Illustrasjon: Jørn A. Jensen
Wilhelm gikk bak dattera si, Lisa, med hendene dypt i lommene, ubarbert og uflidd. Skjorta hang skjevt; et flak stakk opp fra buksa, mens to knapper manglet. Lisa var i strålende humør. Hun hadde en av de små handlevognene som var for unger, og trillet den rundt mens hun svingte hodet frem og tilbake, kastet på de blonde krøllene sine og nynnet en sang som gjorde henne fornøyd. Hun var kledd i en lilla ballerinakjole med noe glitter og motiv av Elsa fra Frost.
Her og der tok Wilhelm noe fra hylla og la det i den lille handlevogna. En boks med bønner og en pakke med hvitløksbrød, ting han mistenkte de trengte, eller iallfall hadde lang holdbarhet eller kunne legges i fryseren. Det var jo ikke for maten at han var her med Lisa, visste Wilhelm. Han hadde tatt henne med til butikken for å slippe unna et av Monas raserianfall. Denne gangen hadde han klart å få barnet ut av huset før Mona begynte å knuse ting. Fremskritt!
Lisa plukket ut jævlig mye drit som hun verken trengte eller hadde godt av. Noe godteri, en pakke klistremerker, en tegneblokk, og noen fargerike servietter. Wilhelm visste godt at han og Mona skjemte bort dattera for å kompensere for et havarert ekteskap. Barnehagen hadde påpekt det pent, med ord som «øyeblikkelig tilfredsstillelse». Han lovte alltid å skjerpe seg, men hver gang Mona raste, endte han opp med å si noe av typen Kom, vi drar på McDonalds.
Foran dem i køen var en familie: mamma, pappa og en unge i handlevogna med vaniljeis smurt utover ansiktet og en Svampebob-skjorte. Wilhelm lurte: Var de lykkelige? En sånn TV-familie?
Wilhelm hadde vært rævkjørt helt siden foreldrene kalte ham Wilhelm Carl – WC blant venner. Han mistenkte at navnet var et forsøk på å løfte familien i klassesystemet, som, til tross for hvordan Arbeiderpartiet brisket seg, fortsatt var rådende i det norske samfunnet. Forventningene hadde vært der, men da Wilhelm droppet ut av videregående etter fem uker og i stedet begynte i en jobb som innebar å rulle trillebår, hadde foreldrene heller ikke klagd. De hadde vel slått seg til ro med at han, Wilhelm Carl, yngstemann i en søskenflokk på seks, skulle ende opp like tarvelig som dem selv.
Lisa snudde seg og viste et glis der den ene fortanna var borte. En ting hadde iallfall Wilhelm og Mona gjort riktig. Lisa var et navn det ikke var knyttet forventninger til. En Lisa kunne være alt, fra direktør i sitt eget advokatbyrå til gravid 16-åring.
Kassadamen sendte ham et blikk hun trodde han ikke merket. Hun var i tjueårene, med et ansikt som hadde kledd en papirpose, men med en rumpe som fanget oppmerksomheten. Wilhelm hadde tenkt mer enn en gang at han var en afrikaner fanget i en hvit kropp, for brede rumper, saftige dobbeltdekkere, det hadde han sansen for. Han hadde ikke vært utro ofte, men hver gang hadde det vært med et kvinnfolk som hadde god isolasjon rundt bakdøra. Når Mona la på seg, virket det som om vekten la seg alle andre steder enn rumpa.
Han tok ut kredittkortet og holdt det mellom lange- og pekefinger, som om han holdt en sigarett. Faen så flaut å betale med kreditt når det ikke engang var siste uke før lønning.
Wilhelm lå noen kilometer under fartsgrensa. Han hadde sånn noenlunde peiling på hvor lang tid Mona-expressen trengte for å gå tom for drivstopp, men litt sikkerhetsmargin skadet heller ikke. Han hadde rullet ned vinduet og holdt en sigarettsneip. Da han hadde røyket den ferdig, knipset han den vekk og fyrte umiddelbart opp en ny. Han kastet et blikk mot frontspeilet. Det var en sliten mann som kikket tilbake. 42 år, men så ut som minst 50. Håret hadde gradvis forsvunnet både fra toppen og fra pannebrasken, det som var igjen på sidene var mer salt enn pepper. Rynkene i panna og rundt øynene var dype, og hadde lite til felles med sånne man fikk av å smile mye.
