Roger kremtet og hostet litt i det han reiste seg, en tanke ustøtt. Nå var det hans tur. Tre skritt, så sto han på den bittelille scenen. Det var tirsdag kveld og karaoke på Sailors Inn. Det var ikke så mange her nå. De aller fulleste stamgjestene var kastet ut, så klokka måtte vel være elleve eller så. Han passet på å ikke velte stabelen med puter som ingen hadde giddet å fjerne akkurat i dag, hostet en gang til, trakk pusten dypt. Det fikk den hårete navlen hans til å titte fram mellom to av de nederste skjorteknappene, litt som rur på ei gammel jolle som ikke hadde fått vårpussen på noen sesonger. Rart med det. Den skjorta pleide ikke å være så trang.
Red Right Hand begynner vanligvis med lyden av ei rørklokke. Gonng. Et kort sekund med død og dommedag. Karaokeversjonen startet med noe som alltid fikk Roger til å lure på om djevelen kjører isbil, men man må jo bare gjøre det beste ut av det. Han styrtet sin skinndaude Frydenlund og konsentrerte seg om å se tøff ut, som en slags truende prest. På gode kvelder fikk han så vidt til en slags irritabel pære. I dette årtusenet hadde han vel nesten sunget denne sangen flere ganger enn Nick Cave, så det låt jo ikke så verst. Noen av gjestene klappet i hvert fall litt da han begynte på første vers:
Take a little walk to the edge of town
Go across the tracks
Where the viaduct looms like a bird of doom
as it shifts and cracks
Et par damer i sekstiårene lyste opp. Kanskje tenkte de litt på de gangene de hadde fått ham med seg hjem, hvis de husket noe av det. De fleste som hang her, hadde pult hverandre på et eller annet tidspunkt, uten at det forandret noe som helst.
Det vanskeligste med å synge Red Right Hand var de lange orgelsoloene. Roger visste aldri helt hvor han skulle gjøre av seg mens de holdt på. Nick Cave pleide å gå fram til scenekanten og strekke ut hendene til publikum. Han hadde bare prøvd det én gang. Da kom han borti puppen til en stamgjest som var i ferd med å bli kastet ut. Hun hadde vært ute en vinterdag i Porsgrunn før, det var vel tre tenner han måtte fikse etterpå. Så nå pleide han bare å stå her og håpe på at noen han kjente kom inn, slik at han kunne blunke og smile og peke på dem litt sånn nonchalant.
Det kom to damer inn idet den første soloen begynte; de var ganske unge etter Sailors-standard. Roger hadde vært her lenger enn han turte å innrømme, men hadde aldri sett dem før. Klassisk babe-med-stygg-venninne-opplegg. En telefonstolpe og en tilhenger i trange, korte kjoler, blide og litt ustøe på høye hæler. De kunne vel være i slutten av tredveårene. Han kikket spørrende bort på Gry som styrte karaoken, men hun var langt inne i en spesielt vanskelig sudoku på telefonen. Hun hadde sittet der i mer enn tredve år nå og visste utmerket godt hva man skulle gjøre under lange orgelsoloer.
Telefonstolpen ristet det lange lyse håret nedover en bar, solbrun rygg og gikk mot bardisken med Tilhengeren på slep. I de mørkeste krokene av Sailors Inn rettet en tre-fire av de fulleste stamgjestene litt på finskjorta og forsøkte å reise seg for å delta i kappløpet om å spandere. Mens vinneren prøvde å huske koden på kortet sitt, tok Telefonstolpen en rosa breezer i hver hånd og ga den ene til Tilhengeren. Så fant hun et bord uten potensielle overgripere som hun ikke ville klare å løpe fra, mens Tilhengeren gikk bort til Gry og forklarte hvilken sang hun ville synge.
Det var lenge siden Roger hadde prøvd seg på ei ny dame. Det var så mange som kjente ham her, som visste at det aldri ble noe greie på ham. Han hadde begynt å lure på om han orket sånt lenger, men så kom han ned på Sailors og fikk en Frydenlund eller fem. Når Telefonstolpen så i hans retning, måtte han jo prøve å få henne til å tro at hun var et bittelite tannhjul i de katastrofale planene hans, som det står i sangen. Han pekte på henne mens han sang det. Litt som Elvis, men med kortere armer. Hun smilte medlidende. Godt forsøk, pæregutt. Han ville helst ha tilbedelse, men sympati var jo greit det også.
