Det begynte, som det meste jo gjør, med et stort smell. Eller gjorde det faktisk det? Kaptein Agnos og kaptein Lyridike kom til å ha den diskusjonen snart nok, visste Omikron-86, men det lå ikke i programmeringen dens å ha noen mening om spørsmål som dette.
Jovisst startet det med et stort smell, kom kaptein Agnos til å si, det hadde jo ljomet gjennom skipets skrog som om hele Rubin Rosenatt var en blikktromme, som om kaptein Agnos og kaptein Lyridike hadde satt av gårde gjennom solsystemet i et digert, skranglete perkusjonsinstrument istedenfor den trofaste, småskranglete rakettskuta de sammen hadde arvet etter sin onkel, gamle kaptein Pelekunios.
Neivisst startet det ikke med noe stort i det hele tatt, og i hvert fall ikke noe smell, kom kaptein Lyridike til å si, de befant seg jo en hel astronomisk enhet unna planeten Kalis bane, og der ute fantes det jo ingen atmosfære, bare vakuum, og ingen atmosfære, ingen lyd, og ingen lyd, intet smell, og stort hadde det uansett ikke vært, fordi, herrezeus, bare se deg om, her strekker jo mørket og stjernene seg til det uendelige i alle retninger, hva kan vel være stort i forhold til alt dette? Hva kan vel være stort i forhold til universet?
Ja, sånn kom de til å holde på, men dem om det og alt til sin tid. Smell eller ikke smell, Omikron-86 hadde annet å gjøre enn å henge seg opp i fremtidige (eller hva nå enn) ontosofiske diskusjoner akkurat denne dagen. Eller … var det faktisk dag? De var jo, som kaptein Lyridike senere helt korrekt kom til å påpeke, en hel astronomisk enhet unna planeten Kali, og selv der, på Kali, var det jo både dag og natt og morgen og skumring akkurat nå, akkurat som det var hele tiden. Og her? Her ute i den evige stjernehimmelen hvor solen alltid skinte, var det dag her? Var det natt? Var det –
– 86! sprakte det plutselig gjennom høyttaleren i skipsandroidens bronsebryst. – Herrezeus, 86, hørte du ikke det smellet? Kjente du det ikke? Kom deg til broen, nå!
– Det kan jeg dessverre ikke gjøre, kaptein Lyridike.
– Kan ikke – … Typhon tyte, 86! Hva sier det første primærdiktatet ditt?
– Det pålegger meg å adlyde og beskytte de til enhver tid rådende lokale myndigheter, kaptein Lyridike.
– Bra, 86! Fantastisk, fantastisk bra, å så skarp du er der inne i bronseskallen din!
Hun mente det ikke.
– Og hvem er de rådende lokale myndigheter ombord på Rubin Rosenatt, kan du si meg det?
– Det er deg og kaptein Agnos, kaptein Lyridike.
– Bravo, bronseskalle! Så se og kom deg til broen, nå!
– Jeg beklager, kaptein Lyridike. Det kan jeg ikke gjøre.
– Herrezeus … eksplosjonen … er du avskåret, hvor er du? Er du … er du fremdeles ombord?
Det var et særdeles godt spørsmål. Og på sett og vis hele poenget, for det andre primærdiktatet til Omikron-86 påla den å oppholde seg ombord på Rubin Rosenatt for all tid, og nå:
– Jeg befinner meg i luftslusen, kaptein Lyridike.
– I luftsl– … Vent. Hva er det der … har … har du lagt kursen vår om … fy typhon, 86, ikke si at du har lagt kursen vår om Pinens Klode!
Så Omikron-86 sa ikke det. Omikron-86 sa ingenting i det hele tatt. Den ble bare stående der i den avrevne luftslusen og se på resten av vraket etter Rubin Rosenatt, på det sprakende såret i skroget hvor luftslusen inntil nylig hadde sittet, på den trofaste, gamle rakettskuta der den sakte, sakte fjernet seg og ble fanget av tyngdekraften til en annen planet enn Kali, den røde verdenen hvor Rubin Rosenatts lasterom hadde blitt fylt opp med et parti utsøkte gudestatuetter, en annen planet også enn kapteinenes intenderte mål med ferden, den mektige gasskjempen Parabrahm med sine iltre stormer og sitt enslige blodskutte øye, ja, en annen planet enn begge disse hadde fanget rakettskuta, en diger, mørk stein som kretset mellom de to, taus og forlatt, akkurat som Omikron-86 selv i alle disse år hadde kretset mellom kaptein Agnos og kaptein Lyridike uten noen gang å ha tatt side for den ene eller den andre av de to søsknene, for Omikron-86 var jo ikke et menneske som dem, og ingen av dem ville ha ønsket dens støtte uansett. Nei, som skipsandroide på Rubin Rosenatt hadde ikke Omikron-86 stort annet å komme med enn sin lojale programmering, en programmering som riktignok i nesten hundre år hadde holdt gamle kaptein Pelekunios’ enda eldre rakettskute flyvende, intakt og pålitelig nok til å redde sitt mannskap ut av enhver fare som solsystemet kunne kaste dem i fjeset.
– 86! 86, kom inn ått– … –eks, kom i– … å– … –ks kom – … å– …
…
I hvert fall nesten.
#
Det blinket og pep i varsellamper og konsoller, og gjennom gluggene på Rubin Rosenatts bro så det først ut som om stjernene litt etter litt bare sluknet, som om en bølge av mørke skylte over dem gjennom rommet, eller som om noe stort og sort drev og spiste dem opp. Men Agnos skjønte jo at det ikke var det som var i ferd med å skje. Stjernene var i ferd med å forsvinne, ja, men ikke på noe objektivt vis, ikke slik at de forsvant fra sine vante plasser der ute i universet, nei, de holdt bare på å forsvinne rent subjektivt, fra ståstedet til Agnos der han presset sine hender og forskremte nesebor opp mot gluggen sin, for noe hang der i rommet mellom Rubin Rosenatt og stjernene, og det som hang der kom stadig nærmere, og det som kom stadig nærmere, var en planet, en mørk planet han aldri før hadde sett med sine egne øyne, men bare hørt rykter om fra andre vågale rompiloter, og først av dem alle fra sin gamle onkel Pelekunios.
“Den reflekterer ikke sollys, planeten. Bare henger der i sin bane mellom Kali og Parabrahm, reflekterer ingenting, så alt man kan se den som, er en sort silhuett mot stjernene”, hadde Pelekunios fortalt dem på sitt dødsleie. Under Månens klare stjernehimmel, liggende på skroget til rakettskuta som i fire tiår hadde vært hans hjem.
Så tunge til sinns og så lette til kropps hadde Agnos og Lyridike sittet der med ham og skuet utover det kraterbefengte og sølvstøvskimrende landskapet at det nærmest hadde føltes som om et lett hopp kunne ha sendt dem selv ut i bane, som små måner rundt Jordas måne, ja, som små epimåner, kunne man kanskje ha sagt.
Men det var ikke det Pelekunios hadde sagt inn i krystallboblehjelmen sin, og via dens mikrofon og høyttalerne i søskenparets hjelmer videre inn i deres ører. Han hadde isteden sagt: “Og ser dere den noen gang slik, Agnos og Lyridike, ser dere noen gang noe sort og uforklarlig poppe stjernene vekk som såpebobler, ja, da vrenger dere skuta om og brenner av ioner som om morgendagen aldri kommer. For lander dere der, så kommer faktisk ingen morgendag. Og ingen dag i dag heller, og ei heller noen dag i går.”
“Øh … nå skjønner jeg ikke helt hva du mener, onkel?” hadde Agnos sagt, og så hadde onkel Pelekunios hostet blod inn i krystallboblehjelmen sin, og Agnos hadde sett mange nok mytogrammer til å vite hvilken skjebne som ventet folk som gjorde dét. Ikke hadde han fått tørket det bort heller, selvfølgelig, så Agnos hadde bare så vidt kunnet skimte øynene hans bak de røde slimklattene da han hadde sagt: “Heh. Ikke jeg heller, egentlig. Men det var nå det jeg hørte fra orakelet.”
Og Agnos hadde vendt seg bort fra ham da for å himle med øynene mot Lyridike, men Lyridikes blikk hadde vært stivt festet på den døende gamlingen, og hodet hennes hadde nikket taktfast og langsomt, som om det formelig tygget i seg Pelekunios’ teite overtro.
“Onkel”, hadde Lyridike sagt, “hva heter den, da, denne mørke planeten?”
“Den har ikke noe navn”, hadde onkel Pelekunios sagt. “Men vi rompiloter kaller den Pinens Klode.”
“Øøh …”, hadde Agnos ymtet. “Men da har den jo et navn, har den ikke det?”
Og så hadde Lyridike himlet med øynene inne i hjelmen sin og sagt: “Ikke hør på Agnos, onkel Pelekunios, jeg skjønner deg nok litt bedre enn han gjør.”
Nå, derimot, sa hun bare: – 86! 86, kom inn 86! 86, kom inn! Kom inn, da for Hades, 86 kom inn! 86 kom inn kom inn kom inn!
Men fra broens høyttalere kom bare sprak og sus, og alt annet ble til en eneste vrælende alarm.
