NOVA-debut: «Blått lys» av Josefine Romie Narverud

De kaller det rikmannsdopet. Men det er vel strengt tatt allemannsdopet. Sånn er det med alt. Du greier alltid å lete fram nok rusk i lomma. Så lenge du er avhengig. Nok. Ellers så er det alltid noen som har litt rusk å låne bort. Hvis ikke finnes det alltid en måte å ta det på. Koste hva det koste vil. Det jeg prøver å si, er at så lenge du er avhengig nok, kan ingenting komme imellom deg og avhengigheten. Deg. Og. Dopet.

 

Jeg går nedover gata. Gatelysene kaster lys over det mørklagte fortauet. Prøver å skremme de skitne lovbryterne fra hovedgata. «De får gjemme seg i smugene og bakgatene der lyset ikke strekker til». Der hjelpemidlene ikke strekker til. Jeg prøver å se ned i bakken, vil ikke få øye på noen jeg nesten kjenner. Orker ikke gammel småprat. Ikke at det er noen andre her. Jeg er alene. Som vanlig. Jeg går nesten på autopilot mens tankene raser bak den svette luggen. Men jeg kan ikke gå på autopilot, jeg må være til stede. Ellers faller jeg ned i gamle rammer. 

 

Musikk kan høres i det fjerne. Skranglete og dyster gatemusikk. Den sniker seg inn i hovedgata fra de smale smugene. Slik musikk hører ikke til på hovedgata. Man pleier ikke å høre sånt når man går her, den blir overdøvet av biltrafikken, tørr småprat fra gamle venner og de høylytte reklameplakatene. Men nå er alt stille og gatemusikken kan strømme inn der den ikke hører hjemme. Vakker, skranglete og utilslørt forteller den historier fra slummen.

 

Jeg er så dypt i mine egne tanker at jeg ikke legger merke til at beina mine svinger inn til høyre mellom leilighetskomplekset der fru Whencher bor og den vanligvis høylytte karaokebaren. 

– Ute alt? 

Musikken stopper, og jeg kikker opp. De tynne, ujevne beina mina har fulgt musikken helt hjem. Som en katt som alltid vet hvilke veier som fører den dit den hører hjemme. Gatemusikeren Koray, «Svarttrosten» blant venner, kikker på meg med et lite glimt av håp i øyekroken. Kanskje fordi han har savnet meg, håper jeg ikke vil dra igjen, men mest fordi han håper de hadde gitt meg noe på hjemveien. Det er Brenton, brent tårn, som snakker til meg. Han sitter på benken, som fremdeles vipper når du setter deg på den, etter at han krasjet i den da han stjal en bil for moro skyld. Barneansiktet hans er for lengst borte. Skjeggstubbene gjør ansiktet furete og gammelt. Det er ikke lenger noe uskyldig som gjemmer seg i de blå øynene hans, som det var den gang vi var små. Han har fremdeles den gamle, utslitte arbeidsbuksen på, fra den gang han jobbet. Ved siden av han ligger det blå lyset. 

– Ja, de syns jeg hadde forbedret meg såpass mye at jeg kunne dra hjem en uke tidligere, men jeg mistenker at det er mest fordi de har for liten plass. 

Den hese latteren hans kommer som et grynt fra den skeive benken. 

– Ja, det er vel populært det der nå. 

Jeg setter meg på benken ved siden av han. Den vipper ustøtt. Den skjærende musikken begynner å spille lavt igjen.

 

Longing for something
I already have

 

Vi sitter ved siden av hverandre. Mellom oss, det blå lyset. 

– Vil du ha litt?

Han rekker det mot meg. Han har alltid vært sånn. Snill. Deler av det han er mest glad i til alle som kommer på andre plass. Den avkappede ringfingeren hans blir tydelig når han holder rundt det blå lyset sånn. Han snakker aldri om det, snakker aldri om noe, men det jeg vet er at det en gang var en ring på den avkappede fingeren. Jeg er på vei til å ta imot når jeg stopper, trekker armen tilbake og lener den på rygglenet av benken istedenfor. 

– Nei, ellers takk. Jeg skal prøve å trappe ned litt, sier jeg med et smil, fordi jeg vet hva han vil svare. 

– Harr’u blitt fjong på’re nå. Har de virkelig kommet inn på deg. Ikke en liten kikk en gang?

Han prøver å rekke den til meg igjen, men jeg løfter opp hånden i en avvisende bevegelse og rister på hodet. 

– Nei vel, mer til meg da. Hva med en sigg da, du har ikke blitt for fjong til det også?

– Ja, nei, sigg har jeg ikke blitt for fjong til. Hvis jeg blir det, gir jeg deg lov til å sparke meg herifra og tilbake til Evigheten.

– Det gjør jeg med glede, ler han i det han rekker meg røykpakka. 

– Du har vel ikke lighter heller’u? De tar vel fra deg alt du eier og har der borte. 

– Ja, er ikke mye du får igjen nei, sier jeg litt småirritert, idet jeg setter røyken mellom leppene.

Han rekker meg en lighter fra en av de mange lommene på buksa hans. Han vrir tungt på nakken, kveler et ynkelig ubehag, før han synker sammen igjen. 

– Åh, det var digg. Ja, nei tobakk kan jeg ikke klare meg uten, ass, sier jeg mens jeg trekker inn røyken.

– Nei, det er godt å høre, ler han hest.

– «En sigarett er bra for folk flest, og meg da» som fatteren pleide å si, sier han med sin fjonge fatter’n-stemme. 

Og slik sitter vi, med en sigg hver, på en ødelagt benk, mens resten av verden sover tungt i de sengene sine. En seng ja, det er kanskje det eneste jeg kommer til å savne fra det usle stedet. Seng og mat. Nei, glem det, ikke maten. Jeg finner bedre mat i søppeldunkene enn de serverer der. 

– Så, hvordan var det? Jeg har hørt du må ha sånne fellessamtaler og drit.

– Jada, både fellessamtaler og drit. Ja, nei, jeg vet ikke. Jeg sover bedre da, tror jeg. Men jeg vet ikke om det har med sengene eller mindre blått lys å gjøre. Ellers er det ganske trist, egentlig. Ingen farger, ingen ujevnheter, ikke no’ liv, hvis du skjønner hva jeg mener. Bare død. 

– Bortsett fra beina dine da, de er nokså ujevne.

Han ler igjen, men blir fort alvorlig.

