Heiß (novelle av Luca Symitz)

Det går en gang mellom de to herskapelige boligblokkene i Fahrenheits gate på Frogner. Men den er alt annet enn en normal gang. Arkitektene kalte den sikkert «forbindelse» eller «fellesareal», muligens noe med FF – noe som også sto for “forbindelse først”? Men i praksis fungerer den som en grenseovergang uten passkontroll eller toll; som Svinesundbrua, kunne man si. Hver morgen strømmer naboer fra begge sider gjennom gangen med et blikk som sier: Jeg skal bare låne heisen deres. Min er opptatt. Som alltid. 

Heisene var i utgangspunktet ment for beboerne i hver sin blokk, men dette prinsippet kollapset allerede det første året etter at leilighetene var solgt ut og folk flyttet inn. Nå brukes begge heiser av alle, hele tiden, i et slags sosialt eksperiment eller realityshow ingen husker å ha meldt seg på. Litt mer bymessig enn når deltagerne tilbringer mye tid på en gård, men like brutalt. 

Hvis man spurte beboerne hvilken heis de hadde tatt den dagen, ville de ikke husket det heller. Det er bare den rare mannen i fjerde etasje som til stadighet vet hvem som bruker hvilken heis, fordi han – stikk i strid med alle regler – har montert et overvåkningskamera både foran sin egen dør og over inngangsdøren til boligblokken. Han skulle kanskje rapporteres, men en gruer seg for at han kunne legge for dagen de heisrelaterte hemmelighetene. 

Folk går inn i den ene heisen, kjører én etasje, går ut, går gjennom gangen, og tar den andre heisen videre – bare fordi de kan. Eller fordi den andre heisen føles raskere og mer pålitelig. Kanskje burde selve adressen ha fungert som en advarsel. Fritz tenkte titt og ofte på Ray Bradburys legendariske roman Fahrenheit 451 – temperaturen hvor bokpapir tar fyr og brenner. Riktignok drev ingen med bokbrenning i oppgangen her, men selve heiskabinene ble titt og ofte så faretruende varme at man skulle tro bygget brygget på en feber. Det var en kvelende, rugende hete som hang igjen lenge etter at dørene lukket seg. Det er på sin plass å nevne at Bradbury begikk en knøttliten feil da han trodde at selvantennelsestemperaturen var 451℉ det vil si 233℃, for det var et par grader lavere. Hva om selvantennelsestemperaturen til heiskabinen også er lavere – huff, han gyste ved denne tanken! 

Fritz, klimaorientert som han var,  forsøkte en annen gang å spøke med at det de opplevde i sjakten var ren termikk – denne oppadgående luftstrømmen som oppstår når solen varmer opp luften ved bakken til den blir ustabil og stiger som en usynlig søyle. Han tegnet opp bilder i luften av hvordan seilflygere og fugler utnytter slike varme søyler som en naturlig «heis» for å stige mot cumulusskyene. Kunne sjakten i Fahrenheits gate faktisk være en unormalt kraftig termikkutløsning som når som helst kunne skape en tordensky med amboltformet profil helt oppe i åttende etasje, komplett med lyn og farlige kastevinder?

Dessverre kolliderte hans utvidede metafor med den kalde fronten i naboenes humør; regnbygene den støtte med fikk stemningen til å synke drastisk, akkurat idet heisen skjøt oppover.

Når heisene i tillegg begynte å lage lyder som minnet om en spilledåsesolo fra en skrekkfilm – ganske lik melodien den samme musikanten i Ermou-gaten i Athen har spilt i årevis – var det én forklaring som gikk igjen: Fritz. 

«Han skravlet om en eller annen Golfstrøm sist gang,» hveste naboen i annen etasje mens hun ventet på heisen. «Han har vel så god råd at han ikke gjør annet enn å spille golf og drive med fritidssysler. Slik er det vel når man bor på Frogner, men han hører ikke egentlig til her, uansett hvor mye han driver med fjonge typer idrett!.» 