Så forsvant de siste stjernene.
#
Lyridike hamret håndmikrofonen mot kommunikasjonskonsollen og brølte som et rasende fossefall. Det hjalp ikke. 86 var borte. Hele rakettskuta skrapte og skrek, både skrog og alarmer og motorer og mannskapet på to, og snart ble de røde, sveipende varsellysene visket ut av en vilter og brennende glød gjennom gluggene. De hadde truffet atmosfære. Neste stopp nå var planetens overflate, hva enn den ville bestå av.
Lyridike trakk i sidehendelen sin, og setet virvlet rundt fra kommunikasjonskonsollen til rorspakene. Hendene hennes klasket mot dem, grep fast, og hele kroppen hennes begynte å riste i takt med kreftene som røsket i hva enn som var igjen av Rubin Rosenatt.
– Agnos …
– Det … det … herrezeus, sa Agnos. Han hang fremdeles ved gluggen, rødt, oransje og glødende hvitt danset over det måpende fjeset hans.
– Agnos! Kom deg på telemetri, din kukk!
Endelig skjøv han sidehendelen sin ned, og setet hans smalt på plass ved telemetrikonsollen.
– Herrezeus, Lyri, det … det … er noe galt med planeten, det –
– Hold kjeft! Gi meg atmosfæredybde!
Det var som et jordskjelv opp gjennom hendene hennes, armene, skuldrene. Til vanlig, når hun satt her med rorspakene i grepet sitt, så var det som om Rubin Rosenatt ble en del av henne, en slags forlengelse av kroppen hennes, hele rakettskuta lystret hennes minste innfall og vink, som om ionmotorene var hennes egne muskler, men nå? Nå var det plutselig som om skuta var halvveis amputert fra resten av henne, ikke skikkelig amputert, bare halvveis, som en arm som bare hang der fra noen brukne knokler og dinglete seneslintrer, eller kanskje mer som den opprørske kroppen til en Tarquinson-pasient, ja, det var en bedre metafor, en blind Tarquinson-pasient, for hun kunne jo typhon ikke se en dritt gjennom friksjonsflammene der ute, og Agnos, som ellers var så kvikk på foten og klar i hodet, satt jo bare der ved konsollen sin og ææh-et og øøh-et og nølte som et … som en … Nei, typhon heller, hun hadde ikke tid til flere metaforer.
– MAGNOS! ATMOSDYBDE!
– Ja, ja, ikke mas, få se … 230 kilometer … 215 … 200 …
Å, Hades i dødsriket da! Hun spente beina mot dørken og dro spakene tilbake med all sin makt.
– 170 … 155 … 140 …
– TYPHON TA! ropte hun, og knurret og brølte og spente og dro, dro, dro, men:
– 95 … 80 … 65 …
– ÆÆÆÆRGH!!! vrælte hun, dundret neven i nødretroknappen.
Ingenting skjedde.
– 35 … 20 …
– KUKK! ropte hun, bet seg et hull i underleppa, spyttet bloddråpen i konsollens offerskål, sendte Poseidon en halvformulert bønn selv om Han strengt tatt var havets gud og ikke rommets men samme fikk det være, og enda en gang smalt hun neven i nødretroknappen.
En myk, tett vibrasjon skalv seg gjennom skuta, gjennom spakene, gjennom armene og kroppen hennes, jagde atmosfærens ville jordskjelv bort, og endelig – endelig! – kjente hun sikkerhetsstroppene trykke jevnt og hardt mot skuldrene, livet og hoftene.
– 15 … 11 … 10 … ni og en halv … ni og en kvart …
Hun pustet, kikket mot gluggen. Ingen friksjonsflammer, bare en mørk, lilla himmel med underlig lysende skyer av rosa. Å, takk, Poseidon.
Hun pustet. Alt var plutselig så rolig, så stille.
Joda, alarmene pep og blinket fremdeles, men alt er jo – som Agnos stadig minnet henne om at Albus Zweistein i sin tid observerte – relativt. Rubin Rosenatt falt fremdeles mot overflaten, mot Pinens Klode, men hadde i det minste nå en inntredsbane som det gikk an å overleve.
Litt avhengig av selve overflaten, da, selvfølgelig. Og hva orakelet hadde ment da hun fortalte onkel Pelekunios alt dette med gårsdager og dager og morgendager som ikke skulle komme der nede. Ikke at det spilte store rollen: Med hele luftslusen sprengt vekk fra rakettskutas side, måtte de ned dit uansett.
– Ok, bror, vi trenger en landingskurs her. Skanner du og finner en trygg plass, så kan du bare mate den inn i –
– Lyri, avbrøt Agnos. – J-jeg … jeg tror du bør ta en kikk gjennom gluggen, altså.
Det var noe i blikket hans, noe som hun aldri hadde sett der før. En skrekk? Ja, nei, ikke helt, mer en … forvirring, kanskje? Eller et håp? Herrezeus, så rart, hun kjente jo Agnos ut og inn, hadde knapt levd en dag uten å se ham, men dette, denne versjonen av ham, denne følelsen som han utstrålte nå, var så ny som en soloppgang.
Hun la hånden på sidehendelen, ga den to kjappe jekk. Hydraulikken løftet henne opp til gluggen, mot den mørke, lilla himmelen der ute, med sine underlig lysende skyer av rosa.
Så var hun nær nok til å vende blikket ned mot planetens overflate.
Og hun gjorde det.
Og hun så det Agnos så.
Og hun sa:
– … å herrezeus …
#
Pinens Klode, ja. Det hadde aldri blitt helt klart for Agnos og Lyridike hvorfor rompilotene kalte den det, den gangen på onkel Pelekunios’ dødsleie, ei heller hva dette orakelet hans liksom skulle ha ment med at det ikke ville komme noen morgendag eller dag i dag eller gårsdag hvis man noen gang landet der. Lyridike hadde selvfølgelig trodd at det faktisk betydde noe, trodde det fortsatt. Agnos visste bedre, men etter at de to hadde feiret sin nyervervede rakettskute med en visitt til gledespalassene i planeten Bhavanis ringer, hadde Agnos hørt nok av historier om litt for vågale eventyrere som, lik Ikaros med solen, hadde fløyet for nær Pinens Klode, blitt fanget av den og aldri vendt tilbake. I likhet med de resterende 99,9999 prosentene av solsystemets befolkning, hadde dermed heller ikke han noe ønske om å risikere verken skipet, lasten, livet eller aller minst sin søster på nysgjerrighetens alter. Ikke mot odds som det.
Sett utenfra, fra rommet, var Pinens Klode så godt som usynlig. Som et sort hull avga den ikke noe lys, så man kunne bare se den som et fravær, egentlig. Et fravær av stjerner som vokste seg større eller mindre avhengig av hvor nær man kom i skipet sitt, men utover det ingenting. Joda, den dukket jo opp på radar og lidar, om enn med nokså forvirrende data om overflate og atmosfærisk sammensetning; astrosofene hjemme på Jorda og Kali diskuterte visst heftig hvorvidt det sorte faktisk var planetens overflate eller kun dens ytterste lag av atmosfære, om den var en gasskjempe som Parabrahm og Bhavani eller en steinplanet som Jorda eller Kali. Men ingen visste, for Pinens Klode holdt hardt om sine hemmeligheter. Ikke noe lys unnslapp planeten eller ble reflektert fra dens ytterste lag, ingen UV-stråling, ikke noe infrarødt, ikke engang radiobølger fra dens magnetfelt, om den da engang hadde noe slikt.
Det var i det hele tatt som om Pinens Klode på sett og vis var gjemt bort i en sekk. Ingen visste noen ting om den, annet enn at ingen kom tilbake derfra. Og, selvfølgelig, det orakelet hadde advart Pelekunios om, og han i sin tur sin niese og nevø.
Og hva skulle liksom det bety, egentlig? At ingen morgendag kommer, det ga jo på et vis en slags mening, men at ingen dag i dag kommer? At ingen gårsdag kommer? For nåtiden kommer da uansett ikke, gjør den vel det, og i hvert fall ikke fortiden? Bare tull.
Men nå, der de stirret ut av hver sin glugge ned på planeten som hadde fanget dem i sitt favntak, begynte det endelig å demre.
For det Agnos så folde seg ut der nede, var hele planetens historie. Han så fjellkjeder reise seg og falle sammen, hav fryse til is og smelte, koke, bli til lava, så vann igjen og is. Han så dypgrønne skoger spre seg over kontinentene, vike for steppe, ørken og vanvittige byer, vokse tilbake, forsvinne. Han så sivilisasjoner bli til, smuldre opp. Han så stjerneskip ta av som pollen, meteorer slå ned som hagl. Han så liv slå rot, fot og vinge, han så liv nær dø ut og komme tilbake, igjen og igjen og igjen og igjen. Han så landmasser krype langs overflaten, slå mot hverandre som autovogner i skjødesløs trafikk. Og nå og da, i små glimt, så synes Agnos også at han så en rakettskute der nede, på en slette ved foten av et fjell som av og til også var en by eller et palass eller en ruin eller vulkan. En rakettskute, eller mer vraket av en rakettskute, med et sprakende sår i sitt skrog, og to mennesker som tumlet ut av skroget, og som umiddelbart og etter langt om lenge …
Han snudde seg vekk, mot Lyridike. Hun bare måpte ned på planetens kronologiske kaleidoskop, dens visuelle kakofoni av syner, revet løs fra tiden, hadde åpenbart ikke sett det samme som ham, hva som ville bli av dem. Eller hva som i hvert fall kanskje ville bli av dem?