– Høres helt grusomt ut. Jeg lever heller resten av livet mitt på denna benken bak leiligheten til fru Whencher enn å stikke tåa mi inn de glassdørene.  

– Ja, helt enig. Jeg skal aldri tilbake dit. 

Jeg håper jeg ikke lyver. Den kjølige natteluften har jagd vekk Svarttrosten, men skranglingen fra instrumentene han sleper på kan fremdeles høres mens han prøver å finne ly for natten. Til slutt blir det helt stille. Bare knirkingen fra benken bryter seg gjennom nattemørket. Jeg kikker opp, ser røyken fra sigaretten stige opp mellom stjernene. Bare måneskinnet lyser opp denne delen av byen. Nei. Jeg skal aldri tilbake dit. 

 

*

 

Jeg våkner idet solen er på vei opp. Solstrålene trenger seg vei gjennom bylandskapet og forurensede skyer. Tutingen fra morgentrøtte og livsleie jobbmennesker kan høres fra andre siden av muren som skiller oss. Fuglene kvitrer og folk med stresskoffert og slips løper frem og tilbake for å rekke hva enn de skal rekke. Jeg har aldri skjønt meg på det livet der. Alltid leve for å fange spurven. Mamma fortalte meg en gang at spurven er et symbol på beskyttelse og lykke. Hun pleide å kalle meg spurven hennes. Spurv du liksom, livet er ikke verdt beskyttelse og lykke. I sprekken mellom leilighetene og baren kunne jeg skimte den strenge frakkeryggen til fru Whencher. Det er mitt tegn til å gå, tenker jeg idet jeg ustøtt reiser meg fra vippe-benken.

Brenton har allerede dratt. Han våkner før solen og morgenrushet. Vil ikke ligge der til skrekk og advarsel som et påkjørt rådyr. Kanskje han ikke en gang sovnet. 

 

Jeg beveger meg lenger inn i de gatene som er mørke selv midt på dagen. Der sølepyttene aldri tørker, og hjemløse katter graver i søppeldunkene likestilt med utsultede mennesker. Knuste telefoner ligger strødd som søppel ved siden av piller og brukte sprøyter. Der man i mørket kan skimte innsunkede øyne som sitrer intenst i det sykelige, blå lyset innerst i en krok. Gjemt så de ikke blir forstyrret. Fjernet. Der det er lurt å være venner med alle, ellers ville du ikke overlevd lenge. 

 

Det er som et eget lite samfunn, som bare vi vet om. 

 

Det tar ikke lang tid før jeg finner han. I en krok lengst inne i byens slum og mørke har han laget seg et lite hus. Huset består ikke av mer enn noen gamle pappesker, plastikkposer og noen presenningsbiter, men det er mer enn jeg har. Han verken ser eller hører meg. Han er borte. Milevis unna. Det sykelige blå lyset lyser opp det slitne ansiktet hans. Får kuttet over leppa hans til å synes selv fra lang avstand. Han har store poser under øynene, noe som tyder på lite søvn, mye blått lys, og en fattig livsstil. Når han sitter sånn, kjenner jeg han knapt igjen. Både eldre og yngre på samme tid. Like sårbar som et lite barn. Like sliten og utsultet som døden selv. Med knærne trukket godt opp under haka sitter han og stirrer inn i evigheten. For å glemme resten av verden, alt vondt. Med i dragsuget går dessverre alt annet også. Jeg bøyer meg ned og legger hånden på skulderen hans. Ingenting. 

– Brenton, det er meg, Colay, sier jeg rolig.

Ingenting. 

– Brenton, hører du meg?

Ingenting.

Jeg prøver å riste i ham. Ingenting. Han er limt fast. Plutselig får jeg revet han løs fra transen. Øynene hans er mørke av panikk. 

– Hva er det du vil! Kom deg vekk, la meg være i fred! Hallo, hører du, forsvinn! Jeg vil ikke ha deg her! roper han, mens han klamrer det blå lyset tett til brystet.

– Brenton, det er meg, Colay.

– Gå vekk! La meg være! Det er noe i øynene hans som ikke kjenner meg igjen.

– Brenton, det er meg. Husker du? Kompisen din. 

– Nei!

Han kikker på meg. Øynene hans flakker, prøver å plassere meg. Finne ut hvor jeg hører hjemme. Sakte, men sikkert klarner øynene hans. Han kjenner meg igjen. Denne gangen også. 

– Unnskyld! Unnskyld! Unnskyld! Det var ikke meningen. Unnskyld! En ukjent ustabilitet murrer bak ordene hans.

Jeg vet han ikke mente det. Jeg vet så veldig godt. 

– Jeg vet det, det går bra. 

– Nei, det gjør ikke det. Du fortjener ikke dette, unnskyld. Du som prøver å slutte og greier. Det var ikke meningen! Det var ikke meningen! Unnskyld!

 

Jeg synker ned ved siden av ham. 

 

Jeg har aldri sett han sånn. Fortvilet og forvirret. Så redd. 

– Det går bra. Jeg lover det går bra. 

Det er min tur til å være klippen i stormen. Det er min tur til å være tårnet. Han svelger tungt. Han nekter å møte øynene mine. Skammen brer seg over ansiktet hans.

– Jeg savner henne, sier han etter en lang stund. 

Stemmen hans er klar igjen. Jeg visste han brukte krefter på ikke å vise, men har aldri innsett hvor mye før nå. Hvor mye han bruker på å være den sterke, den som tåler alt. De små rykningene i ansiktet. De mørke øynene. Det skjeve smilet. Masken som jeg innser jeg kjenner bedre enn ansiktet som bærer den.

– Jeg savner henne så masse. Det eneste jeg vil er å se henne igjen, uten å måtte gjemme meg, han letter så vidt på jerngardinene bak øynene og lar blikket mitt sveipe kjapt over det som gjemmer seg der.

– Ja, jeg skjønner. Jeg skjønner. 

– Du vet, jeg så henne nå forrige uke. 

– Åh, gjorde du?

– Ja, og hun har blitt så stor. Hun ligner moren sin, et lite smil lugger i munnvikene.

– Sa du hei?

Brått kikker han på meg med et skrekkslagent blikk. Øynene store og munnen måpende. 

– Nei! Er du gal?

Jeg får lyst til å le, men klarer å holde meg. Ja, kanskje jeg er litt gal, hvis det betyr at jeg tror på forandring og mot. 

