forbundet av frie byer, men også fra Tekanus egen hær!» fastslår Rahak. «Basert på den støtten, og på min historiske rett, krever jeg å bli innsatt midlertidig som dirog i Tekanu, inntil rådet gjør et permanent valg. Kom ut og overgi deg, og gi plass til den rettmessige arvingen!»

Politisjefen ler. «Det finnes ingen rettmessig arving. Rådet er suverent, og jeg skal gi mitt råd så snart ro og orden er gjenopprettet. Det skjer ikke nå, og slike opptrinn som dette forsinker prosessen unødig. Pakk deg hjem! -. Og dere to – « -han peker på troppssjefene Nahaki og Tarak – «gjør klokest i å føre troppene deres tilbake til forlegningen straks, og bli der. Jeg skal seinere avgjøre hvilke konsekvenser dette vil få for dere.»

Han skal til å stenge døra igjen. Rahak står og måper, rød i ansiktet; ikke ulik faren sin. Men Nahaki og Tarak har antakelig skjønt at de allerede har gått så langt at konsekvensene vil bli dystre. Og foran sine egne soldater kan de ikke vise svakhet. De løper fram og vil åpne porten med makt. Soldatene deres stimler sammen bak dem og roper: «Gå på! Knus usurpatoren! All makt til hæren!» De svinger med kniver og armbrøster.

Brått svinger porten opp. Bak politisjefen står det politisoldater med to kolossale flammekastere. Politisjefen gir et kort tegn. Flammekasterne blir tent; to lange rør spyr intense flammer mot soldatene. Noen skriker og prøver å komme unna, men flammene når langt; flere faller sammen med forkullete klær og brannskader over hele kroppen. De ligger og skriker av smerte.

Noen av soldatene kommer unna uten å bli svidd. Ingen av troppssjefene deres er så heldige; de ligger nede i likhet med flere av soldatene. Rahak og rådgiverne hans er også blitt svidd, men ikke så alvorlig. Rahak ynker seg: «Dette er krigserklæring! Jeg skal – « – så klarer han ikke å si mer; han krøller seg sammen i smerte.

«Du skal sendes hjem til Lekat, og så får de avgjøre der i byen hva som skal skje med deg,» svarer Jagad. Han snur seg til mennene sine; det står flere av dem bak flammekasterne: «Rydd opp disse vrakrestene. Avliv dem det ikke er noe håp for, og kast resten i fengsel. Der kan legene avgjøre hvem som må avlives og hvem som kan overleve.»

Folkene hans setter i gang med arbeidet.

Rahak og rådgiverne hans blir bundet og satt i ei transportvogn, som sendes med vakt til Lekat. To av rådgiverne er så forbrent at de ikke klarer noe annet enn å skrike og jamre seg: Det er usikkert om de vil overleve en så lang transport, men den sjansen får de ta. Rahak sjøl er bare lettere skadet. Politioffiseren som leder transporten får et brev som han skal levere til rådet i Lekat sammen med Rahak.

De soldatene som kom seg tilbake til forlegningen blir hentet seinere på dagen. De virker sjeleglade når det går opp for dem at de slipper dødsstraff. De fratas retten til å bære våpen og kastes ut av hæren. Heretter må de bruke dagene på å skjære og koke mose.

Forlegningen settes under bevåkning av politivakter. De følger med, men griper ikke inn, når en styrke på kanskje hundreogfemti menn samler seg og begynner å fylle tre transportvogner med forsyninger. De arbeider systematisk og ordnet; det er tydelig at de har en plan. Men de antaster ingen, og de hilser høflig på politivaktene – mer vennlig enn de har brukt å hilse.

To dager seinere marsjerer disse soldatene ut av byen. De begir seg avsted langs vegen til Mundake. De har fylt vognene med køl, brød og tørket frukt, men ikke nok til at de vil klare seg over vinteren. Føreren deres, Tikel wo Nekele, avgir en kort rapport til politisjefen før de drar: «Som de siste lojale soldater drar vi for å fullføre det arbeidet vi skulle ha gjort oss ferdig med for to år sia: Vi vil erobre hele Mundake, og utslette hver eneste innbygger der.»

Det er så seint på høsten at de såvidt vil rekke fram før snøen kommer. De belager seg altså på å overvintre, og da må de finne forsyningene som kvinnene der har samlet. Har høsten vært like god i Mundake som her, så er lagrene mer enn fulle.

I Mundake har antakelig kvinnene gjort arbeidet aleine, hvis de ikke allerede har skaffet seg menn fra Vata Voti og andre fjellbyer. Og imens har mange av dem født barn: Noen har de sikkert drept, og andre har fått leve.

Til dette stedet vil soldatene marsjere og fullføre seieren. Politisjefen ønsker dem lykke til. De marsjerer østover, og det er det siste noen i Tekanu ser til dem.