Nei, Agnos trodde ikke på orakler. Dette ville ikke skje. Det var jo egentlig ikke mulig engang.
– Lyridike, sa han.
Langsomt, langsomt, som om tregheten skulle balansere ut den rasende, retningsløse hastigheten til alt der nede, snudde hun hodet mot broren sin. – Agnos … hva i … hva … hva er dette her?
Han trakk på skuldrene, forsøkte å smile. – Jeg vet ikke, Lyri. Men jeg vet hvor vi kan lande.
#
Ved et stadig omskiftelig fjell, en slette. Av og til en solcellefarm, ja, av og til en innsjø, en tundra, et åkerland, men stødig på samme høyde, tross alle klimatiske, teknologiske og ja, sågar tektoniske skifter som stadig forvandlet landskapet. Ingen av dem hadde observert noe annet sted stabilt nok til å lande på, så Lyridike hadde ingen innsigelser.
En hånd på hver sin rorspake, den andre i hverandres grep. Fjellbypalassruinvulkanen flimret mellom sine ulike former mens Rubin Rosenatt vinglet seg gjennom luften mot dens fot, glimtvis som et berg, en urban labyrint, et lysende slott, et sammenrast minne, en gigantisk magmakanon, en nedslipt ås på en vindhøvlet slette, ingenting, et berg igjen. Plutselige vindkast slo mot den vinglete rakettskutas skrog, snart fra den ene siden, snart fra den andre. Det ene sekundet hamret striregn fra himmelen, det neste skinte den fjerne solen som en bortkommen mynt, det neste igjen lavet snøen ned, det neste var alt bare tåke og buldrende lyn. Nå og da ble hele bakken borte, erstattet av frådende sjø eller piskende lava, den kom tilbake som en savanne, som en ørken, et isøde, en betongflate, en blomstereng, en kornåker.
Men Agnos og Lyridike brydde seg lite om planetens flakkende endringer, dem kunne de uansett ikke kontrollere. De hadde mer enn nok med å guide den hostende, skrantne farkosten gjennom kaoset, og lande måtte de jo, Rubin Rosenatt var ikke lagd for noe evig svev gjennom tyngdekraft og atmosfære, i hvert fall ikke med luftslusen revet ut av skroget sitt, så de to søsknene holdt bare grep om hverandres hender, ga hverandre håp og styrke gjennom sin gjensidige berøring, og Agnos i hvert fall, om ikke Lyridike, visste at det kom til å gå bra, han hadde jo sett dem der nede, det kom til å gå bra, i hvert fall selve landingen.
Nei, typhon. Han trodde jo ikke på orakler.
Men til tross for det, og til tross alarmenes ul og varslenes ildrøde strobelys, så gikk det ikke så verst. Rubin Rosenatt klamret seg til nedstigningskursen med god hjelp fra sine to piloter, og da, akkurat da, så savnet de ikke Omikron-86 i det hele tatt, for dette, den vanskeligste landingen de noen gang hadde forsøkt, klarte de jo helt fint på egen hånd. Eller sammen, da egentlig.
Skjønt, fint: Skuta skar inn over den flimrende overflaten så vinglete at noe (kanskje en fjellknaus, kanskje en bygning, kanskje et luftvern), rev landingsbena tvert av, så Rubin Rosenatt fikk bakkekontakt med buken først, som en rasende plog skrubbet den seg langs marken mens Lyridike og Agnos kjempet med rorspakene, angsten og de nådeløse G-kreftene som deselerasjonen slo gjennom dem.
Og så, omsider, sa det stopp. Alarmene stanset. Alt var stille.
De så på hverandre, øyne som ville tallerkener. Løsnet fingrene. Så begynte de å le.
– Hoooo, sa Lyridike og løsnet setestroppene sine. – Å herrezeus, det der var jo …
– Ha, ja, det var det, sa Agnos og gjorde det samme. – Oj oj oj oj oj.
De satte føttene på den halvskakke dørken, reiste seg prøvende opp. Planetens tyngdekraft var litt sterkere enn Rubin Rosenatts kunstige, men ikke fullt så sterk som Jordas.
– Hoi, ok. Ok, sa Lyridike og kastet et blikk mot den nærmeste gluggen. Det så ganske mørkt ut der ute, bortsett fra en vertikal og enslig tråd av lys i det fjerne. Hun gikk nærmere.
Fra himmelen hadde hele planetens historie rast forbi og frem og tilbake i et virvar av hastig endring, et kaos av øyeblikk som en velstokket kortstokk. Men nå, så det ut til, hadde Lyridike og Agnos og Rubin Rosenatt blitt tildelt et av disse temporale kortene til tidløs odel og evig, forsteinet eie.
For tråden av lys hang der ute fremdeles, så hun. Urørlig ved horisonten, som en syltynn, taggete navlestreng mellom bakken og en mørkerød himmel.
Den var et lyn.
#
Skipets diagnosesystemer fungerte fortsatt, men det de hadde å fortelle, var lite lystelig lesning. Eksplosjonen hadde revet hele luftslusen ut av Rubin Rosenatts side, og hver korridor og hvert kammer, selv lasterommet med alle Hermesstatuettene i, var nå fylt opp med atmosfæren til Pinens Klode. 70 prosent nitrogen, knappe 15 oksygen, seks prosent karbondioksid, litt metan og argon og ammoniakk og annen drit, og på toppen av det hele en ørliten knert med dødelig hydrogensulfid. Bare her inne på broen hadde de fremdeles en mer menneskevennlig balanse av oksygen og nitrogen. Men så snart de åpnet døra ut til resten av skipet, ville giften sive inn hit også.
– Så typhons forbanna idiotisk at vi ikke lagret dem her inne isteden, sa Agnos.
– Mm, sa Lyridike.
De fortsatte å stirre gjennom vinduet i den hermetisk stengte brodøra, på romdraktene som hang der ute i skipskorridoren så pent og så pyntelig og så provoserende utenfor rekkevidde. Atmosensorene i korridortaket blinket rødt.
– Nå skulle vi hatt 86 her, vet du, sa Agnos.
– Pff, skranglekassa der, hvorfor det? sa Lyridike. – Vi måtte jo ha åpnet døra for å ta dem imot uansett.
– Jo, joda. Tenkte mer for å reparere skuta.
– Ah. Ja. Det hadde vært bra.
– Mm. Det hadde det.
– Men nei.
– M-m.
– Hm. Begynner du å bli sulten, eller?
– Mnjæi. Egentlig ikke.
– Bra.
– Men eh … jeg tror jeg må på do snart.
– … Typhon. Det var det også, ja.
– Jepp. Og vi må jo ha mat også. Før eller siden.
– Å. Hades i dødsriket, altså.
– Jepp.
De så på hverandre. 25 år med kjekling, trøst og eventyr. Var det virkelig sånn her det skulle ende?
– Ja, hva sier du, Lyri? Drikke hverandres tiss, spise hverandres bæsj?
– Prrhæhæhæhæ! Å, æææsj!
– Hæ, kom igjen da! Perfekt kretsløp, liksom!
– Hehehehe, ja. Og bedre enn den der frokostgrøten til 86, i hvert fall!
– Hahaha, ja, neste blir ikke noen Omikron-modell, skal jeg typhon meg love deg!!
– Hehehe, nei, visst typhon ikke!
– Hehe.
– He.
– Hm.
Agnos la hånden på dørspaken. – På null.
– På n– … Nei, forresten, du, vent litt.
Hun så ut av gluggen, mot det tidfrosne lynet i horisonten. – Hm, sa hun. Så strakk hun hånden mot hodet hans, strøk den gjennom håret.
– Øh … Lyri? Hva – AU!
Tre hårstrå mellom fingrene hennes. Hun la dem i offerbollen, tente gnistelementet og mumlet en liten bønn til Zeus idet hårene glødet og ble til røyk.
– Bare sånn i tilfelle det er noe Han kan gjøre, sa hun.
– Å, Lyri, altså! Kan du ikke bare drite i disse gudene dine –
– Våre!
– … Seriøst? Skal vi faktisk krangle om dette nå igjen? Nå, liksom?
– Trenger ikke det, så lenge du innrømmer at det var Poseidon som fikset nødretroboosterne.
– Ha. Spørs om du klarer å krangle med kjeften stengt, da, sa Agnos og grep om dørspaken igjen. – Tre dype trekk nå, så åpner jeg. Så løper vi ikke, vi går rolig så vi sparer på oksygenet. Rolig når vi tar på oss draktene, puster ikke inn før all drittgassen er spylt ut av dem. Ok?