– Nei, jeg sa ikke hei. Tror du virkelig hun vil se meg sånn her, at hun har lyst til å se meg i det hele tatt, jerngardinene er fremdeles åpne, mens stemmen fylles med selvforakt og skuffelse.

– Ja, det tror jeg. Jeg tror hun bare vil se faren sin igjen. 

 

En hjemløs gatekatt sniker seg blant søppelet. Ørene spisset. Alltid på vakt. Pelsen er skabbete, og øynene er fulle av gugge. En av de fastboende ved disse kanter. Brenton har aldri vært noe begeistret for dyr, han mener de gjør deg svak, men jeg har hørt han snakke med gatekatten når mørket omslutter han. Når han tror ingen hører. For å lette på trykket som presser bak øynene. Dele erfaringer og mørke historier. 

 

– 10 år har gått. 10 år! 10 år, 3 måneder, 8 dager og … Han åpner telefonen og kikker på klokken. – … 28 minutter og 56, 57 sekunder. 

– Det er aldri for sent. 

– Hun blir 16 om 4 dager, Colay. Det var for sent for lenge siden. 

Han stirrer hardt fremfor seg. Puster tungt. Prøver for harde livet å glemme. Ikke tenke. Uten hjelpemidler. Vi sitter lenge uten å si noe.

– Jeg vil ikke dø, hvisker han, nesten lettet, til slutt.

Som om han endelig har kommet frem til det lenge etterspurte svaret, etter en lang indre kamp om liv og død. 

– Ikke jeg heller, sukker jeg stille.

– Jeg vil ikke dø, Colay, jeg vil ikke dø. Jeg vil ikke dø, gråten ulmer igjen i stemmen hans, men han gråter ikke. Brenton gråter aldri.

– Du vet, moren min trodde alltid på forandring, sier jeg forsiktig.

Jeg får ikke noe svar. 

– Uansett hva det måtte være trodde hun at det kunne endres med en enkelt handling. Hun var optimistisk sånn. Ha, ikke pappa, snøfter jeg. – Han trodde aldri på forandring. «Ingenting kan forandres» pleide han å si. Ikke på godt eller vondt. Ingenting kan forandres og ingenting burde forandres, men jeg pleide alltid å høre mer på mamma. Man må bare tørre. Tørre å hoppe etter et lite håp om at evolusjonen skal gi deg vinger. Tørre å håpe på forandring. Du er vel ikke pyse? tuller jeg i det jeg spøkefullt dulter borti han.

– Jo, det er jeg faktisk. Jeg er til og med modig nok til å si det høyt. Jeg er en pyse! roper han, lattermild. 

 

Jerngardinene blir brått dratt for og låst med hengelås og kjetting. Øynene hans er rolige og stabile igjen, slik jeg kjenner dem. De har funnet ro i at de aldri vil finne ro og at de alltid vil være på flukt. Dagens mentale sammenbrudd er dermed over og dagen kan herved gå videre.

 

*

 

Vi beveger oss i skitne gater. Solen har sneket seg høyest på himmelen og gir et gyllent lys over søppelhauger og sølepytter. Lyset speiler seg i de knuste telefonskjermene som ligger strødd. Det betyr at vi burde holde oss unna hovedgatene. Jobbmenneskene er igjen travle. Stimlende som en flokk lederløse sauer. Overalt. Hit og dit. Det betyr at alle containerne i hele byen er fulle av mat. Det er ikke alltid like enkelt å finne mat når du ikke kan kjøpe den. Heldigvis kjenner vi en og annen ved disse kanter og det er jo alltids en søppeldunk i nærheten.

 

Vi velger å ta en titt i vår faste container bak dagligvaren først. Den grønne boksen kan luktes langt før man kan se den. Jeg tør sjelden å håpe på hva vi finner, men jeg trenger noe ordentlig mat. De svarte søppelsekkene oversvømmer området rundt containeren. Drukner den, noe som tyder på at den allerede er langt over full. Noen av de omkringliggende søppelsekkene er revnet og det flyter både gamle matrester, emballasje og hermetikkbokser utover. Vi er ikke de første som har tydd til andres søppel for mat. Vi karrer oss frem til containeren vassende i et hav av stank. Etter å ha vært borte lenge er jeg ikke lenger vant til den intense lukten som får innvollene til å knyte og vrenge seg. Og jeg er ikke lenger sikker på om jeg greier å stupe ned i havet på jakt etter fisk. 

– Hørte du det?

– Hørte hva?

Jeg er for fokusert på ikke å spy opp mine egne organer til å ense hva som foregår rundt oss.

– Det var en lyd bak containeren, hvisker han. 

Jeg prøver å høre etter. 

– Så, så hva kan jeg få for dette?

– Åh, du kan få både denne eller denne pluss 5Gb.

– Jeg tar den der, den er vel bra?

– Ja, ja, meget lite bivirkninger, med en lysstyrke høyere enn de fleste, pluss selvfølgelig garantert ubevissthet om omverdenen og glemsel av alt og alle som er viktig, meget godt valg.

Stemmene er lave. Man vil ikke bli fersket, noen av dem, i en situasjon som dette. Det gjelder også oss. Hvis vi er helt stille, kan vi høre stemmene klart og tydelig. Jeg skubber bort til Brenton og gir tegn til at vi burde stikke. Han kikker håpløst mot meg, jeg visste dette var en dårlig ide. 

– Tenk på henne, hvisker jeg så lavt jeg kan. 

Han kikker en siste gang mot de to bak containeren før han motvillig lar seg bli dratt av gårde. 

 

Magene våre rumler og brøler i kor mens vi trasker nedover byens forglemte veier. Vi er seint ute og det ser ut som det ikke er stort igjen til oss. 

– Vi kan stikke bort til Gilda, da. Hun har jo alltid noe på lur. 

Brenton stilner. Øynene hans hviler tungt ned i bakken. Ryggen luter, som om skammen drar han mot bakken. Skuldrene er trukket opp under ørene mens hendene er plassert stramt i de hullete lommene. Beina er stive og skrittene korte. Som et lite barn som ikke vil hjem etter at han har rømt hjemmefra og ropt at han aldri vil komme tilbake.

 

Jeg har kjent ham lenge nå og vet hva det betyr når munnen hans sys igjen. Når kroppen stivner. Når det er noe jeg ikke vet. 