«Hva har du der a, vennen?» sa Wilhelm da han så Lisa spise noe godteri i baksetet. Ordet Monsterslim var skrevet på pakningen i grønn tekst, med øyne og små tentakler som stakk ut av bokstavene.
«Godt,» sa Lisa og stappet i seg snopet. Det glinset slimete, som noe rett ut av en dårlig skrekkfilm.
«Monsterslim.» Wilhelm mumlet ordet til seg selv, som om det var et vitenskapelig uttrykk som var virkelig vrient å få dreisen på. Ikke at Wilhelm var så forbanna oppmerksom i utgangspunktet, men han husket ikke at de hadde kjøpt noe godteri som het Monsterslim. Lukten var ulikt noe annet godteri han var kjent med. Det minnet litt om klor, men gav ikke den følelsen av renhet han alltid fikk fra klor.
«Ikke spis for mye, vi skal jo ha middag,» sa han, uten egentlig å mene det. Ordene var bare en refleks, en svak trøst for å dempe skyldfølelsen.
Han parkerte bilen på grusen. Lisa spratt ug og løp inn i huset deres. Det var falmet rødt, og lå i enden av en serie enetasjes rekkehus. På den andre siden av veien stod naboen og vasket bilen. Denne naboen var faktisk en sånn type som hadde kledd navnet Wilhelm Carl. Men i stedet het han noe så alminnelig som Jørgen. Villaen Jørgen og familien bodde i, var latterlig malplassert mellom nabolagets beskjedne rekkehus. Wilhelm hadde hørt et sted at folk følte seg bedre av å se andre ha det verre enn dem selv. Han tenkte at dette passet på Jørgen. Villaen imponerte i grunnen ikke Wilhelm, men bilen, en rød Ford Mustang kabriolet fra 1965, fikk ham til å drømme. Den bilen var frihet og ungkarsliv.
Han så seg selv i den kabrioleten. Plutselig hadde håret hans grodd tilbake. Det var blondt og skinnende og blafret i vinden. Han kjørte der bortover Route 66, med sigarettsneip i den hevede munnviken, et sleskt og egosentrisk uttrykk. En hånd på rattet og en skummende kald rotøl i den andre. Fra bilens radioanlegg annonserte Beach Boys at de get around. I fantasiene til Wilhelm spilte det aldri så stor rolle hvor han skulle. Kanskje skulle han til Grand Canyon, der han skulle se utover de mektige formasjonene og få en livsendrende åpenbaring, eller kanskje skulle han til Venice Beach for å teste bølgene og møte noen solbrune skrepper. Det spilte ikke så stor rolle hvor han dro. Han var fri i fantasiene.
Da han kom inn, lå Mona på sofaen og så på TV. På bordet lå det krøllet sjokoladepapir. For en del år siden hadde dette kvinnfolket vært om ikke en skjønnhet, så iallfall noe som ikke svei i øynene. Wilhelm så der hun lå nå. Neglene og huden var nikotingul og håret var tynt og slitt. Ansiktet var stivnet i en konstant sur mine. En gang de kranglet, hadde Mona sagt at om hun så sur ut hele tiden, så hadde det kanskje noe å gjøre med at hun var gift med ham.
«Tok du med posten?» spurte hun. Stemmen var raspete og hes. Wilhelm visste ikke hvem av de to som først hadde gitt opp å slutte å røyke.
«Jeg tar den med når jeg kommer tilbake,» sa Wilhelm, og var glad da Mona ikke spurte hva eller hvor han skulle. Ikke at det å ta seg en kjøretur var så forbanna mistenkelig i utgangspunktet. Han måtte bare komme seg vekk for en stund.
Han satte seg i bilen og kjørte av gårde. Da han ikke lenger så rekkehuset deres i speilet, følte han seg roligere med en gang. Ved lekeplassen bråstoppet han. Der, på lekeapparatene, så han pakninger med monsterslim. Pakkene var i ulike farger, alle med den samme grønne logoen. Å legge ut godteri der unger var faen til frekk markedsføring, tenkte Wilhelm. Han fikk en uggen følelse da han så det godteriet, og hadde følt det samme da Lisa stappet det i seg. Det så syntetisk ut og var bare helt feil. Og så den lukta, liksom klor, men som han visste ikke var klor.
