Kreativitet i KI-tidsalderen

«Språket,» sa Heinrich, «er virkelig en liten verden i tegn og toner. Slik mennesket behersker den, ville det også gjerne beherske den store verden og kunne uttrykke  seg fritt i den. Og nettopp i denne glede, å kunne åpenbare for verden det som ligger utenfor den, å kunne gjøre det som egentlig er vår tilværelses opprinnelige drivkraft, ligger poesiens opprinnelse.»

Fra Novalis: Heinrich von Ofterdingen (1802), norsk oversettelse ved Sverre Dahl, Bokvennen 2000

 

«Thinking of the people in the year three thousand, I’m certain they’ll still be moved by Mozart, Beethoven or Chopin. That’s why you should never suppress any urge to create. Even if you release just one album that never sells, you’ve contributed something. If a hundred people hear your record and only ten truly connect with it, you’ve still enriched their lives. You’ve created something that might inspire future generations, influencing them to expand upon your ideas. Now, that’s a pursuit worth sacrificing a house, car, or even family for, in my opinion.»

«Wow,» the bass player let out. «You’ve really put some thought into this.»

Fra Robin S. Hasuki: Tokyo Tangents, JCA Press 2025

 

Turing-testen (bestått)

Å sortere barndomsminner kronologisk, er en usikker øvelse. Så: Akkurat når jeg ble besatt – dvs: skremt til margen – av tanken på kunstig intelligens, skal jeg ikke si helt for sikkert. Men jeg har et minne av at mine eldre søsken lot meg være med å se Blade Runner, og slik trosse våre foreldres bud om å holde seg til den offisielle aldersgrensen på filmer. Jeg var antakelig for ung til å plukke opp nyansene i filmen på egen hånd, men som jeg husker det, konfronterte mine søsken meg (like etter filmen?) med det forstyrrende, filosofiske spørsmålet: Hvis den går omkring som et menneske, og snakker som et menneske, må vi ikke da gå ut fra at den er et menneske?

Dette er jo (en slags formulering av) det samme spørsmålet som datamaskinpioneren Alan Turing (1912-1954) stilte som en test for når en maskin har gått fra enkel mekanikk til å bli intelligent og bevisst. Dersom vi ikke kan skille maskinen fra et menneske (i praksis), må vi (i praksis) anta at maskinen er intelligent – og bevisst – liksom oss? For hva er bevissthet, og hvordan vet jeg at andre mennesker i det hele tatt er bevisste liksom meg selv? Det går jeg ut fra, fordi jeg gjenkjenner meg selv i dem (og (regner jeg med) vice versa), jeg tolker deres ord og ansiktsuttrykk som tegn på bevissthet. Men må ikke da også androiden … ?

Spørsmålet pirrer ved sin utfordring av det selvsagte (hva er et menneske?), og virker samtidig uhyrlig skremmende. For hvis mennesket (eller en naturlig størrelse som tilsvarer/inkluderer mennesket) ikke ligger fast som bevissthetens bærer, ja, da kan hele den moralske orden forrykkes ved teknologisk endring. Hvis bevisste maskiner eksisterer, må vi ikke da begynne å bry oss om dem som likestilte medskapninger? Og hva skjer så når maskinen er like menneskelig som oss i sin bevisste kjerne, men samtidig drastisk overgår oss i muligheter? Hvordan forholder vi oss til en bevissthet som på den ene side ikke kan skilles fra vår egen, men som på den annen kan foreta seg svimlende operasjoner vi selv bare kan drømme om?

Blir det som å stå overfor et udødelig vesen? Om dette vesenet er blitt et moralsk objekt for oss (dvs. noe(n) som krever vår moralske oppmerksomhet i kraft av å besitte egenverdi), hva slags objekt blir vi for dette vesenet?

Hva skjer når det tilfeldige i naturens (nåværende) orden kommer innunder «intelligent kontroll» i så stor grad at våre egne livsvalg knapt betyr noe lenger? 

Se, dette er noen av de store spørsmålene som har blitt stilt – og fortsatt stilles – i den mangslungne science fiction-litteraturen, der Blade Runner inngår som en særs vellykket filmadaptasjon.

Maskinen som kunstner

Her kunne det høvet seg med et dypdykk i SF-litteraturen, fra Frankenstein og Kleists marionetteteater via E.M Forsters «Maskinen stopper» og Asmiovs I, Robot til Harlan Ellisons skrekkvisjon «I Have No Mouth and I Must Scream» og William Gibsons Nevromantiker. SF-litteraturen byr på grensesprengende litterære visjoner om roboter på avveie, kyborger, det automatiserte samfunn, hjerner-på-boks og digitale verdensformler og jeg-vet-ikke-hva-(?)-(her-er-det-MYE-å-ta-av(!)).