 

Vi lar beina flyte av gårde i gamle mønstre. Veier de kjenner bedre enn noen annen. Veien heller slakt nedover til byens 1. etasje. Underplanet. Der avløpsrørene utgjør gatene og der rottene gnager på tærne dine mens du sover. Der førsteklasses underklasse herjer. Der tunnelsystemene snirkler og snur seg under den voldsomme byen. Der tunnelsystemene blir hjem. 

 

Veiene blir til tunneler og skrittene våre gir et ekko av gamle minner i de store rørene. Det tar ikke lang tid får vi møter på det første kjente ansiktet. 

– Long time no see, gamle brødre, sier en stemme fra mørket. 

Vi svarer før vi ser han. Den stemmen er ikke å ta feil av. 

– Har du savnet oss? spør jeg spøkefullt. 

– Nei vil ikke si det, men det har vært litt tomt ja, sier han lattermildt. 

– Men hva skjer, hvor har dere vært? Jeg har ikke sett dere på år og dag, fortsetter han mens vi beveger oss lenger inn i tunnelen. 

Stemmen hans virker småirritert, som om han har vært redd for oss, men ikke vil innrømme det. Frykt kamuflert i irritasjon. 

– Sorry, jeg tok en kjapp tur innom Evigheten, kom nettopp ut, svarer jeg skyldig.

– Shit, er det der du har vært. Hvordan havnet du der? Fant de deg? Bekymringen vokser i stemmen hans.

– Nei, det var søstera. Hun var så «bekymret» at hun la meg inn bak ryggen på meg, jeg tror ikke hun er klar over hva de gjør med deg der borte, en søster ville aldri gjort det. Men nok om det, hvor er alle sammen? Jeg kjenner bitterhetens skarpe smak i munnen før jeg svelger tungt for ikke å miste fokus. 

– Shit, såpass, okey, vi kan ta det seinere. Vi måtte flytte lenger inn. De har trappet opp sikkerheten og dermed fjerningen også. Fjernerne kommer fem ganger i løpet av døgnet fast nå, i tillegg til når de føler for det. Noen ganger blir de her i mange timer av gangen. Så vi er ikke trygge lenger. Hvis vi noen gang har vært det. Både Otsana og Bao har allerede blitt ryddet vekk, vi hadde minnestund forrige uke. Den ble heldigvis ikke avbrutt, sånn som alt annet. Det er modig av dere å bevege dere der ute. 

Jeg er stille. Jeg vet ikke hva jeg skal si. «Kondolerer» mistet sin betydning for mange dødsfall siden. 

– Hva med datteren deres? Hva skjedde med henne? Stemmen min er spak, men gir gjenklang i tunnelene likevel. 

– Hun er trygg. Foreløpig. Gilda har tatt over omsorgen for henne. De er flyttet lengst inn i tunnelen. 

– Bra, svarer jeg i mangel på en bedre respons.  

Brenton er fremdeles stille. Humøret hans begynner sakte å snike seg ut i tunnelen. Forgifter luften. Kveler oss. 

 

Flammene fra det rustne oljefatet lager blodige skygger som lener seg tungt på de slitne ansiktene rundt det. Fremhever de innsunkede kinnbeina deres. Får det til å flakke tomt i øynene. Får det til å brenne langt der inne. Skyggene danser i takt med flammene på det avrundede sementtaket. Kvinner, barn, menn, gamle og unge. Vi er alle samlet. Sammen. Som en familie. En familie vi aldri hadde. En familie til erstatning for den som vendte ryggen. De som ble igjen. 

Brenton puster tungt ved siden av meg mens vi går. Grusen under føttene våre får folket ved blindveien til å snu seg. 

– Åh, endelig et lysglimt i vårt mørke, det er Atsena, stemmen er fylt med glede og ansiktet lyser opp når hun ser meg. 

– Nå, ikke skryt han noe høyere opp i skyene, det holder med de beina han allerede har. Kom nå her og gi gamle Gilda en klem. 

Jeg bøyer meg ned og lar henne legge armene rundt nakken min. Plutselig stivner den myke kroppen hennes. Armene fryser fast rundt meg. Et lite sekund. Før hun slipper. Hun trekker seg unna. Et lite øyeblikk løsner masken fra ansiktet hennes. Huden ser ut som nedslitt bark. Furete og gammel. De mørke ringene under øynene hennes henger nedover de uthulede kinnene. Leppene er tynne og former ikke mer enn en strek i det gamle ansiktet. Hun ser ut som en utslitt og utmattet mor som ikke vet hva hun skal gjøre med hennes rebelske sønn. Øynene hennes søker etter råd. Hjelp. Men bare et lite sekund. Så fort som blikket hadde kommet, forsvant det igjen og blir byttet ut med et bredt smil. Hun løfter den høyre armen sin. Den er ujevn og tynn. Smeltet. Den ser ut som et lappeteppe av hudstykker. Den var en gang blitt utsatt for en ildsprutende drage som hadde slikket oppover den nakne armen hennes, hadde hun fortalt. Mer vet vi ikke. Hun famler etter hånden min. Følger armen opp til kinnet mitt. Stryker den myke håndflaten forsiktig over huden min. De hvitslørede øynene hennes smiler mot meg. De er alltid så langt unna, men samtidig nærmere enn noen annen. Hun senker armen igjen.

– Det er fint å ha deg her igjen.

Stemmen hennes dirrer av savn. 

Hun snur seg mot Brenton som kommer bak meg. Ut av skyggene. Gjemt i skyggene. 

– Hei, Brenton.

Stemmen hennes brenner med syrlighet.

Før jeg rekker å tenke mer på det, har jeg armene fulle av barn. Rettere sagt tre. Det er ikke så mange her nede. De fleste blir enten fjernet eller tatt av barnevernet før vi får sukk for oss, men noen er det. Gideon, Miari og Kaida. Kaida er datteren til Otsana og Bao. Var. Var datteren deres. 

– Onkel Colay! Du er tilbake! roper de i kor. 

– Vi har savnet deg!

– Jeg har savnet dere også.

Jeg klemmer dem inntil meg mens de spreller i armene mine. Gideon og Kaida snirkler seg ut igjen og begynner å løpe mot Brenton av gammel vane, før jeg stopper dem.

– Det har vært en lang dag, la Brenton hvile litt, sier jeg forsiktig.

– Åh, ok, svarer Gideon.

Kaida kikker på meg, som om hun vet hva jeg tenker. Som om hun ser det på meg, betydningen bak hvert ord, men hun lar det ligge.