Wilhelm vendte blikket fremover og kjørte. Han følte roen igjen straks han nådde hovedveien. Bare han, rattet, og lyden av dekk mot asfalt. Han kjørte lengre enn vanlig, til han nådde en brygge. Der satte han seg på en benk, korset beina, og hvilte armene på ryggstøet. Bølgene slo mot bryggekanten, i en evig tvekamp der ingen noensinne kom til å vinne.
Han gikk bort til kiosken 20 meter bortenfor. Da han så to tenåringsgutter sitte der med hver sin boks monsterslim, kjente han tarmene fryse fast. Munnene deres beveget seg mekanisk opp og ned. Wilhelm så det grønne slimet makuleres mellom tennene. Kladder med guffe satt seg fast i tannkjøttet.
«En svart kaffe,» sa Wilhelm til den kanskje 18 år gamle gutten som stod i kiosken. Han var 20 kilo over idealvekta og hadde oransje hår og fregner. Wilhelm pleide verken å spille lotto eller levere tippekupong, men at den gutten var jomfru, og kom til å fortsette å være jomfru en del år til, det kunne han vedde på. Ved siden av grillen, der noen rynkete grillpølser rullet rundt, var det en eske full av pakker med monsterslim. Teksten Prøvesmak gratis stod skrevet på eska. Wilhelm ville ta pakka og sparke den på hav. Men var det monsterslimet han egentlig var så forbanna på, eller var det bare hele denne dagen som var gått så jævlig på trynet? Sola var så vidt begynt å gå ned, men det var fortsatt varmt i været. På himmelen fløt det smale skyer som lignet en fiskestim. Han satte seg tilbake på benken, begynte å telle unger som kom bort til kiosken og tok en pakke monsterslim. Selv der ute, med lukta av sjøsprøyt og nyklipt gress, klarte han å fange opp lukta av noe som minnet om klor. Han telte 13 unger før han var ferdig med kaffekoppen.
Wilhelm skjønte ikke hvordan en så liten kropp kunne ha så mye guffe i magen. De hadde nettopp spist middag da Lisa lente hodet frem, åpnet munnen på vidt gap, og spydde. Wilhelm og Mona rakk akkurat å dytte stolene vekk fra bordet og unngå å bli sprayet ned. Wilhelm så datteren sitte med grønt og skinnende spy i klumper rundt munnen. Monsterslim. Wilhelm sa det ikke, men leppene hans formet ordet. Det stinket av klor og magesyre. Han skulle til å hjelpe Lisa, men akkurat da bøyde hun seg frem. En ny stråle med grønn guffe stod i bue ut av munnen hennes.
Wilhelm fikk av Lisa klærne, dusjet henne og fikk henne i seng. Han satte ei bøtte ved siden av senga. Ansiktet hennes hadde et grønnaktig skjær. Vanligvis pleide Lisa å grine når hun var syk, men ikke denne gangen. Det hadde vært bedre om hun grein. Det var kanskje irriterende, men grining var et symptom på at ungen fungerte.
«Du skulle ikke latt henne spise det,» sa Mona da han kom ut på kjøkkenet.
«Nei, jeg vet det» svarte Wilhelm, selv om han visste hun selv aldri nektet Lisa noe. Han tok tak i en svamp og begynte å vaske bordet. Mona satt med knærne på gulvet og skrubbet en fille frem og tilbake.
«Hadde hun feber da du la henne?» sa hun.
«Nei» sa Wilhelm. Selv om Mona kanskje ikke kvalifiserte til å være en sånn super-mamma som la ut foreldreråd på sosiale medier, var hun genuint opptatt av datterens ve og vel, det skulle hun ha.
Etter et kjapt ligg lå de på hver sin kant av senga og røykte. Wilhelm tenkte det sikkert var noe skikkelig ræva poetisk med akkurat det.
«Jeg sjekker på Lisa,» sa han, delvis fordi han ville vite at hun fortsatt levde, delvis fordi det kjentes kleint å ligge der i senga etter et knull og ikke ha noe å prate om. Han gikk ut på dassen og pissa skjevt. Da han kom ut av badet, lukket han døra. Han syntes han kjente lukta av monsterslimet fra dusjen, og han ville stenge den lukta inne.
Lisa lå på siden med ansiktet vendt vekk. Dyna hevet seg jevnt – og levende! – opp og ned.