At Fritz egentlig forsøkte å slå av en prat og prøve å forklare den forestående stansen i de atlantiske havstrømmene og dens dramatiske innvirkning på det nordiske klimaet, gikk naboen hus forbi. Hun hørte bare ordet «golf» og antok at han skrøt av sitt neste hull-i-ett. «Han må være helt hull i hodet, han Fritz…» hvisket noen andre naboer for seg selv.

Eller snarere «Frits», som naboene konsekvent og smertelig uttalte det.

De kastet ut den slangeaktige ts-lyden som om han var en porsjon pommes frites, fullstendig blottet for den elegante, kontinentale z-en.

Fritz forsto ikke hvor vanskelig det kunne være. Det var jo akkurat som i ordet pizza! Han kjente ofte på en brennende sjalusi mot fjorårets pavekandidat, kardinal Pizzaballa – hans navn klarte nemlig alle nordmenn å uttale feilfritt, med krystallklare dobbelt-z-er, mens Fritz altså forble fastfood.

Fritz var tung. Ikke nødvendigvis tung etter fysisk målbare standarder, men tung nok til at det forklarte alle tekniske problemer. Dørene lukker seg tregt? Fritz. Heisen stopper mellom etasjene? Den enorme ryggsekken til Fritz. En knapp mangler? Sannsynligvis Fritz som lente seg litt for hardt. Kanskje styret på sykkelen hans ble drevet gjennom kontrollpanelet som et vikingspyd. Ganske sikkert med vilje. 

«Han tar heisen for ofte,» sa naboene, selv om ingen helt visste nøyaktig hvor ofte han faktisk gjorde det. «Han kunne brukt trappene, akkurat som vi,» sa de, mens de selv tok heisen én skarve etasje ned for å spare knærne til «senere bruk». Som om det i det hele tatt ble noe av denne senere bruken. Skulle man tro dommedagsprofeten som preker borte ved Nationaltheatret, var svaret et rungende niks.

Til slutt sluttet begge heisene å fungere. Det var litt dramatisk og mildt sagt høylytt i starten, men så fikk de rett og slett avskjed på grått papir, bare sånn. Først den ene, og like etterpå – den andre heisen som bestemte seg for å vise solidaritet med den overopphetede og resignerte kameraten sin. Nå sto de bare der med dørene på gløtt og ga innsyn i et mørkt gap av nietzscheanske proporsjoner. 

Ingen ringte vaktmester Pedersen med én gang, for alle ventet på at noen andre skulle gjøre det. I mellomtiden fortsatte folk å gå gjennom gangen, nå med barnevogner, papirhandleposer fra Kiwi, og rykende fersk passiv aggresjon på omtrent 440 ℉, som også er den egentlige selvantennelsestemperaturen til papir. 

Og Fritz? 

Han tok trappene nå for å hevde seg. Fritz hadde nemlig en tysk-norsk identitet å lene seg på i slike kriser. Tippoldeforeldrene hans flyttet til Norge før krigen, men hele familien stammet opprinnelig fra området rundt Zugspitze. 

Mens han sto der i trappeoppgangen og kikket oppover de snirklete trinnene, ble han brått truffet av en bølge av retrospektiv klarsynthet. Plutselig sto han ikke lenger på Frogner, men ved foten av Zugspitze, kledd i de klamme lærbuksene fra sommerjobben. De strammet over lårene, de røde broderiene klødde mot huden, de tykke, grå ullsokkene samlet på svette i den bayerske heten. Han sto der som en maskot for det oppadgående, en portvakt for vertikal latskap. Han husket ansiktene til turistene, andpustne av ingenting, som smilte takknemlig idet kabelbanen løftet dem vekk fra tyngdekraften. «Es ist so herrlich und alles fühlt sich leichter an, solange man nicht bergauf gehen muss!» hadde en kraftig bygd og ganske så svett kvinne fra Düsseldorf sagt til ham – «Det er så deilig og alt føles lettere, så lenge man slipper å gå oppoverbakke!» 