– Hvor har du vært? spør hun heller nysgjerrig, med et snev av lengsel. 

– Eh, Onkel Colay … har vært på en … en, en reise. Ja, en reise.

Jeg retter meg litt opp. 

– En reise gjennom tunnelene, gjennom alle plan, ut i den store byen og inn i evigheten. 

Slik begynte det. Reisen min. Vi kan i hvert fall late som. Jeg forteller om skumle mekaniske monstre på hjul, om uhyrer i dress og slips som baner seg vei uten å ofre andre en tanke og jeg som bekjemper dem alle med vettet i behold. De måpende munnene og de store øynene som stirret var verdt hver hvite løgn som ble fortalt den kvelden.

– Og der stod jeg mellom monstrene og var akkurat i ferd med å …

– Nå er maten servert!

Denne setningen pleier å skape jubel rundt i leieren, men nå er det ikke mer enn grynt og jamring å få. 

– Nei! Vi vil høre ferdig historien!

– Ja, fortell resten Onkel Colay! Resten!

– Ro ned, unger, vi kan ta det etterpå. Nå er det mat, prøver jeg å si litt strengt, men merker fort at jeg ikke greier det og bryter ut i et smil.

Vi går bort til bålet der de andre sitter og slår oss ned. Gilda skjenker den tynne suppa i små blikkbokser, det er ikke så mye til hver, men det er mer enn ingenting. En utvannet kål- og potetsuppe, Gildas signaturrett. Kålen og poteten er funnet i containeren utenfor tunnelen og vannet er tatt fra elva som deler hele byen i to. 

 

Mens vi sitter og prater, legger jeg merke til en stille munn ved siden av min egen. Det er Kaida. Hun har spist opp boksen med suppe, den sitter ved siden av henne på benken. Som et ekko av tilstanden vi er i. Armene er knytt. Hendene har gravd seg inn i magen. På leppene stråler et smil, men øynene hennes er mørke. Stirrer på noe langt borte. 

– Se her, ta resten av min, jeg er ikke så sulten, sier jeg mens jeg rekker henne suppen min.

– Nei, den er jo din. Du har jo ikke spist noe.

Stemmen er fylt med en voksen bekymring. 

– Nei da, jeg har spist masse, jeg orker ikke mer, lyver jeg. 

Med en nølende hånd tar hun imot. Måten hun slurper i seg resten av suppen på, sier at hun var mer sulten enn hun ga uttrykk for. 

– Colay, hvordan ender denne historien din? spør en av de voksne rundt bålet forsiktig, og avslører at det har blitt smuglyttet. 

– Ja, det var så spennende nå, kan du ikke fortsette? sier en annen litt mer entusiastisk, nå som katten allerede er ute av sekken.

– Ja! roper alle barna i kor. 

– Hanah, joda, jeg kan fortsette. Eh, hvor var jeg. Jo, så der stod jeg midt mellom monstrene og var akkurat i ferd med å …

Mens jeg forteller, ser jeg Brenton på andre side av flammene. Brenne. Som et brennende tårn det er for sent å prøve å slokke. Han er bøyd fremover, albuene hviler på knærne. Ryggen er krumbøyd og bærer tyngden av hodet hans. Jeg kan lese det. Selvforakten i hver bevegelse han gjør. Hver rykning i musklene. Hvordan han hater synet av seg selv. Følelsen av å stå oppreist i sin egen kropp, når han egentlig vil krølle seg sammen til en ball nederst ved føttene og aldri reise seg igjen. Hvordan han har gitt opp. Han stirrer tomt inn i flammene. Bak øynene flakker minner om et annet liv. Et liv langt herifra. Et liv med en datter, en kone og et hus, med vanntett tak. Et liv uten blått lys. Sakte triller en tåre ned kinnet hans. 

 

*

 

Ungene er lagt. Mange av de andre går også i seng på denne tiden. Ruller seg inn i slitte ullfiller rundt bålet. Tett sammen for å holde på varmen. Brenton sitter fremdeles og stirrer inn i flammene. De stille tårene lager veier langs det tynnslitte ansiktet hans. Vasker det. De baner seg vei gjennom lag på lag av undertrykt ensomhet. Jeg står lenger inn i blindveien. I Gildas egne lille hule. Jeg kikker bort på Brenton. 

– Han trenger hjelpen din nå, men det vet du alt.

Gildas stemme er myk med medlidenhet. 

– Ja, jeg vet det, men jeg vet ikke hvordan. Hva skal jeg gjøre Gilda?

Jeg snur meg mot henne. 

– Jeg vet ikke.

– Men du vet jo allting.

Hun ler. 

– Nei, nei, du har misforstått. Jeg vet ingenting. Akkurat som alle andre. 

– Men …

– Ikke noe «men», jeg vet ingenting og du vet ingenting, og sånn er det bare, man trenger ikke vite for å gjøre det rette. Du må gjøre det som føles rett, selv om du ikke har den minste anelse om det er det rette. Det er sånn jeg har klart meg. Fulgt magefølelsen. Så, hva sier magefølelsen?  

Jeg prøver å høre etter. 

– Jeg vet ikke. Det er så mye støy, den rumler for høyt, jeg hører ingenting, tårene trenger seg vei opp i øynene. 

– Jeg vet. Det kan være vanskelig å høre på den riktige stemmen i denne verdenen, alt har sin egen stemme som roper og skriker. Men det er da det er ekstra viktig å høre godt etter. 

Jeg kikker på Brenton igjen, mens jeg setter meg på en gammel trekasse. Vi er stille. 

– Jeg er redd det snart er siste gang jeg ser han, hvisker jeg for at stemmen ikke skal knele under meg.

– Ja, det er nok ikke lenge før nå. Min lille Brenton kan ikke være sterk for alltid, han må bare innse det. Før det er for sent. 

Jeg snur meg brått mot de tilslørede øynene hennes som fremdeles kikker i retning Brenton.

– Men hva skal jeg gjøre?

– Jeg vet ikke.