Det var en lettet Wilhelm som trakk dyna opp under haka. Han sovnet, og drømte om å cruise Jørgen sin røde Ford Mustang kabriolet 1965–modell langs fjellene i Colorado.
Monas skrik avbrøt drømmene. Wilhelm bare lå der med øynene igjen. Det var ikke første gang vrælene hennes vekket ham fra gode drømmer, enten det var kabriolet og flott natur eller blondiner med store rumper. Hva var det som hadde gjort Mona så forbanna denne gangen? Hadde han glemt å låse døren? Kanskje hadde han glemt å kjøpe noe på butikken, og i dag var det jo søndag, da var det jo verdens undergang at de måtte vente en hel dag på matvarene. Etter et øyeblikk hørte imidlertid Wilhelm at dette ikke var det vanlige sutrehylet til Mona. Det hadde noe mer desperat over seg. Han rullet over på ryggen, der han så noe Lisa-aktig sitte på Monas bryst.
Lisa-aktig, fordi skapningen på Monas bryst fortsatt hadde blonde krøller og pysj. Der stoppet likheten. Ansiktet til Lisa var erstattet av en grønn tentakel med et titalls små munner fylt av sorte nåler. Tentakelen lå surret rundt halsen til Mona. Skrikene til Wilhelms kone var redusert til uforståelige gurglelyder.
Wilhelm kavet seg til siden og ramlet ut av senga. Han tumlet seg opp i knestående og så tentakelen fra Lisas hodet spise Monas hals. De to lå i en pøl av blod som trakk seg inn i sengelakenet.
«LISA!» Det kom ut delvis som et rop, delvis som et kvalt hikst. I det samme innså han at han skulle holdt kjeft. Lisa satte seg opp og snudde seg mot ham. Tentakelen svaiet og slynget seg fra hodet hennes. Den var omtrent en halv meter lang og tilgriset av Monas blod. I omtrent tre sekunder stod Wilhelm og Lisa vendt mot hverandre, før hun bykset mot ham. Tentakelen stod spent rett ut. De sorte nålene i tentakel-munnene gnisset mot hverandre. Wilhelm handlet uten å tenke. Han smatt til siden, dyttet Lisa og kom seg bak ryggen hennes, grep pysjen, og løftet henne opp. Lisa sprellet med armer, bein og tentakel, men Wilhelm holdt fast. Han løftet høyere og smadret hodet henne gjennom vinduet. Deretter grep han krøllene hennes og hamret halsen ned i de knuste glasskårene. Glasset sank inn i halsen hennes, og elver av blod fosset ned langs veggen. Han røsket den spinkle kroppen frem og tilbake over glasskårene som om han vasket en skitten skjorte mot et vaskebrett. Hun sluttet å sprelle. Den vesle barnekroppen kjentes uvanlig tung. Wilhelm kjente noe varmt mot de bare føttene sine. Han så ned og oppdaget at han stod i en pytt med blodet hennes. Da han slapp barnet, ramlet hun til gulvet og ble liggende på ryggen. Tentakelen lå dvask ut til siden. Den var feit og slapp og så ut som en boaslange som nettopp hadde spist et stort måltid.
Wilhelm vasket hendene tre ganger, men blodlukten satt fast. Han gikk i dusjen og skrubbet seg til huden sved, men klorlukten nektet å slippe taket. Da han kom ut igjen, tok han på seg undertøyet. Og så, fordi han ikke visste hva annet han skulle ta seg til, gikk han ut på kjøkkenet og traktet kaffe. Idet kaffen var nesten ferdig, innså han at han hadde laget like mye som han pleide. Nok til to kopper til ham – og en til Mona.