Det dypere perspektivet ble brått avbrutt av et annet, nyere minne, en anskueliggjørelse av den fellesskandinaviske sparkesykkelfarten fra en konkret situasjon. Han erindret den fyren i lynrask ferd nedover Thereses gate på Bislett, en slik rød el-sparkesykkel som kjempet mot asfalten med en hvinende lyd. Mannen på sykkelen hadde en knallgul T-skjorte på, og på ryggen hans, i store, tykke, sorte bokstaver, sto en sannhet som var umulig å overse: ALT ER LETTERE NEDOVERBAKKE. 

Han ble stående og gruble, med hånden på gelenderet. Er dette meningen med livet – om det oppadmessige er lettvint, spiller det da egentlig noen rolle hvordan det nedadmessige er? 

Til forskjell fra naboene hadde Fritz faktisk gledet seg lenge til dette. Ifølge de andre beboerne var heishavarikrisen det mest obsternasige som noensinne hadde skjedd. De orket ikke engang gå ut på tur lenger, selv om det var et par varmegrader ute – noe som var høyst uvanlig i midten av februar. De satt bare hjemme. For det verste var ikke å gå ned trappene; å komme seg oppover derimot, krevde både krefter og innsats. Hva forventet man? At de skulle slå opp telt utenfor i Frognerparken? 

At de eldre naboene slet så meget, var vel til å forstå, men at de yngre var i så dårlig form, var et mysterium. Fritz forstod umiddelbart at det var nå han kom til å bli både knallsterk og få god kondis, for med ødelagt heis måtte han forsere åtte etasjer til fots. 

Det mest logiske for ham var naturligvis å legge inn en ekstra utfordring i tillegg – en ny thrill. Derfor tok han trappene bærende på den tjueåtte kilo tunge sykkelen sin, eller med den enorme militære ryggsekken på 80 liter på ryggen, fullstappet med matvarer fra butikken. Dette besto stort sett av kyllingbryst til kattene Nikos og Ragnar, og vaskepulver. Alltid rikelig med vaskepulver! Mengden vaskemiddel måtte være i eksakt samsvar med haugene av skitne klær som nærmest klonet seg selv etter hans daglige treningsrutiner, og proporsjonal med kvadratet av urindråper Nikos og Ragnar etterlot seg for å markere territoriet sitt, enten på den digre ryggsekken eller på en av Fritz’ mange trenings-t-skjorter. 

«Jeg kom meg jammen på ett minutt blank fra første til åttende etasje med sykkelen i hånda, akkurat som en carry-on-koffert, men jeg brukte 58 sekunder med ryggsekken på, selv om den var mye tyngre. Rart. Grunnet bedre balanse og vektfordeling mon tro?» 

Han var litt andpusten, men ikke noe voldsomt. Dette skyldtes sannsynligvis karbondioksidnivået i gangen. Det klarte han nemlig å bekrefte med det avanserte kinesiske anlegget han hadde bestilt på nettet, som ikke bare målte CO2 i luften, men alt mulig annet: farlige stoffer, fuktighet og temperatur. Og temperaturen var, i likhet med naboenes temperament, faretruende høy. 

Nå er han i ferd med å låse opp døren til leiligheten, samtidig som han spiller av en lydmelding fra nevøen sin fra München, selveste Ruben von Grüntz. Fritz setter ham på høyttaler mens han fikler med låsen: 

«Weißt du, Fritz, warum der Aufzug nicht mehr funktioniert? Weil er zu heiß ¹ geworden ist.»

 

1  “Vet du, Fritz, hvorfor heisen ikke fungerer lenger? – Fordi den ble for het.” → Ordene heis og heiß er homofoner. Det betyr at de uttales likt, men de har forskjellig betydning og skrivemåte.