 

*

 

Jeg ligger våken lenge før jeg til slutt sovner.  Jeg våkner med et rykk. Marerittets klør sitter fremdeles begravd i brystkassa mi. Klamrer seg fast i frykten som herjer inni meg. Kvalmen truer. Jeg vet det ikke vil bli bedre på en lang stund, det gjør aldri det. Når jeg får igjen pusten, kikker jeg mot flammene som hadde varmet den mørklagte tunnelen før jeg sovnet. Bålet har slukket og kulden har spredt seg som pesten rundt i leieren. Jeg går bort til oljefatet for å prøve å få fart på bålet igjen. Jeg finner noe ny kvist, som jeg legger sammen med det gamle. Ikke at det er noe enklere å få fyr av den grunn. Men når jeg endelig får fyr og flammene spraker og slikker oppover det rustne oljefatet, kikker jeg meg rundt. De fleste ligger ennå og sover, men det er noen lysende øyne i mørket. Jeg prøver å kikke etter Brenton, men kan verken se han blant de sovende eller våkne. 

– Har dere sett Brenton? spør jeg hviskende til noen av de lysende øynene. 

– Han dro etter at du hadde sovnet.

Det går kaldt nedover ryggen på meg. Klørne som så vidt hadde løsnet grepet, hugger tak igjen. Jeg går med kjappe skritt bort til hulen til Gilda. Hun er heldigvis våken.

– Brenton har dratt.

Jeg hvisker, men jeg tror hun kan høre alvoret i stemmen min.

Masken detter i bakken med et brak. De hvite øynene blir fylt med frykt. 

– Da stemmer det.

– Hva stemmer?

– Magefølelsen.

Hun tar tak i genseren min.

– Du må gå etter han, hvis det ikke allerede er for sent. 

Jeg kikker skremt på henne. 

– Gå, sier hun hardt, men jeg kan høre frykten og sorgen spre seg i stemmen hennes.

Før jeg snur meg ser jeg øynene hennes bli røde og våte, og jeg kan høre mumlende ord til en glemt makt om nåde og tilgivelse for hennes fortapte sønn.

 

Jeg går forsiktig forbi de sovende. Prøver så godt jeg kan ikke å vekke dem, jeg vet hvor vanskelig det er å få sove igjen i denne kulda. 

– Onkel Colay? Drar du alt? 

Jeg snur meg og ser inn i de trøtte øynene til Kaida. Håret hennes står ut til alle kanter. Flammene skinner gyllent i det lille barneansiktet. Jeg går til henne. Stryker hulderhåret hennes bak ørene.

– Ja, jeg må ut og fikse noe, men jeg kommer snart tilbake.

Jeg håper hun ikke merker usikkerheten som ulmer i meg. 

– Lover du?

Jeg kan høre lengselen i stemmen hennes igjen.Hun har opplevd nok ganger at folk ikke kommer tilbake til ikke å stole på meg.

– Jeg lover. Jeg vil alltid komme tilbake. Og Onkel Colay holder alltid det han lover gjøre han ikke? Jeg kom jo tilbake i går og jeg lover å komme tilbake nå også, jeg drar aldri fra deg, men nå må du legge deg, det er altfor tidlig for små rampunger, sier jeg og kysser henne på pannen, mens jeg brer over henne på ny. 

Akkurat idet jeg reiser meg, tar hun tak i hånden min. 

– Hils Onkel Brenton.

Jeg greier ikke å svare med ord, jeg er redd stemmen ikke vil bære meg. Jeg greier ikke å se inn i de små øynene som mistet håpet for lenge siden. De som vet at jeg ikke får hilst Onkel Brenton. Hun som nå har mistet enda en. Så jeg bare nikker kort og smiler stramt, før jeg slipper hånden hennes og går. 

 

Når jeg kommer ut av tunnelen begynner jeg å småløpe. Det er fremdeles mørkt, men man kan likevel skimte stjernene langt der oppe. Det har begynt å regne og sølepyttene vokser over sine bredder. Søppelet flyter som vanlig utover og inn i gatene. Regnet tetner. Renner nedover pannen. Får luggen til å klistre seg fast. Renner nedover ørene, ned i nakken og nedover ryggen. Rennesteinene spruter som fosser. Jeg løper rundt i de mørklagte gatene. For hvert minutt som går blir jeg mer og mer desperat. Jeg kjenner panikken sakte, men sikkert stige. Klørne som griper hardere om meg. Han er jo ingen steder. Jeg beveger meg oppover til hovedplanet. Forbi den skjeve benken. Han er ikke der. Mot den grønne containeren bak dagligvaren. Han er ikke der. Til slutt ender jeg opp ved huset hans. Våt papp flyter rundt. Huset har knelt. De kalde hendene mine røsket tak i pappen. Hiver den rundt, for å prøve å se om det ligger noen gjemt i det som en gang var et hjem. Han er ikke her heller. Jeg roper. Jeg roper høyt. Tårene blandes med regnet som renner ned over ansiktet mitt. Jeg faller. Jeg faller ned på knærne. Den våte pappen demper noe av støtet. Jeg bare sitter der. Jeg akter ikke reise meg. Redd jeg vil falle. Så jeg bare sitter der. Lenge. Altfor lenge. 

 

*

 

– Han kan fremdeles være der ute. Alt håp er ikke ute. Vi leter mer når regnet har gitt seg, min lille Brenton knekker ikke så lett.

Stemmen til Gilda er myk, men jeg kan høre den overdrivende optimismen som en gift bak tennene hennes.

Det er ikke noe håp. Håpets flamme slukket for lenge siden. 

 

Jeg sitter tullet inn i det som er igjen av et ullpledd. Flammene varmer et sted i nærheten, men jeg kan ikke se dem. De er for langt unna. Alt er for langt unna. 

 

Regnet har fått meg til å snufse og hoste. Jeg burde ikke være her. Jeg smitter de andre og da er det slutten på oss alle. Jeg er bare til bry. Enda en byrde i en tung tid. 

– Ikke gi opp. Min lille Colay gir aldri opp, gjør han vel? Colay, se på meg. 

Jeg stirrer inn i flammene. De sluker meg. 

– Colay, se på meg!

Jeg river meg vekk. Sakte. Jeg ser inn i det gamle ansiktet. Øynene mine er røde, og tårene renner. 

– Jeg vet at han er der ute. Jeg kjenner det. Ikke gi opp, når det enda er håp. Colay, hører du meg …

Nei, jeg hører deg ikke ,Gilda. Du er så langt unna. Jeg snur meg mot flammene igjen. Ser dem fremdeles ikke. Ser ingenting. Alt er borte. Håp. Nei, det er det lite av her i gården. Men hvis Gilda sier det er håp, så er det det. Så enkelt er det. 