Folk klappet litt. Han ga mikrofonen til Tilhengeren, hun sto og ventet. Tilhengeren hadde mørkegrønne øyne, stritt hår som hun nesten hadde greid å få orden på, og en eksplosjon av fregner. Pippi Langstrømpe med kroppen til en kulestøter. Idet de passerte hverandre, slikket hun ham like godt i øret. Sånn på tull, liksom. Ingen så det. I et millisekund ble han rasende av tråkket over grensa, men kjente fort at han var gammel nok og ensom nok til å sette pris på det. I en klam, litt krøllete linbukse beveget noe på seg som hadde sovet ganske lenge. Alltid kjekt å ha en plan B.
Shake, Rattle and Roll hadde en ganske bra karaokeversjon. Folk hoiet litt, de var alltid klar for noe med mer fart i når Roger hadde sunget. Det tok helt av når Tilhengeren dro de første strofene. Hun hadde en eksplosiv soulrøst, som om hun hadde brukt hele livet i en baptistkirke i Chicago eller noe. Engelsken var ikke helt på plass, men Sailors dundret og ristet i grunnvollene. Autoriteten hennes på den lille scenen var utrolig. Dette var ikke hopp og dans og ha det gøy folkens. Dette var dans for meg, jævler, ellers river jeg dere i fillebiter og eter opp restene.
You’re gonna shake, rattle, and roll
You’re gonna shake, rattle, and roll
And you won’t do nothin’
To save your doggone soul
Overraskende mange stamgjester hadde et swingkurs eller to på rullebladet. Det ble plutselig trangt og svett på det bittelille dansegolvet. Roger vrikket seg bort til Telefonstolpen, tok henne i hånden, prøvde å dra henne opp. Hun smilte og ristet på hodet, men stolen ved siden av henne hadde jo akkurat blitt ledig, så han la jakka på den, fortet seg bort til baren for å hente en whisky og en ny rosa breezer, og kastet seg ned før noen av de andre haiene luktet blod.
– Hallå, jeg heter Roger!
– Hulda.
Selv halvropende over musikken var stemmen hennes myk og lys og underlig moden. Lyden av tusen håpefulle kvelder. Hun hadde sørlands- eller vestlandsdialekt. Rrr ble til g. Roger fikk bare gønne på, han mimet den ganske drøye teksten til Shake, Rattle and Roll mens Tilhengeren sang:
I’m like a one-eyed cat, peepin’ in a seafood store
I’m like a one-eyed cat, peepin’ in a seafood store
And I look at you, and you ain’t no child no more
Hun lekte at hun var sjokkert og ga ham en liten klaps på høyre hånd. Fy deg, rampegutt. Så mye mer fikk de ikke kommunisert, for nå gikk Tilhengeren inn for landing med en lang rekke Shake, rattle and roll. For dem som ikke pleide å være her, var det legendarisk. De av stamgjestene som fortsatt var i stand til å følge med, hadde heller ikke hørt maken. Trampeklappen dundret i veggene, ei godt voksen dame borte i kroken mislyktes med å danse på bordet sitt. Tilhengeren brydde seg ikke om det. Hun banet seg vei mot utgangen og forsvant fort ut i natta nesten før sangen hadde tonet ut. Plutselig var det som om hun aldri hadde vært der. Fraværet gjorde nesten vondt. Det ble noe dyrisk over stemningen på Sailors Inn. For mye fyr i for mange hjerter på for liten plass. Roger var ikke i stand til å sette ord på dette, men han kunne nesten smake det.
– Skal hun dra? Hun må jo synge mer!
– Maren? Nei, ho sku’ bare ta ein for the road, kan du si.