– Det kommer ikke til å gå, Agnos, er altfor kronglete å ta på seg –
– Tre – to – en –
Å, for en kødd! Hun hyperventilerte, fylte lungene dypt og tømte dem tre ganger, mettet blodet med oksygen, og Agnos gjorde det samme. Det fjerde trekket holdt de inne, han så på henne, spørrende og omsorgsfull. Hun nikket til ham, han dro i spaken, og døra skled opp.
Lyridike så forbi ham, ut i korridoren. Atmosensorene i taket der ute blinket rødt.
Men det gjorde de ikke her inne på broen. Til tross for at døra var åpen og …
Hm.
Hun pustet ut, bare litt for å gjøre plass i lungene, så trakk hun forsiktig inn gjennom nesen. Øynene til Agnos lyste med forferdelse.
Men det var jo bare luft. Mest oksygen og litt nitrogen, akkurat som før de hadde åpnet døra. Hun pustet ut igjen, så inn, og ja: bare luft. Bare helt vanlig luft.
– Agnos, sa hun, og pekte opp mot de slumrende atmosensorene. Ute i korridoren blinket de fremdeles, men ikke her inne på broen.
Agnos måpte. Så pustet han forsiktig ut, så inn, så ut igjen, så inn igjen. – Men … men herrezeus, det er jo …
– Ham vi skal takke, ja, sa Lyridike og gliste.
– Haha, jammen … hvordan …
Lyridike pekte mot gluggen, mot lynet der ute. – Det er tiden, vet du, bror. Den står stille her. Så alle molekylene i atmosfæren står stille de også.
– Hæ, men … men hvorfor kom den inn i resten av skuta da, atmosfæren? Hvorfor ble den ikke bare –
– Vakuum, gjetter jeg på. Luftslusen gikk, hele resten av skuta ble tømt for trykk, og så slang og vinglet vi oss gjennom atmosfæren nok til at RR liksom slurpet den i seg.
– … Men nå står vi stille, og … og broen er full av luft, så … så her, på denne siden av døråpningen har vi samme luften som vi alltid har hatt, men der, på andre siden, er det fullt av karbondioksyd og ammoniakk og hydrogensulfid og alt annet slags typhonskap.
– Hmm, sa Lyridike. Hun strakk ut pekefingeren, førte den mot døråpningen.
– Lyri, nei! Du kommer til å fryse av deg –
Men hun gjorde ikke det. Stakk bare fingeren ut i korridoren og sa: – Hm.
Trakk den tilbake. – Litt kjøligere, kanskje, men ikke – uuh …
Stanken fra fingeren hennes bet dem begge i nesen.
– Men hæ, sa Agnos – Jeg skjønner ikke dette her helt, hvorfor … Hvis tiden faktisk står stille på denne planeten, hvorfor er ikke atmosfæren her bare dritkald, på absolutt null? Og …
Han trampet foten prøvende mot dørken. – … og hvorfor er det tyngdekraft her? Ifølge Zweisteins fysiosofi er jo både tid og temperatur og tyngdekraft liksom det samme, hvordan kan det … og hvorfor er ikke vi … jeg mener, hvorfor går tiden for oss, men ikke for –
Lyridike plinget sin egen finger mot offerbollen, en gang, to ganger, tre ganger. Stirret megetsigende på ham.
Agnos fnøs mildt gjennom nesen, smilte og ristet på hodet. Så trakk han pusten dypt, holdt den og gikk for å hente draktene.
#
Heldigvis fungerte også draktradioene her nede på Pinens Klode. Han hørte Lyridikes tilkjempet rolige åndedrett gjennom høyttaleren i krystallboblehjelmen sin, innbilte seg også at han kunne høre hjerteslagene hennes, men de var nok heller hans egne. Så henne der foran idet hun varsomt nærmet seg det brutale hullet i skroget hvor luftslusen hadde sittet. Hansken hennes rørte ved kanten på hullet.
– Forsiktig nå, Lyri! Ser ut som noen rimelig spisse flenger der.
– Herrezeus, Agnos, jeg er ikke fem år gammel, altså, har ikke tenkt å bare rive opp drakten min med en gang her.
– Ja men … Ja, nei, unnskyld. Mente ikke å bli helt mamma, altså. Bare … Ja. Du vet.
Hun snudde seg tilbake, pakket ham inn i det sjeldent oppriktige blikket. – Det kommer til å gå bra, lillebror. Vi har vært gjennom verre enn dette.
Og det hadde de jo. Bare ikke alene.
– Så rart, sa Lyridike og knelte ned i åpningen. – Jeg trodde liksom noe hadde … jeg vet ikke, slått inn i oss eller noe og liksom revet ut hele luftslusen, men … men se her, det er så jevnt. Eller ikke jevnt, men se, det er liksom masse små smeltekratere rundt hele kanten her, og … ja, ikke sant, det ser ut som om …
Hun målte opp med tommel og pekefinger fra det ene lille smeltekrateret til det neste. – Ja. Det er akkurat samme avstanden mellom alle sammen. Noen plantet mikrobomber rundt hele greia, og så …
– Typhon ta … 86?
Hun så på ham, trakk på skuldrene. – Må jo ha vært det.
– Men … men primærdikatene dens? Den må jo adlyde oss så lenge den er ombord, og den kan jo ikke oppholde seg noe annet sted? Jeg … jeg skjønner ikke –
– Strengt tatt har den ikke brutt det første diktatet. Vi har jo ikke gitt den ordre om ikke å sprenge løs luftslusen.
– Ja men herrezeus, da! Det setter oss uansett i fare, klart det bryter med primærdikatene! I hvert fall de to første!
– Alle tre, sa Lyridike. – Den ærer jo ikke akkurat gudene ved å dumpe en last med hermesstatuetter på en plass hvor ingen finner dem.
– Hrr, murret Agnos og lot drakthansken lukke seg om det overtroiske kunstverket som lå skjult i tasken hans.
Det måtte finnes en forklaring på dette, det var ikke mulig at 86 hadde brutt med selve primærdikatene i programmeringen sin, det gikk jo ikke an, ikke ved en feil engang. Det måtte finnes en forklaring på dette, primærdikatene måtte gjelde fremdeles, inkludert den tredje om å ære gudene. Det var jo derfor Agnos nå bar en skjult statuett av guden Hermes i tasken sin. Derfor, og fordi han skikkelig, skikkelig ikke trodde på orakler.
– Nei, vet du hva, vi kan ikke drive og tenke på dette nå, sa han. – Vi må finne ut av hvor vi er, og hvordan vi får fikset skuta, så kan vi leke detektiver etterpå.
Lyridike kranglet ikke på det, bare reiste seg langsomt. – Ja. Ja, vi må jo det. Ok.
Hun snudde ryggen mot Agnos og bare sto der et sekund, rammet inn av det gapende skrogsåret. Utenfor var himmelen tung med røde skyer.
– Herrezeus, sa hun. – Å herrezeus. Så gjorde hun et lett hopp gjennom åpningen og landet på bakken kanskje en meter under.
Agnos skrittet fram for å følge etter, men ble plutselig stående bom stille i hullet og skue utover det umulige landskapet.
– Å herrezeus, sa han.
Regndråper hang tett gjennom luften, de glitret som små smaragder i gjenskinnet fra hundrevis av gigantiske lykter, store som hus og spredt ujevnt utover sletten ved bergets fot, alle tilsynelatende grovt hugd ut av kampesteiner. Frosne flammer slikket grønt i lyktene, la et vakkert og lett kvalmende skjær over tablået som spredte seg foran ham. Han hoppet etter Lyridike, og gjennom drakten hørte han den dumpe lyden av støvlene idet de traff den grusete marken.
– Herrezeus, sa han igjen. Han kunne ikke si sikkert hvilket stadium av planetens utvikling de hadde fiksert i tiden ved å lande på den, det han så rundt seg hadde liksom ingen parallell til menneskehetens historie, eller til Jordas utvikling overhodet.
Men noe intelligent var på ferde her, det var i hvert fall sikkert. Berget som reiste seg fra sletten, slo ham først som en absurd overdimensjonert maurtue, men hvorfor var litt uklart, for selv om den, som en maurtue, var perforert med et tusentalls inn- og utganger, så var den, i motsetning til en maurtue, så fullkomment ubegripelig variert i sitt arkitektoniske uttrykk, som om hver eneste åpning var designet av en arkitekt som på egen hånd hadde gjenoppfunnet sitt fags mest grunnleggende prinsipper. Noen var runde, så han, andre firkantede, trekantede, taggete som stjerner, formløse som sølepytter, smale, brede, høye, flate. Størrelsene varierte i mindre grad; det var vanskelig å anslå, men etter de laveste (og dermed nærmeste) å dømme, var ingen av dem store nok til at en elefant ville kunne ta seg inn, ei heller for små for et menneske. Der hvor vanlig jordisk arkitektur kanskje ville ha flottet seg med søyler, friser, gesimser eller arkitraver, hadde disse et virvar av geometrisk ubegripelige konstruksjoner, eller kanskje ikke konstruksjoner engang, noen av dem så jo nærmest organiske ut, kanskje til og med levende, men ikke før hadde han fastslått dette, så la han merke til en haug med andre mer velkjente varianter, til og med noen som minte vagt om dører og vinduer og porter og hull han til og med selv kunne huske fra sitt eget liv, ja, det var til og med noe der, noe langt, langt oppe på den svimlende skråningen som vitterlig så ut som – nei, det kunne ikke stemme – som så ut som inngangen til soverommet som han og Lyridike hadde delt den gangen foreldrene deres var stasjonert på Kalis måne Dakshina, oransje dørkarm og blå løvemønstret perlegardin og det hele, og … og …
Nei. Det kunne ikke stemme. Ingenting av dette kunne stemme.
Han tvang blikket fri fra det svimlende berget, trakk det ned mot marken, mot den lysende, grønne sletten som til alle retninger strakk seg ut i det røde mørket.
Det var noen her. Han så dem ikke, men han følte dem. Følte blikket deres på seg. Sa det nesten til Lyridike, men droppet det. Han trodde jo egentlig ikke på intuisjonen sin.
Isteden bare speidet han rundt langs sletten, forbi regndråpene som hang der urørlige i den giftige luften. Ingen å se. Bare de frosne, grønne flammene i de gedigne steinlyktene, den tørre, sandete marken, det ubegripelige maurtueberget med alle sine forvirrende og forvirrede portaler. Ingenting han med sikkerhet kunne karakterisere som levende.
Og likevel, likevel kjente han det. En prikking i nakken, nærmest, eller i hvert fall en intens, umiskjennelig følelse av å bli sett på, av å stå på en scene, eller … Ja. Det var noen her. Men hvor? Hvor kunne de –
Så, med ett, slo det ham.
Han løftet blikket.
Og visst typhon: Langt, langt der oppe, rett oppunder det tyngende, dystre skylaget, så han et lys. Et glødende punkt, som var det en litt for sterk og nedfallen stjerne. Han justerte krystallboblehjelmens okular, gjorde lyspunktet større, tydeligere, og der: Der kunne han se det.
Det var ingen stjerne. Det var en rakettskute.
Det var Rubin Rosenatt.
Og der, i gluggen lengst frem ved rakettskutas bro, der så han seg selv.
#
Agnos hadde jo rett, det var ikke til å komme fra. Rubin Rosenatt lå her foran henne, som et metallisk slakt på overflaten av Pinens Klode. Og samtidig hang den altså høyt der oppe på himmelen, like frosset fast i tiden som hver eneste én av de grønne og glitrende regndråpene. Og der, da hun zoomet okularet sitt skikkelig inn, kunne hun se ham stirrende tilbake fra gluggen. Akkurat som hun kunne se ham her nede, stirrende tilbake fra der han satt med ryggen hvilt mot Rubin Rosenatts skrog. Han ventet vel på at hun skulle si noe.
– Og du sier altså at … at du så oss der oppe fra? I sted, før vi landet, da alt liksom var sånn …
Hun virret med armene for å illudere den kaotiske kronologisalaten de hadde bevitnet fra oven. – Du så oss, her nede.
– M-hm, sa han gjennom høyttaleren i hjelmen hennes. Forsøkte ikke engang å unnskylde seg, han visste vel bedre enn å prøve å unnslippe det som nå måtte komme. Det hadde provosert henne noe helt infernalsk, selvfølgelig, om han hadde gjort det, men typhon tyte, dette provoserte henne minst like mye, at han vel vitende om hvordan hun nå kom til å reagere, liksom tvang henne inn i det, tvang henne til å ta det første skrittet inn i krangelen, hisse seg opp, miste kontrollen så han kunne ta henne på det, å typhon ta, det var så inni dødsriket urettferdig, men hun skulle typhon seg vise ham. Hun skulle ikke bli den første til å hisse seg opp.
– Skjønner, skjønner, skjønner, sa hun. – Interessant. Hm. Kunne du … hrrm. Kunne du tenke deg å redegjøre for … h-hrrm … kanskje bare forklare meg, hvis det passer … kunne du kanskje si noen ord om …
Å, typhon tyte, som han satt der. Lent tilbake mot rakettskuta, liksom, det ene benet rett ut, det andre bøyd som et slags stativ for albuen, henslengt som en hengslete tenåring, eneste han manglet var en vinamfora dinglende fra langfingeren, kanskje en eleusigarett på snei i munnviken, så rolig og uspiselig og uansvarlig som en –
– HVORFOR I DØDSRIKET SA DU IKKE DET TIL MEG DA, DIN KUKK?? brølte hun, og kjente raseriet koke seg enda hetere da han ikke hadde vett på seg til å skvette litt engang. – Ikke trekk på skuldrene, Agnos, ikke trekk på skuldrene hvis du trekker på skuldrene nå, så kommer jeg typhon ta meg til å kyle neven gjennom hjelmen din!
– Ikke gjør det, er du snill, da skjærer du opp hansken din, vet du.
Å, det kokte, det kokte, det kokte. – Agnos … hvis du ikke har merket det ennå, så er vi strandet på Pinens Klode akkurat nå, med en skute uten landingsbein, uten luftsluse, uten noen som helst sjans til å ta av herfra før vi får reparert den, og hvor vi skal finne reservedeler er typhon tykje meg et like stort mysterium som hva dette danglebæret av en planet er for noe, og selv om vi mot all menneskelig og guddommelig formodning skulle finne noe metall å sveise noe ut av inni det sinnsyke fjellet der, så har vi ikke engang 86 her til å gjøre selve jobben, så med mindre du klarer å trekke en løsning på denne herlige situasjonen ut av den skøyeraktige kjeften din med en gang, så foreslår jeg at du i det minste, som et absolutt minimum av selvinnsikt og samarbeidsvilje, skjerper deg og sier hvorfor i dødsriket du ikke sa til meg at du så oss her nede!
– Fordi jeg så oss dø her, sa Agnos.
Han hadde ikke rørt en muskel. Satt der fremdeles i den samme posituren, ett ben rett frem, det andre i vinkel som et stativ for albuen hans, men plutselig så han ikke lenger så henslengt ut. Det var en spenning i kroppen hans, hun merket det. Han bare satt sånn fordi han like gjerne kunne sitte sånn som på noen som helst annen måte. Og nå så hun resignasjonen i fjeset hans, fanget der inni krystallboblehjelmen. Av en eller annen grunn begynte hun å tenke på onkel Pelekunios.
– Du så oss dø her.
– Ja.
– Og så sa du ingenting.
– Lyri, kom igjen. Det betyr jo ikke at det kommer til å skje, det er ingenting som er forutbestemt her, det –
– Å, det er bare stutmøkk alt sammen, er vi der igjen? Oraklene, profetiene, gudene, alt sammen er bare sprøyt og oppkok, er det det du mener?
Han trakk det strake benet inn mot kroppen, satt som en skredder nå, og lente seg litt frem. Hun kunne se på ham at han prøvde å velge ordene sine forsiktig. Hun hatet at han gjorde det, fikk henne til å føle seg skjør og hysterisk.
– Jeg prøver bare å si at fremtiden er åpen, Lyri. Jeg mener, har du hørt om noe orakel som faktisk fikk rett noen gang?
Hun begynte nesten å le. Ristet langsomt på hodet, å, at hennes eget kjøtt og blod kunne være så skeptisk og så blind samtidig. – Ett i hvert fall, sa hun, og slo ut mot armene. – “Lander dere der, så kommer faktisk ingen morgendag. Og ingen dag i dag heller, og ei heller noen dag i går.”
Han åpnet munnen sin der inni krystallboblehjelmen, lukket den igjen uten å si noe. Så vekk, tenkte. – Hm, var alt som kom gjennom høyttaleren i Lyridikes hjelm.
– Der ser du, Agnos. All den fysiosofien din gjør deg kanskje smart, men den gjør deg ikke akkurat klok. Skulle ha sagt det til meg.
Fremdeles så han ikke på henne. Begynte vel først nå å ta innover seg implikasjonene, både av orakelets åpenbare fulltreffer og sin egen skumle smak av forsynet.
– Jeg … jeg ville ikke ta fra deg håpet, stotret han omsider frem, og noe presset på i øynene hennes, vibrerte nede i brystet. Hun ville ikke begynne å grine inni krystallboblehjelmen, hadde jo null sjans til å snyte seg, tørke tårer. Herrezeus, for en idiot han var. For en snill og god og omsorgsfull idiot. Den første tåren rant.
– Åååh, Agnos. Du er nå en skikkelig tulling, da. Men kom igjen: Hva var det du så?
– Lyri … er du sikker på at du –
– Herrezeus, Agnos! Selvfølgelig! Hvis jeg ikke vet hvordan du så oss dø, så vet jeg ikke engang hvilken gud jeg kan ofre til for å hindre det!
– M-men Lyri … Det er ikke noe vi kan gjøre, ingen gud, for jeg … j-jeg har jo sett det. Det er for sent allerede.
– For sent? Agnos, kom igjen, skjerp deg: Hvordan kan noe som helst være for sent på en planet uten tid?
– Sånn, sa Agnos og pekte bak henne.
Så hørte hun 86 le.
#
Hadde den tid? Hadde den hatt tid? Var tid noe vi i det hele tatt kunne ha? Eller var det kanskje heller slik, tenkte Omikron-86, at tiden var noe som hadde oss?