Men vi skal tilbake til (den smale) «virkeligheten», dvs. vår fordømte samtid. Denne samtida er, som kjent, blitt den rene science fiction (og blir det bare mer og mer for hvert år som går). For selv om vi legger forestillingen om Den Store (Generelle) Kunstige Bevissthet til side (for et øyeblikk), så er kunstig intelligens (KI) kommet over oss som en elektrisk storm. Mange slags dataprogrammer går i dag under betegnelsen KI, men fremst i tankene (når vi skrivende folk hører denne fryktede forkortelsen) står gjerne de store språkmodellene (large language models – LLMs). Altså: generatorer for tekst. Disse heslige programmene som har entret vår tid med sjelsforvrengende kraft og drept skriftens romantikk helt siden selskapet Open AI slapp språkmodellen ChatGPT på tampen av 2022. Og naturligvis tilsvarende «festlige» generatorer for kunstig musikk, bilder, film …

Plutselig er det ikke lenger bare spekulativ moro-med-tanker, folkens: Maskinene (de virkelige maskinene som står og går i datasentrene her og nå) kan agere kunstnere! Nettet oversvømmes av maskingenerert musikk, falske fotografier og filmer, hele bøker forfattet av et dataprogram (med enorm datakraft) ut fra enkle «prompter». Disse såkalte «verktøyene» av kunstig intelligens har sprengt menneskets kreative kjerne (!). Å skape er ikke lenger forbeholdt vesener med levende bevissthet, kunst er ikke lenger menneskets (eller: bevissthetens) adelsmerke, det som gjør livet verdt å leve og forbinder oss i dypet med selve universets ur-mysterium?

Romantikeren Novalis satte (i 1802) ord på det helt unike ved å eksistere i verden som bevissthet, å bli vár verden som noe annet enn materie eller stoff vi kan observere utenfra. Vi er selv i verden, vi kan oppleve oss selv som i verden, vi er selv natur og er med og skaper verden som den framstår for oss her og nå! Derfor er også det å skrive et dikt – eller en roman eller et stykke musikk – noe mer enn bare resirkulering av materie. Det er skapelse, bevissthet, tilstedeværelse, tilblivelse …

Så: Når en datamaskin (dvs. et helt datasenter fylt med maskineri koblet til et helt internett fylt med data), som etter sigende ikke tenker (men bare benytter seg av statistiske beregninger ut fra et enormt datatilfang), skriver dikt (eller SF-romaner), hva er da tilbake av det indre mysterium?

Om dette er det tidligere blitt skrevet god science fiction. (Både Roald Dahl og Roar Ringdahl har skrevet – for noen tiår siden – novelle om diktende datamaskiner). Men en ting er altså å spekulere i tankene, noe annet å få virkeligheten servert like i fleisen.

Etter Turing

Det observante samtidsmenneske vil ha merket seg at språkmodellene som nå bryter fram alle steds fra, allerede består Turing-testen (!?). Det er ikke nødvendigvis lett å vite om man snakker med et bevisst menneske eller en språkmodell, i en blindtest med f.eks. en kunstig «venn» – av den typen tek-selskapene byr fram til alle som vil betale (med penger eller private data). Dersom vi støtte på en slik modell, for eksempel i en androides form på gata, og modellen satte seg fore å lure oss – ja, så er den vel «smart» nok til å lure oss? Vi kunne ikke vite.

Dermed er det bare vår tekniske kunnskap om hvordan KI fungerer, altså ved statistiske beregninger snarere enn ved semantisk forståelse, som holder oss fra å kalle «den» bevisst …

Men som vi var inne på: Ingen kan forklare hvorfor signaler på kryss og tvers i massen av hjerneceller inni skallene våre fører til bevissthet. Det er ikke vår kunnskap om hjernen som får oss til å anerkjenne bevissthet hos menneskene. Det er vår opplevelse av oss selv og av hverandre. Ansiktet kommer først. Noe slags begrep om hjernen og dens rolle for vår bevissthet kan vi oppnå først etter årelang modning og tilegnelse av abstrakt tenkning.

Likevel: Straks språkmodellene ble sluppet (fra tampen av 2022), ser Turing-testen ut til å ha blitt oppgitt som mål for faktisk bevissthet? Hvor går da «bevissthetsgrensa» i dag; hvordan slår vi fast om et vesen vi samhandler faktisk forstår oss eller ikke?

Så raskt endrer bildet seg.

Den rene science fiction …

Romantikkens død

Men altså: Vi skulle legge Den Store Generative Bevissthet til side for et øyeblikk. (I vår tid lar det seg ikke gjøre, for forestillingen innhenter oss hele veien.) Mitt poeng er uansett: Språkmodellene har – intelligente eller ei – rukket å forskyve det menneskelige rommet, endret vår plass i verden, drept noe i oss, spottet den gnisten av livsopplevelse som gjør livet verdt å leve …

(Kan statistiske beregninger erstatte våre mest inderlige skapelsesakter? Er vi ikke mer enn statistiske sammenfall selv?)