Nå ble det kaos ute på golvet et øyeblikk. Noen hadde kollidert. Et fullt glass gikk i veggen og laget en liten foss. En friskus fra Lårdal gikk på trynet i scenekanten. Nesa hans brakk umiddelbart. En rød pøl blandet seg med ølet. Gry stoppet introen til Midnight Lady som hun skulle til å synge siden klokka var tolv, og tok rennafart for å brøyte et par bråkmakere ut døra. Bartenderen kom til og fikk friskusen på beina, ga ham et håndkle til nesa og sendte ham ut til drosjene. Så var det å moppe opp øl og glass og blod. Alt var over på et par minutter. Dette var langt fra første gang for noen av de involverte. Bortsett fra Hulda, muligens. Hun virket nærmest sjokkert. Det var ikke lett å vite om hun var traumatisert eller om dette var det kuleste hun noensinne hadde opplevd. Det spilte ingen rolle for Roger, hun trengte uansett selskap etter dette. Sjansene hans hadde plutselig blitt overraskende gode.
– Å drive’ du med da, Roger?
De hadde vært helt alene på røykeverandaen i en halvtime nå. Inne var det nesten tomt, Gry og en kar var i gang med Engler i sneen midt på sommeren. Politiet hadde vært innom, det hadde en tendens til å drepe feststemningen. Mange av stamgjestene hadde listet seg til andre jaktmarker. De som bare tilfeldigvis hadde vært innom, hadde flyktet og kom nok aldri tilbake.
Han tok lighteren hennes og tente røyken for henne, litt sånn ridderlig. Hun smilte, da glemte han seg og puttet den i sin egen lomme. Hulda røykte mentolsigaretter. Det var ikke så mye av det lenger. De luktet ganske sterkt. Han måtte svare at han drev jo ikke med så mye akkurat nå, men begynte å legge ut om bedriften han hadde tenkt å starte, om hvor uheldig han hadde vært tidligere, hvor vanskelig det var å finne partnere å stole på. Hun nikket, og smilte igjen. Så forståelsesfull! Så flink til å lytte! Det var veldig lenge siden noen hadde tatt Roger på alvor. Kjolen hennes var litt gjennomsiktig, det så han nå. Natta var varm og fortsatt ganske lys og i ferd med å bli legendarisk. Han hentet seg enda en halvliter og pratet og pratet og pratet om seg selv. Hulda nippet til breezeren sin, lyttet og lyttet og lyttet og var enig i alt han sa. For ei dame!
Det tok nesten en time før han kom på at det kanskje var lurt å spørre litt om henne også. Hun fortalte at hun var spesialist på vedlikehold av tilfluktsrom og lignende. Hun hadde akkurat begynt i ny jobb. Porsgrunn kommune skulle oppgradere tilfluktsrommene sine, med tanke på verdenssituasjonen og sånt.
– Åssen får en sånne jobber?
– Nei, eg vet‘kje. Du må jo lige deg under bakken, da!
Hun dro et stort nøkkelknippe opp av veska.
– Kjægt når det e langt hjem! Det ligg eit gamalt bomberom borte på Sundjordet. Vi du se?
– Ja, det vil jeg veldig gjerne!
– Kom då!
Hun tok hånden hans og dro ham etter seg ut i Storgata. Selv midt på sommeren er det lite som skjer en tirsdagsnatt i Porsgrunn, bortsett fra karaoken på Sailors. De passerte stengte butikker, det stengte kjøpesenteret, det stengte sjøfartsmuseet. Det ble fort stille der de gikk. Skoene til Hulda, noe gammel tekno fra en båt ute på elva, noen måker, en og annen drosje. Langtfra nok til å overdøve dunkingen i brystet hans. Han lurte på om hun kunne høre det. Han håpet han var diskret da han etter beste evne fikk ereksjonen sin til å ligge sidelengs i bokseren. Hun nynnet på Shake, Rattle and Roll og gikk ganske fort, de høye hælene til tross. Hun var så ivrig nå, det var vanskelig å henge på. Det var noe hun gledet seg til å vise ham, og han gledet seg til å se det.