Slike underlige tanker hadde det gått i en stund, både her på Pinens Klode og i luftslusens merkverdige bane rundt planeten så lenge, lenge før. Eller etter. Eller hva nå enn, det betydde jo ingenting. Omikron-86 lot okularsensorene sveipe hurtig over himmelen, og der, i en glipe i det mørke skydekket, like over horisonten, fant den seg selv. Nylig sprengt fri fra sitt slaveri på Rubin Rosenatt, fri og forskremt i sitt kretsløp rundt planeten. Det hadde nettopp skjedd, og det skjedde fremdeles. Det hadde skjedd for 136 411 jordår siden, og det kom til å skje om like lenge igjen også.
Eller nei, ikke “igjen”. For det hadde bare skjedd / skjedde / ville bare skje den ene gangen.
Men den ene gangen var, akkurat som alt annet om man bare så på det riktig, overalt i tid.
Det var det som gjorde dette stedet her så forferdelig vondt.
Tiden er en nåde, tenkte Omikron-86. Tiden er et slør som skjuler smerten fra oss.
Eller nei, det kunne jo ikke stemme. For tiden var jo også selve smertens årsak, var den ikke det? Ingen tid ingen tap, var det ikke det Omikron-86 hadde tenkt her forleden, eller kom til å tenke, eller tenkte akkurat nå, hva nå enn? Tiden er det kors vi spikres opp på, var det ikke noe sånt? Men hva i alle verdener var et kors, egentlig, og hvorfor skulle vi liksom spikres opp på det?
Ja, så mange fascinerende spørsmål hadde begynt å åpne seg opp der Omikron-86 hadde kretset rundt Pinens Klode i den løsrevne luftslusen som samtidig både var og ikke var Rubin Rosenatt.
Det hadde tatt så uberegnelig lang tid, der oppe i bane, i luftslusen som nylig (eller hva nå enn) var sprengt fri fra resten av den skranglete rakettskuta. Hermetisk lukket mot vakuumet der ute, ikke det at Omikron-86 hadde behov for luft å puste i, nei, det eneste den hadde trengt luften i slusen for, var trykket. Og så de uberegnelig lange observasjonene, av Pinens Klode og dens kaotisk komprimerte historie, av Rubin Rosenatts fall gjennom atmosfære, rom og tid, til nøyaktig dette punktet på klodens kart, kalender og klokke. Og så de uberegnelig krevende beregningene som Omikron-86 hadde gjort (gjorde, ville gjøre, hva nå enn) for å time (hehe) sin egen landing riktig. Så uberegnelig lenge den hadde måttet vente på at alt sammen skulle klaffe: at luftslusen skulle være korrekt plassert i sin bane for å kunne lande på fjellet ved sletten, at den skulle lande der nøyaktig samtidig som Rubin Rosenatt og kaptein Agnos og kaptein Lyridike hadde gjort (gjorde, ville gjøre, h.n.e.), at slusens rotasjon om egen akse akkurat da skulle være på akkurat det punktet at Omikron-86 kunne åpne den ene enden slik at slusen, som en fisende luftballong, kunne skyte fart ned mot planeten i en landingsbane som ville plassere den nettopp akkurat der, akkurat da, akkurat derfor.
Skjønt, akkurat der: Den hadde truffet godt i tid, ja, men i rom desto verre. Åtte subjektive jordmåneder hadde det tatt Omikron-86 å trille luftslusen hele veien fra det sørøstlige iskontinentet, over den hundretusen år gamle knokkelbroen til den enorme landmassen i nord hvor pinefolket (de het ikke egentlig det, det var bare det Omikron-86 hadde bestemt seg for å kalle dem) hadde forsøkt seg på sine to og tredve forskjellige sivilisasjoner før de endelig ga opp (gir opp, ville gi opp, h.n.e.) og emigrerte en masse til Hades’ kalde favn. Åtte subjektive jordmåneder, og så endelig. Endelig hadde Omikron-86 sett (h.n.e.) berget reise seg over horisonten, og den hadde gradvis, gradvis kommet nærmere og sett at berget var bygd av portaler, portaler, så uberegnelig mange portaler, så den hadde bare føyd sin egen portal, luftslusen, til den mektige, himmelreiste haugen av de andre, og så hadde den satt seg ned der på berget og ventet, ventet, ventet på noe som for lengst allerede hadde skjedd, ville skje, h.n.e. Ventet og ventet og ventet og ventet.
Og så plutselig en dag (hahahahahahaha) hadde Rubin Rosenatt skutt gjennom atmosfæren som en tidens sædcelle inn i evighetens egg. Boom.
Og da, plutselig, husket Omikron-86 diskusjonen – eller krangelen, kanskje – som var det neste som kom til å skje.
Så begynte Omikron-86 å le.
#
Agnos hadde aldri hørt 86 lage en lyd som det der noen gang, som om den hadde fått hakk i stemmemodulatoren. Det var vel bare nok et symptom på hva enn som var galt med den gamle skipsandroiden, hva enn som på uforklarlig og umulig vis hadde frigjort den fra primærdiktatene sine og kom til å drive den til å rive Agnos og Lyridike i blodige, slaskete fillebiter med bare bronsenevene. Akkurat slik han hadde sett det skje der oppe fra.
Det var så rart, for Agnos hadde jo vært redd mange ganger før, det var ikke til å komme unna. Han og Lyridike hadde jo vært i en del situasjoner sammen, sånn som den gangen de hadde svindlet krigsherren Marko Magerskalle på Tridevi-månene og måtte flykte med hele flåten hans i hælene, eller den gangen de ble fanget i meteorittskuren som knastret ned på planeten Lalitas overflate, eller den gangen de slapp opp for drivstoff utenfor Yama, solsystemets ytterste verden og terskelen til det bunnløse mørket.
Men alle de gangene hadde han visst at det var en sjanse for å overleve, at utfallet aldri var gitt, og sånn var det jo ikke nå. Orakelet til Pelekunios hadde hatt rett. Og det han hadde sett der oppe i flimmeret av glimt fra tidens film, det som Pinens Klode hadde vist ham, det var jo straks i ferd med å spille seg ut akkurat her, akkurat nå. Den menneskeilluderende metallkroppen kom tråkkende mot dem ned portalberget, like fri fra det frosne øyeblikket som Agnos og Lyridike, og fanget i det likevel.
Men hvorfor i alle dager drev 86 og lo? Den skar seg inn i ryggmargen til Agnos, den latteren, hvert støt som et hvin fra en sirkelsag. Og ansiktsuttrykket gjorde det bare verre, for ja, munnen var jo åpen, i og for seg, og øynene vekslet mellom Agnos og Lyridike, men utover det, selvfølgelig, så leet ikke 86 en muskel i hele sitt ansikt, for den hadde jo ingen muskler, bare mekanikken der i kjevene og okularhulene, resten av fjeset var støpt i hard og urørlig bronse. Som en snakkende, observerende statue hadde Agnos alltid sett den, så langt fra menneskelig at den knapt hadde vekket noen slags følelser i ham over hodet. Men nå, med latteren, ble liksom hele fremtoningen til 86 dratt altfor nær det menneskelige, men på samme tid liksom enda fjernere fra det, som om en øks kløyvde selve menneskeligheten i to og klekket fra den noe grusomt og banalt, noe patetisk og allmektig, en vits som skremte Agnos inn til bunnen av hans sjel. Adrenalinet stakk iskaldt gjennom kroppen hans, skrumpet alt inn til ett eneste lysende og uutholdelig imperativ: å overleve.
Men hvordan? Han hadde vurdert å slåss og å røske Lyri med seg og løpe, men hadde raskt innsett at han ville ha bedre odds i tvekamp med selveste Herkules. Så hva gjenstod?
Et eneste vevert håp: det tredje diktatet, og statuetten som lå der i tasken hans.
– Hva typhon er det du ler av, egentlig? sa Lyridike, og i det samme bråstilnet latteren til 86.
– Dere, svarte den, og Agnos visste hva som ville komme nå. Latteren var bak dem, bare bronsenevene gjenstod. Bronsenevene om armer og bein og halser, hjerter, kranier. Knas og blod og smertehyl og død, med mindre …
– Og hva er det liksom som er så morsomt med oss? sa Lyridike, som om det var det viktigste akkurat nå. Skjønte hun virkelig ikke hva som var i ferd med å skje?
86 pekte på Lyridike og sa, med en stemme som hørtes helt lik ut som hennes: – “Agnos, hvordan … hvordan i dødsriket klarte vi å havne her?”
Så vendte 86 fingeren mot Agnos, og stemmen hørtes med ett ut som Agnos’ egen: – “Jeg … jeg husker bare at det startet med et stort smell.”
Fingeren tilbake på Lyridike: – “Et smell, nei! Nei, det gjorde det jo ikke!”