 

*

 

Trommingen på tunneltaket har stilnet. Det tunge sceneteppet er åpent. Andre akt kan begynne nå som pausen er over. Forsvaret vårt er borte. Fjernerne kommer ikke når det regner. Men det er håp, så vi går alle ut for å lete. Store som små. Familie er familie uansett hvor liten man måtte være. Vi sprer oss. Gideon, Ulj, Erla, Atsena og Valter tar elvebredden og underplanet. Dalinda, Miari, Rye og Careen tar vest- og sør-kanten av hovedplanet, der rikingene bor. Ikke at de som bor på øst- og nord-kanten ikke er rike. På hovedplanet er alle rike. Gawian, Caster, Gilda, Kaida og jeg tar øst- og nord-kanten. Her kjenner jeg gatene som min egen bukselomme. Her tok jeg mine første skritt, fikk mine første venner, stjal min første sjokolade. Det var her jeg for første gang møtte Brenton, og det var her jeg fikk kjenne de blå lysstrålene for første gang. Det er herfra alt gikk skeis.  

 

Vi leter. Det blir mørkt før de trekker seg tilbake. De drar meg ufrivillig med. Jeg vil lete mer. Må lete mer. Men nei, i et fellesskap er man ikke mer enn et ubrukelig sauehode som må gjøre som felleskapet vil. Som felleskapet vil. Nei, glem det. Jeg er bare gretten. Sur. Redd. 

– Colay, du må spise.

– Det går bra, jeg er ikke sulten. 

– Jo, jeg ser det på deg. I øynene dine, i hendene som knyter seg ufrivillig rundt magen. Jeg kjenner deg bedre enn du tror. Kanskje til og med bedre enn deg selv.

Stemmen hennes byr på noe mystisk og mørkt, som om hun ser rett gjennom meg.

Jeg svarer ikke. Det er meningsløst. 

– Colay, spis.

Hun dytter metallboksen mot meg.

– Jeg er ikke sulten, sier jeg, kan du ikke heller gi det til lille Kaida eller no’! Se på henne, hun er jo døende! Vi er alle døende! Det hjelper ikke om jeg spiser nå hvis jeg dør i morgen! Vi kommer alle til å dø, enten det er i morgen eller i neste uke. Det er over. Skjønner dere ikke!

Jeg roper. Skriker. Brøler. Jeg kjenner blodet brenne og boble i årene. En rus annerledes enn noen annen. Farligere. Jeg må komme meg vekk før jeg mister mer kontroll. Mister all kontroll. Før jeg rekker å snu meg for å løpe, møter jeg de små øynene til Kaida. Den lille flammen som var igjen i øynene hennes er dynket i vann. Slukket, for aldri å tennes igjen. Røyken stiger fra asken som er igjen. Fyller øynene hennes til en grå masse. Hva har jeg gjort?

 

*

 

Jeg løper. Løper så fort at ingen kan ta meg igjen. Lys, bygninger, søppel og bekjente farer forbi. Jeg må løpe. Fortsette å løpe.

Løper. Løper. Løper. Løper. Løper. Løper. Løper. Løper. Løper. Løper. Løper. Løper. Løper.

Jeg kjenner hjertet dunker. Kjenner blodet suse i årene. Pusten min mot vinden som slår meg i ansiktet. Jeg ser kjente omgivelser bli fordreid til det ugjenkjennelige. Konstruksjoner som velter inn og ut av syne. Jeg vet ikke hvor jeg løper. Hvor langt jeg har løpt. Må bare komme meg vekk. Langt vekk. Kan aldri dra tilbake. Kan aldri dra tilbake etter dette. 

 

Jeg er så sliten, jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Beina mine verker. Jeg vil bare stoppe. Jeg vil bare stoppe. Jeg greier ikke. Jeg vet ikke lenger hvor jeg er. Må være langt hjemmefra. Jeg greier ikke stoppe. Jeg vil bare hjem. Jeg vil bare hjem. 

 

Hodet mitt banker. Banker og slår. Blir banket og slått. Jeg kjenner den grusete asfalten mot kinnet. Jeg har stoppet. Jeg ligger stille. Jeg løper ikke lenger, men kroppen min løper fremdeles i søvne, som når du har badet litt for lenge og kommer opp av vannet. Når innvollene fremdeles skvulper i magen. Jeg prøver å reise meg. Velter meg opp som når potetbonden løfter en potetsekk med dårlig rygg. Jeg er potetsekken. Og bonden. Jeg kaver meg frem. Beina holder. Så vidt. Hodet spinner og svir. Hele verden snurrer. Som de karusellene vi pleide å ta da vi var mindre. Da verden var stor, og vi var så uskyldige som bare barn kan være. Før vi innså at verden ikke er noe mere enn et par gatehjørner, fylliker, rikingene i bingene sine og en hel del urettferdighet som krydderet over det hele, som gjennomsyrer fattigmannssuppa med en sterk bitter ettersmak.

 

Jeg kikker opp. Jeg var ved elvebredden, som åpnet seg ut til havet. Det vi kaller havet. Havet var i ferd med å sluke solen. Ned i dypet. Sola var kald og langt borte. Tilslørt av tynne skyer som former knivsegger langs den rette horisonten. Stikker solen til blods, den renner ned i det kalde vannet. Farger det rødt. Skyene speiler seg i den rolige vannoverflaten. Jeg går mot vannet. Sakte. Som en døende. En allerede død. Jeg trenger vann. Jeg må ha vann.

 

Jeg vasser ut i det kalde vannet. Det trekker inn i de hullete skoene mine. Beina synker ned i sanden. Jeg fortsetter å gå. Jeg kaver meg vei fremover. Skyver vannet til side med hendene, men til ingen nytte. Når jeg kommer meg halvveis uti elva, stopper jeg. Jeg greier ikke mer. Vannet rekker meg til midt på låret. Jeg puster tungt. Kikker ned på de trælete, rødsprekkete hendene mine. De som en gang var så myke. Jeg ser mot solen. Den torturerte solen som er i ferd med å skrike sitt siste dødsskrik før den druknes levende. Jeg bør hjelpe den. Den er jo rett der. Så nær. Den roper etter hjelp. Jeg strekker hånden ut. Prøver å hjelpe. Prøver alt jeg kan for å hjelpe. Men noen ganger er ikke en utstrakt arm for langt unna, nok. Aldri nok. Horisonten sklir ut av balanse. Som et skip som sakte velter. Med baugen rett til vers. Stående som en påle. Kroppen min plasker mot vannet. Drukner. 

