Keiseren, døden og illusjonen (fantasi av Øyvind Kvernvold Myhre)

Pesten vandret med sin grå sekk og sine blodflekkete mannstallister over hele den kjente verden. Overalt krevde han sitt tiende: Blant bønder og tiggere, og blant de tvilsomme  kvinnene i havnekvarteret, like ubønnhørlig som blant fyrster og handelsmenn. Med nådelaus rettferdighet krevde han skatt hos konge og trell. 

Det fjerne øyriket Chunal låg lenge utafor hans skattland. Men en høstdag fikk han skipsplass hos en handelsreisende fra Kaneira, og en blå kveld gikk han i land mellom de salryggete steinbygningene i hovedstaden Valchados, like under de lutende skuldrene til slottsfjellet der den eldgamle keiserborgen skulte ut mot havet. Der sto han et øyeblikk, grå og unnselig i den blå kveldsdisen; myste hit og dit mot de trange smugene hvor sang og begerklang røpte tankelaus glede; deretter opp mot borgen, der lyset fløt gyllent nedover klippene i lykkelig overmot… Ei grå tunge spilte over de smale leppene hans. Så smilte han sitt støvete smil, før han forsvant som en grå tanke inn i et smug. 

Fra nå av krevde Pesten sitt rettmessige tiende også i øyriket Chunal, både på hovedøya Vendel og på de tusen mindre øyene omkring. Han satt usynlig ved hvert måltid og fulgte menneskene med grådige øyne, før han tok sin beslutning og prikket på den utvalgte med en kald, beinete finger.

Sangen stilnet i kneipene, og latteren strømte ikke lenger ut over de langgrunne strendene i øyriket Chunal. I stedet hørtes gråten fra de etterlatte; fra foreldrene som mistet sin eneste sønn, og fra den unge mannen som fant sin kjære bleik og død, med flekker av Pestens blåsvarte fingermerker.  Og Pestens to trufaste følgesvenner tok bolig mellom menneskene: Foran ham gikk Frykten og snørte hjertene sammen i fine nett spunnet av isnåler; etter ham fulgte Sorgen og la sitt lodne teppe over alle håp og lengsler. 

Også til borgen på det lutende fjellet i keiserbyen Valchados kom Pesten. Der hadde den unge keiseren, Aldabechan den Lykkelige, nyss feiret bryllup med prinsesse Nesrit fra øyene langt i sør. Folket hadde jublet mot det lykkelige keiserparet, og keiseren hadde kalt til seg fyrster og stormenn fra hele riket og ved vitner tatt tilnavnet Den Lykkelige.   

Men nå kom Pesten opp til slottet. Han stanset et øyeblikk på marmortrappene og smilte sitt støvete smil. Han myste ut over den grønne øya og byen som klatret lik mangefarget eføy oppover fjellsidene. Han lot det døde blikket gli over øyene, der de låg drysset som klatter fra gudenes staffeli ut på et djupblått lerret. Så hufset han seg oppover trappene, forbi marmordragene som i hundre ættledd hadde voktet borgen mot sjørøvere og opprørere. Han stanset ikke ved de tunge portene, for verken stein eller tre kunne holde ham tilbake: Han smeltet inn i borgen og fór som ei klam skodde gjennom salene, der forfedrene stirret tause og dystre ned fra veggene, bortover teppelagte ganger, opp spiralsnodde tårntrapper; og aldri stanset Han, ikke en gang for å prikke en tjener eller en vakt forsiktig i huden med sin knokkelfinger… Ingen såg den grå skikkelsen eller hørte de tassende fottrinnene. Men en og annet stanset opp et øyeblikk og kulset uvilkårlig, som om en kald sno eller et vondt minne hadde streifet dem. – Men Pesten nølte ikke før han nådde det høgeste borgtårnet og sto ved porten til dronning Nesrits kammer.

Da Aldabechan den Lykkelige vendte hjem til si dronning den kvelden, etter utmattende rådsmøter der han og hans stattholdere drøftet råd for å lette folkets tyngsler i de vonde tidene, da fant han henne bleik og avkreftet på sitt leie, med blåsvarte flekker der hvor Pesten hadde fingret med henne.

I ti dager og netter kjempet dronninga mot døden. Aldabechan den Lykkelige budsendte leger og trollmenn fra hele riket. De ga henne urter og eliksirer og leste besvergelser; de ofret okser til gudene og dynket forfedrenes altere med blod. Men Pesten ville ikke slippe taket, og hver natt vendte han tilbake og etterlot seg nye blåsvarte flekker av råtnende hud og kjøtt, der hvor han satte sin knokkelfinger. 