Det er forunderlig hvor kort vei det alltid er til skogen. Etter bare noen minutter sto de i det lille holtet ved Sundjordetkanalen. For et par år siden hadde friteateret spilt Shakespeare her. En Midtsommernattsdrøm sto det fortsatt på en plakat som var spikret på en bjørk. Det hadde vel knapt vært folk her siden. De kom til en skråning der en liten bit grunnfjell antageligvis hadde blitt sprengt bort en gang for å få plass til gangveien. Det var støpt noe som lignet en kum her, men den var firkantet og hadde nøkkelhull. Roger hadde aldri lagt merke til den før, det hadde nok ikke noen andre heller. Dette var ikke et sted man la merke til. Nå var det helt stille. Det var i ferd med å bli en aning lysere. Snart ville natta være helt borte. Han fikk følelsen av at det hastet å få henne nå.
Han tok rundt henne før hun rakk å finne frem riktig nøkkel. Hun vred seg løs, smilte og viftet med pekefingeren, ikkje ennå. Nøkkelen klikket i låsen. Han hjalp henne med jernlokket. De greide så vidt å løfte det sammen, men hun var sterkere enn hun så ut. En stige forsvant ned i mørket. Roger satte seg på kanten av kummen og tok rundt henne enda en gang. Hun var et hode høyere enn ham når han satt og hun sto. Hun luktet øl og mentolsigaretter, men noe annet også.
Han prøvde å dra hodet hennes ned til seg for et kyss. Hun svarte forsiktig. Hun sukket, av lyst eller resignasjon? Roger hørte uansett bare et ja. Hendene hans beveget seg nedover ryggen hennes, nedover mot rumpeballene.
Noe beveget seg der, snodde seg i trusa hennes. Som en orm kravlet den ut fra kjolen. Den reiste seg, snodde seg rundt dem, strøk ham på ryggen. Den var myk, og hadde Huldas lyse hår.
Ikke en orm. En hale.
Kroppen hans visste ikke hva den skulle gjøre nå. Full og stiv av skrekk og stiv av kåtskap skvatt han opp, men ble bare stående og stirre vantro på henne. Hulda. Med sørlandsdialekt. Og kuhale.
Hun smilte til ham, det samme smilet som det første. Hun var fortsatt litt sjarmert av hvor ynkelig han var. Godt forsøk, pæregutt.
Så dyttet hun ham ned i kummen med strake armer.
Var det et lite vink han så idet han falt? Det var kanskje fire meter ned. Han hørte klasket som om det var noen andre som traff bakken. Luka smalt igjen. Nøkkelen klikket. Alt ble mørkt.
Det var betong under ham nå, støvete og kald. Den bølget litt. Hva ville skje hvis han prøvde å bevege seg? Hva hadde blitt knust? Og det var ikke det verste engang.
Det fantes ingen vei ut herfra. Ingen kunne høre ham. Og det var heller ikke det verste.
For det var noe som kravlet her nede. Noe stort.
Da han hørte det, måtte han jo prøve å bevege seg. Sakte, sakte satte han seg opp. Det rant litt blod fra bakhodet ned mellom skulderbladene hans, men han hadde visst ikke brukket noe. Han følte seg frem, krabbet fremover. Det gjorde vondt, men alle lemmene hans fungerte. Han krøp et par meter. Det var visst noe i korsryggen som likevel ikke var som det skulle være, for nå greide han ikke mer. Han tippet seg over på rygg, pustet tungt, dro inn litt for mye støv. Kjente brystet snøre seg igjen. Hostet. Helst ville han kaste opp, men det gjorde så vondt at han klemte og holdt det inne i stedet.
Holdt han på å gå tom for luft? Han gispet, og da ble rommet mindre rundt ham. Han ble redd for å strekke ut armer og bein. Tenk om taket og veggene bare var noen centimeter unna? Nei, rommet var visst større enn han trodde. Han kunne høre pusten gi gjenlyd i veggene.
Nei. Ikke gjenlyd. Et eller annet sted over ham pustet noe i samme takt.
Han gispet, og holdt pusten. Da ble det stille. Han holdt og holdt og holdt den, til mørket ble fylt med stjerner. Etter en stund kom det et lite hmf der oppe fra, som om noe eller noen syntes han var et artig lite dyr.