 

Jeg sov ikke den natten. Eller noen natt siden. 

 

*

 

Jeg går langs gatene som landets ministere for lengst har glemt. Borte vekk som alt annet viktig. Sparker i blikkbokser og gammelt ræl. Jeg har gått så langt at jeg ikke lenger kjenner meg igjen, hvis jeg noen gang hadde vært her. Steinveggene er mosegrodde og høye som fjell. Som to høye stoler langt der opp. Bortglemt står jeg her. Alene. Helt mutters alene. Det er fire dager siden Brenton forsvant. Ingen har sett han. Verken kropp eller sjel. Ikke jeg heller. Det jeg sparker på ble plutselig sparket litt for hardt, og farer inn i den venstre sideveggen langs den trange gaten. I desperat søken etter noe annet å sparke på kommer jeg borti noe som ligger i rennesteinene. Jeg sparker til, men det vil ikke sprette langs brosteinene. Jeg prøver igjen, men ingenting skjer. Jeg kikker nærmere på det. Innskrumpet og død. Jeg prøver å feste det jeg ser på til noe, men jeg greier det ikke. Før jeg oppdager at det er en hånd. En menneskehånd. Jeg bør vel være fra meg av forferdelse, men jeg greier det ikke. Ikke nå. Jeg føler ingenting lenger. Hånden mangler den ene fingeren. Ringfingeren. Hvem eide den? Hva har ført den hit? Jeg løfter på pappen og søppelet som begraver det som må være resten av kroppen. Hvor lenge har den ligget her? To vidåpne, mørke øyne stirrer tilbake. De er fylt med frykt og redsel. Innerst i øyekroken hviler en tåre. Plutselig raser hele verdenen sammen. Fjellsidene krøller seg sammen rundt meg og bakken rister. Organene min kveles av kalde hender. Tvistes og knytes. Rives ut av kroppen. Det kjennes ut som jeg blir vrengt. Som om jeg skal henges til tørk.

– Brenton. Brenton!

Jeg faller ned på kne. Skriker. Skriker til jeg ikke har stemme igjen. Jeg holder rundt ham. Tårene mine drypper ned på den skitne singleten hans. 

– Brenton, ikke dra. Ikke gå fra meg. Ikke forlat meg her helt alene. Brenton. 

Øynene hans bare stirrer tomt ut i luften. Kroppen hans er kald. 

Jeg prøver å ta meg sammen. Kremter hardt, men tårene fortsetter å renne. 

– Jeg så datteren din, Brenton. Husker du datteren din, hun du var så glad i? Husker du hvor mye du savnet henne? Alt du fortalte meg om henne. Hun savner deg sikkert i dag. Vil savne deg for alltid.

Jeg knekker sammen igjen. Jeg nevner ingenting om at hun hadde sittet på en benk alene i skummørket. Med bare et blått lys som lyste opp det tomme blikket. At skjermen hadde speilet seg i en enslig tåre som seilte nedover kinnet hennes. 

– Unnskyld! Unnskyld, Brenton! Unnskyld! Jeg skulle ikke latt deg være så alene! Jeg skulle strukket hånden enda litt lenger. Jeg skulle ha vært der, som du var der for meg! Unnskyld! Unnskyld! Unnskyld.

Stemmen min drukner i tårer. Blir mindre og mindre til det ikke er noe igjen. 

– Unnskyld. Husker du …

Jeg må stoppe, greier ikke å fortsette. Hiver etter pusten. Igjen prøver jeg å hente meg inn. Kremter. Tar tilbake kontrollen over min egen stemme. Prøver. 

– Husker du da vi solte oss i lyset fra neonskiltene på varme sommerkvelder. Da vi badet i lyset fra lyktestolpene. Da vi skrek og lo i ren gledesrus, til hele byens forferdelse. 

Jeg må smile. Nå er alt som er igjen minner. 

 – Da vi levde.

Tårene spruter nedover kinnene mine, ustoppelig. Jeg er alene. Så mutters alene. Igjen. 

 

Gjemt under papprester lå den andre hånden hans, badet i et blått lys. Fingrene var hvite, tviholdende rundt. Telefonen.

 

*

 

De kaller det for det usynlige dopet. Det synlige usynlige. Gjemt i hverdagen. Du ser det hver dag. Unge som gamle. På gata, på legekontoret og på butikken. Men også i smugene. I bakgatene og i Evigheten. Dopet som er så vanlig at man nesten ikke legger merke til det. Men bare nesten. Det er når det går litt for langt. Når alt handler om den. Jeg husker første gang jeg mistet kontroll. Den kalte på meg. Ropte navnet mitt. Skrek og hylte. Utålmodig ventende. Det svartnet. Det var skummelt. Miste kontroll sånn som det. Det er skummelt. Vi blir flere og flere, yngre og yngre for hver dag som går. Til slutt er det ingen igjen. 

 

«Det var gøy så lenge det varte». Det er det det skal stå. På gravstøtta. Han sa det til meg i en av våre nedtonede mer dystre samtaler. Han greide selvsagt ikke legge det skøyeraktige smilet bort. Selv ikke da. Men han vil ikke få noen gravstøtte. Ingen begravelse. Han vil råtne bort i byens glemte smug, der bare de som ikke har noen ting å miste, våger å gå. Han vil etterlate seg våte øyne og tomme plasser i døende hjerter hos alle som kjente han. 

I det fjerne kan jeg høre skranglende toner fra et gammelt liv gjennom bylarmen.

 

Longing for something
I already have
Had
Life

Cleaning the dust of old memories
Happy memories
That turn blue when you don’t have them
Live them
In the moment
There are few, but I dust them off and keep them clean
Keep them close to my chest
I must never forget

 

Jeg sukker. Tenker på alt som kunne vært, mens jeg blir trillet inn glassdørene til Evigheten.

 

Det var gøy så lenge det varte. 

 

Josefine Romie Narverud er 17 år og bor i Lier. På fritiden liker hun å skrive, både noveller og dikt, om alt og ingenting. Hun er også med på et prosjekt som heter Unge Stemmer, der deltakerne lærer å skrive teater- og dansekritikk som blir publisert på Scenekunstbrukets nettsider. Denne novellen ble skrevet vinteren og sommeren 2025, og er hennes første bidrag til Nye Nova.