Keiser Aldabechan verken sov eller tok til seg føde. Han forsømte sine plikter og lot rådmenn og vasaller styre som de kunne, slik at folket stønnet under både pest og vanstyre. Gjennom de lange nettene satt den unge keiseren ved sida av dronninga, og på fanget hadde han sitt hellige sverd som han hadde arvet etter langfedrene i ni ættledd: Med det ville han felle Pesten i kamp eller jage ham på flukt. Men alltid, når morgenen grydde i lilla slør mellom havblått og himmelgrønt, hadde Pesten vært der, usett, og satt nye fingermerker. Den unge keiserinnas liv rant ut som vatn i et sold, og verken urter eller bønner kunne hjelpe henne. 

Iblant talte hun i villelse, i underlige tungemål som ingen kunne tyde.  Men oftere låg hun urørlig, med blikket festet på noe hinsides livets strender. Og Aldabechan raste mot prestene, vismennene og de urtekyndige, og lot dem kaste fra borgtårnet, der hvor beina av opprørere og drapsmenn grinte hvitt mellom klippene. Fortvilelsens orm gnog i skallen hans, mens kroppen hans ble mager og uttæret som etter måner med faste. Det kom en hvit brann i blikket hans, og en dyster villskap over de magre kjakebeina, slik at rådmenn og vasaller vék fra ham i forferdelse.

Dronning Nesrit talte ikke mer, og hun kalte ikke lenger blikket sitt tilbake fra verdener hinsides livet. Svarte flekker dekte kroppen hennes, og her og der var kjøttet ett opp like enn til hvitnende bein. Og nye leger som keiseren kalte til seg ristet på hodene og sa hun var død. Men keiseren raste mot dem og sa at en kyndig lege kunne kalle den døde tilbake til livet: Og også disse legene ble kastet fra borgtårnet.

Pesten hadde tatt sitt tiende og fylt den grå sekken sin for denne gang, og ved første høve tok den skipsplass tilbake til det folketomme fjellandet i øst, der den satt og tenkte sine grå, mugnende tanker mellom vandringene. I øyriket Chunal grodde sårene etter Pestens herjinger. Men i borgtårnet satt den unge keiseren og knuget det råtnende liket i armene sine, og ingen vågde seg opp til ham. Iblant kunne rådmennene høre lyder der oppe fra: Gråt og besvergelser, eller skjærende latter fra en sjel i ytterste pine. Og folket sørget over den unge keiseren, like mye som over dronninga, for begge hadde vært elsket for sin mildhet og sin lykke. Men få mintes lenger at keiseren hadde kalt deg Den Lykkelige.

 

Det kom en gammel, skakkrygget, svartkledt liten skikkelse til borgen en kveld og ba om å bli vist opp til keiseren. Vaktene og rådmennene såg på fillene og det skulende, skorpebrune ansiktet under den svarte hetta. De klemte om nesene med fingrene og spurte hva han hadde å snakke med keiseren om. Men gamlingen lo som vinden i Havrons grotter når den jager som en gal ånd mellom de våte klippene, og så gjorde han et Tegn. Da vék vaktene og rådmennene og ropte forferdet: «Du finner keiseren i det høgeste borgtårnet, og kanskje kan du drive vanviddet ut av ham. Men driv ikke forstanden ut av oss!» Og den gamle mannen enste dem ikke mer, men stabbet pustende og pesende gjennom salene, bortover gangene, oppover trappene, like til tårnkammeret der keiser Aldabechan ennå satt.

Den gamle mannen gikk inn og såg et syn som ville ha fått andre til å gråte av medynk: For det skitne, fillete beinranglet på golvet, med øyne som glitret av sorg og vanvidd, var keiser Aldabechan. Og det råtne liket i en sverm av spyfluer, med hår som løsnet i tjafser og et nakent dauingansikt stivnet i taus latter, hadde en gang vært hans hustru – den unge, lykkelige dronning Nesrit.

Keiseren såg opp og sa, forundret, med stemmen til et barn: «Hvem er du? Og hva vil du meg? Kan du vekke dronning Nesrit fra febersøvnen?»

Da rettet den svartkledte ryggen, og nå var det kanhende han som klemte nesen med fingrene mot stanken. Han sa: «Jeg er illusjonenes mester Luchuldeb! Jeg hersker over liv og død og alle andre illusjoner, og bare jeg kan gi deg dronninga tilbake, Aldabechan den Ulykkelige!»

Keiseren stirret uavvendt på ham, med øyne som isbiter i fakkelskjæret. «Og hvilke vilkår setter du for dette?»

Luchuldeb sa: «Bare dette: At du forsverger alle andre guder, og vier ditt eget og folkets liv til Nergal, Dødens og Underverdenens Herre! For Nergal sier: Du skal ikke ha andre guder enn meg. På dette vilkåret vil jeg kalle tilbake både Nesrit og alle andre som Pesten har tatt til seg i riket ditt. Jeg vil gi dem livet tilbake for ditt og folkets blikk. Og alle som har mistet sine kjære vil prise deg som den beste av alle fyrster, og navnet ditt vil aldri gå av minne så lenge mennesker lever og ler i øyriket Chunal.»

Keiser Aldabechan grunnet. Og kanskje hadde ormen som gnog på tankene hans gnagd bort den siste rest av forstand, for til sist svarte han;: «Dette vilkåret tar jeg ved, vismann. Jeg sverger ved Nergal, Dødens mørke Herre, å holde min del av pakten, om du holder din.»

Og Luchuldeb nikket, mens et selsomt smil lurte mellom vortene i det skrukkete ansiktet. Så sa han fram sin besvergelse.

Det gikk ei lett skjelving gjennom verden i det samme, som om alle bilder løyste seg opp i myriader av ørsmå biter, og satte seg sammen igjen i samme blunket.

Keiser Aldabachan såg seg fortumlet om: Det kjentes som om all sorg og død var vasket bort. Han var stolt og lykkelig igjen – hadde det noen gang vært annerledes? Vagt syntes han at han husket en uopprettelig ulykke; dager og måner i utrøstelig sorg… Men dette minnet lot seg ikke gripe; det rant bort mellom famlende tanker. Ingen mørkkledt, skrukkete gamling sto inne hos ham; intet råtnende lik låg på golvet. I stedet sto hans hustru der, levende og ung, strålende av stolthet og lykke. Hun såg på ham og spurte undrende: «Drømte jeg, min kjære? Det er som om en truende fare hang over meg, en mørk redsel, nød, sjukdom og død – «

Han smilte mot henne. «Gløm drømmene, mi dronning og herskerinne! La oss gå ned til rådmennene og hoffdamene, for i kveld feirer vi dødsfesten, til ære for Nergal, underverdenens allmektige hersker!»

Og arm i arm gikk de nedover tårntrappe mot tronsalen.

 

I hele øyriket Chunal var det som om folket vaknet fra en vond drøm: Uhyggelige, sorgtunge bilder flyktet bort idet de vaknet – bilder av lik, av kjærester og barn og nære venner som ble ført til grava… Alle slike drømmebilder ble glømt. Gleden låg igjen over øyriket Chunal, ubrutt som  solgull på en skyfri dag.

Og fra denne dagen dyrket folket ingen annen gud enn Nergal, underverdenens mørke fyrste.

 

I landet på den andre sida av havet, ved vismennenes og filosofenes læreseter i det gamle riket Ulang Wad, grubler de lærde og skriftkyndige over det evige spørsmålet om hvordan en kan skille illusjonen fra virkeligheten, og om det finnes en virkelighet som ikke også er en illusjon. Og når de drøfter slike spørsmål nevner de gjerne øylandet Chunal og den unge keiseren Aldabachan den Lykkelige. De nevner også ofte den forbannelsen som hviler over keiseren og landet.- Især undres de om Aldabachan ennå er like lykkelig, eller om han bare trur at han er det.

Det går ingen handelsbåter fra fastlandet til øyriket Chunal lenger. Kapteiner og sjømenn nekter å seile nærmere enn tre døgns seilas fra det forbannete landet. Og lite har handelsmennene også å hente her.

For da de første båtene kom til Chunal og keiserbyen Valchados etter at illusjonisten Luchuldeb hadde sagt fram sin besvergelse, fant de en by full av vandrende døde. De fleste, lot det til, var døde det siste døgnet, av en uforklarlig årsak som måtte ha rammet øyeblikkelig og samtidig, mens folk sto og gikk i sitt daglige virke. Men andre måtte ha vært døde i dager eller i måner, og jordklumper fra gravene ross fra de mugnende likklærne. Ofte hang kjøttet i råtnende kvaser fra nakne skjeletter. Og disse vandrende døde hilste hverandre og samtalte som levende, uten å ense likstanken som steig i ei kvalmende sky over byen og landet. 

Skrikende av redsel sprang sjømennene til båtene sine og fossrodde til skipene, for å bringe videre beretningen om forbannelsen som hadde forvandlet Chunal til et rike av vandrende døde.

Ved læresetene i det gamle landet Ulang Wad drøfter de lærde stadig spørsmålene om virkelighet og illusjon. Men heller ikke vismennene og filosofene reiser ut til øyriket Chunal for å studere spørsmålet på nært hold. 

 

Øyvind K. Myhre gjennomgår sine fantasy-historier fra «fantazinet» Gandalf, som han utga på 70-tallet. Omarbeidede versjoner av disse tidlige novellene hans blir fortløpende publisert i nettmagasinet Nye Nova. Ukas novelle sto i sin opprinnelige form på trykk i Gandalf nr. 2 1976. Den originale omslagsillustrasjonen er ved Torun Høien.