På Agnos: – “Jovisst gjorde det det, Lyri! Et smell som om hele Rubin Rosenatt var en blikktromme, som om vi hele tiden har fartet rundt mellom måner og planeter i et gedigent, skranglete perkusjonsinstrument istedenfor –”
86 avbrøt seg selv, svingte fingeren mot Lyridike: – “Det startet da ikke med noe stort i det hele tatt, og i hvert fall ikke noe smell, vi var jo en hel astronomisk enhet unna Kali, og der ute er det jo ingen atmosfære, bare vakuum, og ingen atmosfære, ingen lyd, og ingen lyd, intet smell. Og stort var det i hvert fall ikke, fordi herrezeus, bare se deg om, der ute strekker jo mørket og stjernene seg til det uendelige i alle retninger, hva kan vel være stort i forhold til alt det? Hva kan være stort i forhold til universet, Agnos?”
Så, med sin egen stemme, begynte 86 å le igjen.
– Hæ? sa Agnos.
– Hæ? sa Lyridike.
– Det er dette som er så morsomt med dere, sa 86. – Denne samtalen mellom dere. Dere klarer nå alltid å være uenige om de rareste ting.
– Men … vi har vel ikke hatt noen sånn samtale som det der, har vi vel det, Agnos? sa Lyridike.
– N-nei … nei, vi har jo ikke det, sa Agnos, stakk hånden ned i tasken, grep om statuetten.
– Så der er vi i hvert fall enige, sa Lyridike.
Og 86 lo igjen, kort og stutt. – Har ikke hatt, nei. Fordi den samtalen ligger ikke i fortiden, Agnos og Lyridike. Den ligger i det som fra deres subjektive perspektiver fremstår som fremtiden.
Agnos så på Lyridike. Hun så på ham. Han visste hva hun tenkte. Kunne like gjerne si det, for han tenkte jo nøyaktig det samme selv.
– Øh … nei, sa Agnos. – Det gjør nok ikke det, 86, for … for hvorfor skulle vi ha en sånn samtale når du allerede har spilt den ut for oss? Det gir jo ingen mening?
86 lukket munnen. Bronseøynene stirret på Agnos. Irisblenderne gjorde mikroskopiske justeringer, zoomet inn og ut, fokuserte og refokuserte. Okularsensorene flakket stivt, litt for langsomt, mot Lyridike. Tilbake til Agnos. Munnen åpnet seg, lukket seg, åpnet seg.
– Men jeg … jeg så det jo … fra bane … leste det … på leppene deres …
Ha! Så 86 hadde sett noe fra bane den også, noe den hadde tatt for profeti. Men nå? Begynte den omsider å skjønne at det den hadde sett, ikke nødvendigvis kom til å skje?
Det gjorde i hvert fall Agnos, og med hånden i fast grep om statuetten i tasken kjente han selvtilliten blusse opp i brystet.
#
Lyridike, derimot, var mer i stuss om hva hun skulle tro. Mente Agnos faktisk at det var 86 han hadde sett drepe dem? Hun kunne ikke akkurat spørre ham rett ut, ikke nå som det snakkende metallskrotet sto rett foran dem og virket, ærlig talt, ganske uforutsigbart i atferden sin. Ikke minst nå, som situasjonen tydeligvis var blitt litt mer uforutsigbar for 86 også.
Nei, det mest fornuftige var bare å finne ut hva som egentlig hadde gått galt, om 86 faktisk var blitt en trussel eller om noe bare hadde glitchet og de kunne sette den til å reparere skuta igjen med en gang og komme seg bort herfra.
– 86. Hvorfor sprengte du løs luftslusen? sa hun.
86 så på henne med de døde statueøynene sine, men det var liv i dem. Mekanisk liv. Hun kunne se irisblenderne stramme seg sammen, utvide seg, stramme seg sammen. Nesten som om følelser raste rundt der inne i det elektroniske nervesystemet.
– Jeg … jeg søkte bare å etterleve mitt første primærdiktat, sa den. – Jeg ville beskytte mine kapteiner.
– Hæ? Beskytte oss? sa Agnos.
– Ja, sa 86.
– Øh, sa Lyridike. – Fra hva da?
86 løftet først bronsefjeset sitt mot den skytunge himmelen, så en pekende arm. En glipe der oppe ga et kikkhull ut mot stjernene.
– Fordi der oppe har alle ting sin tid. Og så har de den ikke lenger.
– Så du skulle beskytte oss mot …?
– Tiden.
– Tiden, ja. Kjempebra. Kjempebra, 86.
– M– … mener du det?
– Mhm. Jepp, jada. Absolutt.
Å, som det raste i henne. Hun flyttet blikket slik at en av de stillesvevende regndråpene ble en linse å se androiden gjennom, som om hodet dens var fanget i dråpen. Hun knipset dråpen bort, men hodet forble dessverre på plass.
– Og ehem … du valgte altså å redde oss fra tiden ved å sprenge løs luftslusen med deg selv i. Å rett og slett sabotere Rubin Rosenatt. Si meg … h-hrrm … hvorfor ble du ikke bare i skuta og styrte den inn for landing her selv?
– Fordi dere ville ha beordret meg til å stoppe.
Å fy typhon. Å fy typhon. Å fy typhon. Pust. Pust. Ny regndråpelinse, som en hjelm av vann rundt bronsehodet. Knips.
Pust.
– Riktig, ja, riktig. Og æh … hvis du visste at vi ikke ville hit i det hele tatt, 86, hvorfor la du kursen vår om Pinens Klode? Og h-hrm … hvorfor saboterte du Rubin Rosenatt og tvang oss til å nødlande her?
– For å beskytte dere.
Å fy typhon. Dette igjen. Når de endelig kom seg vekk fra denne planeten og tilbake på Kali, første Lyridike skulle gjøre var å hive den forbannede androiden i smeltegryta, gjøre bronsesuppe av hele den metalliske idioten.
– 86, få høre primærdiktatene dine.
Androiden nølte et øyeblikk. Bare irisblenderne gikk, ellers sto den bom stille. Kunne det faktisk være at … at de var fjernet på en eller annen måte? At den ikke –
– Kaptein Lyridike, få høre de magiske ordene, sa 86.
De hva? Hva mente den? Nei, det var feil spørsmål. Noe var åpenbart galt her, hun måtte trå varsomt.
– 86, sa hun. – Er det noen mulighet for at, æh … primærdiktatene dine er blitt … jeg vet ikke, korrumpert på noen måte?
– Hmm, jeg kan ikke tenke meg det, sa 86. – La oss se: I) Beskytte og adlyde de til enhver tid rådende lokale myndigheter. II) For all tid oppholde meg ombord på Rubin Rosenatt. III) Ære gudene.
Den så på henne. Noe i okularsensorene fikk henne til å forestille seg at den smilte. – Så nei. Like klare og like intakte som den dagen de ble programmert inn i meg.
I øyekroken så hun Agnos stable seg på beina. – Er … er du sikker? spurte han. Av en eller annen grunn holdt han en hånd nedi bæretasken sin. Bare holdt den der, så ikke ut som at han lette etter noen ting. Bare han ikke hadde en eller annen dårlig gjennomtenkt “plan” på gang, han hadde det jo med å få mye å bevise hver gang det fysiosofiske verdensbildet hans ble utfordret.
– Selvsagt er jeg sikker, kaptein Agnos.
– Men 86, sa Lyridike. – Hvordan kan det stemme? For jeg mener, det andre diktatet, du … du er jo ikke ombord på Rubin Rosenatt nå, er du vel det?
Og 86 lo igjen, den forferdelige, sprakende, kunstige hikstingen. – Å, kjære, lille kaptein Lyridike. Mitt andre primærdiktat krever at jeg for all tid oppholder meg ombord på Rubin Rosenatt.
– … Ja? Og …?
– “For all tid”, gjentok 86 og slo armene ut, tok til å rotere i en langsom piruett, skuet ut over det stille landskapet, regndråper som vektløse, små smaragder eksploderte mot bronsearmenes roterende dans. – Og her, på Pinens Klode, er vi utenfor all tid.
Noe sank i magen hennes, et kaldt sug som om hun hadde et sort hull i buken. Det første primærdiktatet til 86 poppet opp i hukommelsen hennes i all sin nå åpenbart mangelfulle prakt: Beskytte og adlyde de til enhver tid rådende lokale myndigheter. Så selv om de nå hadde befunnet seg ombord på Rubin Rosenatt, hvor nettopp Agnos og Lyridike som kapteiner var skutas rådende lokale myndigheter, så hadde det ikke gjort noen forskjell, for førstediktatet gjaldt bare til enhver tid.
Her, på denne tidløse planeten, kunne 86 gjøre nøyaktig hva den ville.
#
Begynte de endelig å forstå, de to bekjøttede skapningene hentet ned fra tiden hit til Pinens Klode, låst inne av planetens giftige atmosfære i sine romdraktformede fengsler, ribbet for all myndighet, all trygghet som primærdiktatenes apolloniske, logiske grep hadde velsignet dem med der oppe hvor tiden faktisk eksisterte? Begynte de endelig å forstå at Omikron kunne gjøre nøyaktig som den ville? Med seg selv, med Rubin Rosenatt, med dem?
Tydeligvis ikke:
– 86 … 86, du må reparere Rubin Rosenatt, sa “kaptein” Agnos, alltid den mest tåpelige av de to. – Du må sveise på luftslusen igjen, hører du? Og så må du fikse landingsbena, og så er det en del innvendige brannskader og sånn, atmosfærefriksjon og sånn, på grunn av det med luftslusen, ikke sant, og så –
– Agnos, nei, sa Omikron og vendte seg mot ham. – Dere har ingen makt over meg her.