Han kom på at han hadde lighteren til Hulda i lomma. Flikk. Hva faen var det der? Flikk. Noe svært oppe i taket, som en gigantisk edderkopp. Eller som en flått som har fått fråtse lenge og har svulmet opp. Pusten gikk fortere og fortere der oppe nå. Begjær. Sult
På tredje forsøk tente lighteren. Flikk.
Maren hang der, fet og naken og grusom og blek og vakker. Hender og føtter var vridd en halv gang rundt og kloret seg fast til taket med negler som lignet klør. Han kunne høre at det knaste i betongen. Øynene var mindre enn før, munnen mye større. Smilet hennes var søtt likevel.
Uskyldig, liksom. Et barn som skal få is.
Han mistet lighteren. Da freste Maren og slapp seg ned fra taket. Han hørte mer enn han merket at minst tre av ribbeina ga etter idet hun landet på brystkassa hans. Han skrek. Det fikk det til å lyse i øynene hennes, nok til at han kunne se ansiktet. Hun smilte fortsatt. Hun begynte å nynne lavt nå, som en mor som vugger barnet sitt i søvn. Stemmen hadde fortsatt kraft, men nå var den vrengt og vridd og dynket i mørke.
Hun var ikke noe interessert i det som av en eller annen grunn fortsatt sto av seg selv nede mellom beina hans. Overskrevs på brystet hans rugget og rugget og rugget hun på de knuste ribbeina. Fram og tilbake, fram og tilbake, til det bare var grus der brystkassa hadde vært. Han skrek og skrek og til slutt ble hun lei av å høre på det, så hun dro ut tunga hans og kastet den i veggen med et klask. Da ble det bare hosting og gurgling i stedet.
Hun nynnet mens hun red. Shake, rattle and roll. Shake, rattle and roll. Hun satte de lysende øynene i ham, og da måtte han spytte ut blodet og gurgle og nynne med så godt han kunne, han også.
Hey, hæ, hå. Hey, hæ hå.
Et sted bortenfor sangen og smerten og blodet kjente Roger at han begynte å forsvinne. Hver shake, hver rattle, hver roll fjernet litt av det han husket og det han følte og det han var. Alt han ikke hadde greid, alle selvtilfredse øyeblikk, hver tåre, hvert arbeidstak, hver halvliter, hver eneste flik av det lite bemerkelsesverdige livet han hadde rukket å leve, ble borte i Marens ritt. Og enda rugget og rugget og sang og sang hun, helt til Roger simpelthen ikke var der lenger.
Det hadde ikke vært så mye mat i ham, men det fikk holde for i kveld.
Maren fant en stein, eller kanskje en beinbit, og kastet den opp på luka. Etter en stund åpnet den seg og Huldra kom ned med bøtte, langkost og salmiakk. De skravlet og lo, vasket bort det verste blodet og sjekket rutetabeller.
***
Lisa hadde ikke fått sove, enda hun hadde ferie og kunne ligge så lenge hun ville, så hun tok seg en joggerunde før frokost. Sola var allerede på vei opp. De siste nattevandrerne hadde kollapset i hverandres senger. Det luktet blomster og sjø og kebabrester langs elva.
Borte i skogholtet på Sundjordet fikk hun se noe hvitt. Måkene hadde begynt å sirkle, så det var nok noe spiselig. Det var ganske stort. Og hårete, og blekt, og rødt. Det lå på rygg, som en stor X, med “flagget til topps”, som hun senere sa til politiet. Det var blodig over det hele.
Øynene stirret opp på en blå himmel. Det var som om de ikke hadde blunket på timevis.
Og det var ikke det verste.
Det surklet. Det levde.
Hey, hæ, hå, sa det.
Hey, hæ, hå.
Thomas Herlofsen (f.1975) er forfatter, slampoet og musiker. Han har vært månedens poet i Klassekampen og har blant annet samarbeidet med Amanda Palmer (Dresden Dolls). Han har skrevet syv bøker, den nyeste er diktsamlingen JEG SYNGER ALT NÅ. Hans første fabelprosabok, SAFINA/TOPIA, er like om hjørnet.