av Tore G. Bareksten
Collier, John; Lilith; Atkinson Art Gallery Collection; http://www.artuk.org/artworks/lilith-65854
Det er skrevet fantasybøker og lagd filmer om nisser, huldre og troll, men jeg savner nyskreven fantasy inspirert av byttinger, Deildegasten, Draugen, Fossegrimen , Kvernknurren, Nøkken og Mara. Får jeg lov av Nye Novas redaktør og lesere vil jeg skrive litt om noen av disse magiske fenomenene fra folkesagn og folkeeventyr.
Denne gangen vil jeg fokusere på den forferdelige Mara, som kunne bli en skremmende norsk skrekkfilm.
Allerede i norrøn tid forestilte man seg at det vi i dag kaller mareritt, skyldtes en kvinnelig vette eller demon som kom om natta for å kvele den sovende eller vekke erotiske følelser. Troen på et slikt overnaturlig vesen som angriper både mennesker og husdyr, særlig hester, finner vi ikke bare i norrøn mytologi, men også i slavisk og germansk folketro. Mara opptrådde i flere former. Selv om den oftest ble fremstilt som en kvinnelig skikkelse, kunne den skifte ham og dermed også opptre som mann eller dyr. Forestillingen gikk ut på at Mara fremkalte vonde drømmer og en følelse av trykk i brystet når hun red et menneske eller et dyr mens det sov. Derav ordet «mareritt/nightmare».
I norrøn mytologi skilte man lenge mellom kveldriður og myrkriðurvar som var kvinner, mens trollriður kunne være både menn og kvinner.
Danske folkesagn forteller: «Maren er én, som man ikke kjender, men dog på en måte er elsket av». «Mara var åndi til et menneske som var skavande huga på ein», het det i Hafslo. På Lista sa de: «Får en mann mara, har et kvinnfolk lyst på ham. Får et kvinnfolk det, har en mann lyst på henne». Mara kunne derfor være en ung jente som var så forelsket i en gutt at han ikke engang fikk fred fra henne i søvne.
I Eyrbyggja saga (kap. 16) blir det fortalt at Katla inviterer Gunnlaug på overnattingsbesøk, men han avslår tilbudet og reiser hjem. Samme natt blir Gunnlaug mareridd. Senere innrømmer Katla at hun sto bak: «Ek hefi valditmeini gunnlaugs Þorbjarnarsonar, er þessi var.»
Når jentene blir gående til de blir så gamle at ingen vil ha dem, «då blir de muro tå dei», ble det sagt i Hallingdal. Men i noen norske folkesagn er maren sendt av underjordiske eller døde personer Noen steder trodde man at mara var gamle møykjerringer eller peppersvenner som etter sin død reiste rundt om natta og beilet til forelskede menn og kvinner.
Ludvig Holberg var huslærer i prestegården på Voss i årene 1702-04, og beretter i sine memoarer – Lifs og Lefneds Beskrifuelse fra 1728 – at han var «meget plaget af den Sygdom, man gemænlig kalder Maren, hvilken plager Folk naar de sove om Natten, og ligger sig paa dem, ligesom de havde en tung Byrde paa sig.» Han opplyser også om at han for å bli kvitt mare leste marevers. Vi vet ikke sikkert hvilket av flere mulige marevers Holberg brukte, men det eldste er datert Seljord 1786:
Muro! Muro! Minde!
Er du her inde, saa skal du her ud!
Her er Sax, her er Spiut!
Her er Simon-Svipu inde
I tillegg til å beskytte seg med magiske marevers, kunne man legge stål under hodeputa og sette skoene slik at de vender ut fra senga.
Selv om det erotiske aspektet er sentralt i flere folkesagn og myter om Mara, kan hun også ri folk og hester til døde. I «Ynglingesaga» forteller Snorre om den svenske kongen Valande som hadde lovt kona Driva å komme hjem før tre vintre var omme. Han brøt løftet sitt, og Driva betalte da trollkvinnen Huld for å sende mannen til Valhall – ved å la Mara kvele ham. Mara blir noen steder kalt en kvelerdemon som av og til stjeler tennene til sine ofre. Snorres verk er skrevet på 800-tallet, men fortellinger om demoner som oppsøker sovende, legger seg over dem og kveler dem, har vi også fra sumerisk tid, 3000 år før Jesu fødsel. Det fortelles også om menn som drømte om sex med en vakker kvinne, men våknet opp og fikk hjertestans da de så en gammel heks hoppe opp og ned på brystkassa.