Wilhelm var begynt på sin andre kopp da han hørte lyden av fotsåler som klasket mot plankegulv. Han kikket opp. Mona kom inn i stua. Kroppen hennes var ustø og svaiet som om hun var dritings. Hun var naken. De dvaske puppene, som hang i ansiktet til Wilhelm hver gang hun red ham, var dekket av størknet blod. Ferskt blod rant fortsatt ut av den åpne halsen. Hodet hennes dinglet ut til siden, fra en nakke det knapt var noe igjen av. Ansiktet var ikke lenger et ansikt, men en 70 centimeteter grønn blekksprutarm med sorte tenner i stedet for sugekopper. Tentakelen svaiet rundt og så ut som den ville ta, føle, og mest av alt smake, på alt i denne verden den nettopp var født inn i. Da tentakelen stoppet å svaie og ble stående utstrakt rett mot ham, visste Wilhelm at han var i trøbbel. Kroppen til Mona labbet nærmere. Et fotavtrykk med blod lå igjen hver gang hun satte ned foten. Grønt slim hang ut mellom de sorte nålene i tentakelens munner. Wilhelm ventet til hun var to meter fra ham, så tok han kanna med kaffe og kastet innholdet ut over tentakelen. Mona falt til knestående. Hendene hennes grep sidene av hodet, der huden allerede var blitt sår og rød. Wilhelm nølte ikke. Han smatt på siden av Mona og svingte kaffekanna inn i bakhodet hennes. Det lød et klunk og Mona falt fremover. Plonk! Plonk! Plonk! Han fortsatte å slå til ferskt blod lå klistret til glasset og Monas hode var omgjort til et utstillingsvindu – med rød og grå hjernemasse på display. Tentakelen hadde sluttet å svinge. I stedet lå den bare flatt mot gulvet mens den gjorde noen sporadiske rykk og napp. Wilhelm vasket hendene og gikk ut av huset. Han så nabolaget, og forstod med en gang at ingenting kom til å bli som før.
Tre sorte røyksøyler steg mot himmelen. Brannlukten blandet seg med klor. I et nabovindu kom en tentakel til syne, svingte frem og tilbake, og forsvant. Overalt rundt ham var det skrik. En kvinne ikledd truse og ikke noe annet løp for livet, fulgt av to tentakeltryner.
Foran villaen som alltid hadde vært så malplassert i nabolaget, stod Jørgen i blodstenkte boxershorts og skjorte. Ansiktet hans var erstattet av en grønn tentakel. Han la merke til Wilhelm, og kom mot ham. Wilhelm bykset frem og plukket opp to brosteiner. Til tross for sin nåværende fysiske tilstand hadde han faktisk vært en godt over gjennomsnittlig atlet i yngre dager. Gjennom barne- og ungdomsskolen hadde han spilt håndball, og før Lisa ble født, hadde han løftet vekter. Den første steinen traff Jørgen i magen, den andre rett i kneskåla. Jørgen tumlet overende. Han kom seg opp i knestående, men da var det for sent. Wilhelm slo en brostein fem ganger inn i siden av hodet hans. Tinningen knaste. Blod fosset ut av en sprekk. Wilhelm satte det ene kneet mot Jørgens bryst og slo steinen rett inn i tentakelen. Steinen sank inn i organet. Den var laget av et slags bløtt materiale, ikke helt ulikt skumgummi.
Wilhelm slapp steinen. Han gikk opp til Jørgens Ford Mustang kabriolet 1965 modell. Døren til førersetet stod allerede åpen. Det var et håndavtrykk med blod på døren. Nøkkelen stod i tenningen, den også nedsølt av blod. Wilhelm kunne se for seg handlingsforløpet. Jørgen hadde gjort som ham selv, og knertet kona og ungene. Kanskje hadde han slått dem i hjel med en lysestake til en verdi av 8000 kroner eller noe sånt. Men han hadde ikke vært like heldig som Wilhelm. En av tentaklene hadde vært nær ham og smittet ham, og akkurat idet han satte seg i bilen hadde Jørgen kjent lukten av klor, og noe som presset mot innsiden av ansiktet.
Wilhelm ristet på hodet og stirret tilbake på veien. «Hva i helvete skjedde?» mumlet han til seg selv. Lisa og Mona som monstre. Det han hadde gjort. Var han også et monster? En panisk latter glapp ut av munnen hans. Men ettersom kilometerne forsvant, løsnet noe i ham. Panikken fordampet som dugg i solskinn. Det var ingen skrik, ingen stank av klor, og ingen tentakler. Det var bare Wilhelm, den røde Ford Mustangen, og den åpne landeveien som strakk seg mot horisonten. En flik av et smil krøp frem i munnvikene. En ny latter glapp ut av ham, denne gangen mer ekte.
Han slapp rattet med den ene hånden og holdt den opp i været. Vinden vasket vekk svetten fra håndflaten hans. Han vinket til friheten, og den vinket ham til seg. Wilhelm trampet inn gasspedalen, og Mustangen svarte som om den også hadde ventet på nettopp dette øyeblikket. På vei mot ingensteds, men fri som fanden selv.
LES OGSÅ: