Ursula Le Guin var en utrolig produktiv forfatter i nesten 60 år med fokus på science fiction, men hun skrev også i flere andre sjangre. Hennes fantasy-trilogi Jordsjø ble en storselgende suksess og er det ennå, kanskje mest rettet mot barn og ungdom.
Le Guins SF fokuserer ikke på romskip, laservåpen og stjernekrig. Det hun bedriver er heller spekulativ antropologi. Hennes evner som «sosial verdensbygger» er uovertrufne: med ganske få ord klarer hun å veve et rikt teppe av et samfunn, med språk, familiestrukturer, myter og eventyr, økonomi/samfunnssystem, seksualitet og kjønnsroller, musikk, kunst, filosofi, religion osv … Dette er ikke tilfeldig: faren hennes var antropolog, og moren var psykolog og forfatter. Ursula ble derfor tidlig kjent med at verdier og normer varierer, og at vi ikke skal ta våre egne som universale. Hjemmet deres hadde stadige besøk av og diskusjoner mellom antropologer og andre intellektuelle. En av dem var Robert Oppenheimer, som Le Guin seinere brukte som modell for karakteren Shevek i boka vi her skal omtale.
Mange av Le Guins bøker og noveller foregår i et univers der det er menneskelig sivilisasjon på mange nærliggende solsystemer. Men mennesket oppsto ikke på Jorda og spredde seg derfra: det ble genmanipulert i flere varianter og plantet i ulike solsystemer av folk fra Hain, en planet der sivilisasjonen har eksistert i en million år.
Dette universet ble presentert allerede i novellen «The Dowry Of Angyar» i 1964, men selv om The Dispossessed – An Ambiguous Utopia kom først i 1974 er den handlingsmessig den første i Hain-universet.
Den foregår på planeten Urras og dens måne Anarres. Urras er dominert av to supermakter, A-Io og Thu, som er henholdsvis et mannsdominert kapitalistisk samfunn, og en autoritær stat som påstår å styre på vegne av proletariatet – et bilde på datidens USA og Sovjetunionen. For å unngå å miste sin makt til en anarko-syndikalistisk revolusjon har de latt opprørerne flytte til Anarres, med garantier om at de der skal få være i fred – månen har en atmosfære mennesker kan puste, og den har hav og litt liv.
Da boka starter er denne folkevandringen 200 år tilbake i tid, og Anarres er et vel etablert anarko-syndikalistisk samfunn. Men Anarres er et karrig sted med lite regn, et fattig økosystem som bare kan forsørge en begrenset befolkning. Livet er hardt, men ubehaget og strevet er jevnt fordelt – ingen sulter mens andre spiser, alle stiller på lik linje i økonomien. Folk bor i større kollektiver, jobber sammen og spiser i felles kantiner der måltidene blir laget og servert. Klær og andre nødvendigheter henter de ut fra et lager når de trenger det. Det finnes ingen privat eiendom, penger, lover eller sentral regjering. Men det er sterke sosial normer for oppførsel som hindrer grådighet, egoisme og unnasluntring. Deres konstruerte språk Pravic avspeiler og støtter dette, og bruken av eiendomsformer blir sett ned på. Man sier f.eks. ikke at «dette er min genser», men «dette er genseren jeg bruker»: altså bruksrett, men ikke eiendomsrett. Ting eller rom man ikke bruker kan derfor tas i bruk av andre.
Det er likevel et samfunn som krever noe sentral koordinering, for å få mest mulig ut av de magre ressursene de har. Folk flytter og bor der de vil og det er ledig plass, eller de melder seg tilgjengelige til en sentral database som prøver å matche ønskene og erfaringen til nødvendige oppgaver. Det er ingen plikt å delta, men hvis du aldri bidrar kan det være du til slutt blir avvist av ditt lokalsamfunn og tilgangen til mat og andre nødvendigheter. Snylting er jo utnytting av våre medmennesker.
Hovedpersonen vi følger er Shevek, en fysiker som jobber med å utvikle en Generell Teori om Tid, der tiden beskrives som å ha en dypere og mer kompleks struktur enn vi vanligvis antar: den kan ikke forklares bare med fysikk og matematikk, det er også nødvendig med filosofi og etikk (relatert: bl.a. i novellen «The Shobies’ Story» tar Ursula det lenger, med teknologi som er helt avhengig av sosialt samhold for i det hele tatt å virke).
Shevek har flyttet til universitetet i hovedstaden Abbenay der han studerer og jobber med sine teorier. Etterhvert kommer de i konflikt med den gjeldende politiske filosofien og Shevek opplever at hans mentor Sabul blokkerer hans arbeider fra å bli publisert – også fordi han er misunnelig på det unge geniet og føler sin behagelige stilling på universitetet som truet. Le Guin viser oss elegant hvordan privilegier og makt lett kan gjenoppstå i et anarkistisk samfunn, og at det også kan stivne i vanetenkning som hindrer nødvendige endringer; Sabul klarer på merkelig vis alltid å lure seg unna de mer ubehagelige jobbene som alle skal dele på…
Anarres er ikke helt avskåret fra kontakt med moderplaneten Urras. De er avhengige av å importere bl.a. elektronikk (betalt med mineraler de utvinner), og utveksler også akademiske arbeider med vitenskapsfolk der. Sheveks teorier har skapt stor interesse på Urras, og han blir invitert til å komme til A-Io til vitenskapelig samarbeid.
Shevek blir overveldet av overfloden på Urras, både den bugnende frodige naturen, og menneskenes verden. Han får overdådig husly og mat, laboratorier og alle ressurser han trenger til sin forskning. Men etterhvert skjønner han at alle han omgås er overklassefolk, og vemmes over all luksusen og det unødvendige, sløsete forbruket. Og han skjønner at selv de rike og velfødde heller ikke er frie, men fanget i sine intrikate maktspill og manipulasjoner som hindrer at folk kan møtes åpent og ærlig på likefot. Han innser også at all polstringen for kroppslig behag – silkeklær, supermyke madrasser, stoler og sofaer man synker ned i og omfavnes av, biler med bugnende myke kurver – er projiseringer av undertrykt og innestengt seksualitet, og tegn på følelsesmessig fattigdom. Han vemmes ved overklassekvinnenes stilling som ren pynt, unyttige, erotiserte parodier på feminitet. Som i all god sci-fi bruker Le Guin sjangeren til å vise oss vårt eget samfunn sett utenfra med et kritisk blikk.
Shevek forstår at han egentlig er en fange i et gyldent bur, og at myndighetene i A-Io håper å bruke hans teorier til teknologi for å dominere over de andre nasjonene på Urras. Så han skriver ikke ned sine teoretiske konklusjoner, men holder dem inni hodet.
Via tjenerne får Shevek etterhvert kontakt med de lokale anarkistene, og klarer å rømme til byens arbeiderstrøk. Gjennom hans øyne viser Le Guin oss den nedre enden av et hierarkisk samfunn: propaganda og overtro, slitet og undertrykkelsen, og all sykdommen og volden som fattigdom skaper.
I tillegg til det politiske inneholder boka også drama, kjærlighet og sorg, og rørende eksempler på samhold og solidaritet. Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, men bare nevne at Sheveks teorier muliggjorde ansibelen, et apparat som gir umiddelbar kommunikasjon uavhengig av avstander, mens radiobølger jo bare (!) beveger seg med lysets hastighet og kan ta årevis å nå til et annet solsystem. Ansibelen dukker opp i alle historiene fra Hain-universet, og har også blitt brukt av andre forfattere.
Are Hansen
Anbefalt fra Hain-universet:
Romaner
Planet of Exile (1966)
The Left Hand of Darkness (1969)
The Word for World Is Forest (1972)
The Dispossessed (1974)
The Telling (2001)
Noveller
The Dowry Of Angyar (1964)
The Day Before the Revolution (1974)
The Shobies’ Story (1990)
The Matter of Seggri (1994)
A Fisherman Of The Inland Sea (1994)
Denne artikkelen ble først publisert i Gateavisa nr. 204