I noen folkesagn hevdes det at noen typer mennesker så ut som marer: «Dei som hadde samanvaksne augebryn, måtte ein vare seg for, sameleis dei som berre hadde hår på hovudet, som såg kvinnelige ut, som ikkje hadde skjegg.» Så hvis du verken har skjegg eller hår på bryst og rygg, er du kanskje en mare uten å vite det? Eller kanskje du bare har hatt mareritt etter en sf-kongress med mange kvinnelige fantasy-tilhengere?
En annen overtro var at en vanskelig fødsel kunne bli satt i gang ved at den fødende krøp gjennom fosterhinnen av et føll – men da ville det barnet som ble født, bli en mare (om det var en jente) eller en varulv (om det var en gutt). Noen trodde det samme ville skje ved utroskap i ekteskapet.
En samisk sjamanistisk påvirkning i norsk folketro var troen på at alle hadde to sjeler: En som var fast i kroppen og en som kunne reise i drømme – for eksempel til underverdenen eller ut i vår egen verden – for å plage andre i egenskap av mare. Den norrøne litteraturen forteller også om trollkyndige folk som kunne skifte ham og bli til dyr. Det var det ofte reisesjelen som gjorde.
Ettersom katolisismen spredde seg i Europa og stadig flere unge menn valgte klosterlivet, fikk deres erotiske drømmer og maren et annet opphav, med dødelig konsekvens for flere kvinner. Folketroen på marer fikk en kristen fundamentalistisk forklaring.
For teologistudenter lærer tidlig at det er to skapelsesberetninger i 1. Mosebok, én i kapittel 1 og én i kapittel 2. De er forskjellige både i stil, og med hensyn til hvilke detaljer som framheves som viktige. I den eldste stiger jord opp av havet før mann og kvinne skapes samtidig, med lik rett til å få makt over dyr og natur ved i felleskap å sette navn på dem. Denne beretningen ble nok til mens jødene holdt til mellom elvene Eufrat og Tigris og hadde en matriarkalsk jordbruksfokusert kultur, og er selvsagt den skapelseshistorien kvinnelige prester og kristne feminister foretrekker (1. Mos. Kap 1, vers 27).
I den senere skapelsesberetningen er alt en ørken før Gud lar vannet stige opp. Her skapes mannen alene. Han føler seg ensom. Og etter noen år skaper Gud Eva av ribbeinet hans (1. Mosebok kapittel 2, vers 21–23). Denne ble nok til mens jødene vandret rundt i den fire mil lange Sinaiørkenen i 30 år, og var blitt en føydal krigerkultur, klar til å drepe alle innbyggere i landet Gud hadde gitt dem. Denne skapelsesberetningen er grunnlag for hekseprosessene. Fordi kvinner er skapt av et bøyd ribbein, har hun selvsagt bøyd moral og lar seg lett friste av Satan hvis ikke en far, bror eller mann daglig underkuer hennes djevelske tilbøyeligheter.
For bokstavtro kristne var det et problem at Gud først skaper mann og kvinne samtidig, og et annet sted i Mosebøkene skaper en kvinne fra Adams ribbein. Enten måtte den ene beretningen være falsk eller så måtte det være snakk om to kvinner. I folketroen ble den første kalt Lilith og den andre Eva. Lilith nevnes bare én gang i Det gamle testamentet i Jesaja kapittel 34, vers 14. Hun fikk likevel en plass i den jødiske skriftsamlingen Talmud, der hun omtales som Adams første hustru. I Talmud finner vi også forestillingen om at Adams første kone oppsøker menn som sover alene i den hensikt å avle små demoner (Babylonske Talmud, Sabbat, 151b). Hun er også nevnt i Dødehavsrullene. Senere ble hun en viktig skikkelse i den jødiske kabbalas hovedverk, Zohar, og i jødisk folketro.
Lilith var opprinnelig navnet på en babylonsk kvinnelig demon, knyttet til sandstormer, og kjent så langt tilbake som i tredje årtusen fvt. Lilith ble oppfattet som ung, selvstendig og farlig, og hennes seksualitet var både fristende og truende for menn.
I nordisk folketradisjon er Lilith stammor til de underjordiske (huldrefolket). Siden hun var for kåt, sterk og selvstendig for Adam, rømte hun fra Paradiset og parret seg med demoner. Derfor måtte Gud som ren sorgterapi skape den lydige og dummere Eva. Og de erotiske drømmene unge munker fikk i klostrene, var selvsagt forårsaket av Liliths halvdemoniske døtre, de såkalte lilim. Mosebøkene er klare når det gjelder voldtekt. Mannen skal straffes hardt. Men hvis kvinnen har forhekset ham i drømme ved å sende lilim inn i hodet hans, er det selvsagt hun som skal straffes. Og hvis flere munker hadde seksuelle drømmer om samme kvinne i nabolandsbyen, måtte hun selvsagt være en heks som måtte tortureres til å tilstå før hun ble brent. Siden torturen og tilståelsen skulle redde henne fra helvete, ble torturen sett på som kristen kjærlighet til den mistenkte. Derfor måtte hun selvsagt selv betale for torturen og for ved til bålet – for slik kristen nestekjærlighet var ikke gratis den gang. Uttrekning av negler, strekkbenk, brennende jern mot brystvorter eller kjønnsorganer, alt hadde sin faste pris.
På 1200-tallet oppsto ideen om at hun var gift med den store demonen Samael, og representerte en slags kvinnelig part av det demoniske. Ifølge Zohar er Lilith nærmest roten til alt ondt i verden. Men i kristen middelalder ble Lilith forfremmet. Hun ble dronningen til Asmodeus, demonenes konge.
Men la oss vende tilbake til fristende seksuelle drømmer hos munker i sølibat:
Mange kunstnere har gjennom tidene malt erotiske bilder av Lilith. Ofte med rødt hår. Siden man i noen land så på rødt hår som et tegn på magi, er prosenten av folk med rødt hår i mange land i dag logisk nok lavere enn hva den var før hekseprosessene.
Troen på Lilith og lilim påvirket med andre ord hekseprosesser i katolske land hvor prester og munker levde i sølibat. Men også i protestantiske Norge hjalp folketroen til med å drepe hekser. Religionsforskeren Ronald Grambo prøvde en resept på en heksesalve som sto omtalt i en Svartebok. Han falt i koma i flere dager, hallusinerte at han fløy og hadde sex (Nei, jeg avslører ikke oppskriften). Norske kvinner som trodde de hadde en reisesjel og virkelig hadde deltatt i hekseorgier med Satan og hans to peniser, kunne derfor tilstå noe som bare var hallusinasjoner.
Hekseprosessene er et godt eksempel på hvordan det i en flytende overgang mellom norrøn og kristen kultur kan føre til uventa konsekvenser. I nordisk folketradisjon er Lilith stammor til de underjordiske (huldrefolket). Hvis jeg får lov, skriver jeg kanskje om huldre en annen gang. Jeg håper noen av våre nye aktive kvinnelige fantasy-forfattere snart vil bli inspirert av enten den hedenske eller kristne versjonen av Mara.
P.S. I TV-serien Lucifier på Netflix er sensuelle og voldelige Maziken Lucifers kvinnelige demoniske hjelper. Maziken er i eldre skrifter nevnt som en datter av Lilith.
Jeg har som vanlig rappa mye stoff fra ulike nettsteder, men også fra to bøker av Ronald Grambo. Djevelens livshistorie. Scener fra en travel tilværelse, Ex Libris. Oslo 1990. Gjester fra graven. Norske spøkelsers liv og virke, Ex Libris. Oslo 1991. Ronald Grambo har vært knyttet til den internasjonale folkloristiske assosiasjonen Folklore Fellows, ved Det finske vitenskapsakademi, og har også vært medlem av en doktorgradskomité i folkloristikk ved la Sorbonne i Paris. Han skrevet flere hundre artikler på ulike språk. Her kan moderne fantasy-forfattere finne mye inspurasjon.
LES OGSÅ:
Kul artikkel 🙂