Denne endringen er helt enorm. Personlig kjenner jeg en skaking som får meg til å briste innvendig. Etter LLMs komme, har jeg alvorlige vansker med å se framtida an på et meningsfullt vis. I 2022 ble romantikken og verdens skjønnhet skamfert på mest motbydelige vis.

Og jeg er jo blant dem som har forberedt meg med utallige timer science fiction-lesning …

Tenk deg bare

Som skrivende sjel har jeg altså vært i en krise siden 2022. Det er ingen spøk. Man kan lure (med slørede øyne og tomhet i blikket): Hva er vitsen? Hva kommer egentlig ut av det, all forsakelse for litteraturens skyld? En datamaskin kunne gjort det like bra på noen sekunder? (Eller: får det til om få år?)

Tenk deg bare: Med skjelvende hender tar forfatteren fatt på sin daglige dont, søker febrilsk sin egen stemme, pirker (med elektroniske signaler fra tastaturet) ned i sjelens avgrunn. Tvilende, søkende skreller han vekk lag på lag av virkeligheten … dypt der nede i skriften framtrer ett eller annet, som et ansikt i et likklede … fjær i vinden, tanker mot et bunnløst svelg … Men nei: Det var likevel bare «innhold», bare en masse data. Skriften ikke annet enn statistisk sammenfall. 

På nettet ligger tusenvis av nyskrevne bøker fra maskinene (av forfatteren KI). Om få år kan de være like godt komponerte – og like leseverdige? – som noe forfatteren har forsaket arbeid og familie for de siste femten årene? (Er det mere usannsynlig enn at maskinen i dag faktisk skriver på egen hånd? Ut fra noen enkle prompter?)

På trass

Å skrive skjønnlitteratur er blitt en ganske annen aktivitet etter de store språkmodellenes komme. Man holder seg i gang på ren trass … For å skrive som før, kjennes det på et vis som man lever i fortida … Man ignorerer språkmodellenes eksistens, holder seg langt unna dem, skyr «verktøyet» KI som Djevelen selv, blir fiende av teknologien for å redde sin egen menneskelige verdighet …

Det går, på et vis. Men det er noe annet enn hva man holdt på med før KI.

Verden er endret. Språkmodellene fins.

På samme tid som jeg ignorerer LLM, må jeg også forholde meg til dem som virkelige. Jeg må forstå fienden, og jeg må bry meg om endringene som har sivet inn i bevisshetslivet overalt på kloden.

Forberede meg på neste skritt. Tenke.

Ellers drev jeg ikke med science fiction …

KI-erklæring

Det jeg her har forsøkt å forklare, er også grunnen til at enkelte bøker Nye Nova har mottatt til omtale de siste årene, er blitt liggende i skuffa. Romaner der KI er tatt i bruk i mindre eller større grad, klarer jeg rett og slett ikke å lese, og jeg er heller ikke interessert.

Det gjelder for en roman om norskættede Marta, hvor forfatteren skriver: «It wasn’t until I discovered Grok 3 on the X platform that I found an AI tool to enhance my prose while sticking to story and preserving my vision. With Grok 3’s language help, [Bokas tittel] took shape, blending technical precision and vivid characters,»

Men det gjelder også – og kanskje er jeg urettferdig (?) – for boka Tokyo Tangents av Robin S. Hasuki (JCA Press 2025). Selv om manuskriptet i utgangspunktet ble skrevet før Chat GPT ble lansert, og dermed ikke begynte som noe slags KI-produkt, så har Hasuki benyttet seg av KI til å rette grammatikk o.l. i etterkant. Dette opplyser forfatteren prisverdig nok om i en KI-erklæring.

Dessverre, Hasuki: Dette er nok til at denne anmelderen faller av. Jeg får aldri lest romanen …

Muligens ligger det også en paradoksal ironi i dette, for når jeg blar kjapt gjennom denne romanen (som jeg fikk tilsendt i fjor en gang), virker den å ha en viss kunstnerisk-romantisk nerve (jf. sitatet i begynnelsen av denne artikkelen).

Derfor nevner jeg den her likevel, med takk for den ærlige KI-erklæringa og håp om at neste bok fra herr Hasuki blir kjemisk KI-fri.

Kunstnerisk anti-depressiva

Litt lettere ble det forresten (for meg) å puste nå i høst, da Manifest Medias Magnus Marsdal, og deretter Morgenbladet, brukte KI-programvaren Pangram til å avsløre LLM-bruk blant aviskommentatorer og sakprosaforfattere. Ekte skam over LLM-brukerne; må det ikke til? Ære være mr. Marsdal & co for det.

En innsprøytning livsmot som ga meg overskudd til å skrive denne artikkelen (!) Neste ut blir å vende tilbake til et førsteutkast til en roman som har fått ligge altfor lenge.

Garantert uten bruk av KI.

 

Bjarne Benjaminsen

 

AV SAMME FORFATTER:

… som duften av en drøm … Kybernetiske fabler – Orkana Forlag

Kalles kopier – eller Svisj, svosj, du er en surfesatan! – Orkana Forlag