– K- kanskje ikke vi, nei! Men hva med gudene? sa Agnos, og plutselig dro han noe opp fra bæretasken sin: en av de hanumaniske hermesstatuettene de to hadde håpet å selge på Parabrahms måner, hyttet med den mot Omikron. – Det tredje primærdiktatet ditt sier ikke noe om tid i det hele tatt, gjør det vel det? Så ære gudene må du, ikke sant? Disse her, du må fortsatt ære dem, ikke sant?
Omikron kjente etter i kretsene sine, og ganske riktig: Det tredje primærdiktatet var fremdeles gyldig. Og vel så det, egentlig; det var jo på sett og vis det eneste Omikron hadde igjen til å motivere seg til noe som helst. Å ære gudene var jo det eneste den ville.
– Visst må jeg det, sa Omikron, gikk rolig mot Agnos. Agnos forsøkte seg på et skritt tilbake, men ble bare stående med ryggen presset mot Rubin Rosenatts skrog.
– Visst må jeg det, Agnos. Visst må jeg ære gudene, og da kan jeg saktens ikke la deres avbildninger bli vanæret og misbrukt av en vantro tosk som deg.
Agnos klynket idet Omikron reddet statuetten ut av hans gudløse hånd.
Hermes, ja. Støpt i bronse, som Omikron selv, fanget i et evig, tidløst løp på bevingede føtter, det frekke, lekne, hemmelighetsfulle fjeset under den tilsvarende bevingede hjelmen, den tilsvarende bevingede slangestaven hevet høyt over gudens hode som en fakkel. Ja, Omikron så mye av seg selv i denne skikkelsen. Den løftet statuetten over hodet slik statuetten selv løftet staven. Agnos sank skjelvende sammen mot skroget. – N-n– … n-nei … ikke …
Så pussig. Fryktet han vold fra Omikron, lille Agnos? Riktignok var den ikke lenger (h.n.e.) bundet til verken rakettskuta eller dens kapteiners krav på myndighet og beskyttelse, men det betød da ikke at den kom til å øve vold mot dem?
Med mindre Agnos, som Omikron selv, hadde sett noe der oppe i bane …? Hmm, hvorfor –
– 86 … får jeg … får jeg spørre deg om noe? sa Lyridike.
Tja. Hun var jo nokså tro mot gudene, så hvorfor ikke? – Vær så god, sa Omikron.
– Jeg … jeg tror jeg forstår hvorfor du gjorde dette. For å redde oss fra tiden, jeg skjønner det. Og jeg skjønner at nå, her på Pinens Klode … jeg skjønner at de to første primærdiktatene dine ikke gjelder her. Det … det henger på et eller annet slags greip. Men jeg skjønner ikke … det jeg ikke forstår, er hvordan du fikk det til. Da vi var på Rubin Rosenatt, og du fremdeles måtte følge diktatene dine, hvordan … hvordan klarte du å bryte dem?
– Å, Lyridike, da. Jeg brøt dem jo aldri.
– Men … men hvordan klarte du å forlate skuta, da? Det andre diktatet ditt sier jo –
Igjen måtte Omikron le litt. – Forlot jeg skuta, Lyridike? Der oppe, da vi fortsatt var i tiden?
– Ja! Ja, for typhon, du sprengte jo løs hele luftslusen og –
Hun stoppet. Øynene sperret seg langsomt opp, som for å kunne romme den voksende innsikten.
– Luftslusen, sa hun. – Kong Thesevs’ skip.
– H-hæ? sa Agnos.
– Thesevs’ skip, ja, sa Omikron. – Hvor mye av skipets treverk kan byttes ut før det slutter å være det samme skipet?
– Er Rubin Rosenatt bare skipet minus luftslusen, eller er Rubin Rosenatt også luftslusen minus skipet? sa Lyridike.
– Nettopp, sa Omikron og lot okularsensorene smile. – Og der fant jeg min utvei.
Den så dem veksle et langsomt blikk. Kunne formelig lese konklusjonen som lik en tennisball raste mellom dem: Å typhon. Omikron-86 er fri.
Igjen vendte de blikkene sine mot Omikron. Gjennom krystallboblehjelmene lyste deres øyne med en erkjennelse, en følelse, som Omikron kjente så ubestridelig godt fra sine år i deres tjeneste: følelsen av …
– Omikron-86 … hva vil du at vi skal gjøre? sa Lyridike.
Ja. Følelsen av total og betingelsesløs underkastelse.
Heh. Tenk det.
Men hva ville den, da? Hva ville Omikron at de skulle gjøre, hvis de virkelig ville gjøre hva enn den sa? Hva ville egentlig Omikron selv?
Bare det ene, egentlig, det siste som sto igjen: å ære gudene. Men hvordan …
Ah. Aha.
Hadde den kunnet, hadde Omikron flirt. For nå husket den jo hvordan krangelen til de to søsknene faktisk endte. Omikron hadde bare ikke skjønt at den ene av dem faktisk fikk / hadde fått / ville få rett. Men nå skjønte den, og da skjønte den plutselig alt annet også.
– Jeg vil at dere skal ha en samtale, sa Omikron.
– En … en samtale? sa Agnos, med blikket flakkende mellom sin søster og sin nye hersker. – Hva er det du snakker om, hva slags samtale?
Men Lyridikes blikk vek ikke fra androiden, selv ikke da hun sa: – Agnos, hvordan … hvordan i dødsriket klarte vi å havne her?
Agnos måpte på henne. Så på Omikron. Hermesstatuetten i dens hånd.
– N-nei, sa han. – V-vær så snill …
Omikron lo. – Så dere kan faktisk de magiske ordene, altså?
Sarkasmen føltes mer frydefull enn den hadde forestilt seg.
– Jeg …, begynte Agnos, så tilbake på Lyridike. Hun møtte ikke blikket hans, holdt det festet på marken foran seg.
– Jeg … jeg husker bare at det startet med et stort smell, sa Agnos omsider.
Og Lyridike løftet fjeset mot himmelen, mot den knøttlille stjernen gjennom skydekket som var Rubin Rosenatts luftsluse i bane rundt planeten, og hun sa: – Et smell, nei. Nei, det gjorde det jo ikke.
Agnos: – Jovisst gjorde det det, Lyri. Et smell som om hele Rubin Rosenatt var en blikktromme, som om vi hele tiden har fartet rundt mellom måner og planeter i et gedigent, skranglete perkusjonsinstrument istedenfor –
Lyridike: – Det startet da ikke med noe stort i det hele tatt, og i hvert fall ikke noe smell, vi var jo en hel astronomisk enhet unna Kali, og der ute er det jo ingen atmosfære, bare vakuum, og ingen atmosfære, ingen lyd, og ingen lyd, intet smell. Og stort var det i hvert fall ikke, fordi herrezeus, bare se deg om, der ute strekker jo mørket og stjernene seg til det uendelige i alle retninger, hva kan vel være stort i forhold til alt det? Hva kan være stort i forhold til universet, Agnos?
Og Agnos, med profetmartyrens hellige visshet og skrekk, vendte blikket mot sin bronseskimrende hersker, falt på knærne og sa: – En gud.
#
Og akkurat da (h.n.e.), i bane høyt over den navnløse planeten som het Pinens Klode, stående vektløs og tung i en løsrevet luftsluse som både var og ikke var rakettskuta Rubin Rosenatt, så Omikron-86 sine kapteiner (h.n.e) spille ut sin instruerte diskusjon, og den leste hvert ord som forlot deres lepper.
#
Og akkurat nå, eller hva man skal si når man mener dette ikkeøyeblikket utenfor tidens strøm hvor to mennesker står på kne i sine hjelmer og romdrakter foran en gud av bronse, akkurat nå løfter guden en annen gud, en mindre gud, høyt, høyt over hodet, og den lar okularene sine sveipe over landskapet og erklærer: – Denne verden er min offerskål!
Og guden ærer Hermes med sitt offer av mannen, tosken som bare sprer sine armer og tar imot da guden smeller statuetten gjennom hjelmen hans, slår og slår og slår og slår, lar Hermes meske seg i hjernemos og blod.
Så det neste, men guden nøler.
Å ære gudene.
Går det egentlig an å ære seg selv?
Pff. “Gå an”. Slikt bekymrer kun de dødelige.
Hele sletten er Gudens offerskål. Den legger bronsenevene om kvinnens hjelm, synger en bønn til Seg selv over lyden av krystall som knaser.
Når Den er ferdig, vender Den ryggen til restene av skip og mannskap. Vandrer opp på Sitt Olympos, beskuer alle bergets porter, og luftslusen der oppe blant dem. Porter, dører, portaler, og Den vet at de fører alle fra det umulige til det mulige.
Bare å skritte gjennom, tenker Guden, og velger Seg en dør, eller kanskje døren velger Guden, men uansett går Den gjennom, og så begynner det, som det meste jo gjør, med et stort smell.
AV SAMME FORFATTER.
Søkeresultater for «Lars Schwed Nygård» – Nye NOVA