Den må fjernes. Uhyret, som tidligere var mitt grep – mitt lem … Det kan ikke drøyes. Jeg frykter at det allerede har blitt drøyet for lenge. Har dens sykdom spredt seg over i min kropp, infisert meg, forgrepet seg på meg? Ikke nå lenger. Det skal stoppes, fjernes. Jeg skal kutte den av. Fjerne det utenomjordiske fra min sjel.
Lukten av kaffen fornærmer neseborene mine. At hun våger. En eldre kvinne, med et innsunket ansikt, det ene beinet allerede i grava, sitter her og nyter en deilig kopp kaffe. En uvitende idiot som ikke forstår øyeblikkets uavvendelige tyngde. Mennesker som går rundt her, sauer som ikke forstår hva som skjer med dem, hvorvidt de selv har den samme parasitten i seg. Den som snylter og næres på dine minner, dine gleder, og sakte fortærer deg og alt du står for.
Fantastisk! Hun ser ut til å lukke øynene for å sove. Sov godt, din gamle kjerring! Setet mellom oss er tomt. Jeg leter rundt i sekken min; noe må være skarpt nok. Ingenting! Øynene mine flakker rundt i flyet. Flyvertinnene går gjennom midtgangen og serverer mat. Spisebestikk!? Nei … Det er ikke skarpt nok til å skjære i smør engang.
Med et raskt blikk våger jeg å se ned på parasitten fra det ytre rom. Forferdelig! Kvalme fyller kroppen min, og oppkast presser på for å slippe ut. Alt vil fikses snart, forsikrer jeg meg selv om, når jeg kutter den av.
Flyvertinnen har nå kommet til meg. Hun hvisker: «Vil dere ha noe?»
Hun vil ikke vekke kjerringa! God idé. Om hun ødelegger for meg, kutter jeg strupen hennes i samme slengen.
«En cola, takk,» svarer jeg og presenterer henne et fordreid smil.
Hun strekker seg helt bort til vindussetet mitt og setter den foran meg. Parfymen hennes lukter sødme, vanilje og kanel.
Klokka mi sier 13:34, to timer til jeg er fremme på Gardermoen. Rekker jeg begravelsen? Jeg må vel innom sykehuset først, passe på at parasitten ikke har etterlatt kreftceller. Øynene mine glir tilbake til hånden. For et vemmelig udyr! Jeg kan ikke vente lenger.
Forsiktig åpner jeg colaboksen, alt for å ikke vekke kvinnen. Nå snorker hun. Glimrende! Jeg drikker den så fort jeg evner, kullsyren får magen min til å blåse opp som en ballong, men jeg fortsetter helt til den siste dråpen. Hvordan skal jeg ødelegge aluminiumen og gjøre den skarp nok?! Tenk! Blikket mitt faller på en metallkant ved beina mine – stolfestet har en kant som er brukbar.
Forsiktig lener jeg meg ned. Med nok makt presser jeg boksen mot metallet. Et hull, hurra! Med min redelige hånd river jeg den videre åpen og føler på tuppen med fingrene. Skarp. Alt er klart. Et siste blikk rundt meg forsikrer meg om at alles øyne er klistret til skjermene. Ingen vil oppdage meg.
Jeg holder den skarpe eggen av aluminium inntil den vanskapte skikkelsen og forsiktig skjærer jeg. En rød gugge begynner å renne ut – et godt tegn. Parasitten er på vei ned til en av Dantes kretser av helvete. Fortsett!
Parasitten stritter imot meg, gjør sitt misnøye kjent ved å sende sterke signaler av en uutholdelig plage mot meg. Men min vilje lar seg ikke krenke. Jeg skal fjerne deg, ditt faenskap!
Jeg bøyer meg fram, skjuler med ryggen den røde væsken som tyter ut. Jeg kjenner jeg har nådd røttene av dens eksistens. En sterk kvalme faller over meg. Synet mitt blir mørkere og skurrer. Med min ekte hånd spjærer jeg den opp, dytter bort det fremmede kjøttet – og så, nå: hvitt, dekket av rødt. Dens skjelett. Redskapet er ikke skarpt nok til å sage gjennom skjelettet. Rask! Vær rask! Kjerringa ved siden av meg har ikke våknet, men blodet begynner å akkumulere seg på gulvet som en bukett av roser. Snart vil noen oppdage meg – tenk!
Jeg drar ut laptopen min; svetten renner ned armene mine. En forsvinnende styrke – den konsumeres av parasitten. Jeg hamrer laptopen mot det hvite skjelettet. Idet den kolliderer med beistet, ryster hele sjela mi. Oppkast tyter ut av munnen min, ned i paletten av rødt på gulvet. Igjen! Blikket mitt holder på å svartne. Jeg sjekker rundt meg, og låser øyekontakt med en mann som sitter i andre enden av flyet. Nei! Jeg er oppdaget. Rask! Jeg slår ned med all styrke, og beinet knekkes. Nå roper mannen etter hjelp. Rask, rask! Med aluminiumsboksen kutter jeg gjennom parasittens resterende kjøtt. Jeg hører flere skrik rundt meg. Nå kommer flyvertinnene! Raskere! Raskere!
Kjerringa har våknet! Hun skriker så høyt at ørene mine ville ha blødd, men parasitten har allerede påført kroppen min nok blodtap. Jeg snur hodet og ser at flyvertinnene prøver å nå meg, men kjerringa, i en latterlig fremvisning av inkompetanse, blokkerer dem med et krampaktig forsøk på å reise seg.
Snart ferdig, snart ferdig!
Der! Med en himmelsk klang, bragt ned fra himmelen selv, faller parasitten ned i blodpølen. Jeg klarte det. Endelig er jeg fri. En lav susing forlater ørene mine, og synet mitt mørkner. Jeg kjenner en hånd på skulderen min. Mørket. Mørket kommer. Stillheten kommer. Et avtrykk av et ansikt faller foran meg, men idet jeg prøver å tolke det, blekner alt. Alt jeg ser er mørke. Lyden – mer fjern. Jeg føler ingenting. Bare lettelse. Lettelse over at jeg har fjernet det avskyelige uhyret fra meg.
Neal Williams fulle navn er Neal William La Pierre. Han ble født 4. juni 2002 og har en bachelorgrad i historie fra Norges arktiske universitet i Tromsø. For tiden skriver han en masteravhandling om middelalderhistorie ved Universitetet i Bergen. Han skriver både romaner og noveller innen skrekksjangeren.