Alle disse begivenhetene blir rapportert og kommentert i de faste møtene som Tara wo Gahani har med foreleserne på Instituttet. Saty deltar på disse møtene. Den er forlengst blitt en del av dette fellesskapet, og av og til er det nesten som om de helt har glømt hvor forskjellig den er fra de andre. Slik får den med seg de viktige begivenhetene, og i motsetning til mange andre husker den alt som blir sagt.

Det er påfallende hvor mye som har hendt i byen på den korte tida den har vært her. En dag spør den om det alltid skjer så mange voldsomme ting her; opprør, henrettelser, krig, drap – – det er nesten ikke ende på oppskakende hendelser. De andre ler og ser på hverandre. Garud wu Tebel rister på hodet og svarer: «Her har det ikke hendt noe på femti år! Så dukket du opp, og dermed kom begivenhetene i rasende fart. Vi får bare klamre oss fast og prøve å overleve et år om gangen!» Han avslutter med en liten latter.

Saty tenker igjennom denne bemerkningen. Den skjønner ikke hvorfor de andre ler, den skjønner ikke hva de meiner med de rare blikkene de plutselig sender den, og den skjønner ikke hvorfor alle disse hendelsene har inntruffet akkurat nå.

Kanskje har Tekanu vært på veg mot ei krise i lang tid. Kanskje har de underliggende årsakene sakte bygd seg opp, og det eneste som trengtes var en utløsende faktor. Denne faktoren slumpet til å være Saty.

Eller Dareb og Wedel. Eller kombinasjonen av alle tre. Menneskenes samfunn er like uforståelige som menneskene sjøl.

Bakadi wo Sakat er en levende legende. Hennes status som en av få kvinnelige soldater i Mundake er blitt styrket ytterligere etter at hun klarte å lede den vesle flokken tilbake hit. Hun er fortsatt soldat, nå en av bare fem kvinnelige – ingen nye er blitt rekruttert. Det ryktes at hun ikke lar noen mann røre seg, og at ingen heller drister seg til å prøve.

Hun kommer ut fra forlegningen en dag og går med faste skritt til dirogens residens. Der ber hun om å få møte politisjefen.

Etter kort tid slipper hun inn. De sitter ei kort tid i møtet. Så samler politisjefen sin nærmeste vaktstyrke og går til forlegningen. Han går rett inn forbi vaktene, som står forfjamset og ser på ham.

Det kan hende at samtalene han hadde med de fire-fem troppssjefene ikke ble helt nøyaktig gjengitt etterpå. Men han skal ha sagt: «Denne leiren er et konstant uromoment i byen. Dere produserer ingenting, dere lever uten å bidra noe som helst, og dere klarer ikke en gang å holde orden rundt dere.» Og det er sant; søppelet flyter. Det er ikke etablert noen felles rutiner for å holde orden; hver tropp har sin måte å gjøre ting på.

«Dette blir det slutt på nå,» fastslår politisjefen. «Nå har dere en ny hærsjef. Hun heter Bakadi wo Sakat. Hun har vist enestående mot, dyktighet og lojalitet til sin oppgave, og er dermed eneste kandidat til denne oppgaven. Det første hun skal gjøre, er å nedbemanne dere og få orden på denne leiren.»

Flere av troppssjefene har sett seg sjøl som den nye hærsjefen. En eller to av dem har leikt med tanken på å løfte seg sjøl opp til posisjonen som dirog, i kraft av støtte fra soldatene. Men ingen av dem sier ett eneste ord når han ser seg om og spør: «Noen spørsmål?»

Bakadi wo Sakat blir hærsjef. Hun degraderer troppssjefene til soldater, utnevner fire nye troppssjefer og fristiller fem hundre menn. Hun samler de fem hundre og sier: «Byen trenger ikke en stående hær på åtte-ni hundre soldater. Ingen fiende truer oss; ingen annen by er sterk nok til å angripe oss. Nå er dere reservister og skal gjøre vanlig arbeid, inntil det måtte bli bruk for dere når en fiende truer. Dette er ikke en vanære; dette er en ære. Hold hodene høgt når dere går tilbake til det vanlige livet.»

Etterpå sier hun det samme til de tre hundre som blir igjen. Deres første oppgave er å vise den disiplinen som kreves for å rydde og holde det reint.

Folk i byen gleder seg over å være ferdig med det mange har kalt soldatenes skrekkregime. De frigitte soldatene savner dagene da de kunne drikke og synge, ete seg mette mens andre sultet, ta de kvinnene de ville ha og skremme folk til taushet. Det er tilløp til protester og opptøyer. Men politisjefens vaktstyrker får fort kontroll over problemet. Det blir ingen henrettelser, bare offentlig stokkepryl.

Snøen kommer. Matlagrene er fulle, folk lever bedre enn på flere år, og de fleste er svært fornøyd med politisjefen og hans regime. Det hersker ro og orden i byen.